14 Redaktørens særlige erstatningsansvar

14.1 Gjeldende rett

Skadeserstatningsloven § 3-6 ilegger erstatningsansvar for «den som har krenket privatlivets fred … såfremt han har utvist uaktsomhet eller vilkårene for straff er oppfylt». I henhold til redaktøransvaret i straffeloven § 269 kan vilkårene for å straffe redaktøren etter straffeloven § 267 om krenkelse av privatlivets fred være oppfylt selv om han ikke kjente til innholdet i meddelelsen. Gjennom henvisningen til straffevilkårene kan redaktøren dermed også være erstatningsansvarlig for en rettsstridig privatlivskrenkelse som er publisert i mediet på tilsvarende grunnlag, jf. også her Rt. 2007 side 687 avsnitt 88.

Skadeserstatningsloven § 3-6 innebærer dermed et skjerpet sivilrettslig ansvar for redaktøren. Det betyr likevel ikke at redaktøren vil være erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag. Etter det strafferettslige redaktøransvaret i straffeloven § 269 tredje ledd kan redaktøren likevel fri seg fra straffansvar dersom han godtgjør at «det ikke kan legges ham noe til last» med hensyn til kontrolltiltak mv. Gjennom henvisningen til straffevilkårene gjelder tilsvarende forbehold også for erstatningsansvaret. Et erstatningsansvar for redaktøren på dette grunnlaget vil, i likhet med det strafferettslige redaktøransvaret, være begrenset til den trykte periodiske pressen – inkludert tidsskrifter, fag- og ukepresse – og kringkasting, jf. ovenfor i punkt 13.1. Elektroniske medier omfattes ikke.

Et tilsvarende strengt uaktsomhetsansvar for redaktøren gjaldt tidligere også erstatning for ærekrenkelser, ettersom § 3-6 omfattet både privatlivskrenkelser og ærekrenkelser fram til ikrafttredelsen av ny straffelov i 2015. Erstatningsansvaret for ærekrenkelser følger i dag av skadeserstatningsloven § 3-6 a, og skyldkravet etter denne bestemmelsen er uaktsomhet. Det innebærer at redaktøren bare kan holdes erstatningsansvarlig for en rettsstridig ærekrenkende ytring i mediet dersom han har vært uaktsom. Konsekvensen er at redaktørens rettslige ansvar etter de to bestemmelsene i §§ 3-6 og 3-6 a er forskjellig.

14.2 Medieansvarsutvalgets vurdering

Medieansvarsutvalget drøftet ikke direkte redaktørens skjerpede sivilrettslige erstatningsansvar for privatlivskrenkelser i skadeserstatningsloven § 3-6 første ledd. Utvalget mente imidlertid at skyldkravet i bestemmelsen kun burde angis som uaktsomhet, tilsvarende den nye bestemmelsen om ærekrenkelser i § 3-6 a. Begrunnelsen for dette var at utvalget gikk inn for å endre skyldkravet i straffeloven § 267 om privatlivskrenkelser fra forsett til uaktsomhet. Utvalgsflertallet mente samtidig at det strafferettslige redaktøransvaret burde oppheves, jf. punkt 10. Henvisningen til det strafferettslige redaktøransvaret i § 269 gjennom tillegget «eller vilkårene for straff er oppfylt» i § 3-6 ville dermed bli overflødig.

14.3 Høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å videreføre redaktørens særlige erstatningsansvar for privatlivskrenkelser i skadeserstatningsloven § 3-6. Departementet gikk inn for å gjøre ansvaret teknologinøytralt ved å å ta inn en særregel om erstatningsansvar i en ny medieansvarslov. Departementet foreslo samtidig å gjeninnføre det tilsvarende strenge erstatningsansvaret som tidligere gjaldt for ærekrenkelser, og inkludere dette i samme bestemmelse. Forslaget åpner for at skyldkravet i skadeserstatningsloven § 3-6 kan endres til et rent uaktsomhetsansvar, tilsvarende § 3-6 a om ærekrenkelser. Departementets forslag lød:

§ 11 Redaktørens særlige erstatningsansvar for redaksjonelt innhold

Redaktøren er erstatningsansvarlig for publisering av redaksjonelt innhold dersom det ville pådratt redaktøren ansvar etter skadeserstatningsloven §§ 3-6 og § 3-6 a om han eller hun hadde kjent til innholdet.

