9 Særlig om formidleren

9.1 Gjeldende rett

Den som tilbyr eller selger pakkereiser som er tilrettelagt av en arrangør, anses som formidler, jf. pakkereiseloven § 2-2 annet ledd. Et reisebyrå er et typisk eksempel på en formidler. Som regel er det arrangøren som er kundens avtalepart, men også formidleren kan være det, jf. § 1-1 første ledd forutsetningsvis. Det antas at en formidler av en pakkereise i de fleste tilfeller er arrangørens fullmektig (agent). Arrangøren er kundens avtalepart, enten kunden foretar bestilling gjennom en formidler, eller direkte fra arrangøren. Der formidleren unntaksvis er part i avtalen skal ansvaret som påhviler arrangøren etter loven gjelde for formidleren som om han var arrangør, jf. Ot.prp. nr. 35 (1994–95) punkt 4.7.

Etter en rekke bestemmelser i loven kan kunden velge om han eller hun vil henvende seg til formidleren eller arrangøren. Dette gjelder blant annet når kunden vil avbestille en pakkereise, vil overdra pakkereisen til annen person, vil heve avtalen på grunn av vesentlige mangler, og når kunden vil reklamere (pakkereiseloven § 4-3 fjerde ledd, § 4-4, § 5-1 annet ledd og § 8-1). Disse bestemmelsene gjelder etter at avtale om pakkereise er inngått. Formidleren har ikke plikt til å gi eller utarbeide opplysninger før avtale inngås.

Som arrangørens fullmektig hefter formidleren overfor kunden for krav som etter loven kan reises mot arrangøren, jf. pakkereiseloven § 7-1 første ledd. Dette er først og fremst krav om prisavslag, tilbakebetaling av innbetalte beløp ved avbestilling og heving, og erstatning. Formidleren hefter likevel ikke for krav som kan kreves dekket av Reisegarantifondet. Blir arrangøren insolvent uten at reisegaranti er stilt, hefter imidlertid formidleren overfor kunden. Formidleren har derfor en oppfordring til å kontrollere at arrangøren faktisk har stilt garanti.

Kun én bestemmelse i loven gjelder bare formidleren. Dersom arrangøren av pakkereisen er utenlandsk, skal formidleren alltid stille reisegaranti, med mindre det godtgjøres at arrangøren selv har stilt slik garanti, jf. pakkereiseloven § 11-1 annet ledd.

Når kunden gjør sine krav gjeldende mot formidleren, trer formidleren inn i kundens krav mot arrangøren, jf. pakkereiseloven § 7-1 annet ledd. Det er altså arrangøren som bærer det endelige ansvaret for krav fra kunden. Dette gjelder likevel ikke dersom kundens krav skyldes formidlerens forhold. Et eksempel er dersom formidleren har gått ut over sine fullmakter, og har forpliktet arrangøren til noe mer enn det som var forutsatt fra arrangørens side, jf. merknadene til § 7-1 i Ot.prp. nr. 35 (1994–95).

9.2 Formidleransvar i andre land

9.2.1 Danmark

I forbindelse med gjennomføringen av direktivet vedtok Danmark 26. desember 2017 en ny lov om pakkerejser og sammensatte rejsearrangementer. I loven pålegges formidleren kun de obligatoriske pliktene som følger av direktivet. Det vil si at Danmark ikke pålegger formidleren ansvar for gjennomføring av pakkereisen.

9.2.2 Finland

Formidleren har kun ansvar der formidleren selger en pakkereise som arrangeres av en utenlandsk arrangør. Ansvaret innebærer at arrangøren og formidleren er solidarisk ansvarlige overfor kunden for opplysninger gitt til kunden, og for riktig gjennomføring av pakkereisen. Når reisen arrangeres av en finsk arrangør er formidleren ikke ansvarlig overfor kunden. I forbindelse med gjennomføringen av pakkereisedirektivet, vil Finland ikke innføre det valgfrie gjennomføringsansvaret.

