11 Alminnelige bestemmelser

11.1 Ufravikelighet

11.1.1 Gjeldende rett

Med mindre annet er angitt, kan pakkereiseloven ikke fravikes til skade for kunden, når pakkereisen hovedsakelig er til kundens personlige bruk, jf. pakkereiseloven § 1-2. Lovens bestemmelser om reisegaranti gjelder uten hensyn til partenes avtale. Det betyr at verken lovens regler om reisegaranti for pakkereiser, for transportdelen av en pakkereise, eller for pakkereiselignende avtaler, kan fravikes ved avtale.

11.1.2 Direktivet

Artikkel 23 regulerer direktivets ufravikelige karakter. En erklæring fra en arrangør av en pakkereise om at vedkommende utelukkende opptrer som yter av reisetjenester, som mellommann eller i egenskap av noe annet, skal ikke frita arrangøren fra forpliktelsene etter direktivet, jf. artikkel 23 nr. 1. Det samme gjelder en erklæring om at en pakkereise ikke utgjør en pakkereise. Tilsvarende kan ikke en næringsdrivende som formidler et sammensatt reisearrangement bli fritatt for forpliktelsene etter direktivet.

Den reisende kan ikke gi avkall på sine rettigheter etter direktivet. Avtalebestemmelser eller erklæringer fra den reisende som direkte eller indirekte innebærer avkall på eller en begrensning av rettighetene, skal ikke være bindende for den reisende. Dette fremgår av artikkel 23 nr. 2 og nr. 3.

11.1.3 Forslag i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

Departementet foreslo å gjennomføre direktivets bestemmelser om ufravikelighet i ny pakkereiselov. Ingen høringsinstanser har merknader til forslaget. Når det gjelder bestemmelser utenfor direktivets område, bemerker Reisegarantifondet at de næringsdrivende parter bør stå fritt til å inngå generelle avtaler om fremtidige reiser som avskjærer den reisende fra pakkereiselovens rettigheter, også når det gjelder insolvensbeskyttelse.

11.1.4 Departementets vurderinger

Direktivet sikrer at næringsdrivende ikke kan avtale seg bort fra ansvaret sitt etter direktivet. Dette gjelder selv om den reisende godtar ansvarsfraskrivelsen. Til forskjell fra gjeldende rett skiller ikke direktivet mellom pakkereiser som hovedsakelig er til personlig bruk for den reisende, og pakkereiser som ikke er det. Ufravikeligheten gjelder alle reisende som omfattes av direktivets virkeområde.

Dersom man er utenfor direktivets virkeområde, for eksempel fordi det er inngått en generell avtale om å inngå fremtidige avtaler om reisearrangementer, står partene fritt til å avtale hva de vil. Se punkt 3.2.2.2, hvor det fremgår at direktivet ikke får anvendelse på pakkereiser og sammensatte reisearrangementer som kjøpes på grunnlag av en generell avtale om organisering av en forretningsreise. I disse tilfellene vil det følgelig ikke være krav om insolvensbeskyttelse. Dette til forskjell fra i dag, hvor det er ufravikelige krav om reisegaranti, også ved forretningsreiser.

Departementet opprettholder forslaget om å gjennomføre direktivets bestemmelse om ufravikelighet i ny lov om pakkereiser. Se forslaget til § 3.

11.2 Regress

11.2.1 Gjeldende rett

Pakkereiseloven har regler om formidlerens adgang til å søke regress hos arrangøren, jf. § 7-1 annet ledd. Dersom kunden søker dekning hos formidleren for sitt krav mot arrangøren, overtar formidleren kundens krav. Regresskravet kan bortfalle eller nedsettes hvis kundens krav skyldes formidlerens forhold.

Pakkereiseloven omhandler ikke arrangørens adgang til å søke regress hos andre som er ansvarlige for en mangel. Adgang til å søke regress i slike tilfeller reguleres av avtalen mellom partene eller alminnelig kontraktsrett. Skadeserstatningsloven § 5-3 annet ledd oppstiller en regel om regress ved skade voldt av flere. Hvorvidt den som har betalt erstatning kan gjøre krav gjeldende mot andre ansvarlige beror på ansvarsgrunnlaget og forholdene ellers.

11.2.2 Direktivet

Arrangøren eller formidlerens adgang til å søke regress er regulert i artikkel 22, og omtalt i fortalen punkt 36. En arrangør som betaler erstatning, gir prisreduksjon eller oppfyller andre forpliktelser som påhviler vedkommende etter direktivet, har rett til å søke regress fra tredjemann som har medvirket til hendelsen som utløste kravet. Tilsvarende rett til å søke regress skal gjelde for formidleren, hvis formidleren har ansvar for å gjennomføre pakkereisen etter artikkel 13 nr. 1 annet ledd eller 20. Artikkel 13 nr. 1 annet ledd gjelder i tilfeller der medlemsstaten legger gjennomføringsansvar også på formidleren. Artikkel 20 gjelder der formidleren selger pakkereiser for en arrangør etablert utenfor EØS-området, så fremt formidleren ikke dokumenterer at arrangøren oppfyller forpliktelsene som følger av gjennomføringsansvaret i direktivets kapittel IV og krav til insolvensbeskyttelse i kapittel V.

11.2.3 Forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo ingen bestemmelse om regress for å gjennomføre direktivet. En lovbestemmelse ble ansett unødvendig fordi direktivets bestemmelse om regress gir uttrykk for et generelt prinsipp i pengekravsretten.

