20 Tilsyn

20.1 Offentlig tilsyn med revisorer og revisjonsselskaper

20.1.1 Gjeldende rett

Revisorer og revisjonsselskaper er underlagt tilsyn av Finanstilsynet, jf. finanstilsynsloven § 1 første ledd nr. 17. Tilsynets oppgave er å sørge for at foretakene under tilsyn virker på en hensiktsmessig og betryggende måte, jf. finanstilsynsloven § 3 første ledd.

Etter finanstilsynsloven § 3 annet ledd skal tilsynet granske regnskaper og andre oppgaver fra foretakene som er under tilsyn. Tilsynet har adgang til å gjøre de undersøkelser om foretakenes stilling og virksomhet som tilsynet finner nødvendig. Foretaket plikter når som helst å gi alle opplysninger som tilsynet måtte kreve og å la tilsynet få innsyn i og få utlevert foretakets protokoller, registrerte regnskapsopplysninger, regnskapsmateriale, bøker, dokumenter, datamaskiner eller annet teknisk hjelpemiddel og materiale som er tilgjengelig ved bruk av slikt hjelpemiddel, samt beholdninger av enhver art.

Etter finanstilsynsloven § 4 kan Finanstilsynet blant annet pålegge de foretak som det har tilsyn med

• å innrette sin internkontroll etter de bestemmelser tilsynet fastsetter

• å sende inn oppgaver og opplysninger på den måten Finanstilsynet bestemmer og som tilsynet mener det trenger for å kunne utføre sitt verv, herunder til statistiske formål, samt å sende slike oppgaver og opplysninger til myndigheter i andre stater som fører tilsyn med tilsvarende foretak som nevnt i § 1 første ledd

• å rette på forholdet dersom foretakets organer ikke har overholdt sine plikter i henhold til bestemmelser gitt i eller i medhold av lov, eller handlet i strid med konsesjonsvilkår

Finanstilsynet kan i henhold til finanstilsynsloven § 6 melde saker som gjelder overtredelse av bestemmelser som gjelder foretak under tilsyn til påtalemyndigheten.

Finanstilsynets styremedlemmer og tjenestemenn har taushetsplikt overfor uvedkommende om det som de får kjennskap til om en kundes forhold, jf. finanstilsynsloven § 7. Dette omfatter også opplysninger hos revisors klienter. Taushetsplikten gjelder ikke overfor revisortilsynsmyndighetene i EØS-landene. Taushetsplikten gjelder heller ikke overfor revisortilsynsmyndigheter i land utenfor EØS, jf. forskrift om utveksling av opplysninger med tilsynsmyndigheter fra land i og utenfor EØS-området § 1. I tillegg gjelder de alminnelige reglene om taushetsplikt i forvaltningsloven § 13 følgende.

I tillegg følger det noen særbestemmelser i gjeldende revisorlov. Utvalget beskriver disse slik:

«Ved revisjon av konsern hvor datterselskap revideres av revisor fra land utenfor EØS-området som ikke har gjensidig samarbeidsavtale om tilsyn med revisorer, skal revisor etter revisorloven § 5-7 tredje ledd oppbevare kopi av dokumentasjon av revisjonsarbeid utført av datterselskapets revisor. Oppbevaringsplikten gjelder ikke dersom betryggende tilgang til dokumentasjonen er sikret gjennom avtale revisor har inngått med datterselskapets revisor eller på annet vis. Dersom det er nødvendig for å sikre offentlige myndigheters tilgang til dokumentasjon, kan Finanstilsynet pålegge revisor å treffe andre hensiktsmessige foranstaltninger.

Revisor skal etter § 5-7 fjerde ledd på forespørsel fremlegge dokumentasjon som nevnt, herunder dokumentasjon utarbeidet for konsernrevisjonen, for Finanstilsynet. Dette gjelder likevel ikke kopi av dokumentasjon av revisjonsarbeid utført av datterselskapets revisor dersom revisor hadde truffet betryggende foranstaltninger som nevnt, og forhold utenfor revisors kontroll likevel gjør det umulig å fremlegge slik dokumentasjon.»

20.1.2 EØS-rett

20.1.2.1 Tilsynsmyndigheten

Etter direktiv 2006/43/EF som endret ved direktiv 2014/56/EU (revisjonsdirektivet) artikkel 32 nr. 1, skal medlemslandene ha et effektivt system for offentlig tilsyn med revisorer og revisjonsselskaper i tråd med de prinsippene som er fastsatt i artikkel 32 nr. 2 til 7. Etter samme bestemmelse skal medlemslandene utpeke en ansvarlig myndighet med ansvar for tilsynet. Etter artikkel 32 nr. 4a skal det utpekes en eller flere ansvarlige myndigheter til å utføre oppgavene etter direktivet. Det skal utpekes én enkelt ansvarlig myndighet som skal ha det overordnede ansvaret for tilsynet med revisorer og revisjonsselskaper og de tilhørende oppgavene som den ansvarlige myndigheten skal ha etter artikkel 32.

Medlemslandene kan delegere, eller la den ansvarlige myndigheten delegere, alle sine oppgaver til andre myndigheter eller organer som ved lov er tillagt slike oppgaver, jf. artikkel 32 nr. 4b. Medlemslandene skal organisere myndigheten eller organet på en slik måte at interessekonflikter unngås, jf. artikkel 32 nr. 4b andre avsnitt andre punktum.

Med endringsdirektivet 2014/56/EU kreves det at ledelsen i tilsynsorganet i sin helhet skal bestå av personer som ikke er yrkesaktive revisorer. Det er tilføyd at den ansvarlige myndigheten kan ansette yrkesaktive revisorer eller andre sakkyndige til å utføre særskilte oppgaver dersom dette er nødvendig. I slike tilfeller skal verken den sakkyndige eller den yrkesaktive revisoren delta i myndighetens beslutningstaking.

Etter artikkel 32 nr. 4 bokstav b skal tilsynsmyndigheten ha overordnet ansvar for tilsynet med fastsettelsen av standarder om profesjonsetikk, kvalitetsstyring og revisjon. Dette gjelder likevel ikke hvor standardene er vedtatt eller godkjent av myndighetene i andre medlemsland.

Tilsynet skal videre ha overordnet ansvar for tilsynet med revisorers etterutdanning, jf. artikkel 32 nr. 4 bokstav c.

Tilsynsmyndigheten skal også ha overordnet ansvar for tilsynet med kvalitetskontrollen av revisorer og revisjonsselskaper, samt med undersøkelses- og disiplinærsystemer, jf. artikkel 32 nr. 4 bokstav d og e.

Artikkel 32 nr. 5 pålegger medlemslandene å sørge for at tilsynsmyndigheten har rett til å gjennomføre undersøkelser av revisorer og revisjonsselskaper og treffe passende tiltak. Videre krever artikkel nr. 7 at systemet med tilsyn skal ha tilstrekkelig med ressurser til å utføre slike undersøkelser. Finansieringen må være sikret og fri for utilbørlig påvirkning fra revisorer eller revisjonsselskaper.

20.1.2.2 Tilsynsmyndighetens taushetsplikt

Alle personer som arbeider eller har arbeidet for vedkommende ansvarlige myndigheter skal være pålagt taushetsplikt etter revisjonsdirektivet artikkel 36 nr. 2. De opplysninger som omfattes av taushetsplikten kan ikke gis videre til noen annen person eller myndighet, unntatt når dette skjer i henhold til et medlemslands lover og forskrifter. Det er ikke gjort endringer i bestemmelsen med endringsdirektivet.

20.1.2.3 Særskilt opplysningsplikt for revisor

Etter revisjonsdirektivet artikkel 27 nr. 3 skal konsernrevisor på forespørsel fra den ansvarlige tilsynsmyndigheten gjøre tilgjengelig relevant dokumentasjon som konsernrevisor oppbevarer om revisjonsarbeid utført av andre revisorer i forbindelse med konsernrevisjonen, inkludert oppdragsdokumentasjon som er relevant for konsernrevisjonen. Dette omfatter oppdragsdokumentasjon som konsernrevisor har innhentet fra annen revisor som måtte revidere morforetakets selskapsregnskap og fra andre revisorer for datterforetak i konsernet. Dette gjelder oppdragsdokumentasjon innhentet både fra revisorer i andre land i og utenfor EØS.

Revisjonsdirektivet inneholder også opplysninger om tilsynsmyndighetens oppgaver i forbindelse med konsernrevisjon. Utvalget beskriver i punkt 20.1.2 disse slik:

«Etter artikkel 36 om samarbeid mellom medlemslandene, skal de ansvarlige myndighetene for revisortilsyn i EU/EØS utveksle opplysninger og samarbeide om undersøkelser om gjennomføringen av lovfestet revisjon. Artikkel 47 har bestemmelser om etablering av tilsynssamarbeid med myndigheter i land utenfor EØS. I tråd med dette vil Finanstilsynet også kunne få opplysninger fra tilsynsmyndigheter i andre EØS-land og i land utenfor EØS.

Hvis et morforetaks selskapsregnskap eller et datterforetak revideres av en revisor fra et land utenfor EØS, som det ikke er inngått et tilsynssamarbeid med, skal konsernrevisoren på forespørsel også være ansvarlig for å utlevere supplerende dokumentasjon om det revisjonsarbeidet som er utført av slike revisorer i forbindelse med konsernrevisjonen. For å sikre slik utlevering, skal konsernrevisor oppbevare et eksemplar av slik dokumentasjon, inngå en avtale med den andre revisoren om at konsernrevisor på forespørsel skal ha ubegrenset adgang til slik dokumentasjon eller gjennomføre andre passende tiltak. Hvis revisjonsdokumentasjonen av juridiske eller andre årsaker ikke kan sendes til konsernrevisoren, skal den dokumentasjonen som konsernrevisor selv oppbevarer, omfatte dokumentasjon av at konsernrevisor har gjennomført relevante tiltak for å få adgang til revisjonsdokumentasjonen. Dersom det er snakk om andre enn juridiske hindringer som følge av lovgivningen i det aktuelle landet, skal det i tillegg oppbevares dokumentasjon for hindringene.

Hvis konsernrevisor ikke får mulighet til å gjennomgå revisjonsarbeid utført av andre revisorer til bruk i konsernrevisjonen, skal konsernrevisor etter artikkel 27 nr. 2 iverksette nødvendige tiltak og informere den relevante ansvarlige myndigheten.

Med endringsdirektivet ble det gjort enkelte tekniske tilpasninger, men innholdet i disse opplysningskravene ble ikke endret.»

20.1.2.4 Særlige krav til tilsyn ved revisjon av foretak av allmenn interesse

Etter forordning (EU) nr. 537/2014 (revisjonsforordningen) skal medlemslandene etter artikkel 20 nr. 1 utpeke en ansvarlig myndighet med ansvar for å føre tilsyn med revisorer og revisjonsselskaper som reviderer foretak av allmenn interesse og utføre de øvrige oppgavene som er fastsatt i forordningen. Myndigheten skal enten være den myndigheten som har ansvar for tilsynet med verdipapirmarkedet, eller revisortilsynet. Medlemslandene har likevel etter artikkel 20 nr. 2 anledning til å utpeke andre myndigheter med ansvar for oppgavene i kapittel III av forordningen, som blant annet gjelder pliktene knyttet til valg av revisjonsselskap eller revisor, revisjonsoppdragets varighet og krav til revisors fratreden. Revisjonsforordningen krever at dersom det utpekes mer enn én myndighet, skal disse organiseres på en slik måte at oppgavene er tydelig adskilt. Medlemslandene plikter å varsle EU-kommisjonen om hvilke myndigheter som er utpekt.

Tilsynsmyndigheten skal være uavhengig av revisorer og revisjonsselskaper, jf. revisjonsforordningen artikkel 21 første og tredje ledd. En person kan ikke være del av myndighetens ledende organer eller ha ansvar for myndighetens beslutningstaking, hvis personen har medvirket eller i løpet av de tre siste årene har utført lovpliktig revisjon, hatt stemmerett i et revisjonsselskap, vært medlem av et revisjonsselskaps forvaltnings-, ledelses- eller kontrollorgan eller vært partner, ansatt eller på annen måte ha inngått kontrakt med et revisjonsselskap.

Medlemslandene kan delegere eller tillate at den kompetente myndigheten delegerer oppgaver som skal utføres i henhold til forordningen, jf. artikkel 24 nr. 1. Dette gjelder likevel ikke oppgaver knyttet til kvalitetskontroll, undersøkelser og sanksjoner mot revisorer og revisjonsselskap. Likevel kan sanksjonsoppgavene delegeres til andre myndigheter som etter lov kan utføre slike oppgaver, dersom ledelsen i myndigheten eller organet er uavhengig av revisorprofesjonen.

En slik delegasjon krever i henhold til artikkel 24 nr. 2 at det må foreligge en uttrykkelig beslutning om delegasjon fra kompetent myndighet som konkret angir hvilke oppgaver som delegeres, og det må angis på hvilke vilkår de skal utføres. Den kompetente myndigheten skal når som helst kunne trekke denne tilbake fra sak til sak.

Etter artikkel 24 nr. 3 skal myndigheten være organisert på en slik måte at interessekonflikter ikke oppstår. Dersom delegasjonsadgangen benyttes, skal myndighetene underrette kommisjonen og de andre myndighetene i EU om alle avtaler som er gjort med andre organer og på hvilke vilkår avtalene er inngått.

Hvis den ansvarlige myndigheten konsulterer eksperter i henhold til forordningen artikkel 26 nr. 1 bokstav c, skal slike sakkyndige ikke få delta i den ansvarlige myndighetens beslutningstaking når den gjennomfører sine plikter etter forordningen, jf. artikkel 21 andre ledd.

Revisjonsforordningen artikkel 23 nr. 1 innfører nye bestemmelser om den kompetente myndighetens kompetanse. Etter artikkel 23 nr. 1 skal ikke den kompetente myndighet påvirke innholdet i revisjonsberetningen når den gjennomfører sine plikter etter forordningen.

