5 Nærmare om tilbod ved landsdekkjande senter og institusjonar
I tillegg til spesialisert rehabilitering på fylkeskommunalt og regionalt nivå, blir det gitt eit omfattande tilbod om rehabilitering og opptrening ved særskilde institusjonar og senter. I hovudsak orienterer desse seg mot landet som heilskap.
Dette gjeld mellom anna enkelte statleg eigde institusjonar, mellom dei barnesjukehusa. Det er også oppretta spesielle kompetansesenter for små og mindre kjende grupper av funksjonshemma, og ei rad statlege spesialpedagogiske kompetansesenter for ulike målgrupper.
Dei spesielle helseinstitusjonane, medrekna helsesportsentra, opptreningsinstitusjonane og dei særskilde behandlingsreisene til utlandet for visse pasientgrupper, er også å rekne som landsdekkjande tilbod.
Finansieringsmåtar og om eigarskap/drift er offentleg eller privat, varierer, men i hovudsak tek alle institusjonar og senter i mot tilskot over eigne løyvingar på stats- og trygdebudsjettet. Når det gjeld opptreningsinstitusjonane og behandlingsreisene til utlandet, skjer betalinga delvis gjennom eigne stykkprisbaserte ordningar over statsbudsjettet/folketrygda, og delvis gjennom eigenandelar frå brukarane.
Nokre av institusjonane/sentra gir kortare eller meir langvarige pasientopphald for opplæring og rettleiing, trening, meistring og utgreiing. Andre gir tilbod på dagtid. Enkelte av kompetansesentra tek ikkje i mot enkeltbrukarar, men gir opplæring og rettleiing til brukarar og pårørande i grupper eller gjennom ambulant verksemd, eller syter for kompetanseoverføring til tenesteapparatet.
5.1 Opptreningsinstitusjonane
5.1.1 Organisering og finansiering i dag
Det finst i dag 38 godkjende opptreningsinstitusjonar, tidlegare kalla kurbad og rekonvalesentheimar, med 2079 plassar. I 1997 var det om lag 26 000 pasientar med til saman om lag 700 000 opphaldsdøgn ved desse institusjonane. Knapt 60 prosent var lagde inn frå sjukehus, medan dei andre var tilvist plass frå kommunehelsetenesta.
Dei fleste opptreningsinstitusjonane er privat eigde og drivne. Dei må godkjennast av Statens helsetilsyn for å få støtte til drifta frå folketrygda. Utgifter til opphald blir dekt etter forskrifter fastsette av Kongen med heimel i § 5-22 i folketrygdlova. Støttesatsen pr. døgn blir fastsett av departementet, medan dei nærmare reglane er gitt av Rikstrygdeverket.
Forskrift om opptreningsinstitusjonar er gitt i medhald av lov om sjukehus § 3, første ledd. Institusjonane har som oppgåve å betre funksjonsevna til pasientane, hindre tilbakefall av sjukdom/skade, stimulere til eiga omsorg og gi kortvarig opphald for medisinsk, fysikalsk og anna behandling og opptrening. Det blir stilt strengare krav enn til dei tidlegare kurbada og rekonvalesentheimane om at tilbodet skal omfatte aktiv opptrening. Forskrifta inneheld elles krav til drifta og deler institusjonane inn i gruppe I og II, med noko høgare krav til standard for bygningar og personell for institusjonane i gruppe I.
Finansieringsordninga er aktivitetsbasert. Folketrygda yter støtte etter særskilde satsar, som i 1998 er kr 550 pr. kurdøgn for gruppe I og kr 432 for gruppe II. Kostnader blir i tillegg dekte ved eigenandelar frå brukarane, gjennomsnittleg om lag kr 280 i gruppe I og om lag kr 240 i gruppe II i 1997. Folketrygda dekkjer likevel eigenandelar for pasientar som er sende direkte frå sjukehus etter større ortopediske operasjonar, og etter yrkesskade. Frå 1999 har Regjeringa gjort forslag om berre delvis dekning av eigenandelane til desse gruppene, jf St prp nr 1 (1998-99) Sosial- og helsedepartementet.
