3 Direktivets harmoniseringsnivå, virkeområde og definisjoner mv.

3.1 Direktivets harmoniseringsnivå

Pakkereisedirektivet er i utgangspunktet et totalharmonisert direktiv, jf. artikkel 4:

«Medlemsstatene skal i nasjonal lovgivning ikke beholde eller innføre bestemmelser som avviker fra bestemmelsene i dette direktiv, herunder strengere eller mindre strenge bestemmelser, for å sikre et annet nivå for vern av reisende, med mindre noe annet er fastsatt i dette direktiv.»

Når rettsaktformen direktiv er valgt, innebærer det etter EØS-avtalen artikkel 7 bokstav b at det skal overlates til avtalepartenes myndigheter å bestemme formen og midlene for gjennomføringen. Det vil si at til tross for at direktivet er totalharmonisert, har medlemsstatene en viss skjønnsmargin ved gjennomføringen i nasjonal rett, så lenge rettsreglene som gjennomfører direktivet gir det materielle resultatet som direktivet gir anvisning på. Det er derfor rom for å fravike både direktivets ordlyd og systematikk når direktivet gjennomføres i norsk rett.

Kravet om totalharmonisering gjelder med mindre noe annet er fastsatt i direktivet. Se nærmere punkt 2.2.

3.2 Virkeområde

3.2.1 Gjeldende rett mv.

Pakkereiseloven gjelder for tilbud om pakkereiser og for avtaler om kjøp av pakkereiser som inngås mellom en kunde og en arrangør eller formidler av en pakkereise, jf. § 1-1 første ledd. Lovens bestemmelser om tvisteløsning (kapittel 10), reisegaranti (kapittel 11), og bestemmelsene om annonsering og markedsføring (§ 3-1) gjelder også for transport som skjer sammen med en pakkereise, og for separate transport- og innkvarteringstjenester som sammen har vesentlige likheter med en pakkereise, forutsatt at transporten eller den pakkereiselignende reisen hovedsakelig er til personlig bruk for kunden.

Kongen bestemmer i hvilken grad loven skal gjelde for Svalbard og Jan Mayen, og kan gi særlige regler av hensyn til de stedlige forhold, jf. pakkereiseloven § 1-1 annet ledd. Bestemmelsene om reisegaranti gjelder også for turoperatører og formidlere som driver med turisme på Svalbard, og som dekkes av definisjonen av arrangører og formidlere i pakkereiseloven, jf. forskrift om turisme mv. på Svalbard § 4.

3.2.2 Direktivet

3.2.2.1 Generelt

Direktivet gjelder pakkereiser som tilbys for salg eller selges av næringsdrivende til reisende, og på sammensatte reisearrangementer som næringsdrivende formidler til reisende, jf. artikkel 2 nr. 1. Direktivets virkeområde er omtalt i fortalen punkt 19 til 21, og punkt 50. Medlemsstatene kan gi bestemmelsene i direktivet anvendelse på områder som ikke omfattes av virkeområdet.

Direktivets saklige virkeområde gjelder næringsdrivende som er etablert i den enkelte medlemsstat. Enkelte av direktivets bestemmelser gjelder også for næringsdrivende som ikke er etablert i, men som retter sin virksomhet mot reisende i en medlemsstat. Arrangør som selger eller tilbyr pakkereiser eller på annen måte retter slik virksomhet mot en medlemsstat, har plikt til å stille insolvensbeskyttelse i samsvar med lovgivningen i nevnte medlemsstat, jf. artikkel 17 nr. 1 annet ledd. Plikten til å stille insolvensbeskyttelse, og opplysningskravene for næringsdrivende som formidler sammensatte reisearrangementer, gjelder også næringsdrivende som ikke er etablert i staten virksomheten retter seg mot, jf. henholdsvis artikkel 19 nr. 1 og nr. 2.

3.2.2.2 Unntak fra direktivets virkeområde

Noen reisearrangementer unntas fra direktivets virkeområde, selv om de omfattes av definisjonen av pakkereiser eller sammensatte reisearrangementer, jf. artikkel 2 nr. 2 bokstav a til c. Dette er pakkereiser og sammensatte reisearrangementer av kortere varighet enn 24 timer uten innkvartering over natten, jf. bokstav a. Behovet for beskyttelse av de reisende er mindre ved korte reiser. For å unngå en unødvendig byrde for næringsdrivende, bør slike reiser ikke omfattes av direktivets virkeområde, jf. fortalen punkt 19.

Også leilighetsvise reisearrangementer på ideelt grunnlag, kun til en begrenset gruppe reisende, unntas fra direktivets virkeområde, jf. artikkel 2 nr. 2 bokstav b. Med dette unntaket siktes det til for eksempel sykkelutflukter, pilgrimsferder, speiderturer etc. Hvor sjelden eller uregelmessig en pakkereise må gjennomføres for å anses som «leilighetsvis» må vurderes konkret. En «gruppe» kan være begrenset, uten at det er fastsatt et maksimumsantall. Det sentrale er at reisearrangementet ikke er åpent for allmenheten. Vilkårene i artikkel 2 nr. 2 bokstav b er kumulative, det vil si at vilkårene «ideelt grunnlag», «kun leilighetsvis», og «kun til en begrenset gruppe reisende», må alle foreligge for at man skal være utenfor direktivets virkeområde. Som eksempel nevner fortalen punkt 19 reiser som bare arrangeres et par ganger i året av veldedige organisasjoner, idrettsklubber eller skoler for sine medlemmer, og som ikke tilbys offentligheten.

Også reisearrangementer som kjøpes på grunnlag av en generell avtale om organisering av forretningsreiser mellom næringsdrivende, unntas fra direktivets virkeområde, jf. artikkel 2 nr. 2 bokstav c. Dette unntaket tar sikte på avtaler om fremtidig kjøp av reisearrangementer i en bestemt periode. Denne typen avtaler har ofte til formål å gjøre det enklere og billigere for en næringsdrivende å kjøpe forretningsreiser, samtidig som for eksempel reisebyrået får løfte om salg av et visst antall reiser, alternativt enerett til å selge forretningsreiser til den næringsdrivende i avtaleperioden. Slike reisearrangementer krever ikke det vernenivået som er tiltenkt forbrukere, jf. fortalen punkt 7.

3.2.2.3 Forholdet til nasjonal avtalerett

Direktivet påvirker ikke den nasjonale alminnelige avtalerett, for eksempel bestemmelser om en avtales gyldighet, utforming eller virkning, i den grad alminnelige avtalerettslige aspekter ikke er regulert i direktivet, jf. artikkel 2 nr. 3.

3.2.3 Forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo å gjennomføre direktivets bestemmelser om virkeområde i ny lov om pakkereiser. Forslaget innebar at pakkereiser og sammensatte reisearrangementer som varer kortere enn 24 timer uten overnatting unntas fra lovens virkeområde. Unntaket omfatter også leilighetsvise pakkereiser og sammensatte reisearrangementer som tilbys på ideelt grunnlag til en begrenset gruppe reisende. Forslaget innebar også at pakkereiser og sammensatte reisearrangementer som kjøpes på bakgrunn av en rammeavtale om kjøp av fremtidige forretningsreiser mv. unntas fra lovens virkeområde.

Departementet foreslo som utgangspunkt at ingen av bestemmelsene i direktivet skal gjelde for enkeltstående reisetjenester, for eksempel leie av fritidshus. Departementet foreslo likevel å videreføre reglene om reisegaranti for transportdelen av en pakkereise. Departementet foreslo å ikke videreføre særreglene for pakkereiselignende reiser. Departementet foreslo å videreføre hjemmelen til å bestemme i forskrift i hvilken grad loven skal gjelde for Svalbard og Jan Mayen. Departementet foreslo at forskriftskompetansen ble lagt til departementet.

3.2.4 Høringsinstansenes syn

Kun Hovedorganisasjonen Virke (Virke) og Reisegarantifondet har uttalt seg til forslaget om lovens virkeområde. Virke uttaler at det er helt sentralt at man ved gjennomføringen av direktivet aktivt søker å skape størst mulig grad av regellikhet i hele fellesskapsområdet, og særlig mellom de nordiske landene, for å stimulere til full utnyttelse av potensialet som ligger i grenseoverskridende handel av denne typen reisetjenester.

Virke uttaler at disse hensynene tilsier

«at man i minst mulig grad bør benytte seg av adgangen til å innføre nasjonale særreguleringer, selv der direktivet åpner opp for dette. Vi registrerer at dette er linjen lovgiver langt på vei har lagt seg på både i Sverige og Danmark, og vi mener dette også ville være en fornuftig linje å legge seg på ved vår nasjonale gjennomføring.»

Begge høringsinstansene støtter forslaget om at salg av pakkereiser og sammensatte reiser til næringsdrivende på grunnlag av en generell avtale om organisering av forretningsreiser faller utenfor lovens virkeområde. Høringsinstansene presiserer forskjellen mellom generell avtale og rammeavtale. Virke viser til at unntaket for forretningsreiser under en generell avtale er ment å rekke videre enn unntaket for forretningsreiser under en rammeavtale. Reisegarantifondet bemerker at kravet om en alminnelig avtale i stedet for en rammeavtale er valgt for å gi likeverdige kontraktspartnere en større fleksibilitet med hensyn til å avtale ansvarsforholdet rundt en pakkereise.

Virke viser til at man etter dagens regelverk plikter å stille garanti også for turer og arrangementer for næringsdrivende. Dette skaper utfordringer for små og mellomstore selskap som organiserer slike turer og arrangementer. Garantiplikten medfører en betydelig økonomisk belastning for disse aktørene, og deres forretningskunder har ikke det samme beskyttelsesbehovet som i forbrukerforhold.

Også Reisegarantifondet har erfart at medlemmer som tilbyr tilrettelagte arrangementer til det såkalte «eventmarkedet» opplever kravet om å stille reisegaranti som vanskelig og urimelig:

«Den reisende fremstår i mange tilfeller som en mer ressursrik avtalepartner enn arrangøren. Reisegarantifondet forstår at det i slike forhold kan oppleves unaturlig at den reisende skal ha de samme rettigheter som en ferierende privatperson. Det taler for at unntaket med å inngå en alminnelig avtale også dekker slike arrangementer og ikke bare typiske forretningsreiser med fly og hotell.»

Reisegarantifondet ber i brev til departementet av 25. april 2017 om at det klart fremgår av lovens bestemmelse om virkeområde, at loven gjelder for alle næringsdrivende som ikke er etablert i en medlemsstat, men som retter sin virksomhet mot en eller flere medlemsstater. Reisegarantifondet viser til at det siden pakkereisedirektivet 90/314/EEC ble implementert i norsk rett i 1995 har praktisert garantiplikt for arrangører etablert utenfor EU med hjemmel i pakkereiseloven § 11-1. Reisegarantifondet påpeker at dette ikke er eksplisitt nevnt under gjeldende lov § 1-1, noe som i blant fører til klage på vedtak om garantiplikt for foretak som er registrert utenfor EU, men som retter sin markedsføring mot det norske markedet. Det siteres fra brevet:

«Få om noen andre stater, har praktisert lovens rekkevidde på denne måten. En av hovedinnvendingene mot en slik praksis har vært at det kan være vanskelig å tvangsforfølge et vedtak om reisegaranti overfor en arrangør som er registrert i en stat utenfor EU. Reisegarantifondet er av den oppfatning at et pålegg om å stille reisegaranti er et effektivt redskap som enten føre[r] til at markedsføringen opphører, eller at medlemskap etableres.»

3.2.5 Departementets vurderinger

Direktivet er totalharmonisert, jf. artikkel 4. Se nærmere punkt 3.1. Med mindre annet fremgår av direktivet, kan medlemsstatene ikke ha avvikende bestemmelser innenfor direktivets saklige virkeområde. Utenfor virkeområdet kan medlemsstatene ha de reglene de ønsker, så lenge de ikke strider mot annet EU-regelverk medlemsstatene er bundet av. Medlemsstatene kan derfor opprettholde eller innføre nasjonal lovgivning som gir hele eller deler av direktivet anvendelse på avtaler som faller utenfor direktivets virkeområde, enten fordi avtalene ikke dekkes av definisjonene av pakkereise eller sammensatt reisearrangement, eller fordi reisearrangementet er unntatt fra virkeområdet. Medlemsstatene kan altså unnlate å gjennomføre direktivets unntak fra virkeområdet. Høringsinstansenes innspill gjelder hovedsakelig gjennomføringen av direktivets unntak.