11.2.4 Høringsinstansenes syn

HovedorganisasjonenVirke (Virke) og Norsk ReiselivsForum ber departementet om å innta en bestemmelse om regress i ny lov. Ifølge Virke skyldes bestemmelsen i direktivet et behov for å klargjøre en slik rettighet og adgang for arrangøren overfor tredjemann. Virke mener hensynet til å klargjøre rettigheten også gjør seg gjeldende i Norge. Norsk ReiselivsForum viser til at kjøp og salg av pakkereiser ofte er av grenseoverskridende karakter. En eksplisitt regresshjemmel som gir uttrykk for de pengekravrettslige prinsipper som gjelder i norsk rett, vil ifølge Norsk ReiselivsForum være en fordel i dialog med utenlandske aktører. Høringsinstansen viser også til at mange små reisearrangører og formidlere ikke har god kompetanse innen reiselivsjus. En eksplisitt regresshjemmel i pakkereiselovgivningen vil gjøre de alminnelige prinsippene om regress mer tilgjengelig. En klar regresshjemmel vil bidra til at det økonomiske tapet blir plassert hos korrekt adressat.

Ingen andre høringsinstanser har uttalt seg om regress.

11.2.5 Departementets vurderinger

Arrangøren har ansvar for gjennomføringen av pakkereisen, uavhengig av hvem som leverer de enkelte reisetjenestene som inngår i pakkereisen. Tilsvarende gjelder for formidler, dersom arrangøren er etablert utenfor EØS-området, med mindre formidleren dokumenterer at arrangøren oppfyller ansvaret, se punkt 9.3.2. En regressrett sikrer arrangøren og formidleren et rettferdig oppgjør, der krav fra den reisende skyldes en tredjeperson. En tredjeperson vil for eksempel kunne være en leverandør av hotelltjenester. Når arrangøren har dekket krav fra den reisende på grunn av mangler ved hotelloppholdet, sikrer adgangen til å søke regress at det økonomiske tapet plasseres hos hotellet. Endelig plassering av det økonomiske tapet skal altså ikke avhenge av hvem den reisende velger å kreve prisavslaget eller erstatningen fra.

Adgangen til å søke regress følger av norsk rett i dag. Høringsinstansene som har uttalt seg om departementets forslag i høringsnotatet, mener imidlertid at det vil være hensiktsmessig med en lovbestemmelse om regress av pedagogiske årsaker. Dette gjelder særlig ved grenseoverskridende avtaler, det vil si når arrangøren har avtaler med tjenesteytere i andre land, eller en næringsdrivende formidler pakkereiser for en reisearrangør som er etablert i et land utenfor EØS. Departementet er enig med høringsinstansene i at en bestemmelse om regress vil klargjøre arrangørens og eventuelt formidlerens rettigheter i slike tilfeller. Dessuten vil det synliggjøre at norsk rett er i overensstemmelse med direktivet. I sin vurdering har departementet også sett hen til at Danmark og Finland har valgt å lovfeste direktivets bestemmelse om adgang for arrangøren og formidleren til å søke regress fra en tredjeperson. Etter det departementet kjenner til vil Sverige gjøre det samme.

Se forslag til ny lov om pakkereiser § 49.

11.3 Tvisteløsning

11.3.1 Gjeldende rett mv.

Pakkereiseloven kapittel 10 gjelder tvisteløsning. Foruten tilbud om og avtaler om kjøp av pakkereiser, omfattes tvister som gjelder transportdelen av en pakkereise og pakkereiselignende reiser, jf. pakkereiseloven § 1-1 første ledd.

Pakkereisenemnda behandler tvister som springer ut av kontraktsforhold mellom forbruker og arrangør eller formidler som er medlem av Reisegarantifondet. Pakkereisenemnda er opprettet ved avtale mellom Forbrukerrådet og Virke Reise Utland. Norsk ReiselivsForum er sekretariat for nemnda.

Nemnda behandler forbrukersaker, og ikke tvister der begge parter er næringsdrivende. Det betyr at pakkereisekunder som er næringsdrivende, må bringe eventuelle klager til forliksrådet for behandling. Hver av partene, det vil si både kunden og arrangøren eller formidleren, kan kreve nemndbehandling av en tvist hvor nemnda er kompetent, jf. pakkereiseloven § 10-1 første ledd første punktum.

Dersom det oppstår en tvist mellom en kunde og arrangør eller formidler, skal kunden opplyses om retten til å kreve behandling i nemnda, jf. pakkereiseloven § 10-2. Det samme fremgår av markedsføringsloven § 10a annet ledd, som imidlertid kun gjelder plikten til å informere forbrukere, når det er klart at partene selv ikke kommer til en minnelig løsning. Opplysninger om klageorgan skal også fremgå av næringsdrivendes generelle avtalevilkår, jf. markedsføringsloven § 10a første ledd.

I forbindelse med gjennomføring av EUs direktiv om alternativ tvisteløsning (2013/11/EU), ble det i lov om godkjenning av klageorganer for forbrukersaker (klageloven) stilt visse krav til klageorganenes saksbehandling som vilkår for å bli godkjent av departementet. Disse kravene gjelder også for Pakkereisenemnda. Av pakkereiseloven § 10-1 fremgår det både at vedtektene for nemnda skal godkjennes av departementet, og at nemnda skal søke godkjenning etter klageloven.

