20. Oppsummering og konklusjon

Studien viser utviklingen i antall innvandrere og personer uten innvandrerbakgrunn i Oslo i årene 1998-2003. Både vestlige og ikke-vestlige innvandrere økte i antall i perioden, ikke-vestlige med 35 prosent (22 000 personer) og vestlige med 9 prosent (2 000 personer), mens antall nordmenn gikk tilbake med halvannen prosent (vel 6 000 personer). Veksten i den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen skyldtes både netto innflytting fra utlandet (vel 13 000 personer), netto innflytting fra resten av landet (vel 2 000 personer) og naturlig tilvekst (nesten 7 000 personer), dvs. at fødselstallene oversteg dødstallene. Nedgangen i antall nordmenn i samme periode skyldtes på sin side nettotap ved flytting til utlandet (nesten 2 000 personer), nettotap ved flytting til resten av landet (vel 500 personer) og negativ naturlig tilvekst (vel 3 500). Økningen i den vestlige befolkningen skyldtes at netto innflytting fra utlandet oversteg flyttetap mot resten av landet og negativ naturlig tilvekst.

Økningen og nedgangen i de tre befolkningene var ikke lik i alle bydelsgrupper14 1. De ikke-vestlige innvandrerne økte mest i de gamle og nye drabantbyene og minst i indre øst. Et betydelig netto flyttetap av ikke-vestlige innvandrere fra indre øst til de øvrige delene av byen (4 100 personer) utliknet nesten hele indre østs netto flyttegevinst i forhold til utlandet og øvrige Norge foruten den naturlige tilveksten. Nedgangen i tallet på nordmenn gjorde seg bare gjeldende i drabantbyene, spesielt de nye drabantbyene, hvor antallet sank med 9 prosent (7 300 personer) mellom 1998 og 2003. Nedgangen kom ikke som følge av de byinterne flyttingene mellom bydelsgruppene, men som en følge av en negativ flyttebalanse i forhold til resten av landet (7 400 personer) og i noen grad også i forhold til utlandet. Den naturlige tilveksten og den positive flyttebalansen mot andre bydeler var altfor beskjedne i størrelse til å kunne oppveie mer enn en liten del av tapet.

Mellom 80 og 90 prosent av innbyggerne i Oslo som flyttet fra Oslo til et annet sted i Norge i årene 1998-2003, flyttet til et sted på Østlandet (Østfold, Akershus, Hedmark, Oppland, Buskerud, Vestfold eller Telemark). Uten sammenlikning var Akershus det fylket som fikk flest av utflytterne fra Oslo. Det gjaldt nærmere 70 prosent av de utflyttede ikke-vestlige innvandrerne, 60 prosent av de vestlige innvandrerne og nærmere halvparten av de utflyttede nordmennene. I Akershus var det først og fremst kommuner med grense til Oslo som mottok utflyttere fra Oslo. Nordmenn og vestlige innvandrere syntes å ha en preferanse for kommuner vest for Oslo, mens ikkevestlige innvandrere oftere søkte seg østover.

Når det gjaldt flytting den motsatte vegen i samme periode, var variasjonen i hvor de kom fra i Norge større. Likevel var det også her tale om en konsentrasjon til østlandsområdet. Mens 70 prosent av de vestlige innvandrerne som flyttet til Oslo i årene 1998-2003 bodde på Østlandet i 1998, gjaldt det samme 60 prosent av nordmennene og 47 prosent av de ikkevestlige innvandrerne. Særlig for de ikke-vestlige innvandrerne, som for en del var plassert som flyktninger rundt om i landet, var Oslo et attraktivt flyttemål selv om de bodde langt unna. Nesten 30 prosent av de ikke-vestlige innvandrerne som flyttet til Oslo i årene 1998 – 2003 fra andre steder i Norge, bodde på Vestlandet eller i Nord-Norge i 1998. Hvis vi betrakter befolkningen i Oslo i 1998 under ett, var tendensen til å bli boende i samme grunnkrets fem år senere størst i ytre vest (vel 60 prosent). Den laveste bofastheten fantes i indre by, spesielt i indre øst. Knapt 40 prosent av befolkningen i indre øst i 1998 bodde i samme grunnkrets i 2003. Mellom disse ytterpunktene lå drabantbyene i ytre øst med hensyn til bofasthet. Differensiert etter landbakgrunn er bofastheten størst i ytre vest for nordmenn og i de nye drabantbyene for vestlige og ikke-vestlige innvandrere. Bofastheten har avtatt over tid siden 1988, hvilket er så langt våre data strekker seg tilbake. Størst bofasthet finner vi blant nordmenn, og lavest bofasthet finner vi blant de vestlige innvandrerne. Her spiller inn at vestlige innvandrere i større grad enn ikke-vestlige forlater landet etter noen år.