Utgiftene over trygdebudsjettet til opptreningsinstitusjonar steig frå 301 mill kr i 1993 til 391 mill i 1997, ein auke på om lag 20 pst over fire år målt i faste prisar.
Det er store skilnader i kvalitet og innhald i desse institusjonane. Dei er vidare svært skeivt fordelte geografisk, med ei sterk overvekt i enkelte austlandsfylke. Vel 900 av plassane finst i opptreningsinstitusjonar i fylka Oppland og Buskerud. Dette fører til store skilnader mellom fylkeskommunane i bruken av institusjonane.
5.1.2 Oppgåver og roller for opptreningsinstitusjonane
Opptrening og etterbehandling er samstundes ei oppgåve for fylkeskommunar og kommunar. Departementet viser til at mange personar årleg har opphald på opptreningsinstitusjonane, og at verksemda her har eit vesentleg omfang. Utviklinga i framtida av verksemda må mellom anna sjåast i samanheng med den raskare gjennomstrøyminga av pasientar i sjukehus og den vesentlege reduksjonen i liggjetida på 1980- og 1990-talet. Dette vil kunne innebere at sjukehusa i sterkare grad treng opptreningstilbod for oppfølging av pasientane før dei blir skrivne ut til eigen heim med eventuell oppfølging frå kommunehelsetenesta. Opptreningsinstitusjonane fungerer i dag, og vil i åra framover fungere, som eit positivt og viktig supplement til tilbodet elles i fylkeskommunar og kommunar.
Statskonsult har på oppdrag frå Finansdepartementet utført ein såkalla områdegjennomgang av opptreningsinstitusjonane. I rapporten Tilskudd til opptrening - en gjennomgang av statlige tilskudd til opptreningsinstitusjoner og spesielle helseinstitusjoner(Rapport 1997:19) blir det mellom anna peika på at tilbodet i opptreningsinstitusjonane i liten grad er samordna med den øvrige helsetenesta, og at samarbeidet med den øvrige helsetenesta er lite formalisert. Rapporten fokuserer vidare på at fylkeskommunane og kommunane kan nytte tilbodet utan å ta på seg kostnader sjølve. Den noverande finansieringa gjennom folketrygda gir såleis få incentiv til formålseffektiv bruk av institusjonane.
Departementet er samd i at den noverande finansieringsordninga, kurdøgnrefusjon over folketrygda, ikkje er tilpassa den rolla institusjonane bør spele i framtida. Ordninga fører lett til at avgjerdsprosessar omkring planlegging, etablering og drift av institusjonane ikkje blir sett og behandla i ein større helsepolitisk samanheng. Departementet er sterkt oppteke av at det tilbodet som blir gitt i opptreningsinstitusjonane, i større grad enn i dag bør sjåast i samanheng med det tilbodet som blir gitt frå den kommunale og fylkeskommunale helse- og sosialtenesta. Det er svært viktig å få til ei meir planorientert innpassing og bruk av institusjonane, slik at dei kan inngå på ein meir systematisk måte i ei samanhengande kjede med helse- og sosialtenestene elles. Samstundes er departementet oppteke av å betre kvaliteten på verksemda ved institusjonane, og av at dei skal gi eit tilbod til fleire målgrupper.
Skissa til omlegging av finansieringsordninga for opptreningsinstitusjonane må sjåast på ein slik bakgrunn. Omlegginga tek sikte på
å få til ei sterkare integrering av desse institusjonane i det helse- og sosialtilbodet som elles blir gitt til befolkninga
å sikre ei vidareføring av eksisterande opptreningstilbod, samstundes med ei utvikling og betring av kvaliteten på dei tilboda som blir gitt
5.1.3 Nærmare om skisse til omlegging av finansieringsordninga
Forslaget til omlegging av finansieringsordninga, jf under, inneber ikkje ei endring i eigar- eller driftsansvaret for institusjonane. Omlegginga vil slik ikkje innebere at fylkeskommunane får eit direkte planleggings-, drifts- eller økonomisk ansvar for desse institusjonane. Omlegginga vil innebere at fylkeskommunane i si generelle planlegging og drift også utarbeider planar for sin eigen bruk av institusjonane og inngår forpliktande avtaler om kjøp av tenester (plassar, opphalds- og behandlingsdøgn e.l.). Institusjonane må tilpasse verksemda si til slike planar og avtaler.