Direktivets unntak for pakkereiser og sammensatte reisearrangementer av kortere varighet enn 24 timer uten innkvartering over natten, tilsvarer ordningen i dagens pakkereiselov, som imidlertid ikke anser slike arrangementer som pakkereiser. Departementet forstår ordlyden «innkvartering over natten» som noe mer enn et rent opphold. At et arrangement strekker seg utover hele natten, medfører ikke i seg selv en innkvartering som bringer forholdet inn under lovens virkeområde.

Direktivets unntak fra virkeområdet for pakkereiser og sammensatte reisearrangementer som tilbys på ideelt grunnlag til en begrenset gruppe reisende og kun leilighetsvis har ingen direkte parallell i gjeldende lov. At loven i dag ikke får anvendelse på leilighetsvise arrangementer skyldes imidlertid at slike arrangementer ikke anses som pakkereiser. Dette følger av definisjonen av pakkereise sammenholdt med definisjonen av arrangør.

Med «leilighetsvis» forstås kun av og til, uten noen regelmessighet eller hyppighet. Etter direktivet er det imidlertid ikke nok at pakkereisen eller det sammensatte reisearrangementet tilbys leilighetsvis for at det skal være unntatt fra virkeområdet. Arrangementet må i tillegg tilbys på ideelt grunnlag og bare til en begrenset gruppe reisende. Dette er nytt sammenlignet med gjeldende lov. Ettersom kriteriene leilighetsvis, på ideelt grunnlag og til en begrenset gruppe reisende er kumulative, innebærer dette at unntaket fra virkeområdet blir snevrere enn etter gjeldende rett. Det vil si at virkeområdet i ny lov blir noe utvidet.

Direktivets unntak fra virkeområdet for pakkereiser og sammensatte reisearrangementer som kjøpes på bakgrunn av en generell avtale om kjøp av fremtidige forretningsreiser mv., innebærer en innsnevring av virkeområdet sammenlignet med gjeldende lov som ikke har tilsvarende unntak. Departementet anvendte både uttrykket «rammeavtale» og «generell avtale» i høringsnotatet. Dette har forårsaket merknader fra noen høringsinstanser. Etter direktivet er det tilstrekkelig at det foreligger en generell avtale om å inngå fremtidige forretningsavtaler, for at unntaket fra virkeområdet er anvendelig, det vil si at man ikke er bundet av direktivets krav. En generell avtale er et videre begrep enn «rammeavtale», og omfatter derfor flere avtaleforhold. Departementet slutter seg til begrunnelsen i fortalen om at næringsdrivende med en generell avtale ikke har samme behov for beskyttelse som forbrukere og små næringsdrivende. Som Reisegarantifondet har bemerket gir dette likeverdige kontraktspartnere en større fleksibilitet med hensyn til å avtale ansvarsforhold. Det er naturligvis ikke noe i veien for at partene unnlater å avtale seg bort fra pakkereiselovens rettigheter og forpliktelser, og da er den næringsdrivende, uansett størrelse, sikret på lik linje med andre.

Når det gjelder det Virke og Reisegarantifondet omtaler som eventmarkedet, vil departementet bemerke at også opplevelsesarrangementer som kjøpes av næringsdrivende og som fyller kravene til pakkereiser eller sammensatte reisearrangementer, vil unntas fra lovens virkeområde dersom de omfattes av unntaket for generelle avtaler. Dermed vil arrangementene også unntas fra kravet om reisegaranti. Dette til forskjell fra loven i dag, hvor man ikke kan avtale seg bort fra kravet om reisegaranti.

Departementet opprettholder i utgangspunktet forslaget om at direktivets bestemmelser om virkeområdet, også unntakene fra virkeområdet, gjennomføres i ny lov om pakkereiser. Et viktig hensyn ved nytt regelverk er like regler over landegrensene, og at næringsdrivende ikke skal pålegges større byrder enn sine konkurrenter i andre land.

Etter departementets vurdering er det som utgangspunkt verken behov for eller ønskelig å gi direktivets bestemmelser anvendelse på enkeltstående reisetjenester. Avhengig av hva slags reisetjeneste det er, omfattes den av annet regelverk, for eksempel om passasjerrettigheter. Avtaleloven og angrerettloven vil også kunne komme til anvendelse. Departementet frafaller forslaget om å videreføre særbestemmelsen om reisegaranti for transportdelen av en pakkereise, se nærmere punkt 10.4.

I gjeldende rett stilles det krav om reisegaranti for pakkereiselignende reiser. Spørsmålet om denne særregelen skal videreføres behandles under punkt 10.3.

Når det gjelder personelt virkeområde, fremgår det av ulike bestemmelser i direktivet at pliktene som pålegges næringsdrivende også gjelder næringsdrivende som er etablert utenfor EØS-området, dersom virksomhet rettes mot reisende i EØS-området. Departementet foreslår at lovens bestemmelser gjelder alle næringsdrivende som retter sin virksomhet mot reisende i riket. Departementet opprettholder også forslaget om at hjemmelen til i forskrift å bestemme i hvilken grad loven skal gjelde for Svalbard og Jan Mayen, videreføres. Departementet frafaller imidlertid forslaget om at forskriftskompetansen flyttes fra Kongen til departementet. Dette skyldes at forskrift om turisme mv. på Svalbard er hjemlet i både pakkereiseloven og svalbardloven. Etter svalbardloven § 4 er det Kongen som har forskriftskompetansen. At både Kongen og departementet har kompetanse til å gi samme forskrift, skaper uklarhet som bør unngås.

Se forslaget til ny lov om pakkereiser § 1 og § 2.

3.3 Definisjoner

3.3.1 Reisetjeneste

3.3.1.1 Gjeldende rett

Begrepet «reisetjeneste» brukes ikke i gjeldende pakkereiselov. Det tilsvarer imidlertid begrepet «element» som inngår i lovens definisjon av pakkereise. Loven omtaler tre elementer: transport, innkvartering og «andre turisttjenester». Disse elementene ble også anvendt i pakkereisedirektivet av 1990. For at innkvartering skal utgjøre et element som kan inngå i en pakkereise, må den ikke utelukkende være å anse som ledd i en transporttjeneste, jf. pakkereiseloven § 2-1 første ledd nr. 2. Lovens ordlyd stiller ikke nærmere krav til innkvarteringens lengde. I praksis er det lagt til grunn at en mer langvarig innkvartering ikke kan utgjøre en del av en pakkereise.

En turisttjeneste er blant annet adgang til muséer, teaterforestillinger, sportsbegivenheter, og utflukter med guide, jf. Ot.prp. nr. 35 (1994–95). En turisttjeneste omfatter ikke bare tjenester som er rettet mot turister. I henhold til merknader til § 2-1 i Ot.prp. nr. 35 (1994–95) kan imidlertid tjenester av mer faglig karakter som kurs og annet undervisningsopplegg falle utenfor begrepet. Språkreiser og helsereiser kan anses å ligge i et grenseland hvor det må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle om opplegget faller inn under loven.

3.3.1.2 Direktivet

Reisetjeneste er et sentralt begrep i direktivet. Det er definert i artikkel 3 nr. 1 bokstav a til d, og nærmere forklart i fortalen punkt 17 og 18. Definisjonen er inndelt i fire kategorier. Dette er persontransport, innkvartering, utleie av biler og andre nærmere definerte motorkjøretøy, og «andre turisttjenester».

«Persontransport» i bokstav a er transport av passasjerer. Fortalen nevner transport med buss, jernbane, båt eller fly. Fortalen er ikke uttømmende, slik at andre former for persontransport, for eksempel med bil, kan omfattes.

«Innkvartering» i bokstav b omfatter blant annet innlosjering på hotell, pensjonat, hytte eller lignende. Også innkvartering i leilighet kan omfattes, ifølge kommisjonen i ekspertgruppemøte. Innkvartering under transport omfattes ikke når det er åpenbart at hovedkomponenten er transport, for eksempel innkvartering i sovevogn på tog. «Innkvartering» omfatter heller ikke innkvartering som skjer «med tanke på bosetting», altså langvarig innkvartering. Hva som anses som «langvarig» er ikke presisert. En retningslinje vil være om innkvarteringen, for eksempel ved et språkkurs, går utover lengden på hva som kan anses som en «normal» ferie, jf. kommisjonen i ekspertgruppemøte. Innkvartering i forbindelse med langvarige språkkurs bør derfor ikke anses som reisetjeneste, i henhold til fortalen.

Hvilke kjøretøy som omfattes av reisetjenesten i bokstav c om utleie av biler, motorsykler og andre motorvogner mv., definerer direktivet ved henvisning til typegodkjenningsdirektivet for kjøretøy, også kalt rammedirektivet (EU-direktiv 2007/46/EF) artikkel 3 nr. 11, og EUs førerkortdirektiv 2006/126/EF artikkel 4 nr. 3 bokstav c. Rammedirektivet definerer motorkjøretøy som «ethvert ferdig oppbygget, trinnvis ferdig oppbygget eller delvis oppbygget selvkjørende motordrevet kjøretøy med minst fire hjul og med en konstruktivt bestemt største hastighet på over 25 km/h». Bestemmelsen er gjennomført i norsk rett ved bilforskriften, som i § 3 bestemmer at rammedirektivet, med visse unntak, gjelder som norsk forskrift, med tilpasningene som følger av forskriften. Bilforskriften er hjemlet i vegtrafikkloven § 13.

Førerkortdirektivet artikkel 4 nr. 3 bokstav c omhandler aldersgrenser for motorsykler og trehjulede motorsykler med en effekt på over 15 kW. Bestemmelsen er gjennomført i norsk rett ved førerkortforskriften § 3-1 første ledd nr. 2 og 3, som er hjemlet i veitrafikkloven § 24.

«Andre turisttjenester» i bokstav d er reisetjenester som ikke er integrert i reisetjenestene persontransport, innkvartering eller utleie av kjøretøy. Fortalen punkt 18 nevner eksempler på «andre turisttjenester» som adgang til konserter, sportsbegivenheter, utflukter eller fornøyelsesparker, omvisninger, skiheiskort, leie av sportsutstyr, for eksempel skiutstyr, eller spabehandlinger. Integrerte turisttjenester, som ikke skal anses som reisetjeneste i seg selv, er for eksempel tilgang til fasiliteter i forbindelse med innkvartering, som svømmebasseng, badstue, spa- eller treningsanlegg beregnet på hotellgjester. Finansielle tjenester som for eksempel reiseforsikringer, bør i henhold til fortalen ikke anses som reisetjenester i det hele tatt.

3.3.1.3 Forslag i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

Departementet foreslo at direktivets definisjon av reisetjenester inntas i ny pakkereiselov.

Forbrukerombudet bemerker at definisjonen av innkvartering i dagens pakkereiselov ikke inneholder begrensningen, «ikke skjer med tanke på bosetting». Ombudet mener at lovforslaget derfor kan leses som at det innsnevrer ordlyden sammenlignet med gjeldende lov, men antar at det ikke er tilfellet. Det siteres:

«I praksis har det derimot blitt lagt til grunn at språkreiser eller utenlandsopphold hvor kurset ikke kan regnes som en «turisttjeneste», heller ikke utgjør en pakkereise i lovens forstand selv om reisen består av både en transportdel og en innkvarteringsdel – dersom innkvarteringen er av mer langvarig art.»

Forbrukerombudet viser videre til at direktivet ikke nevner språkkurs, språkreiser eller andre undervisningsrelaterte aktiviteter som eksempel på hva som kan regnes som «annen turisttjeneste». Ombudet antar at dette fortsatt vil kunne falle inn under definisjonen etter en konkret vurdering, slik at mer kortvarige språkreiser vil kunne regnes som pakkereise dersom arrangøren i tillegg sørger for enten innkvartering eller transport. Ombudet ber om at dette blir klargjort.

