15 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget

15.1 Til ny lov om pakkereiser og reisegaranti mv. (pakkereiseloven)

Til § 1 Virkeområde

Paragrafen fastslår lovens saklige og personelle virkeområde og gjennomfører pakkereisedirektivet artikkel 2 nr. 1, artikkel 17 nr. 1 annet ledd, artikkel 19 nr. 1 tredje punktum første alternativ, og delvis artikkel 19 nr. 2 første ledd.

Første leddførste punktum fastsetter lovens saklige virkeområde, og erstatter gjeldende lov § 1 første ledd første punktum. «Pakkereise» er definert i § 6, «sammensatt reisearrangement» i § 7, og «næringsdrivende» i § 8 bokstav e. Annet punktum gjelder lovens personelle virkeområde og erstatter gjeldende lov § 1 første ledd annet punktum. Det slås fast at loven, i tillegg til næringsdrivende som er etablert i riket, også gjelder næringsdrivende som ikke er etablert i riket, men som retter sin virksomhet mot reisende i riket. Næringsdrivende som ikke er etablert i riket omfatter både næringsdrivende etablert innenfor og utenfor EØS-området. «Retter sin virksomhet» skal i henhold til pakkereisedirektivets fortale punkt 50 forstås som fastsatt i forordning (EF) nr. 593/2008 (Rom I-forordningen) og europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1215/2012. Kriterier som markedsføring, språkbruk, bruk av nasjonale internettdomener og kontaktinformasjon er relevante i vurderingen.

Annet ledd viderefører forskriftskompetansen i gjeldende lov § 1 annet ledd. Til forskjell fra forskriftskompetansen for øvrig i loven er kompetansen lagt til Kongen. Dette skyldes at forskrift om turisme mv. på Svalbard er hjemlet i både pakkereiseloven og svalbardloven. Etter svalbardloven § 4 er det Kongen som har forskriftskompetansen.

Se de generelle merknadene punkt 3.2.

Til § 2 Unntak fra lovens virkeområde

Paragrafen gjennomfører pakkereisedirektivet artikkel 2 nr. 2. Paragrafen begrenser virkeområdet etter § 1, ved at enkelte pakkereiser og sammensatte reisearrangementer likevel ikke skal omfattes av loven.

I bokstav a unntas pakkereiser og sammensatte reisearrangementer av kortere varighet enn 24 timer, uten innkvartering over natten, dvs. overnatting. Dersom innkvartering over natten ikke er en del av reisearrangementet, spiller det ingen rolle at arrangementet varer utover natten. For eksempel kan det tenkes en kombinasjon av flyreise og konsert, der konserten først avsluttes kl. 04.00. Arrangementet unntas fra loven dersom det er under 24 timer siden flyreisen startet, når konserten avsluttes. Dersom innkvartering over natten inngår, omfattes reisearrangementet av loven, uavhengig av arrangementets varighet.

Bokstav b unntar leilighetsvise pakkereiser og sammensatte reisearrangement som tilbys eller formidles på ideelt grunnlag til en begrenset krets reisende. «Leilighetsvis», «ideelt grunnlag» og «begrenset gruppe reisende» er kumulative vilkår. Det vil si at alle vilkårene må være oppfylt for at man ikke skal være omfattet av lovens virkeområde. Ved vurderingen av om reisearrangementet tilbys på «ideelt grunnlag» kan det ses hen til forskjellen mellom reisearrangementets verdi og hva reisende må betale for arrangementet. Dersom for eksempel en forening tilbyr sine medlemmer å kjøpe et reisearrangement til selvkost, det vil si uten at foreningen sitter igjen med et overskudd, kan vilkåret «ideelt grunnlag» være oppfylt.

Bokstav c unntar pakkereiser og sammensatte reisearrangementer som kjøpes på grunnlag av en generell avtale mellom næringsdrivende om kjøp av forretningsreiser. En «generell avtale» er videre enn en «rammeavtale». Den generelle avtalen må inngås mellom to næringsdrivende, hvor den reisende kan være den mest ressurssterke part. I disse tilfellene har ikke den reisende samme behov for beskyttelse som i andre tilfeller. Unntaket gjelder imidlertid uavhengig av styrkeforholdet mellom partene. Det vil si at både store og små forretningsreisende kan omfattes av unntaket, så lenge den konkrete pakkereiseavtalen, eller det sammensatte reisearrangementet er basert på en generell avtale. Den næringsdrivende reisende kan enten være en fysisk eller juridisk person. For å oppfylle vilkåret om at reisearrangementet kjøpes på grunnlag av en generell avtale, vil det normalt være tilstrekkelig at det er presisert i den konkrete avtalen mellom reiseselskapet og den forretningsreisende at reisen er å anse som en forretningsreise. Den generelle avtalen må gjelde fremtidige kjøp av reisearrangementer. Vilkåret anses ikke oppfylt dersom avtalen kun gjelder kjøp av én bestemt reise.

Se de generelle merknadene punkt 3.2.

Til § 3 Ufravikelighet

Paragrafen regulerer adgangen til å inngå avtaler som avviker fra loven. Paragrafen gjennomfører pakkereisedirektivet artikkel 23, og erstatter gjeldende pakkereiselov § 1-2. Uttrykket «kunde» i gjeldende lov § 1-2 første ledd er erstattet av «reisende». «Reisende» er definert i § 8 bokstav g.

Loven skal sikre den reisende mot avtaler som avviker fra loven, dersom avvikene er «til ulempe». Hva som er en ulempe for den reisende kan det være ulike syn på. Det fremgår imidlertid av direktivets fortale punkt 46 at ulempe blant annet anses å foreligge når den reisende gir avkall på rettigheter.

Til forskjell fra gjeldende pakkereiselov § 1-2 første ledd er ikke ufravikelighetskravet begrenset til pakkereiser som er til personlig bruk. Det vil si at loven ikke lenger kan fravikes i næringsforhold, med mindre en avtale omfattes av unntaket i § 2 bokstav c.

Se de generelle merknadene punkt 11.1.

Til § 4 Forholdet til annet regelverk

Paragrafen regulerer forholdet til annet regelverk hva gjelder opplysningsplikt og krav til avtalen.

Det følger av bestemmelsen at kravene som stilles til opplysninger og avtalen etter loven, ikke gjør noen innskrenkninger i det som følger av andre regler. «Andre regler» kan for eksempel være angrerettloven, avtaleloven, tjenesteloven, markedsføringsloven og ehandelsloven. «Andre regler» omfatter også ulovfestede prinsipper. Ettersom pakkereisedirektivet er totalharmonisert, det vil si at det i utgangspunktet ikke er adgang til å gi avvikende nasjonale regler, forutsettes det at øvrige bestemmelser som gjelder i tillegg til pakkereiseloven, ikke strider mot direktivet.

For sammensatte reisearrangementer utfylles loven av krav til opplysninger i annet regelverk som gjelder den enkelte reisetjeneste som inngår i arrangementet, for eksempel avtaleloven § 38 b.

Se de generelle merknadene punkt 4.1.1.

Til § 5 Reisetjeneste

Paragrafen definerer det sentrale begrepet «reisetjeneste» i loven og gjennomfører pakkereisedirektivet artikkel 3 nr. 1.

Begrepet «reisetjeneste» er nytt og erstatter «element» i gjeldende pakkereiselov § 2-1. Reisetjenester deles inn i fire kategorier: persontransport, innkvartering, utleie av motorvogn og andre turisttjenester. Med unntak av utleie av motorvogner, tilsvarer kategoriene i stor utstrekning elementene i gjeldende lov.

Bokstav a gjelder persontransport, det vil si transport av passasjerer. Bestemmelsen stiller ikke krav til hvilke transportmidler som kan benyttes. Transport med bil som den reisende kjører selv, faller utenfor denne kategorien, fordi den reisende ikke er passasjer.

Bokstav b fastsetter at innkvartering som verken er en integrert del av persontransport eller skjer med tanke på bosetting, anses som en egen kategori reisetjenester. Som eksempel kan nevnes leie av feriehus eller hotellrom. Leie av leilighet utover et kortere tidsrom faller imidlertid utenfor.

Hvorvidt innkvartering er en integrert del av persontransport, eller egen reisetjeneste, avhenger av hva som er formålet med reisen. Er formålet transport, vil innkvarteringen ikke utgjøre en selvstendig reisetjeneste. På en reise med nattog i sovekupé skal innkvarteringen derfor anses som integrert i transporttjenesten, og ikke som selvstendig reisetjeneste. Dersom formålet med reisen både er transport og innkvartering, vil reisen kunne anses å bestå av to reisetjenester. Et eksempel er cruise i Middelhavet eller med Hurtigruten.

Til forskjell fra gjeldende lov, er utleie av biler skilt ut som en egen kategori i bokstav c. Foruten utleie av biler omfattes utleie av andre motorvogner, og utleie av motorsykler som krever førerkort klasse A. Motorvogn skal forstås som definert i artikkel 3 nr. 11 i direktiv 2007/46/EF (rammedirektivet). Det vil si «et selvstendig motordrevet kjøretøy som har minst fire hjul, som er ferdigoppbygd, etappevis ferdigoppbygd eller delvis oppbygd og har en høyeste konstruksjonshastighet på over 25 km/t». Motorsykler som krever førerkort klasse A, er angitt i direktiv 2006/126/EF (førerkortdirektivet) artikkel 4 nr. 3 bokstav c som motorsykler og trehjuls motorsykler med en effekt på over 15 kW.

«Andre turisttjenester» som ikke utgjør en integrert del av reisetjenesten persontransport, innkvartering eller utleie av biler angis som en egen kategori reisetjenester i bokstav d. Som eksempel nevnes adgang til konserter, fotballkamper, fornøyelsesparker, museer, leie av sportsutstyr og spabehandlinger. Er for eksempel en spabehandling inkludert i et hotellopphold, vil den ikke utgjøre en egen reisetjeneste.

Se de generelle merknadene punkt 3.3.1.

Til § 6 Pakkereise

Paragrafen regulerer ulike måter en pakkereise kan oppstå på. Den gjennomfører definisjonen i pakkereisedirektivet artikkel 3 nr. 2, og erstatter gjeldende pakkereiselov § 2-1.

Det skilles mellom tilfeller der en pakkereise kjøpes fra én næringsdrivende (første ledd bokstav a og b nr. 1 til 4), og tilfeller der pakkereisen dannes ved kjøp fra flere næringsdrivende (første ledd bokstav b nr. 5). Etter bokstav b kan pakkereisen bestå av separate avtaler med flere ytere av ulike reisetjenester, dvs. de som leverer reisetjenestene som inngår i pakkereisen. Første ledd bokstav b nr. 5 gjelder kun kjøp på internett. For øvrig kan en pakkereise dannes ved avtaler som inngås på fysisk utsalgssted, på nett og over telefon.

Første ledd bokstav a har store likheter med definisjonen i gjeldende pakkereiselov § 2-1, se Ot.prp. nr. 35 (1994–95) og Ot.prp. nr. 41 (2005–2006).

Bokstav b omfatter både tilfeller der det inngås avtaler om ulike reisetjenester med én yter av reisetjenester, og der det inngås avtale med flere. Etter bokstav b nr. 1 må reisetjenestene kjøpes fra ett utsalgssted i én samlet bestilling. «Utsalgssted» er definert i § 8 bokstav h. Dersom det er et klart skille mellom flere bestillinger, det vil si en bestilling er fullstendig avsluttet før den neste reisetjenesten velges, vil det i utgangspunktet ikke foreligge en pakkereise. Selv om det er flere bestillinger kan det likevel dannes en pakkereise, blant annet dersom reisetjenestene faktureres samlet, jf. bokstav b nr. 2.

For at avtaler om flere reisetjenester skal anses som en pakkereise etter bokstav b nr. 3 må det være en nær forbindelse mellom reisetjenestene, ved at de annonseres som en pakkereise eller en lignende betegnelse. Lignende betegnelse kan for eksempel være «kombinert tilbud», «alt inkludert» eller «totalarrangement».

Direktivets fortale punkt 11 nevner en pakkereisegavepakke som eksempel på en pakkereise etter bokstav b nr. 4. Dette er mer vanlig utenfor Norge.

Bokstav b nr. 5 gjelder lenkede bestillingsprosesser på internett. Alternativet utvider definisjonen av pakkereise, ved at ulike bestillingsprosesser til sammen kan danne en pakkereise.

Det er tilstrekkelig at ett av alternativene i nr. 1 til nr. 5 er oppfylt for at en pakkereise foreligger. I praksis vil kriteriene i bokstav b nr. 1 og 2 ofte være oppfylt samtidig.

Annet ledd stiller krav for at en eller flere «andre turisttjenester» i § 5 bokstav d, sammen med én annen reisetjeneste, skal kunne danne en pakkereise. De øvrige reisetjenestene er persontransport, innkvartering og utleie av biler, se § 5. Etter bokstav a må det foretas en vesentlighetsvurdering for at turisttjenestene, sammen med én annen reisetjeneste, skal kunne danne en pakkereise. Det vises til merknadene til § 7 annet ledd som stiller et tilsvarende krav. Etter bokstav b vil det ikke dannes en pakkereise dersom de andre turisttjenestene velges eller kjøpes etter at leveringen av den andre reisetjenesten har begynt. Et eksempel er der den reisende, etter ankomst til hotellet, kjøper billetter til badeland i hotellresepsjonen. Kombinasjonen kan imidlertid utgjøre et sammensatt reisearrangement, se § 7.

Se de generelle merknadene punkt 3.3.2.

Til § 7 Sammensatt reisearrangement

Paragrafen fastsetter hvordan sammensatte reisearrangementer dannes. Den gjennomfører pakkereisedirektivet artikkel 3 nr. 5.

Paragrafen opererer med både «ytere av reisetjenester» og «næringsdrivende». Den reisende kjøper enten flere ulike reisetjenester gjennom én næringsdrivende, uten at dette utgjør en pakkereise, eller inngår suksessive avtaler om reisetjenester med flere næringsdrivende, der den første næringsdrivende formidler kjøp av reisetjeneste fra den eller de andre næringsdrivende. «Ytere av reisetjenester» vil si næringsdrivende som leverer reisetjenester som inngår i det sammensatte reisearrangementet. Ofte vil den næringsdrivende som reisetjenesten kjøpes av, også være yter av reisetjenesten. Det er tilfellet dersom den reisende kjøper flybilletter direkte fra flyselskapet.

