15 Eier og utgivers erstatningsansvar og foretaksstraff

15.1 Gjeldende rett

15.1.1 Identifikasjonsansvaret i skadeserstatningsloven

Skadeserstatningsloven § 3-6 tredje ledd om privatlivskrenkelser fastsetter at der «noen som har handlet i tjenesten til en eier eller utgiver av et massemedium» blir holdt erstatningsansvarlig etter første ledd, «hefter også utgiveren eller eieren for erstatningen». Det samme gjelder oppreisning, «med mindre retten av særlige grunner fritar dem». Bestemmelsen åpner også for at eier og utgiver ut fra et rimelighetsskjønn kan dømmes til å betale en høyere oppreisningssum enn den umiddelbare skadevolderen. Tilsvarende gjelder for ærekrenkelser, jf. § 3-6 a tredje ledd. Loven pålegger dermed eier og utgiver et objektivt ansvar, ikke ulikt arbeidsgiveransvaret i skadeserstatningsloven § 2-1. Det særegne er at eier og utgiver også blir ansvarlig for skadelidtes krav på oppreisning for personkrenkelsen, noe det alminnelige arbeidsgiveransvaret ikke gir mulighet for, jf. Rt. 1995 side 209.

Tidligere gjaldt dette identifikasjonsansvaret bare dersom krenkelsen fant sted i «trykt skrift» eller «kringkasting». Det framgår av forarbeidene at da identifikasjonsansvaret først ble innført i straffelovens ikrafttredelseslov § 19 a i 1939, var det særlig dagspressen man hadde i tankene, jf. Ot.prp. nr. 37 (1938) og Henry John Mæland, Ærekrenkelser (1986) side 291–294. I forbindelse med vedtakelsen av ny straffelov og ny § 3-6 a om ærekrenkelser i skadeserstatningsloven, ble bestemmelsen i § 3-6 tredje ledd endret ved at begrepene «trykt skrift» og «kringkasting» ble erstattet av begrepet «massemedium».

Forarbeidene gir ikke noe godt svar på om man ved endringen mente å gjøre identifikasjonsansvaret fullt ut teknologinøytralt, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 5.14.3.3 og særmerknader i punkt 16.13 side 488 og 489 hvor det kun framgår at «annet og tredje ledd viderefører § 3-6 annet og fjerde ledd slik bestemmelsen lyder i dag». Det kan derfor hevdes at bestemmelsene bør tolkes innskrenkende, slik at identifikasjonsansvaret fortsatt bare gjelder for eier eller utgiver av trykt skrift (i betydningen periodisk, trykt presse) og kringkasting. Dersom bestemmelsen skal tolkes mer i overensstemmelse med ordlyden og ansvaret gjelder uavhengig av plattform, kan det i lys av reglenes historikk og formål antakelig legges til grunn at identifikasjonsansvaret uansett er begrenset til redaktørstyrte journalistiske medier som utgis eller oppdateres regelmessig.

15.1.2 Bruk av foretaksstraff mot mediebedrifter

Straffeloven § 27 hjemler bruk av foretaksstraff. Etter bestemmelsen kan et foretak straffes når et straffebud er overtrådt av noen som «har handlet på vegne av» foretaket. Dette gjelder selv om ingen enkeltpersoner har utvist skyld. Bestemmelsen åpner opp for et skjønn fra rettens side; domstolen kan, men må ikke straffe foretaket. I straffeloven § 28 er det fastsatt nærmere momenter som retten må ta stilling til i sin vurdering av om foretaksstraff skal ilegges, og ved utmålingen av straff.

Straffeloven § 27 er utformet generelt og kommer derfor i utgangspunktet også til anvendelse på medieforetak. Den redaksjonelle uavhengigheten til en redaktør er ikke til hinder for at redaktøren regnes for å handle «på vegne av» foretaket, jf. Rt. 2001 side 1379. At redaktøren ikke er undergitt noen instruksjonsmyndighet fritar i utgangspunktet ikke foretaket for ansvar. I praksis har domstolene likevel utvist tilbakeholdenhet med å anvende foretaksstraff mot medievirksomheter, begrunnet i medienes særstilling og de hensynene som ligger bak ytringsfriheten og prinsippet om redaksjonell uavhengighet.

