3 Levekår og velferd

Levekår handler om de ressurser den enkelte disponerer og hvilke muligheter folk har til å dra nytte av ressursene og til å skape gode liv for seg og sine. Levekår handler også om hvordan folk opplever at de har det, hvilken livskvalitet de har og hvor tilfreds og lykkelig de er.

Osloområdet byr på rike muligheter og gir folk god livskvalitet, men forskjeller i levekår og miljø fører likevel til betydelige utfordringer. Lokale, regionale og nasjonale myndigheter har ansvar for ulike deler av velferdspolitikken, og må derfor spille sammen for å utvikle velferden og sørge for bedre fordeling av levekårene.

En bredt anlagt levekårsstudie som nylig er gjennomført for Oslo kommune, viser at de fleste synes de har det godt eller svært godt. Oslo er et sted der folk opplever frihet og mulighet til å leve som de vil. Men Oslo er også en by der det finnes grupper som ikke har det bra, som har dårlig helse, står utenfor arbeidslivet eller som har svært lav inntekt. Bl.a. er det et betydelig antall barn som vokser opp i familier med svært lav inntekt, de fleste av dem barn med ikke-vestlig bakgrunn. Levekårsutfordringene i Osloregionen har en klar etnisk dimensjon.

Regjeringen er opptatt av alle sidene ved levekår og livskvalitet, og har lagt fram stortingsmeldinger 1 som trekker opp strategier for å utjevne levekår, sikre at alle får muligheter for læring, sikre arbeid, velferd og inkludering, utjevne sosial ulikhet i helse og for å bedre omsorgstjenester i framtida. Til sammen vil disse strategiene ha stor betydning for muligheten til å utjevne levekår og skape enda bedre livskvalitet i Osloregionen.

3.1 Klare levekårsforskjeller

I nordisk tradisjon for studier av levekår er det lagt vekt på de ressursene som den enkelte har. Menneskenes ressurser er av mange slag, og noen av dem kan måles relativt enkelt (inntekt, tilknytning til arbeidslivet, ytelser og tjenester fra det offentlige som registreres osv). Kunnskap og kompetanse kan måles indirekte gjennom utdanningsnivå som er registrert, mens boforhold er med i folke- og boligtellingen. Norske registre gir gode opplysninger om en rekke forhold, men sammenlikning med forholdene i andre land kan være vanskelig – både på grunn av svakere utbygd statistikk og ulikhet i begrepsbruk.

Opphopning av levekårsproblemer i bestemte kommuner eller bydeler vil ha betydning for dimensjonering av tjenestetilbud og hjelpetiltak. Et mye brukt mål er SSB og Sosial- og helsedirektoratets indeks for levekårsproblemer. Figur 3.1 viser indeksen for ulike deler av Osloregionen. Levekårsproblemene i Osloregionen som helhet er på omtrent samme nivå som i hele landet. Figuren viser at innenfor Osloregionen har Oslo kommune større opphopning av levekårsproblemer enn gjennomsnittet. Kommunene i indre ring rundt Oslo har klart minst levekårsproblemer, mens de ytre kommunene kommer dårligere ut enn både Oslo og kommunene mellom. Her ligger bl.a. byene Drammen, Moss, Sarpsborg og Fredrikstad.

Det er svært store forskjeller mellom enkeltkommuner innenfor området, der høyinntektskommuner som Asker, Bærum og Oppegård i Akershus kommer best ut, i tillegg til enkelte bydeler i Oslo. Vestlige bydeler i Oslo som Vestre Aker og Ullern har like lav indeks for levekårsproblemer som Bekkestua i Bærum, ca 2,0. I motsatt ende av skalaen finner vi bydeler som Gamle Oslo og Grorud i Oslo samt sentrumsbydeler i Sarpsborg og Fredrikstad med indeksverdi fra 8 til 9.

Kilde: SSB.

Bruken av slike indekser reiser vanskelige spørsmål. Det er grunn til å være varsom med å beskrive levekår i et geografisk område gjennom ett enkelt tall. Mange viktige sider ved levekår inngår ikke, slik som naturmiljø, trafikk og forurensning, arbeidsmiljø, sosiale relasjoner og tjenestetilbud. Indeksen er et uttrykk for opphopning av visse velferdsproblemer i befolkningen knyttet til arbeid, helse, økonomi og vold/utrygghet.

Både Oslo og nabokommunene kan i slike sammenlikninger beskrives som relativt gjennomsnittlige norske kommuner, men fordelt på bydelsnivå i Oslo framkommer helt andre resultater. Oslo har både de beste og dårligste levekårene i landet.

3.1.1 Inntekt og ulikhet i en klasse for seg

Inntektsnivået per innbygger er høyere i Oslo enn i landet som helhet, og inntektsveksten i årene 1993 – 2004 har vært sterkere i Oslo enn ellers i landet (se fig. 3.2). Gjennomsnittlig inntekt per innbygger i Oslo har økt fra kroner 191 000 i 1993 til kroner 285 000 i 2004, målt i faste 2004-priser. Den tilsvarende økningen for landet som helhet har vært fra kroner 157 000 til kroner 227 000. Samlet inntektsvekst per innbygger utgjorde 49 prosent i Oslo og 42 prosent i landet som helhet i denne perioden (Epland og Kirkeberg 2006).

De samlede inntektene består av yrkesinntekt, kapitalinntekt og overføringer (se fig. 3.3). Yrkesinntekt er den største inntektskilden, og består av lønnsinntekter og inntekt fra selvstendig næringsvirksomhet. Lønnsinntektene per lønnsmottaker økte med 36 prosent i Oslo i perioden 1993 – 2004, mens økningen var 39 prosent på landsbasis. For næringsinntektene var veksten i Oslo betydelig sterkere enn i landet som helhet. For mottakerne av næringsinntekt økte inntektene i gjennomsnitt med 30 prosent i Oslo mot 18 prosent i landet som helhet.

Hovedstadsbefolkningen mottok 14,7 milliarder kroner i ulike pensjoner fra folketrygden i 2004 – en andel på 10,5 prosent. I 1993 var tilsvarende andel 12,7 prosent. Endringen henger sammen med nedgangen i antall alderspensjonister i Oslo. Mens antall mottakere av pensjoner økte for landet som helhet har antall pensjonister i Oslo gått ned fra 117 000 i 1993 til 110 000 personer i 2004.

Skattefrie overføringer omfatter en rekke ulike stønader som barnetrygd, kontantstøtte, bostøtte, sosialhjelp, grunn- og hjelpestønad, studiestipend mv. Målt per innbygger økte disse skattefrie inntektene i Oslo med 13 prosent fra 1993 til 2004 i faste priser. I landet som helhet var tilsvarende økning 28 prosent. I 1993 ble nesten hver fjerde krone i sosialhjelp utbetalt til en husholdning i Oslo. Denne andelen har minsket og i 2004 blir hver femte krone i sosialhjelp utbetalt til hovedstadsbefolkningen, men fortsatt var Oslo sterkt overrepresentert i bruk av økonomisk sosialhjelp.

Kilde: SSB, inntektsstatistikk for personer og familier

Kilde: SSB, inntektsstatistikk for personer og husholdninger

Mottakere av ulike typer avkastning på kapital er sterkt overrepresentert i Oslo. I 2004 mottok innbyggere i Oslo til sammen mer enn 25 milliarder kroner i ulike kapitalinntekter – en andel på 28 prosent av all kapitalinntekt i landet. Aksjeutbytte var den klart største enkeltinntekten med til sammen 19,6 milliarder kroner. I 2004 ble nesten en tredel av alt aksjeutbytte i landet utdelt til personer bosatt i hovedstaden. Tilsvarende andel i 1993 var i underkant av 27 prosent. Av alle som mottok aksjeutbytte i 2004 var 14 prosent bosatt i Oslo, mens andelen var 17 prosent i 1993. Det har med andre ord blitt relativt sett færre personer i hovedstaden som mottar aksjeutbytte, men de mottar nå betraktelig større beløp.

Ulike metoder for sammenlikning

Gjennomsnittlig husholdningsinntekt etter skatt for alle norske husholdninger var 359 000 kroner i 2004. Gjennomsnittsinntekten for husholdningene i Oslo var klart høyere med et beløp på 415 000 kroner. Dette betyr at husholdningene i hovedstaden hadde en gjennomsnittsinntekt som var 16 prosent høyere enn landsgjennomsnittet.

Ved å benytte median som inntektsmål, framkommer det et helt annet bilde. Medianinntekt per husholdning er klart lavere i Oslo enn i landet sett under ett – 276 000 kroner i hovedstaden mot 295 000 på landsbasis. Den store forskjellen mellom median og gjennomsnitt for hovedstaden er en klar indikasjon på at en liten andel av husholdningene trekker gjennomsnittet kraftig opp.

