5 Oversikt over reguleringen i øvrige nordiske land

5.1 Innledning

Alle våre nordiske naboland har ansvarsregulering av mediene i egne lovverk, men de konkrete reglene om plassering av ansvar for medieinnhold bygger på ulike modeller. Det er også forskjeller mellom landene med hensyn til hvilke medier som er omfattet av reglene.

Sverige skiller seg ut ved at reguleringen er gitt i grunnlover som, basert på en langvarig rettstradisjon, fastsetter et svært detaljert beskyttelsessystem for trykke- og ytringsfriheten. Reguleringen er også unik i den forstand at den bygger opp om «ansvarig utgivare» (i praksis redaktøren) som eneansvarlig for alt innhold som publiseres. Det rettslige ansvaret for innholdet i periodiske skrifter, radioprogram og tekniske opptak som filmer, videogram og andre lydopptak ligger alene på den ansvarlige utgiveren som eieren har utpekt. Alminnelige ansvarsregler gjelder likevel for visse typer direktesendinger.

I forbindelse med Stortingets behandling av forslaget om å be regjeringen utrede lov om medieansvar, ble det særlig vist til det svenske systemet. Departementet vil derfor i det følgende gjennomgå det svenske regelverket i noe mer detalj enn ansvarssystemet i de øvrige nordiske landene.

5.2 Sverige

5.2.1 Generelt om grunnlovsbeskyttelsen av ytrings- og trykkefriheten

Sverige har fire grunnlover; Regeringsformen (RF), Successionsordningen (SO), Tryckfrihetsförordningen (TF) og Yttrandefrihetsgrundlagen (YGL). Ytrings- og informasjonsfriheten for svenske borgere er garantert som del av de såkalte opinionsfrihetene i RF andre kapittel § 1 første ledd nr. 1. og 2. Bestemmelsen lyder:

«1 § Var och en är gentemot det allmänna tillförsäkrad

• 1. yttrandefrihet: frihet att i tal, skrift eller bild eller på annat sätt meddela upplysningar samt uttrycka tankar, åsikter och känslor,

• 2. informationsfrihet: frihet att inhämta och ta emot upplysningar samt att i övrigt ta del av andras yttranden,»

Dersom ytringsfriheten brukes gjennom et medium som er positivt angitt i TF eller YGL, skal disse grunnlovene benyttes, og ikke reglene i RF. Systemet bygger på et sett av grunnprinsipper som gir et særlig vern for ytringer i trykt skrift og visse andre medieformer.

Reguleringen knyttes til bruk av bestemte kommunikasjonsteknikker, uavhengig av hvilket innhold som formidles. Reguleringen er altså ikke teknologinøytral. Det framholdes som et viktig prinsipp at innholdet ikke skal ha noen betydning for vernet, og dette har også i noen grad vanskeliggjort endringer i grunnlovene i lys av medieutviklingen, jf. mer nedenfor i punkt 5.2.5.

Gjeldende TF ble fastsatt i 1949 og omfatter bøker, aviser, periodiske publikasjoner og andre nærmere definerte trykte skrifter. YGL som ble innført i 1992, bygger hovedsakelig på de samme prinsippene som TF. YGL gjelder radio, fjernsyn, film, videogram og andre tekniske opptak. Den såkalte databaseregelen i YGL første kapittel § 4 innførte samtidig grunnlovsbeskyttelse for «videotex», det vil si overføring av informasjon lagret i databaser.1 Senere har regelen blitt endret flere ganger og er i dag tillempet til å hovedsakelig gjelde nettmedier. Enkelt sagt gir regelen automatisk beskyttelse for de tradisjonelle massemedienes redaksjonelle plattformer på nett, mens andre nettmedier kan få beskyttelse gjennom en frivillig registreringsordning hvor man søker et såkalt «utgivningsbevis». Departementet kommer nærmere tilbake til dette nedenfor i punkt 5.2.5.

