20 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget

Til § 1 Formål

Bestemmelsen slår fast at målsettingen med loven er å legge til rette for en «åpen og opplyst offentlig samtale», jf. infrastrukturkravet i Grunnloven § 100 sjette ledd. Dette gjør loven både ved å sikre at mediene som omfattes av loven er redaksjonelt uavhengige fra eierne, og ved å etablere klare ansvarsforhold for det innholdet som blir publisert. Begge typer av bestemmelser bidrar til å bygge opp under de redaktørstyrte journalistiske medienes posisjon i infrastrukturen for offentlig utveksling av informasjon og meninger.

Bestemmelsen innebærer ingen direkte rettigheter eller plikter. Selv om bestemmelsen ikke har et selvstendig materielt innhold, har den betydning ved tolkningen av loven, ved at lovens øvrige bestemmelser må leses i lys av formålet. Det vises for øvrig til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 7.5.

Til § 2 Virkeområde

Første ledd definerer lovens saklige virkeområde. Virkeområdet er teknologinøytralt, det vil si at det er uten betydning hvilken medieteknologi som benyttes for å framføre medieinnholdet til allmennheten. Både kringkasting, presse, elektroniske medier og mobile plattformer er derfor omfattet. Bestemmelsen tar også høyde for at mediene i framtiden kan komme til å benytte seg av teknologier som ennå ikke er utviklet. Det er dermed mediets formål og funksjon som er avgjørende for om et medium faller inn under loven eller ikke.

Ett og samme mediehus kan publisere innhold ved hjelp av ulike medieteknologier, hvor de ulike mediekanalene framstår mer eller mindre adskilt fra hverandre. For eksempel kan et mediehus ha både papiravis, nettavis, TV-kanaler og strømmetjenester i sin portefølje. Hvorvidt det samlede tilbudet skal ses på som ett medium eller flere medier, har betydning for redaktørplikten i § 4. Det må her gjøres en konkret vurdering av hvordan tilbudet framstår for mediebrukerne. De reglene loven gir anvisning på, vil uansett bare gjelde for den delen av virksomheten som oppfyller vilkårene i første ledd. Dersom et mediehus for eksempel driver ruteopplysning eller spilltjenester, vil ikke loven gjelde denne delen av virksomheten.

I uttrykket «regelmessig» ligger en avgrensning mot enkeltstående og tidsavgrensede publikasjoner, inkludert for eksempel bøker. Det er medier som driver en løpende rapportering til allmennheten som har den særlige funksjonen loven er ment å styrke gjennom bestemmelser om redaksjonell uavhengighet og særlige ansvarsregler. Når det gjelder aviser, tidsskrifter og andre trykte publikasjoner, innebærer vilkåret at det må dreie seg om en periodisk utgivelse. Det gjelder ingen absolutt nedre grense, men som utgangspunkt er det lite naturlig å snakke om en periodisk utgivelse dersom publikasjonen utkommer sjeldnere enn to ganger i året. Tilsvarende gjelder elektroniske tidsskrifter som er utgavebasert. Når det gjelder elektroniske medier som ikke oppdateres like løpende som de typiske nettavisene, må det gjøres en mer sammensatt og skjønnsmessig vurdering av oppdateringsfrekvens vurdert opp imot mediets innhold og funksjon. Både oppdatering av enkeltartikler og oppdatering, prioritering og presentasjon av innholdet som sådan kan få betydning.

Med «journalistisk produksjon og publisering» menes en prosess der nyheter, aktualiteter og annen informasjon innhentes og bearbeides før det formidles til et publikum. Arbeidet skjer etter journalistfaglige metoder og er basert på presseetiske prinsipper. Medier som bare formidler informasjon fra offentlige myndigheter, selskaper og private, faller derfor utenfor loven. Det er et vilkår at mediet selv driver både med journalistisk produksjon og publisering av slikt innhold. Med publisering skal forstås det samme som offentliggjøring, det vil si at ytringen er framsatt på en måte som gjør den egnet til å nå et større antall personer. Medier som utelukkende samler og publiserer journalistisk produksjon fra andre medier, slik som nyhetsaggregatorer, er derfor ikke omfattet av loven. Loven gjelder heller ikke for nyhetsbyråer, produksjonsselskaper og innholdsleverandører som utelukkende produserer og selger innhold for publisering i andre medier.

Uttrykket «nyheter, aktualitetsstoff, samfunnsdebatt» skal tolkes vidt og anses som typetilfeller av innhold som har «allmenn interesse», jf. nedenfor. Det er ikke noe vilkår at et medium må tilby både nyheter, aktualiteter og samfunnsdebatt for å være omfattet av loven. For eksempel vil rene nyhetsmedier være omfattet. Også medier som utelukkende består av samfunnsdebatt vil være omfattet av loven så lenge det foregår en journalistisk produksjon og publisering knyttet til denne debatten. Elektroniske medieplattformer som bare tilbyr brukergenerert debattinnhold vil på den annen side ikke være omfattet.

