12 Gjennomføring av endringer i forbrukerrettighetsdirektivet
12.1 Gjeldende rett
Opplysningskravene i avtaleloven gjelder ikke for avtaler som er omfattet av pakkereiseloven, jf. avtaleloven § 38 b annet ledd nr. 3. For disse avtalene gjelder heller ikke reglene i angrerettloven, jf. angrerettloven § 2 bokstav d. Dette henger sammen med gjennomføringen av forbrukerrettighetsdirektivet i norsk rett. Forbrukerrettighetsdirektivet får ikke anvendelse på pakkereiseavtaler som omfattes av pakkereisedirektivet av 1990, herunder pakkeferier og pakketurer, jf. forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 3 nr. 3 bokstav g. 1990-direktivet ble gjennomført i norsk rett ved pakkereiseloven. Da forbrukerrettighetsdirektivet ble gjennomført i norsk rett, hovedsakelig ved angrerettloven og endringer i avtaleloven, ble avtaler som omfattes av pakkereiseloven unntatt fra opplysningskravene i avtaleloven og fra virkeområdet til angrerettloven, se Prop. 64 L (2013–2014) punkt 3.2.6. Etter pakkereiseloven § 1-1 første ledd omfattes følgende avtaler av pakkereiseloven:
avtaler om kjøp av pakkereiser,
avtaler om transport som skjer sammen med en pakkereise, forutsatt at transporten hovedsakelig er til personlig bruk for kunden, og
avtaler om reiser som består av separate transport- og innkvarteringstjenester som sammen har vesentlige likheter med en pakkereise, forutsatt at reisen hovedsakelig er til personlig bruk for kunden.
12.2 Direktivet
Pakkereisedirektivet artikkel 27 nr. 2 endrer forbrukerrettighetsdirektivets virkeområde. Unntaket i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 3 nr. 3 bokstav g endres, slik at henvisningen til avtaler som omfattes av 1990-direktivet «om pakkereiser, herunder pakkeferier og pakketurer», erstattes med henvisning til avtaler «om pakkereiser» som definert i pakkereisedirektivet av 2015. Det er bare avtaler om pakkereiser som forbrukerrettighetsdirektivet ikke får anvendelse på.
Det følger videre av endringen som pakkereisedirektivet artikkel 27 nr. 2 gjør i forbrukerrettighetsdirektivet, at flere av reglene i forbrukerettighetsdirektivet likevel skal gjelde for pakkereiser. Dette gjelder «med hensyn til reisende» som definert i pakkereisedirektivet artikkel 3 nr. 6. «Reisende» omfatter foruten forbrukere som forbrukerrettighetsdirektivet beskytter, også næringsdrivende. Reglene i forbrukerrettighetsdirektivet som likevel skal gjelde er:
medlemsstatenes adgang til å stille krav til hvilket språk forhåndsopplysningene skal gis på, jf. forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 7,
kravet om å fremheve betalingsforpliktelsen ved elektronisk avtaleinngåelse, jf. artikkel 8 nr. 2,
medlemsstatenes adgang til å kreve skriftlig bekreftelse når avtaler inngås per telefon, jf. artikkel 8 nr. 6,
forbudet mot gebyr ved bruk av betalingsmidler, jf. artikkel 19,
forbudet mot å gi kundeservice med overtakserte telefonnummer, jf. artikkel 21 og
forbudet mot å kreve ekstra betaling utover kontraktsbeløpet, jf. artikkel 22.
Språkkravet og kravet om skriftlig bekreftelse ved avtaler inngått per telefon er det valgfritt for medlemsstatene å gjennomføre.
12.3 Forslag i høringsnotatet
Departementet viste til at pakkereisedirektivet og forbrukerrettighetsdirektivet er totalharmonisert, og at de tvungne endringene i forbrukerrettighetsdirektivet som fremgår av pakkereisedirektivet artikkel 27 nr. 2 må gjennomføres i norsk rett. Departementet foreslo derfor at bestemmelsene i avtaleloven og angrerettloven som gjør unntak for «avtaler som omfattes av pakkereiseloven» endres til bare å gjøre unntak for «avtaler om pakkereiser».
Departementet bemerket at de fleste tvungne endringene i forbrukerrettighetsdirektivet er gjennomført i norsk rett. Dette gjelder imidlertid ikke kravet om å fremheve betalingsforpliktelsen, når en pakkereise kjøpes ved netthandel. Departementet foreslo derfor at en slik bestemmelse inntas i pakkereiseloven.