5.2.2 Grunnprinsippene i reguleringen

TF og YGL hviler på et sett av grunnprinsipper som er tilnærmet identiske i de to grunnlovene. I SOU 2016:58 Ändrade mediegrundlagar på side 141 følgende er rettighetene framstilt slik:

• Forbud mot sensur

• Etableringsfrihet

• Eneansvar for «ansvarig utgivare»

• Kildevern («meddelarskydd«)

• Særskilt forbrytelseskatalog

• Særskilt rettergangsordning

Av sentral betydning for systemet er det såkalte eksklusivitetsprinsippet, som gir TF og YGL status som særlovgivning på straffe- og prosessrettens område i saker som omhandler nærmere definerte «tryckfrihetsbrott«/«yttrandefrihetsbrott». Hvilke forbrytelser det er, er listet opp i TF kapittel 7 og YGL kapittel 5. Det gjelder for eksempel hets mot folkegrupper, ærekrenkelser og oppvigleri, høyforræderi, spionasje og hat mot offentlige tjenestemenn.

Den særskilte prosessordningen for denne type forbrytelser innebærer blant annet at det er et eget organ, Justitiekanslern, som er påtaleansvarlig. Det gjelder dessuten kortere foreldelsesfrister for straffbare handlinger og en særskilt juryordning. I det følgende gjennomgås utgiveransvaret (heretter kalt «redaktøransvaret» da framstillingen avgrenses til de redaktørstyrte journalistiske mediene) og kildevernet.

5.2.3 Nærmere om redaktøransvaret

Prinsippet om eneansvar («ensamansvar») innebærer at det bare er èn person som kan inneha det straffe- og sivilrettslige ansvaret for innhold framstilt i et medium som omfattes av TF eller YGL.

De nærmere reglene finnes i TF kapittel 8 og YGL kapittel 6. Grunnlovene peker altså ut i detalj hvem som er ansvarlige, og bygger på et suksessivt system som følger en bestemt kjede av ansvarssubjekter. Med utgangspunkt i TF, er hovedregelen at redaktøren er objektivt ansvarlig for innholdet i mediet, jf. kapittel 8, § 1. Alle periodiske skrifter som omfattes av lovgivningen skal derfor ha en redaktør/ansvarlig utgiver som er registrert hos offentlige myndigheter. Skriftet må ikke utgis før redaktøren har mottatt et «utgivningsbevis». Nærmere regler om utgivelse av periodisk skrift er gitt i TF femte kapittel.

Högsta domstolen har i dom inntatt i NJA 2014 side 128 vist til følgende prinsipielle begrunnelse for eneansvaret:

«Liksom enligt tryckfrihetsförordningen gäller enligt yttrandefrihetsgrundlagen ett s.k. ensamansvar. Det är avsett att främja yttrandefriheten och samtidigt göra det möjligt att snabbt ingripa mot yttrandefrihetsbrott. Principen om ensamansvar innebär bl.a. att bara en person, i första hand utgivaren, kan hållas straffrättsligt och (primärt) skadeståndsrättsligt ansvarig för innehållet i en framställning som omfattas av grundlagsskyddet. Principen medför att det i allmänhet är enkelt att slå fast vem som är ansvarig.»

I de tilfeller hvor redaktøren/utgiveren ikke kan holdes ansvarlig, for eksempel fordi det ikke var utstedt et utgivningsbevis, går ansvaret videre til den som ellers anses nærmest til å bære ansvaret for regelbruddet. Hva gjelder periodiske skrifter, utpekes eieren, deretter trykkeren, deretter den som sprer skriften til offentligheten, jf. kapittel 8, §§ 3-5. Ansvaret er fullt ut objektivt, det vil si at den som loven utpeker holdes ansvarlig uavhengig av skyld og uavhengig av om han kjente til innholdet på forhånd. Som en følge av dette eneansvaret, kan heller ingen dømmes for medvirkning. I visse tilfelle åpner imidlertid grunnlovene opp for at det i erstatningssaker kan idømmes solidaransvar.

