8 Nyskapende og internasjonalt konkurransedyktig region

Samarbeidsalliansen Osloregionen (se vedlegg 3) har satt utvikling av en internasjonalt konkurransedyktig Osloregion som et hovedmål. Regjeringen legger stor vekt på et slikt regionalt engasjement og vil bidra for å nå målet.

Den nordiske modellen for vekst og velferd har skapt en effektiv økonomi med høy livskvalitet. En attraktiv Osloregion må ha full barnehagedekning, gode skoler og arbeid for alle. Arbeidslivet trenger trygge medarbeidere som aktivt utnytter sine evner til nyskaping. Bedriftene trenger både et positivt forretningsklima og et åpent sosialt klima. Attraktive stedskvaliteter og effektive og miljøvennlige løsninger av trafikkutfordringer og utbyggingspress er også en forutsetning for en sterk og vekstkraftig hovedstadsregion.

Hovedtrekk i Osloregionens næringsstruktur er vist i kap. 2. Her setter vi fokus på

• mulighetene for nyskaping

• utvikling av en internasjonalt konkurransedyktig region

• hovedstadsregionens rolle i samspill med andre regioner.

Potensialet for innovasjon i hovedstadsregionen er svært godt, og det er en utfordring for aktørene i regionen å skape bedre resultater. Staten skal forplikte seg til å støtte opp med sine virkemidler gjennom et klart, tydelig og langsiktig engasjement. Regjeringens konklusjoner for politikk for innovasjon, verdiskaping og samspill i hovedstadsregionen er oppsummert i kap. 8.7.

8.1 Oslo i den nye kunnskapsøkonomien

Oslo og Osloregionen for øvrig spiller en norsk hovedrolle i den nye kunnskapsøkonomien. Kompetansen både i privat og offentlig sektor i hovedstadsregionen er viktig for hele landet. Hovedkontorfunksjoner, FoU, universitet og sykehus er viktige for at landets næringsliv kan delta i global konkurranse. Også andre byer, som teknologihovedstaden Trondheim og oljehovedstaden Stavanger spiller viktige roller, men samlet sett er Oslo sterkest.

8.1.1 Kunnskapssamfunn/kunnskapsøkonomi

I løpet av de siste tiårene har det skjedd store endringer i samfunns- og næringsliv ved at utvikling, formidling og anvendelse av kunnskap og informasjon er blitt en stadig mer sentral faktor. Økonomien er preget av rask teknologisk utvikling, hardere konkurranse, rask informasjonsflyt og større mobilitet av kapital, varer og tjenester. Dette gjør kunnskap, kreativitet, kompetanse og læring stadig viktigere. Like viktig som mengden av kunnskap er evnen til å utnytte kunnskapen, dvs. mekanismer for spredning av kunnskap til relevante mottakere, og for å ta den i bruk i verdiskapingen. Internasjonalt framheves betydningen av menneskelig og sosial kapital som kjernen i det moderne kunnskapssamfunnet 1.

Det er beregnet at menneskelige ressurser, eller humankapitalen, utgjør 77 prosent av nasjonalformuen, mot 12 prosent for olje- og gassreservene (2004) 2. Hvordan vi forvalter, anvender og videreutvikler humankapitalen er derfor avgjørende for hvordan vi utnytter landets samlede verdiskapingspotensial. Oslo har store muligheter i den nye kunnskapsøkonomien med et stort godt universitet, flere viktige vitenskaplige høyskoler, en stor andel av landets forskningsressurser, avanserte teknologiske miljøer og et rikt kulturliv. Også resten av regionen har slike miljø, bl.a. Ås og Lillestrøm. Befolkningens kompetanseprofil i hovedstadsregionen er vist i kap. 2.

8.1.2 Osloregionens spesielle forutsetninger

Næringslivet har et godt grunnlag for å gjøre det bra i Osloregionen:

• Utdanningsnivået hører til det høyeste i verden. En liste utviklet av Eurostat viser at Oslo-regionen bare forbigås av Brabant Wallon (Belgia) når det gjelder andel av befolkningen med høyere utdanning.

• FoU-investeringene i regionen ligger over EU15 gjennomsnittet, også når det gjelder næringslivets FoU-investeringer.

• Oslo-området har mange sterke FoU-miljøer og relativt korte reiseavstander gjør det lettere å få til tverrfaglig samarbeid. Det er sterk samlokalisering av forskningsmiljøer bl.a. i Gaustadbekkdalen, på Kjeller og på Ås.

• Den høyt utdannede arbeidskraften er sterkt internasjonalt orientert. Mer enn 13 prosent av studentene registrert i Oslo i 2002 studerte i utlandet. Norge hadde i faktiske tall flere utenlandsstudenter enn Danmark, Finland og Sverige.

• Norge og Osloregionen kan vise til et meget høyt entreprenørskapsnivå. Det er snakk om mange enkeltmannsforetak som ikke vokser, men etableringsraten vitner om en kultur som er positiv til næringsdrift og nyskaping.

• Det private kaptialmarkedet i Oslo vokser. Norge scorer høyt på EVCA-indeksen (European Private Equity and Venture Capital)

• Osloregionen kan som landet for øvrig vise til en aktiv og avansert bruk av IKT.

• Oslo Lufthavn, Gardermoen, har en rekke direkteruter til utlandet og er en viktig innfallsport til Norge. Hovedflyplassen er viktig for innovasjon og næringsutvikling i Hovedstadsregionen.

• Som i Norge for øvrig kan Osloregionens bedrifter nyte godt av en sterk nasjonaløkonomi, politisk stabilitet og gode samarbeidsforhold mellom arbeidsgivere og arbeidstakere.

Bedrifter som leverer kunnskap

Halvparten av landets sysselsatte i bedrifter som leverer tjenester til næringslivet, er i Osloregionen. Bedriftene som leverer kunnskapsintensive tjenester er viktige ledd i den norske verdiskapingen bl.a. for olje, gass, metall, treforedling, kraftproduksjon og marin sektor – og for offentlig forvaltning, helseforetak mv. Slik er de en viktig del av norske verdikjeder, selv om fysisk produksjon gjøres andre steder i landet. Samtidig har næringslivet i Osloregionen fordel av å betjene egen region – landets sterkeste hjemmemarked.

Rask kunnskaps- og teknologiutvikling og økende internasjonal konkurranse bidrar til økt omstillingstakt i næringslivet. For bedriftene vil kunnskap og kompetanse bli en stadig viktigere faktor av betydning for nyskaping, konkurranseevne og verdiskaping. Evne til å ta kunnskap og kompetanse i bruk, og kombinere den på nye måter, er i dag avgjørende i enhver omstillings- og fornyelsesprosess i alle typer virksomheter.

Læring blir et sentralt nøkkelord i enhver innovasjonspolitikk og med det også næringspolitikken. I den kunnskapsbaserte økonomien blir den formelle fagkunnskapen bare viktigere og viktigere. Utdanningssystemet spiller derfor en avgjørende rolle for norsk næringsutvikling. Gjennom utdanningen skal også elevene og studentene lære å lære, dvs. at de skal gis de verktøyene som trenges for kontinuerlig å kunne følge opp teknologiske, kulturelle og sosiale endringer av betydning for det arbeidet de skal utføre. Samtidig driver mange bedrifter så spesialisert virksomhet at de ikke kan finne den relevante kompetansen hos de nyutdannede.

