4 Forhåndsopplysninger og krav til pakkereiseavtalen
4.1 Opplysningskrav før avtale om pakkereise inngås
4.1.1 Generelt
4.1.1.1 Gjeldende rett
Pakkereiseloven kapittel 3 pålegger arrangøren å gi kunden visse opplysninger. Det dreier seg om opplysninger som skal gis før avtale inngås, og opplysninger som skal gis etter at avtale er inngått, men før pakkereisen tar til. Det stilles også krav til opplysninger gitt i kataloger og brosjyrer som stilles til rådighet for kunden.
Pakkereiseloven § 3-5 gir departementet hjemmel til i forskrift å gi nærmere regler om opplysningene som skal gis etter kapittel 3.
Etter omstendighetene kan krav til forhåndsopplysninger også følge av ulovfestede kontraktsrettslige prinsipper, som prinsippet om gjensidig lojalitet i kontraktsforhold. Krav følger også av annet regelverk, for eksempel tjenesteloven, markedsføringsloven, ehandelsloven, angrerettloven og avtaleloven. De generelle opplysningskravene i forbrukersaker inntatt i avtaleloven og angrerettloven, gjelder imidlertid ikke avtaler som omfattes av pakkereiseloven, jf. avtaleloven § 38 b annet ledd nr. 3 og angrerettloven § 2 bokstav d. Foruten avtaler om pakkereiser er dette avtaler om transportdelen av en pakkereise og visse pakkereiselignende reiser, jf. pakkereiseloven § 1-1 første ledd, som viser til § 11-1 første ledd annet punktum og tredje ledd.
4.1.1.2 Direktivet
Artikkel 5 gjelder opplysninger som skal gis den reisende ved salg av pakkereiser. Arrangøren skal gi den reisende standardopplysninger og andre relevante opplysninger, før den reisende blir bundet av en pakkereiseavtale eller annet tilsvarende tilbud. Formålet med uttrykket «tilsvarende tilbud» er å omfatte bindende tilbud fra den reisende, som må aksepteres av arrangøren, ifølge kommisjonen i ekspertgruppemøte. Standardopplysningene skal gis ved hjelp av ulike skjema, som fremgår av vedlegg I del A, B og C til direktivet. Opplysningene i skjemaene er identiske. Valget mellom skjemaene i vedlegg I del A og del B avhenger av om hyperlenker kan benyttes. Del C gjelder særskilt for tilfeller der en pakkereise dannes ved lenkede bestillingsprosesser i samsvar med artikkel 3 nr. 2 første ledd bokstav b romertall v, se punkt 3.3.2. Dersom pakkereisen selges via en formidler, gjelder kravet til å gi opplysninger også for denne.
Opplysningskravene i direktivet er uttømmende, men skal likevel ikke berøre opplysningskrav fastsatt i annet relevant EU-regelverk, jf. fortalen punkt 27.
Direktivets krav til forhåndsopplysninger gjelder uansett hvordan pakkereisen blir solgt, enten det er på internett, per telefon, i fysisk butikk, på messe eller på annen måte.
4.1.2 Når opplysningene skal gis
Gjeldende pakkereiselov skiller mellom opplysninger som skal gis før avtale inngås, og opplysninger som skal gis før pakkereisen tar til. Etter pakkereiseloven § 3-3 første ledd skal opplysninger om avtalevilkår og vesentlige praktiske forhold som har betydning for pakkereisen, gis før avtalen inngås. For avtaler som inngås så kort tid før pakkereisen skal ta til at det ikke er mulig å overholde bestemmelsen, skal informasjonen gis i den utstrekning det er praktisk mulig, jf. annet ledd. Når det derimot gjelder opplysninger som skal gis før pakkereisen begynner, skal disse gis i god tid før pakkereisen skal ta til, jf. pakkereiseloven § 3-4.
Direktivet artikkel 5 nr. 1 fastslår at opplysningene skal gis «før den reisende blir bundet» av en avtale om pakkereise eller tilsvarende tilbud, det vil si før avtale blir inngått. Også alle endringene i forhåndsopplysningene skal formidles til den reisende før avtale inngås, jf. artikkel 6 nr. 1 annet punktum. Det presiseres ikke nærmere i direktivet hvor lang tid forut for avtaletidspunktet den reisende skal ha opplysningene. Departementet antar imidlertid at en naturlig forståelse av «før den reisende blir bundet» sammenholdt med de hensyn plikten til å gi forhåndsopplysninger bygger på, tilsier at informasjonen må gis slik at den reisende har mulighet til å sette seg inn i opplysningene før avtalen blir bindende. Den reisende er da i stand til å foreta en beslutning på kvalifisert grunnlag. Til forskjell fra gjeldende rett, lemper ikke direktivet på kravene til informasjon for avtaler om pakkereiser som inngås kort tid før reisen skal starte. Dette innebærer at opplysningskravene skjerpes noe.
Departementet foreslo i høringsnotatet at direktivets bestemmelser gjennomføres i ny pakkereiselov.
Ingen høringsinstanser har uttalt seg til forslaget, som opprettholdes. Se forslaget til ny lov om pakkereiser § 9 første ledd første punktum og § 10 tredje ledd.