I Rt. 2001 side 1379 var spørsmålet om Stavanger Aftenblad skulle ilegges foretaksstraff etter at en eller flere journalister i avisen hadde kjøpt ecstasy-tabletter i forbindelse med en reportasjeserie om narkotikaproblemet i Stavanger. Høyesterett kom av prinsipielle grunner til at adgangen til å ilegge foretaksstraff i dette tilfelle ikke burde benyttes. Førstvoterende uttalte:

«Når eg alt i alt og under slik tvil er komen til at det her ikkje er føremålstenleg å nytte føretaksstraff mot Stavanger Aftenblad, er dette med grunnlag i den særlege stillinga som media har i samfunnet. I ei slik skjønsvurdering må det vere rett å leggje vekt på omsynet til vern av ytringsfridommen og med det også på arbeidskåra til media. Aviser og andre media har viktige oppgåver i å opplyse og setje under drøfting ulike sider ved samfunnet. Omsetning og bruk av narkotika representerer eit stort samfunnsproblem, og media har ei oppgåve i å avdekkje og synleggjere dette. Det er grunn til å leggje vekt på at dette blir gjort i samfunnets interesse. Som framheva mellom anna i dommen om Østlandets Blad, bør det takast eit visst omsyn til at metodane til media også kan tene generelle samfunnsinteresser ved at dei har innverknad på kva opplysningar som blir kjende for ålmenta. Det sentrale for media er sjølvsagt å referere, men i visse samanhengar kan det også vere nyttig å dokumentere gjennom eigenhandling. Eg finn det ikkje nødvendig å gå inn på kva verdi dokumentasjon gjennom eigenhandling hadde i dette tilfellet.»

I forbindelse med forslaget til ny straffelov vurderte Justisdepartementet ikke nærmere hvorvidt det burde innføres lovmessige skranker mot å ilegge medievirksomheter foretaksstraff, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) punkt 17.5. Justisdepartementet viste til at eventuelle endringer burde vurderes i sammenheng med en generell gjennomgåelse av ansvarsreglene på medieområdet. Det ble imidlertid vist til den restriktive rettspraksisen og forutsatt at gjeldende rett ble videreført.

15.2 Medieansvarsutvalgets vurdering

Medieansvarsutvalget gikk inn for å videreføre identifikasjonsansvaret for eier og utgiver av et massemedium i skadeserstatningsloven § 3-6 tredje ledd. Utvalget mente imidlertid at rekkevidden av identifikasjonsansvaret var uklart, og viste til at begrepet «utgiver» var tvetydig og kunne åpne opp for flere tolkninger. Utvalget mente at et objektivt ansvar (identifikasjonsansvar) vil være utelukket for personlige rettssubjekter, inkludert redaktøren. Utvalget mente derfor det ville samsvare med gjeldende rett å klargjøre at identifikasjonsansvaret i § 3-6 tredje ledd, jf. § 3-6 a tredje ledd, er begrenset til foretak. Etter utvalgets vurdering bør et identifikasjonsansvar uten skyld hvile på det mer generelle synspunktet om at den som eier, driver og tjener penger på en virksomhet bør bære økonomiske tap som virksomheten påfører andre.

Når det gjelder spørsmålet om foretaksstraff for medievirksomheter, delte utvalget seg i et flertall og et mindretall. Flertallet støttet Høyesteretts tilbakeholdne linje med hensyn til å anvende foretaksstraff mot mediebedrifter, og mente at straff mot foretaket som den klare hovedregel ikke skal anvendes der ansvarlig redaktør kan holdes rettslig ansvarlig. Flertallet gikk likevel imot å lovregulere et slikt unntak, og viste blant annet til den vanskelige avgrensningsproblematikken som kan oppstå.