5.2.4 Nærmere om kildevernet

Det såkalte «meddelarskyddet» gir et sterkt straffe- og sivilrettslig vern for den som har formidlet informasjon til og/eller gjennom et medium som er omfattet av TF eller YGL. I praksis omfatter vernet en rekke ulike rettigheter eller «grunnkomponenter»:

For det første har enhver rett til straffritt å gi opplysninger om ethvert emne for publisering i et medium («meddelarfrihet», jf. TF kapittel 1, § 7 første ledd og YGL kapittel 1 § 10 første ledd). Denne rettigheten henger nært sammen med det objektive eneansvaret, som altså innebærer at det alltid vil være èn person som er knyttet til mediet som kan holdes ansvarlig for innholdet. Det gjelder enkelte unntak hvor ytreren likevel kan holdes ansvarlig for å ha gitt opplysningene:

• Visse grove brudd på rikets sikkerhet (blant annet høyforræderi og spionasje),

• En utilbørlig avsløring av en hemmelig handling,

• En tilsiktet tilsidesettelse av kvalifisert taushetsplikt (f.eks i sosialtjenesten)

Som en følge av det såkalte represalieforbudet, jf. nedenfor, finnes det ingen mulighet utover disse unntakene å gripe inn mot en kilde til en opplysning, det være seg gjennom strafferettslige sanksjoner eller disiplinærtiltak.

For det andre har enhver rett til å fritt anskaffe opplysninger for publisering i et medium («anskaffarfrihet«), jf. TF kapittel 1 § 7 andre ledd og YGL kapittel 1, § 10 andre ledd. Unntak gjelder dersom opplysningen gjelder grove brudd på rikets sikkerhet, jf. ovenfor. Det vil også være mulig å strafferettslig forfølge ulovlig innhenting av opplysninger.

For det tredje innebærer vernet en rett for den som jobber i eller for et medium, samt alle andre kilder, til å ytre seg anonymt, noe som forplikter mediene til å holde ytrerens identitet skjult (TF kapittel 3 og YGL kapittel 2). Brudd på taushetsplikten er straffesanksjonert. Her i Norge har dette prinsippet blitt framstilt som det gjelder et absolutt kildevern, men også i Sverige gjelder det unntak. Taushetsplikten gjelder for eksempel ikke dersom den som har gitt opplysningene samtykker til at hans identitet røpes, eller ved nærmere bestemte alvorlige forbrytelser som høyforræderi, spionasje etc. (se TF kapittel 3 § 4 og YGL kapittel 2 § 4 med nærmere henvisninger).

For det fjerde, og nært forbundet med anonymitetsretten, gjelder det et etterforskningsforbud, som innebærer at myndighetene som hovedregel ikke har lov til å etterforske identiteten til den som har gitt opplysninger til mediet (TF kapittel 3 § 5 og YGL kapittel 2 § 5). Også overtredelse av etterforskningsforbudet er straffesanksjonert.

For det femte gjelder det et såkalt «repressalieförbud», som innebærer et forbud mot at det å gi opplysninger til mediet generelt skal medføre negative konsekvenser for ytreren utover det som har støtte i grunnlovene (TF kapittel 3 § 6 og YGL kapittel 2 § 6).

5.2.5 Nærmere om vernet for elektroniske medier

Elektroniske medier kan ha grunnlovsvern etter den såkalte databaseregelen i YGL kapittel 1, § 4. Det sentrale er at noen nettmedier vil ha automatisk grunnlovsbeskyttelse, mens andre må registrere seg for å få beskyttelse. Bestemmelsen ble utformet i en tid før utviklingen av internett og bærer preg av det. Den er endret flere ganger i takt med den teknologiske utviklingen, jf. her SOU 2016:58 side 254 følgende. Kjerneområdet for databaseregelen er informasjonsspredning på nett fra de aktørene som allerede er omfattet av vernet i TF eller YGL. Tanken er at grunnlovsbeskyttelsen skal følge med når disse aktørene publiserer på nett. Det går fram av ulike forarbeider at en viktig del av begrunnelsen er behovet for å beskytte massemedienes kilder, jf. SOU 2016:58 side 268 med videre henvisninger.

Automatisk grunnlovbeskyttelse har i hovedsak redaksjoner for aviser, tv og radio som også publiserer informasjon på nett og hvor innholdet ikke kan endres av andre enn den som driver virksomheten. Alle som gir ut aviser eller sender tv og radio er omfattet av beskyttelsen, det vil si at også en blogger som sender tv som er beskyttet av den såkalte websendingsregelen i § 6 vil være omfattet. Begrepet «redaksjon» er dermed sentralt, men det finnes ingen nærmere definisjon av begrepet i loven. I praksis har begrepet blitt tolket vidt, i lys av bestemmelsens formål og de interessene grunnloven bygger på, jf. SOU 2016:58 side 270 følgende og side 331 med særlig henvisning til NJA 2007 side. 309.