3.3.1.4 Departementets vurderinger

Direktivets definisjon av «reisetjenester» i artikkel 3 nr. 1 bokstav a, b og d tilsvarer stort sett «elementene» i gjeldende lov § 2-1 første ledd. Begrepet «reisetjeneste» anvendes som et nøkkelbegrep i direktivet. Departementet foreslår at begrepet «reisetjeneste» brukes i ny lov. Departementet legger til grunn at tolkingen av begrepene «innkvartering», «transport» og «andre turisttjenester» etter gjeldende rett videreføres, med mindre noe annet klart fremgår.

Direktivets artikkel 3 nr. 1 bokstav c om utleie av biler og nærmere bestemte motorvogner og motorsykler utgjør en ny kategori reisetjeneste sammenlignet med gjeldende rett. Dette vil medføre at flere kombinasjoner av reisetjenester enn i dag vil anses som pakkereiser. I dag anses utleie av kjøretøy som «andre turisttjenester» som må utgjøre en vesentlig del av arrangementet for at det sammen med en annen reisetjeneste (element) skal utgjøre en pakkereise. Ved at utleie av motorkjøretøy blir egen reisetjeneste, stilles det ikke lenger krav til tjenestens verdi som vilkår for å utgjøre en del av en pakkereise. En pakkereise kan derfor dannes ved utleie av motorkjøretøy og avtale om én annen reisetjeneste. Dersom den andre reisetjenesten er «andre turisttjenester», må den fylle kravet om å utgjøre en vesentlig del av kombinasjonen, jf. artikkel 3 nr. 2 annet ledd bokstav a. Se nærmere punkt 3.3.2 om pakkereisedefinisjonen.

Hva som er «andre turisttjenester» i direktivet artikkel 3 nr. 1 bokstav d må vurderes konkret. Direktivets fortale punkt 18 gir kun eksempler på hva som omfattes, ikke en uttømmende angivelse. EU-domstolen har i sak C-237/97 vurdert hvorvidt en utvekslingsreise for skoleelever kunne anses som en pakkereise etter 1990-direktivet. Her la EU-domstolen blant annet til grunn at valg av skole ikke utgjør en «turisttjeneste». Om kortvarige språkreiser kan utgjøre «andre turisttjenester» må også få sin endelige avklaring i EU-domstolen.

Departementet opprettholder forslaget om at direktivets definisjon av reisetjeneste inntas i ny lov om pakkereiser. Se forslaget til § 5.

3.3.2 Pakkereise

3.3.2.1 Gjeldende rett

Pakkereise er definert i pakkereiseloven § 2-1. Med pakkereise menes et tilrettelagt arrangement, som varer i mer enn 24 timer eller omfatter overnatting, og som selges eller markedsføres til en samlet pris. Arrangementet må bestå av minst to av følgende elementer:

• transport,

• innkvartering som ikke utelukkende er å anse som ledd i en transporttjeneste, eller

• andre turisttjenester som utgjør en vesentlig del av arrangementet, men som ikke er direkte knyttet til transport eller innkvartering.

Et arrangement regnes som pakkereise selv om de enkelte elementene reisen består av blir fakturert hver for seg. I 2006 fikk pakkereisedefinisjonen et tillegg, slik at det også skal anses som pakkereise når arrangøren legger opp til at kunden velger ut enkeltelementene selv, men hvor elementene fremtrer som tilpasset til å kombineres, jf. Ot.prp. nr. 41 (2005–2006).

3.3.2.2 Direktivet

Pakkereise defineres som en kombinasjon av minst to forskjellige typer reisetjenester med henblikk på samme reise eller ferie, jf. artikkel 3 nr. 2 første ledd bokstav a og b. Definisjonen er omhandlet i fortalen punkt 8, 10, 11, 15 og 18. Det foreligger en pakkereise dersom reisetjenestene settes sammen av én næringsdrivende, før det inngås én avtale om alle tjenestene, jf. bokstav a. Dette gjelder også når reisetjenestene settes sammen på anmodning fra den reisende, eller i samsvar med den reisendes valg.

Det dannes også en pakkereise selv om det inngås separate avtaler med flere individuelle ytere av reisetjenester, såfremt nærmere kriterier knyttet til måten reisetjenestene presenteres eller kjøpes på er oppfylt, jf. artikkel 3 nr. 2 første ledd bokstav b. Bokstav b romertall i til v inneholder fem typetilfeller for hvordan pakkereiser kan oppstå:

Typetilfelle i

Det foreligger en pakkereise når forskjellige typer reisetjenester kjøpes fra ett utsalgssted, og reisetjenestene blir valgt før den reisende samtykker i å betale. Det vil si at reisetjenestene bestilles i løpet av samme bestillingsprosess. Definisjonen i dette typetilfellet ligger nært opp til definisjonen i bokstav a, men det stilles ikke krav om at avtalen skal inngås med én næringsdrivende, og heller ikke at reisen settes sammen av den næringsdrivende, eventuelt på den reisendes anmodning.

Dersom flere reisetjenester bestilles hos et reisebyrå, og bestillingen av en reisetjeneste ikke er avsluttet før en annen reisetjeneste bestilles, er kravet til pakkereise etter dette alternativet oppfylt. Et annet eksempel er der den reisende legger flere reisetjenester i «en handlekurv» på internett, før vedkommende går «til kassen» for å betale. For at bestillingen av flere reisetjenester ikke skal utgjøre en pakkereise, må det være et klart skille mellom bestillingen av de ulike reisetjenestene. Det vil si at bestillingen av en reisetjeneste må være avsluttet før den neste reisetjenesten bestilles. Ifølge kommisjonen i ekspertgruppemøte er en bestilling avsluttet når den reisende for eksempel har gitt tillatelse til at et spesifisert beløp for en valgt flyreise trekkes fra kredittkortet.

Kravet om at den reisende samtykker i å betale innebærer ikke nødvendigvis at den reisende samtidig skal betale. Den reisende kan samtykke i å betale, selv om vedkommende kun bestiller reisen, og betaler på et senere tidspunkt.

Det at bestillingen av en reisetjeneste er fullt avsluttet før en annen reisetjeneste bestilles, utelukker likevel ikke at det kan foreligge en pakkereise, fordi kravene i andre alternativer i definisjonen kan være oppfylt, for eksempel kravet om felles fakturering (typetilfelle ii), eller alternativet med lenket bestillingsprosess (typetilfelle v).

Typetilfelle ii

Det foreligger også en pakkereise, dersom minst to typer reisetjenester tilbys, selges eller faktureres til en «alt inkludert»- eller samlet pris. Dette alternativet kan omfatte tilfeller som ikke omfattes av typetilfelle i, fordi den reisende for eksempel har valgt flyreise og samtykket i å betale for flyreisen, før hotellinnkvartering bestilles. Ved samlet fakturering utgjør reisetjenestene likevel en pakkereise. Faktureres reisetjenestene hver for seg, er det dannet et sammensatt reisearrangement etter direktivet artikkel 3 nr. 5 bokstav a, se nærmere punkt 3.3.5.

Typetilfelle iii

Det foreligger også en pakkereise, når minst to ulike typer reisetjenester annonseres eller selges under betegnelsen «pakkereise» eller lignende betegnelse. Lignende betegnelse kan for eksempel være «reise med alt inkludert» eller «samlet tilbud». Ved slike benevnelser får den reisende en forventning om å omfattes av reglene for pakkereiser, jf. fortalen punkt 10.

Typetilfelle iv

Kombinasjon av minst to ulike reisetjenester utgjør også en pakkereise, dersom de kombineres etter inngåelse av en avtale der en næringsdrivende gir den reisende rett til å velge blant et utvalg av forskjellige typer reisetjenester. I henhold til fortalen punkt 11 tar dette alternativet sikte på gaveesker som inneholder pakkereiser.

Typetilfelle v

Et siste alternativ i direktivets pakkereisedefinisjon i artikkel 3 nr. 2 første ledd bokstav b er når minst to ulike reisetjenester kjøpes fra flere næringsdrivende gjennom lenkede nettbestillingsprosesser, der den reisendes navn, betalingsopplysninger og e-postadresse overføres fra den første næringsdrivende det inngås en avtale med, til en eller flere andre næringsdrivende. Avtalen med den eller de andre næringsdrivende må inngås senest 24 timer etter at bestillingen av den første reisetjenesten er bekreftet.

Denne måten å inngå pakkereise på, tar sikte på såkalte «click through»-kjøp på internett. Den reisende kjøper først en reisetjeneste hos én næringsdrivende, og blir fra dennes nettside sendt videre eller oppfordret til å besøke en annen næringsdrivendes hjemmeside. Ved bestilling på den neste hjemmesiden behøver ikke den reisende å oppgi navn, betalingsopplysninger og e-postadresse, fordi den første næringsdrivende har overført disse opplysningene til den andre næringsdrivende. Den reisende kjøper for eksempel en flybillett og betaler med kredittkort, og får deretter en lenke til en annen næringsdrivendes hjemmeside, hvor vedkommende kan bestille hotellrom uten å måtte gi betalingsopplysningene og øvrige opplysninger på nytt. Lenken kan for eksempel gis i avtalebekreftelsen som sendes til den reisende på e-post etter bestilling av den første reisetjenesten, eller i nyhetsbrev.

Med unntak av typetilfelle v, omfatter de alternative måtene en pakkereise kan dannes på både kjøp på internett og på fysiske utsalgssteder, jf. direktivets fortale punkt 8. Selv om det ikke fremgår eksplisitt av fortalen må også kjøp per telefon omfattes av de alternative måtene. Se punkt 12.5.4 om bekreftelse ved uanmodet telefonsalg hvor salg per telefon forutsettes.

Selv om kravene ovenfor til hvordan en pakkereise kan oppstå er fylt, skal visse kombinasjoner av reisetjenester ikke anses som en pakkereise. Dette gjelder kombinasjoner av «andre turisttjenester», jf. direktivet artikkel 3 nr. 1 bokstav d, og én annen reisetjeneste. I slike tilfeller skal reisearrangementet bare anses som pakkereise dersom «andre turisttjenester» utgjør en vesentlig andel av pakkereisens verdi, eller annonseres som eller på annen måte utgjør en vesentlig andel av reisen eller ferien, jf. artikkel 3 nr. 2 annet ledd bokstav a. Hvis andre turisttjenester utgjør 25 prosent eller mer av kombinasjonens, det vil si reisearrangementets verdi, bør de anses å utgjøre en vesentlig andel av pakkereisen, jf. fortalen punkt 18. Turisttjenestens verdi er som regel vanlig salgspris. Dersom det ikke finnes salgspris, for eksempel fordi tjenesten er inkludert i prisen for en annen ytelse, eller fordi prisen er fastsatt kunstig lavt, kan en annen pris fastsettes. Prisen kan i slike tilfeller fastsettes på bakgrunn av et skjønn over den verdi som tjenesten har for den reisende, ifølge kommisjonen i ekspertgruppemøte.

Direktivet utelukker ikke at en turisttjeneste som ikke utgjør 25 prosent av kombinasjonens verdi, kan anses å utgjøre en vesentlig andel. Dette kan for eksempel forekomme hvis reisearrangementet er meget dyrt. Turisttjenesten kan også anses å utgjøre en vesentlig andel fordi turisttjenesten er det sentrale formålet med reisen. Et hotellopphold og billetter til en fotballkamp vil for eksempel utgjøre en pakkereise hvis formålet med reisen er å overvære fotballkampen, selv om billetter til fotballkampen koster mindre enn 25 prosent av reisens totale pris.

Selv om kravene til vesentlighet oppfylles, for eksempel gjennom verdien på reisetjenesten eller formålet med reisen, er det likevel ikke en pakkereise dersom turisttjenesten velges og kjøpes etter at leveringen av den andre reisetjenesten har startet. Dersom en hotellinnkvartering er bestilt, og det kjøpes andre turisttjenester etter den reisendes ankomst til hotellet, for eksempel fotballbilletter, dannes det altså ikke en pakkereise. På den annen side bør det ikke føre til omgåelse av direktivet, at arrangør eller formidler på forhånd tilbyr den reisende et utvalg av andre turisttjenester, som først kan bestilles etter at leveringen av den første reisetjenesten har startet, for eksempel ved ankomst til hotellet.

