8 Virkeområde

8.1 Gjeldende rett

Gjeldende ansvarsregler på mediefeltet har ulikt virkeområde. Noen regler er begrenset til å gjelde de tradisjonelle massemediene trykt skrift og kringkasting. Dette gjelder for eksempel det strafferettslige redaktørsansvaret i straffeloven § 269. Andre bestemmelser har tilsynelatende en mer teknologinøytral utforming, for eksempel reglene om ansvarsfritak for medienes tekniske medvirkere og identifikasjonsansvaret for eier og utgiver i skadeserstatningsloven § 3-6 andre og tredje ledd. Som det vil framgå nedenfor, har likevel disse og andre regler et noe uklart virkeområde. Spørsmålet kompliseres av at lovgivningen ikke bruker en ensartet terminologi, jf. punkt 6.1.

Mediefridomslovas virkeområde er avgrenset i § 2. Første ledd nr. 1 omfatter periodiske trykte medier. Dagsaviser og andre periodiske publikasjoner omfattes dersom de driver «journalistisk produksjon og formidling av nyhende, aktualitetsstoff og samfunnsdebatt». Kriteriet skal forstås vidt, og omfatter mer enn den brede, allmenne nyhetsformidlingen. Store deler av fag- og ukepressen omfattes også. Etter § 2 første ledd nr. 2 omfatter loven alle kringkastere. Det vil være de aktørene som faller inn under definisjonen av kringkasting i kringkastingsloven § 1-1 første ledd bokstav a, i praksis radio- og fjernsynsforetak. Etter § 2 første ledd nr. 3 omfattes de elektroniske massemediene som har «tilsvarande føremål og funksjon som medium nemnde under nr. 1 og 2». Forarbeidene knytter drøftelsen an til nyhetsformidling, men det samme må antas å gjelde for formidling av aktualiteter og samfunnsdebatt. Det må være tale om en tjeneste som oppdateres med jevne mellomrom, og det må være en tjeneste som redigeres, jf. Ot.prp. nr. 19 (2007–2008) punkt 10.

For alle medier oppstilles det i § 2 andre ledd en negativ avgrensning. Medier som «har som hovudføremål å drive med reklame eller marknadsføring, eller som hovudsakleg er retta mot medlemmer eller tilsette i bestemte organisasjonar, foreiningar eller selskap» omfattes ikke av loven. Det er hensynene bak reguleringen som taler imot å pålegge organisasjonsblad og andre, som har som formål å være mer eller mindre direkte talerør for sine eiere (organisasjonen), å etablere en uavhengig og kritisk redaktørfunksjon, jf. Ot.prp. nr. 19 (2007–2008) punkt 6.2.3. Den negative avgrensningen i § 2 andre ledd innebærer dermed at virkeområdet for mediefridomslova i dag ikke går like langt som det strafferettslige redaktøransvaret, jf. punkt 13.1.

8.2 Medieansvarsutvalgets vurdering

Flertallet pekte generelt på at medieutviklingen har gjort det vanskelig å definere hva som er et massemedium, og at avgrensnings- og definisjonsproblemer byr på store utfordringer når det gjelder de særlige ansvarsreglene. Særlig problematiserte flertallet de avgrensningsproblemene som ville oppstå i forsøket på å utvide det strafferettslige redaktøransvaret til å omfatte elektroniske medier. Flertallet viste for eksempel til at dersom man skulle avgrense ansvaret mot nettpublikasjoner som ikke var «periodiske», ville man måtte bygge på kunstige kriterier som vanskelig lot seg praktisere. Flertallet mente også det ville innebære en rettspolitisk uheldig forskjellbehandling å begrense rekkevidden av redaktøransvaret til slike medier som etter mediefridomslova skal ha redaktør. Flertallet viste til at denne loven har en annen begrunnelse enn regler om straffansvar. I og med at flertallet ikke anbefalte en egen medieansvarslov, drøftet det heller ikke konkrete kriterier for avgrensning av en slik lov.

