19 Revisors erstatningsansvar

19.1 Erstatningsregel

19.1.1 Gjeldende rett og underutvalget om revisors erstatningsansvar

Revisor plikter etter revisorloven § 8-1 første ledd å «erstatte skade som denne forsettlig eller uaktsomt har voldt under utførelsen av sitt oppdrag». Revisorloven angir altså et alminnelig uaktsomhetsansvar for revisor. Etter annet ledd er revisjonsselskapet solidarisk ansvarlig for skaden sammen med den revisoren som er utpekt som ansvarlig for oppdraget.

Etter revisorloven § 8-2 kan ansvaret etter § 8-1 lempes etter lov om skadeserstatning § 5-2. Etter denne bestemmelsen kan ansvaret lempes om det «under hensyn til skadens størrelse, den ansvarliges økonomiske bæreevne, foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter, skyldforhold og forholdene ellers finner at ansvaret virker urimelig tyngende for den ansvarlige». Etter andre ledd gjelder det samme, når det i særlige tilfeller er «rimelig at den skadelidte helt eller delvis bærer skaden».

Verken revisjonsdirektivet av 2006 eller 2014 eller revisjonsforordningen har regler om erstatning for tap som følge av revisors handlinger.

EU-kommisjonen kom imidlertid med en anbefaling til medlemslandene om å begrense erstatningsansvaret til revisorer og revisjonsselskaper som foretar en lovfestet revisjon, se rekommandasjon 2008/473/EF. Denne er ikke rettslig bindende for medlemslandene. Finansdepartementet sendte rekommandasjonen på høring i 2008. Det var ulike syn blant høringsinstansene om en slik begrensning skulle innføres. Departementet valgte å ikke gå videre med lovarbeidet.

I henhold til utvalgets mandat valgte utvalget å nedsette et underutvalg til å utrede følgende punkt i mandatet:

«Regler om revisors erstatningsansvar, herunder om EU-kommisjonens rekommandasjon 2008/473/EF om begrensning av revisors erstatningsansvar bør gjennomføres i norsk rett, og om gjeldende krav om sikkerhetsstillelse bør endres til krav om ansvarsforsikring.»

Professor Johan Giertsen ble oppnevnt som leder for underutvalget med medlemmene førsteamanuensis Kari Birkeland (Handelshøyskolen BI), advokat Terje Granvang (Arntzen de Besche Advokatfirma AS), seksjonsleder Marianne Irgens (Finansdepartementet, fra oktober 2016), administrerende direktør Per Hanstad (Revisorforeningen), professor Erling Johan Hjelmeng (Universitetet i Oslo).

Underutvalget leverte sin utredning til Revisor- og regnskapsførerlovutvalget 18. mai 2017. Utredningen er publisert som vedlegg til utvalgets utredning.

For en nærmere gjennomgang av bakgrunnen for EU-kommisjonens rekommandasjon, om gjeldende rett og tidligere utredninger om revisors erstatningsansvar, sikkerhetsstillelse og krav om forsikring, se underutvalgets utredning punkt 2 til 4 som vedlegg 1 til NOU 2017: 15.

19.1.2 Underutvalgets vurdering av erstatningsspørsmålet

19.1.2.1 Generelt om revisors erstatningsansvar og hensynene bak

Underutvalget viser til at revisoransvaret kjennetegnes av noen sentrale trekk. Det er for det første en vid krets av skadelidte som kan ha krav på erstatning om revisor gjør erstatningsbetingende feil. Revisor kan også ha et kontraktsrettslig ansvar overfor det reviderte foretaket for mangelfullt utført revisjon. Underutvalget påpeker at revisors erstatningsansvar kan betegnes som en form for informasjonsansvar, som er en betegnelse som brukes på ansvar utenfor kontrakt for rene formueskader som oppstår i situasjoner der skadevolder har gitt villedende informasjon.

Videre peker underutvalget på at et annet trekk ved revisoransvaret er at erstatningskravene kan bli svært høye. Underutvalget viser blant annet til RG-2008-705 (Sponsor Service), hvor det samlede tapet som følge av revisors uaktsomhet, utgjorde 202 millioner kroner. I dommen TOSLO-2003-17426 (Finance Credit), var erstatningsbeløpet på 655 millioner kroner, men saken ble forlikt i etterkant av tingrettsavgjørelsen til et vesentlig lavere beløp enn det som ble idømt i tingretten.

For det tredje viser utvalget til at erstatningsretten ikke nødvendigvis gjenspeiler funksjonsdelingen mellom selskapsorganene og revisor. Styret og daglig leder er ansvarlig for å utarbeide årsregnskapet i samsvar med lov og forskrifter, herunder for at det gir et rettvisende bilde i samsvar med regnskapslovens regler. Revisor har ved årsoppgjørsrevisjonen en kontrollfunksjon. Gjennom revisjonen skal revisor skaffe seg trygghet for at regnskapet ikke inneholder vesentlig feilinformasjon og avgi en revisjonsberetning med sin konklusjon. Underutvalget påpeker at denne rolledelingen er sentral for at disse funksjonene gjensidig skal sikre systemet for pålitelig finansiell rapportering.

Underutvalget viser til at, så vidt de kjenner til, i praksis er oftest revisor den eneste den rettes erstatningskrav mot der noen har lidt tap som følge av å ha stolt på regnskaper med vesentlig feilinformasjon.