For næringslivet er tilgangen på kompetent arbeidskraft av avgjørende betydning, og Oslo-regionen har den fordelen at den er lokaliseringssted for en lang rekke utdanningsinstitusjoner, også på høyere nivå. Til disse hører bl.a. Universitetet i Oslo, Universitetet for Miljø og Biovitenskap, Handelshøyskolen BI, Norges veterinærhøgskole, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, Norges idrettshøgskole, Norges musikkhøgskole, Det teologiske menighetsfakultet, Kunsthøgskolen i Oslo, og flere statlige høgskoler. Alle disse kan, direkte eller indirekte, påvirke lærings- og innovasjonsevnen til norsk næringsliv.

Nesten 40 prosent av den yrkesaktive befolkningen i Oslo og Akershus har høyere utdannelse. Dette er på nivå med London som topper EU-statistikken med 41,7 prosent, og dobbelt så høyt som gjennomsnittet i EU-regionene på 21,5 prosent. 28 prosent av de yrkesaktive i Osloområdet har minst bachelorgrad, og ser en kun på Oslo kommune er tallet 40 prosent. Den eneste byen som synes å komme opp på Oslos nivå, er Amsterdam, mens London, Stockholm og Helsinki har langt lavere andel utdannede med minst bachelor-grad.

Oslo-regionen har i tillegg et stort antall forskningsinstitusjoner av betydning for næringslivet og også en god del forskningstunge bedrifter. De forskningstunge bedriftene er like viktige som forskningsinstitusjonene, for gjennom kunde- og leverandørrelasjoner fungerer de som kunnskapsnoder i innovasjonssystemet.

I Oslo og Akershus beløp FoU-utgiftene seg til henholdsvis 7,4 og 3,6 milliarder kroner i 2003 (se figur 8.1). Målt som andel av samlede utgifter til FoU i Norge var vel 40 prosent av FoU-virksomheten knyttet til disse to fylkene. Imidlertid er Sør-Trøndelag det fylket hvor utgiftene til FoU var nest høyest i 2003, nærmere bestemt 4,2 milliarder. Fylket med lavest FoU var Finnmark, hvor utgiftene beløp seg til 68,4 millioner, men da har også Finnmark relativt få innbyggere og liten næringsvirksomhet.

Ser vi på de absolutte tallene for egenutført FoU i figur 8.2 går det tydelig fram at det var Akershus og Oslo som dominerte i 2003. Til sammen stod fylkene for 38 prosent av all egenutført FoU som ble utført av næringslivet i Norge.

Oslo og Akershus var enda mer dominerende i 2001 da disse to fylkene stod for nærmere halvparten av den totale egenutførte FoU. Nedgangen skjedde til tross for at Oslo økte sin FoU-aktivitet til over 3 milliarder kroner. Med kostnader til egenutført FoU på over 3 milliarder kroner var Akershus det største FoU-fylket i 2001. Imidlertid falt Akershus kraftig tilbake i 2003. Utgiftene ble redusert med hele 37 prosent, og fylket passerte så vidt 2 milliarder kroner i 2003. Det var store enkeltenheter med over 200 sysselsatte som reduserte sin FoU-aktivitet i fylket.

Dette betyr ikke at Oslo og Akershus er den eneste forskningsintensive regionen i Norge. Dersom FoU-utgiftene fordeles per innbygger, blir det anvendt mest i Sør-Trøndelag med nærmere 16 000 kroner per innbygger. Oslo følger etter med vel 14 000 kroner per innbygger. Landsgjennomsnittet var på nærmere 6 000 kroner per innbygger i 2003.

8.2 Region med stort nyskapingspotensial

Det er en sentral oppgave å legge til rette for at FoU-sektoren og næringslivet i Oslo omsetter kunnskapene og ideene som skapes i regionen til framtidsrettet nyskaping og verdiskaping. Å utvikle det regionale innovasjonssystemet er en oppgave som de regionale aktørene må ta et tungt ansvar for.

8.2.1 Kunnskapsallmenningen

I politikken for å utvikle et sterkt kunnskapssamfunn, vil vi sikre at flest mulig får tilgang på kunnskap – både den formaliserte kunnskapen og den som mennesker har oppnådd gjennom sin praktiske erfaring (taus kunnskap). Formalisert kunnskap kan spres systematisk, og myndighetene må bidra til at kunnskapsallmenningen er tilgjengelig for så mange som mulig. Taus kunnskap formidles i møte mellom mennesker og direkte kontakt mellom bedrifter.

Geografisk nærhet og mangfoldet av bedrifter og institusjoner gir store muligheter for samspill og læring i Osloregionen. Tett kontakt mot kunnskapsinstitusjonene er særlig viktig for de mest kunnskapsintensive bedriftene med aktiv bruk av forskning og utvikling. I byene er det også lettere å komme i kontakt med andre institusjoner som direkte eller indirekte påvirker bedriftenes læringsprosesser og drift: banker, forsikringsselskaper, konsulenter og offentlige myndigheter.

Men en storby er ikke isolert fra omverdenen. Den er tvert i mot en læringsarena der sjansene for samspill med andre regioner innenlands og med bedrifter og kunnskapsmiljøer i utlandet er stor. Dette samspillet sørger for en kunnskapsstrøm som både byen og omlandet vinner på. Slike muligheter bør utnyttes mer systematisk i det norske innovasjonssystemet.

8.2.2 Osloregionens innovasjonssystem

For å stimulere innovasjon og ny verdiskaping er det viktig å forbedre samspillet mellom alle parter som har noe å bidra med – direkte og indirekte. Staten spiller en viktig rolle i det norske innovasjonssystemet, og ikke minst i Osloregionen: Universitet, høyskoler og institutter er viktige for innovasjon i Osloregionen. I tråd med myndighetenes ønsker har universitetene utviklet organisasjoner, systemer og rutiner med ansvar for kommersialisering av forskningsresultater. Birkeland Innovasjon AS ved Universitetet i Oslo og Bioparken ved Universitetet for biovitenskap og miljø på Ås er eksempler. Sammen med en økt forskningsorientering i regionens næringsliv, kan de bidra til bedre innovasjonsevne i Osloregionen.

Innovasjon – grenseløs og regional på samme tid

Bedrifter og bedriftsansatte samvirker med folk og institusjoner i ulike deler av landet. Like fullt finnes det en regional dimensjon ved næringslivets lærings- og innovasjonsvirksomhet. Det er to grunner til dette. For det første er det ofte lettere for personer som bor nær hverandre å kommunisere og utvikle tillitsrelasjoner. Tross tilgang på telefon og internett er det fortsatt slik at det er lettere å samarbeide ansikt til ansikt. For det andre har «beslektede» bedrifter en tendens til å lokalisere seg i samme geografiske område. Slik er det naturlig for tjenesteytende bedrifter å etablere seg i nærheten til de bedriftene de skal betjene, for kunnskapsintensive bedrifter å etablere seg i nærheten av relevante utdannings- og forskningsmiljø og for større nasjonale eller multinasjonale bedrifter å etablere seg nær relevante finansinstitusjoner, politiske institusjoner eller kundegrupper.