Mindretallet gikk på sin side inn for å lovfeste et unntak for redaktørstyrte medier i straffeloven § 48a (nåværende § 27). Mindretallet viste til at foretaksstraff ble innført med tanke på situasjoner hvor det er vanskelig å peke ut en ansvarlig for et lovbrudd, noe som ikke er tilfelle i et redaktørstyrt medium hvor redaktøren har suveren myndighet til å bestemme innholdet. En trussel om foretaksstraff vil kunne føre til at utgiverne legger større press på redaktørene med hensyn til hva som skal publiseres, noe som vil undergrave mediefridomslovas formål. Mindretallet pekte på at det er prinsipielt forskjellig å ilegge et medieforetak straffansvar og å ilegge det erstatningsansvar, jf. skadeserstatningsloven § 3-6 tredje ledd.

15.3 Høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å videreføre det erstatningsrettslige identifikasjonsansvaret for eier og utgiver av et massemedium ved å gi en ny bestemmelse i medieansvarsloven. Departementet sa seg enig i Medieansvarsutvalgets begrunnelse for reglene, men ikke i vurderingen av at bestemmelsen bør begrenses til foretak. Forslaget åpner for å oppheve skadeserstatningsloven § 3-6 tredje ledd. Henvisningen til denne bestemmelsen i gjeldende § 3-6 a om ærekrenkelser blir dermed også overflødig. Av opplysningshensyn foreslo departementet i nytt tredje ledd til § 3-6 å ta inn en henvisning til bestemmelsene i ny medieansvarslov om eier og utgivers erstatningsansvar, samt til ansvarsfritaket for tekniske medvirkere, jf. punkt 16 nedenfor. Departementet foreslo ikke et lovbestemt unntak for bruk av foretaksstraff mot mediebedrifter, men ba særlig om høringsinstansenes synspunkter på spørsmålet.

Forslaget til ny bestemmelse om erstatningsansvar for eier og utgiver lød slik:

§ 12 Eier eller utgivers erstatningsansvar

Er noen som har handlet i tjenesten til en eier eller utgiver av mediet erstatningsansvarlig etter § 11 eller skadeserstatningsloven §§ 3-6 og 3-6 a, hefter også eieren eller utgiveren for erstatningen. Det samme gjelder oppreisning, med mindre retten av særlige grunner fritar dem. Eieren eller utgiveren kan også pålegges slik ytterligere oppreisning som retten finner rimelig.

15.4 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet går mot forslaget om å videreføre det sivilrettslige identifikasjonsansvaret for eier og utgiver i skadeserstatningsloven § 3-6 tredje ledd i ny medieansvarslov. Noen av høringsinstansene, inkludert Norsk Redaktørforening, Norsk Journalistlag og Fagpressen, gir eksplisitt støtte til forslaget eller uttaler at de ikke har innvendinger. TV 2 uttaler seg verken for eller imot, men påpeker at

«en ubegrenset rimelighetserstatning kombinert med en utmåling av «ytterligere oppreisning» for eier/utgiver, vil kunne bidra til å sette den redaksjonelle uavhengigheten under press, på samme måte som ved foretaksstraff. TV 2 kan ikke se at dette er drøftet i høringsnotatet.»

Når det gjelder bruk av foretaksstraff, mener Norsk Presseforbund, Mediebedriftenes Landsforening, Norsk Redaktørforening, Norsk Journalistlag, Spekter, Aller Media/Dagbladet, Fagpressen og NRK at det bør innføres en egen unntaksbestemmelse for medieforetak. Norsk Redaktørforening uttaler blant annet:

«Fra medienes side har det typisk vært argumentert med at siden mediebedriften ikke kan instruere redaktøren i redaksjonelle spørsmål, så oppstår minst tre helt grunnleggende argumenter mot å ilegge bedriften straff for hva som har skjedd i redaksjonen.

For det første at den konkrete lovovertredelsen ikke kan anses å være foretatt «på vegne av» mediebedriften, siden det ikke er adgang til å instruere i redaksjonelle spørsmål. Å straffe handlinger begått «på vegne av» foretaket er et hovedsynspunkt ved foretaksstraff.