Videre peker underutvalget på tre sentrale hensyn som reglene om revisors erstatningsansvar bygger på. Det første er gjenopprettingshensynet. Gjenopprettingshensynet bygger på at økonomisk kompensasjon kan tre i stedet for eller svare til en skade eller et tap. For det andre viser underutvalget til prevensjonshensynet. De peker på at prevensjonshensynet innebærer at trusselen om erstatningsansvar kan motivere til å unngå skadevoldende adferd og fremme skadebegrensende adferd. Formålet med revisjon er å skape tillit til at årsregnskapet oppfyller gjeldende lovkrav og ikke inneholder vesentlig feilinformasjon. Etter deres syn kan eksponeringen for erstatningsansvar styrke revisors egeninteresse i å gjennomføre en god revisjon. For det tredje viser underutvalget til hensynet til velfungerende markeder. De påpeker at revisjonens funksjon i å skape tillit til finansiell informasjon har stor betydning for et velfungerende næringsliv. Denne tillitsfunksjonen er spesielt viktig for velfungerende kapitalmarkeder. Det gir store gevinster i form av lavere transaksjonskostnader ved at investorene kan stole på utstedernes finansielle informasjon, men også i resten av næringslivet gir tillit til årsregnskaper og ordnet økonomi store gevinster. Underutvalget mener at det både på grunn av markedskonsentrasjonen i revisjonsmarkedet og den samfunnsmessige betydningen revisorer har, er mest relevant å vurdere om erstatningsansvaret påvirker markedet for revisjon av foretak av allmenn interesse på en slik måte at det bør innføres begrensninger. De viser til at EUs rekommandasjon bygger på at høye erstatningskrav kan medføre at muligheten for revisjonsselskaper i de mellomstore revisjonsnettverkene til å komme inn på markedet for revisjon av foretak av allmenn interesse, er begrenset. De viser videre til at rekommandasjonen er særlig motivert av at kollaps i ett av de fire største revisjonsnettverkene, kan medføre samfunnsskadelige forstyrrelser i kapitalmarkedene som følge av at mange utstedere i en slik situasjon står uten reell mulighet til å skaffe seg en uavhengig revisor.

Underutvalget påpeker at en begrensning av revisors erstatningsansvar utover det som følger av alminnelig erstatningsrett, krever en særskilt begrunnelse. Underutvalget viser til at uaktsomhetsvurderingen, krav om årsakssammenheng og adekvans og reglene om skadelidtes medvirkning, er slike alminnelige regler som begrenser ansvaret.

19.1.2.2 Beløpsbegrensning

Underutvalget viser videre til EUs rekommandasjon hvor en øvre beløpsgrense for revisors erstatningsansvar er foreslått som en av flere løsninger for å begrense ansvaret.

Underutvalget viser til at EUs forslag har sammenheng med at den potensielle størrelsen på erstatningskravene kan føre til at et av de større revisjonsnettverkene kollapser. I tillegg viser rekommandasjonen til at faren for å bli idømt erstatning kan være en hindring for andre revisjonsforetak for å revidere de større foretakene av allmenn interesse.

Underutvalget påpeker at de ikke har noen klar formening om hvilken betydning erstatningsrisiko har for evnen og viljen til revisjonsselskaper utenfor de fire store nettverkene til å øke sin andel av markedet for revisjon av foretak av allmenn interesse. De viser til at det antakelig er andre faktorer som har like stor eller større betydning. Underutvalget viser til at de etter en samlet vurdering av disse forholdene opp mot de alminnelige hensynene nevnt i utredningen punkt 5.2 og 5.3, anser at det ikke er tilstrekkelig grunn til å begrense revisors erstatningsansvar gjennom en øvre beløpsbegrensning.

Videre viser underutvalget til at de også har vurdert om det kan være hensiktsmessig å lovfeste et ansvarsfritt beløp «i bunn» før erstatningsansvar kan gjøres gjeldende mot revisor. De viser til at en slik regel kan bidra til skjerpet aktsomhet hos medansvarlige styremedlemmer og daglig ledelse og regnskapsbrukere som handler med det reviderte foretaket. Underutvalget mener at de samme hensynene som er nevnt ovenfor, tilsier at heller ikke denne måten å begrense revisors erstatningsansvar bør lovfestes.

19.1.2.3 Avtalt ansvarsbegrensning

Underutvalget viser til at revisor og revisjonskunden kan inngå avtale om revisors erstatningsansvar overfor den reviderte. Innholdet i revisjonen kan revisor ikke begrense eller modifisere ved avtale. Kravene til innholdet i revisjonen følger av revisorloven og god revisjonsskikk. Underutvalget påpeker at en slik avtalt ansvarsbegrensning mellom revisor og klient ikke vil ha betydning for rettsstillingen til eventuelle tredjepersoner som krever erstatning som følge av revisors uaktsomhet.

Underutvalget mener at fordi avtalefriheten mellom revisor og klienten når det gjelder erstatningsansvaret fremgår av alminnelig kontraktsrett, supplert med selskapsrettslige regler som nevnt, ser ikke underutvalget noen grunn til å foreslå regulering av dette spørsmålet i den nye revisorloven.

19.1.2.4 Forslag fra medlemmene Granvang, Hanstad og Hjelmeng om proporsjonalt ansvar

Disse medlemmene i underutvalget foreslår at det innføres en regel om proporsjonalt ansvar for revisor. De mener ansvaret bør utformes slik at revisors ansvar begrenses etter en vurdering av ansvarsfordelingen i lovverket, revisors utviste skyld og ellers bidrag til skaden. Disse medlemmer finner det riktig å betegne ansvaret som «proporsjonalt», siden revisor bare skal hefte forholdsmessig iht. skyld, årsaksbidrag og ansvarsfordeling.