Ved å måle inntekt per forbruksenhet i Oslo blir medianens nivå 5 prosent høyere i Oslo enn for hele landet. Det skyldes at Oslo har mange aleneboende, slik at husholdningenes inntekter i gjennomsnitt ikke skal forsørge like mange som i landsgjennomsnitt (se også kap. 2.4). På samme måte er gjennomsnittsinntekten for Oslo 22 prosent høyere enn landsgjennomsnittet målt som inntekt per forbruksenhet.

Økonomisk ulikhet i Oslo

Det er godt dokumentert gjennom tidligere studier at de økonomiske forskjellene i Oslo er større enn i resten av landet, og at ulikheten økte på 1990-tallet (St.meld. nr. 50 (1998 – 99) Utjamningsmeldinga). Studier viser at økte inntektsulikheter i stor grad kan føres tilbake til veksten i «nye» næringer – både gjennom de høye inntekter de i mange tilfeller gir, og ved at disse mer enn «gamle» næringer utvikler betydelige interne inntektsforskjeller 2. Nyere data tyder på at dette mønsteret er forsterket. I 2004 disponerte den «fattigste» tidelen av befolkningen i Oslo 2,4 prosent av all husholdningsinntekt i Oslo, mens tilsvarende andel i hele landet var 3,7 prosent. På den annen side var det en ekstrem inntektskonsentrasjon i toppen av inntektsfordelingen i Oslo, der den rikeste tidelen disponerer 39 prosent av all inntekt i 2004. Tilsvarende andel for samme gruppe for hele landet var 25 prosent. Ulikheten har økt betydelig i tiårsperioden 1994 – 2004. Den rikeste tidelen av hovedstadsbefolkningen økte f.eks. sin andel av den totale inntekten fra om lag 25 prosent i 1994 til 39 prosent i 2004, mens alle andre inntektsklasser ser ut til å ha fått redusert sin andel i samme periode. Selv om inntektsulikheten også har økt for hele landet sett under ett, har ulikheten økt klart mer i hovedstaden.

Levekårsundersøkelsen i Oslo (Fafo 2007) viser at en femtedel av Oslos voksne befolkning er velferdsstatsavhengig, dvs. at de får mer enn halvparten av sin inntekt i form av offentlige stønader som økonomisk sosialhjelp eller trygd. Andelen er høyest i de nye drabantbyene og blant innvandrerbefolkningen.

3.1.2 Fattigdom i Osloregionen

Fattigdom i Norge ser i stor grad ut til å være et hovedstadsproblem. Det skyldes særlig at innvandrere med bakgrunn fra ikke-vestlige land er sterkt overrepresentert blant personer med lav inntekt. Den høye andelen ikke-vestlige innvandrere i Oslo med dårlig arbeidsmarkedstilknytning, er en sentral forklaring på den høye andelen med lav inntekt i hovedstaden. Dessuten er andelen enslige, enslige forsørgere og unge voksne i etableringsfasen relativt høy iOslo sammenliknet med landet for øvrig. Dette er grupper som er overrepresentert i lavinntektsgruppen. Men det er betydelig variasjon i omfanget av lavinntekt mellom bydelene i Oslo (se fig. 3.4).

I gjennomsnitt har 8,3 prosent i Oslo lav inntekt, når vi bruker denne målemetoden. Andelen personer med lav inntekt er spesielt høy i bydelene Gamle Oslo, Grünerløkka og Søndre Nordstrand. Men også drabantbybydeler som Alna, Grorud, Bjerke og Stovner har en høyere andel personer med lav inntekt enn gjennomsnittet for Oslo. De indre bydelene Frogner og St. Hanshaugen har også en høyere andel med lav inntekt enn gjennomsnittet for byen. De ytre vestlig bydelene har en andel med lav inntekt som er betydelig under gjennomsnittet for Oslo, men likevel høyere enn landsgjennomsnittet på 3,3 prosent. Gjennomsnittet for Osloregionen (her Stor-Osloregionen jf. boks 2.3) er til sammenlikning 5,6 prosent.

Boligpriser, boligtyper og beliggenhet er sentrale faktorer for å forstå de selektive flytteprosessene som skjer i hovedstaden og graden av demografisk, etnisk og sosioøkonomisk segregasjon som avtegner seg.

Levekårsundersøkelsen (Fafo 2007) viser at 12 000 barn i Oslo vokser opp i husholdninger med inntekt under fattigdomsgrensen (under halvparten av medianinntekt for husholdningene). Av disse er 10 000 barn med ikke-vestlig bakgrunn.

3.1.3 Oslo er Norges annerledesby

Spørsmål som må vies spesiell oppmerksomhet i Oslo og deler av Osloområdet er:

• Oslo har større levekårsforskjeller mellom innbyggerne enn andre kommuner.

• Oslo har flere innbyggere med dårlige levekår og personer som er berørt av fattigdomsproblemer enn andre store byer og sentrale kommuner.

• Det er store helseforskjeller innenfor Oslo, det viser seg bl.a. ved en høy dødelighet i noen grupper av befolkningen og i enkelte bydeler.

• Konjunktursvingninger gir større utslag i Oslo enn i landet for øvrig, og arbeidsledigheten er høyere i hovedstaden.

• Oslo har en stor gruppe innbyggere med lav utdanning og mange med høy utdanning.

• Oslo har en større andel mennesker med innvandrerbakgrunn enn andre kommuner, det gjelder i særlig grad innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn.

• Oslo har stor tilflytting og fraflytting.

• Oslo har en betydelig befolkningsvekst og folketallet har de siste 20 årene økt med 100 000.

Osloregionen som helhet ligner derimot mer på andre regioner og landet som helhet. Mens Oslo har spesielt høyt utdanningsnivå og mange med lav utdanning, har nabokommunene mange med midlere utdanning. Flere av nabokommunene har også en jevnere fordeling av inntekt og levekår enn Oslo. Sett under ett ligger Osloregionen på linje med resten av landet, mens Oslo sett for seg er den norske annerledesbyen.

¹ Fattigdom er her definert som halvparten av medianinntekten, og vurdert for regionen sett for seg, slik at levekostnader og inntektsnivå ses i sammenheng.

Kilde: Mogstad 2005, SSB-rapport 2005/11

3.2 Spesielle utfordringer i arbeidsmarkedet

Et typisk kjennetegn ved Oslo som storby er at den trekker til seg mye arbeidskraft, spesielt i oppgangstider. Oslo har en netto innpendling på om lag 110 000 personer. Byen har et mangfoldig arbeidsmarked som gir mange muligheter, men også stor konkurranse om jobbene. Det var i 2005 nærmere 620 000 sysselsatte i fylkene Oslo og Akershus, mens de bosatte i dette området som var sysselsatt utgjorde 538 000.

Arbeidsmarkedet i Osloregionen har vært i bedring siden våren 2004 (se fig. 3.5). Etter tre år med fallende sysselsetting tok sysselsettingen seg da opp igjen, og fra 3. kvartal 2005 til 3. kvartal 2006 har veksten i sysselsettingen vært enda sterkere, med en økning på 24 000 sysselsatte i følge tall fra arbeidskraftsundersøkelsen (AKU).

Aetats bedriftsundersøkelse 2006 viste at vi må tilbake til slutten av 90-tallet for å finne tilsvarende høye sysselsettingsforventninger hos bedriftene. Samtidig viser tall for utlyste stillinger en sterk økning. Inntil oktober 2006 var det registrert 61 500 ledige stillinger i NAVs systemer, en økning på 43 prosent i forhold til tilsvarende periode i fjor. Arbeids- og velferdsdirektoratet venter en fortsatt økning i sysselsettingen det kommende året, og økende problemer med å rekruttere arbeidskraft.

Ledighetsnivået i Oslo har gjennom perioden 2002 – 2006 ligget over nivået for de øvrige delene av Osloregionen, jf. figur 3.5. Innenfor Osloregionen har ledigheten vært lavest i de nærmeste nabokommunene omkring Oslo. Men etter 2003 ser ledigheten ut til å ha gått sterkere ned i Oslo enn i de øvrige delene av regionen og i landet som helhet.

Selv om Oslo har mange arbeidsplasser og høy aktivitet har byen også i perioder mange arbeidsløse (se også kap. 2.5). Levekårsundersøkelsen (Fafo 2007) viser at 20 000 personer i yrkesaktiv alder i Oslo er arbeidsekskluderte, dvs. at de ikke har vært registrert med et arbeidsforhold på registreringstidspunktet fire år på rad de siste årene. Det er derfor en spesiell utfordring for regjeringen og kommunen å gjennomføre tiltak som gjør at flere ledige kvalifiseres for arbeid.