Alle virksomheter som stiller reisegaranti til Reisegarantifondet skal delta i nemnda og betale et gebyr til drift av nemnda, jf. § 10-4. Gebyret kreves inn av Reisegarantifondet. Størrelsen på gebyret er nærmere fastsatt i reisegarantiforskriften § 7. Departementet kan ved forskrift bestemme om og i hvilken utstrekning partene i en tvist skal pålegges å betale for behandlingen i nemnda, samt i hvilken utstrekning en tapende part kan pålegges å erstatte motpartens omkostninger i anledning saken, jf. pakkereiseloven § 10-6 annet ledd annet punktum. Virksomheter som taper saker i Pakkereisenemnda skal i tillegg til årsgebyr, betale 1000 kroner per sak som tapes helt eller delvis, jf. reisegarantiforskriften § 7 femte ledd.

Klage til nemnda har litispendensvirkning. Det vil si at så lenge en klage er til behandling i nemnda, kan ikke arrangør eller formidler bringe den inn for de alminnelige domstolene, jf. pakkereiseloven § 10-3 første punktum. En klage anses for å være til behandling fra det tidspunktet begjæringen om klagebehandling er kommet inn til nemnda, jf. annet punktum. Bestemmelsen hindrer imidlertid ikke forbrukere i å bringe saken til domstolene mens den er til behandling i nemnda. Bestemmelsen om litispendens i pakkereiseloven går foran klageloven § 26 første ledd, som sier at ingen av partene kan bringe saken inn for de alminnelige domstolene så lenge saken er til behandling i nemnda.

Etter pakkereiseloven § 10-3 tredje punktum kan en sak som har vært realitetsbehandlet i nemnda, bringes direkte inn for tingretten. Det samme følger av klageloven § 26 siste ledd.

Departementet kan ved forskrift fastsette regler om konsekvenser av at nemndas virksomhet opphører, jf. pakkereiseloven § 10-6 tredje ledd, og fastsette regler til utfylling og gjennomføring av bestemmelsene i kapittel 10, jf. 10-6 første ledd.

11.3.2 Direktivet

Pakkereisedirektivet har ingen regler om utenrettslig tvisteløsning. Dette skyldes at det eldre direktivet om alternativ tvisteløsning (2013/11/EU) er totalharmonisert, det vil si at medlemsstatene ikke kan innføre strengere eller lempeligere regler, og forutsettes gjennomført i medlemsstatene. At et tvisteløsningssystem for pakkereiser foreligger, følger også implisitt av pakkereisedirektivets krav om at opplysninger om tvisteløsningstilbud skal fremgå av pakkereiseavtalen, se direktivet artikkel 7 nr. 2 bokstav g.

11.3.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo at arrangører og formidlere som plikter å stille reisegaranti for pakkereiser og transportdelen av en pakkereise fortsatt skal ha plikt til å delta i Pakkereisenemnda og betale gebyr til nemndas drift. Når det gjelder sammensatte reisearrangementer la departementet til grunn at tvister knyttet til de enkelte reisetjenestene omfattes av lov om godkjenning av klageorganer for forbrukersaker (klageloven). Dette betyr at forbrukere som kjøper slike reisetjenester kan få sine tvister behandlet, enten av et kompetent klageorgan, eller gjennom mekling i Forbrukerrådet, jf. klageloven § 23. Departementet bemerket i høringsnotatet at det vanskelig kan se mulige tvister om sammensatte reisearrangementer innenfor pakkereiselovens virkeområde som gjør det nødvendig å pålegge næringsdrivende som formidler sammensatte reisearrangementer en plikt til å delta i og å innbetale gebyr til Pakkereisenemnda.

Enkelte forhold som reguleres i pakkereiseloven mente departementet det kunne være hensiktsmessig å overlate til nemndas avtaleparter å bestemme i vedtektene, for eksempel om næringsdrivende skal ha adgang til å bringe saker inn for nemnda og om nemnda skal behandle saker der den reisende ikke er forbruker.

Departementet foreslo at litispendensregelen i pakkereiseloven ikke videreføres. Dette gjelder adgangen til å bringe en sak inn for domstolene, samtidig som den er til behandling i Pakkereisenemnda. Dermed vil reglene om litispendens i klageloven gjelde. Etter disse reglene kan verken forbrukeren eller den næringsdrivende bringe en sak inn for domstolene, mens den er til behandling i Pakkereisenemnda.

Departementet foreslo at plikten i pakkereiseloven § 10-1 første ledd om godkjenning av nemndas vedtekter ikke videreføres, ettersom nemndas plikt til å søke om godkjenning etter klageloven skal ivareta de samme hensynene.

Bestemmelsen om at en sak som nemnda har realitetsbehandlet, kan bringes direkte til tingretten uten forutgående behandling i forliksrådet ble ikke foreslått videreført, da det samme følger av klageloven § 26 fjerde ledd, så lenge klageren er forbruker.

Departementet foreslo å videreføre forskriftshjemlene som gir departementet kompetanse til å fastsette regler til utfylling og gjennomføring av bestemmelsene om tvisteløsning, om gebyr og betaling for behandling i nemnda, samt for motpartens omkostninger. Departementet foreslo også å videreføre forskriftshjemmelen om at departementet kan fastsette regler om konsekvenser av at nemndas virksomhet opphører.