Med «allmenn interesse» menes at innholdet har samfunnsmessig betydning, det vil si at det er av en karakter som gjør at borgerne blir informert om det samfunnet vi lever i. I dette ligger også at mediet driver en type journalistisk produksjon som er egnet til å nå ut til allmennheten. Mediet må derfor ha en grad av profesjonalitet og drive virksomhet på et nivå som gjør dette mulig. Private blogger vil som hovedregel ikke være omfattet, selv om det kan tenkes situasjoner hvor en blogg drives på et nivå som grenser mot profesjonell medievirksomhet. Samtidig er det ikke noe krav at mediet er ment å nå hele allmennheten. Også medier som er rettet inn mot et bestemt tema eller en bestemt bransje kan ha allmenn interesse. Medier rettet mot medlemmer av en bestemt organisasjon eller forening er omfattet så lenge de har et nedslagsfelt utover medlemsmassen og en ambisjon om å være premissleverandør og deltaker i samfunnsdebatten på sitt felt. Fagpressen vil derfor som utgangspunkt være omfattet av loven. På den annen side vil foreningsmedier rettet mot en mer eller mindre lukket sfære ikke være omfattet av loven. Det er ikke noe vilkår at alt innholdet i mediet har allmenn interesse. Ukepresse med en større andel underholdningspreget stoff vil også kunne være omfattet. Om medier ligger bak en betalingsmur eller ikke, har ingen betydning.

Andre ledd inneholder en avgrensning mot medier som har markedsføring som hovedformål. «Markedsføring» skal forstås på samme måte som i markedsføringsloven, hvor begrepet ikke er direkte definert, men er knyttet opp mot begrepet «handelspraksis» som er definert i loven § 5 bokstav d. Kriteriet innebærer en avgrensning mot mer eller mindre rene «reklamemedier». Loven vil ikke omfatte medier som har som «hovedformål» å drive med markedsføring, inkludert reklame eller salg, slik som for eksempel reklamemagasiner, postordrekataloger, nettbutikker og TV-shopkanaler og lignende. Gratisaviser vil omfattes så lenge vilkårene i første ledd er oppfylt. Såkalt «innholdsmarkedsføring», som kjennetegnes av at markedsføringen er utformet som og publiseres ved siden av ordinært redaksjonelt innhold, skal behandles på samme måte som annen markedsføring. Det vises for øvrig til de alminnelige merknadene i punkt 8.5.2.

Til § 3 Definisjoner

I bokstav a) er «redaktør» definert som «fysisk person som treffer avgjørelse om innholdet i mediet eller om del av dette». Bestemmelsen er innholdsmessig ment å videreføre straffeloven § 270 fjerde ledd og mediefridomslova § 3 andre ledd, som oppheves. Definisjonen har en funksjonell utforming. Det vil si at redaktøren er den eller de som tar beslutninger om innholdet i mediet – uavhengig av stillingsbetegnelse, plass i organisasjonen eller lignende. Definisjonen innebærer at begrepet ikke bare omfatter det man gjerne kaller «ansvarlig redaktør» (eventuelt «ansvarshavende redaktør» eller «sjefredaktør») i betydningen øverste redaksjonelle leder. I større mediehus vil det kunne være flere personer som har en funksjon i redaksjonen som oppfyller lovens definisjon av «redaktør». På den annen side innebærer definisjonen heller ikke at alle som i konkrete tilfeller tar beslutninger om publisering, vil regnes som «redaktør» i lovens forstand. Redaktøren(e) vil være den eller de som har som konkret funksjon og oppgave i den aktuelle medieorganisasjonen å ta beslutninger om publisering av redaksjonelt innhold.

Bokstav b) definerer «utgiver» som den som «i egenskap av eier har det økonomiske og administrative ansvaret for å utgi mediet», det vil si en fysisk eier eller et eierselskap, stiftelse, forening eller lignende sammenslutning. Utgiveransvaret er adskilt fra det redaksjonelle ansvaret, som er knyttet til innholdet i mediet. Dette gjelder også i de medieforetakene som praktiserer en enledermodell (publishermodell), som innebærer at en og samme person både er redaktør og administrerende direktør.

Bokstav c) definerer hva som i loven skal forstås som «redaksjonelt innhold». Med «ytring» skal forstås tekst, lyd, bilde og enhver annen uttrykksform. Med «under redaktørens ledelse og kontroll» menes at redaktøren har myndighet og mulighet til å redigere innholdet og beslutte publisering. Redaksjonelt innhold omfatter dermed alt innhold i mediet som er produsert av ansatte og frilansjournalister som ledd i sitt arbeid eller tjeneste for mediet. I tillegg omfatter det innkjøpte artikler og programmateriale samt stoff delt mellom medier. Også direktesendt innhold i lineær kringkasting skal i utgangspunktet regnes som innhold under redaktørens ledelse og kontroll. Redaksjonelt innhold omfatter videre kronikker, leserinnlegg og øvrig kommentarstoff publisert etter uttrykkelig eller innforstått avtale med redaktøren eller hans stedfortreder. Medieforetakets omtale av eller referanser til egne redaksjonelle produksjoner («egenreklame»/«egenpromotering») skal også omfattes av begrepet redaksjonelt innhold. Hvorvidt innhold fra tredjeparter som det er lenket til i mediets redaksjonelle stoff er underlagt redaktørens ledelse og kontroll beror på en skjønnmessig vurdering i den enkelte sak, jf. også merknaden til brukergenerert innhold i bokstav d).

I andre punktum avgrenses definisjonen av redaksjonelt innhold mot markedsføring, som skal forstås i samsvar med markedsføringsloven. Begrepet er her knyttet opp mot definisjonen av «handelspraksis» i § 5 bokstav d. Innholdsmarkedsføring er også omfattet, jf. merknaden til § 2 andre ledd.