4.1.3 Hvem skal gi opplysningene
Etter pakkereiseloven § 3-3 første ledd er det arrangøren som skal gi kunden opplysningene. Artikkel 4 i 1990-direktivet lot det være opp til medlemsstatene å bestemme om det er arrangøren alene og/eller formidleren som har plikt til å gi kunden opplysninger. I Ot.prp. nr. 35 (1994–95) punkt 4.7 bemerket departementet at det er mest hensiktsmessig at de enkelte handlepliktene ikke deles mellom arrangør og formidler, men at det kun er ett ansvarssubjekt. Det ble ansett som mest naturlig at plikten til å gi opplysninger ble pålagt arrangøren alene, som i de aller fleste tilfeller er kundens avtalepart. Dette var også løsningen i svensk og dansk lov. Departementet bemerket videre at en annen sak var at arrangøren i praksis ofte gjennom avtale med formidleren sørger for at denne oppfyller handlepliktene, for eksempel til å gi opplysninger.
Direktivet pålegger arrangøren å gi den reisende opplysninger, jf. artikkel 5 nr. 1. Også formidleren skal ha plikt til å gi den reisende informasjon, dersom pakkereisen selges via formidler. Det er tydeliggjort i fortalen punkt 24 at formidleren, sammen med arrangøren, bør være ansvarlig for at det gis opplysninger før avtale inngås.
Ved avtaler om pakkereiser som kjøpes fra forskjellige næringsdrivende gjennom lenkede bestillingsprosesser på internett, jf. direktivet artikkel 3 nr. 2 første ledd bokstav b romertall v, skal hver av de næringsdrivende gi den reisende informasjon. Arrangøren skal også gi den reisende standardopplysningene ved hjelp av skjemaet i direktivets vedlegg I, del C, jf. artikkel 5 nr. 2. Arrangøren er den næringsdrivende som overfører den reisendes opplysninger til en annen næringsdrivende, jf. definisjonen i direktivet artikkel 3 nr. 8 annet alternativ.
Departementet foreslo i høringsnotatet at bestemmelsene om hvem som skal gi den reisende det relevante standardiserte opplysningsskjemaet og øvrige relevante opplysninger, inntas i ny lov om pakkereiser. Opplysningsplikten etter direktivet synes å gjelde uavhengig av om formidleren er part i avtalen, eller bare formidler salget. At valgfriheten for medlemsstatene i tidligere direktiv er fjernet, innebærer formelt sett et styrket vern, ved at den reisende får to aktører å forholde seg til dersom pakkereisen selges av en annen enn arrangøren. Selv om kun arrangøren er pliktig til å gi den reisende opplysninger etter ordlyden i gjeldende lov, tyder forarbeidene på at også formidleren ofte får slikt ansvar i praksis, på grunn av avtale mellom arrangøren og formidleren. Gjennomføring av direktivets bestemmelser får derfor liten praktisk betydning.
Forbrukerrådet støtter forslaget. Ingen andre høringsinstanser har uttalt seg til forslaget, som opprettholdes.
Se forslaget til ny lov om pakkereiser § 9 første ledd første punktum, § 9 annet ledd og § 10 fjerde ledd.
4.1.4 Hvordan opplysningene skal gis
4.1.4.1 Gjeldende rett
Dersom arrangøren tilbyr kunden kataloger, brosjyrer osv., skal disse inneholde tydelig og forståelig informasjon om blant annet prisen på pakkereisen, jf. pakkereiseloven § 3-2 første ledd. Avtalevilkårene som skal gis kunden før avtalen inngås, skal bekreftes skriftlig eller på annen klar måte, jf. pakkereiseloven § 3-3 første ledd tredje punktum. I merknaden til § 3-2 i Ot. prp. nr. 35 (1994–95) er «annen klar måte» forklart som meddelelse via fjernsyn eller annet elektronisk medium. Det sentrale er at kunden får kjennskap til vilkårene. Ved avtaler som inngås kort tid før pakkereisen tar til, gjøres unntak fra dette kravet, jf. annet ledd. I slike tilfeller er det tilstrekkelig at informasjonen gis i den utstrekning det er praktisk mulig. Det stilles ikke krav til hvilket språk opplysningene skal gis på.
4.1.4.2 Direktivet
Den reisende skal gis både standardopplysninger og andre opplysninger som er relevante for pakkereisen. Standardopplysningene skal gis ved hjelp av skjema i vedlegg I, del A, B eller C til pakkereisedirektivet. Hvilket skjema som skal anvendes avhenger av hva som selges og hvordan salget skjer. Se nærmere punkt 4.1.5 for innholdet i standardopplysningsskjemaene.
Forhåndsopplysningene skal gis på en klar og forståelig måte og i fremhevet form, jf. artikkel 5 nr. 3. Dersom opplysningene gis skriftlig, skal de være leselige. Også alle endringer i forhåndsopplysningene skal kommuniseres til den reisende på en klar og forståelig måte og i fremhevet form, jf. artikkel 6 nr. 1 annet punktum. Dette omfatter også endringer i grunnleggende opplysninger som forekommer i annonser, på arrangørens nettsted eller i brosjyrer, som utgjør en del av forhåndsopplysningene, jf. fortalen punkt 26. Ny kommunikasjonsteknologi gjør det enkelt å oppdatere forhåndsopplysningene. Det er derfor, i henhold til fortalen, ikke lenger behov for å fastsette særlige regler for brosjyrer. Det bør imidlertid sikres at endringer i opplysningene før avtaleinngåelse formidles til den reisende.