Videre foreslo departementet å innføre krav til hvilket språk forhåndsopplysninger skal gis på, og krav til skriftlig bekreftelse når avtaler inngås per telefon, jf. henholdsvis forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 7 og artikkel 8 nr. 6. Departementet foreslo at kravet om skriftlig bekreftelse ved salg av pakkereiser gjelder kun uanmodet telefonoppringning, slik ordningen er ved uanmodet telefonsalg av andre varer eller tjenester, jf. angrerettloven § 10. Uanmodet telefonsalg vil si at det er den næringsdrivende som tar initiativ til telefonsamtalen.
12.4 Høringsinstansenes syn
Forbrukerombudet og Forbrukerrådet støtter forslaget om å innføre krav om skriftlig bekreftelse ved avtaleinngåelse per telefon. Ombudet påpeker at det ved telefonsalg ofte er stor fare for at man ikke får med seg alt av relevante opplysninger som skal gis. Det er en fordel for begge parter at det er krav om skriftlig bekreftelse i etterkant. Ombudet bemerker at det ikke er kjent med at uanmodet telefonsalg av pakkereiser er særlig utbredt i dag. Forbrukerombudet bemerker at det er mer praktisk at forbrukeren ringer inn til pakkereisetilbyderen for å bestille reiser over telefon. Ombudet viser til at adgangen i forbrukerrettighetsdirektivet til å kreve skriftlig bekreftelse ved telefonsalg ikke er begrenset til uanmodede oppringninger. Begrensningen i angrerettloven er et resultat av de valg man tok ved den nasjonale gjennomføringen. Ombudet foreslår at det stilles krav om skriftlig bekreftelse ved alle telefonsamtaler hvor det inngås avtale om en pakkereise, ikke bare uanmodede oppringninger. Dette vil kunne bidra til økt forbrukerbeskyttelse. Forbrukerrådet har tilsvarende synspunkt.
Forbrukerombudet stiller videre spørsmål om hvilke opplysninger som skal gis i det skriftlige tilbudet. Det siteres fra uttalelsen:
«Som utgangspunkt er den skriftlige bekreftelsen etter angrerettloven § 10 ment å skulle være en bekreftelse av det som allerede er sagt i telefonsamtalen.
I forarbeidene til angrerettloven, Prop. 64 L (2013–2014) s. 119 uttales det at «tilbudet som den næringsdrivende skal gi forbrukeren per telefon skal inneholde alle opplysningselementene i § 8 første ledd. Det er dette tilbudet som skal bekreftes skriftlig av den næringsdrivende etter telefonsamtalen. Utgangspunktet modifiseres noe av bestemmelsen i § 15 første ledd om informasjonsbegrensninger ved fjernsalgsavtaler, og hvilke krav til opplysninger som gjelder som et minimum».»
Ombudet viser til at innholdet i den næringsdrivendes skriftlige tilbud er en svært praktisk problemstilling i håndhevingsarbeidet etter angrerettloven, og antar at det samme vil være tilfellet for telefonsalg av pakkereiser. Det er derfor behov for en avklaring av hvilket opplysningskrav som skal stilles til det skriftlige tilbudet, og om dette kan begrenses av angrerettloven § 15.
Både Forbrukerombudet og Forbrukerrådet støtter forslaget om å innføre språkkrav for pakkereiser, slik at opplysningene skal gis på norsk dersom markedsføringen rettes mot norske forbrukere.
Ingen andre høringsinstanser har uttalt seg om forslagene.
12.5 Departementets vurderinger
12.5.1 Innledning
Både pakkereisedirektivet og forbrukerrettighetsdirektivet er totalharmonisert. Det vil si at medlemsstatene ikke kan ha avvikende nasjonale regler, og at pakkereisedirektivets endringer i forbrukerrettighetsdirektivet må gjennomføres i norsk rett. Dette gjelder likevel ikke artikkel 6 nr. 7 om språkkrav og artikkel 8 nr. 6 om skriftlig bekreftelse av tilbud som gis per telefon, ettersom forbrukerrettighetsdirektivet overlater til medlemstatene å velge om bestemmelsene skal gjennomføres.
12.5.2 Anvendelsesområde for angrerettloven og opplysningskrav i avtaleloven
Pakkereisedirektivet artikkel 27 nr. 2 første punktum innebærer at avtaler om pakkereiser, slik pakkereiser er definert i pakkereisedirektivet artikkel 3 nr. 2, unntas fra forbrukerrettighetsdirektivets virkeområde. I dag unntas avtaler «som omfattes av» pakkereiseloven fra opplysningskravene i forbrukersaker i avtaleloven, og fra angrerettlovens virkeområde. Departementet foreslår at reglene for transportdelen av en pakkereise og pakkereiselignende reiser ikke videreføres, se punkt 10.3 og 10.4. For å være i overensstemmelse med formuleringen av øvrige bestemmelser i henholdsvis avtaleloven § 38 b annet ledd og angrerettloven § 2 bokstav d, forslås det at unntaket i avtaleloven § 38 b annet ledd nr. 3 og angrerettloven § 2 bokstav d endres til «avtaler om pakkereiser».