Medlemslandene skal etter artikkel 23 nr. 2 sørge for at den ansvarlige myndigheten har den myndigheten som kreves for å gjennomføre oppgavene i forordningene og revisjonsdirektivets kapittel VII om sanksjoner.

Myndigheten må kunne vedta de administrative sanksjonene og påleggene som er nevnt i revisjonsdirektivet artikkel 30 a. Det kreves i tillegg at myndigheten etter forordningen artikkel 23 nr. 3 har anledning til å:

• få tilgang til opplysninger om revisjonen, eller andre dokumenter som innehas av revisorer og revisjonsselskaper, i alle former som er relevant for å kunne utføre sine oppgaver (i tillegg skal myndigheten ha rett til å kunne kopiere eller motta kopier av slike dokumenter)

• innhente opplysninger om revisjonen fra enhver person

• gjennomføre stedlige tilsyn av revisorer og revisjonsselskaper som reviderer foretak av allmenn interesse

• anmelde saker til strafferettslig forfølgelse

• begjære at sakkyndige foretar kontroller eller utredninger

Den ansvarlige myndigheten skal gis adgang til å bruke disse virkemidlene overfor følgende:

• Revisorer og revisjonsselskaper som reviderer foretak av allmenn interesse.

• Personer som er involvert i virksomheten til revisorer og revisjonsselskaper som reviderer foretak av allmenn interesse.

• Reviderte foretak av allmenn interesse, deres datterselskap og nærstående tredjeparter.

• Tredjeparter, som de revisorer og revisjonsselskap som utfører revisjonen av foretak av allmenn interesse har utkontraktert visse oppgaver eller en viss virksomhet til.

• Personer som på annen måte har forbindelse med revisorer og revisjonsselskaper som utfører lovpliktig revisjon av foretak av allmenn interesse.

Medlemslandene skal i henhold til artikkel 23 nr. 4 sikre at den ansvarlige myndigheten kan utøve sin myndighet direkte, i samarbeid med andre myndigheter og gjennom anmodning til de kompetente rettslige myndigheter. Myndigheten skal kun utøves i overenstemmelse med nasjonal rett og i samsvar med prinsippene om retten til privatliv og retten til kontradiksjon. Behandling av personopplysninger skal skje i samsvar med (EU) 2016/679 (personvernforordningen).

Tilsynsmyndighetens taushetsplikt gjelder i henhold til artikkel 22 for alle som er eller har vært ansatt, har arbeidet for, hatt kontrakt med, eller vært involvert i styringen av den kompetente myndighet. Det samme gjelder alle som har deltatt i styringen i ethvert organ som har fått overdratt oppgaver til seg i henhold til forordningens artikkel 24. Opplysninger kan ikke videreformidles med mindre dette kreves etter forordningen eller et medlemslands lovgivning.

20.1.3 Utvalgets vurdering

20.1.3.1 Tilsynsmyndigheten

Utvalget viser til at Finanstilsynets tilsyn med revisorer har fungert godt og bidratt til tillit, og foreslår derfor at Finanstilsynet utpekes som kompetent myndighet etter revisjonsforordningen.

Utvalget viser videre til at Finanstilsynet har vide fullmakter til å gjennomføre undersøkelser på stedet, få innsyn i dokumenter og elektronisk lagret informasjon og kreve opplysninger fra dem som er underlagt tilsyn etter finanstilsynsloven, inkludert fra revisorer og revisjonsselskaper. Finanstilsynet kan pålegge foretak under tilsyn å rette på forholdet dersom foretakets organer ikke har overholdt sine plikter. Utvalget mener at de eksisterende lovhjemlene i finanstilsynsloven oppfyller bestemmelsene i revisjonsdirektivet artikkel 32 nr. 4 bokstav e og artikkel 32 nr. 5 om rett for tilsynsmyndigheten til å gjennomføre undersøkelser og treffe tiltak. Utvalget går derfor ikke inn for endringer i disse.

Utvalget anser også at taushetsplikten etter forvaltningsloven og finanstilsynsloven oppfyller kravene til tilsynsmyndighetenes taushetsplikt i revisjonsdirektivet og i revisjonsforordningen. Utvalget går ikke inn for endringer i disse reglene.

Etter utvalgets syn er også finanstilsynsloven § 7 andre ledd, som stiller krav om at Finanstilsynets styremedlemmer og tjenestemenn ikke kan være ansatt eller ha lønnet arbeid i eller være i med styret mv. i foretak under tilsyn, tilstrekkelig til å ivareta direktivkravet om at tilsynsmyndigheten skal være organisert slik at interessekonflikter unngås. Utvalget går derfor ikke inn for å endre disse reglene.

Utvalget påpeker også at det etter deres syn ikke er nødvendig eller ønskelig med egne lovbestemmelser for å gjennomføre direktivbestemmelsene om at det offentlige tilsynet skal tilføres tilstrekkelige ressurser til å gjennomføre de oppgaver som er beskrevet i revisjonsdirektivet. De viser til at dette må følges opp gjennom de årlige statsbudsjettetene.

20.1.3.2 Særskilt opplysningsplikt for konsernrevisor mv.

Utvalget mener det er nødvendig å presisere enkelte krav for konsernrevisor til å oppbevare oppdragsdokumentasjon innhentet fra andre revisorer i forbindelse med konsernrevisjonen og gjøre dokumentasjonen tilgjengelig for Finanstilsynet, for å gjennomføre revisjonsdirektivet artikkel 27 nr. 3. Det vises også til omtalen av særlige forhold ved revisjon av konsernregnskap i punkt 13.5.

Utvalget foreslår videre at konsernrevisor på forespørsel skal legge frem oppdragsdokumentasjon for Finanstilsynet som det har vært nødvendig å gjennomgå og vurdere i forbindelse med konsernrevisjonen. Konsernrevisor skal etter forslaget underrette Finanstilsynet hvis konsernrevisor ikke får gjennomgått og vurdert revisjon utført av andre revisorer som er nødvendig for konsernrevisjonen.

Hvis et datterforetak revideres av en revisor eller et revisjonsselskap fra et land utenfor EØS som ikke har gjensidig samarbeidsavtale om tilsyn, påpeker utvalget at konsernrevisor etter forslaget skal oppbevare kopi av oppdragsdokumentasjonen til datterforetakets revisor som er relevant for konsernrevisjonen. Oppbevaringsplikten gjelder ikke hvis betryggende tilgang til dokumentasjonen er sikret ved avtale med datterforetakets revisor eller på annet vis. Konsernrevisor skal på forespørsel fremlegge dokumentasjonen for Finanstilsynet, med mindre konsernrevisor kan vise til forhold utenfor konsernrevisors kontroll som gjør at dokumentasjonen ikke kan fremlegges.

Utvalget mener det ikke er behov for å beholde kravet i gjeldende revisorloven § 5-7 tredje ledd om at Finanstilsynet kan pålegge revisor å treffe andre hensiktsmessige foranstaltninger dersom det er nødvendig for å sikre offentlige myndigheters tilgang til dokumentasjon.

20.1.3.3 Særlige krav til tilsyn ved revisjon av foretak av allmenn interesse

Utvalget viser til at revisjonsforordningen krever at tilsynsmyndigheten skal ha rett til å innhente opplysninger om revisjonen av foretak av allmenn interesse fra «enhver person». Etter utvalgets vurdering må denne personkretsen forstås som de nevnt i revisjonsforordningen artikkel 23 nr. 3 annet ledd bokstavene a til e. Dette er for det første personer som er involvert i aktiviteter for revisor og revisjonsselskaper, for det andre tredjeparter som revisor har utkontraktert oppgaver eller deler av sin virksomhet til, for det tredje personer som på annen måte er forbundet med revisor eller revisjonsselskap som reviderer foretak av allmenn interesse og for det fjerde foretaket av allmenn interesse, dets datterselskap og nærstående tredjeparter.

Utvalget påpeker at de anser at det er nødvendig å utvide Finanstilsynets adgang til å innhente opplysninger om revisjonen av foretak av allmenn interesse. Utvalget foreslår at Finanstilsynet skal kunne pålegge foretak av allmenn interesse, samt personer og foretak som utfører oppgaver for et revisjonsforetak i forbindelse med revisjon av slike foretak, å gi de opplysninger om den lovfestede revisjonen som tilsynet krever og som er nødvendige for å føre tilsyn med revisjonsforetaket. Hvis opplysningsplikten som er pålagt foretaket ikke oppfylles, skal opplysningsplikten kunne pålegges de enkelte tillitsvalgte, ansatte og andre som utfører oppdrag for foretaket. Foretaket skal i slike tilfeller som hovedregel varsles.

20.1.3.4 Tilsyn med standardsetting

Utvalget foreslår en egen bestemmelse om at Finanstilsynet har overordnet ansvar for tilsyn med fastsetting av standarder om revisjon, kvalitetsstyring og yrkesetikk. Bestemmelsen gjennomfører revisjonsdirektivet artikkel 32 nr. 4 bokstav b.

20.1.4 Høringsinstansenes merknader

Det har ikke kommet merknader til dette punktet.

20.1.5 Departementets vurdering

20.1.5.1 Tilsynsmyndigheten

Departementet mener at Finanstilsynet fortsatt skal være kompetent myndighet etter revisjonsforordningen, se lovforslaget § 12-2 og finanstilsynsloven § 1 nr. 17.

Revisjonsdirektivet artikkel 32 nr. 4 bokstav e og artikkel 32 nr. 5 om rett for tilsynsmyndigheten til å gjennomføre undersøkelser og treffe tiltak krever at det er tilstrekkelige hjemler om dette i norsk rett. Departementet viser til at Finanstilsynet har vide fullmakter til å gjennomføre undersøkelser på stedet, få innsyn i dokumenter og elektronisk lagret informasjon og kreve opplysninger fra de som er underlagt tilsyn etter finanstilsynsloven, inkludert fra revisorer og revisjonsselskaper. Finanstilsynet kan pålegge foretak under tilsyn å rette på forholdet dersom foretakets organer ikke har overholdt sine plikter. Departementet mener at gjeldende rett oppfyller de kravene revisjonsdirektivet stiller til tilsynsmyndigheten på dette området.

Departementet mener videre at taushetsplikten etter finanstilsynsloven og forvaltningsloven er tilstrekkelig for å oppfylle revisjonsdirektivet og revisjonsforordningens krav om tilsynsmyndighetens taushetsplikt. Departementet foreslår derfor ikke lovendringer på dette området.

Departementet mener også at direktivkravet om at tilsynsmyndigheten skal være organisert slik at interessekonflikter unngås er oppfylt gjennom kravet i finanstilsynsloven § 7 om at Finanstilsynets styremedlemmer og tjenestemenn ikke kan være ansatt eller ha lønnet arbeid i eller være med i styret mv. i foretak under tilsyn.

Når det gjelder direktivkravet om at tilsynsmyndigheten skal tilføres tilstrekkelige ressurser til å gjennomføre de oppgaver som er beskrevet i revisjonsdirektivet, legger departementet til grunn at dette må følges opp årlig gjennom statsbudsjettet.

20.1.5.2 Særskilt opplysningsplikt for konsernrevisor mv.

Departementet mener, i likhet med utvalget, at det er nødvendig å presisere enkelte krav for konsernrevisor til å oppbevare oppdragsdokumentasjon innhentet fra andre revisorer i forbindelse med konsernrevisjonen og gjøre dokumentasjonen tilgjengelig for Finanstilsynet, for å gjennomføre revisjonsdirektivet artikkel 27 nr. 3.

Departementet foreslår at konsernrevisor på forespørsel skal legge frem oppdragsdokumentasjon for Finanstilsynet som det har vært nødvendig å gjennomgå og vurdere i forbindelse med konsernrevisjonen. Konsernrevisor skal etter forslaget underrette Finanstilsynet hvis konsernrevisor ikke får gjennomgått og vurdert revisjon utført av andre revisorer som er nødvendig for konsernrevisjonen.

Departementet foreslår videre at hvis et datterforetak revideres av en revisor eller et revisjonsselskap fra et land utenfor EØS som ikke har gjensidig samarbeidsavtale om tilsyn, skal konsernrevisor etter forslaget oppbevare kopi av oppdragsdokumentasjonen til datterforetakets revisor som er relevant for konsernrevisjonen. Oppbevaringsplikten gjelder ikke hvis betryggende tilgang til dokumentasjonen er sikret ved avtale med datterforetakets revisor eller på annet vis. Konsernrevisor skal på forespørsel fremlegge dokumentasjonen for Finanstilsynet, med mindre konsernrevisor kan vise til forhold utenfor konsernrevisors kontroll som gjør at dokumentasjonen ikke kan fremlegges.

Departementet er også enig med utvalget i at det ikke er nødvendig å videreføre hjemmelen om at Finanstilsynet kan pålegge revisor å treffe andre hensiktsmessige foranstaltninger dersom det er nødvendig for å sikre offentlige myndigheters tilgang til dokumentasjon, jf. det gjeldende kravet i revisorloven § 5-7 tredje ledd tredje punktum. Departementet viser til at kravet ikke følger av revisjonsdirektivet.

Se for øvrig omtalen i kapittel 13.5

Departementet viser til lovforslaget § 9-8 tredje til femte ledd.

20.1.5.3 Særlige krav til tilsyn ved revisjon av foretak av allmenn interesse

Utvalget foreslår at Finanstilsynet skal kunne pålegge foretak av allmenn interesse, samt personer og foretak som utfører oppgaver for et revisjonsforetak i forbindelse med revisjon av slike foretak, å gi de opplysninger om den lovfestede revisjonen som tilsynet krever og som er nødvendige for å føre tilsyn med revisjonsforetaket. Utvalget foreslår videre at hvis opplysningsplikten som er pålagt foretaket ikke oppfylles, skal opplysningsplikten kunne pålegges de enkelte tillitsvalgte, ansatte og andre som utfører oppdrag for foretaket. Utvalget påpeker at foretaket i slike tilfeller som hovedregel skal varsles.