Den noverande finansieringsordninga med direkte finansiering over folketrygda blir føreslått lagd om, slik at ein del av statlege midlar til opptreningsinstitusjonane blir overførte til fylkeskommunane. Dette vil innebere at fylkeskommunane og eventuelt andre (t d kommunar som er vertskommunar eller som ligg i nærleiken av institusjonane) kjøper tenester av institusjonane. Sidan institusjonane er svært skeivt fordelte geografisk, ville ei fordeling av dei statlege midlane til fylkeskommunane etter objektive kriterium, som talet på innbyggjarar o.a., gi sterke utslag i forhold til fordelinga av midlar i dag. Indirekte ville dette vanskeleggjere finansieringa av drifta ved dei eksisterande institusjonane. Departementet skisserer derfor eit opplegg som inneber at omlegginga skal gi akseptabel grad av tryggleik for institusjonane når det gjeld det økonomiske grunnlaget i framtida. Samstundes blir det lagt sterkare vekt på dei omsyna som er nemnde ovanfor.
Departementet viser til at om lag 40 pst av tilvisingane til opptreningsinstitusjonane i dag kjem frå kommunane, og at den kommunale helse- og sosialtenesta såleis er ein viktig brukar av institusjonane. Departementet har på denne bakgrunn vurdert om ein viss del av midlane bør gå direkte til kommunane. Ein har likevel kome til at ei slik eiga tilskotsordning, som i så fall måtte ha alle kommunar i landet som målgruppe, vil vere svært lite eigna, når ein tek omsyn til storleiken på dei summane som det her kunne vere aktuelt å stille til disposisjon. Omlegginga i finansieringsordninga inneber på den andre sida at fylkeskommunane vil få tildelt midlar som overskrid den faktiske bruken som dei i dag gjer av institusjonane. Departementet legg til grunn at fylkeskommunane ved å ta institusjonane i bruk i større grad for ein viss periode etter utskriving av ferdigbehandla pasientar frå sjukehusopphald, vil kunne avlaste kommunane indirekte for oppgåver og utgifter som dei elles ville ha fått. Det blir dermed lagt vekt på at bruken av institusjonane for mange pasientar bør kunne skje i eit samarbeid mellom fylkeskommunen og dei aktuelle kommunane. Departementet vil arbeide vidare med korleis eit slikt samarbeid eventuelt kan konkretiserast ytterlegare.
Oppsummert vil finansieringsordninga i framtida etter departementet sitt syn måtte søkje å ta vare på fleire og ulike omsyn samstundes:
medverke til at utvikling, planlegging og drift av institusjonane blir sett i ein større helsepolitisk samanheng
ta omsyn til at institusjonane i dag er svært skeivt geografisk fordelte
sikre drifta av institusjonane i ein periode med omstilling til nye økonomiske rammevilkår
Skissa til omlegging av dei eksisterande og godkjende institusjonane kan oppsummerast i desse punkta:
Den statlege tilskotsordninga over folketrygda til opptreningsinstitusjonane blir erstatta med ein kombinasjon av eit aktivitetsuavhengig tilskot til fylkeskommunane og eit aktivitetsavhengig tilskot pr døgnopphald til den enkelte institusjon over statsbudsjettet. Det er ein føresetnad at omlegginga skal vere kostnadsnøytral for staten. Sidan institusjonane er svært skeivt fordelte geografisk, er det etter departementet sitt syn rimeleg at ein større del av midlane blir fordelte direkte til fylkeskommunane, slik at den noverande skeive fordelinga av midlar mellom fylka kan bli mindre. Departementet vil kome tilbake til Stortinget med eit endeleg forslag til fordeling av midlar respektive direkte til fylkeskommunane og direkte til institusjonane, etter at Stortinget har teke standpunkt til hovudprinsippa for og innretninga av omlegginga.