3.3.2.3 Forslag i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

Departementet foreslo å innta direktivets definisjon av pakkereise i ny pakkereiselov.

Forbrukerombudet slutter seg til forslaget om at hele direktivets definisjon av pakkereiser inntas i ny lov og at den angis så presist som mulig. Ombudet påpeker at forarbeidene bør bidra til å avklare de praktiske skillelinjene i så stor grad som mulig. Norsk Reiselivsforum bemerker at definisjonen i lovforslaget er tung og vanskelig formulert, selv om det er i overensstemmelse med oversettelsen av direktivet, og håper det er mulig å forenkle definisjonen i noen grad.

NHO Luftfart uttaler at for deres medlemsbedrifter er det spesielt artikkel 3 nr. 2 første ledd bokstav b romertall iv og v som vil kunne gi praktiske utfordringer. Instansen reiser spørsmål om informasjonsdelingen som direktivet her legger opp til kan gjennomføres uten å rammes av personvernreglene. NHO Luftfart mener departementet må se nærmere på dette, spesielt fordi virksomhetene risikerer bøter ved brudd på det nye personvernregelverket. NHO Luftfart legger til grunn at man må stille reisegaranti for en vesentlig større andel solgte «pakker» enn det som har vært tilfelle frem til nå. Ifølge instansen er utfordringene som oppstår som en konsekvens av utvidelsen av definisjonen av en pakkereise, de samme som ved sammensatte reisearrangementer. For øvrig viser NHO Luftfart til posisjonsnotat fra Den internasjonale bransjeorganisasjonen for flyselskaper (IATA), og stiller seg bak IATAs kommentarer om hva som anses problematisk med definisjonen av pakkereiser og sammensatte reisearrangementer.

NHO Reiseliv reiser spørsmålet vedr. reisetjenesten «andre turisttjenester» dersom det kjøpes flere turisttjenester, for eksempel konsertbillett, utflukt, inngang til sportsbegivenhet etc. i tillegg til for eksempel overnatting. Spørsmålet er om verdien av turisttjenestene skal summeres, før dette vurderes opp mot kombinasjonens verdi.

3.3.2.4 Departementets vurderinger

Direktivets definisjon av pakkereiser i artikkel 3 nr. 2 første ledd bokstav a har store likheter med definisjonen i gjeldende pakkereiselov. Begge definisjonene gjelder arrangementer som består av minst to ulike typer reisetjenester, som kan settes sammen eller velges av enten arrangøren eller den reisende (kunden). Direktivets definisjon er i overensstemmelse med gjeldende rett, ved at det kan foreligge en pakkereise, uten at den er «på forhånd» tilrettelagt. Kravet i 1990-direktivet om at pakkereisen skulle være «på forhånd tilrettelagt» ble fjernet fra definisjonen ved endringslov 8. september 2006, se Ot.prp. nr. 41 (2005–2006) punkt 3.1.4. Verken gjeldende lov eller direktivet stiller krav om at de ulike reisetjenestene faktureres samlet.

Direktivets definisjon av pakkereise avviker fra definisjonen i gjeldende pakkereiselov hva gjelder 24-timers kravet. Etter gjeldende definisjon må et arrangement vare i mer enn 24 timer eller omfatte overnatting, for å utgjøre en pakkereise. Direktivets definisjon har ingen tilsvarende avgrensning. En slik avgrensning følger imidlertid av direktivets virkeområde, se punkt 3.2.2. Det vil si at selv om kravene til pakkereise isolert sett er oppfylt, kan man befinne seg utenfor direktivets virkeområde dersom reisearrangementet varer kortere enn 24 timer, med mindre innkvartering inngår.

Pakkereisedefinisjonen avviker også fra systemet i gjeldende rett ved at den i nytt direktiv består av to deler: reisetjenestene og en meny med krav til hvordan reisetjenestene settes sammen, presenteres og kjøpes. Se punkt 3.3.1 om definisjon av reisetjeneste. En pakkereise omfatter fortsatt arrangementer som ikke inkluderer en transportdel. Det vil si at kombinasjoner som består av for eksempel hotellopphold og konsert kan utgjøre en pakkereise. Ettersom leie av motorkjøretøy etter direktivet utgjør en egen reisetjeneste, og ikke som i dag anses som «andre turisttjenester», vil flere reisearrangementer bli ansett som en pakkereise. I dag må utleie av motorkjøretøy utgjøre en vesentlig del av reisearrangementet for at kombinasjonen skal utgjøre en pakkereise.

Det typiske for en pakkereise i dag er at pakkereisen kjøpes fra ett utsalgssted som selger tjenester fra flere tjenesteytere. I dag kreves det at reisetjenestene er tilrettelagt, det vil si at de fremstår som egnet til å kombineres. Etter direktivet kan en pakkereise dannes ved kjøp av reisetjenester fra forskjellige ytere av reisetjenester, så lenge reisetjenestene settes sammen, presenteres eller kjøpes på nærmere bestemte måter. Det kreves ikke at reisetjenestene er tilrettelagt, så lenge reisetjenestene for eksempel bestilles i samme bestillingsprosess og betales samlet. Det vil si at reisetjenester som alene plukkes ut av den reisende, uten noen anbefaling eller påvirkning fra den næringsdrivende, kan utgjøre en pakkereise. Dette er nytt sammenlignet med gjeldende rett. Nytt er også at reisetjenester som bestilles hver for seg hos samme næringsdrivende kan utgjøre en pakkereise, så lenge reisetjenestene faktureres samlet. Dersom den reisende bestiller hotellinnkvartering hos et reisebyrå og senere på dagen kommer tilbake og bestiller transport, vil dette utgjøre en pakkereise, dersom reisebyrået fakturerer tjenestene samlet. Dette vil utvide pakkereisedefinisjonen noe sammenlignet med gjeldende rett. I dag er betaling med betalingskort svært utbredt. Det vanlige er at den reisende betaler for hver reisetjeneste straks etter at avtalen om tjenesten er inngått. Senere felles fakturering av flere reisetjenester er dermed ikke aktuelt. Departementet antar derfor at utvidelsen av definisjonen ikke får stor betydning i praksis. I mange andre land er imidlertid bruk av betalingskort langt mindre vanlig.

Prinsipielt nytt i direktivet er at det også kan anses som pakkereise dersom reisetjenester kjøpes fra flere næringsdrivende gjennom lenkede bestillingsprosesser på internett. Dette forutsetter at den reisendes navn, betalingsopplysninger og e-postadresse overføres fra den næringsdrivende som den første avtalen inngås med, til en eller flere andre næringsdrivende, og at avtalen med en av de sistnevnte næringsdrivende inngås senest 24 timer etter at bestillingen av den første reisetjenesten er bekreftet. Departementet kjenner imidlertid ikke til eksempler på avtaler som oppfyller dette alternativet av pakkereisedefinisjonen i dag.

Det fremgår ikke av direktivet eller fortalen hva som menes med betalingsopplysninger. Departementet antar at det må være opplysninger som den næringsdrivende kan bruke for å motta betaling av den reisende, for eksempel kredittkort- eller kontoopplysninger. Den reisendes navn, betalingsopplysninger og e-postadresse utgjør personopplysninger. Pakkereisedirektivet berører ikke reglene i personverndirektivet, jf. pakkereisedirektivets fortale punkt 49. Det vil si at en eventuell overførsel av personopplysninger må skje i samsvar med personvernlovgivningen.

Et reisearrangement som ikke utgjør en pakkereise, kan utgjøre et sammensatt reisearrangement, se nærmere punkt 3.3.5. Det antas at det i praksis ofte vil være bestemte kombinasjoner av reisetjenester som utgjør en pakkereise eller et sammensatt reisearrangement. Kommisjonen i ekspertgruppemøte antar at enkelte typesituasjoner vil få sin avklaring ved nasjonale domstoler, og eventuelt til slutt i EU-domstolen.

En entydig definisjon av pakkereisebegrepet i medlemsstatene er vesentlig for å oppnå lik praktisering av direktivets bestemmelser. Fordi direktivet er totalharmonisert og gir lite rom for avvikende regler, opprettholder departementet forslaget om å innta direktivets detaljerte definisjon i ny lov. En omskriving i forsøk på å forenkle ordlyden kan medføre at direktivet ikke anses korrekt gjennomført. Se forslaget til ny lov om pakkereiser § 6.

3.3.3 Pakkereiseavtale

Gjeldende pakkereiselov definerer ikke «pakkereiseavtale».

En pakkereise kan bestå av én eller flere avtaler. Direktivets definisjon av «pakkereiseavtale» fastslår at ulike avtaler som utgjør en pakkereise, likevel skal anses som én avtale, jf. artikkel 3 nr. 3. Dette får betydning for ulike bestemmelser i direktivet, som omhandler pakkereiseavtalen i entall, for eksempel bestemmelsene om overdragelse og oppsigelse av pakkereiseavtalen, endring av vilkår mv. Dersom den reisende for eksempel ønsker å overdra pakkereiseavtalen, vil overdragelsen gjelde alle avtalene om de ulike reisetjenestene som inngår i pakkereisen. Definisjonen er ikke utdypet i direktivets fortale.

Departementet foreslo i høringsnotatet å gjennomføre direktivets definisjon av pakkereiseavtale i ny pakkereiselov. Ingen høringsinstanser har hatt merknader til forslaget, som opprettholdes. Se forslaget til ny lov om pakkereiser § 8 bokstav f.

3.3.4 Pakkereisens begynnelse

Gjeldende pakkereiselov inneholder ingen definisjon eller bestemmelse som fastslår når en pakkereise begynner. Direktivet artikkel 3 nr. 4 definerer «pakkereisens begynnelse» som «tidspunktet da gjennomføringen av reisetjenestene som inngår i pakkereisen, begynner».

Begrepet «pakkereisens begynnelse» er anvendt en rekke ganger i direktivet og i fortalen, blant annet som skjæringspunkt for hvor lenge en avtale kan avbestilles eller kanselleres, om beregning av avbestillingsgebyr og hvor lenge det kan foretas endringer i avtalen.

Departementet foreslo i høringsnotatet at definisjonen gjennomføres i ny pakkereiselov. Norsk Reiselivsforum har bemerket at definisjonen synes overflødig. Ingen øvrige instanser har uttalt seg til forslaget. Departementets forslag i høringsnotatet skyldtes departementets synspunkt om at alle direktivets definisjoner burde gjennomføres i ny lov om pakkereiser. Departementet har endret syn, og frafaller forslaget om å definere «pakkereisens begynnelse» i loven, da begrepet synes selvforklarende.

3.3.5 Sammensatt reisearrangement

3.3.5.1 Gjeldende rett og direktivet

«Sammensatt reisearrangement» er en rettslig nyskapning. Verken i gjeldende pakkereiselov eller i annen norsk lov eller forskrift er begrepet «sammensatt reisearrangement» definert.

Sammensatt reisearrangement er definert i direktivet artikkel 3 nr. 5, og omtalt i fortalen punkt 9, 12, 13 og 15. Direktivet definerer sammensatt reisearrangement som minst to forskjellige typer reisetjenester som kjøpes med henblikk på samme reise eller ferie, og som ikke utgjør en pakkereise. Det vil si at det ikke er én bestillingsprosess, og at reisen heller ikke selges som en «alt inkludert»-reise eller med totalpris, slik hovedregelen er ved pakkereiser. En reise kan ikke utgjøre en pakkereise og et sammensatt reisearrangement samtidig.

Ved sammensatte reisearrangementer inngås separate avtaler om reisetjenester med én eller flere næringsdrivende, men slik at avtale om én reisetjeneste er inngått før det inngås avtale om en annen reisetjeneste. Bestemmelsen omfatter både avtaler inngått på fysisk utsalgssted, på nett eller per telefon.

Det må skilles mellom sammensatte reisearrangementer og reisetjenester som reisende bestiller uavhengig av hverandre, ofte på forskjellige tidspunkt, selv om reisetjenestene gjelder samme reise eller ferie, jf. fortalen punkt 12.