Bokstav d) definerer «brukergenerert innhold». Det som først og fremst skiller slikt innhold fra redaksjonelt innhold er at det er en mediebruker som publiserer ytringen, og at publiseringen skjer «utenfor redaktørens ledelse og kontroll». Uttrykket «ytring» skal her forstås på samme måte som i bokstav c). Med «mediebruker» skal forstås enhver leser, lytter, seer eller annen bruker av de mediene som er omfattet av loven. Med «utenfor redaktørens ledelse og kontroll» menes at tjenesten er satt opp slik at innhold publiseres av mediebrukeren uten redaksjonelt oversyn og kontroll i forkant av publisering. At redaktøren redigerer/modererer innholdet etter at det er publisert, fratar som hovedregel heller ikke innholdet karakteren av å være brukergenerert. Det forhold at det ligger under redaktørens ledelse og kontroll å beslutte om det i det hele tatt skal åpnes opp for brukergenerert innhold, er uten betydning i denne sammenheng.

Det som kjennetegner brukergenerert innhold er nettopp at innholdet produseres og publiseres utenfor de profesjonelle rammene, normene og rutinene som redaksjonelt innhold skapes og forvaltes under. Grensen mellom brukergenerert og redaksjonelt innhold kan likevel være flytende. Dersom for eksempel et brukergenerert innlegg løftes fram og presenteres i en redaksjonell kontekst, hviler det på en redaksjonell beslutning som ligger under redaktørens kontroll og ansvarsområde. Innholdet kan derfor ikke lenger anses som brukergenerert i relasjon til de særlige ansvarsreglene. På den annen side vil ikke en lenke til brukergenerert innhold på en annen plattform i seg selv gjøre at innholdet bak lenken automatisk regnes som redaksjonelt innhold. Det må her gjøres en konkret skjønnsmessig vurdering, der det sentrale vil være i hvilken grad det er tatt redaksjonelle beslutninger som tilsier at innholdet bør regnes som publisert under redaktørens ledelse og kontroll.

Også journalister i mediet og andre personer tilknyttet mediet kan publisere innhold i mediets brukergenererte fora, for eksempel ved deltakelse i nettdebatter. Dersom dette kan sies å være gjort under redaktørens ledelse og kontroll, må ytringene defineres som «redaksjonelt innhold», jf. bokstav c. Redaktøren vil imidlertid ikke bli ansvarlig etter de særlige ansvarsreglene i §§ 9 og 10 dersom en journalist i mediet har publisert rettsstridig innhold i kommentarfelt eller lignende i egenskap av privatperson. Om en journalist skulle bli ansvarlig i et slikt tilfelle, vil heller ikke eier eller utgiver hefte for erstatningen, jf. forslaget § 11, ettersom vedkommende ikke kan sies å ha «handlet i tjenensten til en eier eller utgiver av mediet». Det vises for øvrig til de alminnelige merknadene til lovforslaget punkt 9.5.

Til § 4 Plikt til å utpeke redaktør

Etter bestemmelsen er utgiveren forpliktet til å utpeke minst én redaktør, som vil ha det øverste ansvaret for innholdet som publiseres i mediet, jf. redaktørdefinisjonen i § 3 bokstav a). Utgiver står likevel fritt til å utpeke flere sideordnede redaktører som er ansvarlig for ulike stoffområder. Se ellers merknader til § 2 første ledd knyttet til grensen mellom ett eller flere medier. Bestemmelsen er materielt sett en videreføring av mediefridomslova § 3, og skal forstås på samme måte. Plikten til å utpeke redaktør hviler på «utgiver», slik begrepet er definert i lovforslaget § 3 bokstav b). Overtredelse av plikten til å utpeke en redaktør, kan ikke sanksjoneres på selvstendig grunnlag. Det vises for øvrig til de alminnelige merknadene i punkt 10.5.1.

Til § 5 Opplysningsplikt

Etter bestemmelsens første ledd skal det opplyses i mediet hvem som er redaktør. Fornavn og etternavn er tilstrekkelig. Pliktsubjektet etter bestemmelsen er redaktøren. Hvordan opplysningen gis, er opp til redaktøren, og vil kunne variere avhengig av hva slags medium det dreier seg om. Navnet må likevel framgå så tydelig at mediebrukerne enkelt kan finne fram til hvem som har det øverste redaksjonelle ansvaret for mediet. I større mediehus, hvor det er flere personer som har en funksjon i redaksjonen som oppfyller lovens definisjon av «redaktør», vil identifikasjonsplikten være begrenset til mediets øverste redaksjonelle leder, den «ansvarlige redaktøren». Dersom et medium derimot skulle ha flere sideordnede og likestilte ansvarlige redaktører, vil bestemmelsen likevel kreve at alle redaktørene må navngis.

Andre ledd pålegger redaktøren en plikt til å sørge for at mediebrukerne har tilgang til kontaktopplysninger til mediet. De opplysningene som skal gis er navn, postadresse og elektronisk postadresse. «Øvrige opplysninger» kan være telefonnummer. Formålet er at det skal være lett å komme i kontakt med redaksjonen. I de fleste tilfeller vil dette tilsi at opplysningene formidles i selve mediet. For kringkastingsvirksomhet kan det likevel være naturlig at informasjonen i stedet legges ut på tilhørende nettsted. Det vises ellers til de alminnelige merknadene ovenfor i punkt 10.5.2.