Et regionalt innovasjonssystem er en geografisk avgrenset del av det nasjonale innovasjonssystemet. Disse nettverkene er ikke klart avgrensede systemer, ettersom alle aktørene tar del i en lang rekke ulike nettverk som overlapper hverandre.

Aktive aktører i innovasjonssystemet

I Hovedstadsprosjektet er det identifisert 23 aktører som arbeider aktivt med nyskapingsprosjekter og bedrifter. Disse kan deles inn i fire hovedgrupper: TTO (Technology Transfer Offices), forsknings- og kunnskapsparker med inkubatorer, innovasjonsselskaper og firma/organisasjoner som tilbyr ulik rådgivning og finansiering. I tillegg kommer Innovasjon Norge, Norges forskningsråd, næringspolitiske aktører som SNP Gardermoen, Oslo Teknopol og kommunene og fylkeskommunene i regionen.

Kunnskapsutvikling handler mer om gjensidighet og tillit enn om regler og kontroll. Det kreves et langsiktig arbeid for å stimulere disse egenskapene i bedrifter og nettverk i regionen. Regjeringen ser muligheter i økt samhandling mellom aktørene i Osloregionen og andre deler av landet.

Bedriftenes roller i innovasjonssystemet

Bedriftene er avhengige av å kunne finne, innhente, forstå og gjøre bruk av kunnskap og teknologi utviklet utenfor bedriften. Den viktigste kilden til slik kunnskap er andre bedrifter, kunder og leverandører. Det er derfor de såkalte KIFT-bedriftene spiller en så viktig rolle i den nye kunnskapsøkonomien: kunnskapsintensiv forretningsmessig tjenesteyting.Dette er bedrifter som avlaster bedriftenes behov for å bygge opp all kompetanse innomhus. Men bedriftene må ha et minimum av kompetanse for å kommunisere med KIFT-bedrifter, forskningsinstitutt eller universiteter. Det er et betydelig problem at mange bedrifter ikke har det.

Bedrifter i hele landet er innovative. Det er imidlertid stor forskjell mellom bransjene. Innenfor bedriftsgrupper som maskiner og utstyr, IKT og petroleum kan Osloregionen oppvise en større andel innovative bedrifter enn landet for øvrig. Innovasjon defineres her som frembringelse av produkter, prosesser og tjenester som er nye for bedriften. Hvis man i stedet spør om innovasjoner som er nye for markedet, ser det ut til at næringslivet i Oslo totalt sett er mer innovativt enn næringslivet i landet for øvrig. Dette kan bl.a. skyldes at industribedriftene i Oslo bruker mer på forskning og utvikling enn tilsvarende bedrifter andre steder i landet.

Næringsklynger

Næringsklynger (clusters), består både av liknende konkurrenter, bedrifter over og under disse bedriftene i verdikjeden (spesialiserte leverandører og kunder), samt relevante tjenesteytende bedrifter, forskningsinstitusjoner og offentlige institusjoner.

Næringsklyngene, og med dem de regionale innovasjonssystemene, er historisk forankrede. Det finnes en regional kompetansebase som gjør det mulig for bedriftene å innovere og utvikle seg, men denne kompetansebasen setter også grenser for hva det er mulig å gjøre. Dette er grunnen til at det er så vanskelig å etablere en helt ny type næringsvirksomhet i en region. Regionen har ikke folk med den kompetansen som de nye bedriftene trenger. Dette er også grunnen til at utenlandske bedrifter primært etablerer seg i regioner det allerede finnes relevante bedrifter i Norge (gjennom oppkjøp av eksisterende bedrifter) eller der det finnes sterke kunnskapsmiljøer (jf. Google og Yahoo’s avdelinger nær Fast Search and Transfers og NTNUs søkemotorforskning).

Entrepenørskap

Oslo-regionen har meget høy entreprenørskapsaktivitet. Oslo kommune er suverent den byen med flest bedriftsdannelser per innbygger. En del av disse foretakene er etablert av folk som bor i kommuner utenfor Oslo, spesielt i Akershus, men ettersom disse gjerne også ligger i Osloregionen, er det dekning for å si at hovedstadsområdet som helhet preges av en høy etableringsaktivitet. Etter en utflating og nedgang i 2002 og 2003 er tallet på nyetableringer i kraftig vekst. Samtidig ser man en reduksjon i antallet nedlagte bedrifter.

Som i andre deler av landet er imidlertid nyetableringene ofte små foretak, gjerne etablert av enkeltmennesker som starter det for å forsørge seg selv. Få av dem har store vekstambisjoner og få av dem blir til store eller mellomstore kunnskapsbedrifter. Osloregionen, og spesielt Oslo kommune, har en næringslivsstruktur preget av tjenesteytende bedrifter, og innenfor disse bransjene er det generelt et høyere etableringsnivå enn i andre bransjer. Dette er med på å forklare mye av forskjellen mellom Oslo og resten av landet. De ulike etableringsfrekvensene for de forskjellige næringene i fylkene kan ofte forklares som en effekt av arbeidsdelingen i det norske innovasjonssystemet.

Kilde: Olav Spilling (red): Entreprenørskap på norsk. Bergen 2006.

Måling av innovasjonspotensial

Mellom 1998 og 2001 ble det gjennomført analyser av innovasjonsevnen til Osloregionens næringsliv under det såkalte RITTS-prosjektet (Regional Innovation Technology Transfer Strategies and Infrastructure) finansiert av regionale myndigheter og EU.

En av hovedkonklusjonene fra RITTS er at Osloregionen er blant de svakeste i Europa på faktisk realisering av innovasjon. Hovedstaden ligger i følge disse analysene på landsgjennomsnittet, og Norge ligger lavt i OECD. Samtidig viser andre innovasjonsstudier (Fraas 2004) at hovedstadsregionen har godt potensial for innovasjon.

Eksempel på dette er Oslo Innovation Scoreboard som er en indeks som er produsert for å sammenlikne Osloregionen (Oslo og Akershus) sammen med andre regioner i Europa. Indeksen bygger på en sammensetning av 13 ulike indikatorer for hver enkelt region (se fig. 8.4). Denne indeksen sier først og fremst noe om ressurser for innovasjonsaktivitet og selve innovasjonsaktiviteten, mens den i mindre grad sier noe om resultater av innovasjonsaktiviteten. Slik sett kan den betraktes som en indikator for hva slags potensial det er for innovasjon i en region, snarere enn hvor mye ny næringsvirksomhet og økonomisk vekst som denne innovasjonen resulterer i. Som vi ser på figur 8.4, så kom Osloregionen på 6. plass på denne rankingen.