For et massemedium som bare drives på nettet, vil det altså ikke være noen automatisk beskyttelse, og heller ikke for aktører som driver i mindre skala, som for eksempel en blogg. Disse kan imidlertid etter bestemmelsen i § 4 få en frivillig beskyttelse gjennom å søke om et såkalt utgiverbevis («utgivningsbevis») hos Myndigheten för press, radio och tv. I tillegg til de kravene som stilles til de mediene som har automatisk beskyttelse etter første ledd, er det da krav etter § 5 om at virksomheten drives fra Sverige, at databasen har en utgiver (redaktør), og at virksomheten har et navn som ikke kan forveksles med navnet på andre virksomheter som er beskyttet av regelen. Kravene er av formell art, og det foretas ingen nærmere kvalitativ prøving. Et utgiverbevis gjelder for en periode på ti år før det må fornyes, jf. § 6. Det er gitt nærmere regler om utgiverbevis i den såkalte «tillämpningslagen» (1991:1559). På myndighetens hjemmeside ligger en søkbar liste over de medier som har mottatt slikt bevis.

I lys av den teknologiske utviklingen har det vært identifisert en rekke avgrensningsspørsmål. Allerede Tryck- och yttrandefrihetsberedningen pekte i betenkningen SOU 2006:96 Ett nytt grundlagsskydd for tryck- och yttrandefriheten på ulike problem med redaksjonsbegrepet og hva som må sies å utgjøre en «database». Senere pekte Yttrandefrihetskommittèn i SOU 2012:55 En översyn av tryck och yttrandefriheten på lignende utfordringer, herunder spørsmålet om ansvar for brukergenerert innhold som ikke er moderert på forhånd. Yttrandefrihetskommittèn foreslo enkelte endringer i databaseregelen, men forslaget resulterte ikke i noen lovendring. Regelen er senest vurdert av Mediegrundlagskommittén, som i SOU 2016:58 på side 265 slutter seg til tidligere vurderinger av at det ikke er mulig å gi noen generell grunnlovsbeskyttelse til alle elektroniske medier dersom de ytringsfrihetsrettslige grunnprinsippene i TF og YGL skal kunne opprettholdes. Komiteen mente derfor det fortsatt vil være behov for å avgrense regelen slik at ikke alle ytringer og aktører på internett omfattes. I lys av dette vurderte komiteen om det var mulig å finne en hensiktsmessig avgrensning slik at også andre enn de tradisjonelle medienes nettsteder ble automatisk vernet av loven, men gikk ikke inn for å gjøre endringer i dagens system.

5.2.6 Nærmere om medienes ansvar for brukergenerert innhold

Som omtalt ovenfor under punkt 5.2.3 gjelder det et eneansvar for redaktøren for redaksjonelt stoff; det innebærer at han overtar journalistens og andre ytreres straffe- og erstatningsrettslige ansvar for ulovlig innhold som er publisert i mediet.

Brukergenerert innhold (i Sverige benevnt som «användarkommentarer») på de redaktørstyrte journalistiske medienes elektroniske plattformer, som lastes opp automatisk uten forhåndsmoderering, er ikke omfattet av dette ansvaret. Det er fordi databaseregelen i YGL første kapittel § 4 setter som vilkår for grunnlovsvern at ingen andre enn den som driver virksomheten kan endre på innholdet. Det gjelder enten grunnlovsvernet er automatisk, eller det er oppnådd frivillig ved å søke utgiverbevis, jf. punkt 5.2.5. Bakgrunnen for denne avgrensningen er nettopp prinsippet om redaktørens eneansvar; redaktøren skal ha mulighet til å granske materialet og fatte beslutning om hva som skal publiseres for at han skal kunne holdes ansvarlig. Det er nylig foretatt en presisering i § 4 andre ledd om at der hvor det er brukergenerert innhold i tilknytning til redaksjonelt stoff, så gjelder grunnlovsvernet for den delen av innholdet i databasen som klart skriver seg fra den som driver tjenesten.