For det andre at straff heller ikke vil ha preventiv virkning, i og med at den som skal betale boten (eier), ikke er den som skal treffe avgjørelse i senere liknende situasjoner (redaktøren).

For det tredje er den som blir påvirket av en bot, om noen, eieren som betaler denne. Den mest nærliggende virkning av muligheten for slike bøter, er at eier iverksetter kontrollsystemer overfor redaksjonen. Dette er hva lovgiver har ønsker å unngå i lovgivningen om redaktørstyrte medier.

I tillegg til dette kan man som et fjerde punkt tilføye at foretaksstraff etter den nye straffeloven er ment å ha et mer objektivt tilsnitt enn før. Siden man på vårt område har det særlige redaktøransvaret, må dette innebære at et foretaksansvar nå er ytterligere overflødig og kompliserende.»

På den annen side mener riksadvokaten at det ikke er behov for egne regler om foretaksstraff for medieforetak, og uttaler:

«Riksadvokaten er (fortsatt) av den oppfatning at det ikke er behov for egne regler om foretaksstraff for medieforetak, og at straffansvaret bør vurderes etter de generelle bestemmelsene om foretaksstraff (straffeloven kapittel 4). Som fremhevet i vårt høringssvar fra 2012, vil det sjelden være aktuelt å straffe medieforetak for ytringer (mens det kan være mer aktuelt når en arbeidsmetode er ulovlig). Dette tas det høyde for gjennom påtalemyndighetens skjønnsutøvelse etter straffeloven § 28.»

Norges institusjon for menneskerettigheter(NIM) tar ikke direkte stilling til spørsmålet om eget unntak fra foretaksstraff for medieforetak, men understreker at

«det på bakgrunn av ytringsfriheten (inkludert pressefriheten) må antas at det skal svært mye til for at foretaksstraff som følge av handlinger begått som en del av redaksjonell virksomhet, kan være aktuelt i praksis. Også andre grunner, slik som forholdet mellom eier og redaktør samt hensynene bak foretaksstraff, taler etter NIMs mening for at foretaksstraff på dette området kun kan være aktuelt helt unntaksvis.»

15.5 Departementets vurdering

15.5.1 Eier og utgivers identifikasjonsansvar

Høringen gir grunnlag for å opprettholde forslaget om å videreføre eier og utgivers erstatningsansvar i skadeserstatningsloven § 3-6 tredje ledd ved å flytte reglene over i ny medieansvarslov. Dermed avklares også spørsmålet om hvilke medier som omfattes av identifikasjonsansvaret, noe som har vært uklart etter gjeldende rett.

Ansvaret innebærer at dersom en journalist eller redaktør kan holdes erstatningsansvarlig for en ærekrenkelse eller privatlivskrenkelse som er publisert i mediet, så hefter også eier og utgiver for erstatningen. At eier og utgiver ilegges et slikt «identifikasjonsansvar» er blant annet begrunnet i at mediet bidrar til å utbre krenkelsen og normalt også har en kommersiell interesse i dette. Det vil derfor være lite rimelig at en redaktør eller journalist, som har handlet på mediets vegne, må bære tapet alene. Mediets distribusjon av ytringene både realiserer og forsterker konsekvensene av den feilen som er begått, noe som gjør et solidaransvar naturlig. For den som er krenket vil muligheten til også å holde eier og utgiver ansvarlig ofte være en klar fordel, ettersom disse ofte vil ha større økonomiske ressurser enn den enkelte redaktør eller journalist. Gitt reglenes formål og begrunnelse, legger departementet til grunn at identifikasjonsansvaret også som utgangspunkt omfatter et eventuelt ansvar redaktøren eller andre som handler på vegne av mediet måtte bli ilagt for brukergenerert innhold, jf. mer nedenfor i punkt 17.