Til § 6 Plikter knyttet til brukergenerert innhold

Bestemmelsen pålegger redaktøren ulike plikter knyttet til det å tilby brukergenerert innhold. Uttrykket «i mediet» avgrenser pliktene til de redaktørstyrte journalistiske medienes egne plattformer. Bestemmelsen gjelder derfor ikke når mediene deler innhold på tredjemanns plattformer, for eksempel sosiale medier.

I første ledd pålegges redaktøren for det første en plikt til å holde brukergenerert innhold klart adskilt fra det redaksjonelle innholdet i mediet. Begrepet «redaktør» er definert i § 2 bokstav a), mens «redaksjonelt innhold» og «brukergenerert innhold» er definert i henholdsvis § 2 c) og d). I «klart adskilt» ligger at det for mediebrukerne ikke skal være noen tvil om hvilket innhold som er hva. Det er likevel opp til redaktøren å bestemme hvordan dette skillet skal ivaretas ved valg av visuelle virkemidler, tekniske løsninger e.l. For det andre skal redaktøren opplyse om hvilket innhold som er brukergenerert. Dette skal i utgangspunktet forstås som et krav til skriftlighet. Symbolbruk kan imidlertid brukes dersom det ikke etterlates noen tvil om at innholdet er brukergenerert. Informasjonen må uansett gis på en slik måte at det er tydelig for mediebrukerne hvilket innhold som er redaksjonelt og hvilket innhold som er brukergenerert.

I andre ledd pålegges redaktøren for det første en plikt til å «opplyse» om hvilke regler, inkludert retningslinjer eller brukervilkår, mediet praktiserer for det brukergenererte innholdet. Bestemmelsen pålegger ikke mediet en plikt til å ha slike regler, men gir pålegg om å opplyse om dem «dersom mediet har» slike regler. Det kan for eksempel dreie seg om regler om at brukeren må registrere seg eller oppgi fullt navn, og hvilket innhold som aksepteres. Dersom mediet ikke har utarbeidet egne regler, men følger de regler som framgår av Vær Varsom-plakaten og eventuelt andre bransjeregler, skal dette opplyses. For det andre må mediet gi informasjon om hvordan mediet «håndhever» reglene. Med håndheving menes for eksempel hvordan mediet modererer nettdebatten. Dersom mediet bruker filtre og andre automatiske verktøy for å avdekke potentiselt ulovlig innhold, bør brukerne få opplyst hvilke rutiner mediet har for å håndtere innhold som havner i filteret. Brukerne bør også få opplysning om konsekvensene av å bryte reglene, inkludert mulighetene for å få overprøvd mediets vurderinger.

I tredje ledd pålegges redaktøren for det første en plikt til å legge til rette for varsling om ulovlig innhold. Plikten er avgrenset til innhold som anses å være «ulovlig», men er ikke til hinder for at mediet tilrettelegger også for varsling av innhold som strider med mediets regler, jf. andre ledd. Tilrettelegging for varsling av ulovlig innhold kan for eksempel skje ved å gi brukerne mulighet til å «flagge» innhold, eller ved å etablere andre kanaler inn til redaksjonen hvor mediebrukerne på en enkel måte kan rapportere potensielt ulovlig innhold.

For det andre pålegges redaktøren i tredje ledd en plikt til å varsle ytreren dersom mediet fjerner eller sperrer tilgangen til brukergenerert innhold som mediet anser som ulovlig. I slike tilfeller må ytreren få et individuelt varsel med opplysning om klagemuligheter. I dette ligger at ytreren må få opplysninger om på hvilket grunnlag ytringen er fjernet. Det må også gis opplysninger om adgang til klage eller rettslig prøving. Det er et krav at informasjonen gis direkte til den som får brukergenerert innhold fjernet. Generell informasjon om klagemuligheter i mediets regler, jf. andre ledd, er derfor ikke tilstrekkelig. Hvordan redaktøren i praksis velger å gi slik direkte informasjon, er opp til redaktøren selv å avgjøre. Presiseringen «så langt det er mulig» tar høyde for de tilfeller hvor ytreren er anonym, eller redaktøren av annen grunn ikke klarer å oppnå kontakt med ytreren. Plikten til å varsle ytreren og gi opplysning om klageadgang gjelder uavhengig av om mediet har regler for brukergenerert innhold, jf. andre ledd.

Brudd på pliktene som angis i § 6 kan ikke sanksjoneres på selvstendig grunnlag, men vil få betydning i vurderingen av redaktørens rettslige ansvar etter § 13. Det vises for øvrig til de alminnelige merknadene ovenfor i punkt 17.5.4.

Til § 7 Redaksjonell uavhengighet

Første ledd viderefører mediefridomslova § 4 første ledd med en redaksjonell endring, og skal forstås på samme måte. Bestemmelsen slår fast at det er redaktøren som står for den daglige ledelsen og driften av redaksjonen. At det er redaktøren som tar avgjørelser i «redaksjonelle spørsmål», innebærer først og fremst at det er redaktøren som bestemmer hva som skal publiseres i mediet. Det gjelder både beslutninger knyttet til det redaksjonelle innholdet og beslutninger knyttet til publisering av markedsføring. Beslutninger knyttet til brukergenerert innhold, som for eksempel om det skal åpnes opp for slikt innhold, mediets regler og om innhold skal fjernes eller blokkeres, regnes også som «redaksjonelle spørsmål». Det samme gjør avgjørelser knyttet til journalistiske arbeidsmetoder, om upublisert materiale skal overlates til politi osv. Ettersom bestemmelsen innebærer en lovfesting av prinsippet i Redaktørplakaten, vil denne ellers være retningsgivende for hva som skal anses som redaksjonelle spørsmål.