RITTS-prosjektet ga opphavet til en visjon for både Oslo Teknopol og Oslo kommune om at Osloregionen skal bli en av Europas mest innovative regioner innen 2010. Visjonen dannet grunnlag for en regional innovasjonsplan med mål og enkeltstrategier for ulike områder av det regionale innovasjonssystemet i hovedstadsregionen.

8.2.3 Nyskaping – bedre bruk av gode forutsetninger

De lokalt eide multinasjonale selskapene – i Oslo-regionens tilfelle norske selskaper forankret i Oslo-regionen med enheter og bedrifter i andre land – er bedre integrert i det norske innovasjonssystemet enn andre bedrifter, når man korrigerer for andre forskjeller bedriftene i mellom. Deres effekt på innovasjonsevnen til resten av næringslivet er derfor sannsynligvis stor. Koblingen til andre lands innovasjonssystemer gjør disse bedriftene bedre i stand til å takle de globale markedene og er også med på å bygge opp den nasjonale kompetansebasen.

¹ Det har blitt utviklet en Europeisk innovasjonsindeks hvor norske regioner ikke var inkludert. Det er derfor utviklet en liknende indeks for å kunne sammenlikne Oslo og Akershus med de andre regionene i Europa på NUTS 2 nivå. For nærmere beskrivelse se: 2003 European Innovation Scoreboard: Technical Paper No 3 Regional Innovation Performance; Technical Paper No 1 Indicators and Definitions; Technical Paper No 6 Methodology Report. Alle rapportene er tilgjengelige på Cordis sin hjemmeside: www.cordis.lu/trendchart

Det er imidlertid fortsatt mye som kan gjøres for å sikre en bedre kunnskapsflyt mellom disse bedriftene og næringslivet og kunnskapsmiljøene for øvrig. Det er f.eks. i liten grad en utveksling av mannskap mellom de norske og utenlandskeide multinasjonale selskapene og andre bedrifter og kunnskapsmiljøer. En av grunnene er at flere bedrifter er så spesialiserte at det blir vanskelig for de ansatte å skifte arbeidsplass.

Osloregionens vekst skyldes spesielt veksten i de kunnskapsintensive foretningsmessige tjenestene, jf. omtalen av KIFT-bedriftene over. Når disse bedriftene har lykkes i sin utvikling, skyldes det bl.a. at fysisk nærhet med samarbeidspartnere (andre bedrifter, kunnskapsinstitusjoner, offentlige organer m.v.) er en viktig faktor i kunnskapsintensiv tjenesteyting. KIFT-bedriftene høster også fordel av et stort arbeidsmarked. Hovedkontorene i hovedstadsområdet er viktige kunder for KIFT-bedriftene.

Gitt KIFT-bedriftenes sentrale rolle både for Osloregionens og hele landets fremtid, er det viktig at både statlige og regionale myndigheter bidrar til å gi disse bedriftene gode rammebetingelser og støtter opp under et godt samspill mellom disse bedriftene og resten av næringslivet. Mye av dette kan oppnås gjennom den generelle næringspolitikken. Norge har dessuten allerede et velutviklet og mangfoldig virkemiddelapparat for læring, forskning og nettverksbygging i næringslivet. Det er imidlertid ikke sikkert at disse relativt nye bedriftstypene er like gode til å gjøre bruk av disse virkemidlene som andre eller at det eksisterende virkemiddelapparatet tar tilstrekkelig hensyn til deres spesielle læringsformer og læringsbehov. For mange av de eksisterende virkemidlene og programmene kan det derfor være behov for en vurdering av spesielle tiltak for å inkludere slike foretak bedre.

8.3 Sterke klynger – verd å satse på

Osloregionen har sterke næringsklynger. Næringsklyngene i Osloregionen er beskrevet i rapport fra Hovedstadsprosjektet (Oslo Teknopol 2005) og i SWOT-analysen som ligger til grunn for meldingsarbeidet (Asplan Analyse 2005).

8.3.1 SWOT-analyse for Osloregionen

På oppdrag fra departementet, Oslo kommune og Akershus fylkeskommune ble det gjennomført en SWOT-analyse om Osloregionen som næringsregion 3. Skjematisk viser forfatterne sine vurderinger av styrker, svakheter, muligheter og trusler for Oslo og Osloregionen i boks 8.1.

Vurderingene reiser en rekke utfordringer både for regionens myndigheter, private aktører og for regjeringen og statlige instanser som skal bistå i regionens utvikling.

SWOT-analysen peker på viktige fordeler ved klyngeutvikling:

• De gir lettere tilgang til spesialisert arbeidskraft og innsatsfaktorer generelt.

• De gjør det lettere å koordinere aktiviteter, ved at transaksjonskostnadene blir lavere.

• De letter spredning av kunnskap, ideer og god praksis (konkurrentovervåking).

Dette fører igjen til at en i klynger også kan observere

• større grad av knoppskyting (fordi en har kunder og nettverk i nærheten)

• større grad av kunnskapsproduksjon (fordi kunnskap er viktigste «råstoff»)

• større grad av innovasjon (fordi konkurransen tvinger dette fram)

Gjennom Regionalt Utviklingsprogram (RUP) i Oslo og Akershus har en de siste årene arbeidet systematisk med følgende klynger:

1. Maritim

2. Energi og miljø

3. IKT

4. Livsvitenskaper (life science)

5. Kultur (Kunst, design, media og arkitektur)

Dette er de samme klyngene som Hovedstadsprosjektet og SWOT-analysen har behandlet som viktige næringsklynger.

• Den maritime klyngen i Oslo består av følgende grupperinger: shipping, maritime tjenester, institusjoner innen forskning og utvikling, offentlige institusjoner og utviklingsaktører. I 2003 var det registrert over 1000 firmaer med i alt over 10 000 sysselsatte i Oslo og Akershus. Omsetningen var 48 milliarder kroner. Koblinger til andre deler av maritim sektor i Norge er mange og sterke, med en betydelig regional arbeidsdeling i verdikjeden.

• Energiklyngen er den største målt i omsetning og verdiskaping av de fem klyngene i hovedstadsregionen. Omsetningen var på hele 137 milliarder kroner. Den sysselsetter noe under 9 000 personer.

• IKT- klyngen hadde i 2003 vel 3 900 bedrifter som omsatte for nesten 140 milliarder kroner. I den regionale økonomien målt etter omsetning og verdiskaping er klyngen nest størst, men størst i sysselsetting med vel 60 000 i 2003.

• Life-science (medisinsk- og bioteknologisektor) er tredje største næringsklynge. Klyngen består bl.a. av flere store konserner.

• Kulturklyngen (design, media og arkitektur) er i sterk utvikling med vitalitet og mangfold. Den gir også viktige impulser til andre næringsklynger. Kulturindustrien er nærmere omtalt i kap. 7.

Hovedstadsprosjektet har bidratt til bred mobilisering i næringsmiljøer og har satt fokus på utvikling av viktige næringsklynger. Regjeringen ser arbeidet med å styrke næringsklyngene som viktig for å styrke Oslo som internasjonalt konkurransedyktig region. Regjeringen vil støtte opp under dette arbeidet og viderefører støtten til Hovedstadsprosjektet.