11.3.4 Høringsinstansenes syn

Forbrukerombudet bemerker at mangler ved de enkelte reiseytelsene som inngår i sammensatte reisearrangementer bør løses med tilbyderen av reiseytelsen, og at formidleren av det sammensatte reisearrangementet ikke er ansvarlig for dette. Dersom noen av de næringsdrivende er tilknyttet en nemnd så kan saken behandles der, ellers mekles den av Forbrukerrådet. Forbrukerombudet viser til at definisjonene av pakkereise og sammensatte reisearrangement er omfattende, og at det er sannsynlig at det vil kunne oppstå tvister om hvorvidt noe er en pakkereise eller et sammensatt reisearrangement. Det vil også kunne oppstå tvister om noe er et sammensatt reisearrangement eller en avtale om to separate ytelser som faller utenfor lovens virkeområde. I begge tilfeller vil det kunne bli spørsmål om forbrukernes rettigheter, som etter Forbrukerombudets oppfatning er best ivaretatt og mest hensiktsmessig behandlet i Pakkereisenemnda.

Forbrukerombudet uttrykker videre at dersom nemdas kompetanse begrenses til kun pakkereiser, blir det uklart hvem som skal behandle spørsmålet om det er opprettet et sammensatt reisearrangement. Det samme gjelder spørsmålet om den næringsdrivende som formidler det sammensatte reisearrangementet har brutt sine plikter overfor den reisende. Ombudet påpeker at når det gjelder klageordninger er det svært viktig med klare skillelinjer:

«Etter vår oppfatning vil det å begrense nemndas kompetanse til pakkereiser ha motsatt effekt. Det er også ganske stor praktisk forskjell i å kunne klage saken inn til Pakkereisenemnda og måtte delta i en megling i regi av Forbrukerrådet.»

Norsk ReiselivsForum støtter synspunktet om at pakkereiselovens særregel om litispendens, som kun gjelder for formidler eller arrangør, ikke videreføres.

11.3.5 Departementets vurderinger

Pakkereisenemnda er en velfungerende nemnd, som gir forbrukerne et godt tvisteløsningstilbud ved tvister knyttet til ved avtaler om pakkereiser. Nemnda er én av elleve klageorganer for forbrukersaker som per januar 2018 fyller krav i spesiallovgivning eller er godkjent etter lov om godkjenning av klageorganer for forbrukersaker (klageloven). Disse klageorganene er meldt til EFTA-statenes faste komité for oppføring på EU-kommisjonens liste over klageorganer som oppfyller kravene i direktivet om alternativ tvisteløsning.

Etter departementets vurdering er det fordelaktig med et ensartet system for klagebehandling av forbrukersaker. Klageloven sørger for at saksbehandlingen i ulike klageorganer er mest mulig lik, noe som bidrar til et forenklet og mer forutsigbart tvisteløsningssystem. Slik departementet ser det, bør klageorganene på forbrukerfeltet følge reglene i klageloven, men mindre særskilte grunner tilsier avvikende regler.

Pakkereisenemndas plikt til å søke godkjenning etter klageloven, jf. gjeldende pakkereiselov § 10-1 annet ledd, sikrer at nemnda oppfyller krav om nøytralitet, effektivitet og kompetanse m.m. Plikten sikrer også at nemnda utgjør en del av den offentlige og europeiske klagebehandlingsordningen for forbrukersaker, og er tilgjengelig på den europeiske nettbaserte klageportalen for grenseoverskridende forbrukersaker, jf. klageloven § 28. Departementet foreslår at den nylig innførte godkjenningsplikten videreføres.

Nemnda skal fortsatt behandle klager som gjelder avtaler om pakkereiser, så fremt arrangøren har stilt reisegaranti og dermed er medlem av Reisegarantifondet og Pakkereisenemnda. Det samme gjelder den som formidler pakkereiser for arrangør etablert utenfor EØS-området. Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger mot dette. Forbrukerombudet har innvendinger mot departementets forslag om at Pakkereisenemnda ikke skal behandle klager som gjelder sammensatte reisearrangementer.

Et sammensatt reisearrangement er ikke en pakkereise, men et pakkereiselignende arrangement, se definisjonen under punkt 3.3.5. Reisearrangementet, som består av minimum to forskjellige typer reisetjenester, kan den reisende ha kjøpt av én eller flere næringsdrivende. Hver næringsdrivende er ansvarlig for eventuelle mangler ved sine reisetjenester. Klager på de enkelte reisetjenestene som inngår i det sammensatte reisearrangementet kan klages inn til de respektive klagenemndene, som enten er godkjent etter klageloven, eller er regulert i særlov. Dersom det ikke finnes kvalifiserte nemnder som behandler klager på den aktuelle reisetjenesten, for eksempel klage på innkvartering eller andre typer tjenester som det er inngått avtale om, kan klagen rettes til Forbrukerrådet som mekler i saken.