For ulovlig brukerskapt innhold vil alminnelige ansvarsregler gjelde, hvoretter enhver er ansvarlig for egen ytring. Etter den såkalte BBS-lagen (1998:112 om ansvar for elektroniska anslagtavlor) gjelder det regler om ansvar for enkelte type ytringer, som departementet ikke går nærmere inn på her. Er et medieforetak nettvert for tjenesten, vil ehandelsdirektivets ansvarsbegrensning for lagringstjenester, som i Sverige er gjennomført i ehandelsloven (Lag 2002:562) § 18, komme til anvendelse.

Dersom redaktøren har forhåndsmoderert kommentarfeltet eller debattforumet, anses dette stoffet å være en del av den samme grunnlovsbeskyttede databasen som mediet selv. Det kan få ganske vidtrekkende konsekvenser ettersom redaktøren/utgiveren da overtar ansvaret for den ulovlige ytringen som brukeren har publisert. I en dom fra Göta hovrätt 2015-02-27 ble den ansvarlige redaktøren av det nynazistiske nettstedet nordfront.se dømt til betinget fengsel og dagsbøter for hets mot folkegruppe og oppvigleri etter Brottsbalken, etter ytringer som framgikk i et forhåndsmoderert kommentarfelt. Nettstedet hadde frivillig søkt om utgiverbevis, og hadde derfor en ansvarlig utgiver/redaktør som var omfattet av de særlige ansvarsreglene i YGL.

5.3 Danmark

Ytringsfriheten er garantert i Grundloven § 77 som lyder:

«Enhver er berettiget til på tryk, i skrift og tale at offentliggøre sine tanker, dog under ansvar for domstolene. Censur og andre forebyggende forholdsregler kan ingensinde på ny indføres.»

Utgangspunktet etter dansk rett er at enhver er ansvarlig for sine egne ytringer, både straffe- og sivilrettslig. Medieansvarsloven (lovbekendtgørelse nr. 85 av 9. februar 1998) gir særskilte bestemmelser om hvem som kan holdes ansvarlig for innhold som er publisert i mediene. Etter § 1 gjelder loven gjelder for 1) periodiske skrifter, 2) kringkasting og 3) tekst, bilde eller lydprogram som spres til offentligheten og som har karakter av nyhetsformidling. For de elektroniske medier som omfattes av § 1 nr. 3 gjelder loven bare dersom de har registrert virksomheten hos Pressenævnet, jf. medieansvarsloven § 8. Etter det departementet kjenner til, velger de fleste nettmedier i Danmark å registrere seg. For medier som omfattes av loven, gjelder det en straffesanksjonert plikt til å opplyse om hvem som er redaktør. De nærmere reglene om dette følger av medieansvarsloven §§ 3 og 5, jf. § 53.

Lovens ansvarsregler er knyttet til hvilket medium ytringen er satt fram i. Når det gjelder periodiske skrifter, kan straffansvar som utgangspunkt kun pålegges forfatteren av en artikkel, redaktøren og utgiveren, jf. medieansvarsloven § 9. De nærmere reglene for periodiske skrifter er fastsatt i §§ 10-15. Er artikkelen navngitt, er det forfatteren/journalisten som er ansvarlig, jf. § 10 første ledd. Er det flere forfattere, er de solidarisk ansvarlige, med mindre det framgår hvilken del de hver er ansvarlig for, jf. § 10 tredje ledd. Er artikkelen ikke navngitt eller forfatteren ikke kan holdes ansvarlig fordi han mangler tilknytning til riket, holdes redaktøren ansvarlig på objektivt grunnlag, jf. § 11. Redaktøren er medansvarlig for innholdet av en navngitt artikkel i skriftet, hvis den med redaktørens vitende er skrevet av en fast medarbeider ved skriftet, hvis den er skrevet etter oppfordring av eller annen medvirkning fra redaktøren, eller hvis redaktøren visste, at innholdet var uriktig eller innebar en krenkelse av privatlivets fred, jf. § 13. Av § 14 framgår det at den som er korrekt sitert i en artikkel og som har samtykket til publisering av sitatet, vil være medansvarlig etter lovgivningens alminnelige regler. Utgiver holdes ansvarlig på objektivt grunnlag dersom ansvar av ulike årsaker ikke kan gjøres gjeldende mot redaktøren, jf. § 15 første ledd. Reglene innebærer ikke at andre utenfor mediet ikke kan holdes medansvarlig.