Det følger av artikkel 27 nr. 2 at forbrukerrettighetsdirektivet (2011/83/EU) artikkel 6 nr. 7 gjelder. Medlemsstatene kan derfor beholde eller innføre krav til hvilket språk avtaleopplysninger skal gis på, for å sikre at slike opplysninger er lett forståelige for den reisende. Adgangen til å innføre språkkrav gjelder avtaler som inngås mellom næringsdrivende og reisende ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler.
Når opplysningene gis, bør den næringsdrivende ta hensyn til de særlige behovene til reisende som er spesielt sårbare på grunn av sin alder eller fysiske svekkelse, som den næringsdrivende med rimelighet kunne forutse, jf. fortalen punkt 25.
4.1.4.3 Forslaget i høringsnotatet
Departementet foreslo at direktivets bestemmelser om hvordan forhåndsopplysningene skal gis, gjennomføres i ny lov om pakkereiser. Departementet foreslo at adgangen til å innføre krav til hvilket språk forhåndsopplysningene skal gis på, benyttes. Det er ikke hensiktsmessig å ha ulike regler om språkkrav ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler, avhengig av om man selger pakkereiser eller andre varer eller tjenester.
4.1.4.4 Høringsinstansenes syn
Forbrukerrådet slutter seg til departementets forslag om gjennomføring av direktivets bestemmelser om forhåndsopplysninger i ny pakkereiselov. Forbrukerrådet er imidlertid uenig i departementets forslag om ikke å videreføre kravene til opplysninger gitt i kataloger, brosjyrer og annet informasjonsmateriell. Etter Forbrukerrådets syn vil mulighetene som ligger i kommunikasjonsteknologien understreke behovet for særlige regler om opplysninger som er gitt i markedsføringsmateriell. Forbrukerrådet bemerker at hyppige oppdateringer av annonser og nettsider lett kan føre til at det oppstår forvirring og tvil med hensyn til hvilke opplysninger som faktisk er gitt. Opplysninger i markedsføringen vil ofte være avgjørende for om den reisende ønsker å gå videre med bestillingen. Høringsinstansen bemerker videre:
«Dersom det ikke stilles krav til denne typen forhåndsopplysninger risikerer man at arrangøren står fritt til å gi opplysninger i markedsføringen som de senere ikke er bundet av. Det er nærliggende å tenke seg et eksempel hvor opplysninger i markedsføringen lokker til seg reisende, som på et senere tidspunkt i bestillingsfasen blir stilt overfor andre opplysninger enn de som fremgikk av markedsføringen, og som i mellomtiden også kan ha blitt endret uten varsel til den reisende.»
Forbrukerombudet og Forbrukerrådet slutter seg til departementets forslag om å innføre språkkrav ved avtaler om pakkereiser som inngås ved fjernsalg eller salg utenom faste forretningslokaler.
Forbrukerombudet bemerker at det sentrale i direktivet er at forbrukeren skal ha klart for seg alle vesentlige vilkår før vedkommende bestiller reisen. Hvordan dette blir gjort i praksis, vil variere ut i fra hvilket kommunikasjonsmedium som benyttes. For å oppfylle formålet med direktivbestemmelsen mener ombudet at opplysningene må fremgå så vidt tydelig og i fremhevet form at gjennomsnittsforbrukeren ikke kan unngå å få informasjonen med seg:
«I et bestillingsskjema på Internett vil det derfor være klart at disse opplysningene ikke kan fremgå av de generelle vilkårene «ett klikk unna», men må komme tydelig frem i bestillingsprosessen.»
Forbrukerombudet viser til at gjennomføring av kravet «i fremhevet form» er vesentlig for håndheving av opplysningsplikten.
Ingen andre høringsinstanser har uttalt seg om departementets forslag.
4.1.4.5 Departementets vurderinger
Opplysningene før en pakkereiseavtale inngås kan gis både muntlig og skriftlig. Det fremgår av direktivet at standardopplysningene skal gis ved hjelp av det relevante skjemaet om pakkereiser i vedlegg I til direktivet. Det vil si at standardopplysningene skal gis skriftlig. Slik departementet forstår direktivet, skal innholdet i skjemaet B gis muntlig dersom avtalen inngås per telefon. Dette er også bekreftet av kommisjonen i ekspertgruppemøte. Det betyr at standardopplysningene skal leses opp i telefonen, i tillegg til de relevante opplysningene som gjelder den konkrete reisen.
Det skal også gis andre relevante opplysninger. Disse skal gis på en tydelig og forståelig måte og i fremhevet form. Hva som nærmere ligger i vilkåret om at opplysningene skal gis på en «tydelig og forståelig måte», må bero på de konkrete omstendighetene knyttet til avtalen, partene og den konkrete pakkereisen. Departementet antar at det avgjørende vil være hvorvidt opplysningene er gitt på en måte som setter den reisende i stand til å foreta en beslutning på kvalifisert grunnlag. At opplysningene skal gis «i fremhevet form» må bety at opplysningene skiller seg ut fra øvrige opplysninger som gis.