Bestemmelsen presiserer at redaktørens uavhengighet gjelder innenfor rammen av det konkrete mediets «grunnsyn og formål». Presiseringen sikrer eieren en overordnet kontroll med det ideologiske grunnlaget for mediet. Eier/utgiver kan dermed bestemme hovedlinjene i utgivelsene for eksempel gjennom mediets formålsparagraf og definerte grunnkonsept, men kan ikke instruere om det redaksjonelle innholdet i mediet fra dag til dag. Der eierne har staket ut et slikt overordnet grunnlag for mediets virksomhet, vil redaktørens kompetanse være begrenset av dette.

Andre ledd viderefører mediefridomslova § 4 andre ledd med en redaksjonell endring og innebærer en presisering av hovedregelen i første ledd på to punkter. For det første kan utgiver, eier eller øvrig selskapsledelse ikke instruere eller overprøve redaktøren i redaksjonelle spørsmål. Dette omfatter både instruksjon og overprøving knyttet til enkeltstående saker og beslutninger, samt til mer generelle instrukser knyttet til prioriteringer, redaksjonelle «linjer» osv. så lenge disse ikke kan sies å være knyttet til mediets grunnsyn og formål, jf. begrensningen i første ledd. For det andre kan eierne ikke kreve å få gjøre seg kjent med skrift, tekst eller bilde eller høre eller se programmateriale før det blir offentliggjort.

Tredje ledd er en videreføring av mediefridomslova § 5 og fastsetter at bestemmelsene i første og andre ledd ikke kan fravikes gjennom avtale eller annet rettsgrunnlag til ugunst for redaktøren. Med «ugunst» skal her forstås avtaler som er til skade for redaktørens uavhengige stilling. Det vises ellers til de alminnelige merknadene i punkt 11.5.

Til § 8 Hovedregel om straff- og erstatningsansvar

Bestemmelsen slår fast den formelle og praktiske hovedregelen om at enhver som ytrer seg eller medvirker til publisering av en ytring er straffe- og erstatningsrettslig ansvarlig for innholdet etter lovgivningens alminnelige regler. Med «lovgivningens alminnelige regler» menes både annen lovgivning og sedvanerett, slik som de ulovfestede prinsippene om erstatningsansvar. Hovedregelen gjelder både for redaktører, journalister og mediebrukere, og uavhengig av om det er brukergenerert innhold, redaksjonelt innhold eller markedsføring som er publisert i mediet. Bestemmelsen har først og fremst en viktig påminningsfunksjon, og tydeliggjør at de øvrige ansvarsreglene i medieansvarsloven representerer unntak fra og suppleringer til lovens alminnelige regler. Utover dette har bestemmelsen ingen selvstendig rettslig betydning. Det vises ellers til de alminnelige merknadene i punkt 12.5.

Til § 9 Redaktørens særlige straffansvar for redaksjonelt innhold og markedsføring

Bestemmelsen slår fast det strafferettslige redaktøransvaret, og er en videreføring av straffeloven § 269. Materielt skal bestemmelsen forstås på samme måte, mens virkeområdet for bestemmelsen er betydelig utvidet fra «trykt skrift eller en kringkastingssending» til alle medier som omfattes av medieansvarsloven.

Første ledd innebærer at en redaktør for et medium som omfattes av loven kan holdes strafferettslig ansvarlig for en ytring selv om han eller hun ikke kjente til innholdet i ytringen da den ble publisert. Forutsetningen er at redaktøren, dersom vedkommende hadde vært kjent med ytringens innhold, kunne vært holdt strafferettslig ansvarlig etter en «annen lovbestemmelse». Uttrykket refererer seg både til bestemmelser i straffeloven og i spesiallovgivningen. Ansvaret som hjemles i første ledd er dermed sekundært. Kun i de tilfellene der redaktøren ikke har utvist slik skyld som det alminnelige straffebudet krever, enten det er tale om forsett eller uaktsomhet, er det nødvendig å anvende første ledd. Ansvaret er knyttet til «redaksjonelt innhold», som er definert i § 3 bokstav c, og «markedsføring». Sistnevnte skal forstås på samme måte som etter markedsføringsloven, hvor det er knyttet opp mot definisjonen av handelspraksis i § 5 bokstav d. Ansvaret omfatter ikke brukergenerert innhold. For slikt innhold gjelder det særlige regler i § 13.

I andre ledd framgår det at redaktøren likevel er straffri dersom han eller hun godtgjør at vedkommende ikke kan lastes for «manglende kontroll av innholdet eller ledelse av redaksjonen». Bestemmelsen er språklig modernisert, men viderefører ellers innholdet i gjeldende straffelov § 269 tredje ledd. Det må her gjøres en skjønnsmessig helhetsvurdering av hvilke kontrolltiltak og rutiner redaktøren hadde på plass for å hindre publisering av ulovlige ytringer. Hvorvidt det har vært manglende eller mangelfull opplæring og instruksjon av medarbeidere kan være et moment i vurderingen.