Reglene om straffansvar for innhold i kringkastingssendinger, bygger på de samme prinsippene, jf. nærmere §§ 16-23. For elektroniske massemedier som nevnt i § 1 nr. 3 fastsettes det i § 24 at reglene for henholdsvis periodiske skrifter eller kringkasting får anvendelse avhengig av mediets karakter. Det innebærer at en tekstartikkel på nettet skal følge ansvarsreglene som gjelder trykt skrift, mens audiovisuelle sendinger på nettet omfattes av bestemmelsene for radio og tv.

Reglene fastsetter dermed ikke noe eneansvar for redaktøren slik som i Sverige, men sikrer at det alltid er noen som kan holdes strafferettslig ansvarlig for ulovlig innhold. De særlige ansvarsreglene i loven gjelder ikke dersom lovovertredelsen kan medføre straff i seks år eller mer, jf. § 25. Loven angir videre at medieforetaket er solidarisk ansvarlig for bøter og saksomkostninger som idømmes, og hvilke kriterier som skal vektlegges ved utmåling av bøter, jf. § 26. I § 27 er det gitt en bestemmelse om ansvar for innhold i annonser hvor det angis at annonsøren er ansvarlig, men at redaktøren kan holdes medansvarlig etter lovgivningens alminnelige regler. Påtalekompetansen etter loven er lagt til riksadvokaten, jf. § 28.

Erstatningsansvar følger straffansvaret, jf. nærmere regler i §§ 29-33.

Medieansvarsloven inneholder ellers en prinsippbestemmelse om at massemedienes innhold og handlemåte skal være i overensstemmelse med god presseskikk, regler om tilsvarsrett, jf. § 34, samt nærmere regler om Pressenævnets oppnevning, sammensetning og saksbehandling, jf. §§ 41-52. Pressenævnet er en uavhengig offentlig nemnd som behandler klager over innhold i mediene. Medlemmene er fra mediene og offentligheten, mens formann og nestformann skal være jurister.

Medieansvarsloven inneholder ingen regler om kildevern. Om dette er det fastsatt nærmere bestemmelser i retsplejeloven (Lov om rettens pleje, jf. lovbekendtgørelse nr. 1284 av 14. november 2018, med senere ændringer) § 172 hvor hovedregelen er at pressefolk ikke har vitneplikt. Det åpnes opp for unntak etter en nærmere interesseavveining i alvorlige straffesaker. En alminnelig oppfatning er at kildevernet står sterkt.

5.4 Finland

Den finske grunnloven § 12 fastsetter retten til ytringsfrihet:

«Var och en har yttrandefrihet. Till yttrandefriheten hör rätten att framföra, sprida och ta emot information, åsikter och andra meddelanden utan att någon i förväg hindrar detta. Närmare bestämmelser om yttrandefriheten utfärdas genom lag. Bestämmelser om sådana begränsningar i fråga om bildprogram som är nödvändiga för att skydda barn kan utfärdas genom lag.

Handlingar och upptagningar som innehas av myndigheterna är offentliga, om inte offentligheten av tvingande skäl särskilt har begränsats genom lag. Var och en har rätt att ta del av offentliga handlingar och upptagningar.»

Lag om yttrandefrihet i masskommunikation av 13. juni 2003 nr. 460 (masskommunikationslagen) inneholder nærmere regulering av ytringsfriheten når den utøves gjennom mediene. Loven er teknologinøytral og gjelder publikasjons- og programvirksomhet som utøves i Finland. Lovens § 2 inneholder definisjoner av sentrale begreper i loven. Det sentrale er at loven i utgangspunktet gjelder for medier som er beregnet på allmennheten, enten virksomheten drives gjennom periodiske skrifter, kringkasting eller nettmedier. Det er ingen formålsorientert avgrensning av hvilke medier som kan omfattes slik som i Danmark. Det er eksplisitt uttrykt at enkelte av reglene i loven får anvendelse på en privatperson som har en hjemmeside på internett, jf. § 3, blant annet bestemmelsen om kildevern, jf. nedenfor. Loven inneholder ingen nærmere bestemmelser om registreringsplikt. Utgivere av periodiske publikasjoner og nettpublikasjoner skal ha en ansvarlig redaktør og opplyse om denne, jf. § 4. Med nettpublikasjon skal forstås en enhetlig oppbygd helhet av informasjon som er ment for regelmessig utgivelse, og der materialet er produsert eller bearbeidet av utgiveren, jf. § 2 nr. 6. Pliktene er straffesanksjonert med bøter, jf. § 21.