Direktivet omfatter opplysninger og endringer i opplysninger i kataloger, brosjyrer mv. så lenge opplysningene er en del av forhåndsopplysningene som arrangøren skal gi den reisende. Gis det opplysninger i informasjonsmateriell som ikke omfattes av forhåndsopplysningene i direktivet, følger det ikke av direktivet at opplysningene skal utgjøre en del av avtalen. Som nevnt fremgår det av fortalen punkt 26 at det ikke anses nødvendig å fastsette særlige regler for brosjyrer. Departementet slutter seg likevel til Forbrukerrådets ønske om at det synliggjøres i lovteksten at opplysninger gitt i kataloger, brosjyrer og annet informasjonsmateriell skal utgjøre en del av avtalen. Dette samsvarer med alminnelig avtaletolkning, som direktivet ikke er ment å virke inn på, jf. artikkel 2 nr. 3.
Departementet opprettholder forslaget om å innføre språkkrav, det vil si krav til hvilket språk som skal benyttes ved forhåndsopplysninger og avtalevilkår, når markedsføring av pakkereiser rettes mot reisende i riket. Den valgfrie adgangen til å innføre språkkrav i forbrukerrettighetsdirektivet gjelder markedsføring overfor forbrukere. Bestemmelsen i pakkereisedirektivet gjelder markedsføring overfor reisende jf. definisjonen i direktivet artikkel 3 nr. 6. Språkkravet gjelder ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler, ikke når forhåndsopplysningene gis i den næringsdrivendes faste forretningslokaler, for eksempel hos reisebyrået.
Se forslaget til ny lov om pakkereiser § 9 annet ledd, § 10 første til tredje ledd og § 11 annet ledd.
4.1.5 Opplysningskravene
4.1.5.1 Gjeldende rett
Informasjon om avtalevilkårene skal gis før avtale inngås, jf. pakkereiseloven § 3-3 første ledd. De konkrete opplysningskravene fremgår av forskrift til pakkereiseloven, med hjemmel i loven § 3-5. Dette er blant annet opplysninger om totalpris, reiserute og reisemål, transportmiddel, innkvartering, måltider etc. De enkelte opplysningskravene gjelder ikke dersom de åpenbart er uten betydning for den enkelte pakkereise.
Kataloger og brosjyrer som stilles til rådighet for kunden skal inneholde tydelig og forståelig informasjon om prisen, jf. pakkereiseloven § 3-2 første ledd. Etter forskriften skal prisinformasjonen innbefatte avgifter, skatter eller gebyrer for visse tjenester (lufthavn- og havneavgifter, avgifter i forbindelse med om bord- og ilandsstigning, turistavgifter etc.)
Kunden skal få opplysninger om når og hvordan reisen skal betales og det kontantbeløp eller den prosentvise del av prisen som eventuelt skal betales som forskudd, samt angivelse av hvordan restbeløpet skal betales.
Det skal også opplyses om eventuelt krav til et minste antall deltakere for at den enkelte pakkereise skal finne sted. Det skal også fremgå når kunden senest må ha fått skriftlig melding i tilfelle avlysning på grunn av for få deltakere.
Kunden skal informeres om vesentlige praktiske forhold som har betydning for pakkereisen. Dette omfatter blant annet opplysninger om pass, om helsemessige formaliteter, samt om hvilke visumkrav som gjelder for borgere fra stater som er parter i EØS-avtalen, jf. pakkereiseloven § 3-3 første ledd.
4.1.5.2 Direktivet
Direktivet har bestemmelser om standardopplysninger som skal gis ved hjelp av standardiserte opplysningsskjema, jf. artikkel 5 nr. 1. Hvilke opplysninger som skal fremgå av standardskjemaet fremgår av vedlegg I til direktivet.
Vedlegget inneholder tre ulike standardskjemaer som gjelder pakkereiser. Del A skal benyttes der bruk av hyperlenker er mulig, det vil si der informasjonen gis til den reisende over internett, typisk ved e-post eller SMS. Del C skal brukes der det er mulig å danne pakkereiser etter den særskilte definisjonen i artikkel 3 nr. 2 første ledd bokstav b romertall v, jf. artikkel 5 nr. 2 annet punktum. Dette er pakkereiser som dannes ved at en næringsdrivende overfører den reisendes navn, betalingsopplysninger og e-postadresse gjennom lenkede nettbestillingsprosesser til en annen næringsdrivende, dersom den reisende deretter inngår en avtale om kjøp av reisetjeneste fra denne. Del B skal brukes i alle andre situasjoner enn de som omfattes av del A og C, det vil si salg i butikk, på messe, via dørsalg, eller per telefon.
Felles for alle standardskjemaene i vedlegg I er at det skal gis en rekke generelle opplysninger om hvilke rettigheter den reisende har etter pakkereisedirektivet. Dette er blant annet informasjon om at produktet er en pakkereise, hvem som har det fulle ansvaret for at pakkereisen blir gjennomført på en tilfredsstillende måte og hvem som stiller insolvensbeskyttelse, slik at den reisende sikres tilbakebetaling og hjemtransport ved insolvens hos selskapet. Den reisende skal også gis informasjon om at pakkereisen kan overdras til en annen reisende på nærmere bestemte vilkår.
Foruten standardopplysningene, skal den reisende motta en rekke opplysninger listet opp i direktivet artikkel 5 nr. 1 første ledd bokstav a til h, dersom de er relevante for pakkereisen. Den reisende skal gis opplysninger om reisetjenestenes viktigste kjennetegn, jf. artikkel 5 nr. 1 bokstav a romertall i til viii. Dette er blant annet opplysninger om reisemål, oppholdets varighet og datoer, transportmidler, innkvarteringsstedets beliggenhet, utflukter inkludert i pakkereiseprisen, måltidsplan, språk som benyttes ved eventuelle tjenester og hvorvidt reisen generelt sett er egnet for bevegelseshemmede personer.