Mindretallet mente at mediene som bør omfattes av de særlige ansvarsreglene er de samme som omfattes av mediefridomslova. Mindretallet foreslo derfor å videreføre virkeområdebestemmelsen i mediefridomslova § 2 i den nye loven. Mindretallet viste til lovgiveruttalelser om at mediefridomslova er ment å være teknologinøytral i den forstand at den omfatter alle journalistiske medier, uansett plattform, når de framstår som profesjonelle journalistiske medier med nyhets- og aktualitetsstoff og debatt. Mindretallet mente videre at et virkemiddel for å avklare tvilstilfeller om lovens virkeområde kunne være å etablere et register der medievirksomheter som ønsket å arbeide under loven selv meldte seg inn. Mindretallet pekte likevel på at en slik ordning kan reise nye avgrensningsproblemer, og konkluderte ikke endelig i spørsmålet.

8.3 Høringsnotatet

Departementet la i høringsnotatet til grunn at lovens virkeområde bør omfatte redaktørstyrte journalistiske medier på alle plattformer. Departementet viste til at de hensynene som begrunner reglene er knyttet til redaktørens funksjon i disse mediene og ikke til konkrete distribusjonsteknologier. Departementet la videre til grunn at kriteriene i mediefridomslova § 2 i hovedsak treffer de mediene som har den demokratiske funksjonen som reglene om redaksjonell uavhengighet og de ulike ansvarsreglene har til hensikt å bygge opp under. Departementet så likevel flere argumenter som talte mot å videreføre bestemmelsen uendret. Blant annet viste departementet til at selv om mediefridomslova er ment å være teknologinøytral, er ordlyden i bestemmelsen basert på den tradisjonelle sektorinndelingen på feltet. Det vil være lite framtidsrettet å ta utgangspunkt i analoge medieteknologier for å regulere de digitale mediene. Departementet foreslo derfor avgrensningskriterier basert på mediets formål og funksjon, utformet på en måte som vil være mer teknologinøytral og robust overfor teknologiske og andre endringer på sektoren enn mediefridomslova § 2.

I forslagets første ledd var det angitt tre kriterier som alle må være oppfylt for at et medium skal falle inn under loven. Departementet gikk ikke inn for å definere kriteriene nærmere i lovteksten, og understreket at det bør være opp til domstolene å trekke opp de nærmere grensene i praksis. I forslagets andre ledd var det også gitt en negativ avgrensning mot reklamemedier og organisasjonsmedier rettet mot bestemte målgrupper, tilsvarende mediefridomslova § 2 andre ledd.

Departementet drøftet behovet for å etablere en registreringsordning som vilkår for å omfattes av loven, men konkluderte med at det ut fra prinsipielle og praktiske grunner ikke bør stilles noe slikt krav. Departementet ba likevel om bransjens synspunkter på spørsmålet. Under alle omstendigheter mente departementet at en eventuell registreringsordning bør administreres av bransjen selv og ikke av offentlige myndigheter. Det ble for øvrig ikke foreslått noen regulering av lovens geografiske virkeområde. Forslaget til bestemmelse lød:

§ 2 Virkeområde

Loven gjelder for medier som driver regelmessig journalistisk produksjon og formidling av nyheter, aktualitetsstoff og samfunnsdebatt til allmennheten.

Loven gjelder ikke for medier som har som hovedformål å drive med reklame eller markedsføring, eller som hovedsakelig er rettet mot medlemmer eller tilsatte i bestemte organisasjoner, foreninger eller selskap

8.4 Høringsinstansenes syn

Samtlige høringsinstanser som kommenterer spørsmålet om lovens virkeområde støtter en teknologinøytral avgrensning av loven, og at det tas utgangspunkt i mediefridomslovas virkeområde. Norsk Redaktørforening, Mediebedriftenes Landsforening og Norsk Presseforbund uttaler at de er tilfreds med at departementet forslår en formulering som er mer framtidsrettet og teknologinøytral enn virkeområdebestemmelsen i mediefridomslova.

Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), Medietilsynet og Høgskolen i Volda støtter uttrykkelig departementets vurdering om at virkeområdebestemmelsen må åpne for en viss grad av skjønn, slik at den blir tilstrekkelig fleksibel til å tilpasses utviklingen på området. Samtidig er det flere av høringsinstansene som ønsker justeringer i de konkrete kriteriene og/eller en presisering av tolkningen i forarbeidene.

Alle høringsinstansene som uttaler seg om det, mener likevel at forslaget setter for snevre rammer for hvilke medier som omfattes av loven. NIM har gjort seg følgende overordnede betraktninger:

«NIM har forståelse for at virkeområdet må avgrenses og for at dette kan være en krevende øvelse hvor ulike hensyn spiller inn. Av hensyn til den teknologiske utviklingen ønsker NIM å understreke at man må være bevisst på at lovens ordlyd ikke gjør virkeområdet for snevert og for lite fremtidsrettet. Dette gjelder særlig utviklingen på medieområdet – hvor nye aktører kommer til og hvor de tidligere skillelinjene mellom «avis» og «ikke-avis» viskes ut (for eksempel nettavis vs. nyhetsportal vs. nyhetsblogg).»