Kilde: SSB

3.2.1 Ledighetsutviklingen og generelle utviklingstrekk

Inntil oktober 2006 var det registrert om lag 18 100 personer som helt ledige eller på tiltak i Oslo og Akershus. Av disse var 11 800 i Oslo, noe som utgjør 4 prosent av arbeidsstyrken. Oslo har den høyeste ledigheten i forhold til arbeidstyrken, med unntak av Nordland og Finnmark. I Akershus var imidlertid summen av ledige og tiltaksdeltakere betydelig lavere, med 2,4 prosent av arbeidsstyrken. For landet som helhet utgjorde personer som er helt ledige eller på tiltak 3,1 prosent av arbeidsstyrken. Det ventes fortsatt nedgang i arbeidsledigheten i Oslo og Akershus i 2007.

Fra oktober 2005 til oktober 2006 har antall registrerte ledige i både Oslo og Akershus gått ned med 28 prosent mens nedgangen i landet som helhet har vært 31 prosent. Nedgangen har vært spesielt sterk for yrker som ingeniører, IKT-fag, meglere og konsulenter.

Ett kjennetegn ved arbeidsmarkedet i Osloregionen er at arbeidsstyrken har høy utdanning og kompetanse, noe som også gjenspeiles i ledighetstallene. I 2006 hadde 35 prosent av de helt ledige i Oslo høyskole- eller universitetsutdanning, mens den tilsvarende andelen var 27 prosent i Akershus. For landet som helhet har 24 prosent av de helt ledige høyere utdanning. Oslo har et stort antall utdanningsinstitusjoner, og det er grunn til å tro at et betydelig antall innflyttede studenter som har fullført utdanningen, blir boende i byen og søker arbeid. For Oslo er det registrert noe høyere ledighet i aldersgruppene 25 – 29 år og 30 – 39 år enn landsgjennomsnittet.

Oslo er det fylket som har høyest langtidsledighet. I 2006 var i gjennomsnitt 31 prosent av de ledige langtidsledige, dvs. at de hadde en sammenhengende ledighetsperiode på minst 26 uker. For landet som helhet var andelen langtidsledige 25 prosent. Langtidsledigheten har gått ned med om lag to prosentpoeng for Oslo i perioden oktober 2005 til oktober 2006, mens den var om lag uendret for landet som helhet.

Etter endringer i regelverket for attføring i 2004 opplevde Oslo og Akershus en stor økning av nye attføringssøkere. Antall yrkeshemmede har økt fra om lag 14 000 ved inngangen til 2004 til om lag 19 100 ved utgangen av oktober 2006. Oslo og Akershus er sammen med Vestfold de eneste fylkene som ikke har hatt nedgang i antall yrkeshemmede det siste året.

I St.meld. nr. 9 (2006 – 2007) Arbeid, velferd og inkludering presenteres strategier og tiltak for å styrke inkluderingen i arbeidslivet av personer i yrkesaktiv alder, som har problemer med å få innpass i eller som er i fare for eller i ferd med å falle ut av arbeidslivet. Forslagene omtales nedenfor (se kap. 3.5). Stortinget har i all vesentlighet sluttet seg til de strategier og tiltak som ble varslet i meldingen, jf. Inst.S.nr. 148 (2006 – 2007). Meldingen tar utgangspunkt i at om lag 700 000 personer – ca av befolkningen i alderen ca. 20 – 65 år – er midlertidig eller varig helt eller delvis ute av arbeidslivet som følge av arbeidsløshet, sykdom/helsesvikt eller andre problemer.

Etter regjeringens vurdering er det spesielt stor verdi knyttet til en vellykket reform i hovedstadsregionen. Fra regjeringens og NAVs side vil det bli lagt stor vekt på å bidra til en god gjennomføring og skape de resultatene som er ønsket. Hva en får til i Oslo-området er åpenbart svært viktig for å sikre at disse reformene skal bli vellykket og få de tilsiktede konsekvensene. Samtidig er verdien av å få til dette størst i det samme området.

3.2.2 Arbeidsinnvandring

Regjeringen har bestemt at det skal legges fram en stortingsmelding om arbeidsinnvandring som fremmes for Stortinget i vårsesjonen 2008. Den skal drøfte eksisterende politikk og vurdere tiltak som kan gjøre det norske arbeidsmarkedet mer attraktivt, særlig for kompetent arbeidskraft fra land i og utenfor EØS-området.

Det er aktuelt å se nærmere på;

• behovet for arbeidskraft i ulike deler av økonomien

• erfaringene med arbeidsinnvandring i Norge

• virkningene av arbeidsinnvandring på arbeidsmarkedet, bl.a. lønns- og arbeidsvilkår

• integrering av nye innvandrere, f.eks. bolig, skole osv.

• erfaringene med arbeidsinnvandring i andre land

• virkninger for avsenderlandet, herunder hjernefluktproblematikk

3.3 Bolig – plattform for sosial og økonomisk deltakelse

Boligmarkedet i Oslo er preget av et høyt prisnivå og et stort antall omsetninger. Prisstigningen på mindre boliger i indre by har vært særlig sterk. Den sterke prisstigningen rammer økonomisk utsatte grupper. Høye boutgifter kan for lavinntektsgrupper bety at inntektene ikke strekker til for livsopphold. Andelen inntektsfattige er svært høy blant leietakere sammenliknet med selveiere. Andelen som både har lav inntekt og har høy boutgiftsbelastning er om lag dobbelt så høy i Oslo som i spredtbygde strøk 3.

Nye boligkonsepter

Små boliger (til dels svært små på 15 – 20 kvm) blir markedsført som trendy og urbane. Kjøpesummen blir relativt lav, selv med høy kvadratmeterpris, fordi leilighetene er små. Noen leiligheter selges med lavt innskudd eller tilbud om lån uten avdrag de første årene. Dette kan appellere til unge med lite egenkapital eller svake lånemuligheter. I boliger organisert som frittstående borettslag risikerer man å stå ansvarlig for naboens gjeld ved økt rente og betalingsproblemer. Det er også en fare for at slike reelt sett dyre boliger kan bli vanskeligere å selge dersom boligmarkedet går tregere. Regjeringen mener det er viktig at det finnes et segment i boligmarkedet som kan fungere som inngangsbillett til det ordinære boligmarkedet for unge i etableringsfasen. Det er uheldig hvis boliger med lite krav til egenkapital innebærer høy risiko for kjøperne. Regjeringen vil derfor følge utviklingen og vurdere tiltak for å bidra til gode boliger for unge.

3.3.1 Boligpolitiske virkemidler

Kommunene har ansvar for å legge til rette for boligbygging og for å medvirke til å framskaffe boliger til vanskeligstilte. Staten gjennom Husbanken skal legge til rette boligvirkemidler som kommunene kan bruke til å gi gode botilbud til vanskeligstilte grupper, og utvikle gode bomiljøer og områder. Nedenfor gjennomgås regjeringens vurderinger av boligvirkemidlene og viktige oppgaver i Oslo og hovedstadsregionen. Lovene som regulerer boligmarkedet, leieforhold osv. er også et viktig boligpolitisk redskap.

Bostøtten

Bostøtten er det viktigste statlige økonomiske virkemidlet overfor vanskeligstilte på boligmarkedet. Bostøtten skal medvirke til at eldre, uføre, barnefamilier m.fl. med svak økonomi skal kunne anskaffe, eller bli boende i en god og hensiktsmessig bolig. Data fra 2005 viser at 21 av 1000 innbyggere i Oslo mottok bostøtte, nær landsgjennomsnittet på 22 av 1000 innbyggere. Andelen mottakere kan synes lavt i lys av den høye andelen fattige. Årsaken er at mange lavinntektshushold i Oslo etter regelverket ikke har rett på statlig bostøtte 4. Oslo kommune har også bostøtteordninger som supplement til statlige ordninger.

Bostøttereglene tar hensyn til at boutgiftene kan være spesielt høye i storbyene, og det gis mulighet for å få høyere bostøtte. Regjeringen har satt i gang en bred gjennomgang for å utvikle ordningen som en viktig velferdsordning, der bl.a. geografiske forskjeller i boutgifter og nye målgrupper vil bli vurdert.

Startlån til etablering i egen bolig

Høye boligpriser krever høy egenkapital ved kjøp av bolig for de fleste boligkjøpere. Dette er særlig en utfordring for unge i etableringsfasen. De yngste bruker størst del av inntekten på boutgifter. De tre siste levekårsundersøkelsene (1997, 2001 og 2004) viser likevel ingen tegn til at etableringsproblemene for de unge har økt. Det kan imidlertid være vanskelig å få innpass på boligmarkedet for unge med lav eller ingen egenkapital. Husbankens startlån er et viktig virkemiddel for kommunene.