Disse medlemmene viser til at gjeldende regler om revisoransvaret ikke reflekterer den ansvarsfordelingen mellom selskapets ledelse og revisor som selskaps- og regnskapslovgivningen legger opp til. Etter gjeldende rett vil revisors bidrag stå i årsakssammenheng med skaden hvor revisor burde ha oppdaget feilen i eksempelvis et regnskap, men det er selskapets ledelse som er hovedansvarlig for feilene som er i regnskapet. Disse medlemmene mener derfor revisors erstatningsansvar bør justeres slik at erstatningsreglene fremmer de normene de tjener som sanksjon og rettsvirkning for. Etter deres syn vil en slik endring kunne bidra til at styrebehandlingen av årsregnskapet får den oppmerksomheten loven krever. Etter disse medlemmenes syn er det mye å hente på å få til forbedringer her.

Disse medlemmene presiserer at et proporsjonalt ansvar ikke vil ha som sin hovedfunksjon å skjerme revisor mot høye erstatningskrav, men å la rettsvirkningene i form av erstatningsansvar gjenspeile den rollefordelingen mellom styret og revisor som er fastsatt i selskaps- og revisjonslovgivningen. De påpeker at slik revisoransvaret har utviklet seg i praksis, er det grunn til å tro at et proporsjonalt ansvar for revisor vil kanalisere flere søksmål mot de primæransvarlige for regnskapsavleggelsen, og således øke bevisstheten om, samt øke etterlevelsen av, pliktene etter regnskapslovgivningen.

Videre påpekes det at forslaget reiser noen utfordringer med tanke på utforming av en lovbestemmelse om proporsjonalt ansvar. Etter deres syn er ansvaret så nært knyttet til revisors plikter etter loven at det er naturlig at lovgivers oppgave er å formulere retningslinjer som domstolene kan utvikle videre. De foreslår dermed at revisor eller revisjonsselskapet hefter overfor skadelidte bare i henhold til utvist skyld og bidrag til skaden i henhold til ansvarsfordelingen etter regnskapsloven og revisorloven. Disse medlemmer vil ikke foreslå en bestemmelse om at andre potensielt ansvarlige enn revisor må saksøkes, og heller ikke andre prosessuelle krav.

Disse medlemmene foreslår også, som alternativ, at det utformes en regel om at man innfører hensynet til ansvarfordelingen mellom revisor og selskapets ledelse som et obligatorisk moment i tapsutmålingen. De tar også opp om en eventuell lempingsregel kan være et aktuelt alternativ, men viser til at det rimelighetsskjønnet en slik regel legger opp til ikke vil være forutberegnelig, og dermed heller ikke den preventive effekten man ønsker. Disse medlemmene mener likevel at en regel om tapsutmåling er et mindre tydelig alternativ enn forslaget om proporsjonalt ansvar.

19.1.2.5 Forslag fra medlemmene Birkeland, Giertsen og Irgens

Disse medlemmene diskuterer først forslaget fra utvalgets øvrige medlemmer om proporsjonalt ansvar for revisor. De viser til at å lovfeste en særskilt ansvarsreduksjon for én profesjon griper så dypt inn i alminnelig erstatningsrett at de mener problemet må diskuteres i et noe videre perspektiv. De påpeker at det er et usikkert empirisk grunnlag for påstanden om at gjeldende rett har ført til uheldig ansvarskanalisering mot revisor. Dette usikre grunnlaget tilsier etter deres syn at man bør være varsom med å gå inn for dyptgripende endringer i erstatningslovgivningen på dette området.

Disse medlemmene viser videre til at de ikke kan se at det er urimelig at den skadevoldende revisor, i likhet med andre skadevoldere, må søke regress hvis det anføres at dekning av det fulle tapet vil påføre revisor et større ansvar enn det som tilsies «under hensyn til ansvarsgrunnlaget og forholdene ellers», jf. skadeserstatningsloven § 5-3 nr. 2.

De påpeker også at forslaget om proporsjonalt ansvar vil virke særlig uheldig hvor andre mulige ansvarlige frifinnes og skadelidte som følge av dette ikke vil få dekket sitt fulle tap. Dette gjelder særlig hvis revisor også har evne til å dekke tapet på grunn av forsikring eller med egne midler.

Disse medlemmene viser videre til at en regel om proporsjonalt ansvar vil reise store beregningsproblemer. I tillegg mener de at vanskeligheter med å beregne revisors «bidrag» kan føre til at et søksmål mot revisor som allerede i gjeldende rett ofte er prosessøkonomisk krevende, får et nytt ansvarsvilkår som kan forsterke søksmålsbyrden for skadelidte. Man risikerer at søksmålsbyrden blir høyere ved at skadelidte kanskje også må reise søksmål mot andre enn revisor for å få dekket sitt tap.

Medlemmene Birkeland, Giertsen og Irgens er også negative til det alternative forslaget fra utvalgets øvrige medlemmer, om en egen regel om utmålingen av erstatningen. De mener at de samme innvendingene som mot en regel om proporsjonalt ansvar, også gjør seg gjeldende her.

Disse medlemmene foreslår derimot at det inntas en særskilt lempingsregel i revisorloven, hvor det presiseres at man i vurderingen av om ansvaret skal lempes også kan legge vekt på ansvarsfordelingen mellom revisor og den revidertes organer og forholdene ellers. Disse medlemmene viser til at EU-rekommandasjonen forutsetter at landene har handlefrihet til å avveie hensynene til skadelidte og den skadevoldende revisor innenfor rammen av sin nasjonale erstatningsrett. De mener at fordelen med å koble dette til lemping, er at da vil et etablert erstatningsrettslig regelverk bli virkemiddelet dersom det skulle oppstå en situasjon der et større revisjonsforetak skulle bli utsatt for en konkursfare på grunn av et erstatningskrav – som typisk er den risiko som er bakgrunnen for rekommandasjonen.