Det er redaktøren som har bevisbyrden for at nødvendige kontrolltiltak er iverksatt. At «han eller hun ikke kan lastes» innebærer at det må foretas en konkret vurdering av redaktørens aktsomhet. For eksempel vil ledelsen av redaksjonen nødvendigvis utøves annerledes og på et annet nivå for direktesendinger på TV enn for en redaksjonell artikkel i en papiravis. På samme måte vil det være nødvendig å håndtere en situasjon med løpende rapportering fra en pågående rettssak på en annen måte enn en tung undersøkende reportasje hvor det journalistiske arbeidet kanskje har pågått i flere måneder. Med grunnlag i andre ledd skal aktsomhetskravet tilpasses situasjonen og de forventningene som kan stilles til redaktøren i det enkelte tilfellet. De nærmere kravene til redaktørens aktsomhet som er utviklet gjennom rettspraksis, se særlig Rt. 1950 side 1027, Rt. 1987 side 764 og Rt. 1989 side 257, er fortsatt førende. Bestemmelsen åpner imidlertid for at rettspraksis kan justeres på bakgrunn av utviklingen på medieområdet, for eksempel av teknologiske løsninger, publiseringsformater, bruksmønstre osv.

I tredje ledd er det fastsatt at strafferammen er bot eller fengsel inntil seks måneder. Det kan uansett ikke idømmes strengere straff enn etter den lovbestemmelsen som ville ha vært anvendelig om redaktøren hadde kjent til innholdet. Straffereaksjonen kan ikke være uforholdsmessig, jf. de prinsippene som kan utledes av EMK artikkel 10. Det skal derfor svært mye til for at fengselsstraff skal kunne benyttes mot en redaktør for publisering av ulovlig innhold i mediet. Dette må i så fall begrunnes i helt særegne omstendigheter.

Fjerde ledd fastetter at medvirkning ikke er straffbart og representerer dermed et unntak fra straffeloven § 15. Det vises ellers til de alminnelige merknadene i punkt 13.5.

Til § 10 Redaktørens særlige erstatningsansvar for redaksjonelt innhold og markedsføring

Bestemmelsen er en spesialregel som sier noe om hvordan redaktøren skal bedømmes etter bestemmelsene i skadeserstatningsloven §§ 3-6 og 3-6 a, som hjemler krav på erstatning for henholdsvis privatlivskrenkelser og ærekrenkelser. For privatlivskrenkelser innebærer § 10 en videreføring av redaktørens særlige ansvar etter § 3-6 første ledd. For ærekrenkelser innebærer bestemmelsen en utvidelse av redaktørens erstatningsansvar etter § 3-6 a.

Første ledd fastsetter at ved vurderingen av om redaktøren har opptrådt uaktsomt etter nevnte bestemmelser i skadeserstatningsloven, så skal redaktøren behandles «som om han eller hun hadde kjent til innholdet» i det som er publisert. Selv om redaktøren faktisk var uvitende om den aktuelle publiseringen skal det altså legges til grunn at redaktøren kjente til innholdet. Dette gjelder bare dersom det er snakk om «redaksjonelt innhold», som defineres i § 3 bokstav c), eller «markedsføring». Sistnevnte skal forstås på samme måte som i markedsføringsloven, hvor det er knyttet opp mot definisjonen av handelspraksis i § 5 bokstav d. Bestemmelsen omfatter ikke brukergenerert innhold. For slikt innhold gjelder det særlige regler i § 13. Selv om det forutsettes at redaktøren hadde kunnskap om publiseringen, må det på vanlig måte foretas en aktsomhetsvurdering etter skadeserstatningsloven § 3-6 eller § 3-6 a. Ytringsfriheten må her balanseres mot retten til privatliv.

Andre ledd bestemmer at spesialregelen i første ledd ikke skal anvendes dersom redaktøren «godtgjør at han eller hun ikke kan lastes for manglende kontroll med innholdet eller ledelse av redaksjonen». Bestemmelsen skal forstås på samme måte som § 9 andre ledd, og det vises til merknadene ovenfor til denne. Det følger av dette at dersom redaktøren godtgjør at nødvendige kontrolltiltak var iverksatt, så skal altså redaktørens ansvar bedømmes på vanlig måte etter skadeserstatningsloven § 3-6 eller § 3-6 a. I praksis er det da vanskelig å tenke seg at redaktøren kan ha opptrådt uaktsomt på en slik måte at det utløser krav på erstatning, selv om dette ikke helt kan utelukkes. Det vises for øvrig til de alminnelige merknadene ovenfor i punkt 14.5.

Til § 11 Eier eller utgivers erstatningsansvar

Bestemmelsen hjemler et identifikasjonsansvar. Det innebærer at dersom en redaktør, journalist eller andre blir holdt erstatningsansvarlig for en privatlivskrenkelse eller en ærekrenkelse, så er eier eller utgiveren av mediet ansvarlig for erstatningen på objektivt grunnlag, jf. uttrykket «hefter for» i bestemmelsen første punktum. En «eier» kan være en fysisk eller juridisk person, det samme kan «utgiver», jf. definisjonen i § 3 bokstav b). Eier og utgiver kan være én og samme person, men dersom eier og utgiver er forskjellige personer, gjør bestemmelsen i § 11 dem solidarisk ansvarlige.