Startlånet må ses i sammenheng med andre boligvirkemidler. I Oslo og Akershus får en svært lav andel startlånsmottakere samtidig bostøtte (ca. 5 prosent), mens andelen med boligtilskudd er høy (nærmere 30 prosent). Kommunene vurderer startlånet som et viktig og godt egnet boligsosialt virkemiddel, men det er forbedringspunkter bl.a. når det gjelder forholdet mellom startlånet og andre boligvirkemidler 5.

For boligsøkere kan det være et problem at få kommuner gir startlån til kjøp av bolig i andre kommuner. Ettersom Osloregionen i stor grad kan sees på som ett boligmarked, vil det være enklere for boligkjøpere dersom de kan søke etter bolig i et større geografisk område. Husbanken skal være tilgjengelig for kommunene og veilede dem i spørsmål vedrørende videreføring av startlån til annen kommune.

3.3.2 Minoritetsbefolkningen får bedre boligforhold

Mange innvandrere er etablert i boliger med god standard, men det er flere som bor trangt, flere som leier og flere som har korttidskontrakter, enn gjennomsnittet for sammenlignbare grupper (Østby 2005). Mange ikke-vestlige innvandrere har større vansker med å få leid en bolig enn andre (Søholt 2005). Derfor er det innført egne bestemmelser i boliglovene som slår fast at diskriminering er ulovlig.

De siste tiårene har andelen ikke-vestlige innvandrere i de ytre bydelene i Oslo økt, bl.a. i bydel Søndre Nordstrand og bydelene i Groruddalen. De husholdningene som flytter fra Oslo indre øst til ytre øst, er ofte bedre økonomisk stilt og har lenger botid i Norge enn dem som blir igjen (Blom 2005). Økt flytting mot Oslo ytre øst medfører at flere innvandrere bosetter seg i borettslag. Når de nye beboergruppene får en forståelse for denne boformen, kan deltakelsen også gi gode muligheter for integrering. Tiltak som skal bidra til å øke deltakelsen og bedre dialogen og samhandlingen på tvers av kulturelle skillelinjer, vil derfor inngå som en del av satsingsområde 3 (Bolig-, by og stedsutvikling) i Groruddalssatsingen, og regjeringen vil støtte utviklingen av en bomiljøvaktmesterordning for å stimulere integrering i bomiljøene.

3.3.3 Utleieboliger

Både Oslo og Akershus hadde en sterk økning i antall leieboliger på 90-tallet, men andelen har holdt seg forholdsvis stabil de siste årene. Folke- og boligtellingen i 2001 viste at det er omtrent 30 prosent leietakere blant husholdningene i Oslo, mot 23 prosent på landsbasis. I alt er det om lag 80 000 leieboliger i Oslo. I Oslo og Akershus må en i gjennomsnitt betale nær 6 000 kroner i månedlig leie, mens tilsvarende leie i Nord-Norge er i underkant av 4 000 kroner

Det er små endringer i etableringstidspunktet for ungdom, og prisnivået i leiemarkedet har vært forholdsvis stabilt. Leiemarkedet i Osloområdet skal fungere for mange forskjellige grupper. Unge i etableringsfasen utgjør den største gruppen av leieboere, før de inngår i samboerskap eller gifter seg og kjøper bolig. En langt mindre gruppe er mennesker mellom 30 og 60 år som av ulike årsaker har lav inntekt, ofte langvarige enslige eller enslige forsørgere. I dette aldersspennet finnes også en liten gruppe som midlertidig er i leiemarkedet på grunn av samlivsbrudd. De eldre leietakerne er en noe større gruppe. Noen har alltid leid, andre flytter inn i tilrettelagt utleiebolig når det er behov for det. Levekårsundersøkelsene viser at 58 prosent av folk i 20-årene er leieboere, mens andelen synker til ni prosent blant dem i 60-årene.

Ved universitet og høgskoler i Oslo er det ca. 60 000 studenter, og i Akershus er det vel 8 000 studenter. De fleste av disse bor i kortere eller lengre perioder i en utleiebolig. Det er i dag ca. 10 000 studentboliger i denne regionen, så de fleste må bruke det ordinære utleiemarkedet. Regjeringen har som målsetting å øke antall studentboliger. Bygging av flere studentboliger kan bidra til at det blir lettere for andre grupper å få tilgang til det ordinære utleiemarkedet.

Situasjonen på det generelle leiemarkedet endrer karakter over tid, bl.a. av demografiske årsaker. Det kan også ventes økende etterspørsel etter leieboliger fra midlertidig arbeidskraft (f.eks. fra utlandet) som arbeider i området. Leiemarkedet er imidlertid fleksibelt og kan til en viss grad tilpasses skiftende behov, ved at boliger som ellers er utenfor leiemarkedet blir leid ut ved høy etterspørsel etter utleieboliger.

3.3.4 Kommunale utleieboliger og geografisk fordeling av vanskeligstilte grupper

Det er et stort udekket behov i regionen for gode boligløsninger til vanskeligstilte som ikke selv kan klare seg på boligmarkedet, som bostedsløse, rusmiddelmisbrukere, psykisk syke og funksjonshemmede. Mange av disse vil ha behov for kommunal utleiebolig, med en tilpasset kommunal oppfølging i boligsituasjonen.

Oslo er den kommunen i landet som disponerer flest boliger til vanskeligstilte. Det pågår et kontinuerlig arbeid for å sikre at denne boligmassen blir hensiktsmessig oppgradert og utnyttet. Regjeringen mener det er viktig at vanskeligstilte kan integreres i vanlige bomiljøer. Oslo indre øst har fått flere beboere med høyere utdanning og høyere inntektsnivå de siste årene. Samtidig har dette området fortsatt en svært høy andel vanskeligstilte beboere, målt ved indikatorer som arbeidsledighet, sosialhjelp og dødelighet, noe som gjenspeiler den høye andelen kommunale boliger.

Oslo kommune har arbeidet for å spre den kommunale boligmassen gjennom kjøp, salg og langsiktige avtaler med private utleiere. Boliglovenes bestemmelse om at stat, kommuner og enkelte andre har anledning til å kjøpe inntil 10 prosent av leilighetene i borettslag og sameier, er et viktig virkemiddel i denne sammenheng.

Salg av kommunale leiegårder som ledd i kommunens spredningsstrategi, har gjort mange beboere urolige for sin framtidige bosituasjon. Kommunen må håndtere prosessene på en måte som sikrer de nåværende beboernes botrygghet. Husbankens startlån og boligtilskudd kan benyttes i de tilfeller der beboerne selv ønsker og har mulighet til å kjøpe sin egne leide boliger.

Det foretas en streng prioritering til fordel for de mest problembelastede boligsøkerne når kommunal bolig skal tildeles. Nedbygging av de store institusjonene i psykiatrien har ført til et større behov for boliger til personer med psykiske lidelser. Antallet søkere med rusmiddelproblemer ser også ut til å ha blitt større. Mange søkere med begge type problemer gjør utfordringene ved boligetablering store, noe det arbeides spesielt med som ledd i den nasjonale strategien mot bostedsløshet «På vei til egen bolig». Samtidig bor en økende andel barn i kommunale boliger, fordi det er en høy andel innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn bosatt i slike boliger (Barstad 2005).

Gjennom Handlingsprogrammet for Oslo indre øst er det satset på bomiljøarbeid i de tre bydelene Sagene, Grünerløkka og Gamle Oslo. Denne satsingen har styrket en rekke av de utsatte bomiljøene i området og bidratt til å få fram nyskapende metoder (Byggforsk 2005). Oslo kommune legger også vekt på bomiljøarbeidet og deltar i et forsøkssamarbeid på dette området støttet av Husbanken.

3.3.5 Bostedsløshet i Oslo

Omfanget av bostedsløse i Norge er kartlagt tre ganger, i 1996, 2003 og 2005. Det er av flere grunner ikke enkelt å registrere antall bostedsløse, og data vil derfor bli noe upresise. Det ser imidlertid ut til at omfanget har gått betydelig ned siden 1996, selv om den siste kartleggingen avdekket at nedgangen hadde stoppet noe opp.

I den første kartleggingen i 1996 viste det seg at anslagsvis 40 prosent av de bostedsløse i Norge, om lag 2213 personer, befant seg i Oslo. I 2003 var tallet sunket til 1283 personer, ca. 25 prosent av Norges antall, og i 2005 var andelen forholdsvis uendret fra 2003.