De påpeker at tilføyelsen om at «ansvarsfordelingen mellom revisor og den revidertes organer» kan vektlegges tar typisk sikte på at styret eller daglig leder har vært kvalifisert uaktsomme i utarbeidelsen av regnskapet, men der revisors skyld var nær den nedre grensen for vanlig uaktsomhet, og at et fullt ansvar for revisor derfor kan være «urimelig tyngende» i henhold til denne unntaksregelen. Bestemmelsen vil fortsatt bare komme til anvendelse i unntakstilfellene.

Videre påpeker disse medlemmene at lemping trolig vil være mest aktuelt for revisors ansvar overfor tredjepersoner, i og med at om det er tale om ansvar for selskapet selv vil reglene om skadelidtes medvirkning kunne være grunnlag for reduksjon eller bortfall av revisors ansvar. Når det gjelder ansvaret overfor tredjepersoner, kan lemping aktualiseres hvis et stort antall aksjeeiere, investorer eller andre regnskapsbrukere lider tap, slik at det samlete tapet blir «urimelig tyngende».

19.1.3 Utvalgets vurdering av erstatningsspørsmålet

Utvalget er delt i to når det gjelder spørsmålet om revisors ansvar bør videreføres slik det er etter gjeldende rett, eller om det skal innføres en regel om proporsjonalt ansvar for revisor. Flertallet har gått imot forslaget om at det innføres et proporsjonalt ansvar, og viser hovedsakelig til den begrunnelsen fra underutvalgets medlemmer Birkeland, Giertsen og Irgens. De støtter også innføringen av den tilføyelsen i den alminnelige lempingsregelen som de nevnte medlemmene har foreslått.

Flertallet i utvalget foreslår i samsvar med dette at revisor plikter å erstatte skade som denne forsettlig eller uaktsomt har voldt under utførelsen av sitt oppdrag. Flertallet i utvalget foreslår videre at ansvaret kan lempes når retten under hensyn til skadens størrelse, den ansvarliges økonomiske bæreevne, foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter, skyldforhold, ansvarsfordelingen mellom revisor og den revidertes organer og forholdene ellers, finner at ansvaret virker urimelig tyngende for den ansvarlige. Det samme gjelder hvis det i særlige tilfeller er rimelig at den skadelidte helt eller delvis bærer skaden.

Mindretallet i utvalget går inn for at det lovfestes et proporsjonalt ansvar for revisor i tråd med forslaget til underutvalgets medlemmer Granvang, Hanstad og Hjelmeng. Etter deres syn vil et slikt forslag styrke den ansvarsfordelingen mellom revisor og styre som selskaps- og regnskapslovgivningen og revisorloven legger opp til. De påpeker videre at de mener at det er realistisk å forvente at et proporsjonalt ansvar over tid vil føre til en ikke ubetydelig reduksjon i tapene til private og offentlige aktører som følge av feil i reviderte regnskaper og annen revisorbekreftet informasjon. Mindretallet påpeker videre at gjeldende ansvaret for revisor bygger på at hver og en av flere uaktsomme skadevoldere er nærmere til å bære tapet enn en uskyldig skadelidt. Dette synspunktet har særlig vekt for erstatningsansvar ved personskader. Disse medlemmene anser at dette synspunktet står betraktelig svakere for rene formueskader i næringsvirksomhet. Rommet for å legge vekt på prevensjonshensyn, og mindre vekt på skadelidtes dekningsmulighet, er derfor større. Mindretallet mener at lemping i tråd med flertallsforslaget ikke er tilstrekkelig for å oppnå formålet med bedre prevensjon. De mener heller at erstatningsreglene bør støtte opp under og ikke motvirke den ansvarsfordelingen lovgivningen ellers legger opp til. De påpeker at hensikten bak forslaget ikke er å begrense revisors erstatningsansvar, men å forbedre erstatningsreglenes virkemåte. De påpeker at en rimelig avveining tilsier at begrensningen i revisors erstatningsansvar bare skal gjelde dersom revisor har utvist simpel uaktsomhet. Mindretallet foreslår at for tap som følge av feilinformasjon i et revidert årsregnskap eller konsernregnskap eller i annen revisorbekreftet rapportering, hefter revisor og revisjonsselskapet overfor skadelidte bare i henhold til utvist skyld og bidrag til skaden.

Et samlet utvalg foreslår å videreføre regelen om at et valgt revisjonsselskap er solidarisk ansvarlig for skaden sammen med den oppdragsansvarlige revisoren.

19.1.4 Høringsinstansenes merknader

Advokatforeningen, Finans Norge, Finanstilsynet, Justis- og beredskapsdepartementet, Norsk Øko-Forum, Regnskap Norge, Skattedirektoratet og Virke støtter flertallet i utvalget i at det ikke innføres noen begrensning i revisors erstatningsansvar. Flertallet av disse uttrykker også støtte til den foreslåtte lempingsregelen.

Advokatforeningen viser til at selskapslovgivningen allerede fastsetter regler for styre- og daglig leders ansvar, og en regel om proporsjonalt ansvar for revisor vil kunne bidra til å komplisere regelverket. De viser til at ledelsens plikter og ansvarsfordeling med revisor derimot presiseres i forslaget om lemping. De påpeker at de forstår utvalget slik at det ikke er tale om noen endring i terskelen for lemping som sådan.