Vilkåret om at erstatningsansvaret må være pådratt av noen som har handlet «i tjenesten til» innebærer at bestemmelsen omfatter erstatningsansvar ilagt både fast ansatte og frilansere. Tjenestebegrepet skal derfor forstås noe videre enn etter skadeserstatningsloven § 2-1 nr. 2. Det avgjørende er at den rettsstridige ytringen er publisert under redaktørens beslutningsmyndighet. Dersom for eksempel en ansatt journalist publiserer ulovlig brukergenerert innhold som ikke har noen sammenheng med arbeidsforholdet, altså utenfor «redaktørens ledelse og kontroll», jf. definisjonen i § 3 bokstav c, vil ikke eier eller utgiver hefte for et eventuelt ilagt erstatningsansvar.

Andre punktum bestemmer at eieren eller utgiveren i utgangspunktet også er ansvarlig for tilkjent oppreisningserstatning, det vil si erstatning for ikke-økonomisk tap. Retten kan imidlertid etter en nærmere vurdering frita for slik tilkjent oppreisningserstatning dersom det foreligger «særlige grunner». Det kan for eksempel være dersom en redaktør har gått utover sine fullmakter og det vil virke sterkt urimelig å la eier eller utgiver hefte for ansvaret. Etter tredje punktum kan retten også ilegge eier eller utgiver et høyere erstatningsbeløp som den finner «rimelig», se som illustrasjon Rt. 2007 side 687. Det vises for øvrig til de alminnelige merknadene ovenfor i punkt 15.5.1.

Til § 12 Straffe- og erstatningsrettslig ansvarsfrihet for medienes tekniske medvirkere

Første ledd gir et absolutt fritak for straff for de medvirkerne som omfattes av bestemmelsen. Det er et vilkår at handlingen er utført «på vegne av et medium» som er omfattet av medieansvarslovens virkeområde, noe som er ment å indikere at bestemmelsen omfatter medvirkere som står i et underordningsforhold eller som utfører selvstendige tjenester for mediet. Medvirkning til «teknisk forberedelse» kan være for eksempel grafisk utforming, brukerstøtte, studiodrift og teknisk avvikling av TV-sending. Med «framstilling» menes for eksempel trykking. Med «distribusjon» menes alle former for bistand til utbredelse av mediet, slik som for eksempel postombæring. Med uttrykket «bare har medvirket» skal forstås at medvirkningshandlingen utelukkende er knyttet til teknisk forberedelse mv., og ikke også omfatter for eksempel redaksjonelt arbeid.

Bestemmelsen overlapper delvis med straffeloven § 267 andre ledd, som gjelder for privatlivskrenkelser og som er begrenset til trykt skrift og kringkasting. Straffrihetsgrunnen i § 12 er generelt utformet, og vil gjelde for alle straffbare handlinger etter straffeloven og spesiallovgivningen. Straffrihetsregelen i straffeloven § 267 andre ledd er begrenset til publikasjoner som er «produsert i riket». En tilsvarende begrensning vil gjelde etter § 12 ettersom straffefritaket er knyttet til handlinger utført på vegne av medier som er omfattet av medieansvarsloven.

Andre ledd slår fast at medvirkere som vil være omfattet av første ledd, heller ikke kan ilegges et erstatningsansvar etter de nærmere bestemmelsene om privatlivskrenkelser og ærekrenkelser i skadeserstatningsloven §§ 3-6 eller 3-6 a. Det vises for øvrig til de alminnelige merknadene ovenfor i punkt 16.5.

Til § 13 Straff- og erstatningsansvar for brukergenerert innhold

I første ledd første punktum slås det fast at redaktøren og andre som handler på vegne av redaktøren bare kan holdes strafferettslig ansvarlig for brukergenerert innhold i mediet dersom vedkommende har utvist forsett. Bestemmelsen skal forstås på samme måte som ehandelsloven § 18 første ledd bokstav a. Bestemmelsen er en spesialbestemmelse som går foran lovgivningens alminnelige regler. Redaktøren kan derfor ikke under noen omstendighet holdes strafferettslig ansvarlig for brukergenerert innhold dersom han bare har utvist uaktsomhet eller grov uaktsomhet.

Bestemmelsen forutsetter at det brukergenererte innholdet faller inn under redaktørens ansvarsområde, jf. også forslaget § 7 om redaksjonell uavhengighet. Den som har fått delegert myndighet fra redaktøren til å ta beslutninger som omhandler brukergenerert innhold, vil også være omfattet av bestemmelsen, jf. uttrykket «på vegne av redaktøren».

Forsett vil normalt forutsette at redaktøren eller den som handler på vegne av redaktøren har fått kunnskap om den ulovlige ytringen, men likevel unnlater å foreta seg noe for å fjerne eller blokkere den. Det kan likevel tenkes at forsett vil kunne foreligge i andre tilfeller, for eksempel dersom hensikten med å publisere et visst redaksjonelt innhold er å framkalle ulovlige ytringer fra brukerne. Det samme vil i prinsippet være tilfellet dersom redaktøren eller den som handlet på vegne av vedkommende regnet et slikt utfall som sikkert eller mest sannsynlig, jf. straffeloven § 22 bokstav b. Det følger av den alminnelige rettsstridsreservasjonen at redaktøren eller medarbeideren må ha en faktisk mulighet til å handle for å komme i straffansvar. Det må derfor innrømmes en viss tid fra kunnskap må sies å foreligge til handlingsplikten inntreffer.