I visse tilfeller kan den reisende som har kjøpt reisetjenester som danner et sammensatt reisearrangement få rettigheter som om det var kjøpt en pakkereise, jf. direktivet artikkel 19 nr. 3. Dette gjelder dersom den næringsdrivende som formidlet det sammensatte reisearrangementet ikke har stilt tilstrekkelig reisegaranti etter direktivet artikkel 19 nr. 1, eller ikke har oppfylt sin opplysningsplikt etter direktivet artikkel 19 nr. 2 bokstav a og b. Se punkt 8.2 om direktivet artikkel 19 nr. 3. I slike tilfeller blir den næringsdrivende som formidler det sammensatte reisearrangementet ansvarlig for leveringen av alle reisetjenestene som inngår i det sammensatte reisearrangementet, som om det var en pakkereise. Det vil si at vedkommende også blir ansvarlig for korrekt levering av reisetjenestene som andre næringsdrivende i utgangspunktet er ansvarlig for. Etter departementets syn er det derfor nærliggende at Pakkereisenemnda behandler klager på slike reisearrangementer. Det vil i så fall si at nemnda må ta stilling til om arrangementet det klages over er et sammensatt reisearrangement, eventuelt en pakkereise, og avvise saken dersom den faller utenfor deres saksområde. Det må imidlertid være opp til avtalepartene, det vil si bransjen og Forbrukerrådet å utvide Pakkereisenemndas virkeområde. Den som stiller reisegaranti for pakkereiser, har også plikt til å delta i Pakkereisenemnda og betale gebyr til dekning av driften. Tilsvarende krav er ikke foreslått for de som formidler sammensatte reisearrangementer.

I dag omfattes klager på pakkereiselignende reiser av pakkereiselovens kapittel 10 om tvisteløsning, jf. § 1-1 første ledd. Disse reisearrangementene, bestående av reise og innkvartering til personlig bruk, ligger tett opp til tradisjonelle pakkereiser. Å legge klager på sammensatte reisearrangementer til pakkereisenemnda, innebærer imidlertid en større utvidelse av nemndas saksfelt. Dersom Pakkereisenemndas saksfelt ikke utvides, vil klager på sammensatte reisearrangementer måtte behandles av Forbrukerrådet, jf. klageloven § 23. Dersom Pakkereisenemnda utvider sitt saksfelt med klager som gjelder sammensatte reisearrangementer, vil det være opp til nemndas avtaleparter å beslutte om det skal kreves gebyr for behandling av den enkelte klage på et sammensatte reisearrangement. Et eventuelt saksbehandlingsgebyr må fastsettes i samsvar med bestemmelsene i klageloven § 7. Departementet vil ikke foreslå å lovfeste krav om innbetaling av gebyr til nemndas drift for næringsdrivende som formidler sammensatte reisearrangementer.

Etter gjeldende pakkereiselov § 10-3 kan ikke formidler eller arrangør bringe en sak inn for de alminnelige domstoler, dersom den er til behandling i nemnda. Denne litispendensvirkningen gjelder ikke forbrukere. Dette avviker fra klageloven § 26 som slår fast at ingen av partene kan bringe en sak inn for domstolene mens den er til behandling i innmeldt klagenemnd. Dette er begrunnet i ønsket om å unngå at den samme tvisten behandles av flere organer på samme tid, med risiko for motstridende utfall. Partene skal heller ikke kunne «shoppe» rundt etter en foretrukket løsning. Hensynet til samfunnets og motpartens omkostninger og ulempe tilsier at saker som bringes inn til en nemnd bør ha litispendensvirkning. Etter departementets vurdering gjør samme hensyn seg gjeldende for saker i Pakkereisenemnda. Klageloven gjelder imidlertid kun saker der én av partene er forbruker. Dersom pakkereisenemnda behandler en sak der begge parter er næringsdrivende, er ikke reglene i klageloven til hinder for at saken bringes inn for domstolene, mens den er til behandling i nemnda. Departementet ser ingen tungtveiende grunner for å videreføre pakkereiselovens særregel om litispendens, annet enn om Pakkereisenemnda også skal behandle saker der den reisende ikke er forbruker. Dette er ikke ordningen i dag i henhold til nemndas vedtekter.

At formidlere og arrangører har plikt til å gi forbrukere informasjon om pakkereisenemnda når det oppstår en tvist, følger av markedsføringsloven § 10a, se Prop. 32 L (2015–2016) punkt 18.1.3. At informasjon om relevant klageorgan etter § 10a skal gis ved avtaleinngåelse, følger også av pakkereisedirektivets krav til avtalen, jf. artikkel 7 nr. 2 bokstav g. Denne bestemmelsen gjelder for alle reisende, uansett om de er forbrukere eller ikke. Departementet foreslår derfor ikke å videreføre bestemmelsen i gjeldende pakkereiselov § 10-2 om at kunden skal opplyses om retten til å kreve behandling i nemnda etter at tvisten er oppstått.

Departementet frafaller forslaget om å videreføre hjemmelen til i forskrift å fastsette regler om konsekvensene av at nemndas virksomhet opphører. Som følge av at de generelle reglene om klagebehandling av forbrukertvister i klageloven vil gjelde klager om pakkereiser dersom Pakkereisenemnda opphører, er det ikke nødvendig med hjemmel til å fastsette slike særregler. Opphører Pakkereisenemnda, vil klager på pakkereiser og eventuelt også på sammensatte reisearrangementer måtte behandles av Forbrukerrådet.

Som følge av at reglene om reisegaranti for pakkereiselignende reiser og transportdelen av en pakkereise ikke foreslås videreført i ny lov, foreslås det heller ikke at klager på pakkereiselignende reiser eller klager på transportdelen av en pakkereise skal omfattes av kapittelet om tvisteløsning i ny lov. Se punkt 10.3 og 10.4.

Se forslaget til ny lov om pakkereiser § 50.

