3 Forholdet mellom revisor og regnskapsfører

3.1 Gjeldende rett

Etter gjeldende rett er det ikke egne bestemmelser om forholdet mellom de to profesjonene. Etter revisorloven § 5-1 er revisors oppgave å «vurdere om årsregnskapet er utarbeidet og fastsatt i samsvar med lov og forskrifter». Revisors rolle er altså å føre en uavhengig kontroll av regnskapet på grunnlag av revisors beste skjønn og «god revisjonsskikk», jf. revisorloven § 5-2 første og andre ledd. Revisor er etter revisorloven § 1-2 allmennhetens tillitsperson og skal utøve sine lovpålagte oppgaver med integritet, objektivitet og aktsomhet.

Etter lov 18. juni 1993 nr. 109 om autorisasjon av regnskapsførere (regnskapsførerloven) § 2 første ledd, regnes regnskapsføring som «utføring av oppdragsgivers plikter etter regnskaps- og bokføringslovgivningen og utarbeidelse av oppgaver og opplysninger for oppdragsgiver som denne skal gi i henhold til lov eller forskrift.» Regnskapsfører utfører sine oppgaver på vegne av oppdragsgiver innenfor det som er bestemt i avtalen mellom oppdragsgiver og regnskapsfører. Regnskapsfører er ikke uavhengig av oppdragsgiver på samme måte som revisor, men må utføre regnskapsføreroppdraget i samsvar med kravene i regnskapsførerloven.

Verken revisorloven eller regnskapsførerloven inneholder begrensninger i hvilke tjenester et revisjons- eller regnskapsførerselskap kan tilby til andre enn revisjonsklienter. Et revisjons- eller regnskapsførerselskap kan derfor tilby både revisjonstjenester, regnskapsførertjenester og konsulent- og rådgivningstjenester, forutsatt at det ikke krever tillatelse etter annen lovgivning.

De to lovene stiller opp selvstendige krav for utøvelse av yrket som revisor og som regnskapsfører. Begrunnelsen for ordningene med revisor og regnskapsfører har ført til selvstendig regulering av de to yrkene, og det er samordning bare i den grad kravene til det ene yrket er tilsvarende for det andre.

3.2 EØS-rett

EØS-retten har ikke regler om ekstern regnskapsføring og berører derfor heller ikke forholdet mellom revisor- og regnskapsførerprofesjonen.

3.3 Utvalgets vurderinger

Utvalget foreslår at gjeldende rett på dette området videreføres. Etter utvalgets syn blir rolledelingen mellom revisor og regnskapsfører tilfredsstillende ivaretatt gjennom den gjeldende reguleringen av profesjonene. Det vises videre til at «[r]asjonell utnytting av ressursene i begge bransjene, god tilgang for næringslivet til denne kompetansen og høyest mulig samlet verdiskaping, tilsier at det ikke innføres lovbestemte hindre mot å drive virksomhet innenfor begge profesjonene.»

Utvalget foreslår videre at dagens ordning med separate lover for reguleringen av de to profesjonene videreføres. Det vises til at det er mange likhetstrekk mellom reguleringen av de to profesjonene, men at det likevel er mer hensiktsmessig med to separate lover. Utvalget har begrunnet sitt standpunkt med at de to yrkene har ulike roller og formål, at det er ulike hensyn bak lovgivningen av revisorer og regnskapsførere, og at EØS-retten stiller særegne krav til revisorer og revisjon.

Utvalget påpeker at samordning av bestemmelser i de to lovforslagene kan være hensiktsmessig på en rekke punkter, blant annet hva gjelder kvalifikasjonskrav, etterutdanningskrav og krav til oppbevaring av dokumentasjon.

3.4 Høringsinstansenes merknader

Regnskap Norge er positive til videreføringen av rettstilstanden om rollefordelingen mellom revisor og regnskapsfører.

3.5 Departementets vurdering

Departementet deler utvalgets vurdering om at det bør være to separate lover for revisor- og regnskapsførerprofesjonen, og at eventuell samordning må vurderes for de reglene der det er aktuelt. Som utvalget påpeker er reguleringen av profesjonene begrunnet i noe ulike hensyn, selv om begge profesjonene skal bidra til økt tillit til selskapers finansielle rapportering. Revisor skal være uavhengig av foretaket i sin utførelse av revisjonen, mens regnskapsfører utfører sitt oppdrag på vegne av oppdragsgiver. I tillegg er forslaget til ny revisorlov en gjennomføring av EØS-retten, mens regnskapsførerprofesjonen ikke er regulert av EØS-retten.

Det har også betydning at en sammenslåing av dagens lover vil innebære at loven ville blitt svært omfattende og lite hensiktsmessig for personer eller foretak som bare tilbyr den ene tjenesten. Lovtekniske hensyn taler derfor for at reguleringen av revisor- og regnskapsførerprofesjonen fortsatt bør skje i to separate lover. Det vil likevel være naturlig å velge samme løsning i de to lovene på en rekke punkter, for eksempel når det gjelder vilkår for godkjenning, krav til etterutdanning, krav til dokumentasjon, tilsyn og sanksjoner og Finanstilsynets saksbehandling.

Departementet viser videre til at dagens løsning med to lover er godt innarbeidet blant brukerne av de aktuelle lovene og at det ikke har kommet innvendinger mot videreføring av denne løsningen. Etter gjeldende lovgivning kan revisjonsselskaper tilby regnskapsføringstjenester til andre enn revisjonsklienter dersom selskapet også har autorisasjon som regnskapsførerselskap. En person som tilbyr revisjonstjenester i enkeltpersonforetak kan også tilby regnskapsførertjenester dersom vedkommende er autorisert regnskapsfører.

Behovet for et klart skille mellom de to profesjonene kan tilsi at de to virksomhetene ikke bør kunne drives i samme foretak. Utvalget har ikke foreslått et forbud mot at revisjonsforetak også tilbyr regnskapsføringstjenester, og ingen av høringsinstansene mener at det bør innføres en slik begrensning i virksomheten. Departementet viser til at dagen løsning ikke ser ut til å ha skapt særlige problemer og finner derfor ikke grunn til å innføre et forbud mot at revisjonsforetak også skal kunne tilby regnskapsførertjenester. Uavhengighetsreglene vil være avgjørende for hvilke tjenester som kan tilbys til revisjonsklienter. Forholdet mellom revisjonsvirksomhet og regnskapsførervirksomhet vil også måtte vurderes av departementet i det videre arbeidet med ny regnskapsførerlov, jf. NOU 2018: 9 om forslag til ny lov om regnskapsførere.