16 Ansvarsfrihet for medienes tekniske medvirkere

16.1 Gjeldende rett

Lovgivningen oppstiller enkelte unntak fra de alminnelige ansvarsreglene for tekniske medvirkere og distributører av andres ytringer. Straffeloven § 267 andre ledd fastslår at straff for krenkelse av privatlivets fred ikke kommer til anvendelse for «den som bare har deltatt ved teknisk bistand eller distribusjon av et blad eller tidsskrift her i riket». Tilsvarende gjelder for kringkastingssendinger. Fritaket gjaldt tidligere også ærekrenkelser, som ble avkriminalisert ved ikrafttreden av ny straffelov i 2015. Det framgår av forarbeidene at man med «blad eller tidsskrift» skal forstå den periodiske pressen, noe som innebærer at for eksempel trykking og distribusjon av bøker og andre enkeltstående publikasjoner ikke er omfattet, jf. Ot.prp. nr. 40 (1971–72) side 14. Ansvarsfritaket gjelder videre bare skrifter som er trykt i Norge, og dermed ikke ved distribusjon av utenlandske blad eller tidsskrift. Begrepet «kringkastingssendinger» må tolkes i overensstemmelse med definisjonen av «kringkasting» i kringkastingsloven § 1-1 bokstav a.

I likhet med det strafferettslige redaktøransvaret i straffeloven § 269 gjelder bestemmelsen ikke distribusjon på elektroniske plattformer. Her kan imidlertid ansvarsfrihetsreglene i ehandelsloven komme inn. Disse behandles nedenfor i punkt 17.1.3 i tilknytning til spørsmålet om ansvar for brukergenerert innhold i mediet.

Straffeloven § 236 andre ledd om ulovlig utbredelse av grove voldsskildringer inneholder et lignende ansvarsfritak for «den som bare har deltatt i den tekniske virksomhet i tilknytning til sendingen eller formidlingen». For andre straffbare ytringer, slik som for eksempel hatefulle ytringer etter straffeloven § 185, gjelder det ikke tilsvarende fritak fra straffansvar.

Når det gjelder erstatningsansvar, fastsetter skadeserstatningsloven § 3-6 andre ledd om privatlivskrenkelser og § 3-6 a tredje ledd om ærekrenkelser fritak for erstatningsansvar for «den som bare har deltatt ved teknisk framstilling eller formidling av ytringen.» I motsetning til straffeloven § 267 andre ledd er fritaket etter ordlyden ikke begrenset til erstatnings- og oppreisningsansvar for ytringer framsatt gjennom trykt presse eller kringkasting. Etter ordlyden bestemmelsen i § 3-6 andre ledd fikk i forbindelse med vedtakelse av ny straffelov, gjelder fritaket helt generelt og er nøytralt med hensyn til medieplattform. Fritaket kan dermed synes å få anvendelse også på tekniske medvirkere som har bidratt til at rettsstridige krenkelser har blitt satt fram for eksempel i en bok eller i en annen enkeltstående publikasjon, samt i alle elektroniske medier uavhengig av om de anses som redaktørstyrte journalistiske medier. I likhet med ansvarsreglene for eier og utgiver av et massemedium, jf. skadeserstatningsloven § 3-6 tredje ledd og punkt 15.1.1 ovenfor, er det grunn til å spørre om bestemmelsen må tolkes innskrenkende på dette punktet. Da ansvarsfritaket for tekniske medvirkere ble etablert, var det knyttet til «blad eller tidsskrift» og kringkasting. Om den legislative begrunnelsen for å avgrense til de periodiske skriftene (trykt presse) uttalte departementet i Ot.prp. nr. 40 (1971–72) III punkt 4 side 14:

«Ser man på den side av det legislative grunnlag for ansvarsfritakelse som faren for sensur fra det tekniske personale eller distributørenes representanter, må det vel sies at dette hensyn har særlig vekt når det gjelder den periodiske presse. For en avis, et blad eller tidsskrift, er tidsmomentet vesentlig. En forsinkelse som følge av nektelse av å trykke eller distribuere vedkommende publikasjon vil lett få alvorligere følger enn hvor det er tale om en forsinkelse av en ikke-periodisk publikasjon. På denne bakgrunn kan det være naturlig i første omgang å begrense ansvarsfritakelsen til den periodiske presse, slik som foreslått av Straffelovrådet. Et annet forhold som det i denne forbindelse kan være grunn til å peke på er at det vel ikke minst er i den periodiske presse at behovet for å ha adgang til kritikk er stort, en kritikk, som dessuten ofte vil måtte settes fram under tidspress.»