Finans Norge mener at grunnlaget for å innføre et proporsjonalt ansvar for revisor ikke er godt nok dokumentert. De viser også til at et lignende forslag har vært på høring tidligere, hvor en rekke høringsinstanser og departementet konkluderte med at det ikke var grunn til å følge opp EU-rekommandasjonen. De påpeker at revisjonsmarkedet ikke har blitt ytterligere konsentrert siden den gang, men det har tvert imot blitt mer pluralistisk.

Justis- og beredskapsdepartementet og Finanstilsynet mener at det bør legges vekt på at forslaget om proporsjonalt ansvar innebærer et klart avvik fra alminnelige erstatningsrettslige regler. De mener man bør være tilbakeholden med å innføre slike særregler for én profesjon.

BDO, Deloitte, EY, KPMG, PWC og Revisorforeningen støtter mindretallets forslag om å innføre en regel om proporsjonalt ansvar for revisor. Disse høringsinstansene mener en slik regel i større grad vil virke preventivt enn dagens erstatningsregel ved å tydeliggjøre et reelt erstatningsansvar for foretakets ledelse. Revisorforeningen viser til at i praksis innebærer gjeldende rett at revisor alene blir holdt ansvarlig for tap ved vesentlig feilinformasjon i reviderte regnskaper.

De påpeker videre at harmonisering av det norske regelverket med det internasjonale regelverket tilsier at det bør være tungtveiende grunner for ikke å følge opp EU-rekommandasjonen.

BDO mener flertallets forslag om å ikke innføre en regel om proporsjonalitet er basert på en feilaktig forutsetning om at styret og revisor alltid er solidarisk ansvarlig for skadelidtes tap. De viser til at i mange tilfeller kommer kravet mot revisor fra et konkursbo eller revisjonsklienten selv. Høyesterett har slått fast at henholdsvis selskapet og konkursboet identifiseres med handlingene og unnlatelsene til styret. De mener flertallets forslag til lovutkast sannsynligvis vil øke antall tvister mot revisor. BDO mener at for å kunne ta hensyn til gjeldende rett og motvirke den økende tendens at selskap og konkursbo fremmer erstatningskrav mot revisor for handlinger og unnlatelser som styret hadde primæransvar for, bør mindretallets forslag om proporsjonalt ansvar innføres.

19.1.5 Departementets vurdering

Departementet foreslår å videreføre gjeldende rett og dermed at det ikke skal lovfestes et proposjonalt erstatningsansvar for revisor. Dette er i tråd med forslaget fra utvalgets flertall. Departementet slutter seg til begrunnelsen både til utvalget og medlemmene av underutvalget som foreslo dette. Departementet støtter forslaget om å innføre en tilføyelse i lempingsregelen som fremhever at det kan tas hensyn til ansvarsfordelingen mellom revisor og den revidertes organer.

Departementet mener at det bør foreligge sterke grunner for å innføre en regel som kan begrense ansvaret for én profesjon som delvis er beskyttet av et krav om godkjenning i lovgivningen. Underutvalgets medlemmer Granvang, Hanstad og Hjelmeng har særlig vist til at en regel om proporsjonalt ansvar skal bidra til å skjerpe aktsomheten til foretakets ledelse ved regnskapsavleggelsen. Departementet anser imidlertid ikke dette som sterk nok grunn til å innføre en slik mulig begrensning når det empiriske grunnlaget for denne effekten ikke er tilstrekkelig dokumentert.

Departementet slutter seg til utvalgets oppsummering i punkt 19.7.1 av medlemmene i underutvalgets argumentasjon for å videreføre gjeldende rett på dette punktet med en tilføyelse i lempingsregelen. Underutvalgets argumenter for dette, er særlig hensynet til skadelidte. Underutvalget viser til at skadelidt bør kunne rette krav om erstatning for hele tapet hos enhver som er ansvarlig, enten dette er revisor, et styremedlem eller andre. Dersom skadelidte krever revisor for skaden vil revisor på vanlig måte kunne kreve regress av eventuelle andre skadevoldere. Videre viser underutvalget til at lovfesting av et proposjonalt ansvar vil gjøre erstatningssakene mer prosessøkonomisk krevende fordi de må fastslå hva som er revisors «bidrag» til skaden. Dessuten åpner lempingsreglen for at det kan legges vekt på ansvarsfordelingen mellom revisor og den revidertes ledelse.

Høringsinstansene har fokusert hovedsakelig på de samme argumentene som underutvalget og utvalget har vist til. BDO mener imidlertid at både underutvalget og utvalget har lagt en feil forutsetning til grunn, fordi man har oversett at revisor ikke blir solidarisk ansvarlig overfor revisjonskunden når kunden selv har gjort feil. Departementet viser til at det gjennomgående er presisert at fokus er på de tilfellene hvor tredjeperson lider tap som følge av revisors feil, og altså ikke tilfeller hvor regelen om skadelidtes medvirkning er aktuell.

Etter en samlet vurdering foreslår departementet at det ikke innføres en regel om proporsjonalt ansvar for revisor og at gjeldende ansvarsregel videreføres.

Flertallet i utvalget har videre foreslått at ansvaret kan lempes når retten under hensyn til skadens størrelse, den ansvarliges økonomiske bæreevne, foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter, skyldforhold, ansvarsfordelingen mellom revisor og den revidertes organer og forholdene ellers, finner at ansvaret virker urimelig tyngende for den ansvarlige. Det samme gjelder hvis det i særlige tilfeller er rimelig at den skadelidte helt eller delvis bærer skaden.