Dersom redaktøren godtgjør at han eller hun ikke kan lastes for manglende kontroll med innholdet eller ledelse av redaksjonen, kan redaktøren ikke holdes erstatningsansvarlig etter første ledd.

14.4 Høringsinstansenes syn

De høringsinstansene som uttaler seg til spørsmålet, støtter forslaget om å videreføre et særskilt erstatningsansvar for redaktøren. Norsk Journalistlag og NRK kommenterer at redaktørens særskilte ansvar for henholdsvis privatlivskrenkelser og ærekenkelser bør være det samme. Norsk Journalistlag uttaler:

«Dagens uheldige rettstilstand kan innebære at en journalist kan bli dømt til å betale erstatning for ærekrenkende utsagn publisert i redaktørens medium, mens den ansvarlige redaktøren går fri. Den ikke-rettskraftige Hjernekirurgsaken fra Oslo tingrett 30. juni 2017 mot TV 2 viser behovet for den foreslåtte lovendring».

På flere punkter har høringsinstansene tilsvarende synspunkter her som til spørsmålet om det strafferettslige redaktøransvaret. Mediebedriftenes Landsforening og Norsk Journalistlag uttaler at det også på dette området bør gjelde et eneansvar for redaktøren, og hos flere av de andre høringsinstanser framgår dette synspunktet forutsetningsvis. Mediebedriftenes Landsforening, Norsk Redaktørforening og TV 2 er blant dem som uttrykker at det særskilte erstatningsansvaret også må inkludere reklame og markedsføring.

Flere høringsinstanser påpeker at man i den foreslåtte lovteksten bør bytte ut «og» med «eller» mellom henvisningene til skadeserstatningsloven §§ 3-6 og 3-6 a, da dette ikke er kumulative vilkår. Flere høringsinstanser viser også til at kunnskap om publisert innhold i seg selv ikke er tilstrekkelig til å utløse ansvar, og foreslår en tilsvarende tilføyelse som til bestemmelsen om strafferettslig redaktøransvar, jf. punkt 13.4.

14.5 Departementets vurdering

Etter departementets syn gir høringen grunnlag for å gå videre med forslaget i høringsnotatet. De samme argumentene som taler for å videreføre et strengt strafferettslig redaktøransvar taler også for å videreføre et tilsvarende strengt erstatningsansvar for redaksjonelt innhold i mediene. Som leder av den redaksjonelle virksomheten har redaktøren mulighet til å hindre publisering av rettsstridig innhold. Et strengt erstatningsrettslig uaktsomhetsansvar for redaktøren kan derfor virke disiplinerende på samme måte som straffansvaret. Erstatningsansvar er også mer aktuelt i praksis enn et straffansvar.

Etter tidligere bestemmelse i skadeserstatningsloven § 3-6 hadde redaktøren et strengt uaktsomhetsansvar for både rettsstridige ærekrenkelser og rettsstridige privatlivskrenkelser publisert i mediet. Etter at ærekrenkelser ble avkriminalisert ved ikrafttredelsen av ny straffelov i 2015, kan en journalist bli dømt til å betale erstatning for ærekrenkende utsagn publisert i et medium mens den ansvarlige redaktøren ikke kan holdes ansvarlig med mindre han har vært involvert på en slik måte at han konkret kan bebreides for publiseringen. Dette er, som påpekt av Norsk Journalistlag, illustrert gjennom nyere rettspraksis. Det er ikke trolig at endringen har vært tilsiktet. Konsekvensen av avkriminaliseringen av ærekrenkelser for redaktørens erstatningsansvar er ikke drøftet nærmere i forarbeidene til den nye bestemmelsen i skadeserstatningsloven § 3-6 a, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 16.13, merknader til § 3-6 a på side 488 og 489. Det framgår imidlertid at lovendringen ikke hadde til hensikt å endre rettstilstanden på dette punktet.