Oslo kommune gjennomførte på slutten av 1990-tallet flere lokale reformer som har bidratt til at flere bostedsløse har fått et mer egnet bosted. I 1999 vedtok bystyret i Oslo å stille et minimum av kvalitetskrav til hospitsene som ble benyttet, og samtidig ble det prioritert å få barnefamiliene ut av hospits. Mange av disse var flyktningfamilier fra andre kommuner. Noen ble returnert til hjemkommunen, andre fikk bolighjelp med lån og tilskudd, bl.a. Oslo indre øst-midler. Mange store familier ble bosatt i egne boliger.

Andre bostedsløse fikk tilbud om en kommunal eller privat utleiebolig, og reglene for tildeling av kommunal bolig ble endret, slik at det ikke lenger stilles krav om «boevne». For å sikre god bosetting ble flere ressurser satt inn i oppfølgende tjenester. Arbeidet med å redusere antall bostedsløse i døgnovernatting fikk drahjelp fra leiemarkedet. Prisene i det private leiemarkedet gikk noe ned, og tilbudet av leieboliger økte i perioden 2000 – 2003. Det bidro også til bedre sirkulasjon i den kommunale utleieboligmassen 6.

Oslo kommune har utviklet mye kunnskap og gode eksempler for ytterligere innsats på området. Kommunen har bygget opp flere gode alternative bolig- og tjenesteløsninger som eksempelvis oppgangsfellesskapet i Schandorftsgate og det arbeidet som nå er i gang med å etablere modulhus. Disse kan tjene som eksempler for det videre arbeidet i kommunen og landet for øvrig.

Hvem er uten bolig?

Den siste kartleggingen i 2005 viste at rundt 70 prosent av de registrerte bostedsløse i Oslo er menn og 30 prosent er kvinner. Oslo har den høyeste andelen kvinner av kommunene i utvalget til Byggforsk. Gjennomsnittsalderen på de kartlagte bostedsløse er 37 år i Oslo. Hoveddelen, 64 prosent, av de registrerte bostedsløse i Oslo, er enslige. I overkant av halvparten, 56 prosent, har et rusproblem og om lag en tredjedel har en psykisk lidelse.

Enkelte grupper, bl.a. bostedsløse innvandrere, har økt. En fjerdedel av de bostedsløse i Oslo er født i Afrika eller Asia. Dette er langt høyere enn landsgjennomsnittet hvor denne andelen utgjør 12 prosent av utvalget. 17 prosent av de bostedsløse i Oslo har oppgitt å ha en fysisk sykdom eller funksjonshemming, noe som er den høyeste andelen i landet. Andelen bostedsløse som vurderes å ha en psykisk sykdom har vært økende fra første kartlegging, men på landsbasis ligger Oslo her lavest med 31 prosent i 2005.

I Oslo er omfanget av uteboende høyere enn i andre kommuner i landet. En kartlegging gjort i regi av Oslo kommune, avdekket et omfang på om lag 75 personer som hadde bodd ute i over 2 uker våren 2006. En del av disse hadde ikke kontakt med hjelpeapparatet. Kommunen avdekket også at det manglet alternative bolig- og tjenesteløsninger for en del av de uteboende. Det arbeides med å opprette mellom 10 – 20 modulhus, der de første modulhusene vil være innflyttingsklare i vinteren 2007. Kartleggingen og arbeidet med etablering av modulhus ble finansiert gjennom 12,5 millioner kroner som Oslo kommune fikk tildelt av Husbanken i 2005.

I kartleggingen i 2005 oppga 28 prosent av de bostedsløse i Oslo, dvs. 85 personer, at de hadde barn under 18 år. Kun et mindretall, om lag 10 prosent av disse igjen, oppga å ha daglig eller delt omsorg for barna. Det lave antallet med barn i Oslo gjør det statistisk vanskelig å si noe mer om omfanget. Tall på landsbasis indikerer imidlertid at rundt halvparten av de bostedsløse med omsorg for eller samværsrett med egne barn bor hos slekt, venner og bekjente, mens nær 30 prosent bor i døgnovernatting.

Statlig innsats for å forebygge og bekjempe bostedsløshet

Bostedsløshet har hatt stor nasjonal oppmerksomhet siden 2001, først gjennom et modell- og metodeutviklingsprosjekt Prosjekt Bostedsløse, deretter i strategien På vei til egen bolig. Husbanken har koordinert innsatsen i tett samarbeid med Sosial- og helsedirektoratet. Oslo kommune har vært en aktiv deltaker i begge disse nasjonale satsingene.

Stortinget sluttet seg til strategien På vei til egen bolig i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 23 (2003 – 2004) Om boligpolitikken,der det legges mer vekt på forebygging. Strategien inneholder konkrete resultatmål om bl.a. å redusere omfanget av utkastelser, og å styrke bosettingsarbeidet ved løslatelse fra fengsel og utskriving fra institusjon.

I årene 2004 – 06 er om lag 40 prosent av landets begjæringer om utkastelse fremmet i Oslo. Kommunen har tatt fatt i utfordringen i samarbeidsprosjektet Færre utkastelser (2004 – 2006). Prosjektet er et samarbeid mellom kommunen og namsmannen, og ble delvis finansiert gjennom midler fra Husbanken og Sosial- og helsedirektoratet. I prosjektet ble det også samarbeidet med private utleiere og tre utvalgte bydeler i Oslo. Arbeidet resulterte i en nedgang i antall begjæringer om utkastelser med 7 prosent, og faktiske utkastelser med 42 prosent fra 2004 til 2006. De gode erfaringene fra prosjektet videreføres nå i ordinær drift. Kommunen har også iverksatt utstrakt samarbeid med kriminalomsorgen for å sikre at færre løslates til bostedsløshet.

Som et ledd i arbeidet med å redusere utkastelser og bostedsløshet, har regjeringen foreslått å innføre en ny bestemmelse i husleieloven som gir utleier rett til å varsle sosialtjenesten i kommunen om leiers mislighold, jf. Ot.prp. nr. 38 (2006 – 2007).

Formålet med bestemmelsen er at utleier kan varsle sosialtjenesten i tilfeller hvor det er grunn til å tro at bistandsapparatet likevel vil bli koblet inn på et senere stadium. Erfaringer fra bl.a. Oslo har vist at dette kan bidra til både færre begjæringer og færre gjennomførte utkastelser. Bestemmelsen vil særlig være nyttig ved utleie til ulike grupper vanskeligstilte på boligmarkedet, og til hjelp når grupper som trenger offentlig støtte står i fare for å bli kastet ut. Varslingsretten bør også brukes i situasjoner der barn kan rammes av en utkastelse.

Det er langt flere langtidsbostedsløse som oppholder seg i ulike former for midlertidig botilbud enn i bostedsløshetsgruppa for øvrig. Kartleggingen til Byggforsk viser at situasjonen til en bostedsløs person er en mer eller mindre kontinuerlig vandring mellom ulike oppholdssituasjoner, som ulike former for behandlingstilbud, fengselsopphold, opphold i midlertidig botilbud, venner og kjente og delvis ute.

Tiltak

Regjeringen har i statsbudsjettet for 2007 bevilget 10 millioner kroner i tilskudd til forsøksprosjekter i fire storbyer og deres nabokommuner som har store utfordringer knyttet til bruk av hospits og midlertidige botilbud til bostedsløse. Regjeringen vil i løpet av våren 2007 invitere disse kommunene til en aktiv innsats for å redusere omfanget av personer i midlertidig botilbud. Oslo har spesielle storbyutfordringer som nødvendiggjør et godt samarbeid mellom stat og kommune. Mange kommer til Oslo mer eller mindre frivillig som følge av manglende tjenestetilbud i egen kommune. Kommunens størrelse innbærer særskilte interne samarbeidsutfordringer, og et varierende tjenestetilbud mellom bydelene. Regjeringen er bekymret over utviklingen av tilbudet av kommunalt disponerte boliger i Oslo. Fra 2002 til 2005 er de kommunalt disponerte boligene i Oslo redusert med 289 boligenheter. Regjeringen vil ta egne initiativ til samarbeid med kommunen i arbeidet med å nå målsetningen om å bekjempe bostedsløshet.