Første ledd andre punktum slår fast at redaktøren og andre som handler på vegne av redaktøren kan holdes erstatningsansvarlig dersom han eller hun har utvist grov uaktsomhet. Simpel uaktsomhet er derfor ikke tilstrekkelig for å holde redaktøren erstatningsansvarlig for brukergenerert innhold. Bestemmelsen skal forstås på samme måte som ehandelsloven § 18 første ledd bokstav b. Hva som er grovt uaktsomt, beror på en konkret vurdering i det enkelte tilfellet. Det kreves et markant avvik fra forsvarlig opptreden.

Sentrale vurderingskriterier vil være hvilke rutiner redaksjonen hadde på plass for å bli oppmerksom på og fjerne ulovlig innhold, og hvor lang tid som gikk fra varsel ble gitt, eller redaksjonen på annen måte fikk kunnskap, til ytringen faktisk ble fjernet. Også andre momenter vil kunne inngå i vurderingen av om ansvar skal ilegges. Etter EMD-praksis er det sentralt hva slags medium det ulovlige innholdet ble publisert i (liten/stor utbredelse, kommersielt/ikke-kommersielt), innholdets karakter og konteksten det inngikk i, samt muligheten for å holde den originære ytreren ansvarlig.

Andre ledd hjemler vilkårene for at en redaktør kan oppnå ansvarsfrihet selv om han i utgangspunktet oppfylte vilkårene for å kunne ilegges strafferettslig eller erstatningsrettslig ansvar etter første ledd. Bestemmelsen slår fast at redaktøren i alle tilfelle er straffri eller fri fra erstatningsansvar dersom han eller hun «uten ugrunnet opphold» treffer nødvendige tiltak for å fjerne eller sperre tilgangen til det ulovlige innholdet etter at vilkårene for ansvar etter første ledd er oppfylt. Bestemmelsen gir altså anvisning på en handlingsplikt dersom redaktøren skal fri seg fra det rettslige ansvaret.

Grov uaktsomhet kan i visse situasjoner inntre før redaktøren får konkret kunnskap om det ulovlige innholdet. Det kan for eksempel tenkes at redaktøren, basert på erfaring om hvilken type redaksjonelt stoff som genererer hatefulle kommentarer etc., kan sies å ha opptrådt grovt uaktsomt dersom han ikke sørger for rutiner og kontroll som gjør at ytringen fjernes mer eller mindre umiddelbart etter publisering. I slike tilfeller vil fristen for å handle for å unngå ansvar begynne å løpe fra et tidligere tidspunkt, eventuelt allerede fra publiseringstidspunktet, jf. kravet i § 13 andre ledd om at tiltak må treffes uten ugrunnet opphold «etter at vilkårene for ansvar forelå». Se til sammenligning tilsvarende krav etter ehandelsloven § 18 andre ledd. Dette innebærer at ansvar kan inntre uten konkret varsel om innholdet fra en utenforstående. Det må her gjøres en konkret vurdering. Det vises for øvrig til de alminnelige merknadene ovenfor i punkt 17.5.3.

Til § 14 Ikrafttredelse

I første ledd foreslås det at loven settes i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Fra samme tid oppheves mediefridomslova, jf. andre ledd. Som det framgår i punkt 6.5.3, foreslås det en felles lov som samler reglene i mediefridomslova med ansvarsregler som i dag framgår av straffeloven og skadeserstatningsloven.

Til § 15 Endringer i andre lover

Bestemmelsen inneholder forslag til endringer i straffeloven og skadeserstatningsloven som følge av forslaget om ny medieansvarslov.

Til nr. 1 om endringer i skadeserstatningsloven: Som følge av forslaget til ny medieansvarslov, er det gjort endringer i § 3-6 første ledd. Skyldkravet er nå angitt som et rent uaktsomhetsansvar, tilsvarende det som framgår av § 3-6 a om ærekrenkelser. Henvisningen til det sivilrettslige redaktøransvaret, gjennom tillegget «eller vilkårene for straff er oppfylt», er fjernet. Tilpasningen er ellers ikke ment å innebære noen endringer i gjeldende rett.

Tidligere § 3-6 andre ledd er videreført i medieansvarsloven § 12, og kan oppheves. Tidligere § 3-6 tredje ledd er videreført i medieansvarsloven § 11 og kan oppheves. Henvisningen til bestemmelsene i § 3-6 andre og tredje ledd i § 3-6 a tredje ledd kan følgelig også oppheves. Det vises til de alminnelige merknadene i punkt 15.5.1 og 16.5 samt merknadene til §§ 11 og 12 ovenfor.

Til nr. 2 om endringer i straffeloven: Redaktøransvaret i straffeloven § 269 er foreslått videreført i medieansvarsloven § 10 og kan derfor oppheves.

Straffeloven § 270 første og tredje ledd foreslås opphevet, jf. punkt 10.5.3 og punkt 18.5. Straffeloven § 270 andre ledd foreslås opphevet, men pliktnormen bestemmelsen gir uttrykk for foreslås videreført i medieansvarsloven § 5 første ledd, jf. punkt 10.5.2. Redaktørdefinisjonen i straffeloven § 270 fjerde ledd erstattes av medieansvarsloven § 3 bokstav a), jf. punkt 9.5. Medvirkningstillegget i § 270 femte ledd er ikke lenger aktuelt, og oppheves.