Arrangørens og formidlerens foretaksnavn, fysiske adresse, telefonnummer, og e-postadresse skal opplyses, jf. artikkel 5 nr. 1 bokstav b. Den samlede prisen for pakkereisen, inklusive avgifter og eventuelle ytterligere gebyrer og andre omkostninger skal opplyses, jf. artikkel 5 nr. 1 bokstav c. Dersom disse omkostningene ikke med rimelighet kan beregnes før avtalen blir inngått, skal det angis hvilke typer kostnader den reisende eventuelt må betale.
Den reisende skal ha opplysninger om betalingsmåter, blant annet eventuelle beløp eller prosentdel av prisen som skal betales på forskudd og tidsplanen for betaling av restbeløp. I tillegg skal det informeres om økonomiske garantier som skal betales eller stilles av den reisende, jf. artikkel 5 nr. 1 bokstav d.
Det skal opplyses om det minste antall personer som kreves for at reisen skal gjennomføres, og fristen for at arrangøren kan si opp avtalen, dvs. avlyse reisen, dersom dette antallet ikke nås, jf. artikkel 5 nr. 1 bokstav e. Fristen for å avlyse reisen avhenger av pakkereisens varighet og reguleres av artikkel 12 nr. 3 bokstav a, se punkt 6.3.
Den reisende skal få generell informasjon om pass og visumkrav, blant annet hvor lang tid det vanligvis tar å få visum, jf. artikkel 5 nr. 1 bokstav f. Det skal også gis opplysninger om helsepolitiske formaliteter i bestemmelseslandet.
Det skal opplyses om at den reisende til enhver tid før reisen begynner kan si opp reisen mot betaling av et passende gebyr. Det må også opplyses om størrelsen på gebyret dersom arrangøren opererer med standardiserte satser, jf. artikkel 12 nr. 1. Se nærmere punkt 6.1.1.
Den reisende skal få opplysninger om frivillig eller lovpålagt forsikring for å dekke eventuelle avbestillingskostnader, eller kostnadene for bistand, for eksempel ved hjemreise, i tilfelle av ulykke, sykdom eller død, jf. artikkel 5 nr. 1 første ledd bokstav h.
4.1.5.3 Forslaget i høringsnotatet
Departementet foreslo at direktivets detaljerte opplysningskrav inntas i ny lov om pakkereiser. Departementet reiste imidlertid spørsmålet om kravene heller bør inntas i forskrift. Departementet foreslo også at det inntas en hjemmel i loven til i forskrift å gi nærmere bestemmelser om hvordan opplysningsplikten skal oppfylles, blant annet om standardiserte opplysningsskjemaer og innholdet i dem.
4.1.5.4 Høringsinstansenes syn
Norsk ReiselivsForum har uttalt seg til spørsmålet om opplysningskravene bør nedfelles i lov eller forskrift. Instansen viser til at forslaget inneholder svært detaljerte regler som bør inntas i forskrift. Dermed tas det høyde for fremtidige behov for endringer, for eksempel som følge av avgjørelser fra EU-domstolen. Ingen andre høringsinstanser har uttalt seg.
4.1.5.5 Departementets vurderinger
Krav til opplysninger som skal gis før en avtale om pakkereise inngås, som fremgår av direktivet artikkel 5 nr. 1 og vedlegg I til direktivet, viderefører sentrale opplysningskrav i pakkereiseloven § 3-3 og § 3-4 og gjeldende forskriftsbestemmelser, som også omfatter opplysninger som skal gis etter at avtale er inngått. Opplysningskravene i direktivet er likevel langt mer detaljerte. Dette gjelder både forhåndsopplysningene som skal gis ved bruk av standardisert skjema, og forhåndsopplysningene som gjelder en konkret pakkereise. Direktivets begrep «reisetjenestenes viktigste kjennetegn» er presisert i åtte ulike kategorier, og tilsvarer sentrale opplysninger som skal gis etter gjeldende rett. Nytt er blant annet krav til opplysninger om reisen generelt sett er egnet for bevegelseshemmede personer, og hvorvidt noen av reisetjenestene ytes den reisende som del av en gruppe, og i så fall størrelsen på gruppen. Enkelte opplysninger som etter gjeldende rett kreves gitt i avtalen, skal etter direktivet være gitt for avtale inngås. Enkelte opplysningskrav er ikke videreført fra 1990-direktivet. Dette er blant annet krav til opplysninger om normale klimatiske forhold.
Som etter gjeldende rett, må det vurderes konkret i det enkelte tilfellet hvorvidt opplysningene som skal gis er relevante. Dersom for eksempel arrangøren ikke har standardiserte gebyrer som gjelder når den reisende ønsker å gå fra avtalen, jf. artikkel 5 nr. 1 første ledd bokstav g, er det ikke nødvendig å opplyse om at det ikke er slikt gebyr.
Departementet opprettholder forslaget om at reglene, tross sitt detaljeringsnivå, inntas i loven. Etter departementets syn blir direktivets bestemmelser lettere tilgjengelig, om de samles i lov, fremfor at noen inntas i lov og noen i forskrift. Tilsvarende regler i forbrukerrettighetsdirektivet ble gjennomført ved lov, det vil si i angrerettloven og avtaleloven.