8.4 Hovedkontorene og Oslos rolle i norske verdikjeder

70 av hovedkontorene i de 100 største bedriftene i norsk næringsliv ligger i Oslo og Akershus 4, mens tallet er 75 prosent for landets 50 største bedrifter. Disse står for 42 prosent av all omsetningen i Norge 5.

8.4.1 Motiver for lokalisering

I en spørreundersøkelse utført av Stig-Erik Jakobsen og Knut Onsager identifiserte selskapene følgende lokaliseringsfordeler som de viktigste:

• Tilgang på høyt kvalifisert arbeidskraft.

• Muligheter for uformell kontakt med forretningsforbindelser.

• Lett tilgang for andre enheter i konsernet.

• Nærhet til spesialisert foretaksmiljø.

Undersøkelsen viste imidlertid at selskapene i liten grad vurderer en flytting av hovedkontoret. Det er gjerne spesielle hendelser som setter i gang en slik diskusjon, slik som sterk vekst og eierendringer. Oppkjøp fører ofte til flytting av hovedkontor.

8.4.2 Effekter for regionen

Hovedkontorene kan ha en betydelig effekt på kunnskapsutviklingen i egen region. Det foregår en viktig gjensidig læring mellom hovedkontoret og nærliggende kunder, leverandører og samarbeidspartnere. Hovedkontoret vil også ha en tendens til å kjøpe kunnskapsintensive tjenester lokalt, noe som gir grunnlag for utviklingen av et tjenestetilbud som også andre bedrifter vil ha glede av.

Større bedrifter vil også kunne investere i andre bedrifter, og det er mulig at de vil ha en tendens til å investere mer i den nærliggende regionen, rett og slett fordi selskapet vil ha mer kunnskap om bedriftene og forretningsmulighetene i nabolaget.

Videre vil hovedkontorene kunne ha en effekt på regionen ved at representanter for kontoret sitter i styret for andre selskaper og organisasjoner eller deltar i regionale nettverk.

Man skal likevel ikke overdrive betydningen av geografisk nærhet. Jakobsen og Onsager viser at også hovedkontorer som er lokalisert i hovedstadsregionen i betydelig grad baserer seg på informasjonskilder fra andre steder i landet eller utenfor landet. Den økende betydningen av internasjonale nettverk bidrar også til at den umiddelbare effekten på nærmiljøet vil kunne bli mindre.

8.4.3 Hovedkontorenes rolle i den nasjonale politikken

Hovedkontorene spiller ofte en like stor rolle for næringsutviklingen i landet for øvrig som for Oslo-regionen. Det som tjener hovedkontorene i Oslo-regionen behøver derfor ikke gå på bekostning av næringsutviklingen i andre regioner.

Videre fører hovedkontorenes samspill med avdelinger, kunder og leverandører i inn og utland til at de fungerer som kunnskapsnoder i større nettverk for læring og innovasjon. Hvis betydelige deler av FoU-aktiviteten er lagt til hovedkvarteret, vil enhetens evne til å innhente, forstå og gjøre bruk av ny kunnskap være avgjørende for selskapet som helhet. Dette innebefatter samspill med andre selskaper og forskningsinstitusjoner. Et samarbeid mellom hovedkontorets forskere og forskningsinstitusjoner i Oslo-området vil derfor kunne være med på å styrke lærings- og innovasjonsevnen til produksjonsenheten i en annen landsdel. På den annen side vil den innovasjonsaktiviteten som finner sted ved produksjonsenhetene utenfor Oslo bidra til å styrke læringen til hovedkvarterets forskere og ingeniører.

8.5 Senter for nasjonal vekst?

Samspillet mellom Oslo og resten av landet er preget av gjensidig avhengighet. Oslo trenger det norske markedet for tjenester til bedrifter. Går det godt for Norge har Osloregionen store muligheter.

For at Oslo skal bidra på en god måte til utviklingen i hele landet er det samtidig vesentlig at Oslo og Osloregionen er en internasjonalt konkurransedyktig region. Dette drøftes i avsnitt 8.6.

8.5.1 Osloregionen som vekstsenter

Osloregionen i vid forstand, er det eneste byområdet i Norge som kan sammenlignes med slike storbyområder andre steder i verden.

• Osloregionen har gode forutsetninger for innovasjon (dvs. omstillings- og nyskapingsevne i vid forstand), men dette gir seg lite utslag i kommersialisering av nye produkter og tjenester.

• Det er relativt lite salg av varer og tjenester til utlandet og Osloregionens viktigste market er regionen selv og resten av Norge. Dette underbygger regionens betydning for innovasjon og verdiskaping i landet for øvrig.

• Oslo er en dyr by, og det er en fare for at tjenestenæringene og offentlig sektor trenger ut andre former for nyskapende virksomhet.

• Oslo er ikke blant de best kjente eller mest profilerte storbyene i Europa.

• Økt internasjonalisering og globalisering kan være med på å svekke hovedstads- og styringsfunksjonene.

• Til de sterke sidene nevnes at Oslo/Akershus utgjør et stort marked og er blant de absolutt rikeste byregionene i Europa. Det er lav arbeidsledighet, et høyt utdanningsnivå, en ung befolkning og mange ansatt i kreative yrker.

Siden industrien er flyttet ut og næringslivet er dominert av tjenester, kan man heller ikke forvente en FoU-innsats på høyde med byer med sterke høyteknologiske bedrifter. Dette behøver ikke å være et stort problem så lenge bedriftene driver med relevant innovasjonsvirksomhet og har tilgang på bedrifter og forskningsmiljøer som kan gi dem den FoUen de trenger.

8.6 Internasjonalt konkurransedyktig region

Internasjonaliseringen blir betraktet både som en trussel (kunnskapsintensive arbeidsplasser flyttes ut av Norge) og en mulighet (kunnskapsintensive arbeidsplasser etableres i Norge) i den offentlige debatten. Begge deler skjer.

Osloregionen burde være en attraktiv by for internasjonal investering. UNCTADs såkalte Foreign Direct Investment Potential Index listet i 2004 opp Norge som nummer to i verden blant de mest investeringsvennlige i verden, bare forbigått av USA. Dette er en sammensatt indikator som bl.a. tar hensyn til forhold som BNP, BNP vekst, bruk av IKT, FoU-investeringer og mye mer. Dette er på ingen måte noe vitenskapelig mål, men også andre undersøkelser bekrefter at kulturelle, økonomiske og infrastrukturmessige forhold burde tilsi at Norge er et godt land for investeringer. Det samme gjelder naturligvis Osloregionen.

8.6.1 Tjenestenæringenes behov for eksport

Tjenestenæringene spiller en viktig rolle i Osloregionen, og det er viktig å få til god utvikling og lønnsomhet innenfor disse næringene. Betydningen av eksport vil variere i de ulike næringene, f.eks. har reiselivsnæringen behov for å tiltrekke seg internasjonale kunder. For andre næringer gjelder dette i mindre grad. Samtidig er det viktig at norske tjenestenæringer er konkurransedyktige også i et internasjonalt perspektiv. Økt eksport kan være en indikasjon på dette, og det internasjonale markedet kan være basis for utvikling av konkurransekraften.