11.4 Håndheving og sanksjoner

11.4.1 Gjeldende rett

Reisegarantiordningen administreres av Reisegarantifondet, som kan gi nødvendige pålegg for å sikre at bestemmelsene om reisegaranti etterleves, jf. pakkereiseloven § 11-2. Reisegarantifondets pålegg kan påklages til departementet, jf. pakkereiseloven § 11-5.

Nærmere regler om Reisegarantifondet og bestemmelser til gjennomføring av reisegarantiordningen er gitt i reisegarantiforskriften. Reisegarantifondets styre skal sørge for at det på en betryggende måte blir kontrollert at hver individuelle garanti og innbetaling av årsgebyr til fondet er i samsvar med pakkereiseloven og forskriften. Reisegarantifondet skal føre kontroll med at arrangøren overholder sin plikt til å opplyse i annonser, salgsbrosjyrer o.l. om at reisegaranti er stilt. Det vises til omtale av Reisegarantifondet under punkt 10.2.1.4.

Forsettlig eller uaktsom overtredelse av reglene om reisegaranti, herunder pakkereiseloven § 3-1 om reisegaranti som vilkår for annonsering og markedsføring, straffes med bøter eller fengsel i inntil 3 måneder, jf. pakkereiseloven § 11-7.

Det fremgår ikke av pakkereiseloven hvordan bestemmelsene som ikke gjelder reisegaranti, skal håndheves. Tilsyn med reglene i pakkereiselov og -forskrift er imidlertid en del av Forbrukertilsynets oppgaver. Forbrukertilsynet fører tilsyn i samsvar med bestemmelsene i markedsføringsloven. Etter markedsføringsloven § 6 er urimelig handelspraksis forbudt. I markedsføringsloven gis det retningslinjer for hva som skal anses urimelig. Forbrukertilsynet kontrollerer også næringsdrivendes avtalevilkår. Etter markedsføringsloven § 22 kan vilkår som nyttes eller tilsiktes nyttet i næringsvirksomhet overfor forbrukere forbys når de anses urimelige overfor forbrukerne, og forbud tilsies av allmenne hensyn. Brudd på pakkereiselovens bestemmelser er relevant ved vurderingen av om det foreligger en urimelig handelspraksis eller et urimelig avtalevilkår etter markedsføringsloven. «Lovstridsprinsippet» innebærer at handlinger som strider mot bindende forbrukervernregler, i utgangspunktet også anses å stride mot markedsføringsloven.

Overtrer den næringsdrivende reglene i markedsføringsloven kan Forbrukertilsynet treffe forbuds- eller påbudsvedtak. Forbud og påbud følges gjerne av trussel om tvangsmulkt, eller overtredelsesgebyr, jf. markedsføringsloven § 39 flg. Tvangsmulkt fastsettes som en løpende mulkt eller som et engangsbeløp som må betales av den vedtaket retter seg mot, dersom vedkommende overtrer forbuds- eller påbudsvedtaket, jf. markedsføringsloven § 42. Ved forsettlig eller uaktsom overtredelse av enkelte av lovens bestemmelser, herunder lovstridsprinsippet som er innfortolket i § 6, kan det fastsettes et overtredelsesgebyr som den som vedtaket retter seg mot, skal betale, jf. markedsføringsloven § 43. Forbrukertilsynet har vedtakskompetanse i alle saker. Forbrukertilsynets vedtak kan påklages til Markedsrådet, jf. markedsføringsloven § 37.

11.4.2 Direktivet

Medlemsstatene skal påse at det finnes egnede og effektive midler til å sikre at bestemmelsene i direktivet overholdes, jf. artikkel 24.

Det skal fastsettes bestemmelser om sanksjoner som får anvendelse ved overtredelser av de nasjonale bestemmelsene som gjennomfører direktivet, jf. artikkel 25. Medlemsstatene skal treffe alle nødvendige tiltak for å sikre at bestemmelsene blir gjennomført. Sanksjonene skal være virkningsfulle, stå i forhold til overtredelsen og virke avskrekkende, jf. fortalen punkt 47.

11.4.3 Forslag i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

Departementet viste til at dagens ordning med Reisegarantifondet, som administrerer og fører kontroll med reisegarantiordningen, fungerer godt. Departementet foreslo å videreføre ordningen.

Departementet foreslo også at departementet forblir klageinstans på Reisegarantifondets pålegg om reisegaranti. Dette omfatter blant annet klager på pålegg om at næringsdrivende plikter å stille reisegaranti, og fastsettelse av størrelsen på den pliktige garantien. Departementet bemerket at det i praksis er få klager på Reisegarantifondets pålegg.

Departementet foreslo videre at bestemmelsene i pakkereiseloven som ikke gjelder reisegaranti skal håndheves av Forbrukertilsynet, med Markedsrådet som klageinstans. Dette ble ansett å videreføre gjeldende ordning, der Forbrukertilsynet fører tilsyn med bestemmelsene i pakkereiseloven etter «lovstridsprinsippet», se punkt 11.4.1 om prinsippet. Departementet foreslo imidlertid at en bestemmelse om Forbrukertilsynets tilsyn inntas i ny pakkereiselov. Dette ville i større grad enn tilsyn med hjemmel i «lovstridsprinsippet» synliggjøre Forbrukertilsynets oppgave med håndheving av loven.