Første ledd bokstav a gjelder sammensatt reisearrangement som dannes ved ett besøk hos eller én henvendelse til én næringsdrivendes utsalgssted. Et utsalgssted kan være et fysisk lokale, et nettsted eller en telefontjeneste, se definisjonen i § 8 bokstav h. Reisetjenestene som kjøpes ved besøket hos den næringsdrivende kan leveres av en eller flere tjenesteytere. Hver reisetjeneste må kjøpes i ulike bestillingsprosesser, jf. ordene «separate valg og separate betaling». Ved samlet betaling vil reisearrangementet som regel anses som en pakkereise. Først når det er fastslått at det ikke foreligger en pakkereise, jf. § 6, skal det vurderes om det foreligger et sammensatt reisearrangement.

Samlet betaling utelukker ikke at det kan være dannet et sammensatt reisearrangement. Kommisjonen har i ekspertgruppemøte nevnt som eksempel at den reisende mottar separate fakturaer for reisetjenestene, og senere velger å betale disse samlet i sin nettbank. Den reisende har da gitt et separat samtykke om å betale for hver reisetjeneste, selv om betalingen skjer samlet.

Etter første ledd bokstav b dannes et sammensatt reisearrangement ved kjøp av reisetjenester fra flere næringsdrivende. For at kjøpene ikke skal anses som enkeltstående kjøp av reisetjenester som faller utenfor regelverket, kreves det at den første næringsdrivende, på en målrettet måte, tilrettelegger for at den reisende kjøper reisetjeneste nr. 2. Det vil si at den næringsdrivende, på en målrettet måte, må presentere eller formidle et tilbud om en ytterligere reisetjeneste fra en annen næringsdrivende, som den reisende deretter aksepterer. Ordlyden «formidler kjøp» er valgt fremfor «formidler tilbud» for at lovteksten skal være i samsvar med direktivteksten. Tilbudet må resultere i et kjøp for at det skal dannes et sammensatt reisearrangement.

Kravet om at formidlingen av kjøpet av en ytterligere reisetjeneste skal være «målrettet», skal skille tilbud om reisetjenester fra generell informasjon og reklame. Direktivets fortale punkt 12 nevner blant annet at det må sondres mellom målrettet kjøp og lenkede nettsteder, der formålet ikke er at det skal inngås kontrakt med den reisende. Formålet kan være å gi generell informasjon til den reisende om for eksempel transportmåter til hotellet, konserten, golfturneringen etc. Det er tilstrekkelig at det foretas ett kjøp fra næringsdrivende nr. 2, for at det skal foreligge et sammensatt reisearrangement. Det stilles derfor ikke krav til at kjøp nr. 2 foretas i løpet av «ett besøk» som under bokstav a. Også dette alternativet omfatter kjøp på ulike måter, det vil si på fysisk utsalgssted, telefon eller internett.

Annet ledd modifiserer innholdet i første ledd ved at det stilles krav til omfanget av reisetjenesten «andre turisttjenester», jf. § 5 bokstav d. Et tilsvarende krav er inntatt i § 6 annet ledd. Der det er flere turisttjenester som inngår i det sammensatte reisearrangementet skal verdien eller omfanget av turisttjenestene vurderes samlet. Det betyr at en kombinasjon av for eksempel hotell, konsertbilletter og museumsbilletter vil kunne utgjøre et sammensatt reisearrangement dersom konsert- og museumsbillettene samlet utgjør en vesentlig andel av kombinasjonens verdi. Det fremgår av direktivets fortale punkt 18 at 25 prosent eller mer av kombinasjonens verdi bør anses å fylle vesentlighetskravet. Det er dermed ikke sagt at en lavere verdi ikke kan anses tilstrekkelig i det konkrete tilfellet. Turisttjenestene kan også på annen måte enn ved verdianslag anses å utgjøre en vesentlig andel av kombinasjonens verdi. Hvorvidt det er tilfelle, må avgjøres etter en vurdering av det konkrete reisearrangementet. En turisttjeneste av liten økonomisk verdi kan for eksempel utgjøre formålet med reisearrangementet for den reisende, og dermed anses som vesentlig.

I motsetning til definisjonen av pakkereise i § 6, kan et sammensatt reisearrangement dannes selv om avtale om turisttjenestene inngås etter at leveringen av den første reisetjenesten har startet.

Se de generelle merknadene punkt 3.3.5.

Til § 8 Øvrige definisjoner

Paragrafen gjennomfører definisjonene i pakkereisedirektivet artikkel 3, som ikke er gjennomført i §§ 5 til 7. «Pakkereisens begynnelse», «etablering» og «mindreårig» anses likevel unødvendig å definere i loven. Paragrafens definisjoner står i alfabetisk rekkefølge.

Bokstav a avviker noe fra definisjonen i gjeldende lov § 2-2 første ledd. Se de generelle merknadene punkt 3.3.8.

Bokstav b viderefører gjeldende lov § 2-2 annet ledd. Se de generelle merknadene punkt 3.3.9.

Bokstav c er ny. Se de generelle merknadene punkt 3.3.16.

Bokstav d viderefører i stor utstrekning definisjonen i gjeldende lov § 6-1. Se de generelle merknadene punkt 3.3.13.

Bokstav e er ny. Begrepet omfatter de som opptrer i egenskap av arrangør, formidler, de som formidler sammensatte reisearrangementer, og andre som den reisende inngår avtale med som ledd i reisearrangementet. Både offentlige og private næringsdrivende omfattes av definisjonen. At også ideelle organisasjoner kan anses som næringsdrivende, følger forutsetningsvis av § 2 bokstav b, som unntar pakkereiser og sammensatte reisearrangementer som tilbys eller formidles på et ideelt grunnlag fra lovens virkeområde, så fremt enkelte andre krav også er oppfylt. «Næringsdrivende» omfatter også den som ikke har økonomisk overskudd som målsetting, slik det ofte er for ideelle organisasjoner. Den som arrangerer en speidertur, kan i prinsippet anses som næringsdrivende.

EU-domstolen har i sak C-59/12, BKK Mobil Oil, 3. oktober 2013 en bemerkning om næringsdrivende:

«…the EU legislature has conferred a particularly broad meaning on the term «trader», which refers to «any natural or legal person» which carries out a gainful activity and does not exclude from its scope either bodies pursuing tasks of public interest or those which are governed by public law».

Se de generelle merknadene punkt 3.3.7.

Bokstav f er ny. Se de generelle merknadene punkt 3.3.3.

Bokstav g erstatter gjeldende lov § 2-3. I gjeldende pakkereiselov brukes begrepet «kunde» om den som inngår avtale om pakkereise med arrangør eller formidler. Uttrykkene «kunde» i gjeldende lov og «reisende» i ny lov omfatter både næringsdrivende og forbrukere. Det antas at «reisende» også kan omfatte juridiske personer. Dette følger blant annet av unntaket i § 2 bokstav c, hvor det forutsettes at en avtale om organisering av en forretningsreise kan inngås mellom en næringsdrivende og en annen fysisk eller juridisk person. Se de generelle merknadene punkt 3.2.2.2 og punkt 3.3.6.

Bokstav h er ny. Se de generelle merknadene punkt 3.3.15.

Bokstav i erstatter delvis gjeldende lov § 4-1 første ledd første punktum. Se de generelle merknadene punkt 3.3.12.

Bokstav j er ny. Definisjonen tilsvarer definisjonen av varig medium i angrerettloven § 5 bokstav f som gjennomførte tilsvarende definisjon i forbrukerrettighetsdirektivet. Se de generelle merknadene punkt 3.3.11.

Til § 9 Opplysninger som skal gis før det inngås avtale om pakkereise

Paragrafen regulerer når forhåndsopplysninger skal gis den reisende, hvilke opplysninger som skal gis, og hvem som skal gi dem. Paragrafen gjennomfører direktivet artikkel 5 nr. 1 første ledd og erstatter gjeldende pakkereiselov § 3-2 første ledd, § 3-3 og opplysninger gitt i forskrift med hjemmel i § 3-5.

Første ledd fastslår at den reisende skal gis en rekke opplysninger før det inngås en avtale om pakkereise. Direktivet artikkel 5 nr. 1 bruker uttrykket «avtale eller tilsvarende tilbud». Med «tilsvarende tilbud» siktes det til tilbud fra den reisende som den næringsdrivende senere aksepterer, slik at avtale blir inngått. Kommer den reisende med et slikt tilbud skal den næringsdrivende gi opplysningene før den reisende gir sitt tilbud. Det er den næringsdrivende som inngår avtalen, det vil si arrangøren, eventuelt formidleren, som skal gi den reisende forhåndsopplysningene. Opplysningene i første ledd skal bare gis i den utstrekning de er relevante for pakkereisen.

Annet ledd fastslår at arrangøren eller formidleren, i tillegg til relevante opplysninger etter første ledd, skal gi den reisende standardopplysninger. Standardopplysningene gis ved hjelp av relevant standardisert skjema. Nærmere bestemmelser om standardiserte skjemaer gis i forskrift, se § 10 femte ledd.

Se de generelle merknadene punkt 4.1.2, 4.1.3 og 4.1.5.

Til § 10 Nærmere om opplysningsplikten etter § 9

Paragrafen regulerer nærmere hvordan forhåndsopplysningene etter § 9 skal gis, og hvordan og når endringer i disse opplysningene skal formidles til den reisende. Paragrafen fastsetter hvem som skal gi forhåndsopplysningene, dersom pakkereisen dannes ved kjøp fra flere næringsdrivende, jf. § 6 første ledd bokstav b nr. 5. Paragrafen gjennomfører pakkereisedirektivet artikkel 5 nr. 1 annet ledd, nr. 2 og nr. 3. Paragrafen gjennomfører også artikkel 6 nr. 1 og artikkel 27 nr. 2 annet ledd som gir språkkravet i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 7 anvendelse på pakkereiser.

Det fremgår av første ledd hvordan opplysningene skal gis. At opplysningene skal gis i «fremhevet form» vil si at opplysningene må skille seg ut fra andre opplysninger som gis. Bortsett fra standardopplysningene som skal gis ved hjelp av standardiserte skjemaer, jf. § 9 annet ledd, kan forhåndsopplysninger gis på ulike måter, blant annet i kataloger, brosjyrer og annet informasjonsmateriell. Det er ingen spesielle formkrav, som for eksempel at opplysningene skal være skriftlige. Men, dersom opplysningene gis skriftlig, skal de være leselige. Den næringsdrivende har også en viss plikt til å tilrettelegge informasjonen for reisende med særskilte behov, jf. direktivets fortale punkt 25.

Språkkravet i annet ledd tilsvarer angrerettloven § 8 tredje ledd. Kravet gjelder ikke ved salg fra den næringsdrivendes faste forretningslokaler.

Tredje ledd første punktum gjelder endringer i forhåndsopplysningene som er gitt, og krav til hvordan og når de skal formidles til den reisende. Kravet til formidling av endringer gjelder både endringer i standardopplysningene og opplysningene som fremgår av § 9 første ledd. Endringer må formidles på en tydelig og forståelig måte og i fremhevet form før pakkereiseavtalen inngås. Forhåndsopplysninger gitt per telefon må kunne endres per telefon.

Annet punktum gjelder opplysninger som kan anses å ha betydning for at den reisende inngår avtalen, det vil si opplysninger om reisetjenestenes vesentligste kjennetegn, pakkereisens pris, betalingsmåter, samt vilkår for avlysning og avbestilling. Adgang til å endre disse forhåndsopplysningene krever uttrykkelig avtale om hva som gjelder isteden. Ettersom forhåndsopplysningene skal utgjøre integrert del av pakkereiseavtalen, må det avtales dersom det er noe annet enn tidligere gitte forhåndsopplysninger som gjelder. Dersom endringer i forhåndsopplysningene ikke klart fremgår før avtale om pakkereise inngås, må innholdet i pakkereiseavtalen anses å være det som opprinnelig ble opplyst, jf. § 11.

Fjerde ledd er en særbestemmelse for pakkereiser som omfattes av definisjonen i § 6 første ledd bokstav b nr. 5. Bestemmelsen innebærer at både den som videreformidler den reisendes opplysninger, og den eller de som inngår senere avtaler med den reisende, må gi de relevante forhåndsopplysningene som gjelder sin reisetjeneste. Bestemmelsen anvender for enkelhets skyld uttrykket «arrangøren». Den næringsdrivende som videreformidler opplysningene anses imidlertid ikke som arrangør før det er dannet en pakkereise. Se definisjonen av arrangør i § 8 bokstav a. Det følger av § 9 annet ledd at det er arrangøren, eventuelt en formidler, som skal gi den reisende standardisert opplysningsskjema.

I femte ledd er det inntatt en forskriftshjemmel, blant annet til å gi bestemmelser om standardiserte opplysningskjemaer. Kravene til slike skjemaer, som følger av direktivets vedlegg I, vil bli gjennomført ved forskrift til pakkereiseloven.

Se de generelle merknadene punkt 4.1.1 til 4.1.4 og punkt 12.

Til § 11 Opplysninger som skal gis i pakkereiseavtalen eller i bekreftelsen

Paragrafen regulerer krav til hva en pakkereiseavtale eller en bekreftelse på avtalen skal inneholde. Paragrafen gjennomfører pakkereisedirektivet artikkel 7 nr. 2.

Første ledd stiller krav til hvilke opplysninger pakkereiseavtalen skal inneholde.

Annet ledd er en videreføring av gjeldende pakkereiselov § 3-2 annet ledd. Bestemmelsen tydeliggjør at alle forhåndsopplysninger gitt i informasjonsmateriell utgjør del av avtalen, med mindre de ikke anses å ha vært motiverende for den reisendes beslutning om å inngå avtalen. Med «informasjonsmateriell» menes informasjon i enhver form, for eksempel elektronisk, på papir og lydmedium. Også muntlig informasjon kan omfattes. Muntlig informasjon kan innebære løfte om hva som skal inngå i pakkereisen. Bestemmelsen skal sikre at forhåndsopplysninger som ikke følger av direktivets krav, også utgjør del av avtalen.