9.2.3 Sverige

Formidleren har i dag ansvar for gjennomføringen av pakkereisen dersom formidleren er part i avtalen med den reisende. Dette forekommer sjelden. Dersom formidleren ikke er part i avtalen hefter formidleren ikke for krav som den reisende kan rette mot arrangøren. Formidleren har imidlertid ansvar sammen med arrangøren for å gi den reisende opplysninger før avtale inngås.

Etter det departementet er kjent med vil det ikke bli foreslått å innføre det valgfrie gjennomføringsansvaret for formidleren i forbindelse med gjennomføringen av direktivet. Lovproposisjonen skal etter planen fremmes i mars 2018.

9.3 Direktivet

9.3.1 Innledning

Bestemmelser om formidleren fremgår av direktivet artikkel 5 til 7, 15 og 20, og omhandles i fortalen punkt 24. Disse bestemmelsene er obligatoriske for medlemsstatene å innføre, fordi reglene skal være like i medlemsstatene, jf. artikkel 4. Se punkt 9.3.2 om formidlerens obligatoriske ansvar. I tillegg til disse bestemmelsene, kan medlemsstatene velge å innføre gjennomføringsansvar for formidleren, jf. artikkel 13 nr. 1 annet ledd. Gjennomføringsansvaret er berørt i fortalen punkt 23. Gjennomføringsansvar for formidleren vil si at bestemmelsene i direktivet som gjelder arrangørens gjennomføring av pakkereisen, samt enkelte andre bestemmelser, også gjelder for formidleren. Se punkt 9.3.3 om valgfritt gjennomføringsansvar. Dersom medlemsstatene ikke innfører gjennomføringsansvar for formidleren, kan medlemsstatene likevel pålegge formidleren en plikt til å stille insolvensbeskyttelse jf. fortalen punkt 41, se punkt 10.2 om reisegaranti ved pakkereiser.

9.3.2 Obligatorisk ansvar for formidleren

Dersom en pakkereise selges gjennom en formidler, skal formidleren gi den reisende nærmere bestemte opplysninger før den reisende blir bundet av pakkereiseavtalen, jf. artikkel 5 nr. 1. Formidleren skal også informere den reisende på en klar og forståelig måte i fremhevet form om eventuelle endringer i disse forhåndsopplysningene, jf. artikkel 6. Formidleren skal også gi den reisende en kopi eller en bekreftelse på avtalen på et varig medium ved inngåelse av pakkereiseavtalen, eller uten unødig opphold deretter, jf. artikkel 7. Disse pliktene påligger også arrangøren.

Den reisende skal kunne sende meldinger, anmodninger eller klager under gjennomføringen av pakkereisen direkte til formidleren som pakkereisen ble kjøpt hos, jf. artikkel 15. Formidleren skal uten unødig opphold videresende henvendelsene til arrangøren. Bestemmelsen om den reisendes mulighet til å kontakte arrangøren via formidleren skal gjøre kommunikasjonen enklere, særlig i tilfeller over landegrensene, jf. fortalen punkt 24. Henvendelsene skal anses for å være mottatt av arrangøren når de er mottatt av formidleren.

Dersom arrangøren er etablert utenfor EØS-området, har formidleren ansvaret for gjennomføringen av pakkereisen og plikt til å stille insolvensbeskyttelse, selv om nasjonal rett ikke legger gjennomføringsansvaret på formidleren. Dette gjelder med mindre formidleren dokumenterer at arrangøren oppfyller disse kravene, jf. artikkel 20. Formidleren har ellers ingen plikt til å stille insolvensbeskyttelse etter direktivets obligatoriske bestemmelser.