I § 12 framgår hovedprinsippet om at ansvaret for innholdet i ulovlige ytringer formidlet gjennom mediene hviler på den som etter straffeloven alminnelige bestemmelser er å regne som gjerningsmann eller medvirker. Lovens § 13 oppstiller en egen bestemmelse om sjefredaktørforseelse. Bestemmelsen er i første rekke innrettet mot redaktørens administrative ansvar for virksomheten og ikke for den enkelte ytringen. Bestemmelsen angir at dersom den ansvarlige redaktøren forsettlig eller uaktsomt vesentlig har tilsidesatt sin plikt til å føre kontroll med den redaksjonelle virksomheten, kan han dømmes til bøter dersom forseelsen leder til at en rettsstridig ytring blir publisert. Bestemmelsen om sjefredaktørforseelse er subsidiær, det vil si at den bare kan komme til anvendelse i de tilfeller hvor redaktøren ikke er å anse som hovedmann eller medvirker etter lovens alminnelige regler. Skyldkravet er forskjellig; normalt vil det kreves forsett for å kunne dømmes etter straffeloven mens uaktsomhet er tilstrekkelig for strafferettslig ansvar etter masskommunikationslagen. Når det gjelder erstatningsansvar for redaktøren, henviser § 14 til de alminnelige reglene i skadeserstatningsloven. I bestemmelsens andre ledd er det gitt en særbestemmelse som utvider arbeidsgiveransvaret for utgiver til å omfatte all skade som er forvoldt i virksomheten selv om denne ikke skyldes en arbeidstaker.

I § 16 er det fastsatt en rett for kilden til å være anonym og en rett for utgiveren og ansatte til å nekte å oppgi kildens identitet. Kildevernet er likevel ikke absolutt. Loven henviser til prosesslovene hvor det er gitt nærmere bestemmelser om plikten til å oppgi kildens identitet ved rettergang og forundersøkelser. Det sentrale her er at en journalist kan pålegges å besvare spørsmål som kan røpe kilden når saken gjelder en forbrytelse der strafferammen er over seks år eller det foreligger brudd på straffbar taushetsplikt, jf. rättegangsbalken kapittel 17, § 20 andre ledd og förundersøkningslagen kapittel 7, § 8.

Loven inneholder ellers blant annet bestemmelser om opptaksplikt for program, plikt til å gi melding fra myndighetene av vesentlig betydning, og retten til imøtegåelse og rettelse. Også i Finland ligger påtalekompetansen etter loven hos riksadvokaten.

5.5 Island

Islands grunnlov inneholder i artikkel 73 retten til ytringsfrihet som oversatt til engelsk lyder:

«Everyone has the right to freedom of opinion and belief.

Everyone shall be free to express his thoughts, but shall also be liable to answer for them in court. The law may never provide for censorship or other similar limitations to freedom of expression.

Freedom of expression may only be restricted by law in the interests of public order or the security of the State, for the protection of health or morals, or for the protection of the rights or reputation of others, if such restrictions are deemed necessary and in agreement with democratic traditions.»

Island fikk i 2011 en ny medielov (Lög um fjölmiðla 2011/38) som avløste den tidligere kringkastingsloven og presseloven og samlet all regulering av mediene på Island. Loven implementerer bestemmelsene i EUs direktiv om audiovisuelle medietjenester, og har derfor et videre anvendelsesområde enn de lovene som er gjennomgått ovenfor. Medieloven er teknologinøytralt utformet og gjelder for ethvert medium som jevnlig gjør innhold tilgjengelig for allmennheten og som er underlagt redaksjonell kontroll, jf. artikkel 3 og nærmere definisjoner gitt i artikkel 2. I det følgende gjennomgår departementet bare de delene av loven som er relevant for en ny medieansvarslov i Norge og hvor reglene kan sammenlignes med de øvrige nordiske landene.