Se de generelle merknadene punkt 4.2.

Til § 12 Øvrige krav til pakkereiseavtalen

Paragrafen regulerer krav til pakkereiseavtalens formulering og lesbarhet. Den regulerer videre hvem som skal gi den reisende kopi av eller bekreftelse på avtalen, når og hvordan slik kopi eller bekreftelse skal gis. Paragrafen stiller også krav til enkelte avtaler som inngås per telefon. Paragrafen gjennomfører pakkereisedirektivet artikkel 7 nr. 1 og nr. 4. Paragrafen gjennomfører også artikkel 27 nr. 2 som gir forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 6 nr. 7 og artikkel 8 nr. 6 anvendelse på pakkereiser.

Uttrykket «klart og forståelig språk» i første leddførste punktum gjelder krav til tydelighet, og ikke krav til hvilket språk som skal anvendes i avtalen. Annetpunktum stiller krav om at avtalen skal utformes på norsk, dersom forhåndsopplysningene er gitt på norsk. Tredje punktum stiller krav til lesbarhet, dersom avtalen inngås skriftlig. Fjerde punktum angir at alle opplysningene i avtalen skal gis på en tydelig og forståelig måte. For forhåndsopplysningene følger kravet også av § 10 første ledd første punktum. At opplysningene etter § 11 skal gis i fremhevet form betyr at opplysningene må skille seg ut fra øvrige opplysninger som gis.

Annet ledd stiller krav om at tilbud fra den næringsdrivende i en uanmodet telefonoppringning, skal bekreftes skriftlig etter telefonsamtalen. Bestemmelsen tilsvarer angrerettloven § 10, som ikke får anvendelse på pakkereiser. Et uanmodet tilbud på telefon gjelder tilfeller der den næringsdrivende ringer den reisende av eget tiltak. Bestemmelsen gjelder derfor ikke dersom den reisende har bedt om å bli oppringt. Det er overrumplingssituasjonen den reisende skal vernes mot, og dermed få ekstra beskyttelse mot ved krav om skriftlig bekreftelse av tilbudet i ettertid. Kravet om skriftlig bekreftelse vil imidlertid også dekke tilfeller der den næringsdrivende ringer den reisende på oppfordring, og i løpet av samtalen fremsetter tilbud om andre reisetjenester enn dem den reisende var innstilt på å samtale om. Se nærmere om telefonsalg i Prop. 64 L (2013–2014). Det er det fullstendige tilbudet som skal bekreftes skriftlig.

Tredje ledd første punktum pålegger både arrangøren og formidleren plikt til å gi den reisende kopi av eller bekreftelse på avtalen. Hvem som har plikt i det enkelte tilfellet, avhenger av hvem som har inngått avtalen med den reisende. Dersom avtalen er inngått med et reisebyrå, vil det ikke være plikt for arrangøren å gi den reisende kopi av eller bekreftelse på avtalen.

Kopien eller bekreftelsen skal gis på varig medium. Hva som forstås med «varig medium» fremgår av definisjonen i § 8 bokstav j. Varig medium omfatter også papir. Dersom avtale inngås uten at partene er fysisk til stede samtidig, for eksempel ved netthandel eller SMS, er det praktisk med elektronisk bekreftelse eller kopi av den fullstendige avtalen. Annet punktum gjelder avtaler som inngås med begge parter fysisk til stede. Dette vil kunne være i eller utenom den næringsdrivendes faste forretningslokale. Kravene er noe ulike i disse tilfellene. I faste forretningslokaler har den reisende rett til å få papirkopi av avtalen. Dersom avtalen inngås utenom faste forretningslokaler, for eksempel på en reiselivsmesse, stilles det strengere krav til den næringsdrivende. I disse tilfellene skal den reisende gis kopi eller bekreftelse på papir, jf. tredje punktum. Den reisende kan likevel samtykke i å få kopi av avtalen på annet varig medium, for eksempel på e-post.

Se de generelle merknadene punkt 4.2 og 12.

Til § 13 Bruk av elektronisk kommunikasjon

Paragrafen pålegger den næringsdrivende en skjerpet opplysningsplikt når avtaler skal inngås elektronisk. Paragrafen gjennomfører pakkereisedirektivet artikkel 27 nr. 2 annet ledd, som gir forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 8 nr. 2 anvendelse på pakkereiser. Bestemmelsen tilsvarer angrerettloven § 16.

Første ledd krever at den reisende gjøres oppmerksom på visse vesentlige opplysninger om reisetjenestene umiddelbart før den reisende foretar bestillingen, dersom avtaleinngåelsen skjer elektronisk og medfører en betalingsforpliktelse for den reisende. «Elektronisk avtaleinngåelse» vil i praksis i dag si at avtalen inngås ved netthandel eller per SMS.

Ordene «i fremhevet form» tilsier at opplysningene må skille seg ut fra øvrige opplysninger som gis. Uttrykket «umiddelbart» tilsier at opplysningene må gis rett før bestillingen foretas.

Annet og tredje ledd tilsvarer angrerettloven § 16 annet og tredje ledd. Det vises til merknadene i Prop. 64 L (2013–2014).

Se de generelle merknadene punkt 12.

Til § 14 Informasjon til arrangøren mv.

Paragrafen henger sammen med definisjonen av pakkereiser i § 6 første ledd bokstav b nr. 5, og regulerer pliktene til de næringsdrivende som er parter i pakkereiseavtalen. Paragrafen gjennomfører pakkereisedirektivet artikkel 7 nr. 3.

Første leddførste punktum omhandler flere næringsdrivende, nemlig den som anses som arrangør av en pakkereise («næringsdrivende nr. 1») og den eller de næringsdrivende som arrangøren overfører den reisendes opplysninger til («næringsdrivende nr. 2»). Dersom den reisende inngår avtale med næringsdrivende nr. 2 innenfor tidsfristen i § 6 første ledd bokstav b nr. 5, på bakgrunn av lenke sendt fra næringsdrivende nr. 1, dannes en pakkereise. Bestemmelsen pålegger næringsdrivende nr. 2 å opplyse næringsdrivende nr. 1, altså arrangøren, om at det er inngått en avtale «som fører til at det opprettes en pakkereise». Det kan diskuteres om næringsdrivende nr. 2 skal informere om inngått avtale i alle tilfeller, eller kun når avtale med den reisende antas å danne en pakkereise. Ordlyden kan tilsi at næringsdrivende nr. 2 skal ta stilling til om det er opprettet en pakkereise, før kravet om å informere arrangøren utløses. Bestemmelsen kan imidlertid ikke forstås slik, ettersom næringsdrivende nr. 2 ikke sitter på kunnskap om avtalen som er inngått mellom arrangøren og den reisende om den første reisetjenesten. For eksempel kjenner næringsdrivende nr. 2 som regel ikke til verdien på reisetjenesten som arrangøren har solgt til den reisende, hvilket kan ha betydning for om det er opprettet en pakkereise, jf. § 6 annet ledd bokstav a. Næringsdrivende nr. 2 vil som regel heller ikke ha kunnskap om når avtalen om den første reisetjenesten er inngått, hvilket også vil ha betydning for om det er opprettet en pakkereise, jf. 24-timerskravet i § 6 første ledd bokstav b nr. 5. Det må derfor legges til grunn at næringsdrivende nr. 2 skal informere arrangøren om avtalen som er inngått i ethvert tilfelle.

Etter annet punktum skal næringsdrivende nr. 2 gi arrangøren de opplysningene som er nødvendige for at denne kan oppfylle sine plikter som arrangør, blant annet plikten til å gi den reisende dokumenter etter § 15. Foruten kategorien reisetjeneste og tidspunktet for inngåelsen av avtale med næringsdrivende nr. 2, må arrangøren bli kjent med nødvendige opplysninger knyttet til reisetjenesten(e), som arrangøren har ansvaret for å gi videre.

Annet ledd fastslår at det er arrangøren, det vil si næringsdrivende nr. 1, som har plikt til å gi den reisende en rekke opplysninger som pakkereiseavtalen skal inneholde. Opplysningskravet skal oppfylles «så snart arrangøren er informert», det vil si straks opplysningene om kjøp av reisetjeneste nr. 2 er mottatt fra næringsdrivende nr. 2. Avtalen eller avtalene med næringsdrivende nr. 2 må inngås senest 24 timer etter at arrangøren, overfor den reisende, har bekreftet deres avtale. Loven oppstiller ikke krav til hvor raskt næringsdrivende nr. 2 skal informere nr. 1 om at det er inngått en avtale. Informasjonen bør likevel gis så snart som mulig.

Se de generelle merknadene punkt 4.2.

Til § 15 Dokumenter og opplysninger før pakkereisen begynner

Bestemmelsen gjelder opplysninger og dokumenter som skal gis den reisende etter at pakkereiseavtalen er inngått, men før reisen starter. Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 7 nr. 5.

Se de generelle merknadene punkt 4.2.

Til § 16 Virkningen av brudd på visse opplysningsplikter

Paragrafen gjennomfører pakkereisedirektivet artikkel 6 nr. 2.

Paragrafen gjelder brudd på den næringsdrivendes plikt til å opplyse om pakkereisens samlede pris, i den utstrekning opplysningene er relevante for pakkereisen, jf. § 9 første punktum. Det antas at det er heller sjelden at slike prisopplysninger ikke er relevante. Bestemmelsen skal hindre at den reisende får økonomiske overraskelser. Konsekvensen av brudd på opplysningsplikten er at den næringsdrivende selv må dekke kostnader det ikke er opplyst om. Den næringsdrivende kan være enten arrangøren, den næringsdrivende som den reisende inngår avtale med etter at arrangøren har overført opplysninger etter § 6 første ledd bokstav b nr. 5, eller formidleren.

Se de generelle merknadene punkt 4.3.

Til § 17 Bevisbyrde

Paragrafen gjennomfører direktivet artikkel 8, og er ny sammenlignet med gjeldende lov.

Paragrafen slår fast at den næringsdrivende, enten denne er arrangør, den som den reisende inngår avtale med etter at arrangøren har overført opplysninger etter § 6 første ledd bokstav b nr. 5, eller formidler, må sannsynliggjøre at opplysningsplikten er oppfylt, dersom det er uklart. Det vil si at den næringsdrivende må vise at det er mer sannsynlig at opplysningsplikten er oppfylt, enn at den ikke er det. Dersom den næringsdrivende ikke kan sannsynliggjøre dette, legges det til grunn at opplysningsplikten ikke er oppfylt.

Spørsmålet om opplysningsplikten er oppfylt, får blant annet betydning for den næringsdrivendes rett til å kreve tilleggskostnader dekket, jf. § 16.

Se de generelle merknadene punkt 4.4.

Til § 18 Overdragelse av pakkereiseavtalen

Paragrafen regulerer adgangen til å overdra en pakkereise til en annen reisende, og kostnader forbundet med overdragelsen. Paragrafen gjennomfører pakkereisedirektivet artikkel 9, og erstatter gjeldende pakkereiselov § 4-4.

Etter første ledd har den reisende rett til å overdra pakkereisen til en annen person som oppfyller vilkårene i pakkereiseavtalen, etter å ha gitt arrangøren et rimelig varsel på et varig medium. Et varsel gitt senest syv dager før avreise er rimelig. Dette gjelder uavhengig av pakkereisens lengde. Hvorvidt et varsel gitt senere enn syv dager før avreise er rimelig, må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Dersom det ikke er gitt et tilstrekkelig varsel, kan arrangøren likevel velge å akseptere overdragelsen. Dette følger av alminnelig kontraktsrett. Varsel om overdragelse skal gis på varig medium, se definisjonen i § 8 bokstav j.

Etter annet ledd er både overdrageren og den som får pakkereisen overdratt til seg, ansvarlige for gjenstående del av pakkereisen som ikke er betalt. Dessuten er de begge ansvarlig for arrangørens kostnader som følge av overdragelsen. Kostnadene omfatter både tilleggsavgifter, gebyrer og øvrige kostnader, for eksempel gebyr som arrangøren må betale til transportøren for å endre navn på flybilletten. Dersom transportøren ikke godtar navneendringer, vil arrangørens kostnader for bestilling av nye billetter til den som får pakkereisen overdratt til seg, utgjøre kostnader som arrangøren kan kreve dekket. Slike kostnader må kunne dokumenteres.

Tredje ledd gjelder informasjon til overdrageren om kostnader. Dette gjelder både opplysninger om hva en overdragelse vil koste, og dokumentasjon på hva gjennomført overdragelse har kostet.

Se de generelle merknadene punkt 5.2.

Til § 19 Prisendringer

Paragrafen gjennomfører direktivet artikkel 10 nr. 1, 3, 4 og 5. Den regulerer adgangen for arrangøren til ensidig å endre prisen på pakkereisen etter avtaleinngåelse, men før reisen begynner. Paragrafen erstatter gjeldende pakkereiselov § 4-5 annet og tredje ledd.

Første ledd gjelder vilkår som må være oppfylt for at arrangøren kan øke prisen. Forbeholdet i bokstav a må være «uttrykkelig». I spørsmålet om forbeholdet er gjort uttrykkelig vil formulering og innholdet i forbeholdet, samt plasseringen i avtalen, være relevante momenter. Etter bokstav b er det ikke tilstrekkelig å opplyse om at prisen økes, det må også opplyses hvordan prisøkningen er beregnet.

Bokstav c fastslår at den reisende skal ha samme rett til prisreduksjon som arrangøren har til prisøkning ved endringer i kostnadene nevnt i annet ledd. Denne opplysningen i pakkereiseavtalen er en forutsetning for at arrangøren kan øke prisen på pakkereisen.