Departementet opprettholder likevel forslaget om en forskriftshjemmel, slik at bestemmelser om standardiserte opplysningsskjemaer og eventuelle ytterligere opplysningskrav, kan fastsettes uten at det blir behov for lovendring.
Se forslaget til ny lov om pakkereiser § 9 første ledd og § 10 femte ledd.
4.2 Pakkereiseavtalen og dokumenter
4.2.1 Gjeldende rett
Pakkereiseloven stiller krav til opplysninger gitt i kataloger og brosjyrer. Det stilles ikke krav om at slikt informasjonsmateriell utarbeides, men i så fall, skal informasjonsmateriellet inneholde visse opplysninger som er av betydning for kundens mulighet til å vurdere arrangørens tilbud. I pakkereiseloven § 3-2 annet ledd fastslås det at opplysninger som er gitt i kataloger, brosjyrer eller annet informasjonsmateriell som arrangøren har utarbeidet eller viser til, skal regnes som del av avtalen, med mindre opplysningene må anses å ha vært uten betydning for kundens beslutning om å delta i pakkereisen. Opplysningene i kataloger mv. regnes heller ikke som del av avtalen dersom de er endret på en tydelig måte før avtaleinngåelsen. Arrangøren skal i informasjonsmateriellet gjøre oppmerksom på muligheten for at opplysningene kan bli endret før avtale inngås. Departementet kan i forskrift gi bestemmelser om vilkårene avtalen skal inneholde, jf. pakkereiseloven § 3-5. Bestemmelser er gitt i pakkereiseforskriften § 2, som i første ledd bokstav a til m inneholder krav til avtalen. Alle opplysningene og vilkårene skal være presentert for kunden på en klar og tydelig måte før avtalen inngås, jf. forskriften § 2 annet ledd.
Pakkereiseloven § 3-4 gjelder opplysninger som arrangøren skal gi den reisende før pakkereisen tar til. Dette er opplysninger om transportarrangement og forsikringsmuligheter, og hvordan kunden kan komme i kontakt med arrangøren og med lokale representanter ved problemer under pakkereisen. Det skal også gis opplysninger om hvordan pårørende kan komme i kontakt med kunden eller med en lokal representant for arrangøren, dersom kunden er mindreårig.
Verken gjeldende pakkereiselov eller -forskrift inneholder formelle krav til avtalen.
4.2.2 Direktivet
Krav til pakkereiseavtalen omhandles i artikkel 6 og 7. «Pakkereiseavtale» er definert i artikkel 3 nr. 3, se nærmere punkt 3.3.3.
Enkelte av opplysningene som gis den reisende før pakkereiseavtale inngås skal utgjøre en integrert del av avtalen, jf. artikkel 6 nr. 1. Disse forhåndsopplysningene kan ikke endres, med mindre partene uttrykkelig avtaler det. Dette er forhåndsopplysningene i artikkel 5 nr. 1 om
reiseytelsenes viktigste egenskaper
pris/kostnader
betalingsmåter
minimum deltakerantall
at den reisende kan si opp avtalen før pakkereisen starter, mot gebyr.
Øvrige forhåndsopplysninger som kreves i henhold til artikkel 5 nr. 1 første ledd bokstav a til h skal også omfattes av pakkereiseavtalen, samt en rekke nærmere opplysninger opplistet i artikkel 7 nr. 2. Dette er blant annet den reisendes særlige krav som arrangøren har godtatt, jf. bokstav a. Dette kan for eksempel være adgang til å røyke på rommet, spesielle diettkrav, språk som skal anvendes av guide osv.
Videre skal arrangørens ansvar og bistandsplikt, opplysninger om hvordan den reisende kan komme i kontakt med arrangøren eller representanter for arrangøren på bestemmelsesstedet, og hvordan man kan komme i kontakt med mindreårig som reiser alene fremgå av avtalen. Også kontaktopplysningene til den enhet som har ansvar for insolvensbeskyttelse skal fremgå. Videre skal det opplyses om den reisendes reklamasjonsplikt, adgangen til å overdra pakkereiseavtalen til annen reisende, og om klage- og tvisteløsningssystem.
Språket i pakkereiseavtalene skal være klart og forståelig, og avtalene skal være leselige, dersom de er skriftlige, jf. artikkel 7 nr. 1. «Klart språk» er ikke krav til hvilket språk som skal anvendes. Det følger imidlertid av artikkel 27 nr. 2, at medlemsstatene kan stille krav til hvilket språk som skal benyttes, jf. henvisningen til forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 7. Se nærmere punkt 4.1.4 og punkt 12. Opplysninger i avtalen skal gis på en klar og forståelig måte og i fremhevet form, jf. artikkel 7 nr. 4.
Direktivet krever at arrangøren eller formidleren gir den reisende en kopi eller en bekreftelse av avtalen på et varig medium. Den reisende har rett til en kopi av avtalen på papir dersom avtalen er inngått med partene fysisk tilstede samtidig. Dersom avtalen inngås utenom faste forretningslokaler, slik dette er definert i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 2 nr. 8, skal en kopi eller bekreftelse av pakkereiseavtalen gis på papir, jf. artikkel 7 nr. 1. Dersom den reisende samtykker, kan opplysningene isteden gis på et annet varig medium. Varig medium er definert i direktivet artikkel 3 nr. 11, se punkt 3.3.11.