Ved å krysstabulere opplysningene om bostedet på grunnkrets og bydelsgruppe i 1998 og 2003 for hver av de tre befolkningsgruppene, kan vi iaktta flyttebanene til alle som flyttet til en ny grunnkrets i den mellomliggende perioden. Vi ser at mange hadde en tendens til å flytte innenfor sin bydelsgruppe. I bydelene hvor de fleste av den bestemte folkegruppen var bosatt, ble det følgelig også flest interne flyttinger. Det gjaldt både for ikke-vestlige innvandrere i de nye drabantbyene og indre øst, for nordmenn i ytre vest og de gamle drabantbyene og for de vestlige innvandrerne i indre og ytre vest. I tillegg kunne vi iaktta de viktigste flyttebanene for den aktuelle befolkningsgruppen innenfor byens grenser.

Vi fant da blant annet at de gamle og nye drabantbyene hadde en nettogevinst i forhold til indre øst på henholdsvis 1 600 og 2 300 ikke-vestlige innvandrere i årene 1998 – 2003. Dette er som antydet en sentral del av forklaringen på at indre øst fikk en så ubetydelig vekst i nevnte tidsrom, til tross for stor netto innflytting fra utlandet (3 100 personer) og et habilt fødselsoverskudd (1 300 personer). Det bidro også til å forklare økningen i ikke-vestlige innvandreres andel i ytre øst (dvs. drabantbyene) etter 1998 (jf. figur 2.2). I flyttebalansen for ikke-vestlige innvandrere mellom gamle og nye drabantbyer er det de nye drabantbyene som vinner.

I den byinterne flyttingen blant nordmenn mellom indre øst på den ene siden og de gamle og nye drabantbyene på den annen fikk likeledes drabantbyene en samlet nettogevinst på i alt 2 300 personer i årene 1998 – 2003. Fire femtedeler av denne gevinsten tilfalt de gamle drabantbyene. Vi merker oss at også de nye drabantbyene hadde en positiv flyttebalanse overfor indre øst, til tross for at denne bydelsgruppen fikk en nedgang i tallet på nordmenn på hele 9 prosent i det aktuelle tidsrommet. Som nevnt skriver dette seg ene og alene fra flyttetap mot omverdenen (øvrige Norge og utlandet). Blant nordmenn er det omtrent balanse i størrelsen på flyttestrømmene mellom de gamle og nye drabantbyene.

Vi undersøker i flere kapitler de sosioøkonomiske ressursene både til de bofaste, de som flyttet internt i en bydelsgruppe og de som flyttet mellom bydelsgruppene i årene 1998 – 2003, 1998 – 2001 og 2001-2005, for å finne ut om det synes å være de minst ressurssterke som tenderer til å flytte ut fra indre øst til drabantbyene i ytre by. Hvis dette stemmer, kan det være riktig som flere hevder at utflyttingen av særlig ikke-vestlige innvandrere til drabantbyene representerer en ufrivillig utstøting av de økonomisk mest svakstilte. Dersom denne tendensen derimot ikke finner støtte i data, styrkes alternativhypotesen om at utflyttingen er en ønsket handling for å bedre aktørenes boligsituasjon både med hensyn til boligstørrelse og eierforhold.

Følgende kjennemerker ved flytterne og de bofaste ble undersøkt for hver av de tre befolkningsgruppene: familieinntekt i 1997 per forbruksenhet (både i form av gjennomsnitt og andel i første inntektskvartil), husholdningsinntekt i 2001 per forbruksenhet for leietakere og boligeiere hver for seg (andel i første inntektskvartil), sysselsettingsandel i november 1997, andel sosialhjelpsmottakere i november 1997, andel som bor i eid bolig i november 2001, og antall rom i boligen i november 2001.

Empirien synes ikke å støtte antakelsen at den økonomiske utviklingen og «oppgraderingen» av indre øst i forbindelse med iverksettelsen av Handlingsprogram Oslo indre øst i årene før og etter årtusenskiftet (jf. Barstad med flere 2006), førte til en ufrivillig utstøting av de økonomisk mest svakstilte. Riktignok var flyttestrømmen av ikke-vestlige innvandrere fra indre til ytre øst (gamle og nye drabantbyer) større nå enn tidligere, men de sosioøkonomiske indikatorene tydet ikke på at det var de minst integrerte og økonomisk mest sårbare som primært flyttet ut. Det later snarere til å være grupper med en viss økonomisk ballast som søkte bort fra indre øst til boligområdene i de gamle og nye drabantbyene. Det gjaldt også vestlige innvandrere og personer uten innvandrerbakgrunn.