Departementet er enig i dette forslaget. Endringen er nødvendig for å gjennomføre revisjonsforordningen, og departementet slutter seg til utvalgets vurdering av hvilke endringer som er nødvendig for å gjennomføre revisjonsforordningen på dette punktet.

Se forslaget til endring av finanstilsynsloven § 4 b.

20.1.5.4 Tilsyn med standardsetting

I henhold til revisjonsdirektivet artikkel 32 nr. 4 bokstav b skal tilsynsmyndigheten ha et overordnet ansvar for tilsyn med fastsetting av standarder om revisjon, kvalitetsstyring og yrkesetikk. Som utvalget foreslår departementet at denne kompetansen legges til Finanstilsynet.

Se lovforslaget § 13-2.

20.2 Kvalitetskontroll

20.2.1 Gjeldende rett

Etter revisorloven § 5b-2 første ledd første punktum skal revisorer som reviderer revisjonspliktiges årsregnskap underlegges kvalitetskontroll minst hvert sjette år. Revisor som reviderer foretak av allmenn interesse skal kontrolleres minst hvert tredje år, jf. revisorloven § 5b-2 første ledd andre punktum. Kontrollen skal utføres av den Finanstilsynet utpeker.

Den periodiske kvalitetskontrollen er samordnet med Den norske Revisorforenings (DnR) kontroll av egne medlemmer. Samordningen gjelder ikke revisorer som reviderer foretak av allmenn interesse. For disse gjennomfører Finanstilsynet den periodiske kvalitetskontrollen.

Etter revisorloven § 5b-2 andre ledd skal kvalitetskontrollen minst omfatte en vurdering av uavhengighet, ressursanvendelse, revisjonshonorarer og revisjonsutførelsen. Det skal også gjøres en vurdering av revisjonsselskapets interne kvalitetskontroll.

Etter tredje ledd skal merknader på grunnlag av kontrollen følges opp av revisor uten ugrunnet opphold.

20.2.2 EØS-rett

Direktiv 2006/43/EF som endret ved direktiv 2014/56/EU (revisjonsdirektivet) artikkel 29, omhandler krav til kvalitetskontroll av revisorer.

Utvalget beskriver bestemmelsene knyttet til kvalitetssikringssystemet i revisjonsdirektivet slik:

«Etter artikkel 29 nr. 1 skal alle revisorer og revisjonsselskaper være underlagt et kvalitetssikringssystem som minst må oppfylle kriterier angitt i artikkel 29 nr. 1 bokstav a til k. Etter bokstav a kreves det at kvalitetssikringssystemet skal organiseres på en slik måte at det er uavhengig av de revisorer og revisjonsselskaper som undersøkes, og er omfattet av offentlig tilsyn som fastsatt i direktivet kapittel VIII. Videre kreves det etter bokstav b at finansieringen av kvalitetssikringssystemet skal være sikker og fri for enhver mulig urimelig påvirkning fra revisorer eller revisjonsselskaper og etter bokstav c at kvalitetssikringssystemet skal ha tilstrekkelige ressurser. Etter bokstav d kreves det at de personer som foretar kvalitetssikringskontrollen, skal ha relevant faglig opplæring og relevant erfaring innen lovfestet revisjon og finansiell rapportering kombinert med konkret opplæring innen kvalitetssikringskontroll, og etter bokstav e at valget av kontrollører for bestemte kvalitetssikringsoppgaver skal skje i samsvar med en objektiv framgangsmåte som skal sikre at det ikke er interessekonflikter mellom kontrollørene og revisoren eller revisjonsselskapet som undersøkes.

Etter artikkel 29 nr. 1 bokstav f skal kvalitetssikringskontrollen, på grunnlag av tilstrekkelig prøving av utvalgte revisjonsdokumenter, omfatte en vurdering av overholdelsen av relevante revisjonsstandarder og uavhengighetskrav, av anvendte ressursers mengde og kvalitet, av revisjonshonorarene som kreves, og av revisjonsselskapets system for intern kvalitetskontroll. Etter bokstav g skal kvalitetssikringskontrollen presenteres i en rapport som skal inneholde de viktigste konklusjonene av kvalitetssikringskontrollen.

Med direktiv 2014/56/EU (endringsdirektivet) er det gjort endringer i frekvensen for gjennomføringen av kontrollen. Etter artikkel 29 nr. 1 bokstav h) skal kvalitetssikringskontrollen finne sted på grunnlag av en risikoanalyse. Når det gjelder revisorer som reviderer foretak som etter EU-reglene må underlegges revisjonsplikt, skal kvalitetskontrollen gjennomføres minst hvert sjette år. Etter direktiv 2013/34/EU (regnskapsdirektivet) artikkel 34 nr. 1 skal mellomstore foretak, store foretak og foretak av allmenn interesse underlegges revisjonsplikt, men ikke små foretak. Regnskapsdirektivet artikkel 3(2) jf. artikkel 3(10) definerer små foretak som foretak som på balansedagen to år på rad ikke overskrider grensene for minst to av følgende tre kriterier: Balansesum 4 000 000 euro, netto omsetning 8 000 000 euro og gjennomsnittlig antall ansatte i løpet av regnskapsåret 50. Det motsvares hos oss av grensene for små foretak i regnskapsloven. Det er med andre ord ikke et krav om å gjennomføre kvalitetssikringskontroll minst hvert sjette år av revisorer som kun reviderer små foretak. Dette er nytt med endringsdirektivet.

Endringsdirektivet har lagt til et krav om at kvalitetskontrollen skal være hensiktsmessig og proporsjonal i forhold til revisors virksomhet.

Videre har endringsdirektivet innført nye krav til de personer som skal gjennomføre kvalitetskontrollen. Etter artikkel 29 nr. 2 bokstav a skal kontrollørene ha tilstrekkelig faglig utdanning og relevant erfaring innen lovpliktig revisjon og ha særlig trening i kvalitetskontroll. Videre kreves det at personer som har vært partnere, ansatte eller på annen måte tilknyttet et revisjonsselskap, ikke kan være kontrollør av revisjonsselskapet før det er gått minst tre år. Kontrollørene må erklære at det ikke foreligger noen interessekonflikt mellom dem og den revisor eller revisjonsselskap som skal undersøkes.

Etter artikkel 29 nr. 3 skal medlemslandene, ved kontroll av revisjonen av små eller mellomstore foretak, sørge for at de internasjonale revisjonsstandarder som eventuelt vedtas av kommisjonen etter artikkel 26, anvendes proporsjonalt i forhold til foretakets kompleksitet og størrelse.»

Forordning (EU) 537/2014 (revisjonsforordningen) artikkel 26 stiller krav til kvalitetskontrollen av revisorer og revisjonsselskaper som reviderer foretak av allmenn interesse.

Etter revisjonsforordningen artikkel 26 nr. 2 skal den kompetente myndigheten innrette et effektivt kvalitetskontrollsystem, at kvalitetskontrollen utføres på bakgrunn av en risikobasert analyse og at kontrollen gjennomføres hvert tredje år.

Revisjonsforordningen artikkel 26 nr. 3 krever videre at den kompetente myndigheten har ansvar for godkjenning av metodene for kvalitetskontroll, av rapporteringen etter kvalitetskontrollen og for utpeking av inspektører for hver kontroll. Den kompetente myndigheten må avsette tilstrekkelig med ressurser til kontrollen.

Kvalitetskontrollsystemet skal organiseres slik at det er uavhengig av de kontrollerte revisorene og revisjonsselskapene, jf. revisjonsforordningen artikkel 26 nr. 4. Den kompetente myndigheten må videre sørge for at det innføres retningslinjer og rutiner som sikrer personalets uavhengighet og objektivitet, jf. annet ledd i revisjonsforordningen artikkel 26 nr. 4.

Revisjonsforordningen artikkel 26 nr. 5 stiller i tillegg krav til de inspektørene som skal gjennomføre kvalitetskontrollen. Utvalget beskriver disse slik:

«For det første må inspektøren ha tilstrekkelig utdanning og erfaring med lovpliktig revisjon og særskilt opplæring i kvalitetskontroll, for det andre kan ikke yrkesaktive revisorer ansettes som inspektører, for det tredje kan ikke personer som har vært partner i, ansatt eller på annen måte vært tilknyttet et revisjonsselskap være involvert i kontrollen av det revisjonsselskapet vedkommende har vært tilknyttet til før det er gått minst tre år, og for det fjerde må inspektøren erklære at det ikke foreligger noen interessekonflikter mellom dem og den revisor/revisjonsselskap som kontrolleres.»

Om ikke den kompetente myndigheten har tilstrekkelig med kvalifiserte inspektører, kan de i tillegg ansette sakkyndige, jf. revisjonsforordningen artikkel 26 nr. 5 andre ledd. Dette er fysiske personer som har en spesialkompetanse om finansmarkedet, finansiell rapportering, revisjon eller andre områder som er relevant for kvalitetskontrollen, herunder praktiserende revisorer. Den kompetente myndigheten kan også la seg bistå av slike sakkyndige. I så fall må de sakkyndige oppfylle de kravene som gjelder for inspektører etter artikkel 26 nr. 5 første ledd, omtalt ovenfor.

Revisjonsforordningen artikkel 26 nr. 6 og 7 stiller en rekke krav til innholdet av kvalitetskontrollen. Utvalget uttaler at det stilles krav om at det foretas en vurdering av følgende områder:

• Utformingen av revisors eller revisjonsselskapets interne kvalitetskontrollsystem.

• Kontroll av revisoren eller revisjonsselskapets prosedyrer og retningslinjer for kvalitetskontroll og kontroll av revisjonsoppdrag. Utvelgelsen av revisjonsoppdragene skal baseres på en risikobasert utplukking av oppdrag.

• Kontroll av innholdet i åpenhetsrapporten.

• Kontroll av overholdelse av gjeldende revisjonsstandarder, regler som gjelder uavhengighet og etikk, samt andre relevante lover som gjelder i hvert enkelt medlemsland.

• Ressursanvendelsen i revisjonsselskapet, herunder oppfyllelsen av etterutdanningskravet.

• Oppfyllelse av revisjonsforordningens krav til revisjonshonoraret.

Tilsynsmyndigheten skal også regelmessig kontrollere revisors eller revisjonsselskapets metodikk. Etter artikkel 26 nr. 7 skal tilsynsmyndigheten også ha adgang til å utføre andre kontroller enn de som er nevnt.

Det skal utarbeides en rapport fra kvalitetskontrollen som inneholder de mest sentrale vurderingene, anbefalingene og konklusjonene, jf. revisjonsforordningen artikkel 26 nr. 9. Rapporten skal meddeles, og den kontrollerte revisor skal få gi tilsvar før den blir ferdigstilt. Revisor skal uten ugrunnet opphold gjennomføre de anbefalingene som er angitt, og må gjennomføre eventuelle endringer av kvalitetskontrollsystemet innen 12 måneder etter kontrollen.

20.2.3 Utvalgets vurdering

Utvalget viser til at revisjonsdirektivet ikke er til hinder for at Finanstilsynet delegerer gjennomføringen av kvalitetskontroll med revisorer som ikke reviderer foretak av allmenn interesse til Revisorforeningen. Utvalget påpeker at det er en forutsetning at kvalitetskontrollen organiseres slik at interessekonflikter unngås. Utvalget foreslår å videreføre at Finanstilsynet skal kunne utpeke hvem som skal gjennomføre kvalitetskontrollen.

Utvalget peker videre på at formålet med et offentlig kvalitetskontrollsystem er å sikre konsekvent og høy revisjonskvalitet i all lovpliktig revisjon. Samtidig mener utvalget at kvalitetskontroll er kostnadskrevende for revisorer og revisjonsselskaper som er gjenstand for dem.

Utvalget har vurdert om kontrollressursene kan utnyttes bedre ved å utnytte muligheten til risikobasert utvelgelse for kontroll av revisorer og revisjonsselskaper som kun reviderer små foretak. De viser til at det da vil kunne gå seks år mellom kontrollene for slike foretak. De viser videre til at grensene for revisjonsplikt er betydelig lavere enn det som er definert i revisjonsdirektivet. Å unnta revisorer som reviderer slike foretak, vil derfor innebære at en stor gruppe revisorer ikke er gjenstand for en syklisk kvalitetskontroll.

Utvalget mener det er nødvendig at alle revisorer underlegges en kvalitetskontroll minst hvert sjette år. Utvalget foreslår at statsautoriserte revisorer og revisjonsselskaper skal være underlagt kvalitetskontroll av Finanstilsynet eller den tilsynet utpeker. Kvalitetskontroll skal etter forslaget foretas på grunnlag av en risikovurdering. Kvalitetskontroll av revisjonsforetak og oppdragsansvarlige revisorer som utfører lovfestet revisjon skal foretas minst hvert sjette år.

Endringsdirektivet har en ny bestemmelse som fastsetter at kvalitetskontrollen skal være forholdsmessig og ta hensyn til omfanget og kompleksiteten til revisors virksomhet. Utvalget mener dette kravet bør komme til uttrykk i revisorloven.

Utvalget viser videre til at etter revisjonsdirektivet artikkel 29 bokstav i kreves det også at de overordnede resultatene fra kvalitetskontrollen offentliggjøres årlig, og utvalget foreslår at dette lovfestes.

Utvalget påpeker til slutt at endringsdirektivet videre har innført nye krav til inspektørenes kompetanse og uavhengighet. Utvalget foreslår at direktivkravene gjennomføres i norsk rett, med unntak av kravet om at inspektøren skal erklære at det ikke foreligger interessekonflikter. De viser til at det verken i Danmark i Sverige er inntatt et slikt krav, og utvalget mener at den generelle habilitetsregelen i forvaltningsloven § 6 andre ledd er tilstrekkelig. De viser til at denne innebærer at inspektører ikke kan delta i tilsyn dersom det foreligger særlige grunner som er egnet til å svekke vedkommendes habilitet.