Artikkel 7 nr. 3 gjelder kun pakkereiser definert i artikkel 3 nr. 2 første ledd bokstav b romertall v. Dette er pakkereiser som den reisende kjøper av flere næringsdrivende gjennom lenkede nettbestillingsprosesser, der den reisendes navn, betalingsopplysninger og e-postadresse overføres fra den næringsdrivende som den første avtalen inngås med, til en eller flere andre næringsdrivende, og avtale som følge av lenken med opplysninger inngås senest 24 timer etter at bestillingen av den første reisetjenesten er bekreftet. Den næringsdrivende som den reisende inngår den første avtalen med, er arrangør, se punkt 3.3.8. Den andre næringsdrivende skal i henhold til artikkel 7 nr. 3 underrette arrangøren om inngåelsen av avtalen som fører til at det opprettes en pakkereise. Dersom lenken med den reisendes navn og øvrige opplysninger er sendt til flere, kan det inngås flere slike avtaler. Den eller de det er inngått avtale med skal gi arrangøren de opplysningene som er nødvendig for at vedkommende kan oppfylle sine plikter som arrangør. Deretter skal arrangøren gi den reisende opplysningene som fremgår av artikkel 7 nr. 2 bokstav a til h på et varig medium.
I god tid for pakkereisen begynner skal arrangøren gi den reisende nødvendige kvitteringer, reisekuponger og billetter, jf. artikkel 7 nr. 5. Den reisende skal også få opplysninger om planlagte avreisetidspunkter. Dersom det er relevant, skal den reisende også få opplysninger om fristen for innsjekking, om planlagte tidspunkter for stopp underveis, transportforbindelser og ankomst.
4.2.3 Forslaget i høringsnotatet og høringsinstansenes syn
Departementet foreslo å gjennomføre direktivets krav om innhold i pakkereiseavtalen og om dokumenter i ny pakkereiselov. Departementet foreslo at gjeldende bestemmelser om kataloger og brosjyrer mv. ikke videreføres. Etter Forbrukerrådets syn vil imidlertid mulighetene som ligger i kommunikasjonsteknologien understreke behovet for særlige regler om opplysninger som er gitt i markedsføringsmateriell. Hyppige oppdateringer av annonser og nettsider, kan lett føre til at det oppstår forvirring og tvil med hensyn til hvilke opplysninger som faktisk er gitt. Opplysninger i markedsføringen vil ofte være avgjørende for om den reisende ønsker å gå videre med bestillingen. Dersom det ikke stilles krav til denne typen forhåndsopplysninger risikerer man at arrangøren står fritt til å gi opplysninger i markedsføringen som de senere ikke er bundet av. Forbrukerrådet fortsetter:
«Det er nærliggende å tenke seg et eksempel hvor opplysninger i markedsføringen lokker til seg reisende, som på et senere tidspunkt i bestillingsfasen blir stilt overfor andre opplysninger enn de som fremgikk av markedsføringen, og som i mellomtiden også kan ha blitt endret uten varsel til den reisende.»
Forbrukerrådet mener det vil innebære et stort tap for de reisende og tilsvarende stor ansvarsfraskrivelse for arrangøren dersom forhåndsopplysninger i annonser, på nettsider og i kataloger/brosjyrer ikke skal anses som en del av avtalen. Forbrukerrådet kan ikke se at bestemmelsene i direktivet artikkel 6 og 7 i tilstrekkelig grad klargjør at forhåndsopplysningene uansett hvordan de er fremkommet, skal utgjøre en del av pakkereiseavtalen. For å sikre kommisjonens føringer om at forhåndsopplysninger bør være bindende, mener Forbrukerrådet at dette bør fremgå uttrykkelig av den nye loven. Forbrukerrådet kan ikke se at en videreføring av pakkereiseloven § 3-2 vil være til hinder for gjennomføringen av direktivet.
Ingen andre høringsinstanser har uttalt seg om forslaget.
4.2.4 Departementets vurderinger
Direktivet artikkel 6 og 7 inneholder krav til pakkereiseavtalens form og innhold, samt bestemmelser om at arrangøren skal gi den reisende nødvendige dokumenter og opplysninger om reisen, før den begynner. Bestemmelsene fastslår klarere enn gjeldende lov at forhåndsopplysningene som kreves etter direktivet, uansett hvordan de er fremkommet, skal utgjøre en del av pakkereiseavtalen. Det vil si at også opplysninger i kataloger og lignende informasjonsmateriell kan anses som forhåndsopplysninger etter direktivet og utgjøre en del av avtalen. Forhåndsopplysninger kan blant annet være den reisendes særlige krav som arrangøren har godtatt, jf. artikkel 7 nr. 2 bokstav a. Som Forbrukerrådet påpeker, kan forhåndsopplysninger som ikke fremkommer av de obligatoriske forhåndskravene ha vært motiverende for den reisendes beslutning om å kjøpe pakkereisen. Dersom den reisende ikke uttrykkelig har stilt krav om at dette forholdet skal være del av avtalen, omfattes de ikke av direktivet. Å ikke inkludere, eller endre, forhåndsopplysninger i avtalen som har vært motiverende for den reisende, og som ikke omfattes av forhåndsopplysningene i direktivet, vil imidlertid kunne stride mot markedsføringsloven § 6 om urimelig handelspraksis. Det følger videre av direktivet artikkel 2 nr. 3 at direktivet ikke berører nasjonal avtalerett. Ordinær avtaletolkning tilsier at opplysninger gitt før avtalen inngås skal anses som del av pakkereiseavtalen. Departementet slutter seg likevel til Forbrukerrådets forslag, om at det synliggjøres i lovteksten at slike forhåndsopplysninger som ikke er endret i henhold til direktivets endringsadgang, er bindende.