Mindretallet har vist til at en slik regel antageligvis vil ha en svak effekt når det kommer til å gi insentiver til å sikre korrekt regnskapsavleggelse. Departementet ser ikke bort fra at en slik regel vil ha svak effekt, men viser til at formålet med lempingsregelen er å sørge for at størrelsen på ansvaret ikke blir urimelig tyngende for revisor. En slik regel kan også motvirke erstatningskrav som er så høye at de vil føre til at revisjonsselskapet går konkurs. Departementet støtter flertallets lovutkast om at det skal tas inn en egen lempingsregel i revisorloven.

Departementet støtter videre både utvalgets og underutvalgets konklusjon om at det ikke bør innføres noen beløpsmessig grense for revisors erstatningsansvar. Det fremgår av EU-rekommandasjonen at begrunnelsen for en slik grense er hensynet til konkurransen i revisjonsmarkedet. Det er likevel usikkert om et slikt tiltak har noen effekt. Som underutvalget påpeker kan det like godt være andre forhold som har større påvirkning på konkurransen på revisjonsmarkedet.

Departementet ser heller ingen grunn for å foreslå regler om avtalte ansvarsbegrensninger i forholdet mellom revisor og klient.

Det vises til lovforslaget § 11-1.

19.2 Sikkerhetsstillelse og ansvarsforsikring

19.2.1 Gjeldende rett

Revisorloven § 2-2 første ledd krever at årsregnskapet til revisjonspliktige revideres av minst én ansvarlig revisor. Revisorer som er ansvarlig revisor har blant annet en plikt til å stille sikkerhet for sitt mulige erstatningsansvar, jf. revisorloven § 3-7 første ledd nr. 4.

Det er gitt nærmere regler om sikkerhetsstillelse i forskrift 25. juni 1999 nr. 712 om revisjon og revisorer (revisorforskriften) kapittel 3. Reglene i denne er nærmere gjort rede for av underutvalget i punkt 6.1.1.

Det er ikke noe krav etter gjeldende rett om at revisor må ha ansvarsforsikring i tillegg til sikkerhetsstillelsen.

19.2.2 EØS-rett

Verken revisjonsdirektivet eller revisjonsforordningen har regler om sikring av revisors erstatningsansvar.

19.2.3 Underutvalgets vurdering

Underutvalget viser til at en skadelidt som har rett på erstatning fra et revisjonsselskap eller en revisor, naturlig nok vil ha en interesse i å få dekket sitt krav. En ansvarsforsikring eller en sikkerhetsstillelse i form av en garanti vil øke muligheten til å få dekket tapet. Underutvalget mener det krever en særskilt begrunnelse – oftest et trygghetshensyn eller pulveriseringshensyn – å beskytte skadelidtes interesse i å få dekket sin rett til erstatning gjennom en lovbestemt plikt til å forsikre eller stille garanti for erstatningskravet.

Underutvalget viser til at den gjeldende bestemmelsen om sikkerhetsstillelse har vært begrunnet med beskyttelse av skadelidte, men at behovet bør vurderes nærmere. De viser til at de ikke kan se at reduksjon av den økonomiske risikoen for revisor ved krav om sikkerhetsstillelse vil svekke tilliten verken til revisors arbeid eller de reviderte regnskapene. På den annen side viser underutvalget til at godkjente revisorer og revisjonsselskaper er gitt enerett til å påta seg revisjonsoppdrag av revisjonspliktiges årsregnskap og konsernregnskap og at det dermed gir en god balanse i systemet at regnskapsbrukere som lider tap ved revisors uaktsomme handlinger er sikret å få sitt tap dekket.

Likevel mener underutvalget at reglene om sikkerhetsstillelse har en særlig sterk begrunnelse der den regulerte virksomheten inkluderer håndtering av betrodde midler. Av den grunn er banker og forsikringsselskaper underlagt omfattende soliditetskrav og deltakelse i sikringsordninger. Håndtering av betrodde midler er derimot ikke en del av den vanlige virksomheten til revisorer. Underutvalget mener derfor at hensynet til å beskytte skadelidtes rett til oppgjør gjennom et lovkrav er vesentlig svakere for revisorer enn denne typen foretak.

Underutvalget mener videre at revisor har en egeninteresse i å tegne forsikring. Dette reduserer behovet for et lovkrav om sikkerhetsstillelse eller en lovfastsatt plikt til å tegne forsikring

Underutvalget konkluderer med at verken rimelighetshensyn eller hensynet til tilliten til revisjon er tilstrekkelig til å begrunne et lovkrav som skal sikre at eventuelle erstatningskrav kan gjøres opp. Det bør etter underutvalgets vurdering derfor ikke stilles lovkrav om pliktig ansvarsforsikring eller garantistillelse.

19.2.4 Utvalgets vurdering

Utvalget slutter seg til underutvalgets forslag om å avvikle plikten om at ansvarlig revisor må stille sikkerhet for mulig erstatningsansvar. Flertallet i utvalget går heller ikke inn for lovfesting av plikt til å tegne ansvarsforsikring. De viser til at det for vurderingen av begge ordningene er sentralt at revisor ikke har rådighet over klientmidler, og at behovet for en lovpålagt sikkerhetsstillelse eller ansvarsforsikring da er mindre.