Fagpressen, LO, Mediebedriftenes Landsforening, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Norsk Journalistlag, Norsk Presseforbund, NIM og Norsk Redaktørforening er opptatt av at det klart må framgå at fagpressen og organisasjons- og foreningsmedier er omfattet av loven. De peker på at lovforslagets negative avgrensning overfor organisasjonsmedier i § 2 andre ledd er problematisk i så måte. Flere viser til at bestemmelsen i mediefridomslova har skapt uklarhet og en rekke tvistesaker for å avklare om et fagmedium har et tilstrekkelig åpent nedslagsfelt til å omfattes av loven. Fagpressen uttaler om dette:

«Fagpressen er i dag omfattet av mediefridomslova. Leser man bare § 2 Virkeområde i mediefridomslova, framstår det som om norsk fagpresse ikke omfattes av loven. Man må til forarbeidene i Ot.prp. 19 (2007–2008) for å finne teksten som beskriver den klare intensjonen om at fagmediejournalistikken er definert inn under lovens virkeområde. Dette skaper unødvendige uklarheter og misforståelser, jfr. beskrivelse i høringssvaret fra Norsk Journalistlag. Fagpressen anbefaler sterkt at når det nå lages en ny og samlet medieansvarslov, bør lovgiver benytte anledningen til å forenkle teksten i §2 Virkeområde. Man oppnår da at den tilsynelatende motsetningen mellom lovteksten og forarbeidene fjernes. Det vil ikke få noen substansiell endring for Fagpressen, men det vil bidra til å fjerne unødvendig utydelighet og det som kan oppleves som gråsone.»

NTNU frykter også at publikasjoner som Universitetsavisa kan komme til å falle utenfor lovens virkeområde:

«For NTNU fremstår den foreslåtte avgrensingen i § 2 som ganske stram når den kan leses slik: «Loven gjelder ikke for medier som hovedsakelig er rettet mot… tilsatte i bestemte organisasjoner». Lovteksten kan leses slik at Universitetsavisa plasseres i en gråsone, at det er en vurderingssak om den i medieansvarslovens forstand driver med journalistsikk eller ikke.

Universitetsavisa er ikke noe unikt eksempel i denne sammenheng. Det samme kan gjelde for andre journalistiske medier som utgis av institusjoner, fagforeninger, bransjeforeninger eller interesseorganisasjoner. Tekstene i lovforslaget kan leses som om det er lagt til grunn en litt snever oppfatning om at det normalt er ordinære kommersielle mediebedrifter som gir ut journalistiske medier, og at andre som driver med dette ikke har samme journalistiske grunnlag.»

Medietilsynet, Norsk Journalistlag og NRK støtter konklusjonen om å ikke innføre en registreringsordning eller et «utgiverbevis». Medietilsynet uttaler om dette:

«Ettersom det ikke kan være noen reell prøving av om mediet faller inn under lovens virkeområde og heller ikke knyttes administrative sanksjoner til manglende registrering, vil registeret trolig ikke kunne gi et fullstendig bilde av de redigerte mediene i Norge. Myndighetene risikerer på denne bakgrunn at registeret gir liten veiledning for mediebrukere, bransje og rettsanvendere.»

8.5 Departementets vurdering

8.5.1 Innledning

Høringen gir i all hovedsak støtte til departementets forslag til en teknologinøytral virkeområdebestemmelse hvor mediets formål og funksjon er avgjørende, basert på virkeområdebestemmelsen i mediefridomslova. Som Medieansvarsutvalget slo fast er det krevende å definere redaktørstyrte journalistiske medier når distribusjonsteknologi ikke lenger kan benyttes som avgrensningsmetode. Utfordringen ligger i å gi en bestemmelse som gir god nok veiledning og forutsigbarhet, uten samtidig å gjøre loven for lite fleksibel og tilpasningsdyktig i møte med den raske utviklingen på feltet. En avgrensning basert på mediets formål og funksjon vil nødvendigvis bli skjønnsbasert, hvor avklaringer vil måtte skje i praksis. Samtidig er det viktig at de vurderingskriteriene som inngår i bestemmelsen gir en rimelig grad av forutsigbarhet for de mediene som må forholde seg til regelverket.