3.3.6 Økt tilgjengelighet og universell utforming

Universell utforming innebærer at produkter og omgivelser utformes på en slik måte at de kan brukes av alle mennesker, i så stor utstrekning som mulig, uten behov for tilpassing. Det pågår en nasjonal satsing gjennom «Handlingsplanen for økt tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne -plan for universell utforming innen viktige samfunnsområder (2005 – 2009)». 15 departementer gjennomfører tiltak på sine sektorområder og tiltak innen transport, bygg, uteområder og IKT er prioritert. Det legges også stor vekt på sektorovergripende tiltak. Regjeringen vil legge fram en ny handlingsplan for tilgjengelighet. I NOU 2005:12 Mer effektiv bygningslovgivning II og i NOU 2005:8 Likeverd og tilgjengelighet foreslås at universell utforming tas inn i formålsparagrafen i revidert plan- og bygningslov som en overordnet ramme for framtidig regional og lokal planlegging. I hovedstaden har stat og kommune mange sammenfallende interesser og store utfordringer knyttet til å gjøre bygninger og uteområder tilgjengelige for alle, sikre et velfungerende gang-, sykkel- og kollektivsystem og legge til rette tilbud for tjenester og service til byens egne borgere, næringsliv og tilreisende.

Tilgjengelighet i boligmassen

Oslo har dårligere tilgjengelighet for rullestolbrukere og livsløpsstandard i boliger enn gjennomsnitt for hele landet. Summen av boliger med enten alt på ett plan eller tilgang til heis utgjør i Oslo 25 prosent, mot 35 prosent i landet som helhet. Det kan bl.a. skyldes at byen har en større andel blokker enn resten av landet. Det har ofte vist seg lettere å få til tilgjengelighet i eneboliger enn i blokker.

Folke- og boligtellingen 2001 viser at seks prosent av boligmassen i Oslo har både atkomst og alle viktige rom tilgjengelige for en rullestolbruker. 19 prosent har tilgjengelig atkomst, mens 11 prosent har tilgjengelighet til alle viktige rom. Tall for tilpasning til orienteringshemmede foreligger ikke.

Universell utforming er et statlig satsingsområde, og det er gjennomført en rekke tiltak for å øke kunnskapen og informere ulike aktører i markedet i regi av Husbanken, Statens bygningstekniske etat, departementer, kompetansesentra og brukerorganisasjoner. Fra 2005 ser det ut til å utvikle seg en positiv trend, slik at andel livsløpsboliger og boliger med besøksstandard utgjorde om lag halvparten av de boligene Husbanken var med å finansiere.

Husbanken har i en rekke år gitt lånetillegg for boliger med livsløpsstandard. På landsbasis har andelen utbyggere som benytter seg av dette variert mellom 35 og 45 prosent. I Oslo har tallene vært atskillig lavere, under ni prosent. Fra 2004 er Husbankfinansierte boliger med besøksstandard også registrert, og utgjør 20 prosent i Oslo mot ti prosent på landsbasis. Oslo har en stor utfordring i den store andelen blokker med dårlig tilgjengelighet. Gjennomsnittlig andel Husbankfinansierte boliger med livsløpsstandard har ligget vesentlig høyere i omegnskommunene, og varierer mellom 37 og 67 prosent.

Forståelse og kunnskap om universell utforming øker, men det er stor treghet i både kommuner og bransje med å omsette prinsippene i praksis. Å få gjennomslag for tilpassing til brukerbehov som orienterings- og miljøhemming er særlig vanskelig.

Oslo kommune vil i samarbeid med Husbanken satse mer målrettet på å bygge opp kommunens kunnskaper om temaet. Husbanken legger opp til å tilby sin kompetanse for å påvirke utbyggere til å ta inn hensynet til universell utforming så tidlig som mulig. Fra 2005 er universell utforming et sentralt tildelingskriterium i Husbankens grunnlån og vektlegges ved tilskudd til tilstandsvurdering.

Regjeringen vil legge fram forslag om at alle nye boligblokker med tre etasjer eller mer må bygges med heis. Forslaget skal sendes på høring i løpet av 2007, og vil kunne få stor betydning i hovedstadsregionen.

Universell utforming handler mest om kompetanse og vilje til å prøve nye løsninger, men noen typer av tiltak kan gi ekstrakostnader. Regjeringen vil vurdere hvordan Husbankens virkemidler kan tilpasses for å bidra til å disse viktige kvalitetene.

3.4 Sosiale helseforskjeller

Levealder brukes gjerne som et uttrykk for helsetilstanden i befolkningen. Den forventede levealderen i Oslo er henholdsvis 76 år for menn og 81 år for kvinner. Landsgjennomsnittet er 77 år for menn og 82 år for kvinner. Det er imidlertid store geografiske forskjeller mellom bydelene i Oslo. Forventet levealder i vestlige bydeler i Oslo er langt høyere enn landsgjennomsnittet.

3.4.1 Helseforskjeller mellom bydeler i Oslo

Helseproblemene er størst i områder med lavt inntekts- og utdanningsnivå, stor andel ikke-vestlige innvandrere, rimelige boliger og stor andel enslige.

Forskjellene i gjennomsnittlig levealder mellom bydelene er på opptil 12 år for menn (se fig. 3.6). Befolkningen i bydeler i ytre vest ventes å bli vesentlig eldre enn de som bor i indre østlige bydeler. Forskjellene i levealder mellom vestkanten og østkanten i Oslo har økt i perioden 1995 – 2000 7. Levealderen har økt i alle bydeler, men økningen har vært størst i de vestlige bydelene. For menn har forskjellen mellom bydelene i ytre vest og bydelene i indre øst økt fra 6,2 år til 7,3 år. For kvinner har forskjellene økt fra 4,3 år til 4,7 år.

Det er store sosiale forskjeller i forekomst av symptomer på angst og depresjon og det gjenspeiler seg i forskjeller mellom bydelene. Data fra helseundersøkelsen i Oslo i 2000 viser at det i indre østlige bydeler er en større andel som har psykiske plager en i ytre Oslo vest. Vel 20 prosent av 40 – 45 år gamle menn fra indre østlige bydeler som deltok i undersøkelsen, hadde symptomer på psykiske problemer, mot vel fem prosent i de ytre vestlige områdene. Tilsvarende tall for kvinner var i underkant av 30 prosent i indre øst og i overkant av 10 prosent i ytre vest.

En helseundersøkelse blant ungdom (ung-HUBRO) viser at de fleste Osloungdommer rapporterte om «god» eller «svært god» helse. Flere gutter enn jenter vurderte helsen sin som «svært god». Det var små geografiske forskjeller innenfor Oslo, men med tydeligere forskjeller for jentene enn for guttene. Ungdom med minoritetsbakgrunn og ungdom med norsk bakgrunn hadde like god vurdering av egen helse. Ungdom med planer om allmenn videregående eller høyere utdanning hadde bedre vurdering av egen helse enn ungdom med planer om yrkesfaglig utdanning. Ungdom fra familier med dårlig råd var de som oftest vurderte sin egen helse som dårlig.

Helseundersøkelsen i Oslo (HUBRO 2002) viser at det også er store forskjeller i helseatferd mellom bydelene, og at slike forskjeller henger sammen med forskjeller i inntekt og utdanning. F.eks. er andelen dagligrøykere høyere i østlige bydeler enn i byen som helhet og i landet for øvrig. Det var høyest andel dagligrøykere i indre øst og lavest i ytre vest. Andelen 15 – 16-åringer som røyker daglig varierte ikke mellom øst og vest, men det var høyest andel røykere blant ungdom som hadde planer om yrkesfaglig utdanning. Flere av jentene med norsk bakgrunn røyker daglig enn jenter med ikke-vestlig bakgrunn. Alkoholbruk er mer utbredt blant ungdom i vestlige bydeler og i familier med høy inntekt. Ungdom med norsk og østeuropeisk bakgrunn bruker oftere alkohol enn ungdom fra Asia, Afrika og Midtøsten.

Stort sett var det en høyere andel fysisk inaktive i østlige deler av byen enn i de vestlige delene. Blant kvinner under 30 år var det ikke forskjell i fysisk aktivitet mellom indre øst og vest. Folk med universitets- og høyskoleutdanning var mer aktive enn grupper med lavere utdanning i alle aldersgrupper. Både kvinner og menn med ikke-vestlig bakgrunn var mer inaktive enn kvinner og menn med norsk bakgrunn. Andelen fysisk inaktive jenter i alderen 15 – 16 år var atskillig høyere i indre øst enn i ytre vest. Det var en høyere andel fysisk inaktive blant jenter med minoritetsbakgrunn enn blant jenter med norsk bakgrunn. Generelt var andelen inaktive ungdommer høyest i familier med dårlig råd. Fedme var mer utbredt i østlige deler av byen enn de vestlige, den var økende med alderen opp til 60-års alder for deretter å avta. Kvinner med ikke-vestlig bakgrunn har høyere forekomst av fedme enn kvinner med norsk bakgrunn.