20.2.4 Høringsinstansenes merknader

Revisorforeningen støtter utvalgets forslag til regler om kvalitetskontroll, og viser til at forslaget er i samsvar med revisjonsdirektivet. De støtter også at det lovfestes at kvalitetskontrollen skal være forholdsmessig og ta hensyn til omfanget og kompleksiteten av revisors virksomhet.

20.2.5 Departementets vurdering

Departementet er enig med utvalget i at revisjonsdirektivet ikke er til hinder for at Finanstilsynet delegerer gjennomføringen av kvalitetskontroll med revisorer som ikke reviderer foretak av allmenn interesse til Revisorforeningen. Det er en forutsetning at kvalitetskontrollen organiseres på en slik måte at interessekonflikter unngås, og at Finanstilsynet har mulighet til å utpeke hvem som skal gjennomføre kvalitetskontrollen.

Departementet er videre enig med utvalget i at det ikke vil være heldig for tilliten til den aktuelle delen av revisjonsbransjen om man skulle unnlate å gjennomføre syklisk kvalitetskontroll med revisjonsforetak som kun reviderer små foretak. Grensene for revisjonsplikt er betydelig lavere enn det som er definert i revisjonsdirektivet. Å unnta revisorer som reviderer slik foretak, ville derfor innebære at en stor gruppe revisorer ikke er gjenstand for en syklisk kvalitetskontroll. Departementet foreslår derfor at statsautoriserte revisorer og revisjonsselskaper skal være underlagt kvalitetskontroll av Finanstilsynet eller den tilsynet utpeker. Kvalitetskontroll skal etter forslaget foretas på grunnlag av en risikovurdering. Kvalitetskontroll av revisjonsforetak og oppdragsansvarlige revisorer som utfører lovfestet revisjon, skal foretas minst hvert sjette år.

Departementet kan videre slutte seg til utvalget i at direktivkravet om at kvalitetskontrollen skal være forholdsmessig, bør fremgå av lovteksten.

Etter revisjonsdirektivet artikkel 29 bokstav i kreves det også at de overordnede resultatene fra kvalitetskontrollen offentliggjøres årlig. Departementet foreslår, i tråd med lovutkastet fra utvalget, at dette lovfestes.

Departementet viser avslutningsvis til at endringsdirektivet innebærer nye krav til kontrollørenes kompetanse og uavhengighet. Departementet foreslår i tråd med disse kravene at kontrollører skal ha den utdanning og erfaring som er nødvendig for å kunne utføre en kvalitetskontroll. I tillegg skal kontrolløren etter forslaget ikke i løpet av de tre siste årene før en kontroll ha vært tilknyttet den kontrollerte som tillitsvalgt, partner, ansatt eller på annen måte. Når det gjelder kravet om uavhengighetserklæringen fra kontrolløren, er departementet enig med utvalget i at den generelle habilitetsregelen i forvaltningsloven § 6 andre ledd er tilstrekkelig for å oppfylle dette direktivkravet.

Det vises til lovforslaget § 13-1.

20.3 Varslere

20.3.1 Gjeldende rett

Det er ikke regler om varsling i revisorloven.

Etter arbeidsmiljøloven § 2 A-1 har arbeidstaker rett til å varsle om kritikkverdige forhold i arbeidsgivers virksomhet. Arbeidstaker har en tilsvarende rett til å varsle tilsynsmyndigheter eller andre offentlige myndigheter om sin egen arbeidsgiver, jf. arbeidsmiljøloven § 2 A-1 andre ledd andre punktum, jf. første punktum. Gjengjeldelse mot arbeidstaker som varsler i samsvar med § 2 A-1 er forbudt, jf. § 2 A-2.

Dersom forhold i virksomheten tilsier det, plikter arbeidsgiver å utarbeide rutiner for intern varsling. Slike rutiner skal alltid utarbeides dersom virksomheten jevnlig sysselsetter minst 5 arbeidstakere.

Det følger videre av arbeidsmiljøloven § 2 A-4 første ledd at når tilsynsmyndigheter eller andre offentlige myndigheter mottar varsel om kritikkverdige forhold, plikter enhver som utfører arbeid eller tjeneste for mottakerorganet å hindre at andre får kjennskap til arbeidstakers navn eller andre identifiserende opplysninger om arbeidstaker. Denne taushetsplikten gjelder også overfor sakens parter og deres representanter.

20.3.2 EØS-rett

Etter direktiv 2006/43/EF som endret ved direktiv 2014/56/EU (revisjonsdirektivet) artikkel 30 e, er det innført en ny bestemmelse om rapportering av overtredelser.

Etter artikkel 30 nr. 1 skal medlemslandene sørge for at det finnes effektive mekanismer som oppmuntrer til rapportering av overtredelser av revisjonsdirektivet og revisjonsforordningen til tilsynsmyndigheten. Direktivet stiller krav til disse mekanismene. Disse må ifølge utvalget minst omfatte:

• Prosedyrer for å motta innrapporteringer og oppfølgningen av disse.

• Beskyttelse av personopplysningene til den personen som innrapporterer forholdet og den personen som er mistenkt for å ha begått en overtredelse.

• Hensiktsmessige prosedyrer for å sikre den anklagede persons rett til kontradiksjon og forsvar før en avgjørelse fattes og retten til effektive rettsmidler ved en domstol.

Det kreves videre at medlemslandene sikrer at revisjonsselskaper etablerer hensiktsmessige prosedyrer slik at ansatte kan innrapportere mulige eller faktiske overtredelser av revisjonsdirektivet eller revisjonsforordningen.

20.3.3 Utvalgets vurdering

Utvalget viser til de vurderingene som er gjort ved gjennomføringen av tilsvarende direktivkrav om varsling i Prop. 154 L (2015–2016) om endringer i verdipapirfondloven, jf. endringslov 16. desember 2016 nr. 90 – direktiv 2014/91/EU (UCITS V) og NOU 2017: 1 om endringer i verdipapirhandelloven – direktiv 2014/65/EU (MiFID II).

Utvalget har vurdert behovet for lovregler for å gjennomføre kravet i revisjonsdirektivet artikkel 30e nr. 2 bokstav a om at tilsynsmyndighetene skal ha spesifikke rutiner for mottak av varslinger og oppfølgingen av disse. Utvalget viser til at man i de nevnte utredningene peker på at det forventes at Finanstilsynet som tilsynsmyndighet innretter sine rutiner på en måte som sørger for oppfyllelse av direktivet. Man har derfor ikke foreslått egne lovregler om dette. Utvalget viser til at de deler denne vurderingen, og foreslår ikke lovregler om etablering av slike rutiner på revisjonsområdet.

Når det gjelder kravet i revisjonsdirektivet artikkel 30e nr. 2 bokstav c om at det skal fastsettes rutiner som sikrer den anklagede rett til forsvar og kontradiksjon før det fattes vedtak i saken og rett til effektive rettsmidler, viser utvalget til at forvaltningsloven har regler om forhåndsvarsel før vedtak, kontradiksjon og klageadgang i kapittel IV og VI. De påpeker videre at det er adgang til å bringe spørsmål om gyldigheten av forvaltningsvedtak inn for domstolene. Utvalget mener derfor at det ikke er nødvendig med lovendringer for å oppfylle direktivets krav på dette punkt.

Utvalget viser videre til kravet i revisjonsdirektivet artikkel 30e nr. 3 om at medlemslandene skal sikre at revisjonsselskaper etablerer rutiner for at ansatte kan varsle om potensielle eller faktiske overtredelser av direktivet og forordningen via en særskilt kanal. Utvalget påpeker at revisjonsforetakene som arbeidsgivere plikter å ha rutiner om varsling etter arbeidsmiljøloven. Utvalget viser til at Finansdepartementet i Prop. 154 L (2015–2016) vurderte at et tilsvarende direktivkrav ikke krevde nye lovbestemmelser. Utvalget deler denne vurderingen i relasjon til kravet i revisjonsdirektivet.

Utvalget påpeker videre at revisjonsdirektivet, i motsetning til direktivene om verdipapirfond (UCITS V) og verdipapirhandel (MiFID II), ikke krever at det skal være taushetsplikt for opplysninger om varslere eller den det varsles om. Utvalget viser til at dette er et vanskelig spørsmål:

«Utvalget mener spørsmålet om varsling reiser vanskelige vurderingstemaer der beskyttelse av varslere mot represalier fra den det varsles om, må veies mot alminnelige rettssikkerhetsgarantier for den som blir utsatt for beskyldninger. Hensynet til beskyttelse av varslere har særlig vekt når varsleren står i et ansettelses- eller annet avhengighetsforhold til den det varsles om. Varsleren kan da være spesielt utsatt for represalier. Andre varslere/tipsere har ikke nødvendigvis samme behov for beskyttelse. Utvalget viser til at det nylig er vedtatt nye regler om beskyttelse av varslere og håndtering av varsler, se punkt 20.3.1. Videre satte Regjeringen i november 2016 ned et utvalg som skal gjennomgå og vurdere varslingsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven.

På bakgrunn av dette anser utvalget at det ikke er nødvendig å fastsette særskilte regler om at ansatte i Finanstilsynet skal bevare taushet om identiteten til varslere og dem det varsles om, for å etablere et tilstrekkelig varslervern. Varselet vil være omfattet av de nye reglene i arbeidsmiljøloven.»

20.3.4 Høringsinstansenes merknader

Det har ikke kommet merknader i høringen til dette punktet.

20.3.5 Departementets vurdering

Departementet er enig med utvalget i at man må forutsette at Finanstilsynet innretter sine rutiner i henhold til revisjonsdirektivet artikkel 30e nr. 2 om tilsynsmyndighetens varslingsrutiner. Det er derfor etter departementets vurdering ikke behov for egne lovbestemmelser for å oppfylle dette direktivkravet.

Departementet er videre enig med utvalget i at de generelle reglene for overprøving av forvaltningsvedtak sikrer den anklagede rett til forsvar og kontradiksjon før det fattes vedtak i saken, og rett til effektive rettsmidler i henhold til revisjonsdirektivet artikkel 30e nr. 2 bokstav c. Departementet foreslår derfor heller ikke en egen lovbestemmelse om dette.

I henhold til artikkel 30e nr. 3 skal medlemslandene sikre at revisjonsselskaper etablerer rutiner for at ansatte kan varsle om potensielle eller faktiske overtredelser av direktivet og forordningen via en særskilt kanal. Departementet mener at det heller ikke for denne bestemmelsen er nødvendig med en egen lovbestemmelse i revisorloven for å oppfylle direktivkravet. Departementet viser i likhet med utvalget til Prop. 154 L (2015–2016) punkt 2.4.5.5 hvor departementet kom til samme konklusjon om en lignende bestemmelse i direktiv 2014/91/EU (UCITS V).

Etter artikkel 30a nr. 2 bokstav b skal mottatte personopplysninger både om personen som varsler og den personen som innrapporteres, beskyttes i samsvar med forordning (EU) 2016/679 (personvernforordningen). I og med at Norge har tilsvarende personvernregler som EU, legger departementet til grunn at norsk rett allerede oppfyller dette direktivkravet. Departementet er derfor enig med utvalget i at det ikke er nødvendig med en egen lovbestemmelse om dette.

Departementet viser videre til at revisjonsdirektivet, i motsetning til direktivene om verdipapirfond (UCITS V) og verdipapirhandel (MiFID II), ikke har en bestemmelse om at det skal være taushetsplikt for opplysninger om varslere eller den det varsles om, jf. revisjonsdirektivet artikkel 36 nr. 2. Departementet slutter seg her til utvalgets vurdering om at det ikke er nødvendig med ytterligere regler om dette i revisorloven. Varsling reiser vanskelige spørsmål hvor hensynet til beskyttelse av varslere mot represalier fra den det varsles om, må veies mot alminnelige rettssikkerhetsgarantier for den som blir utsatt for beskyldninger. Etter arbeidsmiljøloven § 2 A-4 har offentlige tilsynsmyndigheter taushetsplikt om arbeidstakers navn eller andre identifiserende opplysninger om arbeidstaker ved varsling. Taushetsplikten gjelder også overfor sakens parter og deres representanter, jf. samme paragraf andre ledd. Departementet mener at denne bestemmelsen gir et tilstrekkelig vern for varslere sett i sammenheng med de alminnelige reglene om taushetsplikt i forvaltningsloven og den spesielle regelen om taushetsplikt i finanstilsynsloven. Departementet foreslår derfor ikke en egen bestemmelse for dette i revisorloven.

20.4 Tilsyn med revisorer og revisjonsselskaper fra EØS-land

20.4.1 Gjeldende rett

Etter revisorforskriften § 1-4 og § 1-7 gis godkjenning til personer og revisjonsselskaper med godkjenning fra andre EØS-land. Disse er underlagt tilsyn på samme måte som andre revisorer.

20.4.2 EØS-rett

Det følger av revisjonsdirektivet artikkel 34 nr. 1 at et revisjonsselskap som er godkjent i et medlemsland og som utfører revisjonstjenester i et annet medlemsland i henhold til artikkel 3a, skal være gjenstand for kvalitetskontroll i hjemlandet. Tilsyn med revisjonsoppdraget som utføres i vertslandet, skal gjennomføres av vertslandet. Revisjonsselskapets «hjemland» er det landet hvor selskapet har sin godkjenning som revisjonsselskap.

Utvalget beskriver videre revisjonsdirektivet artikkel 34 nr. 2 og nr. 3, slik:

«Ved revisjon av konsoliderte regnskaper kan det medlemsland som krever slik revisjon ikke stille ytterligere krav til revisjonen når det gjelder registrering, kvalitetskontroll, revisjonsstandarder og uavhengighet overfor en revisor eller revisjonsselskap som utfører lovpliktig revisjon av et datterselskap i et annet medlemsland, jf. artikkel 34 nr. 2. Denne bestemmelsen er ikke endret materielt med direktiv 2014/56/EU (endringsdirektivet).