Fordelinga av midlar til fylkeskommunane skjer gjennom eit øyremerkt, aktivitetsuavhengig tilskot fordelt i tråd med det forbruksmønsteret ein i dag finn ved institusjonane. Dette inneber at omlegginga ikkje vil ha omfordelingsverknader på fylkesnivå det første året. Deretter blir det teke sikte på ein gradvis overgang til fordeling av dei fylkeskommunale midlane etter objektive kriterium. Det er ein føresetnad at det blir stilt krav til at dei midlane som blir tildelte fylkeskommunane skal brukast til kjøp av opphald ved opptreningsinstitusjonar.
Det blir ikkje fastsett sentrale prinsipp for fordeling av midlar frå fylkeskommunane til institusjonane. Dette blir avtala nærmare mellom fylkeskommunane og dei enkelte institusjonane. Fylkeskommunane vil likevel kunne stille faglege og økonomiske krav til dei tenestene som dei kjøper, og dei vil ha fridom til å velje korleis dei ønskjer å fordele midlane sine mellom ulike institusjonar.
Fordelinga av midlar direkte til institusjonane skjer gjennom eit aktivitetsbasert tilskot pr døgnopphald over statsbudsjettet, men med lågare satsar enn i dag. I omleggingsfasen, dvs det første året, blir denne tilskotsordninga avgrensa til dei opptreningsinstitusjonane som får midlar frå tilskotsordninga over folketrygda når omlegginga finn stad. Ein direkte kommunal bruk av institusjonane vil påverke det aktivitetsbaserte tilskotet på same måten som ved fylkeskommunalt kjøp av plassar.
Det vil bli arbeidd med ei harmonisering av eigenbetalingssatsane.
Departementet føreset at omlegginga av finansieringsordninga for desse institusjonane blir nærmare evaluert etter tre år.
Departementet har motteke fleire søknader om godkjenning av nye institusjonar. Det ligg føre planar for nye institusjonar som ikkje er fremja i påvente av forslaga av denne meldinga. For tida blir det ikkje godkjent nye opptreningsinstitusjonar eller auke av talet på plassar ved eksisterande institusjonar, ved at helsestyresmaktene viser til rundskriv I-10/93, som omhandlar førebels stans i godkjenning av nye institusjonar.
Den skeive geografiske fordelinga av desse institusjonane i dag, og forslaget til omlegging av finansieringsordninga, gjer det etter departementet si vurdering urimeleg å avgrense ei direkte tilskotsordning til institusjonane, jf pkt. 4 ovanfor, til dei som i dagfell inn under tilskotsordninga over folketrygda.
Sidan ein legg opp til at fylkeskommunan skal ha ei sentral rolle som planleggjar og kjøpar av tenester frå opptreningsinstitusjonane, bør fylkeskommunen etter departementet sitt syn også måtte ha ein sentral plass når det skal fremjast konkrete søknader om godkjenning og dermed statstilskot til eventuelle nye institusjonar. Departementet legg her opp til at fylkeskommunen i det fylket der ein ny institusjon er tenkt lokalisert, må ta standpunkt til og avklare bruken sin i framtida før søknad blir fremja for Statens helsetilsyn og departementet. Det må med andre ord liggje føre ei forpliktande avtale mellom vedkomande fylkeskommune (og eventuelle andre fylkeskommunar) og den aktuelle institusjonen om eit visst omfang av kjøp av plassar/opphald, før søknad om direkte statleg tilskot kan sendast og behandlast av Statens helsetilsyn og Sosial- og helsedepartementet.