Pakkereiseloven omfatter også sammensatte reisearrangementer, se definisjonen under punkt 3.3.5. Det inngås imidlertid ikke avtaler om sammensatte reisearrangementer. Et sammensatt reisearrangement oppstår på nærmere bestemte måter, og består av separate avtaler om minst to ulike reisetjenester. Avtaler om enkeltstående reisetjenester omfattes i dag av både angrerettloven og avtaleloven, avhengig av hvordan avtalene inngås.
Ingen høringsinstanser har kommentert forslaget om å endre avtaleloven og angrerettloven, som opprettholdes.
Se forslaget til avtaleloven § 38 b annet ledd nr. 3 og angrerettloven § 2 bokstav d.
12.5.3 Gjennomføring av bestemmelser i forbrukerrettighetsdirektivet
Etter pakkereisedirektivet artikkel 27 nr. 2 annet ledd skal en rekke krav i forbrukerrettighetsdirektivet også gjelde ved kjøp av pakkereiser. Dette er kravene om å fremheve betalingsforpliktelsen ved elektronisk avtaleinngåelse, jf. artikkel 8 nr. 2, forbudet mot gebyr for bruk av betalingsmidler, jf. artikkel 19, forbudet mot kundeservice med overtakserte telefonnummer, jf. artikkel 21, og forbudet mot å kreve ekstra betaling utover kontraktsbeløpet, jf. artikkel 22.
Disse kravene er allerede gjennomført i norsk rett. Bortsett fra kravet om å fremheve betalingsforpliktelsen ved elektronisk avtaleinngåelse, jf. forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 8 nr. 2, som er gjennomført i angrerettloven § 16, gjelder disse kravene i dag alle typer forbrukeravtaler, også avtaler om pakkereiser. At disse kravene gjelder alle forbrukeravtaler følger av finansavtaleloven § 39 b (gebyr ved bruk av bestemt betalingsinstrument) og markedsføringsloven § 11 tredje og fjerde ledd (forbud mot henholdsvis overtakserte telefonnummer og betaling utover kontraktsbeløpet). Det er derfor ikke behov for endringer i norsk rett for at disse kravene også skal gjelde for avtaler om pakkereiser.
Departementet opprettholder forslaget om at et krav om å fremheve betalingsforpliktelsen ved elektronisk inngåelse av avtale om pakkereiser, inntas i ny lov om pakkereiser. Ingen høringsinstanser har uttalt seg om forslaget.
Se forslaget til ny lov om pakkereiser § 13.
12.5.4 Særlig om skriftlig bekreftelse ved uanmodet telefonsalg
Når det gjelder krav om skriftlig bekreftelse av tilbud fremsatt per telefon som forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 8 nr. 6 åpner for, så har Norge benyttet denne valgfriheten for avtaler som inngås etter uanmodet telefonoppringning, se angrerettloven § 10 første ledd. Bestemmelsen gjelder ikke avtaler som omfattes av pakkereiseloven, jf. angrerettloven § 2 bokstav d.
Bakgrunnen for at kravet om skriftlig bekreftelse ved salg etter uanmodet oppringning ble innført i angrerettloven i forbindelse med vedtakelsen av markedsføringsloven i 2009, var todelt: 1) telefonsalg er en salgsform der kjøperen kan ha behov for ekstra beskyttelse mot pågående selgere, og 2) det kan være uklart hva som er avtalt på bakgrunn av en telefonsamtale, jf. Ot.prp. nr. 55 (2007–2008) punkt 9.1.5. Kravet om skriftlig bekreftelse i angrerettloven av 2000 ble videreført i angrerettloven av 2014. Departementet har også senere evaluert dette kravet, og konkluderte, blant annet på bakgrunn av innspill fra Forbrukerombudet og forskningsrapporter fra SIFO, med at ordningen har vist seg å være vellykket, se Prop. 43 L (2016–2017) om endringer i markedsføringsloven (telefonmarkedsføring mv.) punkt 3.15.4. Kravet om skriftlig bekreftelse ved avtaleinngåelse etter uanmodet telefonoppringning ble derfor foreslått videreført.
Departementet vil ikke følge opp Forbrukerombudets og Forbrukerrådets ønske om å innføre skriftlig bekreftelse av alle tilbud som gis per telefon. Det er ingen grunn til å pålegge selgere av pakkereiser større byrder enn andre næringsdrivende, når det er den reisende som telefonisk tar kontakt med arrangøren eller formidleren, eller disse ringer tilbake til den reisende på dennes oppfordring.