Når det gjelder revisjonen av et selskap som har utstedt omsettelige verdipapirer på et regulert marked i et annet land enn der hvor selskapet har sitt hovedsete, kan det medlemslandet hvor selskapet har utstedt verdipapirene ikke stille ytterligere krav til revisjonen når det gjelder registrering, kvalitetskontroll, revisjonsstandarder eller uavhengighet, jf. artikkel 32 nr. 3. Denne bestemmelsen er heller ikke endret materielt med endringsdirektivet.»

20.4.3 Utvalgets vurderinger

Utvalget viser til at etter revisjonsdirektivet har et revisjonsselskap som er godkjent i et medlemsland, rett til å utføre lovfestet revisjon i et annet medlemsland uten egen godkjenning i vertslandet. Revisjonsselskapet skal registreres i de medlemslandene det vil drive virksomhet i. Det påpeker videre at tilsynsmyndigheten i vertslandet skal føre tilsyn med de revisjonsoppdragene som gjennomføres på dets territorium. Kvalitetskontrollen med revisjonsselskapet skal gjennomføres i det landet hvor revisjonsselskapet er godkjent. Utvalget foreslår at Finanstilsynet skal føre tilsyn med revisjonsoppdrag og oppdrag om revisorbekreftelser som utføres i Norge.

20.4.4 Høringsinstansenes merknader

Det har ikke kommet merknader i høringen til dette punktet.

20.4.5 Departementets vurdering

Det følger av revisjonsdirektivet at revisjonsselskap som er godkjent i et medlemsland, har rett til å utføre lovfestet revisjon i et annet medlemsland uten egen godkjenning i vertslandet. Revisjonsselskapet skal registreres i de medlemslandene det vil drive virksomhet. Det er tilsynsmyndigheten i vertslandet som skal føre tilsyn med de revisjonsoppdragene som gjennomføres på dets territorium. Kvalitetskontrollen med revisjonsselskapet skal gjennomføres i det landet hvor revisjonsselskapet er godkjent. Finanstilsynet skal føre tilsyn med revisjonsoppdrag og oppdrag om revisorbekreftelser som utføres i Norge.

Se lovforslaget § 4-2.

20.5 Tilsyn med revisjonsforetak fra land utenfor EØS som reviderer foretak notert på regulert marked i Norge

20.5.1 Gjeldende rett

Forskrift 30. juni 2010 nr. 1055 gjelder registrering og tilsyn med revisorer og revisjonsselskaper fra land utenfor EØS som foretar revisjon av årsregnskapet til revisjonspliktig som er registrert i et land utenfor EØS («tredjeland»), og som utsteder verdipapirer notert på regulert marked i Norge, jf. forskriften § 1 og § 2.

Tredjelandsrevisjonsselskap er en juridisk enhet som foretar revisjon av årsregnskapet til revisjonspliktige som er registrert i et tredjeland, jf. forskriften § 2 b). Definisjonen av tredjelandsrevisor er en fysisk person som gjør det samme, jf. forskriften § 2 c).

Forskriften § 3 første ledd bestemmer at tredjelandsrevisorer og tredjelandsrevisjonsselskap registreres i henhold til bestemmelsene i revisorloven § 10-2 og 10-3, så langt de passer.

Det følger av forskriften § 3 andre ledd nr. 1 til 4 at tredjelandsrevisjonsselskaper må oppfylle visse vilkår for å kunne registreres. Finanstilsynet skal føre tilsyn med tredjelandsrevisorer og tredjelandsrevisjonsselskap, jf. forskriften § 4 første ledd. Unntak fra tilsyn følger av andre ledd.

20.5.2 EØS-rett

Etter direktiv 2006/43/EF som ble endret ved direktiv 2014/56/EU (revisjonsdirektivet) artikkel 45, skal medlemslandene på visse vilkår registrere revisorer og revisjonsselskaper. Forutsetningen for slik registrering er at revisor er godkjent i land utenfor EØS og avgir revisjonsberetning som gjelder årsregnskapet eller konsernregnskapet til et foretak for en virksomhet som er registrert i et land utenfor EØS, hvis omsettelige verdipapirer er opptatt til handel på et regulert marked i et land innenfor EØS.

Ved direktiv 2014/56/EU (endringsdirektivet) er det gjort enkelte endringer knyttet til tredjelandsrevisorer og tredjelandsrevisjonsselskaper. Blant annet er definisjonen av tredjelandsrevisjonsselskap og tredjelandsrevisor endret. Tredjelandsrevisjonsselskap er definert som en juridisk enhet som reviderer årsregnskapet eller konsernregnskapet til revisjonspliktige som er registrert i et tredjeland, med mindre tredjelandsrevisjonsselskapet er registrert som revisjonsselskap i et EØS-land, jf. artikkel 2 nr. 4. Tredjelandsrevisor er definert som en fysisk person som gjør det samme, med mindre vedkommende er registrert som godkjent revisor i et EØS-land, jf. artikkel 2 nr. 5. Utvalget beskriver øvrige endringer slik:

«Det er for det første gjort endringer i artikkel 45 nr. 1 om unntak fra registreringsplikten for foretak som kun har utstedt gjeldsbevis til omsetning på regulert marked. Tidligere var det et unntak fra registreringsplikten til revisor for slike foretak dersom gjeldsbeviset hadde en verdi på minst 50 000 euro. Etter endringen er det gitt unntak for gjeldsbevis som er blitt opptatt til handel før 31. desember 2010 og som ligger over den tidligere grenseverdien på 50 000 euro. For gjeldsbevis opptatt til handel etter 31. desember 2010 er grenseverdien økt til 100 000 euro.

Videre er artikkel 45 nr. 5 som gjelder vilkårene for registrering av tredjelandsrevisoren noe endret. Det er inntatt en ny artikkel 45 nr. 5 punkt 5a som angir vilkårene for å registrere en tredjelandsrevisor. Enkelte av endringene er rent redaksjonelle. Den viktigste endringen fremgår av artikkel 45 nr. 5 bokstav d. Her var det tidligere kun et krav om at tredjelandsrevisoren skulle utføre revisjonen i samsvar med internasjonale revisjonsstandarder. Dette kravet er videreført, men det er innført krav om at tredjelandsrevisoren også må oppfylle de krav til uavhengighet som stilles i revisjonsdirektivet artikkel 22, 22b og 25 eller tilsvarende standarder.

Det er også gjort endringer i artikkel 45 nr. 6 som gir EU-kommisjonen adgang til å treffe beslutninger om de kriterier som skal anvendes når medlemslandene skal vurdere om tredjelandsrevisoren utfører revisjon i samsvar med internasjonale revisjonsstandarder eller tilsvarende standarder. Kommisjonens adgang til å treffe slike beslutninger er utvidet til å gjelde kriteriene for å vurdere om tredjelandsrevisoren oppfyller de krav til uavhengighet som stilles i revisjonsdirektivet artikkel 22, 24 og 25. Slike eventuelle beslutninger vil måtte innlemmes i EØS-avtalen på samme måte som ved innlemmelse av annet EU-regelverk, og vil eventuelt først være bindende for EØS/EFTA-landene når beslutningen er inntatt i EØS-avtalen.»

20.5.3 Utvalgets vurderinger

Utvalget viser til at direktivkravene om registrering og tilsyn med revisorer fra land utenfor EU/EØS, skal gi grunnlag for å kontrollere og håndheve at revisjonen også av noterte foretak som er etablert i land utenfor EU/EØS er forsvarlig. Det påpeker at registrering er et vilkår for at revisjonsforetaket kan revidere foretaket så lenge det reviderte foretaket er notert på regulert marked i Norge. Det er videre en forutsetning for notering på børs eller annet regulert marked i Norge at foretakets revisor er registrert i Revisorregisteret, og at Finanstilsynet kan føre tilsyn med revisjonen av foretakets regnskap.

Utvalget foreslår å videreføre regelen om at revisjonsforetak hjemmehørende i et land utenfor EØS som reviderer årsregnskapet eller konsernregnskapet til et foretak som er etablert utenfor EØS og som utsteder verdipapir notert på regulert marked i Norge, skal være registrert i Revisorregisteret. Utvalget foreslår følgende vilkår for registrering, i tråd med kravene i revisjonsdirektivet:

• Revisjonsforetaket skal ha offentlig godkjenning i hjemlandet.

• Der revisjonsforetaket er et selskap, skal flertallet av styrets medlemmer oppfylle krav som er likeverdige med kravene i lovforslaget kapittel 3 og § 14-1. Hvis selskapet ikke har styre, gjelder kravet for det nærmest tilsvarende ledelsesorganet.

• Oppdragsansvarlig revisor eller revisoren som utfører revisjonen i eget navn skal oppfylle krav som er likeverdige med kravene i lovforslaget kapittel 3 og § 14-1.

• Revisjon skal være gjennomført i samsvar med kravene til uavhengighet i lovforslaget kapittel 8 og krav som er likeverdige med kravene i lovforslaget kapittel 9.

• Revisjonsforetaket skal offentliggjøre en åpenhetsrapport i samsvar med revisjonsforordningen artikkel 13.

Utvalget foreslår videre å presisere at Finanstilsynet skal avregistrere revisjonsforetaket hvis vilkårene ikke lenger er oppfylt.

Etter utvalgets syn bør det også være en regel om at Finanstilsynet skal registrere opplysninger om revisjonsforetaket etter lovutkastet § 6-4 så langt det passer. Utvalget presiserer at slik registrering ikke er en godkjenning som statsautorisert revisor eller revisjonsselskap.

Utvalget foreslår videre at det i tråd med revisjonsdirektivet innføres en regel om at en revisjonsberetning avgitt av et revisjonsforetak som nevnt, ikke har noen rettsvirkning hvis revisjonsforetaket ikke er registrert i Revisorregisteret.

I henhold til lovutkastet § 12-6 femte ledd skal revisjonsselskapet være underlagt kvalitetskontroll etter lovutkastet § 13-1. Finanstilsynet kan gjøre unntak fra dette hvis det i løpet av de siste tre årene har vært utført kvalitetskontroll av revisjonsforetaket i et annet EØS-land eller i et tredjeland med likeverdig kvalitetskontroll. Bestemmelsene om sanksjoner i § 14-3 til § 14-7 skal gjelde for revisjonsforetaket og den oppdragsansvarlige revisoren.

Utvalget viser videre til at det etter gjeldende rett ikke er tatt inn en bestemmelse som benytter adgangen etter revisjonsdirektivet til å gjøre unntak fra registreringsplikten for utstedere av gjeldsinstrumenter med pålydende verdi per enhet på minst 100 000 euro. Utvalget viser til at gjeldsinstrumenter med så høy pålydende kun er egnet for profesjonelle investorer, og at det derfor er lite betenkelig å benytte denne unntaksmuligheten. Utvalget foreslår at registreringsplikten ikke skal gjelde hvis den reviderte utelukkende utsteder gjeldsinstrumenter og disse instrumentene er opptatt til handel på regulert marked i Norge, og pålydende verdi per enhet på utstedelsesdagen var på minst 100 000 euro eller tilsvarende pengeverdi i annen valuta.

Revisjonsdirektivet artikkel 45 stiller ikke krav til hvilke opplysninger som skal fremgå av det offentlige registeret om tredjelandsrevisorer, men artikkel 17 nr. 2 krever at det skal synliggjøres at disse ikke er å anse som godkjente revisjonsselskaper. Det er derfor opp til medlemslandene å fastsette krav til hvilke opplysninger som skal fremgå. Etter utvalgets syn bør det gjelde like krav til registrering av opplysninger for tredjelandsrevisorer og revisjonsselskaper som for godkjente revisorer og revisjonsselskaper.

20.5.4 Høringsinstansenes merknader

Det har ikke kommet merknader til dette punktet i høringen.

20.5.5 Departementets vurdering

Direktivet inneholder bestemmelser om registrering og tilsyn av revisjonsforetak hjemmehørende i et land utenfor EØS som reviderer årsregnskapet eller konsernregnskapet til et foretak som er etablert utenfor EØS og som utsteder verdipapirer notert på regulert marked i Norge. Bestemmelsene om registrering skiller mellom registreringsplikt, registreringsadgang og registeringsforbud i kombinasjon med opplysningsplikt, avhengig av hvilket tredjeland revisjonsforetaket er hjemmehørende i. Bestemmelsene om tilsyn pålegger tilsynsmyndigheten en plikt til å gjennomføre periodisk kvalitetskontroll med de revisjonsforetakene som er registret, men fastsetter enkelte unntak fra dette.

Departementet slutter seg til utvalgets vurdering av pliktene etter direktivet, og foreslår at det tas inn bestemmelser i revisorloven om registrering og tilsyn med tredjelandsrevisorer som reviderer årsregnskapet eller konsernregnskapet til et foretak som er etablert utenfor EØS og som utsteder verdipapirer notert på regulert marked i Norge. Utvalget har foreslått at man tar i bruk den adgangen revisjonsdirektivet gir til å gjøre unntak fra registreringsplikt for utstedere av gjeldsinstrumenter med pålydende verdi per enhet på minst 100 000 euro. Departementet slutter seg her til utvalgets vurdering, og viser til at slike instrumenter kun er egnet for profesjonelle investorer. Et slikt unntak er derfor lite betenkelig. Departementet foreslår derfor at registreringsplikten ikke skal gjelde hvis den reviderte utelukkende utsteder gjeldsinstrumenter, og disse instrumentene er opptatt til handel på regulert marked i Norge og pålydende verdi per enhet på utstedelsesdagen var på minst 100 000 euro eller tilsvarende pengeverdi i annen valuta.

Departementet mener det er mer hensiktsmessig at de konkrete kravene til registrering inntas i forskrift enn i loven. Loven bør videre gi mulighet til å fastsette forskrift om unntak fra registreringsplikten, herunder fastsette en meldeplikt som et alternativ til registreringsplikt, der direktivet åpner for dette. Departementet har derfor foreslått en slik bestemmelse. I likhet med utvalget foreslår departementet at det skal presiseres at Finanstilsynet skal avregistrere revisjonsforetaket hvis vilkårene ikke lenger er oppfylt.