Sammensatte reisearrangementer kan dannes på to måter:

«Ett besøk»

For at det skal være et sammensatt reisearrangement etter artikkel 3 nr. 5 første ledd bokstav a må minst to avtaler inngås i løpet av det samme besøket eller kontakten med den næringsdrivendes utsalgssted. Den reisende må foreta separate valg og separate betalinger for hver reisetjeneste. Det vil for eksempel være et sammensatt reisearrangement hvis den reisende under et fysisk besøk hos et reisebyrå bestiller og betaler for en flyreise, og deretter inngår avtale om et hotellopphold til samme reise, som den reisende deretter betaler for. Fordi bestilling og betaling skjer separat for hver enkelt reisetjeneste, i løpet av besøket hos den næringsdrivende, dannes ikke en pakkereise.

Det vil også være et sammensatt reisearrangement etter artikkel 3 nr. 5 første ledd bokstav a om den reisende ved ett besøk på hjemmesiden til for eksempel et reisebyrå, kjøper en reisetjeneste og betaler for den, og deretter kjøper en ytterligere reisetjeneste av reisebyrået. Dette kan for eksempel være tilfellet der den reisende, etter å ha kjøpt en reisetjeneste på nett, presenteres for et tilbud på en eller flere ytterligere reisetjenester via et nytt vindu som åpnes automatisk ved betalingen av den første reisetjenesten («pop-up vindu»). Det er imidlertid en forutsetning at den reisende ikke har forlatt nettsiden mellom bestillingene. I så tilfelle er man utenfor første ledd bokstav a.

I kommisjonens ekspertgruppemøte er det reist spørsmål om hva som menes med «ett besøk» eller «én henvendelse», blant annet om lengden på besøket eller det at kunden forlater utsalgsstedet mellom ulike kjøp har betydning. Ifølge kommisjonen må dette vurderes konkret. Dersom den reisende gjør en ny bestilling mens vedkommende fortsatt er hos reisebyrået eller på nettsiden, kan det anses som «ett besøk». Dersom vedkommende forlater nettsiden eller det fysiske utsalgsstedet, og kommer tilbake etter for eksempel en time, vil det antagelig ikke anses som «ett besøk» og følgelig ikke dannes et sammensatt reisearrangement etter bokstav a. Men, partene kan ha avtalt at den reisende skulle komme tilbake til det fysiske utsalgsstedet for å gjøre en avtale til, slik at kontakten bare er avbrutt midlertidig. I et slikt tilfelle kan kontakten likevel anses som ett besøk.

Kommisjonen har i ekspertgruppemøte opplyst at det, tross ordlyden i direktivet, ikke kan utelukkes at det foreligger et sammensatt reisearrangement selv om den reisende har foretatt en samlet betaling av reisetjenestene. Det er avdekket et «hull» mellom definisjonene av sammensatt reisearrangement og pakkereise som kommisjonen ønsker å tette: Dersom den reisende under ett besøk hos den næringsdrivende for eksempel velger to ulike reisetjenester i to bestillingsprosesser, og mottar to separate fakturaer som vedkommende deretter betaler samlet, for eksempel i sin nettbank, vil man etter direktivets ordlyd verken stå overfor en pakkereise eller et sammensatt reisearrangement. Dette fordi reisetjenestene ikke er valgt før den reisende samtykker i å betale, jf. artikkel 3 nr. 2 første ledd bokstav b romertall i, se punkt 3.3.2. Arrangementet fyller heller ikke kravet om separat betaling, jf. artikkel 3 nr. 5 første ledd bokstav a om sammensatt reisearrangement. I følge kommisjonen bør denne situasjonen likevel kunne utgjøre et sammensatt reisearrangement, dersom den reisendes kjøp av reisetjenester ikke oppfyller kravene for pakkereise. Det avgjørende må være at den reisende har foretatt separate valg og gitt separat samtykke til å betale for reisetjenestene.

«Målrettet kjøp»

Selv om kravet om kjøp av minst to ulike reisetjenester i løpet av ett besøk ikke er oppfylt kan det likevel oppstå et sammensatt reisearrangement. Dette er tilfellet dersom en næringsdrivende på en målrettet måte formidler tilbud om kjøp av en ytterligere reisetjeneste fra en annen næringsdrivende, når formidlingen resulterer i en avtale senest 24 timer etter at bestillingen av den første reisetjenesten er bekreftet, jf. artikkel 3 nr. 5 første ledd bokstav b. Ifølge fortalen punkt 13 gjelder bestemmelsen tilbud fra nettbaserte næringsdrivende. Dette fremgår imidlertid ikke av direktivteksten. Kjøp fra fysiske utsalgssteder og ved telefonsamtale må derfor også kunne danne et sammensatt reisearrangement etter bokstav b.

Et eksempel på et sammensatt reisearrangement etter artikkel 3 nr. 5 første ledd bokstav b er der den reisende bestiller flybilletter via en næringsdrivendes nettside og etter avsluttet bestilling mottar lenke til bestilling av hotellopphold på bestemmelsesstedet, for eksempel i en e-post. Bestilles hotelloppholdet innen 24 timer, uten at det formidles opplysninger om den reisende mellom de næringsdrivende, har man med et sammensatt reisearrangement å gjøre. Formidles den reisendes navn, epost- og betalingsopplysninger blir det ansett som en pakkereise, jf. artikkel 3 nr. 2 første ledd bokstav b romertall v. Bestilles hotelloppholdet senere enn 24 timer etter at bestillingen av flybillettene er bekreftet, er det verken en pakkereise eller et sammensatt reisearrangement.

Formålet med uttrykket «målrettet kjøp» er å skille tilbud om kjøp av reisetjenester fra ren informasjon og reklame om reisetjenester, der det ikke legges opp til at det umiddelbart skal inngås en kontrakt. Som eksempel nevner fortalen punkt 12 at et hotell eller en arrangør på sin nettside legger ut en liste over alle operatører som tilbyr transporttjenester til hotellet, uten at listen er knyttet til noen konkret bestilling. Et annet eksempel er dersom det brukes informasjonskapsler (cookies) eller metadata til å plassere reklame på nettstedene den reisende besøker. En informasjonskapsel er en liten tekstfil som lastes ned og lagres på brukerens datamaskin når brukeren åpner en nettside. Kapselen brukes for eksempel til å lagre innloggingsdetaljer og å huske handlekurven i en nettbutikk. Metadata er informasjon som beskriver annen informasjon, for eksempel emneord som skal gjøre det lettere å finne igjen data.

Det er altså ikke alle situasjoner hvor en reisende, etter kjøp av en reisetjeneste, presenteres for et tilbud om å kjøpe en eller flere ytterligere reisetjenester, som fører til at det dannes et sammensatt reisearrangement. Det må kreves en målrettet formidling av et kjøp. Slik målrettet formidling skyldes ofte en form for betaling og avtale mellom de næringsdrivende. Vederlaget til den som formidler det målrettede kjøpet kan for eksempel være basert på antall klikk på lenke eller omsetning.

En avtale mellom to næringsdrivende tjenesteytere vil ofte innebære at den reisende presenteres for et tilbud som er nøye tilpasset den reisetjenesten som den reisende nettopp har kjøpt hos den første næringsdrivende. Dersom den reisende etter kjøpet av for eksempel en flybillett presenteres for en annonse med ulike hotell på bestemmelsesstedet, med pris tilpasset den reisendes opphold, vil det være en målrettet formidling. Hvorvidt det dannes et sammensatt reisearrangement, avhenger av om formidlingen leder til en avtale med næringsdrivende nr. 2 innen 24 timer fra første avtale ble bekreftet.

Dersom den næringsdrivende som den reisende inngår første avtale med har inngått avtale med en annen næringsdrivende om plassering av annonser på nettsiden som baserer seg på informasjonskapsler som inneholder data om den reisendes søkehistorikk, vil det ikke utgjøre målrettet formidling selv om den reisende klikker seg inn på annonsen og bestiller hotell. Annonsen vil da ikke være basert på bestillingen som den reisende nettopp har foretatt, men på informasjon fra den reisendes søkelogg. Den næringsdrivende som leverer reisetjenestene som annonsen gjelder vil som utgangspunkt ikke være kjent med at den reisende ved å klikke på annonsen har blitt sendt videre etter kjøpet av en annen reisetjeneste.

Særlig om andre turisttjenester

Det er ikke gitt at det foreligger et sammensatte reisearrangement selv om kravene i direktivet artikkel 3 nr. 5 første ledd bokstav a eller b er oppfylt. Dersom «annen turisttjeneste», jf. artikkel 3 nr. 1 bokstav d inngår i reisearrangementet sammen med en annen reisetjeneste, stilles det i artikkel 3 nr. 5 annet ledd krav til omfanget av turisttjenesten for at det skal være oppstått et sammensatt reisearrangement. En eller flere slike turisttjenester må utgjøre en vesentlig andel av det sammensatte reisearrangementets verdi, eller annonseres som eller på annen måte utgjør en vesentlig del av reisen eller ferien, jf. artikkel 3 nr. 5 annet ledd. Dersom andre turisttjenester utgjør 25 prosent eller mer av kombinasjonens verdi, er vilkåret oppfylt, jf. fortalen punkt 18. Dersom reisetjenestene ikke utgjør 25 prosent eller mer av kombinasjonens verdi kan turisttjenestene likevel anses å utgjøre en vesentlig del, for eksempel hvis turisttjenesten er det sentrale formålet med reisen. Se nærmere om pakkereisedefinisjonen under punkt 3.3.2.2, som har en tilsvarende begrensning.

3.3.5.2 Forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo at direktivets definisjon av sammensatte reisearrangementer inntas i ny pakkereiselov.

Forslaget innebar at det skilles mellom målrettet formidling av tilbud om kjøp av reisetjenester og generell informasjon og markedsføring. Om bannerannonser på en næringsdrivendes nettside utgjør en målrettet formidling, ble ansett som et tvilstilfelle. Bannerannonser er små annonser på en nettside som formidler et enkelt budskap, og som gjerne inneholder lenker til varene eller tjenestene som tilbys, som regel fra en annen næringsdrivende. Bannerannonser er i stor grad basert på informasjonskapsler (cookies). Ettersom bruk av informasjonskapsler ikke skal danne grunnlag for sammensatte reisearrangementer etter fortalen punkt 12, la departementet til grunn at bannerannonser ikke kan danne grunnlag for et sammensatt reisearrangement.

3.3.5.3 Høringsinstansenes syn

Seks høringsinstanser har uttalt seg til forslaget om definisjonen av sammensatte reisearrangementer. Samtlige mener definisjonen er uklar.

Norsk Reiselivsforum synes definisjonen har en tung og vanskelig formulering som gjør den vanskelig å lese og anvende for både tjenesteytere, forbrukere og for klagenemnda (Pakkereisenemnda). Instansen ønsker at definisjonen forenkles. Forbrukerombudet derimot, mener definisjonen må være så presis som mulig, og at eventuelle gråsoner knyttet til definisjonen må synliggjøres. Dermed kan den næringsdrivende enklere innrette seg, og Forbrukerombudet lettere føre tilsyn. Forbrukerrådet mener innføringen av sammensatte reisearrangementer vil svekke den reisendes rettigheter sammenlignet med gjeldende rett. NHO Luftfart og NHO Transport etterlyser ytterligere veiledning og presiseringer av definisjonen av sammensatt reisearrangement og bemerker at tolkningen av definisjonen har direkte betydning for hvilke økonomiske konsekvenser direktivet medfører.

NHO Luftfart og NHO Transport påpeker at tolkningen av «målrettet kjøp» vil få stor betydning for hvordan selskapene kan selge og markedsføre tilleggstjenester. NHO Luftfart uttaler:

«Hvis selskapene må slutte med denne type markedsføring og salg fordi regelverket ikke lar seg praktisk implementere vil dette være svært uheldig og gi store økonomiske konsekvenser. Etter vår vurdering vil dette også kunne medføre at forbrukerne får mindre mulighet til å sette sammen reiser selv på en enkel og rimelig måte – noe som de fleste setter pris på. For oss er det et tankekors at et regelverk som skal ytterligere øke forbrukervernet samtidig kan frata de samme forbrukerne den valgmuligheten som de har i dag ift. å sette sammen en reise uten for store problemer.»