Departementet deler ikke Medieansvarsutvalgets vurdering om at gjeldende § 3-6 tredje ledd er begrenset til medievirksomheter organisert som foretak, og går heller ikke inn for en slik begrensning i den nye loven. Lovforarbeidene forutsetter at det objektive identifikasjonsansvaret for eier og utgiver av et massemedium i tredje ledd kan være knyttet til en fysisk person, jf. her Henry John Mæland, Ærekrenkelser (1986) side 291–292 med videre henvisninger. Departementet er heller ikke kjent med at det foreligger et konkret behov for å endre reglene på dette punktet. Det avgjørende bør være hvem som reelt utgir og eier mediet, og som derfor disponerer over og svarer for mediets økonomiske og administrative ressurser. Det vil i noen tilfelle kunne sette skadelidte i en dårligere stilling dersom organisasjonsform skal bestemme ansvarets rekkevidde. Heller ikke arbeidsgiveransvaret i skadeserstatningsloven § 2-1, som identifikasjonsansvaret i § 3-6 tredje ledd er nært forbundet med, utelukker objektivt ansvar for personlige rettssubjekter, jf. at begrepet «arbeidsgiver» i § 2-1 andre ledd er definert som «det offentlige og enhver annen som […] har noen i sin tjeneste». «Enhver annen» kan være både privatpersoner og juridiske personer.

TV 2 har pekt på at en ubegrenset rimelighetserstatning pålagt eier eller utgiver kan sette den redaksjonelle uavhengigheten under press, på samme måte som foretaksstraff. Departementet ser at dette kan innvendes mot regelen, men antar samtidig at det normalt vil oppfattes som noe kvalitativt annerledes for et medieforetak å bli ilagt et straffansvar for publisert innhold enn å måtte dekke en økonomisk skade forvoldt på virksomhetens vegne. At ansvaret også dekker oppreisningserstatning fastsatt etter rettens skjønn, i motsetning til det arbeidsgiveransvaret ellers vil dekke, er begrunnet i mediets rolle i å utbre krenkelsen.

Departementet opprettholder forslaget, med mindre redaksjonelle endringer, som § 11. Skadeserstatningsloven 3-6 tredje ledd foreslås opphevet. Forslaget om å henvise til medieansvarsloven i nytt andre ledd i § 3-6, jf. også forslag til nytt tredje ledd i § 3-6 a, frafalles. Henvisningen ville ha en ren opplysningsfunksjon, og kan derfor like gjerne framgå av merknadene til bestemmelsen.

15.5.2 Foretaksstraff

De fleste av høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet, ønsker et eksplisitt unntak fra bestemmelsene om foretaksstraff for medieforetak. På den annen side mener riksadvokaten at et slikt unntak ikke er nødvendig.

Departementet opprettholder standpunktet i høringsnotatet om at det ikke bør innføres noe eget unntak fra foretaksstraff for medieforetak. Selv om høringsinstansene som ønsker et slikt unntak framfører relevante argumenter til støtte for sitt syn, kan departementet ikke se at det i høringen har kommet argumenter som stiller spørsmålet i et vesentlig nytt lys. Som departementet pekte på i høringsnotatet, har argumentet om at et unntak vil medføre avgrensningsproblemer mindre betydning dersom det gis en ny medieansvarslov. Spørsmålet om hvilke medier som omfattes av et unntak måtte i så fall knyttes opp mot lovens virkeområde. Derimot ville det fortsatt være nødvendig å avgrense mot straffbare forhold som ikke er direkte knyttet til den publisistiske virksomheten, slik som ved overtredelser av for eksempel arbeidsmiljøloven og skatte- og avgiftslovgivningen. Her kan det tenkes å oppstå vanskelige grensetilfeller, for eksempel der redaktører og journalister begår lovbrudd som har større eller mindre tilknytning til den journalistiske virksomheten. Slik sett kan det være å foretrekke at rettsstillingen beror på domstolspraksis framfor en eksplisitt lovregel.

Departementet kan heller ikke se at det er påvist noe konkret behov for en slik bestemmelse. Departementet understreker likevel at tungtveiende prinsipielle hensyn taler mot foretaksstraff overfor medieforetak, slik at terskelen for å anvende dette bør være svært høy. Departementet forutsetter at den strenge linjen som her har utviklet seg i rettspraksis videreføres.