9.3.3 Valgfritt gjennomføringsansvar for formidleren

Direktivet lar det være opp til hver enkel medlemsstat å avgjøre hvorvidt formidleren, i tillegg til arrangøren, skal ha ansvar for gjennomføringen av pakkereisen, jf. artikkel 13 nr. 1 annet ledd. Dersom formidleren får ansvar for gjennomføringen av pakkereisen, skal visse av bestemmelsene i direktivet som gjelder for arrangøren, også gjelde for formidleren. Dette er bestemmelsene om

• innholdet i pakkereiseavtalen og dokumenter som skal utleveres før pakkereisen begynner (artikkel 7),

• overdragelse av pakkereiseavtalen til en annen reisende (artikkel 9)

• endring av prisen (artikkel 10)

• endring av andre vilkår i pakkereiseavtalen (artikkel 11)

• oppsigelse av pakkereiseavtalen og angrerett før pakkereisen begynner (artikkel 12),

• ansvar for gjennomføring av pakkereisen (artikkel 13),

• prisreduksjon og erstatning (artikkel 14)

• plikt til å yte bistand (artikkel 16)

• reglene om insolvensbeskyttelse i kapittel V som gjelder for arrangøren.

Reglene om gjennomføring av pakkereisen omfatter blant annet plikt til å avhjelpe mangler og gi bistand, se nærmere punkt 7. Kravet om at formidleren skal stille insolvensbeskyttelse gjelder kun dersom formidleren mottar betaling for pakkereisen. Medlemsstatene kan ikke pålegge formidleren kun enkelte av pliktene som inngår i gjennomføringsansvaret – det er enten alle pliktene eller ingen.

Adgangen til å ilegge formidleren ansvar utover direktivets obligatoriske bestemmelser, var ikke en del av kommisjonens opprinnelige forslag. I EFTA-statenes felles uttalelse, som ble utarbeidet etter nasjonale høringer av direktivforslaget, ble det gitt uttrykk for at ansvaret for formidleren i direktivet burde utvides, eller at statene burde gis valgfri adgang til å utvide ansvaret.

9.4 Forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo å gjennomføre direktivets obligatoriske bestemmelser om formidleren i ny pakkereiselov. Departementet foreslo under tvil å innføre det valgfrie formidleransvaret. Departementet ba særlig om høringsinstansenes syn på dette forslaget.

9.5 Høringsinstansenes syn

Forbrukerombudet og Forbrukerrådet ønsker gjennomføringsansvar for formidleren. Hovedorganisasjonen Virke (Virke), NHO Luftfart, NHO Reiseliv, NHO Transport og Reisegarantifondet er imot et gjennomføringsansvar for formidleren. Ingen øvrige instanser har uttalt seg om forslaget.

NHO Reiseliv viser til at formidleren som regel ikke har noen mulighet til å påvirke leveringen av pakkereisen, og ikke har annen kunnskap knyttet til selve gjennomføringen enn den som mottas fra arrangøren. Ettersom formidleren uansett må henvende seg til arrangøren, mener både NHO Luftfart, NHO Transport, NHO Reiseliv og Virke at det for den reisende kan være mer effektivt å forholde seg direkte til arrangøren. Ifølge Virke vil arrangøren til enhver tid være nærmest til å kontrollere at den faktiske gjennomføringen skjer i samsvar med det avtalte. Et formidleransvar vil bli et forsinkende mellomledd og vil være ødeleggende for arrangørens muligheter til å rette mangler hurtig på destinasjonen. Virke mener den totale beskyttelsen av den reisende ikke vil svekkes om man velger å ikke innføre det valgfrie formidleransvaret for gjennomføringen av pakkereisen. Forbrukerombudet mener det motsatte.

Forbrukerrådet viser til at en næringsdrivende kan opptre både som arrangør og formidler i ulike sammenhenger. Også Forbrukerombudet mener at det kan være uklart for forbrukeren hvem som er arrangør. Forbrukerombudet viser til at det vil være naturlig for forbrukeren å forholde seg til formidleren, fordi formidleren har markedsført reisen, stått for avtaleinngåelsen og gjennomført betalingen.

Når det gjelder reisegaranti, mener Reisegarantifondet at arrangøren er obligasjonsrettslig forpliktet overfor den reisende til å levere det som er avtalt, selv om formidleren ikke har levert mottatt betaling videre til arrangøren. Det siteres fra uttalelsen:

«Vår erfaring er at når arrangøren[e] blir bevisst sitt ansvar, vil de i stor utstrekning sørge for å fakturere den reisende selv og motta oppgjør direkte. Dette er typisk for de store charterarrangørene som overfører godtgjørelsen til formidleren først når reisen er gjennomført.»