I annet ledd fremgår det hvilke kostnadsendringer som prisøkningen må være en direkte følge av. Det er kun etter at kostnadsøkningen har inntrådt, at det er aktuelt med prisøkning. Listen er uttømmende. Alternativet i bokstav a om endringer i drivstoffpriser er kun relevant dersom reisetjenesten «persontransport» inngår i pakkereisen. Hva som anses som persontransport fremgår av merknader til § 5. Bokstav b gjelder endringer i skatte- eller avgiftsnivået for reisetjenestene som inngår i pakkereiseavtalen. Foruten endringer i offentlige skatter og avgifter, kan dette være avgifter eller gebyrer pålagt av private, for eksempel havne- eller landingsavgift.

Tredje ledd stiller ytterligere vilkår for at arrangøren kan øke prisen på en solgt pakkereise. Foruten kravene i annet ledd som begrunner prisøkning, må arrangøren informere den reisende om prisøkningen senest 20 dager før pakkereisen begynner. Det vil si at prisøkning nærmere avreisetidspunktet enn 20 dager er utelukket. Den reisende skal informeres på et varig medium. «Varig medium» er definert i § 8 bokstav j. Underretningen skal være «tydelig og forståelig». Det vil si at det klart må fremgå for den reisende at prisen økes, og hvorfor. Beregningen må gi den reisende en mulighet til å vurdere om den nye prisen er riktig fastsatt. Til forskjell fra kravene til arrangøren, stilles det ikke krav til når den reisende senest må kreve prisreduksjon. Eventuell kostnadsreduksjon som inntrer etter at pakkereisen har startet, kan imidlertid ikke påberopes av den reisende.

Fjerde ledd gjelder oppgjøret dersom prisen på pakkereisen reduseres etter inngått avtale. I henhold til ordlyden gjelder bestemmelsen fradrag i beløpet som skal tilbakebetales til den reisende. Adgangen for arrangøren til å få dekket administrasjonskostnader må gjelde selv om den reisende ikke har betalt hele pakkereisen, slik at redusert restinnbetaling må justeres for disse administrasjonskostnadene. Administrasjonskostnadene må knytte seg til beregning av kostnadsreduksjonen. Til forskjell fra begrunnelse og beregning av en prisøkning, avhenger arrangørens plikt til å gi en beregning av en prisreduksjon av at den reisende ber om det.

Se de generelle merknadene punkt 5.3.

Til § 20 Øvrige endringer i avtalevilkår

Paragrafen regulerer arrangørens adgang til å foreta endringer i avtalevilkårene før reisen begynner, som ikke omfattes av § 19. Paragrafen gjennomfører pakkereisedirektivet artikkel 10 nr. 2 og artikkel 11 nr. 1 til 4.

Første ledd gjelder arrangørens adgang til å foreta ensidige endringer i pakkereiseavtalen. «Ensidige endringer» vil si endringer som ikke krever den reisendes aksept. Forutsetningen er imidlertid at det er tatt et tilstrekkelig forbehold i pakkereiseavtalen. Et generelt forbehold om at samtlige avtalevilkår i pakkereiseavtalen kan endres, kan ikke anses tilstrekkelig. I tillegg til forbeholdet kreves det at endringene er uvesentlige, og at arrangøren gir den reisende beskjed om endringene. Vilkårene er kumulative, det vil si at alle må være oppfylt for at arrangøren kan endre avtalevilkårene. Kravene til underretning fremgår av femte ledd.

Annet ledd regulerer situasjonen der arrangøren må foreta endringer i avtalevilkårene som ikke omfattes av første ledd. Utgangspunktet er at avtaler skal holdes, og at arrangøren er ansvarlig for å levere pakkereisen etter avtalen. Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 11 nr. 2 som gjelder endringer som arrangøren er tvunget til. Direktivet gir ikke anvisninger på hva som kreves eller hva slags forhold som tilsier at en endring er tvungen. Det synes klart at endringer som skyldes ønske om større driftsøkonomisk resultat, ikke vil være av en slik art. Er imidlertid reisetjenesten som inngår i pakkereisen utilgjengelig, slik at det ikke lar seg gjøre å levere pakkereisen etter avtalen, vil man være innenfor kravet om tvungne endringer. Et eksempel er der det bestilte hotellet må holde stengt på grunn av vannskade.

Endringer som omfattes av bestemmelsen kan ikke foretas ensidig av arrangøren. Den reisende skal derfor gis valget mellom å godta endringene, eller avbestille reisen uten å betale gebyr. Oversettelsen av direktivet artikkel 11 nr. 2 bruker uttrykket «si opp». I lovteksten anvendes «avbestille». Endringene i avtalen må ikke nødvendigvis utgjøre en «vesentlig mangel» som gir hevingsadgang etter norsk rett. Uttrykket «avbestille uten gebyr» vil omfatte både tilfeller som uten lovbestemmelsen vil gi hevingsadgang, og tilfeller som ikke gjør det.

Endringer i de vesentligste kjennetegnene ved reisetjenestene i § 9 første ledd bokstav a, kan for eksempel være endringer i reisemålet, reiseruten, transportmidler, datoer, innkvarteringssted, beliggenhet mv. Adgangen til å avbestille inntrer også der arrangøren vil øke prisen med mer enn åtte prosent etter § 19, og der arrangøren ikke kan oppfylle særlige krav fra den reisende som arrangøren tidligere har godtatt, jf. § 11 første ledd bokstav a. Eksempel på det sistnevnte kan være den reisendes særlige krav om å kunne medbringe hund på hotell.

Tredje ledd første punktum stiller krav til underretning fra arrangøren om endringene som omfattes av annet ledd. Underretningen skal gis «uten ugrunnet opphold», det vil si straks det er praktisk mulig. Hvilket tidsrom dette innebærer må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Fristen må regnes fra tidspunktet arrangøren blir klar over at endringer må gjøres. Foruten å underrette om de foreslåtte endringene, og hvilken betydning endringene har for prisen på pakkereisen, skal det underrettes om eventuell alternativ pakkereise som tilbys, jf. annet punktum. Prisen på den alternative pakkereisen må i så fall oppgis.

Fjerde ledd første punktum krever at arrangøren underretter den reisende om fristen for å gi tilbakemelding om endringene etter annet ledd godtas eller ikke. Etter annet punktum skal arrangøren underrette om virkningen av at den reisende ikke svarer, eller svarer for sent. Den reisende vil enten avslå forslaget om endringene i pakkereiseavtalen, eller akseptere forslaget, enten ved aksept eller passivitet. Dersom endringsforslaget aksepteres, er det opprinnelig pakkereise med endringer som skal gjennomføres. Dersom forslaget avvises, vil det som utgangspunkt være opp til partene å inngå avtale om en annen pakkereise.

Femte ledd fastslår at underretningen til den reisende skal gis i fremhevet form på et varig medium. Ordene «fremhevet form» tilsier at informasjonen om endringene må skille seg ut fra øvrige opplysninger. «Varig medium» er definert i § 8 bokstav j. Kravene til underretning gjelder endringer i pakkereiseavtalen etter både første og annet ledd.

Det følger av sjette ledd at dersom pakkereisen, etter at endringene etter annet ledd er godtatt, har lavere kvalitet eller pris enn opprinnelig avtalt pakkereise, skal den reisende ha rett til et passende prisavslag. Bestemmelsen om prisavslag i § 31 er ikke direkte anvendelig, da den gjelder prisavslag etter at pakkereisen har begynt. Den reisendes rett til prisavslag dersom partene inngår en ny pakkereiseavtale, etter at den reisende ikke har godtatt forslag om endring etter annet ledd, forutsetter at partene ikke har gjort opp etter opphøret av den første avtalen, jf. reglene i § 24 om oppgjør.

Foruten prisavslag, kan den reisende ha rett til erstatning etter § 32 når reisen avbestilles som følge av arrangørens endringer i opprinnelig avtale etter annet ledd. Dette fremgår ikke av lovteksten, men følger av direktivet artikkel 11 nr. 5 annet punktum. Den reisendes rett til erstatning kommer i tillegg til refusjon av innbetalt beløp. Avbestilling etter § 21 og § 22 gir derimot ikke rett til erstatning. Rett til erstatning gjelder likevel ikke dersom partene har inngått avtale om en alternativ pakkereise. Retten til refusjon av innbetalt beløp fremgår av § 24.

Se de generelle merknadene punkt 5.3 og 5.4.

Til § 21 Avbestilling av pakkereisen mot gebyr

Paragrafen regulerer den reisendes rett til å avbestille en pakkereise, og hvordan avbestillingsgebyrer skal fastsettes. Paragrafen gjennomfører pakkereisedirektivet artikkel 12 nr. 1, og erstatter gjeldende pakkereiselov § 4-2.

Arrangøren kan kreve et avbestillingsgebyr av den reisende som vil avbestille pakkereisen, jf. første ledd. Hvordan avbestillingsgebyret fastsettes er nærmere regulert i annet og tredje ledd. Opplysning om avbestillingsgebyrer skal fremgå av pakkereiseavtalen, jf. kravet til avtalen i § 11, jf. § 9 første ledd bokstav g.

Annet ledd gir hver enkelt arrangør adgang til å fastsette egne standardiserte avbestillingsgebyrer. De standardiserte avbestillingsgebyrene skal blant annet ta i betraktning tidspunktet for avbestillingen. Jo nærmere pakkereisens begynnelse pakkereisen avbestilles, jo høyere kan det standardiserte avbestillingsgebyret være. «Arrangørens forventede kostnadsbesparelser» vil si forventede besparelser fordi arrangøren kan avbestille reisetjenester som inngår i pakkereisen hos tjenesteyterne, med eller uten avbestillingsgebyrer eller andre kostnader. «Alternativ bruk» av reisetjenestene vil typisk være at reisetjenestene benyttes av andre reisende. Standardiserte gebyrer innebærer at arrangørens gjennomsnittlige tap blir fordelt på dem som avbestiller pakkereisene. Det vil si at noen reisende vil betale et høyere gebyr enn arrangørens faktiske tap, mens andre vil betale et lavere gebyr enn arrangørens reelle tap knyttet til den konkrete avbestillingen. De standardiserte gebyrene skal imidlertid være rimelige. Det innebærer blant annet at de ikke kan settes så høyt at arrangøren tjener på dem.

Beregningen i tredje ledd kommer til anvendelse der det ikke er fastsatt standardiserte avbestillingsgebyrer i pakkereiseavtalen. I så tilfelle må avbestillingsgebyret fastsettes konkret. Pakkereisens pris utgjør utgangspunktet for avbestillingsgebyret, med fradrag av kostnadene som bortfaller eller reduseres som følge av avbestillingen, og eventuelle inntekter som arrangøren har ved at reisetjenestene som avbestilles videreselges til andre reisende. Forskjellen fra fastsettelsen av standardiserte gebyrer er at tidsaspektet ikke er en nødvendig komponent i gebyrfastsettelsen, og det er reelle, ikke kun forventede kostnadsbesparelser som inngår i gebyrfastsettelsen.

På den reisendes anmodning skal arrangøren legge frem en begrunnelse for avbestillingsgebyrets størrelse, jf. fjerde ledd. Dette gjelder både standardiserte og konkret fastsatte gebyrer. Etter ordlyden i direktivet er det uklart hvor langt retten til begrunnelse strekker seg. I ekspertgruppemøte har imidlertid kommisjonen lagt til grunn at kravet til begrunnelse ved standardiserte og konkret fastsatte gebyrer er ulikt. Ved standardiserte avbestillingsgebyrer kan en mer generell begrunnelse godtas, enn ved gebyrer som fastsettes konkret. Det stilles ikke formkrav til begrunnelsen.

Se de generelle merknadene punkt 6.1.1.

Til § 22 Avbestilling av pakkereisen uten gebyr

Paragrafen regulerer den reisendes rett til å avbestille pakkereisen uten gebyr. Paragrafen gjennomfører pakkereisedirektivet artikkel 12 nr. 2, og erstatter gjeldende pakkereiselov § 4-1. Paragrafen gjør unntak fra hovedregelen i § 21 om at arrangøren kan kreve et gebyr ved avbestilling.

«Uunngåelige og ekstraordinære omstendigheter» er definert i § 8 bokstav i. Ved vurderingen av om det foreligger «uunngåelige og ekstraordinære omstendigheter» kan den reisendes personlige forhold i et visst omfang tillegges vekt. En gravid kvinne vil for eksempel være mer utsatt enn andre ved utbrudd av zikavirus på reisemålet. Dette vil kunne påvirke vurderingen av om det foreligger «uunngåelige og ekstraordinære omstendigheter», som gir rett til avbestilling uten gebyr. For å ha rett til vederlagsfri avbestilling må omstendighetene i vesentlig grad påvirke leveringen av pakkereisen eller transporten til bestemmelsesstedet. Det vil si at omstendighetene som kvalifiserer for avbestilling uten gebyr må ha et visst omfang. I motsatt fall vil arrangøren ha rett til gebyr. Det stilles ikke krav til hvor lang tid før avreisetidspunktet en pakkereise kan avbestilles uten gebyr, dersom det foreligger uunngåelige og ekstraordinære omstendigheter. En begrensning ligger likevel i kravet om at omstendighetene i vesentlig grad må påvirke transport eller gjennomføring av reisen.

Ved avbestilling har den reisende rett til å få alle innbetalingene for pakkereisen tilbakebetalt i sin helhet, jf. § 24. Den reisende har ikke rett til erstatning fra arrangøren. Dette fremgår ikke av lovteksten, men følger av direktivet artikkel 12 nr. 2 siste punktum.

Se de generelle merknadene punkt 6.1.2.

Til § 23 Avlysning av pakkereisen

Paragrafen gjennomfører pakkereisedirektivet artikkel 12 nr. 3 og regulerer i hvilke tilfeller arrangøren kan avlyse pakkereisen før den begynner, uten å bli erstatningsansvarlig.

Første ledd regulerer arrangørens rett til å avlyse pakkereisen på grunn av for få påmeldte personer. Det minste antall reisende som arrangøren krever for å gjennomføre pakkereisen må fremgå av pakkereiseavtalen, jf. § 11 første ledd første punktum. Arrangøren må underrette den reisende om avlysningen av pakkereisen. Fristen for underretning avhenger av lengden på pakkereisen, og er nærmere angitt i bokstav a til c. Pakkereiseavtalen kan imidlertid fastsette en tidligere frist, og da er det den som arrangøren må overholde for å unngå erstatningsansvar.