Selv da vi skilte befolkningen i to etter disposisjonsforholdet til boligen, slik at eiere og leietakere ble behandlet hver for seg, fant vi ikke at utflyttere fra indre øst til drabantbyene i større grad enn dem som fortsatte å bo i indre øst, ble dominert av personer i det laveste inntektsskiktet. Særlig tydelig var dette for leietakere som ville vært den gruppen som hadde mest å vinne på å flytte fra indre øst til drabantbyene for å unngå stigende leiepriser, i motsetning til eiere hvis boliger ville stige i verdi.

Nettostrømmen fra indre øst til drabantbyene i ytre øst har således trolig en annen forklaring enn at de svakstilte utstøtes. Våre data viser at de som flyttet fra indre øst til drabantbyene som regel skaffet seg større boliger og, hvis de leide i indre by, gikk fra å være leietakere til å eie boligen de bor i. Større boliger betyr mindre trangboddhet, og det å eie boligen gir som regel større selvbestemmelsesrett og er på sikt gunstig økonomisk. Vi antar at dette er viktige motiv for å søke seg bort fra indre øst til ytre by øst. I tillegg kommer muligheten for renere luft, mindre trafikkfarlige miljøer og lettere adgang til naturen. Dette gjelder særlig unge barnefamilier som synes å ha en forhøyet tilbøyelighet til å flytte. Samtidig viser prisstatistikken at boliger i ytre øst har steget relativt mindre i pris enn boliger i indre by øst. Etter hvert som flere ikke-vestlige innvandrere har bosatt seg i drabantbyene, blir dette i Innvandreres bo- og flyttemønstre i Oslo Rapporter 2006/33 seg selv en faktor som kan oppmuntre andre ikkevestlige innvandrere til å bosette seg der, da nærhet til landsmenn og/eller slekt og venner gjerne verdsettes positivt. I gjennomsnitt er det innvandrere med botid i Norge under ti år som har størst tilbøyelighet til å flytte fra indre til ytre øst.

Det er også en betydelig utveksling av personer mellom Oslo og resten av landet. Betraktes innvandrere og nordmenn samlet, var det langt på vei balanse mellom inn- og utstrømmene vis-à-vis resten av landet i årene 1998 – 2003. For ikke-vestlige innvandrere var det flere som flyttet inn enn som flyttet ut, mens det for nordmenn og vestlige innvandrere var omvendt. Data viser at heller ikke de som flyttet fra indre øst eller de nye drabantbyene til nabofylket Akershus, viste tegn på økonomisk marginalisering, snarere tvert om. Som mottaker av flyttere fra Oslo står Akershus i en særstilling både blant innvandrere og ikke-innvandrere. Flyttingen til Oslo fra andre deler av landet er derimot jevnere fordelt mellom flere avsenderfylker, særlig for ikke-vestlige innvandreres vedkommende. En mulig implikasjon av at det ikke først og fremst synes å være personer med de laveste inntekter som flytter ut av indre øst, er at det gjennomsnittlige ressursnivået i indre øst på sikt vil kunne synke. En slik slutning følger imidlertid ikke med nødvendighet. Vi har ikke undersøkt den sosioøkonomiske statusen til personene som flyttet inn til byen fra resten av landet eller fra utlandet i den aktuelle perioden. I perioden 1998 – 2003 omfattet innflyttingen til indre øst brutto 17 000 nordmenn fra andre fylker i landet og 600 nordmenn fra utlandet, i tillegg til 4 500 ikke-vestlige innvandrere fra utlandet og 1 200 ikke-vestlige innvandrere fra andre steder i Norge. Hertil kommer også nesten 2 000 vestlige innvandrere. Dersom innflytterne er økonomisk ressurssterke, hvilket i det minste kan antas å være tilfelle for personer uten ikke-vestlig innvandrerbakgrunn, behøver ikke utflyttingen til andre bydeler av de middels velstående bety at det gjennomsnittlige sosioøkonomiske nivået i indre øst synker. (…) At utdanningsnivået i indre øst har økt i den aktuelle tidsperioden, mer enn ellers i byen og særlig blant unge voksne (Barstad med flere 2006), tyder på at bydelen har fått et tilskudd av ressurssterke mennesker i denne perioden. Den samlede effekten av dette for befolkningen i indre øst kan tenkes å bli en polarisering mellom på den ene side de mindre ressurssterke som blir igjen når andre flytter ut og på den andre side de ressurssterke nykommerne som representerer en av drivkreftene i fornyelsen av indre øst.