Det at redaktører som omfattes av loven skal kunne ilegges et særlig straffansvar, stiller særlige krav til utformingen av bestemmelsen. Verken lovprinsippet på strafferettens område eller lovkravet som følger av EMK artikkel 10 nr. 2 er imidlertid til hinder for at det kan brukes skjønnsmessige begreper. Departementet viser til uttalelser fra både Høyesterett og EMD om at det kan være nødvendig at rettsregler, for å kunne tilpasses samfunnsutviklingen, inneholder vage uttrykk hvor grenser kan trekkes opp i praksis, jf. Rt. 2009 side 780 avsnitt 21. På mediefeltet, hvor tjenestene er i rask endring og utvikling, vil det ikke være mulig å fastsette i lovtekst nøyaktig hvilke medier som omfattes. Dette er heller ikke ønskelig, fordi en for rigid avgrensning kan virke hemmende på utviklingen av nye tjenester. Det er derfor domstolene som vil måtte trekke opp de nærmere grensene i konkrete saker, basert på alminnelige tolkningsprinsipper hvor lovformålet og forarbeidene til loven står sentralt. Norges institusjon for menneskerettigheter har i sin høringsuttalelse sluttet seg til departementets vurdering på dette punktet.

8.5.2 Saklig virkeområde

Selv om det er bred støtte til departementets forslag på generelt grunnlag, er det flere av høringsinstansene som har advart mot at forslaget etter ordlyden kan gi loven et for snevert virkeområde. Departementet har forståelse for bekymringen. Særlig i et framtidsperpektiv er det viktig å gi bestemmelsen en utforming som er robust og dynamisk, for å kunne romme nye medier med samme formål og funksjon som dagens redaktørstyrte journalistiske medier. Høringsinstansene har fremmet ulike forslag til formuleringer som kan bøte på dette, som departementet vil gjennomgå i det følgende.

Norsk Redaktørforening og TV 2 ønsker en presisering av at mediet ikke nødvendigvis må drive med både «produksjon og formidling», og går derfor inn for å erstatte «og» med «eller» i lovteksten. De viser til at det er en rekke produksjonsselskaper innenfor film og TV som åpenbart driver journalistisk produksjon og hvor redaktørene kvalifiserer for medlemsskap i Redaktørforeningen. Departementet viser til at begrepet «formidling» i § 2 i lovutkastet ikke ble særskilt kommentert i høringsnotatet. Det er heller ikke nærmere forklart i forarbeidene til mediefridomslova, som forslaget bygger på. Departementet legger likevel til grunn at formålet med begrepet, slik det har vært benyttet i mediefridomslova, har vært å avgrense lovens virkeområde til siste omsetningsledd, dvs. aktører som driver publisering til lesere, lyttere og seere. Meningen har derimot ikke vært å kreve at mediet selv står for distribusjonen av innholdet, enten det er tale om trykkeri og avisbudnett, kringkastingsnett eller bredbånd.

Behovet for å utpeke en redaktør med et særlig straffansvar og uavhengighet oppstår først og fremst når innholdet gjøres tilgjengelig for allmennheten. Et viktig mål med en medieansvarslov vil være å sikre at borgerne har tilgang til et troverdig, uavhengig medietilbud av høy kvalitet. Det skjerpede straffansvaret for redaktøren gir borgerne et klart ansvarspunkt for det som publiseres og redaktørene et insentiv til effektiv kontroll og ledelse. Uavhengigheten sikrer at man kan ha tillit til det som formidles og innsikt i hvem og hvilke interesser som står bak. Departementet ser derfor ikke grunn til at innholdsleverandører eller aktører som bare omsetter til andre mediekanaler eller lignende, for eksempel nyhetsbyråer, produksjonsselskaper osv, skal være omfattet av loven. Dette gjelder selv om disse skulle kvalifisere for medlemsskap i Norsk Redaktørforening. Departementet mener derfor at produksjon og formidling fortsatt bør opprettholdes som kumulative vilkår. Departementet ser imidlertid at begrepet «publisering» kan være mer dekkende og presist enn «formidling», og det vil også korrespondere bedre med øvrig språkbruk i loven. Kulturdepartementet foreslår derfor en endring i bestemmelsen på dette punktet.