Reisegarantifondet påpeker at en formidler ofte ikke har de samme økonomiske ressursene som en arrangør til å kunne stille reisegaranti. Det er ifølge Reisegarantifondet naturlig at denne byrden derfor legges på arrangøren. Reisegarantifondet uttaler:

«Reisegarantifondets erfaring med det svenske pålegget om garantiplikt for formidlere som de nå har valgt å gå bort i fra, [er] at det bidro til å hindre norske arrangørers tilgang til det svenske markedet. I tillegg til å ha stilt en betydelig reisegaranti i Norge måtte arrangøren eventuelt bistå en svensk formidler med nødvendig kapital for lovlig å kunne selge pakkene gjennom en svensk formidler. Dette til tross for at den norske garantien også ville dekke de svenske reisende fullt ut.»

Forbrukerombudet mener garantiplikt for formidleren vil kunne bidra til å styrke insolvensbeskyttelsen for forbrukerne, dersom den anvendes på en fornuftig måte. Forbrukerombudet presiserer at det ikke er behov for «dobbeltgarantier», men at formålet må være å kunne kreve garanti for en eventuell restrisiko som ikke dekkes av garantien fra arrangøren. Ettersom størrelsen på garantien kan avstemmes med den faktiske risikoen for at forbrukeren ikke får dekning gjennom arrangøren, mener Forbrukerombudet at garantiplikt for formidleren i praksis ikke vil være særlig tyngende. Forbrukerrådet anser heller ikke plikten til å stille reisegaranti som særlig tyngende ettersom formidleren kan unngå plikten ved å ikke motta betaling.

Ifølge Forbrukerrådet er formidleransvaret en veletablert praksis som ikke bør fravikes med mindre tungtveiende grunner tilsier det. Forbrukerrådet mener at den reisendes tap av beskyttelse dersom formidleransvaret ikke gjennomføres, må tillegges større vekt enn formidlerens økte belastning i form av reisegaranti dersom formidleransvaret gjennomføres.

9.6 Departementets vurderinger

9.6.1 Obligatorisk ansvar for formidleren

Bestemmelsen i direktivet om at formidleren skal gi den reisende nærmere bestemte opplysninger og kopi av pakkereiseavtalen, dersom forpliktelsene ikke allerede er oppfylt av arrangøren, er ny. I dag har formidleren ikke en slik forpliktelse.

Etter direktivet skal formidleren videreformidle den reisendes reklamasjon, krav om prisavslag etc. til arrangøren. Henvender den reisende seg til formidleren med tilsvarende krav i dag, må formidleren gi prisavslag, erstatning etc. og kreve dette tilbake fra arrangøren. Formidlerens plikt til å videreformidle kontakt mellom arrangøren og den reisende innebærer altså færre plikter for formidleren sammenlignet med gjeldende rett.

Formidlerens plikt til å videreformidle henvendelser gjelder «gjennomføringen av pakkereisen», det vil si henvendelser etter at pakkereisen har startet. Departementet antar derfor at den reisende, uten et gjennomføringsansvar, ikke kan henvende seg til formidleren før pakkereisen begynner, dersom han eller hun for eksempel ønsker å avbestille pakkereisen eller overdra pakkereisen til en annen reisende. Dette avviker fra gjeldende rett. Den reisende må altså kontakte arrangøren direkte. Det vil formidleren måtte opplyse den reisende om, dersom det blir nødvendig.