NHO Luftfart legger til grunn at cookies ikke er å anse som målrettet formidling av en ytterligere reisetjeneste. Instansen stiller spørsmål ved om en større grad av målretting, i form av at bruker er innlogget og at innholdet på nettsiden derfor er tilpasset den enkelte bruker, kan utgjøre et målrettet kjøp. Instansen er usikker på om nyhetsbrev som for eksempel kan inneholde hotelltilbud basert på mottakers reisehistorikk, skal anses som et målrettet kjøp. Forbrukerombudet mener det er uheldig at bannerannonser tilknyttet informasjonskapsler eller metadata ikke skal anses som formidling av et «målrettet kjøp», slik det fremgår av direktivets fortale og av høringsnotatet. Ifølge Forbrukerombudet er markedsføring basert på informasjonskapsler i sin natur målrettet formidling. Forbrukerombudet har forståelse for behovet for å avgrense definisjonen, men anser det som lite hensiktsmessig å avskjære en hel teknologi fra definisjonen.

Når det gjelder grensen på 24 timer for å foreta det målrettede kjøpet som danner grunnlag for et sammensatt reisearrangement, bemerker NHO Luftfart at det er problematisk å praktisere en slik tidsgrense.

For at «andre turisttjenester» skal inngå i et sammensatt reisearrangement kreves at turisttjenesten utgjør en vesentlig del av det sammensatte reisearrangementet. NHO Transport etterspør en tydeligere presisering av dette. NHO Reiseliv mener det er uklart hvordan selgeren av reisetjeneste nr. 2 skal kunne vurdere «andel av kombinasjonens verdi», ettersom selgeren som regel ikke vil ha kunnskap om verdien på den første reisetjenesten.

3.3.5.4 Departementets vurderinger

Formålet med kategorien «sammensatte reisearrangementer» er å fange opp kombinasjoner av reisetjenester som ikke utgjør en pakkereise, men som ligger så nært opp mot pakkereiser at den reisende likevel bør ha enkelte rettigheter. En kombinasjon av reisetjenester kan aldri utgjøre både en pakkereise og et sammensatt reisearrangement. Først når man har konstatert at det ikke foreligger en pakkereise, kan man vurdere om vilkårene for et sammensatt reisearrangement er oppfylt. For at det ikke skal være en pakkereise, må som hovedregel bestillingen av en reisetjeneste være fullt avsluttet før den neste reisetjenesten velges, se punkt 3.3.2.

Definisjonen av sammensatte reisearrangementer er komplisert. For å sikre at direktivets definisjon gjennomføres korrekt, vil departementet ikke foreslå å forenkle definisjonen.

Flere høringsinstanser etterspør en veiledning på hvordan reglene om sammensatte reisearrangementer kan praktiseres. Departementet kan imidlertid ikke veilede utover det som kan utledes av direktivet eller som er uttalt av kommisjonen i ekspertgruppemøte. Ettersom direktivet er totalharmonisert må like tilfeller håndheves likt innenfor EØS-området. Det vil si at uklarheter knyttet til definisjonene må få sin endelige avklaring i EU-domstolen.

Utfordringen ved definisjonen av sammensatte reisearrangementer er først og fremst knyttet til kriteriet «målrettet formidling» i direktivet artikkel 3 nr. 5 første ledd bokstav b. Det kan være vanskelig å fastsette hvor grensen mellom målrettet formidling av tilbud om kjøp av reisetjenester og informasjon og generell reklame går. Det avgjørende vil være om den næringsdrivende på en målrettet måte formidler et tilbud fra en annen næringsdrivende som resulterer i at den reisende kjøper denne reisetjenesten. Etter departementets vurdering vil nyhetsbrev som inneholder generell reklame, men som også inneholder for eksempel tilbud om hotellopphold på bestemmelsesstedet på bakgrunn av at den reisende nylig har bestilt flybilletter, utgjøre formidling av et målrettet kjøp. Nyhetsbrevet vil dermed danne grunnlag for et sammensatt reisearrangement dersom den reisende benytter seg av tilbudet innen 24 timer etter at bestillingen av den første reisetjenesten er bekreftet.

Mange næringsdrivende har bannerannonser på sine nettsider. Bannerannonsene er ofte tilpasset den enkelte reisende som besøker siden, slik at den næringsdrivendes nettside ser ulik ut for ulike reisende som besøker siden. For eksempel vil en reisende som bestiller flybilletter til London, se bannerannonser for hoteller i London. Det kan reises spørsmål om slike bannerannonser utgjør en målrettet formidling. Etter departementets vurdering er det vanskelig å ikke se slike bannerannonser som en oppfordring om å bestille en ytterligere reisetjeneste på det valgte reisemålet. Bruk av bannerannonser er imidlertid ofte knyttet til informasjonskapsler, som etter fortalen punkt 12 skal anses som generell reklame.

For den reisende vil annonser på bakgrunn av foretatt bestilling og annonser som baserer seg på informasjonskapsler, fremstå som tilnærmet like. Det kan derfor være vanskelig å trekke grensen i praksis inntil man får bedre veiledning fra kommisjonen, og eventuelt domstolpraksis. Det kan ikke slås fast at kjøp basert på bannerannonser aldri kan utgjøre del av et sammensatt reisearrangement.

Når den reisende er logget inn på den næringsdrivendes nettsider gjennom en brukerkonto, har den næringsdrivende mulighet til å tilpasse nettsiden til den enkelte bruker gjennom CRM-data. CRM-data er informasjonen som er lagret på brukeren, for eksempel om tidligere og fremtidige reiser. Departementet antar at dersom den reisende i innlogget modus presenteres for et tilpasset tilbud på andre reisetjenester i forbindelse med for eksempel kjøp av flybillett, vil det som utgangspunkt utgjøre målrettet formidling av en ytterligere reisetjeneste.

Når det gjelder kravet om at «andre turisttjenester» må utgjøre en vesentlig del av kombinasjonen for å danne grunnlag for et sammensatt reisearrangement, viser departementet til at direktivets fortale gir tydelig veiledning på hva som skal anses som en vesentlig del, ved at turisttjenestene må utgjøre 25 prosent eller mer av kombinasjonens verdi. Vurderingen av om turisttjenestene utgjør en vesentlig del av kombinasjonens verdi må gjøres av den næringsdrivende som formidler det sammensatte reisearrangementet, på bakgrunn av informasjonen som denne næringsdrivende mottar fra næringsdrivende nr. 2, se nærmere punkt 8.2 om opplysningsplikten.

En definisjon av sammensatt reisearrangement er nødvendig for å gjennomføre pakkereisedirektivet i norsk rett. Departementet opprettholder forslaget om å gjennomføre definisjonen av sammensatt reisearrangement i ny lov om pakkereiser. Se forslaget til § 7.

3.3.6 Reisende

3.3.6.1 Gjeldende rett mv.

Pakkereiseloven anvender begrepet «kunde», mens det er «forbrukeren» som anvendes i pakkereisedirektivet av 1990. Kundebegrepet er definert i pakkereiseloven § 2-3 og omtalt i Ot.prp. nr. 35 (1994–95) punkt 4.1.2. Det ble i forarbeidene vist til at kundebegrepet ble valgt fordi direktivets forbrukerbegrep omfattet mer enn det som i norsk kontraktslovgivning er definert som «forbruker». Begrepet «kunde» skulle omfatte enhver som inngår avtale om kjøp av en pakkereise, enten formålet er forretningsmessig eller ikke. Kundebegrepet omfatter ikke bare den direkte avtaleparten, men også en medreisende, og den som får en pakkereise overdratt til seg.

3.3.6.2 Direktivet

En reisende defineres som enhver person som har til hensikt å inngå en avtale eller er berettiget til å reise på grunnlag av en avtale inngått innenfor rammen av direktivet, jf. artikkel 3 nr. 6. Hva som forstås med «reisende» er nærmere utdypet i fortalen punkt 7. De fleste reisende som kjøper pakkereiser eller sammensatte reisearrangementer, er forbrukere i henhold til EUs forbrukerregelverk. Det kan imidlertid ofte være vanskelig å skille representanter for små bedrifter eller næringsdrivende som bestiller reiser gjennom de samme reservasjonskanalene som forbrukere, fra forbrukere. Ettersom slike reisende ofte har behov for et tilsvarende vernenivå som forbrukere, bør de omfattes av definisjonen. For å unngå en sammenblanding med definisjonen av begrepet «forbruker» i annet EU-regelverk er personer som vernes i henhold til pakkereisedirektivet omtalt som «reisende».

3.3.6.3 Forslag i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

Departementet foreslo at direktivets definisjon av reisende gjennomføres i ny pakkereiselov. Kun Norsk ReiselivsForum har merknader til forslaget. Instansen mener at definisjonen er overflødig.

3.3.6.4 Departementets vurderinger

Departementet legger til grunn at «kunde» i gjeldende rett og «reisende» i direktivet omfatter samme personkrets. Både kunder og reisende kan være næringsdrivende. Til forskjell fra forbruker, som i norsk rett vanligvis defineres som en fysisk person, kan både kunder og reisende som inngår avtaler også være juridiske personer. Det er imidlertid fysiske personer som må benytte de kjøpte reisetjenestene.

Reisende er et sentralt begrep i direktivet. Ved å innta definisjonen i loven, sikrer man at direktivet blir korrekt gjennomført.

Departementet opprettholder forslaget om at direktivets definisjon av reisende gjennomføres i ny lov om pakkereiser. Se forslaget til § 8 bokstav g.

3.3.7 Næringsdrivende

3.3.7.1 Gjeldende rett

Pakkereiseloven anvender ikke begrepet «næringsdrivende», men «arrangør» og «formidler». Begrepet «næringsdrivende» er anvendt ulike steder i norsk lovgivning, blant annet i markedsføringsloven § 5 bokstav b, som definerer «næringsdrivende» som en fysisk eller juridisk person som utøver næringsvirksomhet, og enhver som handler i vedkommendes navn eller på vedkommendes vegne. Avtaleloven § 38 a annet ledd siste punktum definerer «næringsdrivende» som en fysisk eller juridisk person som handler, herunder ved fullmektig, som ledd i næringsvirksomhet. Andre steder i lovgivningen defineres «næringsdrivende» som den som opptrer i næringsvirksomhet, for eksempel forbrukerkjøpsloven § 1 første og annet ledd og angrerettloven § 1 første ledd.

3.3.7.2 Direktivet

Artikkel 3 nr. 7 definerer «næringsdrivende» som

«enhver fysisk eller juridisk person, privat eller offentlig, som i forbindelse med avtaler som omfattes av dette direktiv, handler for formål som gjelder vedkommendes nærings-, forretnings-, håndverks- eller yrkesvirksomhet, og enhver som handler i vedkommendes navn eller på vedkommendes vegne, uansett om vedkommende opptrer i egenskap av arrangør, formidler eller næringsdrivende som formidler et sammensatt reisearrangement, eller som yter av reisetjenester».

3.3.7.3 Forslag i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

Departementet foreslo at direktivets definisjon av «næringsdrivende» gjennomføres i ny pakkereiselov. Kun Norsk ReiselivsForum har merknader til forslaget. Instansen mener at definisjonen er overflødig.

3.3.7.4 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget om å definere «næringsdrivende» i ny pakkereiselov. Begrepet anvendes som fellesbenevnelse for alle som selger reisetjenester som inngår i en pakkereise eller et sammensatt reisearrangement, selv om de ikke anses som pakkereisearrangør eller formidler av sammensatt reisearrangement. Ettersom pakkereiseloven vil gjelde forholdet mellom reisende og næringsdrivende, og reisende defineres i loven, er det for fullstendighetens skyld ønskelig at også næringsdrivende defineres. Departementet foreslår imidlertid at definisjonen kortes noe ned, slik at den samsvarer mer med andre definisjoner av næringsdrivende i norsk rett, uten at realiteten avviker fra innholdet i direktivets definisjon.

Se forslaget til ny lov om pakkereiser § 8 bokstav e.