8.6.2 Osloregionens konkurransekraft

Oslos rolle i den nasjonale arbeidsdelingen er primært som styrings-, kunnskaps- og finanssenter. Med en viss rett kan man derfor si at Osloregionen ikke primært konkurrerer med landets øvrige regioner, men med utenlandske byregioner.

Osloregionen er unik i Norge, men ikke i Europa. Dette er hovedkonklusjonen ved å gå igjennom studier som sammenlikner byregioner med hverandre ut fra hvor attraktive de er for næringsliv og befolkning. De såkalte Lisboa-kriteriene kan brukes for å sammenlikne regioners forutsetninger for konkurransekraft. Helsingfors tekniske universitet har gjort en analyse basert på 14 indikatorer.

På europeiske nivå framkommer et tydelig sentrum-periferimønster. Innad i landene handler det om hovedstadsområdene (og i noen land andre økonomiske sentre) versus resten av landene. De regionene som har de beste konkurranseforutsetningene karakteriseres vanligvis av tette urbane strukturer og god tilgjengelighet. De fire mest konkurransekraftige regionene, når man måler på denne måten, er Zürich- og Baselregionene i Sveits, Oxfordregionen i Storbritannia og Stockholmsregionen.

Norden – og spesielt Norge – er det eneste store unntaket fra dette generelle mønsteret. Alle norske landsdeler med unntak av Nord-Norge ligger på toppen av den europeiske regionale listen. Oslo/Akershus og Agder/Rogaland ligger på delt åttendeplass, mens Hedmark/Oppland, Sør-Østlandet, Vestlandet og Trøndelag alle havner på delt 23. plass. Nord-Norge kommer først på delt 45. plass, sammen med regioner som Tyrol og Oberösterreich i Østerrike, East Scotland og de svenske regionene Norra Mellansverige og Mellersta Norrland.

Det som løfter alle de norske landsdelene er de arbeidsmarkedsrelaterte faktorene. Man har høy sysselsettingsgrad både totalt sett og for den eldre arbeidskraften, lav arbeidsløshet generelt og også lav langtidsarbeidsløshet. Oslo/Akershus, Agder/Rogaland og Vestlandet har også høy BNP per capita, selv om BNP per sysselsatt er på europeisk middelnivå i de to sistnevnte. I Hedmark/Oppland, Sør-Østlandet, Agder/Rogaland, Vestlandet og Trøndelag er det også små interne forskjeller i arbeidsløshetsgraden. Ingen norsk landsdel plasserer seg i den dårligste fjerdedelen av de europeiske regionene på noen av de sju indikatorene.

Forskjellen mellom Oslo/Akershus og Agder/Rogaland på den ene siden og f.eks. Stockholm på den andre, er i første rekke at de norske regionene har lavere produktivitet pr. sysselsatt og lavere FoU-utgifter. Årsaken til dette er først og fremst at Norge har en tjeneste- og råvarebasert økonomi, og at man derfor ikke har noen sterk vareproduserende industrisektor med store investeringer i produksjonsanlegg og FoU.

8.7 Politikk for innovasjon, verdiskaping og samspill

Osloregionens næringsliv gjør det bra og økonomien er sterk, men regjeringens innovasjonspolitikk er viktig også for hovedstadsregionen. Politikken overfor Osloregionen må også veies opp mot behovene i andre deler av landet. Oslo-bedriftene har en rekke fordeler som bedrifter i andre deler av landet gjerne ikke har, herunder hovedflyplass, en godt utbygd infrastruktur, gode kulturtilbud, nærhet til kunnskapsinstitusjoner, hovedkontorer og offentlige myndigheter m.v. Ønsket om å få til likeverdige levekår i hele landet og opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønstrene, innebærer at det er etablert enkelte ordninger der andre deler av landet er prioritert spesielt. Disse ordningene omtales i liten grad her.

8.7.1 Strategier og satsinger for å styrke og utnytte Osloregionens økonomiske konkurranseevne:

Regjeringen vil bidra til å styrke verdiskapingen i Osloregionen og til å gjøre den til en internasjonalt mer konkurransedyktig region. Staten har en viktig rolle i innovasjons- og næringspolitikken. Etablerte og nye ordninger går fram av vedlegg 7.

Regjeringen legger spesielt vekt på:

• Klart, tydelig og langsiktig statlig engasjement. For næringsliv, innovasjon og verdiskaping er langsiktig og forutsigbar statlig tilrettelegging viktig. Regjeringen vil satse ytterligere på forskning og nyskaping i årene som kommer. Regjeringen vil særlig satse på tiltak som stimulerer næringslivets forskningsinnsats og tiltak for nyttiggjøring av forskningsresultater.

• Infrastrukturen for innovasjon og forskning. Regjeringen vil bygge denne infrastrukturen videre ut.

• Klyngefokus. Regjeringen støtter arbeidet med utvikling av sterke innovasjons- og næringsklynger, og vil videreføre Hovedstadsprosjektet med dette formål.

• God arbeidskraft. En mer offensiv strategi for å kvalifisere regionens arbeidssøkere og legge til rette for rekruttering av utenlandsk ekspertise.

• Internasjonal profilering. Staten ønsker å samarbeide med Osloregionen om bedre internasjonal profilering av hovedstadsregionen

Myndighetene i regionen, med Oslo kommune i spissen, har viktige oppgaver for å legge til rette for verdiskaping og innovasjon. På alle måter er det sentralt at de løser sine oppgaver når det gjelder velferd, byutvikling og regional infrastruktur.

• Klyngesamarbeid. Hovedstadsprosjektet har pekt ut fem sterke næringsklynger. Det er viktig at myndighetene i regionen følger opp.

• Regionalt samarbeid. Samarbeidet som er innledet gjennom samarbeidsalliansen Osloregionen har satt seg som mål å utvikle regionen til en internasjonalt konkurransedyktig region. Det er viktig at dette regionale initiativet videreutvikles.

• Oslo Teknopol. Oslo kommune og Akershus fylkeskommune har sammen et selskap som kan drive et regionalt arbeid for koordinering, utviklingssamarbeid, utredning og profilering av regionen. Det er planer for videreutvikling av selskapet som kan bli et enda viktigere instrument for innovasjonsarbeidet i regionen.

• Møteplasser. Det å utvikle møteplasser for næringsliv og forskning og for næringsliv og myndigheter er viktig, og myndighetene kan sørge for at dette er åpent for alle aktører som har noe å bidra med. Staten vil bidra fra sin side.

• Kunnskapsallianse. Oslo kommune har tatt initiativ til en kunnskapsallianse med universitet og høyskoler. Regjeringen vil støtte aktivt arbeidet for å utnytte kunnskapssystemets ressurser til fordel for verdiskapingen i regionen.

Det nye rammeprogrammet for regional FoU og innovasjon (VRI) i regi av Forskningsrådet er interessant i denne sammenheng. I tillegg til generelle og næringsnøytrale virkemidler, satses det på forskning og utvikling rettet mot næringer der Norge har spesielle fortrinn og hvor det er betydelig verdiskapingspotensial. Regjeringens arbeid med maritim strategi og reiselivsstrategien er sentralt i denne sammenhengen.