Direktivets bestemmelser om at formidleren er ansvarlig for gjennomføringen av pakkereisen og skal stille reisegaranti, dersom arrangøren er etablert utenfor EØS-området, samsvarer i stor grad med gjeldende rett. Gjeldende rett krever imidlertid at formidleren har dette ansvaret for enhver utenlandsk arrangør. Ettersom direktivet stiller krav om at alle stater som er part i EØS-avtalen har virkningsfulle regler om insolvensbeskyttelse, og at en medlemsstats insolvensbeskyttelse skal anerkjennes av øvrige medlemsstater, antas forskjellen å ha liten betydning. Den utenlandske arrangøren fra EØS-området vil dekkes av etableringsstatens regler om insolvensbeskyttelse. Se punkt 10.2.

Direktivets obligatoriske bestemmelser for formidleren utvider altså formidlerens plikter på enkelte punkter, først og fremst når det gjelder krav til informasjon før avtale inngås, og plikt til å videreformidle opplysninger til arrangøren. Hovedforskjellen mellom direktivets obligatoriske bestemmelser om formidleren og gjeldende rett er at formidleren ikke er ansvarlig for krav som arrangøren er ansvarlig for.

Ingen høringsuttalelser omhandler direktivets obligatoriske ansvar for formidleren. Departementet opprettholder forslaget om å gjennomføre direktivets obligatoriske bestemmelser om formidleren i ny lov om pakkereiser. Se forslaget til § 37 og § 38.

9.6.2 Valgfritt gjennomføringsansvar for formidleren

Den valgfrie adgangen til å innføre gjennomføringsansvar for formidleren i tillegg til direktivets obligatoriske regler, er et unntak fra direktivets prinsipp om totalharmonisering, det vil si at reglene skal være like i medlemsstatene.

Dersom gjennomføringsansvaret innføres, pålegges formidleren en rekke plikter som uten gjennomføringsansvaret kun påligger arrangøren. Medlemsstatene kan ikke velge å pålegge formidleren kun enkelte av disse pliktene. Ansvaret er alternativt: er en forpliktelse oppfylt av arrangøren eller formidleren, kan den reisende ikke kreve at den andre skal oppfylle den samme forpliktelsen, for eksempel utstede dokumenter en gang til.

Det valgfrie gjennomføringsansvaret innebærer at den reisende kan kreve at formidleren gir prisavslag, og annet oppgjør som arrangøren i siste instans er ansvarlig for, blant annet tilbakebetaling etter avbestilling, og oppgjør ved heving. Slike krav kan den reisende rette mot formidleren i dag. Begrunnelsen for dagens regel har vært at det for kunden i mange tilfeller kan være uklart hvem som egentlig er arrangør.

Dersom man viderefører formidlerens ansvar for å gi prisavslag, erstatning, tilbakebetale ved avbestilling etc., det vil si krav som arrangøren har ansvaret for, vil det innebære at formidleren også pålegges en rekke nye oppgaver. Dette er blant annet plikt til å gi den reisende kvitteringer og billetter, underrette den reisende om endringer i avtalevilkårene og dokumentere kostnader i forbindelse med overdragelse av pakkereisen. Dette er plikter som i praksis innebærer videreformidling av opplysninger fra arrangøren. Gjennomføringsansvaret medfører dessuten en plikt for formidleren til å stille reisegaranti for mottatt betaling, til forskjell fra i dag.

Når det gjelder formidlerens plikt til å stille reisegaranti dersom det valgfrie gjennomføringsansvaret innføres, forstår departementet Reisegarantifondets høringsuttalelse slik at betalingen for en pakkereise i praksis som regel gjøres direkte til arrangøren, og ikke til formidleren. Ettersom formidleren kun må stille reisegaranti for mottatt betaling, bør plikten til å stille reisegaranti ikke være et avgjørende argument mot gjennomføringsansvar for formidleren. Når det gjelder Forbrukerombudets innspill om at formidleren bør være ansvarlig for en restrisiko som ikke dekkes av arrangøren, vil departementet bemerke at reisegarantien som arrangøren skal stille skal være tilstrekkelig i forhold til omsetning og risiko. Det skal ikke være noen restrisiko.