Når det derimot gjelder uanmodede telefonoppringninger fra selgere av pakkereiser, ser departementet ikke grunn til å vurdere spørsmålet om krav til skriftlig bekreftelse av tilbudet annerledes enn ved annet uanmodet telefonsalg til forbrukeren. Dette gjelder selv om det sjelden foretas uanmodede oppringninger for å selge pakkereiser. Ved kjøp av pakkereiser over telefon, kan det, på samme måte som ved andre avtaler, oppstå uklarheter om avtalevilkårene. Dette gjelder særlig når den reisende ikke har vært forberedt på henvendelsen. Departementet opprettholder derfor forslaget om å innføre krav om skriftlig bekreftelse av tilbud gitt ved uanmodet telefonoppringning.
Forbrukerombudet ber i sin høringsuttalelse om at det avklares hvorvidt opplysningsplikten ved bekreftelse av telefontilbud kan begrenses, slik det er gjort i angrerettloven § 15. Angrerettloven § 15 gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 8 nr. 4, som gjelder avtaler som inngås gjennom et fjernkommunikasjonsmiddel som har begrenset plass eller tid til å vise opplysninger. I slike tilfeller gis den næringsdrivende adgang til kun å gi opplysninger om varens eller tjenestens viktigste egenskaper, sin identitet, samlet pris, angrerett og avtalens varighet, eventuelt bindingstid osv. Øvrige opplysninger kan gjøres tilgjengelig på annen måte, for eksempel ved en hyperlenke. Det er i praksis vanlig at skriftlig bekreftelse på tilbud ved telefonsalg sendes i en SMS, som inneholder de sentrale opplysningene.
Forbrukerrettighetsdirektivets artikkel 8 nr. 4 er ikke blant de bestemmelsene som får tilsvarende anvendelse på pakkereiser, jf. pakkereisedirektivet artikkel 27 nr. 2 annet ledd. Utenfor pakkereisedirektivet kan imidlertid medlemsstatene bestemme hvilke regler som skal gjelde, så lenge reglene er innenfor hva som følger av annet internasjonalt regelverk. Det må derfor tas stilling til om man skal nøye seg med å innføre krav om at selgeren gir opplysninger i begrenset omfang, slik det er gjort i angrerettloven, eller om alle relevante forhåndsopplysninger som kreves i pakkereiseloven bør fremgå av den skriftlige bekreftelsen. Formålet med å innføre krav til skriftlig bekreftelse ved uanmodet telefonsalg er å beskytte forbrukeren. Forbrukeren står i fare for å inngå en avtale uten tilstrekkelig overveielse, noe som gjerne kreves ved avtaler av ikke ubetydelig kostnad, slik som avtaler om pakkereiser. Som det fremgår av punkt 6.2, foreslår departementet at det ikke innføres angrerett ved kjøp av pakkereiser. Det betyr at dersom man vil si seg løs fra avtalen, må dette i utgangspunktet skje ved avbestilling mot gebyr. Også dette forholdet tilsier at den som inngår avtalen bør få oversikt over vilkårene i sin helhet før samtykke gis. Adgang til kun å gi den reisende utvalgte opplysninger for å bekrefte tilbudet, vil svekke hensynet til forbrukeren. Departementet foreslår derfor at hvis tilbud om pakkereise gis ved uanmodet telefonoppringning, skal selgeren gi den reisende fullstendige opplysninger om tilbudet på et varig medium. Først når tilbudet blir akseptert skriftlig, blir den reisende bundet av avtalen.
Se forslaget til ny lov om pakkereiser § 12 annet ledd.
12.5.5 Særlig om språkkrav
Også adgangen til å innføre språkkrav er valgfritt for medlemsstatene, jf. pakkereisedirektivet artikkel 27 nr. 2 annet ledd, som viser til forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 7. Ved gjennomføring av forbrukerrettighetsdirektivet ble det innført språkkrav, slik at markedsføring som retter seg mot norske forbrukere, skal være på norsk, jf. angrerettloven 8 tredje ledd. Dersom opplysningene i markedsføringen er gitt på norsk, skal også avtalen utformes på norsk, jf. angrerettloven § 11. Departementet ser ikke grunn til å vurdere spørsmålet annerledes når det gjelder markedsføring og inngåelse av avtaler om pakkereiser, og opprettholder forslaget om å innføre språkkrav. Språkkravet gjelder kun ved fjernsalg og salg utenom den næringsdrivendes faste forretningslokaler. Forbrukerombudet og Forbrukerrådet støtter forslaget om å innføre språkkrav. Spørsmålet om å innføre språkkrav er også omtalt under punkt 4.1.4.
Se forslaget til ny pakkereiselov § 10 annet ledd og § 12 første ledd annet punktum.