Videre foreslår Fagpressen, Medietilsynet, Mediebedriftenes Landsforening, Norges institusjon for menneskerettigheter, Norsk Journalistlag og Norsk Presseforbund å erstatte «og» med «eller» i uttrykket «nyheter, aktualiteter og samfunnsdebatt». NRK støtter også dette, men foreslår primært å tilføye «… eller annet innhold av allmenn interesse» for å «tydeliggjøre at den (loven) omfatter medier som publiserer samfunnsrelevant innhold – med andre ord innhold som gjør at borgerne kan bli informert om det samfunnet vi lever i». NRK viser til at «allmenn interesse» i rettspraksis ofte blir brukt for å karakterisere informasjon som har et særskilt vern etter ytringsfriheten. I samme retning går Norsk Redaktørforening, som foreslår å legge til uttrykket «aktuell eller allmenn interesse».

Departementet ser at høringsnotatet har skapt en usikkerhet om hva som ligger i kriteriet «nyheter, aktualiteter og samfunnsdebatt». De retningslinjene for tolkningen som ble gitt i høringsnotatet, samsvarer ikke fullt ut med ordlyden i lovforslaget eller tidligere tolkningsuttalelser i forarbeidene til mediefridomslova, som forslaget bygger på. Vilkåret skal ikke forstås slik at et medium må tilby både nyheter, aktualiteter og samfunnsdebatt for å være omfattet av loven. Ut fra en vurdering av hva som er lovens formål, er det for eksempel åpenbart at nyhetstjenester uten debattstoff må være omfattet. Det kan muligens være større grunn til å stille spørsmål ved om rene debattfora bør omfattes. I og med at det kreves at mediet «driver… journalistisk produksjon» av slikt innhold, vil det uansett ikke være tale om å omfatte rent brukergenererte debattfora. Derimot kan redaksjonelt styrte debattfora, der både journalister og brukere publiserer debattstoff, omfattes. Flere nettmedier driver i dag slike debattfora som mer eller mindre separate tjenester.

Departementet mener NRKs forslag om å tilføye «eller annet innhold av allmenn interesse» kan bidra til å tydeliggjøre meningsinnholdet i bestemmelsen. En slik tilføyelse kan også fungere som en sikkerhetsventil som kan forhindre at avgrensningen av lovens virkeområde blir for snever. Formuleringen «nyheter, aktualiteter og samfunnsdebatt» vil da framstå som typeeksempler på innhold av allmenn interesse. Departementet viser til at begrepet allmenn interesse («public interest») er et godt innarbeidet begrep i høyesterettspraksis og i EMDs praksis knyttet til medier som nyter et særskilt vern under EMK artikkel 10. En slik endring gjør det også unødvendig å oppstille noe eget krav i bestemmelsen om at mediet må nå ut «til allmennheten», slik det var formulert i høringsforslaget. Dette må sies å følge av at innholdet har «allmenn interesse», og i kravet om at at mediet driver «publisering».

Når det gjelder vilkåret om at den journalistiske produksjonen og formidlingen må skje «regelmessig», etterlyser Høgskulen i Volda en avklaring av hva som nærmere ligger i kravet. Høgskulen i Volda peker på at loven ikke tar «høyde for at det kan oppstå uregelmessige journalistiske eller ad.hoc-publikasjoner, knyttet til nyheter, aktualiteter og samfunnsdebatt». Medietilsynet støtter at det for elektroniske medier må bero på en nærmere vurdering av publiseringsfrekvens når et medium kan sies å utgis regelmessig, men påpeker at grenseoppgangen kan bli uklar og etterlyser derfor også nærmere retningslinjer i forarbeidene.

Departementet viser til at vilkåret om regelmessighet skal forstås slik at loven som utgangspunkt favner om alle medier som ikke utgjør selvstendig avsluttede produksjoner, slik som for eksempel bøker, filmer, brosjyrer o.l. Dette kriteriet gjenspeiler at det først og fremst er den løpende og aktuelle nyhets- og aktualitetsformidlingen man har ansett å ha en særlig demokratisk funksjon. Argumentasjonen har vært at medier som ikke publiseres jevnlig eller periodisk normalt heller ikke på samme måte vil kunne fungere som kilde til aktuelle hendelser og løpende politisk debatt og generell samfunnsforståelse. Enkeltstående ad.hoc-publikasjoner, som Høgskulen i Volda viser til, vil derfor ikke være omfattet av loven.