Hva gjelder sanksjoner, foreslo departementet at gjeldende system med bøter eller fengsel i inntil 3 måneder for forsettlig eller uaktsom overtredelse av reglene om reisegaranti, videreføres. Sanksjonene ble ansett å være i overensstemmelse med direktivets krav.

Forbrukertilsynets adgang til å ilegge sanksjoner i henhold til markedsføringsloven ble ansett tilstrekkelig til å imøtekomme direktivets krav til sanksjoner for brudd på øvrige bestemmelser. Departementet foreslo at det skal fremgå av ny pakkereiselov at kontrollen utøves i samsvar med reglene i markedsføringsloven §§ 32 til 42. Dette omfatter markedsføringslovens bestemmelser om tvangsmulkt. Departementet foreslo at brudd på lovens bestemmelser om forhåndsopplysninger og krav til avtalen kan sanksjoneres med overtredelsesgebyr.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om departementets forslag om håndheving og sanksjoner.

11.4.4 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder samtlige forslag fra høringsnotatet vedrørende håndheving og sanksjoner for brudd på pakkereiselovens bestemmelser.

Lovens bestemmelser gjelder både næringsdrivende etablert innenfor EØS-området, og næringsdrivende utenfor EØS som retter sin virksomhet mot reisende i EØS-området, jf. punkt 3.2 om virkeområde. Det vil si at Reisegarantifondets og Forbrukertilsynets tilsyn etter loven må omfatte alle disse næringsdrivende. Disse kan også ilegges sanksjoner for brudd på lovens bestemmelser. Dette samsvarer med Reisegarantifondets og Forbrukertilsynets tilsyn i dag, jf. forutsetningsvis gjeldende pakkereiselov § 11-1 og markedsføringsloven § 4 første ledd.

Pakkereisedirektivet skal beskytte «reisende», som omfatter både næringsdrivende og forbrukere, se definisjoner under punkt 3.3.6. Forbrukertilsynets tilsynskompetanse er avgrenset til forbrukerforhold. Forbrukertilsynet fører imidlertid ikke tilsyn på individnivå. Tilsynet skjer på generelt grunnlag av hensyn til forbrukerne som en gruppe. Dialog med næringsdrivende om endring av deres generelle avtalevilkår av hensyn til forbrukerne, vil derfor også kunne komme næringsdrivende reisende til gode. Etter departementets vurdering vil Reisegarantifondet og Forbrukertilsynet til sammen ivareta direktivets krav til håndheving.

Overtredelsesgebyr anses som straff etter Den europeiske menneskerettskonvensjon. Sanksjonen ilegges for allerede begåtte lovbrudd. Dette i motsetning til tvangsmulkt som først utløses når den næringsdrivende gjentar eller fortsetter den ulovlige handlingen. Siden overtredelsesgebyr anses som straff, er det viktig at reglene som kan sanksjoneres med overtredelsesgebyr er klare. Det må være forutberegnelig for næringsdrivende når overtredelsesgebyr kan ilegges. Det vises til Prop. 93 L (2016–2017) punkt 6.4 vedrørende bruk av overtredelsesgebyr og til Prop. 62 L (2015–2016), merknader til forvaltningsloven § 44. Etter departementets syn inneholder bestemmelsene om forhåndsopplysninger og krav til pakkereiseavtalen klare plikter for arrangøren, se lovforslaget §§ 9 til 13, § 14 annet ledd og § 15. Det samme gjelder § 39 om opplysningsplikten til den næringsdrivende som formidler sammensatte reisearrangementer. Departementet foreslår at det stilles krav om at lovbruddene er av kvalifisert art. Det vil si at lovbruddene må anses som vesentlige, eller har skjedd gjentatte ganger. Dermed stilles det opp en høy terskel for bruk av overtredelsesgebyr, som sikrer næringsdrivendes forutberegnelighet og rettssikkerhet. Mindre brudd på bestemmelsene bør ikke kunne sanksjoneres med overtredelsesgebyr ved første gangs overtredelse. Grensen mellom simpel og vesentlig overtredelse må klarlegges gjennom praksis. Departementet foreslår at forsettlige eller uaktsomme brudd kan sanksjoneres med overtredelsesgebyr. Rammer for ileggelse av overtredelsesgebyr foreslås regulert i forskrift.

Se forslaget til ny lov om pakkereiser § 46 første og annet ledd og §§ 51 til 53.

11.5 Ansvar for bestillingsfeil

11.5.1 Gjeldende rett

Ved bestilling av en pakkereise kan det skje feil som resulterer i at bestillingen ikke gjennomføres etter hensikten. Slike feil kan skyldes teknisk svikt, for eksempel at en bestilling via internett ikke blir registrert i systemet til den næringsdrivende, eller menneskelig svikt, som at den næringsdrivende legger inn feil avreisedato eller staver den reisendes navn feil. Pakkereiseloven regulerer ikke hvem som har ansvaret for feil som skjer i løpet av bestillingsprosessen. Etter det departementet er kjent med, har norsk lovgivning heller ingen generell bestemmelse om ansvar for denne typen feil.