Departementet viser til at redaktøren i kraft av sin funksjon har beslutningsmyndighet over hva som skal publiseres i mediet. Det kan derfor virke urimelig og inkonsekvent at journalister som har arbeidet med en sak for et medium kan holdes erstatningsansvarlig for publisering av en ærekrenkelse, mens redaktøren går fri med mindre han konkret har opptrådt uaktsomt. Departementet fastholder derfor forslaget om å gjeninnføre et erstatningsrettslig redaktøransvar for ærekrenkelser, tilsvarende det som gjelder for privatlivskrenkelser.

Når det gjelder spørsmålet om eneansvar for redaktøren, spørsmålet om ansvaret bør avgrenses til redaksjonelt innhold, og forslaget om å endre lovteksten slik at redaktøren også må være kjent med «de øvrige faktiske forhold som gjorde ytringen ansvarsbetingende på publiseringstidspunktet», er det naturlig at disse spørsmålene løses på samme måte for straffansvaret og det sivilrettslige ansvaret. Departementet viser derfor til vurderingene ovenfor i punkt 13.5. Som nevnt går departementet på bakgrunn av høringen bort fra å avgrense det strafferettslige redaktøransvaret mot markedsføring. Det samme bør, med tilsvarende begrunnelse, gjelde for redaktørens skjerpede erstatningsrettslige ansvar. Departementet viser til drøftelsen under punkt 13.5.3.

Forslaget i høringsnotatet var utformet etter modell av det strafferettslige redaktøransvaret. Departementet ser at slik bestemmelsen var formulert, så var det noe uklart om den var ment som et eget ansvarsgrunnlag, eller om formålet med regelen bare var å bestemme hvordan redaktøren skal bedømmes etter skadeserstatningsloven §§ 3-6 og 3-6 a. Det strafferettslige redaktøransvaret er et sekundært ansvarsgrunnlag som bare kommer til anvendelse der hvor redaktøren ikke oppfyller skyldkravet i det alminnelige straffebudet, jf. ovenfor i punkt 13.1. Det gjelder egne utmålingsregler etter straffeloven § 269 – og lovforslaget § 9 – hvor strafferammen er lavere enn etter de alminnelige straffebudene. Tilsvarende gjelder ikke for det sivilrettslige redaktøransvaret. Her vil det være de samme utmålingsreglene som kommer til anvendelse, uavhengig av om redaktøren ilegges erstatningsansvar direkte i medhold av skadeserstatningsloven eller etter den foreslåtte bestemmelsen i medieansvarsloven. Departementet mener på denne bakgrunn at det ikke er naturlig å snakke om et sekundært sivilrettslig ansvarsgrunnlag for redaktøren, og at det heller ikke er noe poeng å legge opp reguleringen slik. Det korrekte må være å ha en spesialregulering i medieansvarsloven som sier noe om hvordan redaktøren skal bedømmes etter skadeserstatningsloven §§ 3-6 og 3-6 a; redaktøren skal bedømmes som om han eller hun kjente til innholdet i det som er publisert.

I samsvar med dette, har departementet i lovforslaget foreslått en liten omformulering av bestemmelsen om redaktørens erstatningsrettslige ansvar. Materielt sett innebærer dette kun en presisering av lovforslaget, og ikke noen innskrenking eller utvidelse av redaktørens ansvar sammenlignet med det som ble foreslått i høringen.

For øvrig er departementet ikke enig med høringsinstansene i den språklige justeringen som foreslås i henvisningen til skadeserstatningsloven §§ 3-6 og 3-6 a. Det er her ikke snakk om kumulative vilkår for ansvar, men en henvisning til regler som framgår av annet lovverk.

Bestemmelsen er inntatt som § 10 i lovforslaget.

Som følge av forslaget til ny bestemmelse i medieansvarsloven om redaktørens sivilrettslige erstatningsansvar, foreslår departementet at skyldkravet i skadeserstatningsloven § 3-6 første ledd angis som uaktsomhet. Tillegget «eller vilkårene for straff er oppfylt» foreslås dermed opphevet. Samtidig gjøres det en mindre språklig justering for å bringe bestemmelsen i samsvar med § 3-6 a om erstatning for ærekrenkelser.