3.4.2 Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller

I St.meld. nr. 20 (2006 – 2007) Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller har regjeringen presentert en langsiktig strategi for å utjevne de sosiale helseforskjellene i Norge. Befolkningens helse er god, men gjennomsnittstallene skjuler store sosiale forskjeller. Regjeringen har som mål å redusere de sosiale helseforskjellene uten at noen grupper får dårligere helse.

Kilde: SSB

De sosiale helseforskjellene henger nært sammen med ressursfordelingen i samfunnet. Det er derfor fellesskapets ansvar å påvirke denne fordelingen i en mer rettferdig retning. Rettferdig fordeling er god folkehelsepolitikk. Sammen med St.meld. nr. 9 (2006 – 2007) Arbeid, velferd og inkluderingog St.meld. nr. 16 (2006–2007) ... og ingen sto igjen – Tidlig innsats for livslang læring, utgjør den nasjonale strategien for å utjevne sosiale helseforskjeller regjeringens helhetlige politikk for sosial utjevning, inkludering og fattigdomsbekjempelse. Regjeringen vil bygge videre på den nordiske tradisjonen med generelle velferdsordninger, og samtidig sette i verk egne tiltak for å hjelpe de som trenger det mest.

Sosiale forskjeller i helse faller ofte sammen med geografiske forskjeller i helse. Helseforskjellene i Oslo er et av de klareste eksemplene på dette. De sosiale forskjellene i helse mellom bydelene er i stor grad sammenfallende med forskjeller i levekår. Det er ikke bare levekår og helse som er geografisk skjevt fordelt. Negative miljøfaktorer har også en tendens til å klumpe seg sammen i enkelte områder. Det gjelder også i Oslo. Miljøbelastede områder er i mange tilfeller områder der det bor mange personer som mottar sosialhjelp, trygdeytelser med videre. Eiendomspriser reflekterer bomiljøkvalitet, og er med på å føre høyinntektsgrupper til områder med bra bomiljøkvalitet og lavinntektsgrupper til områder med dårlig bomiljøkvalitet. Slike mekanismer fører til at vi får en geografisk opphopning av sårbare grupper, og dette kan være med på å forsterke de sosiale helseforskjellene.

Det finnes imidlertid virkemidler for å motvirke at utsatte områder blir tillagt ytterlige negative miljøfaktorer, bl.a. plan- og bygningsloven. Gjennom en bevisst lokalisering av boliger og næringsliv kan en unngå økt trafikkbelastning og forurensende og støyende industri. Videre kan det iverksettes tiltak for å forbedre miljøforholdene, f.eks. ved å sikre at grønne lunger, parker og plasser ikke forsvinner eller ved å anlegge nye grøntområder. Gjennom samarbeid med vegmyndighetene er det mulig å regulere trafikken og skjerme områder som er særlig utsatt. Videre kan tjenestetilbudet forbedres og det kan iverksettes sosiale tiltak i spesielt utsatte områder. En forutsetning for å få dette til er at kommunene har gode verktøy til å vurdere bomiljøkvalitet på et hensiktsmessig geografisk nivå. I forbindelse med oppfølgingen av St.meld. nr. 20 (2006 – 2007) Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller vil det bli lagt vekt på å videreutvikle slike verktøy og gjøre dem tilgjengelige for kommunene. Den tilnærmingen som ligger til grunn for ordningen med stimuleringsmidler til regionale og lokale partnerskap for folkehelse, er også et godt utgangspunkt for å sette i verk tiltak rettet mot spesielt utsatte områder.

3.4.3 Psykisk helse

Opptrappingsplanen for psykisk helse (1999 – 2008) er inne i sitt nest siste år. Sentrale kvantitative resultatmål vil i store trekk bli nådd i løpet av perioden. Det gjenstår imidlertid flere utfordringer, slik at det i sluttfasen av planen er satt fokus på kvalitet og innhold i tjenestene. Viktig i denne sammenheng er psykisk helsearbeid i kommunene og bedre samarbeid mellom primær- og spesialisthelsetjenesten.

Storbysatsingen er et prosjekt som tar opp storbyproblematikk 8. Gjennom satsingen søker man å nå de som er alvorlig psykisk syke og svakstilte, de som bor i dårlige boliger og som ikke har ressurser til å oppsøke hjelpeapparatet eller nås av dette. 50 millioner kroner (2005-kroner) er for 2005 og 2006 fordelt til forskjellige prosjekter etter søknader fra kommunene Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim. Målgruppen for satsingen er sårbar og har behov for tjenester med klare ansvarsforhold og koordinert innsats på ulike nivåer. Bruk av individuelle planer og ansvarsgrupper er sentrale virkemidler for å oppnå dette. Erfaringene så langt viser at det er behov for særskilte tiltak i storbyene og bevilgningene videreføres i 2007.

3.4.4 Rus

Forbruk av rusmidler og utbredelse av rusmiddelproblemer er på enkelte områder annerledes i Oslo enn i resten av landet. Andelen ungdom i alderen 15 – 20 år som oppgir at de har brukt cannabis har de senere år vært stabil og gått noe ned. Dette gjelder både i Oslo og på landsbasis. I Oslo er imidlertid andelen ungdom som oppgir å ha brukt cannabis høyere enn i landet for øvrig. På landsbasis blir det stadig færre som er totalt avholdende fra alkohol. I Oslo rapporteres imidlertid en nedgang i andelen ungdom som drikker alkohol – noe som sannsynligvis skyldes den økte andelen av innvandrerungdom. Det anslås at om lag halvparten av landets injiserende stoffmisbrukere har tilhold i Oslo. Oslo har også ifølge Kripos flest narkotikarelaterte dødsfall – om lag 40 prosent i 2005 (70 av totalt 184). Hovedstaden kjennetegnes også ved en relativt åpen «drug-scene» med tigging og mange synlige rusmiddelavhengige.

Gjennom bl.a. «Tiltaksplan for alternativer til rusmiljøene i Oslo sentrum», er det de senere år iverksatt en rekke tiltak i Oslo kommune for å forebygge og følge opp de åpenbare rusmiddelproblemene i byen. For å støtte dette utviklingsarbeidet, bidrar staten med en rekke tilskudd til Oslo kommune og samarbeidende private og frivillige organisasjoner. I 2006 ble det gitt tilskudd til Oslo på rusområdet på over 100 millioner kroner. I tillegg gis det støtte over bl.a. Opptrappingsplanen for psykisk helse og Regjeringens tiltaksplan mot fattigdom. Av tiltak som har mottatt statlig støtte kan nevnes rusforebyggende arbeid, «Plata-planen», kommunalt LAR-arbeid, boligsosialt arbeid, lavterskel helsetiltak og forsøk med sprøyterom. Private ideelle organisasjoner som Frelsesarmeen, Blå Kors og Kirkens Bymisjon gjør et omfattende arbeid overfor rusmiddelavhengige i Oslo og får også støtte til en rekke tiltak.

Før rusreformen hadde Oslo i kraft av å være kommune og fylkeskommune, bygget opp et helhetlig og differensiert hjelpetilbud til personer med rusmiddelproblemer. Rusreformen medførte at de tiltak som ble vurdert å komme inn under det fylkeskommunale ansvaret, ble overført til staten ved Helse Øst RHF. Dette førte til endringer i organiseringen av tjenestetilbudet på rusområdet. Oslo kommune har tatt initiativ til en særskilt evaluering av konsekvenser av rusreformen for brukere fra Oslo kommune. Ifølge denne evalueringen 9 ser Oslo ut til å komme noe dårligere ut på enkelte områder i forhold til landet forøvrig. Rapporten peker bl.a. på forhold som ventetider på behandling og samhandlingen mellom sosialtjenesten og spesialistheletjenesten. Ifølge denne evalueringen kan det se ut til at ventetidene til deler av behandlingstiltakene har økt noe etter reformen. Hovedtendensen når det gjelder samhandling mellom sosialtjenesten og spesialisthelsetjenesten er ifølge evalueringen uendret. Bydelene i Oslo opplever imidlertid at samhandlingen er blitt dårligere etter rusreformen.

Evalueringen av rusreformen, herunder relevante problemstillinger knyttet til Oslo kommune, vil bli vurdert av Sosial- og helsedirektoratet. Stortinget vil bli forelagt resultatene av evalueringen på egnet måte.