Ehandelsloven gjelder elektronisk handel med varer og tjenester, og kommer til anvendelse for elektronisk inngåtte avtaler, blant annet etter pakkereiseloven. Etter ehandelsloven § 11 tredje ledd skal en tjenesteyter tilrettelegge den elektroniske avtaleinngåelsen, slik at inntastingsfeil på en enkel måte kan oppdages og rettes før avtalen inngås. I praksis tilfredsstilles dette kravet som regel ved at forbrukeren får en oversikt over inntastet informasjon til kontroll før endelig bestilling foretas, jf. merknader til ehandelsloven § 11 i Ot.prp. nr. 31 (2002–2003). Brudd på bestemmelsen er ikke erstatningsrettslig eller sivilrettslig sanksjonert i ehandelsloven, men håndheves etter bestemmelser og offentligrettslige sanksjoner i markedsføringsloven.

11.5.2 Direktivet

Ansvar for ulike feil som skjer i løpet av bestillingsprosessen av pakkereiser eller reisetjenester som inngår i sammensatte reisearrangementer, reguleres av artikkel 21. Det fremgår av fortalen punkt 45 at den reisende bør være beskyttet mot feil som oppstår i bestillingsprosessen.

En næringsdrivende skal være ansvarlig («liable») for alle feil som skyldes tekniske feil i bestillingssystemet som kan tilskrives vedkommende. Dersom den næringsdrivende har samtykket i å sørge for bestilling av en pakkereise eller en reisetjeneste som inngår i et sammensatt reisearrangement, er vedkommende også ansvarlig for andre feil som gjøres i løpet av bestillingsprosessen. Den næringsdrivende skal likevel ikke være ansvarlig for bestillingsfeil som kan tilskrives den reisende, eller som skyldes uunngåelige og ekstraordinære omstendigheter.

11.5.3 Forslag i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

Departementet foreslo å gjennomføre direktivets bestemmelse om ansvar for bestillingsfeil i ny pakkereiselov. Ingen høringsinstanser har uttalt seg til realiteten i forslaget.

11.5.4 Departementets vurderinger

En bestemmelse om ansvar for bestillingsfeil er ny sammenlignet med gjeldende pakkereiselov. Bestemmelsen innebærer at den næringsdrivende får et objektivt ansvar for feil i løpet av bestillingsprosessen, som enten skyldes tekniske feil eller menneskelig svikt av den næringsdrivende selv eller personer som arbeider for vedkommende. En teknisk feil kan for eksempel skyldes en tredjeperson som leverer den tekniske løsningen til den næringsdrivende. Etter alminnelige erstatningsrettslige prinsipper beror erstatningsansvar på subjektiv skyld, altså en klanderverdig opptreden (uaktsomhet, grov uaktsomhet eller forsett). Arbeidsgiveransvaret er objektivt i den forstand at det ikke er betinget av skyld fra arbeidsgiverens side, men det forutsetter at en arbeidstaker har handlet klanderverdig under utførelsen av arbeid for arbeidsgiveren. Ansvaret for bestillingsfeil etter direktivet er et rent objektivt ansvar. Det vil si at det ikke kreves at noen kan bebreides for feilen. Det er nok å konstatere at det for eksempel foreligger en teknisk feil som er årsak til den manglende eller feilaktige bestillingen. Direktivets bestemmelse om bestillingsfeil antas derfor å utvide den næringsdrivendes ansvar for bestillingsfeil, sammenlignet med gjeldende rett.

Dersom det er den reisendes egen nettbestilling som har forsvunnet, kan det bli vanskelig å sannsynliggjøre at det faktisk er foretatt en bestilling. Annerledes stiller det seg om den næringsdrivende har samtykket i å gjøre bestillingen på den reisendes vegne.

Direktivet utdyper ikke hva som blir konsekvensen av bestillingsfeil. At den næringsdrivende blir erstatningsansvarlig for tap som den reisende påføres som følge av bestillingsfeilen er lagt til grunn i ny dansk lov om pakkereiser og sammensatte reisearrangementer, og i den svenske utredningen om gjennomføringen av direktivet. De utdyper imidlertid ikke hva slags tap som skal dekkes.

Man kan tenke seg ulike tilfeller hvor spørsmål om erstatning for bestillingsfeil kan oppstå. En teknisk feil kan medføre at den reisendes bestilling forsvinner i systemet, slik at den reisende må foreta en ny bestilling på et senere tidspunkt til en høyere pris enn på det opprinnelige bestillingstidspunktet. I andre tilfeller er bestillingen registrert, men med ulike feil. Dette kan være feil dato, feil reisemål, feil navn på den reisende etc. En teknisk feil kan også medføre at den reisendes bestilling registreres flere ganger. I mange av disse tilfellene kan den reisendes tap være vanskelig å fastslå.

Departementet antar at formålet med bestemmelsen om bestillingsfeil er å sikre at reisende kommer skadesløs fra situasjonen. Etter departementets syn må den reisende, som et minimum, stilles som om bestillingen ikke var gjort. Det vil blant annet si at den reisende må få eventuelle innbetalinger tilbake. Når det imidlertid gjelder spørsmål om arrangørens erstatningsansvar går lenger, må dette avgjøres etter alminnelig kontraktsrett. Dette kan for eksempel dreie seg om direkte kostnader knyttet til den planlagte reisen skal kunne dekkes, for eksempel til vaksiner og visum, og om også tapt ferieglede skal erstattes. Uansett vil ikke ethvert tap kunne kreves dekket. Tapet må være en påregnelig følge av at bestillingen feilet. Etter departementets syn må det overlates til praksis å fastsette omfanget av erstatningen ved ulike typer bestillingsfeil.

Departementet opprettholder forslaget om å gjennomføre direktivets bestemmelse i ny lov om pakkereiser. Se forslaget til § 48.