Annet ledd regulerer arrangørens rett til å avlyse pakkereisen på grunn av uunngåelige og ekstraordinære omstendigheter. «Uunngåelige og ekstraordinære omstendigheter» er definert i § 8 bokstav i. Det er ikke nok at det konstateres «uunngåelige og ekstraordinære omstendigheter». Omstendighetene må forhindre arrangøren i å gjennomføre pakkereisen. Avlysning på grunn av slike forhold må foretas før pakkereisen begynner. Etter at pakkereisen har startet, er det for sent for arrangøren å komme seg ut av avtalen på grunn av uunngåelige og ekstraordinære forhold, og arrangøren er ansvarlig for oppfyllelse av avtalen, se § 25. Underretning om at pakkereisen avlyses kan gis helt frem til pakkereisen begynner. Arrangøren må imidlertid underrette den reisende «uten ugrunnet opphold» etter at det blir klart at pakkereisen må avlyses. «Uten ugrunnet opphold» vil si så raskt det er praktisk mulig.

Tredje ledd fastslår at den reisende ikke har rett til erstatning ved avlysning etter første eller annet ledd. Bestemmelsene kan ikke tolkes antitetisk. Hvorvidt den reisende har krav på erstatning når man er utenfor tilfellene nevnt i første og annet ledd, beror på alminnelig kontraktsrett. Arrangøren har for eksempel underrettet den reisende om avlysningen etter fristen fastsatt i avtalen, eller avlyser pakkereisen av årsaker som ikke omfattes av første og annet ledd. Det vises til vurderinger i merknaden til § 5-3 i Ot.prp. nr. 35 (1994–95) om hva den reisende eventuelt kan kreve erstattet. Den reisende har i ethvert tilfelle rett til å få tilbakebetalt det som er betalt for pakkereisen, av den reisende selv eller av andre, jf. § 24.

Se de generelle merknadene punkt 6.3.

Til § 24 Oppgjør

Paragrafen regulerer oppgjøret etter avbestilling og avlysning av pakkereisen. Den gjennomfører pakkereisedirektivet artikkel 11 nr. 5 første punktum og artikkel 12 nr. 4.

Tilbakebetalingen skal i alle tilfeller omfatte alle innbetalinger for pakkereisen, eventuelt med fradrag av et avbestillingsgebyr.

Bestemmelsen fastslår at det er den reisende som skal motta refusjon av foretatte innbetalinger, uavhengig av om det er den reisende eller andre som har betalt reisen. Tilbakebetalingen skal gjøres senest 14 dager etter at avtalen opphørte. Ved avbestilling må dette være tidspunktet da den reisendes avbestilling kom frem til arrangøren. Ved avlysning bør tidsfristen regnes fra det tidspunktet arrangøren sendte underretning til den reisende. Det fremgår av bestemmelsen at det er arrangøren som skal betale tilbake alle innbetalinger. Dersom en pakkereise unntaksvis er betalt til en formidler, typisk et reisebyrå, vil det likevel være arrangøren som har ansvaret for at den reisende får innbetalingene tilbake. I slike tilfeller må arrangøren selv tilbakebetale til den reisende, og søke regress hos formidleren. At det er innbetalt til formidleren, skal ikke påvirke den reisendes rett til å få tilbakebetalt.

Se de generelle merknadene punkt 5.4 og 6.4.

Til § 25 Arrangørens ansvar

Paragrafen gjennomfører pakkereisedirektivet artikkel 13 nr. 1 første ledd, 14 nr. 1 og nr. 3 bokstav a. Paragrafen fastslår at arrangøren har ansvaret for at pakkereisen gjennomføres som avtalt.

Første ledd fastslår at arrangøren er ansvarlig for leveringen av alle reisetjenestene som inngår i pakkereiseavtalen. Pakkereiseavtale er definert i § 8 bokstav f. Det vil si at arrangøren er ansvarlig for gjennomføringen av hele reisearrangementet, både for at reisetjenestene som skal leveres av andre ytere av reisetjenester og av arrangøren selv, er i henhold til pakkereiseavtalen. Dersom en pakkereise dannes etter bestemmelsen i § 6 første ledd bokstav b nr. 5, er arrangøren også ansvarlig for levering av reisetjenester som avtales med den eller de næringsdrivende som arrangøren har oversendt den reisendes betalingsopplysninger mv. til.

Annet ledd regulerer hvilke plikter arrangøren har i forbindelse med gjennomføringen av en pakkereise. Pakkereisen er ikke i henhold til avtalen dersom det er mangler ved en eller flere av reisetjenestene, herunder forsinkelser. Mangler er definert i § 8 bokstav d. Arrangørens ansvar innebærer plikt til å avhjelpe mangler og til å bistå den reisende på ulike måter, også der avvik fra det avtalte ikke skyldes arrangøren. Arrangøren kan også ha plikt til å gi prisavslag og yte erstatning, se § 31 og § 32.

Tredje ledd begrenser arrangørens plikter etter bestemmelsen, dersom mangler ved pakkereisen kan tilskrives den reisende. Arrangøren må imidlertid dokumentere at så er tilfelle.

Se de generelle merknadene punkt 7.2.

Til § 26 Den reisendes reklamasjonsplikt

Paragrafen pålegger den reisende plikt til å informere om mangler ved pakkereisen. Paragrafen gjennomfører pakkereisedirektivet artikkel 13 nr. 2.

«Mangel» er definert i § 8 bokstav d. Bestemmelsen stiller ikke krav til innholdet i reklamasjonen. Det må anses tilstrekkelig at reklamasjonen angir hva slags mangel det gjelder. Det er ikke nødvendig at den reisende angir hva slags krav som vil bli gjort gjeldende. Det gjelder heller ingen formkrav ved den reisendes reklamasjon. Den reisende vil imidlertid ha bevisbyrden for at det faktisk er reklamert og når reklamasjonen ble fremsatt.

Underretningen skal gis til arrangøren. Er arrangøren etablert utenfor EØS-området, kan underretningen likevel gis arrangøren via formidler som pakkereisen ble kjøpt hos, jf. § 37. At underretningen skal gis «uten ugrunnet opphold» tilsier at den reisende må reklamere så snart det er praktisk mulig. Retten til å påberope seg en mangel faller ikke bort ved for sen reklamasjon. Sen reklamasjon vil likevel kunne få betydning for beregning av eventuelt prisavslag og erstatning, dersom tidligere reklamasjon ville ha ført til at det økonomiske tapet ble unngått eller redusert.

Det skal fremgå av pakkereiseavtalen at den reisende har plikt til å informere om enhver mangel som konstateres under gjennomføringen av pakkereisen, jf. § 11 første ledd bokstav e. Til forskjell fra gjeldende lov fremgår det ikke hva som blir konsekvensen dersom denne opplysningen er utelatt fra pakkereiseavtalen.

Se de generelle merknadene punkt 7.2.

Til § 27 Avhjelp

Paragrafen regulerer arrangørens rett og plikt til å avhjelpe mangler, og virkningen av at mangler ikke avhjelpes. Paragrafen gjennomfører pakkereisedirektivet artikkel 13 nr. 3 og 4. «Mangel» er definert i § 8 bokstav d.

Det fremgår av første ledd at arrangøren både har rett og plikt til å avhjelpe mangler. Terskelen for at arrangøren skal fritas fra plikten er høy. Arrangørens plikt gjelder ikke dersom mangelen skyldes den reisende, og arrangøren dokumenterer det. Se § 25 tredje ledd. Dersom arrangøren ikke avhjelper mangelen på grunn av forhold nevnt i første ledd, kan den reisende likevel ha rett til prisavslag og erstatning etter § 31 og § 32. Dette fremgår ikke av lovteksten, men følger av direktivet artikkel 13 nr. 3 annet ledd.

Annet ledd angir den reisendes rett til å avhjelpe mangler selv. Det gjøres unntak fra arrangørens rett til å avhjelpe mangler, blant annet der avhjelp haster. I slike tilfeller er det ikke nødvendig å sette en frist for når avhjelp senest må finne sted. Den reisendes rett til å avhjelpe mangelen selv og kreve utgifter refundert av arrangøren gjelder ikke der arrangøren er fritatt fra å avhjelpe mangelen etter første ledd.

Se de generelle merknadene punkt 7.2.

Til § 28 Alternative reisetjenester

Paragrafen regulerer arrangørens plikt til å tilby alternative reisetjenester dersom pakkereisen ikke kan leveres etter avtalen, slik at en påbegynt pakkereise kan fortsette. Den regulerer også hvilke krav som skal stilles til de alternative reisetjenestene. Paragrafen gjennomfører pakkereisedirektivet artikkel 13 nr. 5.

Første ledd stiller krav til arrangøren, dersom en vesentlig del av reisetjenestene ikke kan leveres i henhold til pakkereiseavtalen. Bestemmelsen gjelder likevel ikke dersom arrangøren dokumenterer at mangelen skyldes den reisende, jf. § 25 tredje ledd.

Hva som utgjør en «vesentlig del av reisetjenestene» må vurderes konkret. Vesentlighetskravet indikerer at det skal noe til for at arrangøren får plikt til å fremskaffe alternative arrangementer. Departementet legger til grunn at vesentlighetskravet kan være oppfylt både når mangelen knytter seg til én og til flere reisetjenester. Plikten for arrangøren gjelder uansett om mangelen skyldes mislighold eller forhold utenfor arrangørens kontroll, for eksempel uunngåelige og ekstraordinære omstendigheter.

Tilbud om alternative reisetjenester kan ses som en form for avhjelp, det vil si utbedring av mangler ved pakkereisen, som kan bidra til at reisen kan fortsette etter avtalen. Bestemmelsen omfatter både tilfeller der reisetjenestene avviker fra det avtalte, for eksempel dårlig standard på hotell eller mat, og tilfeller der reisetjenestene ikke leveres i det hele tatt.

Etter annet ledd har den reisende rett til et passende prisavslag dersom de alternative reisetjenestene er av lavere kvalitet. Det er ikke gitt retningslinjer for beregning av prisavslaget. Den reisende skal derimot ikke måtte betale for alternative reisetjenester av høyere kvalitet.

Tredje ledd pålegger den reisende å godta tilbudet om alternative reisetjenester, med mindre de alternative reisetjenestene ikke er sammenlignbare med reisetjenestene i pakkereiseavtalen, eller tilbudt prisavslag er for lavt, jf. annet ledd. Har den reisende bestilt tur langs norskekysten med Hurtigruten, og blir tilbudt busstransport på deler av strekningen, kan tilbudet om busstransport som hovedregel avvises. Det samme gjelder dersom den reisende tilbys erstatningstur til Spania, dersom den bestilte turen var til Italia.

Dersom den reisende avviser de alternative reisetjenestene etter tredje ledd, eller det er umulig å finne alternative reisetjenester, kan den reisende ha rett til prisavslag og erstatning etter § 31 og § 32, uten å heve avtalen etter § 29. Dette fremgår ikke av lovteksten, men følger av direktivet artikkel 13 nr. 6 annet ledd. Den reisende kan også ha rett til hjemtransport etter § 30.

Se de generelle merknadene punkt 7.2.

Til § 29 Heving av pakkereiseavtalen

Paragrafen regulerer den reisendes rett til å si opp avtalen etter at pakkereisen har begynt, og den reisendes rettigheter i den forbindelse. Paragrafen gjennomfører pakkereisedirektivet artikkel 13 nr. 6 første ledd.

Paragrafen stiller lempeligere krav til å si opp en pakkereiseavtale etter at reisen har startet enn gjeldende lov, som krever at formålet med pakkereisen, på grunn av vesentlige mangler, er vesentlig forfeilet. «Mangel» er definert i § 8 bokstav d. «Mangel» omfatter både tilfeller der reisetjenestene avviker fra det avtalte, for eksempel i standard, og tilfeller der en eller flere av reisetjenestene ikke leveres i det hele tatt, eller forsinket. Utgangspunktet for vurderingen av om mangelen i vesentlig grad påvirker gjennomføringen av pakkereisen må være en helhetsvurdering basert på partenes avtale. Sentralt er hvilken betydning mangelen eller misligholdet har for den reisende. Med mindre den reisendes hensikt med kjøpet av pakkereisen har kommet til uttrykk utad, må vurderingen av misligholdet være objektiv, slik at det ikke er den reisendes oppfatning av hva som er vesentlig mislighold som skal legges til grunn.

Adgangen til å heve avtalen på grunn av mangler gjelder ikke dersom mangelen skyldes den reisende, jf. § 25 tredje ledd.

Når det gjelder oppgjøret, har det ikke vært ansett nødvendig å nedfelle i loven at den reisende ikke skal betale gebyr der avtalen heves etter at pakkereisen har begynt. Ved heving etter alminnelige kontraktsrettslige regler skal partene levere tilbake det de har mottatt, og eventuelt betale for verdien av mottatte ytelser. Se for eksempel kjøpsloven § 65 første ledd. Etter at en pakkereise har startet, vil heving få betydning for reisetjenester som ikke er levert. Den reisende kan kun kreve tilbake penger for tjenester som ikke er levert. For den del av pakkereisen som er årsaken til at avtalen heves, kan den reisende kreve prisavslag, jf. § 31. Den reisende kan også kreve erstatning etter § 32.

Heving er utelukket der arrangøren har avhjulpet, det vil si utbedret, mangelen. I så tilfelle er det bare aktuelt med prisavslag etter § 31 og eventuelt erstatning. Hevingsretten omfatter også tilfeller der arrangøren er fritatt fra å avhjelpe mangelen etter § 27 første ledd.

Se de generelle merknadene punkt 7.2.

Til § 30 Hjemtransport

Paragrafen regulerer arrangørens plikt til å sørge for hjemtransport av den reisende i visse tilfeller. Bestemmelsen gjennomfører pakkereisedirektivet artikkel 13 nr. 6 tredje ledd.