Virkemiddelbruken skal utvikles som del av en helhetlig territoriell politikk, der en bygger på den gjensidige avhengigheten mellom Osloregionen og andre landsdeler. Dette fyller ut arbeidet med en differensiert regionalpolitikk og har klar sammenheng med oppfølgingen av forvaltningsreformen på dette området.

Staten bidrar gjennom en rekke etablerte og nye ordninger til å fremme økt innovasjon i hovedstadsregionen. De nasjonale virkemiddelaktørene Innovasjon Norge, Norges forskningsråd og SIVA er viktige i denne sammenheng. Eksempler på aktuelle ordninger er SkatteFunn, IFU og OFU-kontrakter, såkornfond, SFF (Sentre for fremragende forskning), SFI (Sentre for forskningsdrevet innovasjon) og TTO (teknologioverføringsselskaper ved universitetene). Næringsrettede midler til regional utvikling gjennom fylkeskommunen er økt, og som ledd i forvaltningsreformen (St.meld. nr. 12 (2006–2007) Regionale fortrinn – regional framtid er det foreslått regionale forskningsfond. Vedlegg 7 gir en oversikt over etablerte og nye ordninger.

Innovasjonspolitikken skal legge til rette for fremtidig verdiskaping, sysselsetting og velferd. Et livskraftig næringsliv avhenger av stadig fornyelse, og for å opprettholde dagens velferdssamfunn er det viktig å utvikle ny og lønnsom næringsvirksomhet. Stadig sterkere internasjonal konkurranse og raske endringer i markeder gjør det nødvendig at norske bedrifter innoverer og fornyer seg, og dermed sikrer fortsatt god konkurranseevne og høy verdiskaping i Norge. Regjeringen har derfor satt i gang arbeidet med den første stortingsmeldingen om innovasjonspolitikk. Det tas sikte på å legge fram meldingen for Stortinget våren 2008. Meldingen skal følge opp målsettingen i Soria Moria-erklæringen om at Norge skal bli en av de ledende, innovative, dynamiske og kunnskapsbaserte økonomiene i verden innenfor de områder hvor vi har fortrinn, og at Norge skal være et godt land å drive næringsvirksomhet i.

Med utgangspunkt i strategiene ovenfor vil regjeringen arbeide innenfor innsatsområder som også er viktige i Osloregionen:

• Økt satsing på entreprenørskap.

• Økt internasjonal rekruttering og bedre samspill mellom FoU-institusjoner og næringsliv.

• Utvikling av samhandlingsarenaer.

• Styrke regionens næringsklynger.

• Internasjonal markedsføring og profilering.

8.7.2 Økt satsing på entreprenørskap

Entreprenørskap – etablering av ny virksomhet – er viktig for å sikre fornyelse og vekst i økonomien. For at en økonomi skal utvikles er vi avhengig av at nye bedrifter etableres, eksisterende bedrifter vokser og ulønnsomme bedrifter avvikles. Entreprenørskap kan betraktes som den sentrale drivkraften i å opprettholde denne dynamikken. Nyetablerte virksomheter medvirker til at nye produkter og mer innovative løsninger vokser frem. Internasjonale studier indikerer at det er en positiv og robust sammenheng mellom entreprenørskap og viktige faktorer som økonomisk vekst, virksomhetsoverlevelse, innovasjon, etablering av nye arbeidsplasser, teknologisk endring, produktivitetsvekst og eksport.

Selv om etableringstakten er meget høy i Oslo spesielt og høy i Osloregionen generelt, skyldes dette særlig en næringslivsstruktur preget av tjenesteytende bedrifter. Etableringstakten vil normalt være høyere i slike næringer. Mange av disse bedriftene er primært etablert for å sikre etablereren arbeid, ikke for vekst og ekspansjon. Det er ikke noe galt med slike bedrifter, de bidrar til verdiskapingen og ofte også til kunnskapsformidlingen i innovasjonssystemet, men på sikt trenger regionen og landet også større bedrifter med mer substansielle investeringer i læring og innovasjon generelt og forskning og utvikling spesielt. Dette er også av betydning for flyten av teknologi og kunnskap til de mindre bedriftene gjennom kunde-, leverandør- og samarbeidsforhold.

Regjeringens mål er å få flere kvinnelige entreprenører, og da særlig innvandrerkvinner. Andelen kvinnelige entreprenører i Norge ser ut til å være stigende (GEM 2006 6). Det arbeides målrettet for å mobilisere kvinner til å starte egne bedrifter og redusere kvinners barrierer knyttet til tilgang på bl.a. kompetanse, nettverk og kapital. I Osloregionen finnes det i dag flere nettverkskredittgrupper som jobber etter de prinsipper som nobelprisvinner Mohammad Yunus har utviklet. Oslo har også en egen inkubator, IKADA, (inkubator for kunstnere, arkitekter, designere og akademikere) som skal fremme nyetableringer av bedrifter med utgangspunkt i innovasjon innenfor kunst, arkitektur, design og akademiske fag 7. Her er kvinner prioritert målgruppe.

Entreprenørskap er en viktig satsing for Regjeringens nærings- og regionalpolitikk framover. Den statlige satsingen i Osloregionen vil inngå i det nasjonale arbeidet, men vil bli tilpasset regionale forutsetninger. I den forbindelse vil det bli lagt opp til et nært samarbeid med kommunene, fylkeskommunene og de relevante organisasjonene i regionen. Tre departementer (Kommunal- og regional, Kunnskap og Nærings- og handel) har utarbeidet en egen strategiplan for entreprenørskap i utdanningen («Se mulighetene og gjør noe med dem!»). Planen ble første gang lansert i mai 2004. Den skal være en dynamisk plan som forvaltes av Utdanningsdirektoratet. En konkret oppfølging av strategien fra regjeringens side er bevilgninger til Ungt Entreprenørskap. Regjeringen har siden 2005 mer enn doblet støtten til Ungt Entreprenørskap. Innvandrerbefolkningen utgjør en viktig ressurs i satsingen på entreprenørskap. KRD vil i samarbeid med berørte departementer vurdere hvordan denne ressursen kan utnyttes bedre.

Et viktig mål for strategien er at utdanningssystemet skal bidra til verdiskaping, nyetableringer og innovasjon i Norge ved å stimulere holdninger, kunnskap og ferdigheter hos elever, studenter og lærere på alle nivåer og utvikle en kultur for entreprenørskap. Med dette menes å styrke personlige egenskaper og holdninger hos den enkelte som gjør dem bedre rustet til nytenkning og til å tåle motgang, være kreative og stole på egne valg.

I grunnskole og videregående opplæring er dette målet ivaretatt gjennom reformen Kunnskapsløftet. Reformen legger godt til rette for utvikling av en entreprenørskapskultur gjennom å legge vekt på større variasjon i læringsformer og læring, mer praktisk læring og større valgfrihet i nært samspill mellom skolen og samfunns- og arbeidsliv. Entreprenørskap og entreprenørskapstankegang er nedfelt i mange læreplaner. Fra høsten 2007 etableres et nytt programfag innen utdanningsprogram for studiespesialisering, programområde for samfunnsfag og økonomi.Faget får betegnelsen entreprenørskap og bedriftsutvikling.