Når det gjelder nettaviser og andre elektroniske medier, vil vurderingstemaet knyttet til regelmessighet bli mer sammensatt. Som Medietilsynet peker på, kan et elektronisk medium oppdateres både ved at enkeltstående artikler endres og ved at nye artikler publiseres slik at eldre artikler eller videoer gis en mindre prominent plass på siden. Selv om løpende, dynamisk publisering er standarden på nett, er det også enkelte elektroniske tidsskrifter som utkommer etter mer fastsatte utgivelsesskjema og formater mer tilsvarende de som utgis på papir. Departementet anser det ikke som hensiktsmessig å oppstille noen nærmere kvantifiserbare grenser eller retningslinjer for hva som anses som regelmessig oppdatering. Departementet viser her til Medietilsynet høringsuttalelse, som påpeker at tilsvarende tallmessige oppstillinger i forskrift om produksjonstilskudd til nyhets- og aktualitetsmedier har budt på fortolkningstvil.

På bakgrunn av innspill fra høringsinstansene, opprettholder departementet ikke forslaget om å avgrense lovens virkeområde mot «medlemmer eller tilsatte i bestemte organisasjoner, foreninger eller selskap», tilsvarende mediefridomslova § 2. Departementet viser til bransjeorganisasjonenes erfaringer om at bestemmelsen har skapt tvil om hvilke medier som omfattes av loven. Tvilen skyldes trolig særlig at bestemmelsen må tolkes innskrenkende i lys av uttalelser i forarbeidene til mediefridomslova. Forslaget var i høringsnotatet begrunnet med at hensynene bak lovfestingen av prinsippet om redaksjonell uavhengighet taler imot å pålegge organisasjonsblad og andre, som har som formål å være mer eller mindre direkte talerør for sine eiere, å etablere en uavhengig og kritisk redaktørfunksjon. Ytringsfrihetskommisjonen viste i NOU 1999: 27 punkt 5.5.2 til at det finnes «tusenvis av foreninger som ønsker å meddele seg til en begrenset offentlighet ved periodiske publikasjoner som medlemsblad eller lignende, og for hvem en absoluttering av redaksjonell uavhengighet må være et fremmedelement fra en annen virkelighet». I forbindelse med behandlingen av ny § 100 i Grunnloven uttalte Kontroll- og konstitusjonskomiteen i Innst. S. nr. 270 (2003–2004) på side 68 at «hensynet til mediebedriftenes frihet kan trekke i motsatt retning, og at et forslag om lovfesting [av prinsippet om redaksjonell fridom] bør gis en utforming – som så langt det er mulig – tar høyde for de hensynene som taler mot en lovregulering».

Det gjelder ikke noen tilsvarende begrensning i hvilke medier som omfattes av det strafferettslige redaktøransvaret. Selv om det følger av forarbeidene til mediefridomslova at også fagpressepublikasjoner er omfattet så lenge de har en ambisjon om å nå ut over en rent lukket krets, er situasjonen derfor at det særlige rettslige ansvaret for innholdet ikke korresponderer fullt ut med redaktørens redaksjonelle uavhengighet fra eier eller utgiver. Ytringsfrihetskommisjonens argumenter er fremdeles relevante, men departementet ser etter en fornyet vurdering at det ikke er behov for å avgrense loven negativt fordi vilkårene som positivt angir lovens virkeområde langt på vei ivaretar de samme hensynene. Tolket i lys av lovens formål, er det ikke naturlig å si at foreningsmedier som kan karakteriseres som mer eller mindre interne fora, driver «journalistisk produksjon og formidling av innhold» som har «allmenn interesse».

For øvrig opprettholdes forslaget i andre ledd om å avgrense mot medier som har som hovedformål å drive med reklame eller markedsføring. Lovens bestemmelse om virkeområde fremmes som § 2.

8.5.3 Geografisk virkeområde

Lovens bestemmelser anses å være av privatrettslig og strafferettslig karakter, og gjelder derfor for Svalbard når ikke annet er fastsatt, jf. Svalbardloven § 2 første ledd. Departementets vurdering er at det ikke er grunn til å fastsette noe annet for Svalbard, da regler for redaksjonell uavhengighet og ansvar i redaktørstyrte journalistiske medier bør gjelde likt over alt i Norge. Derfor er det heller ikke nødvendig å ha med en egen virkeområdebestemmelse for Svalbard i medieansvarsloven.