«Hjemtransport» er definert i pakkereiseloven § 8 bokstav c. Uttrykket «et likeverdig transportmiddel» stiller krav til både arten av og kvaliteten på transportmiddelet. Et transportmiddel som for eksempel bruker flere ganger så lang tid på hjemtransporten som transportmiddelet som inngår i pakkereisen, kan neppe anses likeverdig. Kvaliteten på tjenestene som inngår i pakkereisen, vil også være relevant ved vurderingen av om transporten er likeverdig.

«Uten ekstra kostnader» betyr at det ikke må påløpe kostnader for den reisende i tillegg til det som allerede er betalt for transport som inngår i pakkereisen. «Uten ugrunnet opphold» tilsier at hjemtransporten må finne sted så raskt som det er praktisk mulig.

Plikten for arrangøren til å sørge for hjemtransport gjelder ikke ved mangler som skyldes den reisende, jf. § 25 tredje ledd.

Se de generelle merknadene punkt 7.2.

Til § 31 Prisavslag

Paragrafen regulerer den reisendes rett til prisavslag. Bestemmelsen gjennomfører pakkereisedirektivet artikkel 14 nr. 1.

Prisavslag vil si reduksjon i beløpet som er betalt for pakkereisen. Det stilles ikke krav til omfanget av mangelen, for at den reisende kan ha rett til prisavslag. Enhver mangel kan dermed komme i betraktning. Jo lenger periode med mangel, desto større avslag kan kreves. Prisavslag kan komme i tillegg til andre beføyelser, for eksempel avhjelp, levering av alternative reisetjenester og erstatning. Prisavslag kan kreves for leverte reisetjenester, selv om pakkereiseavtalen heves.

Dersom arrangøren dokumenterer at mangelen skyldes den reisende, har den reisende ikke krav på prisavslag, jf. § 25 tredje ledd. Den reisende kommer for eksempel for sent til en safari.

Se de generelle merknadene punkt 7.3.

Til § 32 Erstatning

Paragrafen regulerer den reisendes rett til erstatning på grunn av mangler ved pakkereisen. Paragrafen gjennomfører pakkereisedirektivet artikkel 14 nr. 2 og 3. Bestemmelsen gjelder ikke dersom mangelen skyldes den reisende, jf. § 25 tredje ledd.

Etter første leddførste punktum har den reisende krav på erstatning fra arrangøren for et hvert tap på grunn av mangel. «Mangel» er definert i § 8 bokstav d. Direktivet bruker ordet «skade» («damage» i engelsk språkversjon). Det fremgår av direktivets fortale punkt 34 at «skade» også omfatter ikke-økonomisk tap. Fortalen nevner tapt reise- eller ferieglede som skyldes vesentlige problemer ved leveringen av de relevante reisetjenestene som eksempel på ikke-økonomisk tap. Kommisjonen har i ekspertgruppemøte brukt eksempel med matforgiftning på alt-inkludert pakkereise. Erstatningen skal være «passende» i forhold til det tapet den reisende er påført som følge av mangelen.

Annet punktum gjør unntak fra retten til erstatning, dersom mangelen skyldes forhold utenfor arrangørens kontroll, og arrangøren dokumenterer dette. Den reisende har altså i utgangspunktet krav på erstatning, med mindre arrangøren dokumenterer det motsatte. «Uunngåelige og ekstraordinære omstendigheter» er definert i § 8 bokstav i. Etter tredje punktum er det ikke tilstrekkelig at mangelen skyldes en tredjeperson som ikke er knyttet til leveringen av reisetjenestene. I tillegg kreves det at mangelen ikke kunne forutses eller unngås. Arrangørens erstatningsansvar begrenses av bestemmelsene i § 33.

Kravet til «uten ugrunnet opphold» i annet ledd tilsier at erstatningen skal gis så raskt det er praktisk mulig.

Se de generelle merknadene punkt 7.3.

Til § 33 Erstatningsbegrensninger

Paragrafen begrenser arrangørens erstatningsansvar etter § 32. Begrensningene kan være fastsatt i transportrettslig lovgivning eller i pakkereiseavtalen. Paragrafen gjennomfører pakkereisedirektivet artikkel 14 nr. 4.

Første ledd slår fast at begrensninger i transportørens erstatningsansvar, fastsatt i transportrettslig lovgivning, også gjelder for arrangører av pakkereiser. En transportør vil si en næringsdrivende som frakter passasjerer, for eksempel et fly- eller busselskap. Begrensningene kan gjelde erstatningens størrelse, eller at transportøren ikke er erstatningsansvarlig, hvis nærmere bestemte vilkår er oppfylt.

Med transportrettslig lovgivning forstås lovgivning som regulerer transport av passasjerer, for eksempel med fly, båt, buss eller jernbane. Dette er regelverk som i stor grad gjennomfører internasjonale konvensjoner og EU-regelverk.

Montrealkonvensjonen, COTIF og Athenkonvensjonen inneholder begrensninger i transportørens erstatningsansvar. Konvensjonene er gjennomført i henholdsvis luftfartsloven, COTIF-loven og sjøloven. Relevante begrensninger fremgår av luftfartsloven kapittel X del D, se særlig § 10-22, med tilhørende forskrift. Relevante begrensninger fremgår også av bilag A til COTIF, inntatt i COTIF-loven, og sjøloven kapittel 15, se særlig § 418.

En arrangør som får et erstatningskrav mot seg, fordi den reisendes fly ble forsinket, kan etter bestemmelsen påberope seg begrensningene i luftfartsloven § 10-22 annet ledd. Her begrenses transportørens (fraktførerens) erstatningsansvar til en standardkompensasjon fastsatt i forskrift, per i dag opp til 4694 SDR (Special Drawing Rights). Verdien på SDR svinger i takt med kursene på valutaene som SDR består av, nemlig amerikanske dollar, japanske yen, engelske pund og euro. Verdien av en SDR i 2018 er rundt 11 kroner.

Annet ledd gir arrangøren adgang til å begrense omfanget av erstatningen som skal betales til den reisende, i pakkereiseavtalen. Adgangen til å begrense erstatningen ved avtale gjelder kun dersom det ikke er fastsatt begrensninger i transportrettslig lovgivning. Avtale kan ikke redusere erstatningen til mindre enn tre ganger pakkereisens samlede pris. Det er ikke adgang til å avtale begrensninger i erstatningen ved personskade eller skade forårsaket forsettlig eller uaktsomt.

Se de generelle merknadene punkt 7.3.

Til § 34 Forholdet til transportrettslig lovgivning

Paragrafen regulerer situasjonen når vilkårene for erstatning og/eller prisavslag samtidig er oppfylt på flere rettslige grunnlag. Paragrafen gjennomfører pakkereisedirektivet artikkel 14 nr. 5.

Første ledd fastslår at retten til erstatning og prisavslag etter loven ikke skal begrense den reisendes rettigheter til erstatning og prisavslag etter transportrettslig lovgivning. Det vil si at den reisende har rett til å fremsette krav etter pakkereiseloven og annen lovgivning samtidig. Transportlovgivningen gjennomfører i stor grad annet EU-regelverk eller internasjonale konvensjoner. Eksempler på internasjonale konvensjoner er Montrealkonvensjonen, COTIF og Athenkonvensjonen. Konvensjonene er gjennomført i henholdsvis luftfartsloven, COTIF-loven og sjøloven. Relevant EU-regelverk er forordning (EF) nr. 261/2004 om flypassasjerers rettigheter, og forordning (EF) nr. 1371/2007 om passasjerers rettigheter og plikter ved internasjonal jernbanetransport. Relevant er også Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 392/2009 om ansvaret for passasjerer ved ulykker til sjøs og på innlands vannveier, forordning (EU) nr. 1177/2010 om rettigheter for båtpassasjerer til sjøs og på innenlands vannveier, og forordning (EU) nr. 181/2011 om busspassasjerers rettigheter.

Annet ledd fastsetter at prisavslag eller erstatning etter ulike regelverk skal trekkes fra hverandre. Den reisende kan rette sitt krav på erstatning og/eller prisavslag mot arrangøren, med hjemmel i pakkereiseloven, og mot transportøren, med hjemmel i transportrettslig lovgivning. Den reisende skal imidlertid ikke ha krav på mer enn lidt tap.

Det fremgår av kommisjonens retningslinjer til passasjerrettighetsforordningen (forordning 261/2004) at oppgjøret mellom arrangør og transportør må avhenge av avtale mellom disse, og av relevant nasjonal lovgivning.

Se de generelle merknadene punkt 7.3.

Til § 35 Nødvendig innkvartering

Paragrafen regulerer arrangørens plikt til å sørge for innkvartering, dersom den reisendes hjemtransport blir hindret av uunngåelige og ekstraordinære omstendigheter. Paragrafen gjennomfører pakkereisedirektivet artikkel 13 nr. 7 og nr. 8.

Første ledd gjelder når hjemtransport etter avtalen blir hindret av uunngåelige og ekstraordinære omstendigheter. Plikten til å sørge for innkvartering av den reisende gjelder altså selv om avvikene fra det avtalte ikke skyldes forhold på arrangørens side. «Uunngåelige og ekstraordinære omstendigheter» er definert i § 8 bokstav i. De uunngåelige og ekstraordinære omstendighetene må føre til at hjemtransport etter avtalen blir umulig. Kravet er absolutt og gir lite rom for skjønn. Det kan ikke være tilstrekkelig at den reisende finner situasjonen ubehagelig, og ikke ønsker å benytte transporten som inngår pakkereisen. Er vilkårene oppfylt, har arrangøren plikt til å betale for nødvendig innkvartering. Plikten for arrangøren til å dekke innkvartering gjelder tre netter per reisende. Den reisende må selv dekke utgiftene til innkvartering etter tre netter, med mindre unntaket i annet ledd kommer til anvendelse.

Etter annet ledd kan arrangøren ikke påberope seg uunngåelige og ekstraordinære omstendigheter, dersom slike omstendigheter ikke kan påberopes av transportøren som skulle foretatt hjemreisen. Hvorvidt transportøren kan påberope seg uunngåelige og ekstraordinære omstendigheter reguleres i transportrettslig lovgivning. Begrensningen til tre netter gjelder heller ikke for arrangøren, dersom det er fastsatt lengre perioder for dekning i transportrettslig regelverk for det transportmiddelet som hjemtransporten etter avtalen skulle ha foregått med. «Lengre perioder» for innkvartering omfatter også tilfeller der det ikke er fastsatt noen tidsbegrensning.

Etter tredje ledd skal innkvarteringen være av «likeverdig kategori» som reisetjenestene i pakkereiseavtalen. Dette må bety at arrangøren må tilstrebe å finne innkvartering av samme kvalitet og standard som reisetjenestene som pakkereisen består av. Dersom innkvartering inngår, vil eventuell kategori på denne måtte ses i sammenheng med standarden på øvrige reisetjenester. Hva som anses som likeverdig kategori kan vurderes etter en gjennomsnittsbetraktning. Dersom reisetjenestene bestod av eksklusive konsertbilletter, flytransport på businessklasse og innkvartering på tostjerners hotell, må nivået på alle reisetjenestene tas i betraktning for å vurdere om innkvarteringen som arrangøren har plikt til å dekke fyller kravene.

For definisjon av «bevegelseshemmede personer» i bestemmelsens fjerde ledd, vises det til forordning (EF) NO 1107/2006 artikkel 2 bokstav a som er gjennomført i norsk rett ved forskrift om universell utforming av lufthavner mv. «Mindreårig» vil si person under 18 år.

Se de generelle merknadene punkt 7.2.

Til § 36 Bistandsplikt

Paragrafen regulerer arrangørens plikt til å bistå den reisende som kommer i vanskeligheter i løpet av pakkereisen. Bestemmelsen gjennomfører pakkereisedirektivet artikkel 16, og erstatter gjeldende pakkereiselov § 6-4 fjerde ledd.

Etter første ledd skal bistanden være «passende». Hvor omfattende plikten er må vurderes konkret i det enkelte tilfellet. Bistandsplikten omfatter også tilfeller etter § 35 som gjelder nødvendig innkvartering ved uunngåelige og ekstraordinære omstendigheter.

Etter annet ledd kan arrangøren kreve gebyr for bistanden dersom vanskelighetene er forårsaket av den reisende. Utsettes den reisende for hendelige uhell, kan arrangøren altså ikke kreve gebyr. Bestemmelsen begrenser omfanget av gebyret arrangøren kan kreve. Det skal være rimelig, og må begrenses til arrangørens faktiske kostnader. Arrangøren skal ikke kunne tjene på bistanden.

Se de generelle merknadene punkt 7.2.

Til § 37 Særlige krav til formidleren

Paragrafen regulerer formidlerens ansvar for gjennomføring av pakkereisen og plikt til å stille reisegaranti, dersom arrangøren er etablert utenfor EØS-området. Paragrafen gjennomfører pakkereisedirektivet artikkel 20 og viderefører gjeldende pakkereiselov § 11-1 annet ledd. Til forskjell fra gjeldende lov, som krever at formidleren stiller reisegaranti for enhver utenlandsk arrangør som ikke har stilt garanti, gjelder formidlerens garantiplikt kun arrangør etablert utenfor EØS-området.

Kravene til formidleren gjelder med mindre formidleren dokumenterer at arrangøren har stilt reisegaranti og oppfyller ansvaret for gjennomføringen av pakkereisen. Det vil si at arrangøren må dokumentere for formidleren at han eller hun har stilt tilstrekkelig reisegaranti til å dekke sine garantiforpliktelser etter pakkereiseloven. Formidleren må gi dokumentasjonen videre til Reisegarantifondet, som administrerer reisegarantiordningen og er nasjonalt kontaktpunkt for reisegaranti. Når det gjelder kravet om dokumentasjon for gjennomføringen av pakkereisen kan dette bestå i at den utenlandske arrangøren påtar seg ansvaret og at dette fremgår av pakkereiseavtalen, jf. kommisjonen i ekspertgruppemøte.