Departementet foreslår videre at revisjonsberetning avgitt av et revisjonsforetak fra et land utenfor EØS, ikke har noen rettsvirkning hvis revisjonsforetaket ikke har oppfylt sin registreringsplikt hos Finanstilsynet.

Utvalget har foreslått en bestemmelse om at revisjonsselskapet skal være underlagt kvalitetskontroll etter § 13-1 og at Finanstilsynet skal kunne gjøre unntak fra dette kravet hvis det i løpet av de siste tre årene har vært utført kvalitetskontroll av revisjonsforetaket i et tredjeland med likeverdig kvalitetskontroll. Departementet er enig i dette, og foreslår at det i tillegg tas inn en forskriftshjemmel som gir mulighet til nærmere regulering av tilsynet med slike revisjonsforetak.

I punkt 21.2.5 omtaler departementet bestemmelsene om sanksjoner og straff, herunder hvilke fysiske og juridiske personer slike sanksjoner skal kunne rette seg mot. Når det gjelder revisjonsforetak fra land utenfor EØS som reviderer foretak notert på regulert marked i Norge, mener departementet at § 14-3 til § 14-8 skal gjelde for revisjonsforetaket og den oppdragsansvarlige revisoren.

Departementet mener det ikke er behov for å lovfeste at en beslutning knyttet til registrering er et enkeltvedtak, men det er hensiktsmessig å presisere at en registrering ikke er det samme som en godkjenning.

Det vises til lovforslaget § 12-6.

20.6 Tilsyn med foretak av allmenn interesse

20.6.1 Gjeldende rett

Når det gjelder foretak av allmenn interesse som er tilsynsenheter, følger det av finanstilsynsloven § 3 andre ledd at tilsynet skal granske regnskaper og andre oppgaver fra foretakene som er under tilsyn. Det følger videre av bestemmelsen at Finanstilsynet ellers har adgang til å gjøre de undersøkelser om foretakenes stilling og virksomhet som det finner nødvendig. Foretaket plikter når som helst å gi alle opplysninger som tilsynet måtte kreve, og å la tilsynet få innsyn i og utlevert en rekke dokumenter og annen dokumentasjon. Finanstilsynet kan etter § 2 femte og sjette ledd engasjere sakkyndige til å utføre oppdrag og oppnevne utvalg til å foreta selvstendige granskninger innenfor tilsynets arbeidsområde.

I henhold til finanstilsynsloven § 4 kan tilsynet gi foretaket under tilsyn en rekke pålegg, det kan blant annet gi pålegg om at foretaket:

• innretter sin internkontroll etter de bestemmelser tilsynet fastsetter

• sender inn oppgaver og opplysninger på den måten Finanstilsynet bestemmer og som tilsynet mener det trenger for å kunne utføre sitt verv, samt å sende slike oppgaver og opplysninger til myndigheter i andre stater som fører tilsyn med tilsvarende foretak

• retter på forholdet dersom foretakets organer ikke har overholdt sine plikter i henhold til bestemmelser gitt i eller i medhold av lov eller handlet i strid med konsesjonsvilkår

Påleggene kan gis som forskrift eller som enkeltvedtak, og de er straffesanksjonert etter finanstilsynsloven § 10.

Finanstilsynsloven § 4b gir også Finanstilsynet hjemmel til å pålegge visse foretak som har en nærmere angitt tilknytning til blant annet banker og forsikringsforetak, å gi de opplysninger som tilsynet krever og som er nødvendig for å føre tilsyn med banken eller forsikringsforetaket mv. Dette er en særskilt hjemmel for Finanstilsynet til å til å gi pålegg til foretak som ikke selv er under tilsyn, fordi de har en tilknytning til et tilsynspliktig foretak.

Finanstilsynets adgang til å henvise saker om overtredelse av bestemmelser som gjelder foretak under tilsyn til påtalemyndigheten, følger av finanstilsynsloven § 6.

At et foretak er utsteder av omsettelige verdipapirer som er notert på regulert marked i Norge (utstederforetak), innebærer ikke i seg selv at foretaket er omfattet av finanstilsynsloven. Etter verdipapirhandelloven § 19-1 tredje ledd har Finanstilsynet ansvar for å kontrollere årsregnskap, årsberetning, halvårsregnskap og annen finansiell rapportering fra slike utstederforetak.

Utstederforetakene har plikt til å gi Finanstilsynet de opplysninger som er nødvendige for å gjennomføre kontroll av foretakets finansielle rapportering, jf. verdipapirhandelloven § 19-1 syvende ledd. Opplysningsplikten omfatter også foretakets tillitsvalgte, ansatte og revisor. Den samme personkretsen plikter å gi Finanstilsynet melding dersom den finansielle rapporteringen til foretaket ikke gir et rettvisende bilde i overenstemmelse med regelverket. Nærmere regler følger av verdipapirhandelforskriften.

Etter verdipapirhandelloven § 19-7 åttende ledd kan Finanstilsynet pålegge utstederforetakene å innhente den dokumentasjon som Finanstilsynet trenger for å gjennomføre kontroll av den finansielle rapporteringen. Dersom foretaket ikke etterkommer pålegget, kan det ilegges dagmulkt til forholdet er rettet.

20.6.2 EØS-rett

Forordning (EU) nr. 537/2014 (revisjonsforordningen) artikkel 16 og 17 samt direktiv 2006/43/ EF som endret ved direktiv 2014/56/EU (revisjonsdirektivet) artikkel 39, krever at foretak av allmenn interesse plikter å følge visse regler når det gjelder utpeking av revisor, varigheten av revisjonsoppdraget og plikten til å ha revisjonsutvalg.

Revisjonsforordningen artikkel 23 nr. 2 krever at medlemslandene skal fastsette regler som sørger for at den kompetente myndigheten har alle de tilsyns- og utredningsadgangene som er nødvendige for å gjennomføre oppgavene i forordningen og revisjonsdirektivets kapittel VII om sanksjoner og administrative tiltak. Tilsynsmyndigheten skal også ha kompetanse til å bruke disse overfor reviderte foretak av allmenn interesse, jf. artikkel 23 nr. 3.

Tilsynsmyndigheten skal kunne vedta de administrative sanksjonene og tiltakene som er nevnt i revisjonsdirektivet artikkel 30a. I tillegg skal myndigheten etter revisjonsforordningen artikkel 23 nr. 3 i det minste ha anledning til å

• innhente opplysninger om revisjonen fra enhver person

• anmelde saker til strafferettslig forfølgelse

• begjære at sakkyndige foretar kontroller eller utredninger

• treffe de administrative tiltakene og pålegge de sanksjonene som er omhandlet i revisjonsdirektivet artikkel 30a

Revisjonsdirektivet artikkel 30a nr. 1 bokstav a krever at medlemslandene skal gi de kompetente myndigheter adgang til å gi pålegg til fysiske og juridiske personer som er ansvarlige for en overtredelse om å stanse overtredelsen og å ikke gjenta overtredelsen. Etter artikkel 30 a nr. 1 bokstav b skal tilsynsmyndigheten kunne offentligjøre overtredelser, inkludert en beskrivelse av overtredelsens art og den ansvarlige personens identitet, på sitt nettsted. Tilsynsmyndigheten skal også kunne erklære at en revisjonsberetning ikke oppfyller kravene i revisjonsdirektivet eller revisjonsforordningen.

Den kompetente myndighet skal gis adgang til å utnytte de ovennevnte virkemidlene overfor reviderte foretak av allmenn interesse, deres datterselskap og nærstående tredjeparter.

Medlemslandene skal etter artikkel 23. nr. 4 sikre at den kompetente myndigheten kan utøve sin myndighet direkte, i samarbeid med andre myndigheter og gjennom anmodning til de kompetente rettslige myndigheter. Myndighetsutøvelsen skal utøves i overensstemmelse med nasjonal rett og i samsvar med prinsippene om retten til privatliv og retten til kontradiksjon. Behandling av personopplysninger skal skje i samsvar med forordning (EU) 2016/679 (personvernforordningen).

20.6.3 Utvalgets vurderinger

20.6.3.1 Foretak av allmenn interesse som er tilsynsenheter

Utvalget viser til at Finanstilsynet er avhengig av effektive håndhevelsesmidler som gir god saksopplysning i tilstrekkelig tempo. Disse midlene må imidlertid ikke gå lenger enn behovet tilsier, og reglene må ivareta rettssikkerhetshensyn.

Utvalget påpeker videre at både revisjonsdirektivet og revisjonsforordningen i førte rekke omhandler revisorer, revisjonsselskaper og de myndighetene som er ansvarlige for tilsynet med revisorer. Men flere bestemmelser i direktivet og forordningen retter seg helt eller delvis mot det reviderte foretaket. Utvalget viser til at dette gjelder blant annet reguleringen av valg av revisor i revisjonsforordningen artikkel 16, lengden på revisors oppdrag i revisjonsforordningen artikkel 17 og revisjonsdirektivet artikkel 39 om revisjonsutvalg.

Når det gjelder opplysningsplikten for foretak av allmenn interesse, viser utvalget til at banker, kredittforetak og forsikringsforetak er underlagt tilsyn etter finanstilsynsloven § 1, og er derfor omfattet av opplysningsplikten som følger av finanstilsynsloven § 3. Det påpeker at når revisjonsforordningen etter forslaget vil gjelde som norsk lov, og dermed legge plikter på disse foretakene, vil revisjonsforordningen omfattes av den lovgivningen finanstilsynet skal kontrollere i henhold til finanstilsynsloven § 3 første ledd.

Utvalget viser videre til at finanstilsynsloven § 3 og § 4b gir Finanstilsynet adgang til å kreve opplysninger fra en vid krets av foretak og personer under tilsyn. Dette gjelder også overfor tilknyttede foretak og datterforetak. På bakgrunn av dette mener utvalget at gjeldende rett oppfyller kravene i revisjonsforordningen artikkel 23 nr. 2 og 3.

Når det gjelder pålegg om stans og retting viser utvalget til at finanstilsynsloven § 4 første ledd nr. 7 gir Finanstilsynet adgang til å pålegge et foretak å rette på en overtredelse av lov eller forskrift. Dette gjelder for alle foretak under tilsyn, herunder bank, kredittforetak og forsikringsforetak. Etter utvalgets oppfatning er gjeldende rett i samsvar med revisjonsdirektivets krav om pålegg og retting.

Når det gjelder henvisning til strafferettslig påtale, viser utvalget til at revisjonsforordningen artikkel 26 nr. 3d krever at tilsynsmyndigheten skal ha adgang til å henvise saker til strafferettslig forfølgelse. Utvalget mener at denne adgangen er dekket av finanstilsynsloven § 6 som fastsetter at Finanstilsynet kan melde overtredelser til påtalemyndigheten.

Når det gjelder bruk av sakkyndig bistand viser utvalget til at revisjonsforordningen artikkel 23 nr. 3e krever at tilsynsmyndigheten skal ha hjemmel til å begjære at sakkyndige kan foreta kontroller og undersøkelser. Etter finanstilsynsloven § 2 femte ledd kan Finanstilsynet engasjere utvalg og personer med sakkyndighet til å utføre oppdrag og til å foreta selvstendige granskninger innenfor tilsynets arbeidsområde. Utvalget anser dermed at kravet i forordningen er gjennomført i gjeldende rett.

20.6.3.2 Utstederforetak som ikke er underlagt tilsyn

Utvalget viser til at for å oppfylle kravene i revisjonsdirektivet og revisjonsforordningen, må det vedtas regler som fastsetter at Finanstilsynet fører tilsyn med at utstederforetakene overholder plikten i revisjonsdirektivet til å ha revisjonsutvalg, og kravene i revisjonsforordningen.

Utvalget mener videre at forordningen ikke krever at det fastsettes regler om adgang til stedlige tilsyn, og viser til at dette kun kreves overfor revisorer og revisjonsselskaper, jf. artikkel 23 nr. 3c. Derimot viser utvalget til at forordningen etter dets syn innebærer at tilsynsmyndigheten må sikres tilgang til opplysninger, jf. artikkel 23 nr. 3b. Etter utvalgets syn kreves det også at tilsynsmyndigheten må gis adgang til å ilegge pålegg for å stanse overtredelser, jf. revisjonsforordningen artikkel 23 nr. 2 jf. revisjonsdirektivet artikkel 30a nr. 1a.

Etter utvalgets mening er det ikke behov for å fastsette en egen lov om tilsyn med foretak av allmenn interesse. Det viser til at de fleste av disse foretakene allerede er omfattet av finanstilsynsloven, og at det kun er de utstederforetakene som ikke er finansforetak som faller utenfor finanstilsynslovens virkeområde.

Utvalget foreslår at det skal inntas en bestemmelse i verdipapirhandelloven om at Finanstilsynet skal føre kontroll med at utstederforetakene oppfyller revisorlovgivningen.

Når det gjelder utstederforetakenes opplysningsplikt viser utvalget til at Finanstilsynet etter gjeldende rett ikke har anledning til å innhetene opplysninger fra slike foretak om annet enn den finansielle rapporteringen. Utvalget foreslår derfor å utvide opplysningsplikten for utstederforetakene til også å gjelde opplysninger som dekkes av revisjonslovgivningen. Dette innebærer for eksempel at foretakene plikter å gi Finanstilsynet opplysninger om valget av foretakets revisor, slik at tilsynet kan undersøke om prosessen er gjennomført i samsvar med kravene i revisjonsforordningen.

Utvalget viser videre til at finanstilsynsloven § 4 med hjemmel til å gi pålegg, ikke gjelder for foretak med noterte verdipapirer opptatt til regulert marked i EØS-land. Utvalget påpeker at Finanstilsynet dermed ikke har adgang til å innhente opplysninger fra slike foretaks datterselskaper og relaterte tredjeparter slik som kreves etter revisjonsforordningen artikkel 23 nr. 3 annet ledd bokstav c. Utvalget foreslår å bruke uttrykket «deltakende foretak» som i finanstilsynsloven § 4b. Uttrykket skal forstås på samme måte som i finanstilsynsloven. Utvalget foreslår derfor at det fastsettes en opplysningsplikt også for disse.