Forbrukerombudet og Forbrukerrådet har i sine høringsuttalelser bemerket at det for den reisende som regel er praktisk å kunne forholde seg til formidleren. Selv om arrangøren alltid er ansvarlig, så er det ofte formidleren som den reisende har etablert et forhold til. Departementet er enig i at det for den reisende kan være praktisk å forholde seg til formidleren med økonomiske krav. Etter departementets syn vil imidlertid det valgfrie gjennomføringsansvaret også medføre plikter som mindre naturlig ligger til formidleren, for eksempel avhjelp av mangler og bistand. Ettersom formidleren i dag hefter for alle krav som kan rettes mot arrangøren, kan også krav om avhjelp og bistand rettes mot formidleren. Etter det departementet kjenner til praktiseres dette i dag slik at formidleren, dersom den reisende tar kontakt med krav om avhjelp, må gå veien om arrangøren for å få mangelen avhjulpet. Det vil si at formidleren først må videreformidle henvendelsen til arrangøren, og at formidleren deretter må videreformidle arrangørens svar tilbake til den reisende. Etter departementets syn vil situasjonen, uten det valgfrie gjennomføringsansvaret for formidleren, ikke skille seg nevneverdig fra dagens praksis. Den reisendes situasjon vil altså ikke bli forverret, om gjennomføringsansvar ikke innføres. Også uten det valgfrie gjennomføringsansvaret må formidleren, etter direktivets obligatoriske bestemmelser, videreformidle den reisendes henvendelser til arrangøren. Forskjellen er at formidleren ikke vil utgjøre et mellomledd i den etterfølgende kontakten mellom arrangøren og den reisende. Dersom direktivets valgfrie gjennomføringsansvar innføres, vil formidleren ha en selvstendig plikt til å avhjelpe mangler og gi bistand. Etter departementets syn vil avhjelp og bistand til den reisende i løpet av pakkereisen være oppgaver som naturlig hører til arrangøren. Til forskjell fra formidleren, vil arrangøren gjerne ha representanter på reisemålet, eller andre forutsetninger for å bistå den reisende. Departementet er enig med Virke i at formidleren vil kunne utgjøre et unødvendig mellomledd mellom den reisende og arrangøren, som uansett må kontaktes når det foreligger mangler ved pakkereisen.

Forbrukerombudet og Forbrukerrådet hevder at det kan være uklart for den reisende hvem som er arrangør. Departementet vil bemerke at den reisende skal gis tydelig informasjon om hvem som er arrangør, både før avtale inngås og i pakkereiseavtalen. Se punkt 4.1 og 4.2. Skulle den reisende feilaktig rette en henvendelse til formidleren, vil formidleren, etter direktivets obligatoriske bestemmelser, uansett ha en plikt til å videreformidle henvendelsen til arrangøren.

Selv uten gjennomføringsansvar, kan medlemsstatene pålegge formidleren å stille reisegaranti. Reisegaranti er nærmere behandlet under punkt 10.

Det er når arrangøren er etablert utenfor EØS-området at det er et praktisk behov for gjennomføringsansvar for formidleren. I slike tilfeller kan det være vanskelig for den reisende å komme i kontakt med arrangøren. Formidlerens ansvar for gjennomføringen i slike tilfeller følger allerede av direktivets obligatoriske bestemmelser, se punkt 9.3.2 over.

Både Sverige og Danmark har, som Norge, hatt et begrenset ansvar for formidleren i dag, som fjernes, eller antas fjernet, i forbindelse med gjennomføringen av direktivet. Det vil si at det kun er direktivets obligatoriske ansvar for formidleren som gjennomføres. Også Finland begrenser formidlerens ansvar til direktivets obligatoriske ansvar, som i stor grad vil innebære videreføring av den gjeldende finske ordningen. Gjennomføringsansvar i Norge vil altså innebære en ulempe for norske formidlere som konkurrerer i et marked med nordiske formidlere uten gjennomføringsansvar.

Departementet frafaller etter dette forslaget om å innføre direktivets valgfrie gjennomføringsansvar for formidleren. Se tabell 9.1 om hvilke plikter formidleren har etter henholdsvis direktivets obligatoriske og valgfrie bestemmelser, og etter gjeldende rett.