Den noverande ordninga med at søknader om godkjenning av nye institusjonar blir fremja direkte for sentrale styresmakter av institusjonane sjølve, vil opphøyre saman med omlegginga av finansieringsordninga. Nye institusjonar kan dermed få direkte tilskot til drifta etter at omlegginga har funne stad, dersom dei tilfredsstiller faglege krav og har ei forpliktande avtale med kjøparar av tenester som gir grunnlag for utbygging og drift i det omfanget som er planlagt. Departementet vil som ledd i oppfølginga av denne skissa til omlegging utarbeide eit eige rundskriv som nærmare vil fastsetje kriterium for godkjenning av institusjonar - både fagleg og med omsyn til statlege tilskot.
I framtida vil ein måtte vurdere fordelinga av statlege midlar direkte til respektive fylkeskommunane og institusjonane i forhold til talet på institusjonar godkjende for slik direkte støtte. Departementet vil leggje fram konkrete forslag til budsjettramme og fordeling av midlane på vanleg måte i det årlege statsbudsjettet.
Sosial- og helsedepartementet vil
leggje om finansieringsordninga til opptreningsinstitusjonane, med ein kombinasjon av eit aktivitetsuavhengig tilskot til fylkeskommunane og eit aktivitetsavhengig tilskot til den enkelte institusjon. Når det gjeld midlane til fylkeskommunane, tek ein sikte på ein gradvis overgang til fordeling etter objektive kriterium. Det blir sett vilkår om at fylkeskommunane skal bruke midlane til kjøp av tenester frå institusjonane
5.2 Behandlingsreiser til utlandet
Over statsbudsjettet blir det finansiert behandlingsreiser til utlandet for pasientgrupper med bestemte kroniske sjukdomar og lidingar.
Tilboda omfattar medisinsk kontrollert behandling med sol og sjøbad for pasientar med psoriasis, og fysioterapibehandling for revmatiske pasientar. Programmet for astma, lungesjukdomar og atopisk eksem inneber medisinsk behandling og diettkost. I alle programma blir det gitt tilbod om undervisning om meistring av eigen sjukdom. Ordninga omfatta i 1997 om lag 2300 personar.
Bruk av eigenandelar ved behandlingsreisene blei innført i 1989 for vaksne over 18 år, med kr 50 pr døgn. Frå 1998 er eigenandelen auka til 100 kr pr døgn. Bruk av eigenandelar har gjort det mogeleg å behandle noko fleire pasientar.
Stortinget har tidlegare bede departementet vurdere eigabetalinga ved behandlingsreisene til utlandet i forhold til mellom anna innanlandske opptreningsinstitusjonar, jf Budsjettinnst S nr 11 (1993-94). Ein har også peika på dei store skilnadene i eigenandelar for slike tilbod, jf Budsjettinnst. S nr 11 (1994-95).
Det har førebels ikkje vore lagt opp til ei utviding av ordninga med behandlingsreiser, men departementet er kjent med at fleire grupper ønskjer slike reiser. Stortinget bad i samband med behandling av statsbudsjettet for 1998 om at ordninga også skulle omfatte barn med atopisk eksem, jf Innst S nr 11 (1997-98). Ei utviding av ordninga til å omfatte andre grupper må byggje på dokumentasjon om at klimabehandling vil ha ein vesentleg effekt. Dei som skal delta på behandlingsreiser, må også vere tilstrekkeleg funksjonsdyktige til å klare reisa, og til å vere sjølvhjelpte under opphaldet.
I 1997 og 1998 er det sendt prøvegrupper med pasientar med revmatiske lidingar til Igalo-instituttet i Montenegro, noko som er føreslått vidareført i 1999. Det er sett i gang ei evaluering som vil danne grunnlag for val av behandlingsstad for revmatikarar i framtida. Rapporten vil liggje føre i desember 1998. Departementet vil kome tilbake til val av behandlingsstad i statsbudsjettet for år 2000.
Når det gjeld spørsmålet om utviding av ordninga med behandlingsreiser, føreligg det ikkje dokumentasjon av nytteverdien av klimabehandling for andre grupper. Departementet vil elles ta initiativ til ei heilskapleg vurdering av tilbodet om behandlingsreiser til utlandet.