Når det gjelder pålegg om stans og retting viser utvalget til at etter revisjonsforordningen artikkel 23 nr. 3 bokstav f, jf. revisjonsdirektivet artikkel 30a nr. 1 bokstav a, skal tilsynsmyndigheten kunne pålegge juridiske og fysiske personer som overtrer en bestemmelse i direktivet eller forordningen, å avstå fra overtredelsen. Utvalget påpeker at påleggsadgangen etter revisjonsforordningen skal utøves overfor foretak av allmenn interesse, dets datterselskaper og nærstående tredjeparter. Dette omfatter utstederforetakene. Etter utvalgets syn gir ikke gjeldende verdipapirhandellov Finanstilsynet adgang til å pålegge utstederforetaket å rette på en overtredelse gitt i eller i medhold av revisorlovgivningen. For å oppfylle revisjonsforordningens krav, foreslår utvalget at det inntas en hjemmel i verdipapirhandelloven om at Finanstilsynet kan pålegge utstederforetaket å stanse overtredelser av bestemmelser gitt i eller i medhold i revisorlovgivningen.

Når det gjelder henvisning til strafferettslig påtale viser utvalget til at de ikke anser at revisjonsdirektivet eller revisjonsforordningen krever at medlemslandene straffesanksjonerer brudd på disse begått av foretak av allmenn interesse eller av personer i slikt foretak. Utvalget foreslår derfor heller ikke slike straffebestemmelser, og anser at det da ikke er nødvendig med egne regler om henvisning til strafferettslig påtale.

Når det gjelder bruk av sakkyndig bistand viser utvalget til at i henhold til revisjonsforordningen artikkel 23 nr. 3e, skal tilsynsmyndigheten ha hjemmel til å begjære at sakkyndige kan foreta kontroller og undersøkelser. Utvalget påpeker at finanstilsynsloven ikke omfatter utstederforetakene, og foreslår derfor at Finanstilsynet skal kunne engasjere sakkyndige personer til å foreta nærmere undersøkelser av om utstederforetakene har overholdt sine forpliktelser etter revisorlovgivningen og revisjonsforordningen.

20.6.4 Høringsinstansenes merknader

Det har ikke kommet merknader i høringen til dette punktet.

20.6.5 Departementets vurdering

20.6.5.1 Foretak av allmenn interesse som er tilsynsenheter

Departementet viser til at revisjonsdirektivet og revisjonsforordningen i første rekke omhandler krav til revisorer, revisjonsselskaper og de myndighetene som er ansvarlig for tilsynet med revisorer. Flere bestemmelser i direktivet og forordningen retter seg imidlertid helt eller delvis mot revisjonskunden, det vil si det reviderte foretaket. Dette gjelder blant annet reguleringen av valg av revisor i revisjonsforordningen artikkel 16, lengden på revisors oppdrag i revisjonsforordningen artikkel 17 og revisjonsdirektivet artikkel 39 om revisjonsutvalg. Det oppstår da et spørsmål om hvilke oppgaver tilsynsmyndigheten skal ha når det gjelder disse foretakene.

Kravene i forordningen og direktivet innebærer blant annet at disse foretakene må ha opplysningsplikt overfor Finanstilsynet. Når det gjelder banker, kredittforetak og forsikringsforetak er disse underlagt tilsyn etter finanstilsynsloven § 1, og er derfor omfattet av den vidtgående opplysningsplikten som følger av finanstilsynsloven § 3. I og med at revisjonsforordningen i henhold til lovforslaget vil gjelde som norsk lov, innebærer dette at tilsyn med at loven følges vil inngå i Finanstilsynets kompetanse og oppgaver i henhold til finanstilsynsloven § 3. Etter finanstilsynsloven § 3 andre ledd skal foretak under tilsyn gi alle opplysninger som tilsynet måtte kreve. Plikten påhviler i utgangspunktet foretaket under tilsyn, men foretakets tillits- og tjenestemenn har imidlertid en selvstendig og subsidiær plikt til å gi opplysninger og utlevere materiale etter § 3 tredje ledd dersom institusjonen ikke utleverer opplysningene. Opplysningsplikten omfatter også foretakets tilknyttede selskaper, herunder datterselskaper, jf. finanstilsynsloven § 4b.

På bakgrunn av den opplysningsplikten som påhviler banker, kredittforetak og forsikringsforetak etter finanstilsynsloven § 3 og § 4b, mener departementet, som utvalget, at gjeldende rett er i samsvar med de kravene som følger av revisjonsforordningen artikkel 23 nr. 2 og 3.

Departementet mener videre at finanstilsynsloven § 4 første ledd nr. 7 gir finanstilsynet tilstrekkelig adgang til å pålegge et foretak å rette på en overtredelse gitt i eller i medhold av lov eller forskrift. Departementet mener som utvalget at gjeldende finanstilsynslov er tilstrekkelig til å oppfylle revisjonsdirektivets krav om pålegg og retting.

Når det gjelder adgangen til å henvise saker til strafferettslig påtale, viser departementet til at revisjonsforordningen artikkel 23 nr. 3 bokstav d krever at tilsynsmyndigheten skal ha adgang til å henvise saker til strafferettslig forfølgelse. Departementet viser til finanstilsynsloven § 6, og finner som utvalget at norsk rett allerede oppfyller dette kravet i revisjonsforordningen.

Når det gjelder kravet i revisjonsforordningen artikkel 23 nr. 3 bokstav e om at tilsynsmyndigheten skal hjemmel til å begjære at sakkyndige kan foreta kontroller og undersøkelser, mener departementet at kravet følger av finanstilsynsloven § 2 femte ledd. Kravet i forordningen er dermed gjennomført i gjeldende rett.

20.6.5.2 Utstederforetak som ikke er underlagt tilsyn

Departementet viser til at for å oppfylle kravene i revisjonsdirektivet og revisjonsforordningen, må det vedtas regler som fastsetter at Finanstilsynet fører tilsyn med at utstederforetakene overholder plikten i revisjonsdirektivet til å ha revisjonsutvalg og kravene i revisjonsforordningen.

Forordningen krever at tilsynsmyndigheten sikres adgang til opplysninger, jf. artikkel 23 nr. 3 bokstav b. Departementet mener som utvalget at forordningen også krever at tilsynsmyndigheten gis adgang til å ilegge pålegg for å stanse overtredelser, jf. artikkel 23 nr. 2 jf. revisjonsdirektivet artikkel 30a nr. 1 bokstav a. Departementet viser til at utstederforetakene som ikke faller inn under finanstilsynslovens virkeområde, heller ikke vil være underlagt Finanstilsynets myndighet på disse områdene. Det blir dermed spørsmål om hva som er en hensiktsmessig plassering av disse pliktene overfor foretak som er foretak av allmenn interesse, men som ikke er underlagt finanstilsynsloven.

Departementet mener som utvalget at disse reglene bør tas inn i verdipapirhandelloven. Departementet viser til at Finanstilsynets kontroll med utstederforetakenes finansielle rapportering etter gjeldende rett er fastsatt i verdipapirhandelloven. Etter departementets syn bør en ny hjemmel samordnes med den eksisterende hjemmelen i verdipapirhandelloven § 19-1 annet ledd. Departementet foreslår derfor at det inntas en bestemmelse i verdipapirhandelloven om at Finanstilsynet skal føre kontroll med at utstederforetakene oppfyller kravene som følger av revisjonsdirektivet og forordningen om revisjonsutvalg og valg av revisor. Dette innebærer at Finanstilsynet skal føre kontroll med at foretakene følger regler om plikt til å ha revisjonsutvalg, revisjonsutvalgets oppgaver, valg av revisor og revisjonsoppdragets varighet.

For foretak av allmenn interesse som er plassert i land utenfor EØS, skal Finanstilsynet føre tilsyn med de spesielle pliktene for slike foretak. Pliktene for disse vil fremgå av forskrift, jf. punkt 23.5.5.

Departementet foreslår også at forskriftshjemmelen presiseres slik at det også kan gis nærmere regler om Finanstilsynets kontroll med dette regelverket i forskrift.

Se forslaget til endring av annet og femte ledd i verdipapirhandelloven § 19-1.

Når det gjelder opplysningsplikt for utstederforetakene, følger det allerede en plikt til å gi Finanstilsynet de opplysninger som tilsynet krever for å gjennomføre nødvendig kontroll av verdipapirhandelloven § 19-1 annet ledd, jf. verdipapirhandelloven § 19-2 syvende og åttende ledd. Ved endringen av verdipapirhandelloven § 19-1 annet ledd i lovforslaget vil derfor Finanstilsynet også ha hjemmel til å kreve opplysninger i tråd med de bestemmelsene som allerede følger av verdipapirhandelloven. Departementet mener at denne opplysningsplikten er tilstrekkelig til å dekke kravene i revisjonsforordningen. Departementet foreslår derfor ingen endring av verdipapirhandelloven § 19-2.

Når det gjelder pålegg om stans og retting viser departementet til at etter revisjonsforordningen artikkel 23 nr. 3 bokstav f jf. revisjonsdirektivet artikkel 30a nr. 1 bokstav a, skal tilsynsmyndigheten kunne pålegge juridiske og fysiske personer som overtrer en bestemmelse i direktivet eller forordningen, å avstå fra overtredelsen. Denne påleggsadgangen skal etter forordningen også utøves overfor foretak av allmenn interesse.

Den gjeldende bestemmelsen i verdipapirhandelloven gjelder Finanstilsynets påleggsadgang kun i relasjon til at foretaket kan pålegges å innhente den dokumentasjon som Finanstilsynet krever til gjennomføring av kontroll med foretakets finansielle rapportering. Departementet foreslår derfor at det inntas en hjemmel i verdipapirhandelloven § 19-7 syvende ledd om at Finanstilsynet kan pålegge utstederforetaket å stanse overtredelser av bestemmelser gitt i eller i medhold i revisorlovgivningen.

Se forslag til endring i syvende ledd i verdipapirhandelloven § 19-7.

Departementet viser videre til at det ikke er aktuelt med egne regler om henvisning til strafferettslig påtale, når brudd på de aktuelle bestemmelsene ikke vil være straffesanksjonert når de begås av foretak av allmenn interesse eller av personer i slike foretak. Departementet foreslår derfor ingen bestemmelse om dette.

Når det gjelder bruk av sakkyndig bistand krever revisjonsforordningen bokstav e at tilsynsmyndigheten skal ha adgang til å be om at sakkyndige kan foreta kontroller og undersøkelser. Departementet mener adgangen ikke trenger noen særlig hjemmel i relasjon til tilsyn med foretak av allmenn interesse og foreslår derfor ikke en egen bestemmelse om dette.

20.7 Samarbeid med tilsynsmyndigheter og organisasjoner i og utenfor EØS

20.7.1 Gjeldende rett

Finanstilsynets taushetsplikt gjelder ikke overfor revisortilsynsmyndigheter i andre EØS-land. Det er i forskrift 30. november 1998 nr. 1102 om utveksling av opplysninger med tilsynsmyndigheter fra land i og utenfor EØS gitt regler om vilkårene for utveksling av opplysninger. I henhold til forskriften § 2 skal Finanstilsynet stille følgende vilkår ved utveksling av taushetsbelagt informasjon:

• Opplysningene skal bare brukes til å utføre revisortilsynsoppgaver.

• Opplysningene skal være undergitt taushetsplikt hos mottaker.

• Opplysningene kan bare formidles videre med samtykke fra Finanstilsynet og bare for de formål samtykket omfatter.

• Opplysninger som Finanstilsynet har mottatt fra andre tilsynsmyndigheter kan bare videreformidles med samtykke og bare til de formål som samtykket omfatter.

20.7.2 EØS-rett

20.7.2.1 Samarbeid mellom tilsynsmyndigheter og organisasjoner innenfor EØS

I henhold til direktiv 2006/43/EF som endret ved direktiv 2014/56/EU (revisjonsdirektivet) artikkel 33, skal medlemslandene sikre at regelverket som regulerer tilsynets virksomhet muliggjør et effektivt samarbeid med andre tilsynsmyndigheter i EØS-området. Bestemmelsen er ikke endret med direktiv 2014/56/EU (endringsdirektivet).

Etter revisjonsdirektivet artikkel 36 nr. 1 skal de kompetente myndighetene samarbeide hvor det er nødvendig for å oppfylle landenes forpliktelser etter direktivet og revisjonsforordningen.

Revisjonsdirektivet artikkel 36 nr. 2 krever videre at ansatte i tilsynsmyndigheten skal være pålagt taushetsplikt, og at unntak fra denne skal være lovregulert. Taushetsplikten skal ikke hindre utveksling av taushetsbelagt informasjon mellom tilsynsmyndigheter, jf. artikkel 36 nr. 3. Det følger videre av bestemmelsen at informasjon som er utvekslet omfattes av den taushetsplikt som gjelder for personer som har vært ansatt eller utført arbeid på vegne av den kompetente myndigheten. Taushetsplikten gjelder også for alle personer som den kompetente myndighet har delegert oppgaver til.

Den kompetente myndigheten skal etter anmodning fra en annen tilsynsmyndighet gi de opplysninger som er nødvendig for å oppfylle landenes forpliktelser etter direktivet og forordningen, jf. revisjonsdirektivet artikkel 36 nr. 4. Et medlemsland kan likevel avvise en slik anmodning fra et annets lands myndigheter dersom:

• Overgivelse av opplysningene kan skade landets suverenitet, sikkerhet eller offentlige orden.

• Det allerede er innledet rettsforfølgning om den samme handlingen og overfor de samme personene i hjemlandet.