3.3.8 Arrangør

3.3.8.1 Gjeldende rett mv.

Som arrangør anses den som tilrettelegger pakkereiser og som tilbyr eller selger slike, enten direkte eller gjennom formidler, jf. pakkereiseloven § 2-2 første ledd. Vedkommende regnes likevel ikke som arrangør dersom virksomheten bare utøves leilighetsvis og ikke er ledd i næringsvirksomhet. Det er ikke krav om at pakkereiser arrangeres jevnlig eller ofte for å anses som arrangør. Den som bare arrangerer én tur per år og gjør dette i form av et mer eller mindre fast opplegg, omfattes av arrangørbegrepet, for eksempel den som arrangerer den store, årlige isbjørnsafarien. Det er en forutsetning for å bli ansett som arrangør at vedkommende «tilbyr eller selger» pakkereiser. Det fremgår av merknader til § 2-2 i Ot.prp. nr. 35 (1994–95) at det må dreie seg om en form for kunderelatert virksomhet og at det i noen tilfeller kan være vanskelig å avgjøre hvem som tilbyr eller selger pakkereisen, der pakkereisen tilrettelegges av flere i samarbeid. Som eksempel nevnes at der en ideell organisasjon, for eksempel en idrettsklubb, tilrettelegger pakkereisen i samarbeid med en profesjonell aktør, for eksempel et reisebyrå, er det som regel reisebyrået og ikke klubben som er arrangør i lovens forstand.

3.3.8.2 Direktivet mv.

Arrangør defineres i artikkel 3 nr. 8 som en næringsdrivende som kombinerer og selger eller tilbyr for salg pakkereiser, enten direkte eller gjennom eller sammen med en annen næringsdrivende. Også den næringsdrivende som overfører den reisendes opplysninger til en annen næringsdrivende i samsvar med pakkereisedefinisjonen i artikkel 3 nr. 2 første ledd bokstav b romertall v anses som arrangør.

Det fremgår av fortalen punkt 22 at

«[h]vorvidt en næringsdrivende opptrer som arrangør for en bestemt pakkereise, bør avhenge av nevnte næringsdrivendes grad av medvirkning i organiseringen av pakkereisen, og ikke av hvordan den næringsdrivende beskriver sin virksomhet.»

I kommisjonens ekspertgruppemøte ble det reist spørsmål om hvem som er arrangør, dersom man har en situasjon med en kjede av nettbestillingsprosesser. En næringsdrivende har for eksempel overført den reisendes navn, betalingsopplysninger og e-postadresse til en annen næringsdrivende, og denne har i sin tur videresendt opplysningene til en tredje næringsdrivende. Spørsmålet var om den første næringsdrivende skal anses som arrangør når det gjelder alle tjenestene, eller om det kan være flere arrangører. Kommisjonen påpekte at det er en pakkereise når en næringsdrivende overfører relevant informasjon til en annen næringsdrivende. Dersom denne næringsdrivende overfører opplysningene til en tredje næringsdrivende, blir det dannet en annen pakkereise. I henhold til definisjonen av arrangør, vil de næringsdrivende som overfører informasjonen nevnt i artikkel 3 nr. 2 første ledd bokstav b romertall v bli arrangører. Disse, den første og den andre næringsdrivende, vil være ansvarlig for reisetjenestene som er inkludert i deres pakkereise. Når det gjelder reisetjenester som inngår i begge pakkereisene, kan den reisende henvende seg til begge arrangørene.

Dersom det inngås separate avtaler med ytere av ulike reisetjenester, blir spørsmålet hvem som skal anses som arrangør. Det er den næringsdrivende som muliggjør kombinasjonen og salget av de ulike reisetjenestene innen en bestillingsprosess som anses som arrangør. Det vil si den som organiserer bestillingsprosessen til en inklusiv- eller total pris, eller under betegnelsen pakkereise eller lignende.

3.3.8.3 Forslaget i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

Departementet foreslo å gjennomføre direktivets definisjon av arrangør i ny pakkereiselov. Ingen høringsinstanser har merknader til forslaget.

3.3.8.4 Departementets vurderinger

Første del av direktivets definisjon av arrangør – «en næringsdrivende som kombinerer og selger eller tilbyr for salg pakkereiser, enten direkte eller gjennom en annen næringsdrivende» – samsvarer med første del av arrangørdefinisjonen i gjeldende lov § 2-2. Etter gjeldende lov anses vedkommende likevel ikke som arrangør, dersom virksomheten bare utøves leilighetsvis og ikke er ledd i næringsvirksomhet. Direktivet kobler ikke leilighetsvise arrangementer til arrangørdefinisjonen, men til virkeområdet, der arrangementer som tilbys på ideelt grunnlag til en begrenset gruppe reisende unntas, se punkt 3.2.2.2. Det vil si at realiteten i gjeldende retts definisjon av «arrangør» og første del av direktivets definisjon av «arrangør» stort sett er den samme.

Direktivets andre del av arrangørdefinisjonen henger sammen med definisjonen av pakkereiser i artikkel 3 nr. 2 første ledd bokstav b romertall v. Etter denne definisjonen dannes en pakkereise ved en kombinasjon av minst to forskjellige typer reisetjenester med henblikk på samme reise eller ferie dersom nevnte tjenester kjøpes fra flere næringsdrivende gjennom lenkede nettbestillingsprosesser. Den reisendes navn, betalingsopplysninger og e-postadresse må overføres fra den næringsdrivende som den første avtalen inngås med, til en eller flere andre næringsdrivende, og den reisendes avtale med sistnevnte næringsdrivende må inngås innen 24 timer etter at første avtale ble bekreftet. Se nærmere punkt 3.3.2. Direktivet fastslår at den som overfører nevnte opplysninger skal anses som arrangør av pakkereisen. Det vil si at dersom et flyselskap videresender passasjerens bookinginformasjon til et hotell på bestemmelsesstedet, anses flyselskapet som arrangør også for innholdet i avtalen som inngås med hotellet.

Som gjeldende lov stiller ikke direktivet krav om at pakkereiser arrangeres jevnlig for at den næringsdrivende anses som arrangør.

Departementet opprettholder forslaget om at direktivets definisjon av arrangør inntas i ny lov om pakkereiser. Se forslaget til § 8 bokstav a.

3.3.9 Formidler

3.3.9.1 Gjeldende rett

Pakkereiseloven § 2-2 annet ledd definerer «formidler» som «den som tilbyr eller selger pakkereiser som er tilrettelagt av en arrangør». «Tilbyr eller selger» pakkereiser skal forstås som «salg eller markedsføring» av pakkereiser, jf. merknader til § 2-2 i Ot.prp. nr. 35 (1994–95). Det kreves ikke at man har en viss omsetning for å anses som formidler, selv om det vil være det vanlige.

3.3.9.2 Direktivet

En «formidler» defineres som en næringsdrivende som ikke er arrangør, og som selger eller tilbyr for salg pakkereiser satt sammen av en arrangør, jf. artikkel 3 nr. 9. Det er bare når en annen næringsdrivende opptrer som arrangør av en pakkereise, at en næringsdrivende kan opptre bare som formidler eller mellommann og ikke være ansvarlig som arrangør, jf. fortalen punkt 22. En formidler av pakkereiser er oftest et internettbasert reisebyrå eller reisebyrå med et fysisk utsalgssted.

3.3.9.3 Forslag i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

Departementet foreslo å innta direktivets definisjon av «formidler» i ny pakkereiselov.

Forbrukerrådet ønsker en presisering av begrepet «tilbyr for salg». Ifølge Forbrukerrådet er det ikke uvanlig at en næringsdrivende formidler pakkereiser via en nettportal eller plattform, uten selv å inngå avtale med den reisende eller motta betaling. Forbrukerrådet forstår definisjonen av formidler dithen at slike nettportaler vil omfattes av definisjonen.

Ingen andre høringsinstanser har uttalt seg om definisjonen.

3.3.9.4 Departementets vurderinger

Etter departementets syn er direktivets definisjon hovedsakelig i overensstemmelse med definisjonen av «formidler» i gjeldende pakkereiselov. Det vil si at næringsdrivende som selger eller markedsfører pakkereiser fremdeles skal anses som formidler etter ny lov. Det er mulig å være formidler i én relasjon, og arrangør i en annen. Det kreves ikke at formidleren selger eller tilbyr pakkereiser i reisearrangørens navn. Det vil si at også den som selger pakkereiser i eget navn, kan anses som formidler. Dersom avtale inngås på denne måten, må imidlertid formidleren opplyse om at en annen næringsdrivende er arrangør, og dermed den hovedansvarlige for pakkereisens gjennomføring.

Det sentrale synes å være at vedkommende er næringsdrivende, men ikke arrangør av den aktuelle pakkereisen. I tillegg kreves det at vedkommende selger pakkereisen eller tilbyr den for salg. Det er de tradisjonelle reisebyråene, enten de opererer med fysiske butikker eller nettbutikker, som hovedsakelig vil omfattes av definisjonen. Hvorvidt en næringsdrivende selger eller tilbyr pakkereiser for salg må vurderes konkret. En problemstilling er særlig om nettportalenes formidling av opplysninger om tilgjengelige pakkereiser, slik det for eksempel gjøres på Finn.no Reise, innebærer at nettportalene dermed skal anses for å selge eller tilby pakkereiser for salg. Dersom nettportalene omfattes av formidlerdefinisjonen, slik Forbrukerrådet mener, vil det innebære at alle kravene som gjelder formidlere, først og fremst en rekke opplysningskrav, må fylles av for eksempel Finn.no.

Departementet antar at nettportaler som sammenligner priser eller gir den reisende en samlet oversikt over ulike pakkereiser som er tilgjengelig, ikke vil anses for å «selge eller tilby for salg» pakkereiser, når den reisende videresendes til arrangørens nettside for utfylling av opplysninger og eventuell bestilling av pakkereisen. I slike tilfeller kjøpes pakkereisen i realiteten direkte av arrangøren, og nettportalen er ikke formidler. Dersom den reisende foretar selve bestillingen på nettportalens hjemmeside må imidlertid nettportalen anses som «formidler», etter departementets syn. I slike tilfeller selger nettportalen pakkereiser tilrettelagt av en arrangør. Dette gjelder uavhengig av om betalingen skjer direkte til arrangøren ved bestilling.

Departementet opprettholder forslaget om å innta direktivets definisjon av «formidler» i ny lov om pakkereiser. Se forslaget til § 8 bokstav b.

3.3.10 Etablering

3.3.10.1 Gjeldende rett og direktivet

Begrepet «etablering» er ikke definert i gjeldende pakkereiselov. «Etablering» defineres i direktivet artikkel 3 nr. 10 ved å vise til definisjonen i tjenestedirektivet artikkel 4 nr. 5 som lyder:

«tjenesteyterens faktiske utøvelse av en økonomisk virksomhet, som omhandlet i traktatens artikkel 43, i et ubestemt tidsrom og ved hjelp av en stabil infrastruktur som tjenesteytingen faktisk skjer fra».

Artikkel 3 nr. 10 var ikke med i kommisjonens direktivforslag i 2013 (Kom (2013) 512). Bestemmelsen er ikke omtalt i fortalen.

3.3.10.2 Forslag i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

Departementet foreslo å gjennomføre direktivets definisjon i ny lov om pakkereiser. Kun Norsk ReiselivsForum har merknader til forslaget. Instansen mener at definisjonen er overflødig.

3.3.10.3 Departementets vurderinger

Bestemmelsen i tjenestedirektivet er gjennomført i tjenesteloven § 5 bokstav e. Det er derfor ikke nødvendig å innta en definisjon i pakkereiseloven for å gjennomføre direktivets definisjon av «etablering». Departementets forslag i høringsnotatet skyldtes at departementet mente at alle definisjonene i direktivet burde gjennomføres i ny pakkereiselov. Departementet har endret syn på dette, og frafaller forslaget om å definere «etablering» i loven, da definisjonen synes unødvendig. Begrepet «etablert» anvendes først og fremst i forbindelse med bestemmelsene om insolvensbeskyttelse. Det er medlemsstaten der en pakkereisearrangør er etablert som må sørge for at tilstrekkelig sikkerhet er stilt. Se omtale under punkt 10.2 om reisegaranti ved pakkereiser.

3.3.11 Varig medium

3.3.11.1 Gjeldende rett mv.

Pakkereiseloven definerer ikke begrepet «varig medium». I lov om avtaler om deltidsbruksrett og langtidsferieprodukter mv. (tidspartloven) § 2 bokstav h defineres «varig medium» som

«enhver innretning som gjør forbrukeren eller den næringsdrivende i stand til å lagre opplysninger som er rettet til denne personlig og på en slik måte at dette i framtiden vil være tilgjengelig i et tidsrom som er tilstrekkelig for opplysningenes formål, og som tillater uendret gjengiving av de lagrede opplysningene».