Kravene til forhåndsopplysninger, og dermed opplysninger som skal inngå i avtalen, er langt mer utførlige enn etter gjeldende rett. Enkelte av kravene er i overensstemmelse med gjeldende pakkereiseregelverk, mens andre er nye. Samlet sett styrker kravene til avtalen den reisendes stilling og klargjør arrangørens plikter. Til forskjell fra gjeldende lov krever for eksempel direktivet at opplysninger om tvisteløsning fremgår av avtalen. Kravet i direktivet er i overensstemmelse med markedsføringsloven § 10 a som trådte i kraft 1. juli 2016 og gjennomførte en bestemmelse i direktivet om alternativ tvisteløsning (direktiv 2013/11/EU). Etter gjeldende pakkereiselov skal opplysninger om tvisteløsning først gis etter at en tvist er oppstått.
Bestemmelsen om informasjon fra én næringsdrivende til en annen om at det er inngått en avtale som innebærer at det er opprettet en pakkereise, er ny, og skyldes utvidet definisjon av pakkereise, se punkt 3.3.2. Bestemmelsen om at det er den næringsdrivende som først inngikk avtale med den reisende som skal gi nærmere bestemte opplysninger, forhindrer uklarheter med hensyn til hvem av de næringsdrivende som har ansvaret for å gi disse opplysningene til den reisende. Bestemmelsen om dokumenter som skal gis i god tid før avreise, og hvem som har ansvaret for å gi eventuelle opplysninger om avreisetidspunkt osv., er ny.
Departementet opprettholder forslaget om at direktivets krav inntas i ny pakkereiselov. Se forslaget til § 10 tredje ledd, § 11, § 12 første og tredje ledd, § 14 og § 15.
4.3 Virkning av brudd på opplysningskravene
Gjeldende pakkereiselov har ikke bestemmelser om virkningen av brudd på opplysningskravene. Overtredelse av plikten til å presentere avtalevilkårene for kunden før avtale inngås kan få betydning for hva som skal anses avtalt. Dette beror på alminnelige prinsipper om avtaletolkning. Et eventuelt erstatningsansvar på bakgrunn av brudd på opplysningskravene kan følge av alminnelige kontraktsrettslige prinsipper.
Direktivet artikkel 6 nr. 2 inneholder en bestemmelse om virkningen av brudd på opplysningskravene. Dersom arrangøren ikke har oppfylt opplysningskravene som gjelder tilleggsavgifter, gebyrer og andre kostnader som omhandlet i artikkel 5 nr. 1 første ledd bokstav c før avtalen inngås, skal den reisende ikke betale nevnte avgifter, gebyrer eller andre kostnader. Tilsvarende gjelder dersom en eventuell formidler har gitt utilstrekkelige opplysninger.
Departementet forslo i høringsnotatet å gjennomføre direktivets bestemmelse om brudd på opplysningskravene. Departementet viste til at en bestemmelse om at den næringsdrivende ikke vil få dekket kostnader det ikke er opplyst om, vil motivere næringsdrivende til å gi fullstendige opplysninger om økonomiske vilkår. I motsatt fall vil det ramme den næringsdrivende selv, som da ikke får dekket disse kostnadene.
Ingen høringsinstanser har merknader til forslaget, som opprettholdes.
Når det gjelder virkningen av brudd på øvrige bestemmelser om opplysninger som skal gis, vises det til omtalen av direktivet artikkel 25 om sanksjoner, se punkt 11.4.
Se forslaget til ny pakkereiselov § 16.
4.4 Bevisbyrde
Gjeldende pakkereiselov har ingen regler om bevisbyrde. De fleste norske bevisbyrderegler er ulovfestede.
Heller ikke direktivet har noen generell bestemmelse om bevisbyrde. Direktivet har imidlertid en spesialregel om bevisbyrde når det gjelder opplysningskrav: den næringsdrivende må bevise at opplysningskravene i direktivet kapittel II, det vil si artikkel 5 til 7, er oppfylt, jf. direktivet artikkel 8.
Den som har bevisbyrden har tvilsrisikoen, dersom det er uklart om et bestemt faktisk forhold foreligger. Dette innebærer at dersom den reisende påstår at den næringsdrivende ikke har oppfylt sine opplysningsplikter, skal dette legges til grunn, med mindre den næringsdrivende sannsynliggjør det motsatte. En regel om bevisbyrde gir arrangøren en særskilt oppfordring til å formidle opplysningene på en måte som er etterprøvbar, for eksempel ved å gi opplysningene skriftlig.
Departementet foreslo i høringsnotatet å gjennomføre direktivets bestemmelse i ny pakkereiselov. Ingen høringsinstanser har merknader til forslaget, som opprettholdes.
Se forslaget til ny pakkereiselov § 17.