• Den kompetente myndighet i hjemlandet allerede har avsagt en endelig avgjørelse angående den samme personen og de samme handlingene.

Revisjonsdirektivet artikkel 36 nr. 4a gir adgang til at medlemslandene kan tillate at opplysninger videreformidles til de myndighetene på EU-nivå som er ansvarlig for tilsynet med foretak av allmenn interesse, til sentralbankene, til den europeiske sentralbanken, og det europeiske utvalget for systemiske risikoer.

Dersom en tilsynsmyndighet oppdager brudd på revisjonsdirektivet i et annet EØS-land, skal dette rapporteres til det aktuelle landet, jf. revisjonsdirektivet artikkel 36 nr. 5. Det aktuelle landet skal sette i verk passende tiltak og informere tilsynsmyndigheten i det andre landet om disse og eventuell utvikling i saken. I tillegg til bestemmelser om informasjonsutveksling, følger det av direktivets artikkel 36 nr. 6 at tilsynsmyndigheten i ett land kan be tilsynsmyndigheten i et annet land om at det foretar en konkret undersøkelse eller tilsyn med en revisor. Det kan også be om at dets eget personale får delta ved tilsynet.

Revisjonsforordningen artikkel 29 stiller krav om at de kompetente myndighetene på europeisk nivå skal samarbeide om å oppfylle sine forpliktelser etter forordningen. Det er fastsatt nærmere regler om samarbeid om kvalitetskontroll, undersøkelser og stedlige tilsyn i artikkel 31.

Utvalget beskriver de øvrige pliktene i henhold til forordningen artikkel 31 slik:

«Den kompetente myndigheten i et land kan begjære bistand fra et annet land med tanke på kvalitetskontroll av en revisor eller revisjonsselskap som tilhører et nettverk som utfører vesentlig aktivitet i det landet anmodningen kommer fra. Begge landenes kompetente myndigheter skal bistå ved gjennomføringen av kvalitetskontrollen. Den anmodende myndigheten skal imidlertid ikke ha rett til å få tilgang til opplysninger som kan stride mot nasjonale sikkerhetsregler eller skade vertslandets suverenitet, jf. artikkel 31 nr. 2 og 3.

Dersom en kompetent myndighet avdekker at det pågår virksomhet som strider mot bestemmelsene i forordningen på et annet medlemslands territorium, skal den varsle vertslandet. Vertslandets myndigheter skal i så fall iverksette tiltak, og skal varsle de kompetente myndigheter som sa fra om bruddene, jf. artikkel 31 nr. 4.

Etter artikkel 31 nr. 5 og nr. 6 kan en kompetent myndighet også anmode et annet lands myndigheter om at det foretas undersøkelser på medlemslandets territorium. Ansvaret for en slik undersøkelse ligger på myndighetene i det landet hvor undersøkelsen gjennomføres. Det kan tillates at tjenestemenn fra den anmodende myndighet kan delta ved undersøkelsen. Både anmodningen og deltakelsen fra et annet medlemsland kan nektes dersom dette vil stride mot vertslandets suverenitet eller nasjonale sikkerhet, dersom det allerede er innledet rettslige skritt vedrørende samme handlinger eller mot samme personer, eller dersom vertslandets myndigheter allerede har fattet et endelig vedtak i saken som omhandler samme handling eller personer. En anmodning om samordning kan rettes til CEAOB, det europeiske organet for samarbeid mellom revisortilsynsmyndighetene.»

Den kompetente myndigheten kan delegere sine oppgaver til en kompetent myndighet i et annet medlemsland i henhold til avtale med dette, jf. forordningen artikkel 33.

Revisjonsforordningen har også bestemmelser om CEAOB, det europeiske organet for samarbeid mellom revisortilsynsmyndighetene. Utvalget beskriver disse slik:

«Samarbeid mellom de kompetente myndighetene skal skje innenfor rammen av en komite for europeiske revisortilsynsmyndigheter, Committee of European Auditing Oversight Bodies (CEAOB). I artikkel 30 er det gitt detaljerte bestemmelser om innrettingen av CEAOB. Videre er det i artikkel 32 gitt bestemmelser om at det kan opprettes kollegier av tilsynsmyndigheter for å arbeide med kvalitetskontroller, utredninger og sanksjoner.

Artikkel 34 regulerer taushetsplikt og utveksling av taushetsbelagt informasjon innenfor rammen av tilsynssamarbeid på EU-nivå. Taushetsplikten gjelder for alle personer som arbeider eller har arbeidet for CEAOB. Informasjonen kan ikke utleveres med mindre dette er påkrevd etter nasjonal rett eller EU-retten. All informasjon som utveksles innenfor rammen av CEAOB er taushetsbelagt etter artikkel 22, men informasjonen kan utveksles mellom medlemslandene og mellom organer som inngår i CEAOB.»

20.7.2.2 Samarbeid med tilsynsmyndigheter og organisasjoner utenfor EØS

Både revisjonsdirektivet og revisjonsforordningen har regler om samarbeid med tilsynsmyndigheter og organisasjoner utenfor EØS. Utvalget beskriver disse slik:

«Etter artikkel 47 nr. 1 kan medlemslandene tillate at revisjonspapirer, andre dokumenter og kontroll og undersøkelsesrapporter på visse vilkår kan overføres til kompetente myndigheter i tredjeland. For at dette skal kunne skje må dokumentasjonen gjelde revisjon av virksomheter som har utstedt omsettelige verdipapirer i tredjelandet eller som inngår i et konsern som utarbeider lovpliktige konsoliderte regnskaper i tredjelandet. Det kreves også at utvekslingen av dokumentasjonen foregår via de kompetente myndighetene i hjemlandet til myndighetene i tredjelandet. De kompetente myndighetene i tredjelandet må oppfylle visse vilkår og det må foreligge en avtale mellom de kompetente myndighetene. Videre må videreformidlingen av opplysningene skje i samsvar med personopplysningsdirektivet.

Avtalen mellom tilsynsmyndighetene må sikre at anmodningen om informasjonsutvekslingen har et tilsynsformål, at informasjonen er underlagt taushetsplikt, at den reviderte virksomhetens forretningsmessige interesser ivaretas og at anmodningen kan avvises på visse angitte vilkår.

Kommisjonen har myndighet til å vedta gjennomføringsakter for å vurdere om tredjelandet oppfyller vilkår om tilstrekkelighet. For eksempel er det gitt en slik gjennomføringsakt om amerikanske tilsynsmyndigheter.

Etter forordning (EU) nr. 537/2014 (revisjonsforordningen) artikkel 36 kan det inngås samarbeidsavtaler om utveksling av informasjon dersom informasjonen er underlagt samme garantier om taushetsplikt som er angitt i forordningens artikkel 22 og 34. Informasjonen kan bare utveksles dersom det kreves for at de kompetente myndighetene skal kunne fullføre sine oppgaver etter forordningen. De kompetente myndighetene skal samarbeide om kvalitetskontroller og utredninger om revisorer og revisjonsselskap.

I henhold til artikkel 37 kan konfidensiell informasjon som er mottatt fra et tredjeland kun videreformidles dersom dette er fastsatt i en samarbeidsavtale og dersom tredjelandets myndigheter har samtykket, eller dersom utlevering av slik informasjon kreves etter EU-regler eller nasjonal rett.

Forordningen artikkel 38 fastsetter at informasjon som er gitt fra en kompetent myndighet til et tredjelands myndigheter bare kan videreformidles med samtykke og under forutsetning av at informasjonen bare kan utleveres for de formål som medlemslandet har fastsatt eller i samsvar med unionsretten, nasjonal rett eller nødvendige regler i tredjelandet.»

Et av de vilkårene som utvalget viser til for samarbeid eller utveksling av opplysninger til tredjelands tilsynsmyndigheter, er at utveksling av opplysninger bare kan skje til tilsynsmyndigheter som er vurdert av Kommisjonen til å oppfylle vilkåret om tilstrekkelighet, jf. forordningens artikkel 36 nr. 3, jf. direktivets artikkel 47 nr. 3. Kun i særlige tilfeller kan det gjøres unntak fra kravene i artikkel 47 nr. 3, jf. nr. 4.

20.7.3 Utvalgets vurderinger

Når det gjelder samarbeid med tilsynsmyndigheter og organisasjoner innenfor EØS, viser utvalget til at de samarbeidspliktene som følger av revisjonsdirektivet og revisjonsforordningen gjelder for Norge som stat. Utvalget mener derfor det ikke er behov for å gjennomføre dette med en egen lovbestemmelse.

Utvalget viser videre til at gjeldende rett etter dets syn er i samsvar med de kravene til taushetsplikt som er fastsatt i revisjonsdirektivet og revisjonsforordningen.

Når det gjelder tilsynsmyndighetens taushetsplikt i samarbeid med andre organer i EU, viser utvalget til at det er gjort enkelte endringer i revisjonsdirektivet artikkel 36 nr. 4a. Disse innebærer at det er adgang for tilsynsmyndigheten til å overlate konfidensiell informasjon til myndigheter på EU-nivå som har ansvar for tilsyn med allmenn interesseforetak, sentralbanker i andre europeiske land, det europeiske sentralbanksystemet og Det europeiske systemrisikorådet. Utvalget viser til at Finanstilsynets taushetsplikt ikke gjelder overfor andre EØS-lands sentralbanker, jf. finanstilsynsloven § 7.

Utvalget viser videre til at det er kjent med at det arbeides med å innlemme de forordningene som gjelder tilsynsorganene på EU-nivå i EØS-avtalen, og antar at det i forbindelse med denne innlemmelsen vil komme lovforslag som regulerer taushetsplikten mellom Finanstilsynet og de europeiske tilsynsbyråene. Utvalget påpeker at bestemmelsen om at medlemslandene kan fastsette at taushetsplikten ikke skal gjelde overfor slike organer, ikke innebærer noen plikt om å gjøre dette. Utvalget anser at det ikke finnes tungtveiende grunner for at adgangen skal benyttes.

Når det gjelder samarbeid med tilsynsmyndigheter og organisasjoner utenfor EØS, viser utvalget til at reglene om taushetsplikt etter revisjonsforordningen ikke inneholder noen nasjonale valgmuligheter. Bestemmelsen foreslås derfor gjennomført ved en bestemmelse i revisorloven.

Utvalget viser til at det med endringsdirektivet er innført adgang til å nekte å utlevere opplysninger til tilsynsmyndigheter utenfor EØS, når den kompetente myndigheten har vedtatt en endelig beslutning om den samme personen og den samme handlingen, jf. revisjonsdirektivet artikkel 47. Det er i tillegg innført en regel om at samarbeidsavtalen mellom myndighetene skal sikre at den reviderte virksomhets forretningsmessige interesser ikke undergraves ved informasjonsutvekslingen.

Utvalget viser til forskrift av 30. november 1998 nr. 1102 om utveksling av opplysninger med tilsynsmyndigheter i land utenfor EØS. Etter utvalgets syn oppfyller forskriften de kravene revisjonsdirektivet stiller. De viser til at dette er forpliktelser som påhviler Norge som stat.

20.7.4 Høringsinstansenes merknader

Det har ikke kommet merknader til dette punktet i høringen.

20.7.5 Departementets vurdering

Når det gjelder samarbeid med tilsynsmyndigheter og organisasjoner innenfor EØS, viser departementet til at de samarbeidspliktene som følger av revisjonsdirektivet og revisjonsforordningen, gjelder for Norge som stat. Disse bestemmelsene krever derfor ikke endringer i revisorloven.

Departementet mener i likhet med utvalget at gjeldende rett er i samsvar med de kravene til taushetsplikt som er fastsatt i revisjonsdirektivet og revisjonsforordningen.

Departementet er videre enig med utvalget i at bestemmelsen i finanstilsynsloven § 7 om Finanstilsynets taushetsplikt overfor andre EØS-lands sentralbanker, oppfyller hjemmelen i revisjonsdirektivet til å utlevere taushetsbelagt informasjon til myndigheter på EU-nivå som har ansvar for tilsyn med foretak av allmenn interesse, sentralbanker i andre europeiske land, det europeiske sentralbanksystemet og Det europeiske systemrisikorådet.

Departementet mener i likhet med utvalget at det heller ikke er behov for å fastsette egne regler som gir adgang til å overlate taushetsbelagt informasjon til de organer og myndigheter som er nevnt i revisjonsdirektivet artikkel 36 nr. 4 bokstav a.

Når det gjelder samarbeid med tilsynsmyndigheter og organisasjoner utenfor EØS, viser departementet til at reglene om taushetsplikt etter revisjonsforordningen ikke inneholder nasjonale valgmuligheter. Reglene knyttet til dette foreslås derfor gjennomført ved en bestemmelse i revisorloven. Se lovforslaget § 12-1.

Departementet legger til grunn at Finanstilsynet i avgjørelsen av om samtykke til utveksling av informasjon med andre lands tilsynsmyndigheter skal gis, vurderer om de vilkårene som følger av direktivets artikkel 47 er oppfylt, jf. forskrift 30. november 1998 nr. 1102 om utveksling av opplysninger med tilsynsmyndigheter fra land i og utenfor EØS § 2. Departementet vil vurdere om det er behov for å synliggjøre vilkårene i forskriften.

Departementet viser videre til at det med endringsdirektivet er innført adgang til å nekte å utlevere opplysninger til tilsynsmyndigheter utenfor EØS hvor den kompetente myndigheten har vedtatt en endelig beslutning om den samme personen og den samme handlingen, jf. revisjonsdirektivet artikkel 47. Det er i tillegg innført en regel om at samarbeidsavtalen mellom myndighetene skal sikre at den reviderte virksomhets forretningsmessige interesser ikke undergraves ved informasjonsutvekslingen.

Departementet mener som utvalget at forskrift av 30. november 1998 nr. 1102 om utveksling av opplysninger med tilsynsmyndigheter i land utenfor EØS oppfyller de kravene direktivet stiller på dette punktet. Dette er forpliktelser som det dermed ikke er behov for å lage lovbestemmelser om.