8.7.3 Økt internasjonal rekruttering – bedre samspill FoU-institusjoner og næringsliv

En landsdekkende ordning for nærings-PhD er under utredning og kan bidra til bedre kontakt mellom forskningsintensive bedrifter og universiteter og høgskoler.

I SWOT-analysen foreslås det at en bør utvikle internasjonale trainee-programmer, utvekslings- og hospiteringsprogrammer ved universiteter og i bedrifter, samt stipendordninger. Klyngene trenger ingeniører, økonomer, jurister, samfunnsvitere med videre, som kan språket og forstår kulturene i land som Kina, India, Korea, Singapore eller Russland. Kvoten for «ekspertinnvandring» til Norge blir ikke brukt opp. Det vil bli vurdert hvordan en kan styrke rekrutteringen av kompetansepersonale.

8.7.4 Utvikling av samhandlingsarenaer

SWOT-analysens forslag om å etablere samhandlingsarenaer hvor næringslivet – og da spesielt finansnæringen, forskere, folkevalgte og offentlig forvalting kan møtes, med formål om å styrke innovasjonsprosessene i Osloregionen, vil bli vurdert.

Oslo kommune har utarbeidet en strategi for samarbeid med kunnskapsinstitusjoner og kunnskapsmiljøer i Oslo. Planen understreker at det er viktig å etablere en robust infrastruktur for samarbeid mellom kommunen og Oslos kunnskapsmiljøer («Strategi for samarbeid mellom kunnskapsinstitusjoner og kunnskapsmiljøer»- Oslo kommune, Byrådet 2005). Et av målene er at Osloregionen skal utnytte sitt potensial som landets ledende næringsområde og styrke posisjonen som internasjonal næringsregion. Kommunen har engasjert seg sterkere i utformingen av gode vilkår for forskning og høyere utdanning i Oslo og Osloregionen i konkurranse med bl.a. Stockholm og København. Disse byene har større ressurser i form av finansiell styrke, flere viktige beslutningssentra og større industriell kompetanse enn Oslo har. Regjeringen ser positivt på en slik linje fra kommunen og vil støtte aktivt opp under denne prosessen når det gjelder statlige institusjoner.

8.7.5 Styrke regionens næringsklynger

I SWOT-analysen presenteres fem viktige næringsklynger for Osloregionen:

• Den maritime klyngen

• Energi-klyngen

• IKT-klyngen

• Livsvitenskapsklyngen

• Kulturklyngen (design, media og arkitektur)

KRD har for sin del besluttet å videreføre Storbyprosjektet hvor Hovedstadsprosjektet inngår. Dette innebærer at en fra statens side vil bidra til å styrke arbeidet med å støtte regionens næringsklynger. Det er viktig å se dette arbeidet også som en del av en videre utvikling av samarbeidet mellom myndigheter, forskning og næringsliv i Osloregionen.

8.7.6 Internasjonal markedsføring og profilering

Oslo er den viktigste innfallsporten for utenlandske turister til Norge. Dette gjelder både de som kommer med fly, bil og tog. Med dette som bakgrunn får Oslo stor nytte av all markedsføring med fokus på Norge som reisemål. Samtidig har de en mulighet til å dra nytte av at svært mange utenlandske reiselivsjournalister som kommer til Norge på invitasjon fra Innovasjon Norge også besøker Oslo.

Av totalt 4,9 millioner hotellovernattinger i 2006, var 1,2 millioner av disse i Oslo og 300 000 i Akershus, som ikke deltar i Innovasjon Norges aktiviteter. Dette viser at hovedstadsregionen har en stor andel av utenlandske gjestedøgn.

Oslo drar også stor nytte av det samarbeidet som Innovasjon Norge har med Norway Convention Bureau (NCB) innenfor markedsføring av Norge innen kongress, kurs- og konferansemarkedet. Dette er et samarbeid mellom de største byene i Norge og hvor Innovasjon Norge årlig bidrar med 500 000 kroner til aktiviteter i regi av NCB. I tillegg bidrar Innovasjon Norge med 750 000 kroner årlig inn til NCB for markedsføring av Norge som møte- og incentivereisemål. Innovasjon Norge har også stilt inntil 2,5 millioner kroner til rådighet for NCB til bruk i en garantiordning for kongressarrangører som jobber for å få utenlandske kongresser til Norge. Dette er midler og satsinger som i stor grad kommer Oslo og hovedstadsregionen til gode. Innovasjon Norge har også et samarbeid med Cruise Norway for å markedsføre Norge som cruisedestinasjon. Oslo havn og Oslo by er viktige stopp for svært mange av cruiseskipene som besøker Norge.

Hovedstadsregionen kan gjennom å utvide sitt samarbeid med Innovasjon Norge bidra både til å forsterke de overordnede aktivitetene som Innovasjon Norge gjennomfører, og til å utnytte den muligheten som ligger i å skape fokus på egen destinasjon i tilknytning til den overordnede markedsføringen.

Innovasjon Norge har en viktig rolle når det gjelder å utvikle strategier for omdømme og for å fremme regionale næringsklynger. Norges Forskningsråd har regionale innovasjonsprogrammer som understøtter disse satsingene. Innovasjon Norge har også som formål å fremme innovasjon, internasjonalisering og profilering, og er sammen med Oslo Teknopol den sterkeste pådriveren i dette arbeidet i regionen.

Det ligger et uutnyttet potensial i et bedre samspill mellom næringslivet/FoU-miljøene i Osloregionen og næringslivet i resten av landet. For regionen vil det være av avgjørende betydning for en positiv utvikling at det blir etablert klare internasjonale og nasjonale ambisjoner og mål. Internasjonalt må regionen måle seg mot og overgå konkurrerende regioner, og nasjonalt bør regionens rolle som motor innenfor innovasjon og internasjonal profilering anerkjennes i større grad enn i dag.

Bl.a. viser vurderinger fra Hovedstadsprosjektet og SWOT-analysen at det i alle de fem klyngene påpekes at det er behov for å gjøre Oslo-regionen bedre kjent. SWOT-analysen understreker at det må tas utgangspunkt i noen av de fordelene som Oslo-regionen har. Oslos rolle som senter for de maritime hovedkontorene og kunnskapsnav er eksempler på slike fordeler.

Regjeringen vil samarbeide med Osloregionen om bedre internasjonal profilering av hovedstadsregionen. Innovasjon Norge samarbeider med regionene innenfor rammen av spleiselag der regionene bidrar til å samfinansiere prosjekter de har direkte interesse av. Å markedsføre hovedstaden Oslo er viktig for markedsføringen av Norge. Som viktig innfallsport til Norge har Oslo og Osloregionen stor nytte av bedre markedsføring av hele Norge. Regjeringen ønsker derfor at samarbeidet mellom Osloregionen og Innovasjon Norge skal utvikles videre.