I forarbeidene til gjeldende bestemmelse er betydningen av endringen i ordlyden ikke drøftet, jf. her Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 5.14.3.3 og særmerknader i punkt 16.13 side 488 og 489. Det framgår her at gjeldende rett videreføres, jf. også ovenfor i punkt 15.1.1. I lys av reglenes historikk og formål, kan det antakelig derfor legges til grunn at fritaket i § 3-6 andre ledd uansett er begrenset til teknisk medvirkning og distribusjon av privatlivskrenkelser og ærekrenkelser som er framsatt i redaktørstyrte journalistiske massemedier som er periodiske eller som oppdateres regelmessig. Derimot er det noe mer uklart om fritaket gjelder uavhengig av hvilken medieteknologi som er benyttet, eller fortsatt kun gjelder ytringer framsatt i «blad eller tidsskrift» og kringkasting.

16.2 Medieansvarsutvalgets vurdering

Medieansvarsutvalget mente at reglene om ansvarsfritak for medienes tekniske medvirkere fortsatt har sin berettigelse og bør videreføres. Utvalget foreslo å gi ansvarsfritaket for teknisk medvirkning til privatlivskrenkelser i straffeloven § 267 en utforming i samsvar med den mer teknologinøytrale bestemmelsen om fritak for erstatningsansvar i skadeserstatningsloven § 3-6 andre ledd. Utvalget mente imidlertid at § 3-6 andre ledd er uheldig formulert, og foreslo flere endringer i ordlyden for å få klarere fram at det er tale om medvirkning ved teknisk forberedelse, framstilling eller distribusjon av en ytring på vegne av et massemedium. Utvalget gikk ikke nærmere inn på det tilsvarende ansvarsfritaket i § 236 om ulovlig utbredelse av grove voldsskildringer, og vurderte heller ikke om et strafferettslig ansvarsfritak for tekniske medvirkere også bør gjelde andre rettsstridige ytringer enn privatlivskrenkelser (og ærekrenkelser, som nå er avkriminalisert).

16.3 Høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å utvide straffritaket for medienes tekniske medvirkere til også å omfatte andre straffbare ytringer enn privatlivskrenkelser, slik som for eksempel hatefulle ytringer. Departementet foreslo å erstatte straffeloven § 267 andre ledd med en ny generell bestemmelse i medieansvarsloven om fritak for straff for medienes tekniske medvirkere. Dette vil samtidig gi bestemmelsen et teknologinøytralt virkeområde, i motsetning til straffeloven § 267 andre ledd. Departementet gikk likevel inn for å opprettholde det tilsvarende fritaket for medienes tekniske medvirkere i straffeloven § 236 andre ledd om ulovlig utbredelse av grove voldsskildringer, og viste til at denne regelen dels er begrunnet i andre hensyn.

Departementet gikk også inn for å inkorporere det sivilrettslige ansvarsfritaket etter skadeserstatningsloven § 3-6 andre ledd i den nye bestemmelsen. Endelig foreslo departementet av pedagogiske grunner en henvisning i § 3-6 til de særlige reglene i medieansvarsloven.

Forslaget til ny bestemmelse i medieansvarsloven lød slik:

§ 13 Straffe- og erstatningsrettslig ansvarsfrihet for medienes tekniske medvirkere

Straff kommer ikke til anvendelse på den som på vegne av et medium bare har deltatt ved teknisk forberedelse, fremstilling eller distribusjon av redaksjonelt eller brukergenerert innhold i mediet.

Medvirkere som nevnt i første ledd kan heller ikke ilegges erstatningsansvar etter skadeserstatningsloven §§ 3-6 eller 3-6 a.

16.4 Høringsinstansenes syn

Riksadvokaten, Norsk Presseforbund, Norsk Redaktørforening, Norsk Journalistlag, Fagpressen og NRK støtter gjennomgående departementets forslag.

Riksadvokaten er enig med departementet i at ansvarsfriheten for tekniske medvirkere bør videreføres og i at den bør gjelde rettsstridig ytringer generelt (ikke bare privatlivskrenkelser). Imidlertid er riksadvokaten skeptisk til forslaget om å oppheve straffeloven § 267 andre ledd, og uttaler:

«Det er naturlig at en slik bestemmelse tas inn i en eventuell medieansvarslov, men en er ikke helt overbevist om at straffeloven § 267 annet ledd kan oppheves uten at en dermed mister den uttrykkelige straffriheten for personer som pr. i dag omfattes av dette ledd. En har merket seg departementets forsikring om at § 267 annet ledd ikke omfatter andre medier/personer enn de som vil være omfattet av ny medieansvarslov (s. 158). Men så vidt vi kan skjønne, vil det også i f.eks et tidsskrift som i hovedsak retter seg mot medlemmer i en organisasjon (som faller utenfor medieansvarsloven) kunne fremsettes straffbare krenkelser av privatlivets fred. Dersom § 267 annet ledd oppheves, mister man det klare unntaket for teknisk personell osv i slike medier. Straffriheten bør etter riksadvokatens mening (fortsatt) fremgå klart av loven.»