Definisjonen gjennomfører artikkel 2 nr. 1 bokstav h i timesharedirektivet. Begrepet omfatter tradisjonell skrift på papir, men også elektroniske media, forutsatt at vilkårene til uforanderlighet mv. er oppfylt, jf. Prop. 57 L (2011–2012), merknader til tidspartloven § 2. For eksempel kan informasjonen gjengis elektronisk på PDF-filer som kan lagres hos forbrukeren på minnepinner, harddisker etc. Samme sted står det at begrepet antas å skulle forstås på tilsvarende måte som i andre direktiver og den vanlige forståelsen i norsk rett ellers, for eksempel i angrerettloven.

I angrerettloven av 2014 er varig medium definert i § 5 bokstav f som

«enhver innretning som gjør forbrukeren eller den næringsdrivende i stand til å lagre opplysninger på en slik måte at opplysningene i fremtiden er tilgjengelige i uendret form».

I finansavtaleloven § 12 bokstav n defineres «varig medium» som

«enhver innretning som gjør det mulig for kunden å lagre informasjon som er rettet personlig til kunden på en måte som tillater fremtidig søking i et tidsrom tilpasset formålet med informasjonen, og som gir mulighet til uendret gjengivelse av den lagrede informasjonen».

3.3.11.2 Direktivet

«Varig medium» defineres i artikkel 3 nr. 11 som enhver innretning som gjør det mulig for den reisende eller den næringsdrivende å lagre opplysninger som er rettet til disse personlig, på en slik måte at opplysningene er tilgjengelige for bruk i framtiden i et tidsrom som er tilstrekkelig for opplysningenes formål, og som gir mulighet til uendret gjengivelse av de lagrede opplysningene.

3.3.11.3 Forslag i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

Departementet foreslo at direktivets definisjon av varig medium inntas i ny pakkereiselov. Ingen høringsinstanser har merknader til forslaget.

3.3.11.4 Departementets vurderinger

Etter en vanlig forståelse av begrepet «varig medium» dreier det seg om mulighet for oppbevaring av informasjon som kan gjenfinnes i uendret versjon på et senere tidspunkt. Begrepet innebærer ikke krav om at mediet skal være søkbart. Papir må derfor anses som varig medium. Også e-post og SMS kan anses som «varig medium». På de fleste nyere mobiltelefoner kan SMS lagres på minnekort, eventuelt overføres til PC og lagres eller skrives ut.

Etter departementets syn er det ikke grunn til å avgrense begrepet ved ytterligere presiseringer. Utviklingen av nye lagringsmedier gjør at definisjonen bør holdes mest mulig åpen og teknologinøytral. Dersom den reisende har tilgang til digital lagring hos den næringsdrivende, er det intet i veien for at for eksempel digitalt medium hos den næringsdrivende kan fylle lovens krav til varig medium. Informasjonen må sikres, slik at den ikke kan endres i ettertid av den næringsdrivende. Informasjonen må heller ikke slettes eller falle bort dersom den næringsdrivende avslutter eller overfører sin virksomhet til andre. Dette vil imidlertid kreve egne teknologiske løsninger.

Departementet opprettholder forslaget om å gjennomføre direktivets definisjon av varig medium i ny lov om pakkereiser. Se forslaget til § 8 bokstav j.

3.3.12 Uunngåelige og ekstraordinære omstendigheter

3.3.12.1 Gjeldende rett mv.

Pakkereiseloven anvender begrepet «force majeure» i § 4-1, som gjelder vederlagsfri avbestilling ved force majeure. Første ledd forklarer «force majeure» som krigshandlinger, naturkatastrofer, farlige smittsomme sykdommer eller andre begivenheter som må likestilles med disse.

I moderne rett benyttes ofte uttrykket «force majeure» om den opphørsgrunn for en forpliktelse som henger sammen med uforutsette begivenheter som ikke kan unngås, utenfor partenes kontroll, som gjør det umulig for en debitor å oppfylle sine forpliktelser. Force majeure innebærer da ansvarsfrihet for skyldneren.

3.3.12.2 Direktivet

«Uunngåelige og ekstraordinære omstendigheter» defineres i artikkel 3 nr. 12 som en situasjon som den parten som påberoper seg en slik situasjon ikke har kontroll over, og hvis konsekvenser ikke hadde kunnet avverges, selv om alle rimelige tiltak var blitt truffet.

Eksempler på slike omstendigheter er nevnt i fortalen punkt 31 som

«krig, andre alvorlige sikkerhetsproblemer som terrorisme, vesentlige risikoer for menneskers helse som utbrudd av en alvorlig sykdom på reisemålet, eller naturkatastrofer som oversvømmelser, jordskjelv eller værforhold som gjør det umulig å foreta en trygg reise til reisemålet i henhold til pakkereiseavtalen.»

3.3.12.3 Forslaget i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

Departementet foreslo å gjennomføre direktivets definisjon i ny lov om pakkereiser. Departementet bemerket at det ikke var kjent med hvorfor direktivet ikke anvender uttrykket «force majeure», som synes å dekke begrepet» uunngåelige og ekstraordinære omstendigheter», og som antagelig er unødvendig å definere.

Forbrukerombudet har kommentert begrepet «uunngåelige og ekstraordinære omstendigheter». Etter ombudets syn kan uttrykket være lettere for forbrukerne å forstå enn «force majeure» som brukes i dag. Dessuten er uttrykket mer benyttet i EU-lovgivningen, for eksempel i passasjerrettighetsforordningen. Forbrukerombudet bemerker:

«Slik vi leser fortalen så vises det til mange av de samme omstendighetene som i dagens lov slik at det i praksis ikke innebærer store endringer. Etter vår vurdering vil lovens nye ordlyd etter en konkret vurdering også kunne omfatte flere omstendigheter enn hva som er tilfellet for det tradisjonelle force majeure-ansvaret.»

3.3.12.4 1.1.13.3 Departementets vurderinger

For å sikre korrekt gjennomføring av direktivet opprettholdes forslaget om å gjennomføre direktivets uttrykk og definisjon i ny lov om pakkereiser. Se forslaget til § 8 bokstav i.

3.3.13 Mangel

3.3.13.1 Gjeldende rett mv.

Mangler ved pakkereisen er definert i pakkereiseloven § 6-1:

«Pakkereisen er mangelfull når den avviker fra det som er avtalt eller forutsatt i avtalen og dette ikke skyldes kunden eller forhold på hans side. Avvik fra det avtalte regnes likevel ikke som en mangel dersom de er av mindre betydning og er av det slag kunden må regne med kan inntreffe fra tid til annen. Det samme gjelder avvik i naturgitte forhold som arrangøren verken hadde eller burde ha kjennskap til eller herredømme over.»

I Ot.prp. nr. 35 (1994–95) punkt 4.6.2 ble det bemerket at mangler også omfatter forsinkelser. 1990-direktivet har ikke noen mangelsdefinisjon.

3.3.13.2 Direktivet mv.

Engelsk versjon av direktivet anvender uttrykket «lack of conformity». I norsk oversettelse er uttrykket oversatt med «manglende samsvar», se artikkel 3 nr. 13. «Manglende samsvar» er definert som manglende eller mangelfull levering av reisetjenestene som inngår i en pakkereise. I dansk versjon av direktivet anvendes ordet «mangel».

3.3.13.3 Forslag i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

Departementet foreslo å anvende begrepet «mangel» i lovteksten, istedenfor «manglende samsvar», som anvendes i norsk oversettelse av direktivet. Forbrukerrådet støtter forslaget. Ingen andre instanser har uttalt seg.

3.3.13.4 Departementets vurderinger

Departementet opprettholder forslaget om å anvende uttrykket «mangel» og ikke «manglende samsvar» i ny lov. Kjerneområdet for hva uttrykket skal dekke, det vil si hva som anses som mangel, er klart. Det leverte avviker fra det som er avtalt. Hvorvidt en mangel foreligger i det enkelte avtaleforholdet, må alltid vurderes konkret. En mangelsdefinisjon gir imidlertid et godt utgangspunkt for vurderingen. Vurderingskriteriet etter direktivet blir hva som er manglende eller feilaktig levering. Direktivets definisjon må antas å strekke seg lengre enn definisjonen i gjeldende pakkereiselov, blant annet ved å omfatte avvik av mindre betydning som kunden må regne med kan inntreffe fra tid til annen. For å unngå uklarhet, og fordi direktivet er totalharmonisert og ikke gir rom for avvikende definisjoner, opprettholder departementet forslaget om at direktivets definisjon inntas i ny lov om pakkereiser. Se forslaget til § 8 bokstav d.

3.3.14 Mindreårig

Gjeldende pakkereiselov definerer ikke mindreårig. At grensen for å være mindreårig i Norge går ved 18 år er allment kjent i Norge. Dette er dessuten nedfelt i vergemålsloven § 8 som fastslår at personer som ikke har fylt 18 år er mindreårige.

«Mindreårig» defineres som en person under 18 år, jf. direktivet artikkel 3 nr. 14.

Departementet foreslo i høringsnotatet at en definisjon av «mindreårig», for fullstendighetens skyld, inntas i ny pakkereiselov, selv om den er overflødig i norsk rett.

Norsk ReiselivsForum mener at definisjonen er overflødig. Ingen andre instanser har uttalt seg.

Departementet frafaller forslaget om å gjennomføre definisjonen av «mindreårig» i ny pakkereiselov, da den anses unødvendig. Definisjonen anvendes i forbindelse med krav til opplysninger som skal gis i pakkereiseavtalen der innkvartering inngår, og ved arrangørens ansvar for å dekke kostnader til innkvartering ved uunngåelige og ekstraordinære omstendigheter på reisen, når mindreårig reiser alene eller uten godkjent person, se punkt 4.2 og 7.2.

3.3.15 Utsalgssted

Gjeldende pakkereiselov inneholder ingen definisjon av utsalgssted. Direktivet artikkel 3 nr. 15 definerer utsalgssted som

«ethvert forretningslokale for detaljhandel, mobilt eller fast, eller et detaljhandelsnettsted eller lignende nettstrukturer, herunder når nettstedene for detaljhandel eller nettsalgsstedene presenteres for reisende som ett salgssted, herunder en telefontjeneste».

Direktivets definisjon av utsalgssted klargjør at det ikke kun er handel på fysiske salgssteder som omfattes av regelverket, men også salg på ulike andre måter, blant annet via internett og telefon.

Departementet foreslo å innta definisjonen i ny pakkereiselov. Ingen høringsinstanser har uttalt seg til forslaget, som opprettholdes. Se forslaget til § 8 bokstav h.

3.3.16 Hjemtransport

Gjeldende pakkereiselov definerer ikke «hjemtransport». Lovens § 6-3 om heving på grunn av mangler inneholder imidlertid en bestemmelse om rett for kunden til å få vederlagsfri transport til avreisestedet eller til annet sted som måtte være avtalt mellom partene, dersom et transportelement inngår i pakkereisen, jf. annet ledd.

Uttrykket «repatriation» i engelsk versjon av direktivet er oversatt til «hjemtransport» i norsk oversettelse. Uttrykket defineres som «den reisendes reise tilbake til avgangsstedet eller til et annet sted som avtalepartene blir enige om», jf. artikkel 3 nr. 16. Definisjonen er ikke utdypet i fortalen.

Departementet foreslo i høringsnotatet at direktivets definisjon av «hjemtransport» inntas i ny pakkereiselov. Departementet viste til at direktivets definisjon er i overensstemmelse med systemet i pakkereiseloven. Etter departementets syn er det hensiktsmessig å slå fast at den reisende kan ha mulighet til å bli returnert til annet sted enn opprinnelig avreisested, dersom det er praktisk. Norsk Reiselivsforum mener at definisjonen er overflødig. Ingen andre instanser har uttalt seg.

Departementet opprettholder forslaget om å gjennomføre definisjonen av hjemtransport i ny lov om pakkereiser. Se forslaget til § 8 bokstav c.