Sosial- og helsedepartementet vil
ta initiativ til ei heilskapleg vurdering av tilbodet om behandlingsreiser til utlandet og setje ned eit utval for å greie ut dette spørsmålet
5.3 Andre tilbod
5.3.1 Eit kort oversyn
Spesielle helseinstitusjonar
Dei spesielle helseinstitusjonane er godkjende som helseinstitusjonar etter § 1, andre ledd, i sjukehuslova. To av institusjonane, Beitostølen helsesportsenter og Valnesfjord helsesportsenter, gir rehabilitering etter helsesportprinsippet, dvs tilpassa fysisk fostring og opptrening for fleire målgrupper av funksjonshemma. Hernes institutt tilbyr fysisk trening, behandling og opplæring i god arbeidsteknikk. Attføringssenteret i Rauland har i ein prøveperiode blitt rekna som ein attføringsinstitusjon, men skal frå 1999 godkjennast som helseinstitusjon med heimel i sjukehuslova. Institutt for blødere gir behandling, informasjon og oppfølging til pasientar med alvorlege og arvelege blødarsjukdomar. Frambu helsesenter er eit kurs- og informasjonssenter for personar (og pårørande) som har ulike sjeldne og lite kjende sjukdomar og funksjonshemmingar. Godkjende driftsutgifter ved desse institusjonane er fullt ut finansierte over folketrygda.
Over folketrygda finansierer staten 90 prosent av godkjende driftsutgifter ved enkelte andre helseinstitusjonar. Glittre-klinikken og Granheim lungesenter tilbyr behandling og rehabilitering av pasientar med kroniske lungesjukdomar. Også Modum Bads nervesanatorium er omfatta av denne finansieringsordninga. Fylkeskommunane betaler for 10 prosent av opphaldet ved desse institusjonane gjennom gjestepasientordninga. Grunngivinga er å motivere fylkeskommunen til å utnytte tilbodet betre gjennom ein sterk reduksjon av gjestepasientprisen.
Spesielle sjukehus med habiliteringstilbod
Også barnesjukehusa Voksentoppen og Geilomo får 90 prosent av driftsutgiftene dekte over statsbudsjettet. Opphald ved Berg Gård ved Rikshospitalet blir betalt av den enkelte fylkeskommune over gjenstepasientordninga. Alle desse institusjonane har visse landsdekkjande funksjonar innanfor behandling og habilitering av barn. Berg gård har også visse regionfunksjonar.
Sunnaas sjukehus
Sunnaas sjukehus er eit av dei fremste sentra i landet for medisinsk rehabilitering. Sjukehuset er universitetssjukehus og har regionansvar for spesialisert rehabilitering i helseregion 1 og 2 (Sørlandet og Austlandet), med eit tillegg av visse landsfunksjonar. Sjukehuset er eigd og blir drive av Oslo kommune, som disponerer om lag 1/3 av sengeplassane.
Sjukehuset behandlar om lag 1000 pasientar årleg, og gir i tillegg om lag 800 polikliniske konsultasjonar. Sjukehuset tek i mot brukarar med langvarige eller varige funksjonshemmingar, brukarar med spesielt kompliserte eller sjeldne problem, og som har behov for tverrfagleg utgreiings-/behandlingstilbod. Sjukehuset har 124 sengeplassar på områda ryggmargskadar, multitraume, nevrologi, ortopedi, hjerneskadar og hjerneslag. Sjukehuset har i tillegg poliklinikktilbod og ein klinikk for vurdering, rådgiving og kontroll. Det er etablert eit tverrfagleg team for ryggmargskadar som bindeledd mellom sjukehus, pasient og heimkommune før og etter opphaldet.
Skulen ved Sunnaas sjukehus har funksjonar som kompetansesenter og har spesialkompetanse på IT-området.
Senter for små og mindre kjende grupper
Nokre tilstandar og funksjonshemmingar er så sjeldne at det er behov for å samle ansvaret for kompetanse og informasjon om dei til eitt eller nokre få miljø i landet.