Mindretallet mener det bør innføres en ordning med tvungen ansvarsforsikring for revisor. Mindretallet viser til at revisor er allmennhetens tillitsperson, og at revisor risikerer å komme i ansvar antakeligvis vil bidra til økt tillit til finansiell informasjon. Etter mindretallets syn vil også sikkerhet for betaling av erstatning innebære en bedre balanse i systemet med tanke på at godkjente revisorer og revisjonsselskaper har en enerett til å revidere revisjonspliktiges årsregnskap og konsernregnskap.

Mindretallet fremhever også at foretak som skal velge revisor kan sikre seg ved å velge en revisor med ansvarsforsikring, mens andre interessenter i regnskapet ikke har denne muligheten. Etter mindretallets syn bør skadelidte kunne få dekket sine rettmessige krav på en rask og effektiv måte, uavhengig av om manglende dekning fra revisor skyldes manglende evne eller vilje. Dette medlemmet antar at en ansvarsforsikring vil representere en velegnet sikkerhet for skadelidte.

Etter mindretallets vurdering er det også slik at det er grunn til å tro at det vil være hos de som eventuelt ikke frivillig tegner en forsikring, hvor behovet vil være størst. Forsvarlig drift av revisjonsvirksomheten er viktig for tilliten til revisorer og revisjon. Store erstatningsutbetalinger kan true økonomien i virksomheten og evnen til fortsatt drift. Den som velger å ikke tegne ansvarsforsikring, vil kunne oppnå en løpende konkurransefordel – på skadelidtes bekostning. Det taler etter mindretallets syn for en lovpålagt ansvarsforsikring. Mindretallet mener derfor at underutvalgets utkast til regler om tvungen ansvarsforsikring bør gjennomføres.

19.2.5 Høringsinstansenes merknader

Deloitte, KPMG, Revisorforeningen og PwC støtter ikke mindretallets forslag om tvungen ansvarsforsikring for revisor. De viser til at revisor er tjent med å tegne en egen ansvarsforsikring som vil dekke en eventuell risiko forbundet med revisors erstatningsansvar. Revisorforeningen er uenig med mindretallet som argumenterer i retning av at ansvarsforsikring styrker revisors egeninteresse i å gjennomføre en god revisjon.

Deloitte kan heller ikke se noe grunnlag for at et eventuelt krav om ansvarsforsikring skal være utformet slik at man må tegne forsikringen i et foretak som har adgang til å drive forsikringsvirksomhet her i riket. De viser til at dette i verste fall kan være konkurransevridende og fordyrende, og føre til at man ikke får tegnet adekvate forsikringer på grunn av manglende lokale tilbydere.

Finanstilsynet stiller seg bak forslaget om å oppheve gjeldende krav om sikkerhetsstillelse. Finanstilsynet mener imidlertid det bør lovfestes et krav om å tegne ansvarsforsikring. Etter Finanstilsynets vurdering er det uheldig hvis revisor ikke er i stand til å gjøre opp erstatningskrav som har sin bakgrunn i feil og mangler i utførelsen av revisjonsoppdraget, og fremhever at et lovkrav om ansvarsforsikring vil bidra til å underbygge tilliten til revisjonsinstituttet.

Finans Norge viser til at de støtter utvalgets forslag om å avvikle ordningen med sikkerhetsstillelse, og heller innføre et krav om ansvarsforsikring.

Norsk Øko-Forum, Skattedirektoratet og Skatterevisorenes Forening støtter mindretallets forslag om tvungen ansvarsforsikring. De viser til at det antagelig er hos de revisorene som ikke tegner slik forsikring frivillig at behovet er størst. De mener derfor at hensynet til mulige skadelidte tilsier at det bør være et krav om ansvarsforsikring hos revisor.

Justis- og beredskapsdepartementet er noe skeptisk til forslaget om at det ikke bør være lovkrav om å stille sikkerhet for revisors erstatningsansvar. De viser til at det for andre gjelder lovfestede krav om sikkerhetsstillelse. Dette gjelder eksempelvis også forsikringsformidlingsforetak, selv om de ikke håndterer klientmidler. De viser videre til at når man antar at de fleste revisorer antakelig vil tegne ansvarsforsikring frivillig, kan dette tilsi at det vil være lite byrdefullt å stille krav om ansvarsforsikring.

19.2.6 Departementets vurdering

Departementet viser til at både flertallet i utvalget og underutvalget har foreslått at kravet om at revisor skal stille sikkerhet for mulig erstatningsansvar ikke videreføres i ny revisorlov. Mindretallet har foreslått at det skal innføres et lovkrav om ansvarsforsikring. Mindretallet har vist til at det ofte er i de tilfellene hvor revisor ikke frivillig tegner forsikring, at behovet er størst. Videre er det vist til at manglende forsikring kan utgjøre en konkurransefordel på bekostning av skadelidte.

Justis- og beredskapsdepartementet har vist til at et krav om sikkerhetsstillelse er vanlig blant lignende profesjoner, og at et slikt krav uansett vil være lite byrdefullt om de fleste revisorer uansett frivillig vil stille slik sikkerhet.

Departementet mener, som underutvalget og utvalgets flertall, at det bør kreves gode grunner for å gi skadelidte et særskilt vern for sitt erstatningskrav utover det som følger av alminnelig erstatningsrett. Et krav om sikkerhetsstillelse, enten i form av ansvarsforsikring eller garanti vil være et slikt særskilt vern. Departementet mener at det ikke foreligger slike hensyn her. På andre rettsområder er et krav om sikkerhetsstillelse hovedsakelig knyttet til profesjoner som håndterer klientmidler. Dette er ikke en del av revisors hovedoppgave, og det foreligger derfor ikke noe særlig behov for å beskytte skadelidte mot misbruk av disse.