16.5 Departementets vurdering

Forslaget i høringsnotatet om å innta en bestemmelse i medieansvarsloven om fritak for straffe- og erstatningsansvar for medienes tekniske medvirkere og distributører har gjennomgående fått støtte, og departementet opprettholder derfor forslaget.

Det er hensynet til ytringsfriheten som begrunner reglene. Dersom det å trykke en avis, filme/klippe en kringkastingssending eller lignende kunne medføre straffe- eller erstatningsansvar for innholdet, ville få personer vært villig til å ta på seg risikoen ved å yte slik teknisk bistand. Et rettslig ansvar for den tekniske hjelperen kunne dermed hindret ytringen fra å bli formidlet. Det ville også kunne innebære en oppfordring til en form for privat sensur ved at tekniske tilretteleggere kunne nekte å formidle kontroversielt eller «risikabelt» innhold. Likevel er det nok slik at reglene først og fremst har en klargjørings- og påminningsfunksjon, jf. her drøftelsene i Ot.prp. nr. 40 (1971–72) side 12.

Gitt reglenes formål, kan det etter departementets vurdering i dag være vanskelig å begrunne hvorfor det strafferettslige ansvarsfritaket skal begrenses til kun å omfatte privatlivskrenkelser og utbredelse av grove voldsskildringer. For de aktørene bestemmelsen er ment å gjelde for, vil det nok være like krevende å vurdere lovligheten av andre rettsstridige ytringer. Dersom det først skal gjelde en regel som gir tekniske medvirkere fritak for straffansvar for ytringer framsatt i redaktørstyrte journalistiske medier, bør denne gjelde for alle typer straffbare ytringer. Også riksadvokaten har gitt sin tilslutning til dette.

Riksadvokaten er imidlertid ikke like overbevist om at straffeloven § 267 andre ledd kan oppheves, og viser til at den ikke nødvendigvis overlapper helt med forslaget til bestemmelse i medieansvarsloven. Som eksempel nevner riksadvokaten personer som yter teknisk bistand til et tidsskrift som i hovedsak retter seg mot medlemmer i en organisasjon, slik at tidsskriftet faller utenfor medieansvarsloven.

På bakgrunn av innspill i høringsrunden, har departementet endret forslaget til virkeområdebestemmelse, blant annet ved at den negative avgrensningen i § 2 andre ledd tas ut, jf. ovenfor i punkt 8.5.2. Dette antas å bidra til å redusere et gap mellom medieansvarsloven og straffeloven § 267 andre ledd. Det kan likevel tenkes medvirkere som i dag omfattes av gjeldende ansvarsfritak, som ikke vil være beskyttet av den nye bestemmelsen fordi mediet de har medvirket til å utbre faller utenfor medieansvarslovens virkeområde. Spørsmålet har først og fremst teoretisk interesse. Det skal nok mye til for at de subjektive vilkårene for straff vil være oppfylt for en teknisk medvirker. Av ytringsfrihetshensyn er det også mindre sannsynlig at påtalemyndigheten vil strafforfølge denne type overtredelser. En opphevelse av bestemmelsen vil like fullt innebære en formell utvidelse av straffansvaret for krenkelser av privatlivets fred for de som deltar ved teknisk bistand eller distribusjon av blad, tidsskrift eller kringkastingssending. Etter en ny vurdering har departementet derfor kommet til at straffeloven § 267 andre ledd bør opprettholdes, i tråd med riksadvokatens vurdering. En utvidelse av straffansvaret som kun er begrunnet i lovtekniske hensyn, er prinsipielt uheldig og bør unngås. Departementet ser heller ikke noe til hinder for at de to bestemmelsene kan virke ved siden av hverandre. Det kan være grunn til å vurdere på et senere tidspunkt om straffeloven § 267 andre ledd bør endres slik at den også får et teknologinøytralt virkeområde.

Departementet har for øvrig foretatt mindre språklige endringer i bestemmelsen om ansvarsfrihet for medienes tekniske medvirkere, som er inntatt som § 12 i lovforslaget.