Alle medier som er omfattet av loven og som ikke er konsesjonspliktige må registrere seg hos den islandske mediemyndigheten, Fjölmiðlanefnd, som ble etablert ved den nye loven. Det skal gis opplysninger om navn, kontaktinformasjon, hvilken person som er rettslig ansvarlig for innholdet, redaksjonelle retningslinjer og eierskapsopplysninger, jf. artikkel 14. Denne informasjonen skal publiseres på mediemyndighetens hjemmeside, og mediene er pålagt en plikt til å rapportere om endringer. Det gjelder også visse identifikasjonsregler for mediene selv i artikkel 32, blant annet må de mediene som har en redaktør angi denne i mediet.

Den redaksjonelle uavhengigheten til journalister står sterkt på Island. For de mediene som driver med nyhetsproduksjon, plikter utgiverne å utarbeide retningslinjer for sine medarbeidere om hvordan uavhengigheten skal sikres, blant annet regler om arbeidsmetoder, jf. artikkel 24. Reglene skal utarbeides i samarbeid med de ansatte og fagforeningene, og må sendes til Fjölmiðlanefnd for tilslutning. Dette gjenspeiles også i ansvarsreglene. Det er en sterk presserettslig tradisjon for at bare journalisten/forfatteren kan holdes ansvarlig for innholdet i en navngitt artikkel. Bare i de tilfeller hvor forfatteren ikke er kjent, eller han ikke kan straffeforfølges fordi han har residens utenfor Island, kan redaktøren eller andre som mediet har utpekt som ansvarlig for innholdet holdes ansvarlig, og da på objektivt grunnlag. Formålet med et slikt ansvarssystem – som for øvrig også gjelder i Belgia – er at en journalist ikke skal risikere å bli sensurert innenfra fra redaktør, utgiver, trykker etc. Reglene framgår av artikkel 50 og 51 for hhv. audiovisuelt innhold og tekst, og gjelder straffansvar så vel som erstatningsansvar. Her slås det også fast at utgiver av mediet hefter for bøter og erstatning som ansatte i mediet måtte bli idømt.

Island har fått flere fellende dommer mot seg i EMD etter at journalister har blitt dømt for å ha sitert kilder som ytret ærekrenkende uttalelser. Disse fellelsene er alle knyttet til tidligere lovgivning. I forbindelse med vedtakelsen av medieloven i 2011 ble det inntatt en uttrykkelig bestemmelse i artikkel 51 om at forfatteren til en artikkel/innslag ikke kan holdes ansvarlig for korrekt sitat i de tilfeller hvor kilden er identifisert og har godtatt at ytringen ble publisert.

Artikkel 25 omhandler kildevern og anonymitetsrett for kilden. Bestemmelsen fastsetter en plikt for ansatte i mediene og andre som har vært involvert i produksjonen av innhold for en bestemt medieutgiver å ikke røpe identiteten til en kilde, uavhengig av om opplysningene er publisert eller ikke. Plikten gjelder ikke dersom kilden samtykker til at informasjonen gis, eller dersom retten kan pålegge at opplysninger gis i medhold av straffeprosessloven artikkel 119. Sistnevnte bestemmelse omfatter likevel bare publisert materiale. Pliktene etter medieloven artikkel 25 gjelder også en større krets av personer enn de som er vernet etter artikkel 119.

For øvrig er nærmere regler om retten til imøtegåelse fastsatt i artikkel 36. Brudd på flere av pliktene i loven kan sanksjoneres av Fjölmiðlanefnd i form av tvangsmulkt og/eller administrative gebyr, blant annet registreringsplikten og plikten til å fastsette redaksjonelle retningslinjer for å sikre uavhengigheten i nyhetsproduksjon, jf. nærmere artikkel 53 og 54. Enkelte overtredelser kan også straffes med bøter eller fengselsstraff opptil seks måneder, slik som blant annet plikten til å angi redaktør og brudd på taushetsplikten overfor kilder, jf. nærmere artikkel 56.