Justis- og beredskapsdepartementet har vist til at også forsikringsformidlere er underlagt krav om ansvarsforsikring selv om de ikke håndterer klientmidler. Departementet mener likevel at det ikke foreligger tilstrekkelige grunner til å lovfeste et slikt krav overfor revisorer. Departementet mener den enkelte revisor og det enkelte revisjonsselskap bør ha en viss fleksibilitet på dette området, slik at det er mulig å innrette seg på en hensiktsmessig måte. En lovfesting vil ikke bidra til en slik fleksibilitet.

Departementet mener videre at selv om de fleste antakelig vil tegne frivillig forsikring, er ikke det i seg selv en god nok begrunnelse for å innføre en lovfastsatt plikt til å tegne forsikring. Departementet ser heller ikke at det er et større behov for å beskytte skadelidte mot risikoen for at revisor ikke kan gjøre opp, enn risiko for annet økonomisk tap som ikke er beskyttet gjennom lovgivningen.

Mindretallet har i tillegg vist til at om det ikke stilles krav om sikkerhet, vil de foretakene som velger å drive uten slik sikkerhet ha en konkurransefordel på skadelidtes bekostning. Departementet mener størrelsen av en slik konkurransefordel er så usikker at det ikke kan legges vekt på dette i vurderingen av et slikt lovkrav.

Departementet foreslår etter dette ikke noe krav om at det skal stilles sikkerhet, verken i form av ansvarsforsikring eller garanti.

19.3 Krav om rapportering av ledelsens ansvarsforsikring i foretakets årsberetning

19.3.1 Gjeldende rett

Det stilles i dag ikke noe krav om at det reviderte foretaket skal rapportere i sin årsberetning om styremedlemmene har forsikring for feil begått i den finansielle rapporteringen.

19.3.2 EØS-rett

Verken revisjonsdirektivet eller revisjonsforordningen har bestemmelser om dette.

19.3.3 Underutvalgets vurdering

Underutvalget viser til at de ikke har utredet spørsmålet om det bør innføres et lovkrav om ansvarsforsikring for styremedlemmer og daglig leder. Underutvalget foreslår imidlertid å styrke betydningen av slike ansvarsforsikringer gjennom et pålegg om å opplyse i årsberetningen om styrets medlemmer og daglig leder har tegnet forsikring for sitt mulige ansvar overfor foretaket og tredjepersoner, og i tilfelle om forsikringsdekningen. De viser til at den svenske utrederen har foreslått en slik tilføyelse i den svenske årsredovisningslagen.

19.3.4 Utvalgets vurdering

Utvalget slutter seg til underutvalgets forslag om at årsberetningen skal opplyse om styrets medlemmer og daglig leder har tegnet ansvarsforsikring for sitt mulige erstatningsansvar. Utvalget viser til at slik informasjon blant annet kan komme til å inngå i beslutningsgrunnlaget for investorer som vurderer å investere i det reviderte foretaket. Opplysninger om eventuell ansvarsforsikring kan også bidra til å synliggjøre at plikten til å utarbeide regnskaper som er i samsvar med lov og god regnskapsskikk, og ansvaret hvis regnskapet ikke oppfyller disse kravene, hviler på den regnskapspliktiges ledelse.

Utvalget foreslår at det skal opplyses i årsberetningen om det er tegnet forsikring for styrets medlemmer og daglig leder for deres mulige ansvar overfor foretaket og tredjepersoner og i tilfelle om forsikringsdekningen.

19.3.5 Høringsinstansenes merknader

NHO viser til at de er usikre på begrunnelsen for forslaget. De viser til at underutvalget ikke beskriver hva en slik styrking vil bestå av. De påpeker videre at slike forsikringsdekninger kan være svært kompliserte og omfattende, og at det ikke er sikkert om det er mulig å gi en dekkende beskrivelse av dem i årsberetningen. NHO viser videre til at en rekke av forutsetningene for dekning vil fremgå av forsikringsavtaleloven, enten den norske eller en utenlandsk. De påpeker at forsikringene kan være dekket av styremedlemmene selv eller av selskapet. Etter forsikringsavtaleloven § 7-6 har sikrede allerede opplysningsplikt overfor skadelidte. Det samme har forsikringsselskapet.

19.3.6 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets og underutvalgets vurdering når det gjelder spørsmålet om det skal oppgis i årsberetningen om styrets medlemmer og daglig leder har tegnet ansvarsforsikring. Departementet viser til at slik informasjon blant annet kan komme til å inngå i beslutningsgrunnlaget for investorer som vurderer å investere i det reviderte foretaket. En slik plikt kan også bidra til å synliggjøre det ansvaret den revidertes ledelse har.

I høringen har NHO vist til at slike forsikringer kan være svært kompliserte og omfattende og at forutsetningene for utbetaling ikke bare følger av forsikringsavtalen selv, men også relevant lovgivning. Departementet ser ikke bort fra at denne typen forsikringer kan variere i innhold og kompleksitet, men mener likevel at årsberetningen bør kunne gi uttrykk for hva som er kjernen i den forsikringsdekningen som er tegnet. Dette fremstår som lite byrdefullt, og som hensiktsmessig med tanke på den informasjonsverdien en slik opplysning har. Videre vil en slik opplysning ha en preventiv effekt, til forskjell fra det kravet som nå følger av forsikringsavtaleloven, hvor fokus er på hva som skjer etter at skaden har inntruffet.

Departementet viser forslaget til tilføyelse i regnskapsloven § 3-3a nytt trettende ledd.