I tillegg til tilbod ved Frambu og Institutt for blødarar, blei det i samband med handlingsplanane for funksjonshemma, 1990-94 og 1994-97, prøvd ut ulike modellar for nasjonale kompetansesenter for små og mindre kjende grupper av funksjonshemma. Dette gjeld til dømes tiltak for personar med ei rad sjeldne diagnosar ved Smågruppesenteret ved Rikshospitalet og ved Trenings- og rådgivingssenteret ved Sunnaas sjukehus, og tilbod til personar med sjeldne medisinske tilstandar og oralmedisinske problem ved Odontologisk institutt, Universitetet i Oslo. Som ledd i rehabilitering gir desse sentra mellom anna informasjon, rettleiing og opplæring til brukarar, pårørande og fagpersonar i lokalmiljøet. Tilbodet blir gitt gjennom ambulant verksemd og individuelle og gruppebaserte opphald. Frå 1998 er desse, og enkelte andre sentra som her ikkje er nemnde, etablerte som permanente tilbod. Det blir vist til St meld nr 23 (1997-98) Om opplæring for barn, unge og vaksne med særskilde behov, for ein meir fyldig omtale.
Spesialpedagogiske kompetansesenter
I 1992 blei dei tidlegare spesialskolane omorganiserte til 20 statlege pedagogiske kompetansesenter innanfor vanskeområda synsvanskar (to senter), høyrselsvanskar (seks senter), språk og talevanskar (to senter), sosiale og emosjonelle problem (tre senter) og samansette lærevanskar (sju senter). Oppgåvene til dei ulike sentra har vore å
medverke til at kommunane og fylkeskommunane som er ansvarlege for opplæring får rettleiing og støtte til å sikre kvaliteten på opplæringstilbodet for personar med store funkjons- og opplæringsvanskar
utvikle spesialpedagogisk kompetanse for barn, unge og vaksne med store og samansette behov gjennom kartlegging, diagnostisering, rådgiving, produksjon av læremiddel og utviklingsarbeid o.a.
sikre skole og miljøtilbod for elevar når lokalsamfunnet manglar kompetanse
tilby foreldre, lærarar og andre fagpersonar kurs og etterutdanning (kompetansespreiing)
ta del i forpliktande nettverksarbeid omkring enkeltelevar (tverrfaglig og tverretatlig arbeid)
Med verknad frå 1. august 1999 vil ressursinnsatsen og kapasiteten ved fleire av desse sentra bli redusert. Dette vil særleg gjelde i forhold til dei meir høgfrekvente gruppene som får tilbod ved senter for samansette lærevanskar/psykisk utviklingshemming. I staden vil den kommunale og fylkeskommunale PP-tjenesten bli særleg styrka. Det blir vist til nærmare omtale i St meld nr 23 (1997-98) Om opplæring av barn, unge og vaksne med særskilde behov, og til Innst S Nr 228 (1997-98), jf også omtale i kapittel 6.5.
Senter for opplæring og meistring
I den nye lova om spesialisthelsetenesta føreslår Regjeringa opplæring av kronisk sjuke pasientar og deira pårørande som ei ny hovudoppgåve for sjukehusa. Læring gjennom ulike pedagogiske metodar er ein viktig føresetnad for meistring av kronisk sjukdom, og for å oppnå maksimal effekt av behandling og rehabilitering. Prosjektet «Lærings- og meistringssenteret»ved Aker sjukehus blei sett i gang hausten 1997 som eit samarbeidstiltak mellom dei store pasientorganisasjonane, Aker sjukehus og departementet. Alle opplæringstilbod blir her planlagde og gjennomførte av helsepersonell og brukarorganisasjonar i samarbeid.
Hovudmålet er å auke livskvaliteten for den enkelte og fremje sjølvstende og ansvar i høve til eigen sjukdom. Interessa er stor for å etablere nye lærings- og meistringssenter andre stader i landet. Mellom anna med støtte frå departementet vil eit nytt senter bli sett i gang i Nordland fylkeskommune i 1999, etter modell av prosjektet ved Aker sjukehus.