Formidleren må stille reisegaranti også der den reisende har betalt direkte til arrangøren. Dette skyldes at formidlerens reisegaranti kommer i stedet for arrangørens reisegaranti. Reisegarantien må derfor dekke alle betalinger som gjelder pakkereisen, uansett om det er betalt til arrangøren eller formidleren.

Se de generelle merknadene punkt 9.

Til § 38 Adgang til å kontakte arrangøren via formidleren

Paragrafen regulerer den reisendes rett til kontakte formidleren i løpet av pakkereisen. Paragrafen gjennomfører pakkereisedirektivet artikkel 15.

Bestemmelsen gir den reisende rett til å kontakte formidleren som pakkereisen ble kjøpt av, i stedet for arrangøren. Henvendelser fra den reisende som gjelder pakkereisens gjennomføring, kan bestå i reklamasjoner, klager og ulike anmodninger. At henvendelsene «også» kan sendes til formidleren, indikerer at henvendelsene også kan sendes direkte til arrangøren. At den reisende skal informere arrangøren om mangler følger også av § 26. Formidleren skal «uten ugrunnet opphold», det vil si så snart det lar seg gjøre, videresende henvendelsene til arrangøren.

Når det gjelder beregning av tidsfrister, anses henvendelsene mottatt av arrangøren, når de er mottatt av formidleren. Det vil si at det er tilstrekkelig at henvendelsene er kommet til formidlerens postkasse. Det kreves ikke at formidleren har gjort seg kjent med innholdet.

Konsekvensen av at formidleren ikke videreformidler mottatte meldinger til arrangøren kan bli at arrangøren ikke får anledning til å utbedre mangler etc. Formidlerens unnlatelse har imidlertid ikke betydning for arrangørens ansvar overfor den reisende. Spørsmål om dekning av eventuelle tap for arrangøren som følge av at vedkommende ikke får fulgt opp reklamasjonen eller lignende, må utledes av avtalen mellom formidleren og arrangøren, og av alminnelige kontraktsrettslige prinsipper.

Se de generelle merknadene punkt 9.

Til § 39 Opplysningskrav

Paragrafen regulerer krav til opplysninger som skal gis før det blir inngått avtale om reisetjenester som kan resultere i et sammensatt reisearrangement. Bestemmelsen gjennomfører pakkereisedirektivet artikkel 19 nr. 2.

Første ledd slår fast hvilke opplysninger den næringsdrivende som formidler et sammensatt reisearrangement skal gi til den reisende. Opplysningene skal gis etter at den første avtalen er inngått, men før den reisende inngår avtalen som fører til at det opprettes et sammensatt reisearrangement.

I annet ledd er det tatt inn en forskriftshjemmel om standardiserte opplysningskjemaer. Innholdet i skjemaene fremgår av direktivets vedlegg II. En tilsvarende hjemmel om standardiserte opplysningsskjemaer for pakkereiser er inntatt i § 10 femte ledd.

Foruten opplysningene som kreves etter bestemmelsen, må den enkelte næringsdrivende gi opplysningene som gjelder for den enkelte reisetjeneste i henhold til annet regelverk. Se § 4.

Se de generelle merknadene punkt 8.

Til § 40 Virkningen av brudd på visse plikter

Paragrafen regulerer virkningen av at opplysningsplikten i § 39 og plikten til å stille reisegaranti i § 42 første ledd annet punktum ikke overholdes. Paragrafen gjennomfører pakkereisedirektivet artikkel 19 nr. 3.

Ved brudd på pliktene får en rekke bestemmelser som gjelder pakkereiser tilsvarende anvendelse for reisetjenestene som inngår i det sammensatte reisearrangementet. Bestemmelsene som gis anvendelse gjelder blant annet den reisendes rett til å overdra reisetjenestene til en annen, adgangen til å avbestille, oppgjøret i etterkant, samt arrangørens adgang til å avlyse pakkereisen i visse tilfeller, uten å bli erstatningsansvarlig overfor den reisende. Henvisningen til kapittel 5 innebærer at den næringsdrivende som formidler det sammensatte reisearrangementet får et selvstendig ansvar for at alle reisetjenestene som inngår i det sammensatte reisearrangementet leveres i henhold til den enkelte avtale, også reisetjenestene som andre næringsdrivende i utgangspunktet er ansvarlig for å levere.

Se de generelle merknadene punkt 8.2.

Til § 41 Informasjon til den som formidler sammensatt reisearrangement

Paragrafen regulerer forholdet mellom næringsdrivende som selger reisetjenester som inngår i et sammensatte reisearrangement. Paragrafen gjennomfører pakkereisedirektivet artikkel 19 nr. 4.

Informasjon til den næringsdrivende som formidlet tilbud om kjøp av ytterligere reisetjenester er nødvendig, slik at denne kan vurdere om det er opprettet et sammensatt reisearrangement etter § 7 første ledd bokstav b, som utløser plikt til å stille reisegaranti.

Informasjon om type reisetjeneste og pris er nødvendig informasjon. Dette skyldes at turisttjenester, jf. § 5 bokstav d, må utgjøre en vesentlig del av det sammensatte reisearrangementet, enten i verdi eller på annen måte, for at det skal være opprettet et sammensatt reisearrangement, jf. § 7 annet ledd. Tidspunktet for bestilling av neste reisetjeneste er også nødvendig informasjon, ettersom bestillingen av reisetjenesten må skje senest 24 timer etter at bestillingen av den første reisetjenesten ble bekreftet.

Paragrafen regulerer ikke virkningene av at den som formidler tilbud om ytterligere reisetjenester ikke får nødvendig informasjon. Brudd på opplysningsplikten får ikke betydning for den reisendes rettigheter.

Se de generelle merknadene punkt 8.2.

Til § 42 Reisegaranti for pakkereiser og sammensatte reisearrangementer mv.

Paragrafen regulerer hvem som plikter å stille reisegaranti, hvordan plikten kan oppfylles, samt plikt til å betale årsgebyr. Paragrafen gjennomfører pakkereisedirektivet artikkel 17 nr. 1 første ledd første punktum, artikkel 18 nr. 1 og 19 nr. 1.

Etter første ledd første punktum skal arrangøren stille reisegaranti. Arrangør er definert i § 8 bokstav a. Det følger av § 1 første ledd annet punktum at plikten til å stille reisegaranti også gjelder arrangører som ikke er etablert i riket, men som retter sin virksomhet mot reisende i riket. Dette omfatter både arrangører som er etablert utenfor EØS-området og arrangører etablert i annen EØS-stat. Arrangører etablert i andre stater innenfor EØS-området omfattes også av plikten til å stille reisegaranti der de er etablert, jf. tredje ledd.

At et selskap har en filial i en stat, er i utgangspunktet ikke tilstrekkelig til at selskapet anses etablert der. Et selskaps filialer skal som utgangspunkt anses etablert der moderselskapet er etablert. Der en arrangør for eksempel har sitt grunnlag i medlemsstat A, men selger sine reiser på internett i medlemsstat B, anses arrangøren som etablert i medlemsstat A. Medlemsstat A har derfor hovedansvaret for å håndheve reglene om reisegaranti overfor arrangøren. Et selskap kan imidlertid være etablert flere steder, for eksempel der et moderselskap har flere datterselskaper som opptrer som selvstendige juridiske personer. Når arrangøren er etablert i flere medlemsstater vil arrangøren kunne velge om det skal stilles en eller flere reisegarantier. Det kan stilles en samlet reisegaranti i en av etableringsstatene som dekker alle reisende, eller det kan stilles reisegaranti i hver etableringsstat, som samlet dekker alle reisende.

Annet punktum regulerer reisegaranti for sammensatte reisearrangementer. Det er kun den næringsdrivende som formidler det sammensatte reisearrangementet, jf. definisjonen i § 7, som skal stille reisegaranti. Det vil si at garantien bare gjelder reisetjenester som denne næringsdrivende mottar betaling for. Dersom andre næringsdrivende som skal levere reisetjenester som inngår i det sammensatte reisearrangementet blir insolvent, og dennes eller disses reisetjenester ikke leveres, utløses ikke reisegarantien.

Som ved pakkereiser omfattes næringsdrivende som formidler sammensatte reisearrangementer av garantiplikten, uansett om disse er etablert i riket eller retter sin virksomhet mot reisende i riket, jf. § 1 første ledd annet punktum.

Etter tredje punktum skal de næringsdrivende betale et årsgebyr i tillegg til reisegarantien. Plikten omfatter alle som har plikt til å stille reisegaranti, dvs. alle som er medlem av Reisegarantifondet. Plikten gjelder både de som er etablert i riket, og de som retter sin virksomhet mot reisende i riket uten å ha stilt tilstrekkelig insolvensbeskyttelse i annen medlemsstat. Plikten til å betale årsgebyr gjelder arrangører av pakkereiser, næringsdrivende som formidler sammensatte reisearrangementer, og formidlere som selger pakkereiser for arrangører som er etablert utenfor EØS-området og som ikke har stilt reisegaranti, jf. § 37. Det fremgår ikke hva årsgebyret skal dekke. I dag dekker årsgebyret driften av Reisegarantifondet, samt bidrar til å opprettholde fondets egenkapital. Årsgebyrets størrelse fastsettes i forskrift, jf. § 47.

Annet leddførste punktum definerer «reisegaranti». Bank eller forsikringsselskap må forplikte seg til å utbetale garantien til Reisegarantifondet. At det skal utbetales etter påkrav fra Reisegarantifondet, jf. annet punktum, innebærer at bank eller forsikringsselskap, på fondets anmodning, skal utbetale til fondet det anmodede beløp. Beløpet begrenses oppad til stilt garanti. Annen sikkerhet enn erklæring fra bank eller forsikringsselskap kan godtas, jf. tredje punktum. Dette kan for eksempel være et pantsatt bankinnskudd.

Tredje ledd regulerer forholdet til garanti stilt i annen EØS-stat, og erstatter gjeldende pakkereiselov § 11-1 femte og sjette ledd. Bestemmelsen gjelder både utenlandske næringsdrivende etablert i annen EØS-stat, og norske næringsdrivende som er etablert i annen EØS-stat, i tillegg til å være etablert i Norge. Utgangspunktet er at den næringsdrivende skal stille insolvensbeskyttelse i staten der vedkommende er etablert. Den enkelte næringsdrivende som er etablert i en EØS-stat, kan ikke velge å stille garanti i en stat der vedkommende ikke er etablert. Men dersom den næringsdrivende er etablert i flere stater skal garantien stilt etter reglene i én etableringsstat, aksepteres av andre etableringsstater, jf. første punktum. For å sikre at tilstrekkelig garanti er stilt, kan Reisegarantifondet kreve dokumentasjon på sikkerhet stilt i annen stat, jf. annet punktum.

Se de generelle merknadene punkt 3.2, 10.2, 10.3 og 10.5.

Til § 43 Hva som dekkes av garantien

Paragrafen regulerer hva den enkelte reisende som utsettes for insolvens kan kreve dekket av reisegarantien. Paragrafen gjennomfører pakkereisedirektivet artikkel 17 nr. 1 første ledd første og annet punktum og 17 nr. 4.

Første punktum fastsetter at reisegarantien gir beskyttelse ved insolvens. Dette omfatter både insolvens hos arrangøren av en pakkereise og hos den som formidler et sammensatt reisearrangement. For pakkereiser fremgår det av direktivets fortale punkt 39 at garantien skal være tilgjengelig så snart reisetjenester som følge av arrangørens likviditetsproblemer ikke leveres, ikke vil bli eller bare delvis vil bli levert. Garantien skal også være tilgjengelig for den reisende dersom en tjenesteyter ikke har fått oppgjør fra arrangøren og derfor krever at den reisende betaler for reisetjenestene på nytt.

At reisegarantien skal dekke «alle betalinger» omfatter betalinger som er foretatt av eller på vegne av den reisende for reisetjenester som inngår i pakkereisen. Det er kun betaling for pakkereiser og reisetjenester som ikke blir levert på grunn av insolvens som skal tilbakebetales. Ved sammensatte reisearrangementer omfatter reisegarantien derfor betalinger for reisetjenester som er betalt til den næringsdrivende som formidler sammensatte reisearrangementer, og som ikke er videreformidlet til en tjenesteyter på tidspunktet for insolvens. Dersom betalingen er videreformidlet påvirkes ikke leveringen av reisetjenestene av den næringsdrivendes insolvens.

Etter annet punktum skal reisegarantien dekke hjemtransport av den reisende. For pakkereiser gjelder dette så lenge persontransport inngår i pakkereisen. For sammensatt reisearrangement sikrer reisegarantien hjemtransport av den reisende kun dersom persontransport leveres av den næringsdrivende som formidler det sammensatte reisearrangementet.

Dersom hjemtransport ikke kan gjennomføres umiddelbart skal reisegarantien dekke utgifter til innkvartering, jf. tredje punktum. Det er ingen begrensninger i hvor lenge oppholdet skal sikres. Dette til forskjell fra § 35 hvor arrangørens kostnader til nødvendig innkvartering på grunn av uunngåelige og ekstraordinære omstendigheter i utgangspunktet begrenses til tre netter.

Samlet oppstiller paragrafen et krav om en virkningsfull garanti som skal dekke alle fremtidige kostnader som med rimelighet kan forutses. Garantien omfatter i utgangspunktet ikke kostnader den reisende har hatt til visum og reiseforsikring.

Se de generelle merknadene punkt 10.2 og 10.3.

Til § 44 Reisegarantiens størrelse

Paragrafen gjelder omfanget på reisegarantien som den enkelte næringsdrivende skal stille. Den gjennomfører pakkereisedirektivet artikkel 17 nr. 2.

Paragrafen fastsetter retningslinjer for beregning av reisegarantien. Ved pakkereiser er det vanlig at arrangøren krever at en del av pakkereisen betales ved bestilling. Resterende beløp forfaller et visst antall dager før avreise. Tidspunktene for disse innbetalingene vil ha betydning for garantiens størrelse. Jo tidligere forskuddet for pakkereisen betales, jo større sum risikeres tapt ved arrangørens insolvens, med mindre innbetalingen er videreformidlet til dem som skal levere reisetjenestene. Ved beregningen av reisegarantien for pakkereiser og sammensatte reisearrangementer vil det derfor også være av betydning hvor raskt innbetalingene for reisetjenestene vanligvis videreformidles til dem som skal levere reisetjenestene. Dersom tjenesteyter har fått betaling, vil insolvens hos arrangøren eller den næringsdrivende som formidler sammensatt reisearrangement ikke spille inn på tjenesteyterens levering av sin reisetjeneste. Nærmere regler om beregning av reisegarantien gis i forskrift, jf. § 47.