5.3.2 Departementet si vurdering
Når det gjeld ulike spesialiserte institusjonstilbod og landsdekkjande tilbod, ser departementet det slik at dei gir eit svært godt og adekvat tilbod til mange innanfor sine brukargrupper. Det er likevel enkelte forhold som departementet ikkje finn tilfredsstillande. Hovudproblemet synest å vere at få av tilboda er tilstrekkeleg planmessig etablerte i forhold til ein heilskapleg strategi. Problema kan elles oppsummerast på denne måten:
Brukarane kan få eit godt tilbod under institusjonsopphaldet, men den langsiktige effekten blir svekt ved for tilfeldig oppfølging lokalt og for dårleg kontakt mellom heimkommune/fylkeskommune og institusjon.
For fleire av institusjonane synest ikkje kvaliteten i inntaks- og utskrivingsrutinar og kompetanseoverføring til lokale nivå å vere fullt ut tilfredsstillande.
Kva diagnosegrupper og tilstandar som desse tilboda når fram til, synest i ein del tilfelle å vere tilfeldig.
Få av tilboda er evaluerte, og kunnskapen er mangelfull med omsyn til kva resultat som blir oppnådd, kvaliteten i tilboda, pasientstraumar o.a. Det er i mange tilfelle behov for eit meir oppdatert og kvalifisert grunnlag for å kunne vurdere verksemda ved det enkelte senteret og den enkelte institusjonen. Departementet ser eit behov for ein samla strategi og ei nærmare vurdering av kva plass institusjonane og sentra skal ha, og kva rolle dei skal spele. Særleg gjeld dette forholdet til andre tilbod innanfor dei spesialiserte helsetenestene, og behovet for å knyte tilbod og kompetanse nærmare inn i tiltakskjeda for den enkelte brukar.
Det er behov for å vurdere dei spesielle helseinstitusjonane, medrekna helsesportsentra, og dei ulike sentra og landsdekkjande tilboda i samanheng. Det er særleg viktig å vurdere behova til ulike brukargrupper og kompetansen ved sentra/institusjonane i samanheng. Også tilbod og funksjonar ved dei spesialpedagogiske kompetansesentra vil bli trekt inn i vurderingane.
Departementet vil særleg vurdere:
ei meir formålstenleg arbeidsdeling mellom institusjonane, mellom anna i høve til målgrupper og fagleg tilbod
om liknande tilbod over tid også kan eller bør finnast innanfor regionale og/eller fylkeskommunale planar
løysingar som betre kan innpasse opphald ved sentra/institusjonane i tiltakskjeda for den enkelte brukar, med utgangspunkt i den meir sentrale rolla kommunen bør spele innanfor rehabiliteringsverksemda
innføring av eventuell brukarrepresentasjon i styringa av institusjonane
Departementet vil ikkje ta stilling til søknader om å etablere nye institusjonar eller kompetansesenterfunksjonar på rehabiliteringsfeltet før det er gjort ein slik gjennomgang og ei slik vurdering.
Kompetansesentra for små og mindre kjende diagnosegrupper vil ikkje bli omfatta av denne gjennomgangen. Dei skal vurderast kontinuerleg av Etat for rådssekretariat og enkelte helse- og sosialfaglege oppgaver mv. Det er oppnemnt ei rådgivingsgruppe for dette arbeidet.
Departementet ser også eit spesielt behov for ei meir målretta styring av og betre resultatrapportering frå verksemda ved dei spesielle helseinstitusjonane som er finansierte over folketrygda, mellom anna med bakgrunn i det nye økonomireglementet i staten.
Sosial- og helsedepartementet vil
vurdere oppgåvene til og rollefordelinga mellom enkelte spesielle institusjonar, landsdekkjande tilbod og senter
gjennomføre evalueringar av verksemda ved dei spesielle helseinstitusjonane og i samarbeid med institusjonane utvikle eit tilfredsstillande mål- og resultatstyringssystem, med basis i økonomireglementet i staten
medverke til at sjukehusa etablerer lærings- og meistringssenter, basert på erfaringar frå forsøk