Se de generelle merknadene punkt 10.2 og 10.3.

Til § 45 Fremgangsmåten ved dekning av garantien

Paragrafen regulerer forhold knyttet til reisegarantien når krav om dekning er oppstått. Den gjennomfører pakkereisedirektivet artikkel 17 nr. 1 første ledd siste punktum, nr. 4 og 5.

Første ledd første punktum oppstiller en frist for reisende til å fremsette krav om dekning fra reisegarantien, og viderefører gjeldende lov § 11-4 første ledd første punktum. En reisende kan kreve full refusjon av innbetalingene for reisetjenester som ikke blir levert som følge av insolvens, jf. også § 43. Innbetalingene gjelder også de som er gjort av andre enn den reisende. Annet punktum skyldes at reisegaranti for sammensatte reisearrangementer ikke gjelder hele reisearrangementet, men bare reisetjenestene som den næringsdrivende som formidler det sammensatte reisearrangementet mottar betaling for.

Etter tredje punktum skal tilbakebetalingen for reisetjenester som ikke er levert foretas uten ugrunnet opphold. Det vil si så raskt det er praktisk mulig. Dette vil kunne variere blant annet av om kravet er bestridt, og om kravet overstiger stilt garanti, slik at utbetaling fra fondets egenkapital er nødvendig.

Etter annet ledd kan Reisegarantifondet disponere garantien for å ivareta den reisendes interesser ved reiseavbrudd. Reisegarantien skal være tilgjengelig kostnadsfritt for den reisende for å sikre hjemreise og innkvartering før hjemreise kan skje, dersom det er behov for det.

Reisegarantifondet kan tilby den reisende å fortsette reisearrangementet der insolvens inntrer etter avreise. Ordningen viderefører Reisegarantifondets praksis hva gjelder pakkereiser. I mange tilfeller vil fortsettelse av reisearrangementet være rimeligst for Reisegarantifondet. Adgangen til å bringe reisende til avtalt retursted forutsetter at reisetjenesten som det er stilt reisegaranti for i et sammensatt reisearrangement, er transport. Tilsvarende er et transportelement i pakkereisen en forutsetning for dekket hjemtransport.

Se de generelle merknadene punkt 10.2 og 10.3.

Til § 46 Reisegarantifondet

Paragrafen regulerer Reisegarantifondets oppgaver. Den gjennomfører pakkereisedirektivet artikkel 18 nr. 2 om nasjonalt kontaktpunkt for administrativt samarbeid om insolvensbeskyttelse, og artikkel 24 om håndheving. Øvrige bestemmelser om det administrative samarbeidet, som gjennomfører direktivet artikkel 18 nr. 3 og 4, fastsettes i forskrift, se forskriftshjemmelen i § 47.

«Næringsdrivende» etter første ledd omfatter både arrangører av pakkereiser og næringsdrivende som formidler sammensatte reisearrangement, enten de er etablert i riket eller retter sin virksomhet mot reisende i Norge, jf. § 1 første ledd annet punktum. Uttrykket omfatter også formidlere av pakkereiser når det ikke dokumenteres at arrangør etablert utenfor EØS-området oppfyller kravene i kapittel 8, jf. § 37. Næringsdrivende som er etablert utenfor riket, men i annen EØS-stat, vil omfattes av krav og tilsyn i etableringsstaten. Ved samarbeid mellom kontaktpunktene vil det avdekkes om næringsdrivende etablert utenfor Norge har stilt tilstrekkelig garanti.

Pålegget i annet leddførste punktum omfatter reisegaranti både for pakkereiser og for sammensatte reisearrangementer. Pålegget kan være krav om at reisegaranti skal stilles, eller at stilt garanti må økes. Reisegarantifondets pålegg kan gjelde formidler, arrangør, eller næringsdrivende som formidler sammensatte reisearrangementer, jf. henholdsvis § 37 og § 42 første ledd. Annet punktum fastslår at Reisegarantifondets pålegg kan påklages, og at departementet er klageinstans.

Etter tredje ledd dekker Reisegarantifondet bare krav mot næringsdrivende som har stilt den pliktige reisegarantien. Bestemmelsen innebærer at det er den reisende som har risikoen for at næringsdrivende oppfyller kravene om reisegaranti. At en næringsdrivende har stilt pliktig garanti, skal synliggjøres ved at Reisegarantifondets logo fremgår ved den næringsdrivendes markedsføring. Det kan også sjekkes på Reisegarantifondets hjemmeside om den aktuelle næringsdrivende er medlem av Reisegarantifondet.

Se de generelle merknadene punkt 10.2, 10.5 og 11.4.

Til § 47 Forskrifter om reisegarantiordningen

Bestemmelsen gir departementet hjemmel til å gi nærmere regler om Reisegarantifondet og om reisegaranti i forskrift. Slike regler gjennomfører pakkereisedirektivet artikkel 17 nr. 2 om en virkningsfull reisegaranti, og artikkel 18 nr. 3 og 4 om administrativt samarbeid.

Se de generelle merknadene punkt 10.2 og 10.5.

Til § 48 Ansvar for bestillingsfeil

Paragrafen regulerer ansvaret for tekniske eller manuelle feil som gjøres i løpet av en bestilling. Paragrafen gjennomfører pakkereisedirektivet artikkel 21.

Første ledd regulerer hva slags feil den næringsdrivende har ansvar for. Ansvar for bestillingsfeil gjelder både ved bestilling av pakkereiser og ved bestilling av reisetjenester som inngår i sammensatte reisearrangementer. Den næringsdrivende vil kunne være arrangør eller formidler av pakkereise, formidler av sammensatt reisearrangement eller næringsdrivende som selger tjenester som inngår i en pakkereise eller et sammensatt reisearrangement. Utgangspunktet er at den næringsdrivende er ansvarlig for tekniske feil i sitt bestillingssystem, som medfører feil i den reisendes bestilling. Feilen kan for eksempel være at reisen blir registrert to ganger, eller ikke i det hele tatt. Den næringsdrivende er også ansvarlig for manuelle feil ved bestillingen.

Annet ledd gjør unntak fra den næringsdrivendes ansvar i første ledd. Oppstår det feil ved bestillingen som skyldes den reisende selv, for eksempel at den reisende har tastet feil dato for reisen eller skrevet navnet sitt feil, er dette feil som den reisende selv er ansvarlig for.

Paragrafen regulerer ikke hva ansvaret for feilen består i. Bestemmelsen må derfor suppleres av alminnelig kontraktsrett.

Se de generelle merknadene punkt 11.5.

Til § 49 Regress

Paragrafen regulerer arrangør eller formidlers adgang til å søke regress for krav fra den reisende som vedkommende har dekket. Formidler i denne sammenheng er de som formidler pakkereiser for arrangører etablert utenfor EØS-området, jf. § 37. Paragrafen gjennomfører pakkereisedirektivet artikkel 22.

Bestemmelsen tydeliggjør arrangørens adgang til å søke regress fra en tredjeperson, dersom tredjepersonen har forårsaket krav som arrangøren har utbetalt til den reisende. Dette kan for eksempel være tilfellet der arrangøren har utbetalt erstatning eller gitt prisavslag til den reisende på grunn av en mangel ved en reisetjeneste som ble levert av tredjepersonen. Der arrangøren er etablert utenfor EØS-området, slik at formidleren har gjennomføringsansvar for pakkereisen, har formidleren samme regressadgang overfor tredjepersonen.

Bestemmelsen regulerer ikke den nærmere fordelingen av det økonomiske tapet mellom arrangøren eller formidleren og tredjepersonen. Vurderingsmomenter i alminnelig kontraktsrett vil her kunne komme til anvendelse. For eksempel vil graden av skyld hos begge parter være relevant.

Bestemmelsen begrenser seg til å gjelde arrangør og formidler av pakkereiser. Det følger av direktivets definisjoner av henholdsvis arrangør og formidler, at disse begrepene kun anvendes i forbindelse med pakkereiser. Bestemmelsen gjelder altså ikke for andre næringsdrivende, for eksempel de som formidler sammensatte reisearrangementer. Adgangen til å søke regress for dem må bero på alminnelige regler om regress.

Se de generelle merknadene punkt 11.2.

Til § 50 Godkjenning av nemnd og plikt til nemnddeltakelse

Paragrafen fastsetter at nemnd som behandler tvister som gjelder avtaler etter loven skal søke godkjenning etter lov om godkjenning av klageorganer for forbrukersaker (klageloven). Klageloven gjennomfører direktivet om alternativ tvisteløsning (2013/11/EU). Paragrafen viderefører gjeldende pakkereiselov § 10-1 annet ledd. Paragrafen regulerer også hvem som plikter å delta i nemnda og betale gebyr til nemndas drift.

Første ledd pålegger eventuell klagenemnd å søke om godkjenning etter lov om godkjenning av klageorganer for forbrukersaker. Søknad behandles av departementet.

Annet ledd fastslår hvem som skal delta i nemnda og betale gebyr til nemndas drift. Dette er arrangør og formidler når arrangør er etablert utenfor EØS-området, jf. § 37. Kravet om at garantipliktige skal delta i nemnda kom inn i pakkereiseloven i 2006 for å hindre at arrangører står utenfor nemnda, og skal følgelig sikre samtlige pakkereisende mulighet til utenrettslig tvisteløsning, se Ot.prp. nr. 41 (2005–2006) punkt 3.3. Bestemmelsen hjemler adgang til å gi bestemmelser om gebyr til nemndas drift i forskrift.

Tredje ledd regulerer departementets adgang til å fastsette nærmere regler i forskrift, blant annet om saksbehandlingsgebyr.

Se de generelle merknadene punkt 11.3.

Til § 51 Håndheving

Paragrafen regulerer håndheving av lovens bestemmelser, med unntak av kapittel 8 om Reisegaranti. Håndheving av kapittelet om reisegaranti er regulert i § 46. Paragrafen gjennomfører pakkereisedirektivet artikkel 24 og 25.

Henvisningen til markedsføringsloven § 42 gir bestemmelsen om tvangsmulkt i markedsføringsloven anvendelse ved brudd på pakkereiselovens bestemmelser. Markedsføringsloven §§ 32 til 41 gir regler om Forbrukertilsynets og Markedsrådets kompetanse, organisering og oppgaver.

Se de generelle merknadene punkt 11.4.

Til § 52 Overtredelsesgebyr

Paragrafen regulerer adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr for brudd på lovens bestemmelser om forhåndsopplysninger og krav til avtalen. Paragrafen gjennomfører pakkereisedirektivet artikkel 25.

Første ledd regulerer hvilke bestemmelser som kan sanksjoneres med overtredelsesgebyr.

I annet ledd gis retningslinjer for utmålingen av overtredelsesgebyr. Overtredelsesgebyret skal utmåles etter en konkret vurdering i det enkelte tilfellet. Et overordnet prinsipp er at overtredelsesgebyret bør settes så høyt at det ikke skal lønne seg økonomisk å begå lovbrudd. Bestemmelsen er formulert med mfl. § 43 som modell. Det vises til Ot.prp. nr. 55 (2007–2008) om det nærmere innholdet i bestemmelsen.

I tredje ledd er det gitt regler om når overtredelsesgebyret forfaller til betaling og når det kan tvangsinndrives.

Fjerde ledd inneholder hjemmel for departementet til blant annet å fastsette rammer for overtredelsesgebyret i forskrift.

Se de generelle merknadene punkt 11.4.

Til § 53 Straff

Paragrafen regulerer adgangen til å ilegge straff for brudd på lovens bestemmelser om reisegaranti. Paragrafen gjennomfører pakkereisedirektivet artikkel 25.

Se de generelle merknadene punkt 11.4.

Til § 54 Ikrafttredelse og overgangsbestemmelser

Paragrafen regulerer tidspunktet for lovens ikrafttredelse, og fastsetter overgangsbestemmelser.

15.2 Til endringene i angrerettloven

Til § 2 Unntak fra lovens virkeområde

Endringen i bokstav d skyldes at ny pakkereiselov kun regulerer avtaler om pakkereiser. Dette til forskjell fra gjeldende pakkereiselov som også gjaldt avtaler om transportdelen av en pakkereise (§ 11-1 første ledd annet punktum) og pakkereiselignende reiser (§ 11-1 tredje ledd). Det inngås ikke avtaler om sammensatte reisearrangementer, som er reisearrangementer som også reguleres av pakkereiseloven. Slike arrangementer består av avtaler om minst to ulike reisetjenester og dannes på nærmere bestemte måter, jf. pakkereiseloven § 7. Reisetjenestene som inngår i sammensatte reisearrangementer omfattes av angrerettloven.

Se de generelle merknadene punkt 12.

15.3 Til endringene i avtaleloven

Til § 38 b Informasjonskrav i forbrukeravtaler

Endringen i annet ledd nr. 3 skyldes at ny pakkereiselov kun regulerer avtaler om pakkereiser. Dette til forskjell fra gjeldende pakkereiselov som også gjaldt avtaler om transportdelen av en pakkereise (§ 11-1 første ledd annet punktum) og pakkereiselignende reiser (§ 11-1 tredje ledd). Det inngås ikke avtaler om sammensatte reisearrangementer, som er reisearrangementer som også reguleres av pakkereiseloven. Slike arrangementer består av avtaler om reisetjenester og dannes på nærmere bestemte måter, jf. pakkereiseloven § 7. Avtaler om de enkelte reisetjenestene som inngår i sammensatte reisearrangementer omfattes derfor av opplysningskravene i avtaleloven.

Se de generelle merknadene punkt 12.

15.4 Til endringene i sjøloven

Til § 407 Overdragelse av passasjerens rettigheter

Se de generelle merknadene punkt 13.