Aker Universitetssykehus som har ansvaret for tiltak for rusmiddelavhengige i Oslo/Follo, vedtok i 2006 en strategiplan for rusfeltet. Målsettingen med planen er at rusfeltet skal styrkes, slik at rusavhengige skal få bedre og mer helhetlige helsetjenester. Frem til siste årsskifte var tjenestene for rusmiddelavhengige i denne regionen organisert som en del av Klinikk for psykisk helsevern ved Aker. Fra 2007 har Aker vedtatt at det skal organiseres en selvstendig Klinikk for rus og avhengighet under sykehuset. Dette forutsettes å bidra til en styrking av sykehusets fokus på å legge forholdene til rette for bedret samarbeid med andre tjenester på området. Det er også inngått samarbeidsavtaler mellom Aker, Oslo kommune og bydelene, og det er etablert seks nye ruspoliklinikker i Oslo/Follo området.

I de tilfeller der pasienter ved ruspoliklinikker blir oppsøkt av tjenesten (ambulant team), kan det framstå urimelig at de berørte brukere skal måtte betale egenandel. Stortinget har derfor etter forslag fra Regjeringen vedtatt at det fra 2007 ikke skal være egenandel for rusmiddelavhengige som oppsøkes av ambulante team fra en ruspoliklinikk. Dette har relevans for Oslo og tiltak som Prosjekt rus og psykisk lidelse(ROP) som inngår i virksomheten ved Tøyen DPS, Lovisenberg Diakonale sykehus.

I den kommende opptrappingsplanen for rusfeltet vil det bli pekt på en rekke utfordringer og tiltak som også vil ha relevans for videreutvikling av tilbudet i Oslo. Av aktuelle innsatsområder kan nevnes tiltak som omfatter tidlig intervensjon, kvalitetsheving og samhandling mellom ulike statlige og kommunale instanser for å gi et helhetlig tilbud til brukerne.

Rus og kriminalitet

Det er en nær sammenheng mellom rus og kriminalitet, særlig vold. Politiet i Oslo har flere ganger påpekt sammenhengen mellom høyt forbruk av alkohol, mange skjenkesteder i Oslo sentrum og vold. Dette gjør at mange føler seg utrygge i Oslos gater i helgene. Kommunene er i alkoholloven tillagt en sentral rolle i forvaltningen av norsk alkoholpolitikk gjennom ansvaret for tildeling og kontroll av salgs- og skjenkebevillinger. Alkoholloven er kommunenes viktigste forebyggingsinstrument. Alkoholloven gir kommunene anledning til å reagere ved bl.a. skjenking av mindreårige og ved skjenking til åpenbart påvirkede personer. Fra statens side er det lagt til rette for at kommunene kan se bruken av virkemidler etter alkoholloven i sammenheng med andre virkemidler for å forebygge rusmiddelproblemer. Sosial- og helsedirektoratet har utarbeidet en veileder for helhetlige rusmiddelpolitiske planer. Det anbefales at slike planer utarbeides i samarbeid med berørte aktører, og at de bl.a. inneholder retningslinjer for tildeling og kontroll av salgs- og skjenkebevillinger.

Helse- og omsorgsdepartementet vurderer, i samarbeid med Justis- og politidepartementet, aktuelle tiltak for å effektivisere kontrollen med utøving av skjenkebevillinger, herunder muligheter for raskere og strengere reaksjoner ved skjenking til mindreårige og overskjenking. For å lette arbeidet for myndighetene som vurderer skjenkebevillinger skal det harmoniseres hvilke personer som må vandelsvurderes etter alkoholloven og serveringsloven. Dette er allerede endret i alkoholloven, og tilsvarende endringer vil også bli foreslått i utkast til ny serveringslov, som vil bli lagt frem om kort tid. Harmonisering av alkoholloven og serveringsloven vil også forenkle prosessen for de næringsdrivende.

Politiet skal prioritere forebyggende tiltak for å hindre at unge debuterer tidlig og glir inn i rusmiddelmisbruk og miljøer preget av misbruk. Her samarbeider politiet med andre offentlige etater og frivillige organisasjoner. Særlig på Oslos østkant finnes det flere godt forankrede samarbeidsfora og hvor Rusmiddeletaten, skoler, etniske foreninger, moskeer, beboerforeninger, natteravner, Kirkens Bymisjon og Røde Kors deltar. Oslo politidistrikts satsing på en egen operativ ungdomsenhet, «Gatepatruljen», synes å ha gitt gode resultater.

I 2006 ble det etablert et tre-årig prøveprosjekt i Oslo og Bergen med Narkotikaprogram med domstolskontroll. Prøveordningen er en alternativ straffereaksjon for rusmiddelmisbrukere dømt for narkotikarelatert kriminalitet. Programmet skal tilby helhetlig behandling som alternativ til ubetinget fengsel, og har som mål å forebygge ny kriminalitet og fremme rehabilitering.

3.4.5 Nytt regionalt helseforetak

Helse Sør og Helse Øst slås sammen og Helse Sør-Øst etableres som et nytt regionalt helseforetak senest innen 1. juli 2007. Det vil legge til rette for bedre ressursutnyttelse og samordning av sykehusene i hovedstadsområdet. Sammenslåingen er nærmere omtalt i St.prp. nr. 44 (2006 – 2007) Om endringer i statsbudsjettet for 2007 under Helse- og omsorgsdepartementet.

3.5 Innsats mot fattigdom og dårlige levekår

Store deler av befolkningen i Oslo og Osloregionen har de beste muligheter til å realisere høy livskvalitet. Det er gode nærmiljøer, frisk luft og god tilgang til friluftsarelaer. Men særlig i Oslo finnes det levekårsutfordringer og sosiale forskjeller som må møtes på en bedre måte. Regjeringen vil gjennom hovedstadspolitikken bidra til at hele byens befolkning får de samme mulighetene til å realisere sine muligheter og leve gode liv.

3.5.1 Levekårsutfordringer og strategier

Utfordringene på levekårsområdet kan sammenfattes i følgende stikkord;

• fattigdomsproblemer

• utestenging fra arbeidslivet for marginaliserte grupper

• enkelte grupper har utilfredsstillende boligstandard

• det er en markant sosial ulikhet i helse

• levekårsulempene følger noen faste geografiske mønstre som ser ut til å ha vært stabile i flere tiår, med konsentrasjon av levekårsulemper til bestemte områder av byen og i noen bydeler.

De store flytteprosessene i regionen og innenfor byen viser at folk beveger seg fra boområder og bydeler med omfattende innslag av levekårsulemper, til bydeler og boområder med en bedre bokvalitet og en bedre gjennomsnittlig levekårssituasjon. Dette endrer bydeler og strøk som folk flytter fra og de områdene som folk flytter til (Fafo 2007). Dette indikerer at levekårsmønstrene som framkommer på geografisk nivå ikke nødvendigvis angår de samme menneskene over tid. Men forskjeller i boligstruktur, miljøkvaliteter og boligpriser mellom ulike områder bidrar til å reprodusere geografisk opphopning av vanskelige levekår. Det kan være et større problem at folk «låses inne» eller permanent befinner seg i en livssituasjon med knapphet på gode levekårsressurser enn at de i en tidsavgrenset periode i livsløpet er innom en slik situasjon. Det er viktig at virkemiddelapparatet fanger opp utsatte grupper som står i fare for å stagnere i en situasjon med varig dårlige levekår. Dette er et viktig supplement til både de generelle velferdsordningene og til områderettede tiltak overfor bydeler og områder der belastningene er størst.

Strategier

Hovedstrategien for å møte levekårsutfordringene bygger på at kommunene gjennom sitt ansvar kjenner situasjonen, har best lokal innsikt og høster de konkrete erfaringene med tiltak og planer. Den viktigste forutsetningen for å møte utfordringene er derfor at kommunene i hovedstadsområdet, og ikke minst Oslo kommune, får muligheter til å løse sine krevende oppgaver. Dette skjer først og fremst gjennom de generelle rammebetingelsene som fastlegges gjennom kommuneopplegget og det lokale handlingsrommet for å utforme lokale velferds- og levekårsstrategier.

Regjeringen erkjenner samtidig at enkelte av de utfordringene som er beskrevet har en karakter og et omfang som kan kreve en særlig statlig innsats som det er vanskelig å finne rom for innenfor ordinære kommunale rammer. Regjeringen bidrar derfor til tiltak for bedre levekår i særlig utsatte områder – jf. omtale av satsinger i Groruddalen og Søndre Nordstrand.

I regjeringens hovedstadspolitikk vil vi derfor;

• vurdere om det er særskilte kostnader i velferdspolitikken og andre utfordringer som ikke fanges godt nok opp gjennom inntektssystemet

• ha en tett dialog med hovedstadsregionens aktører (Oslo kommune og øvrige kommuner) om situasjonen, utfordringene og erfaringene i arbeidet med å forbedre levekårene og redusere forskjellene.

• være særlig opptatt av at tiltakene og strategiene innenfor nasjonale satsinger har et omfang og en innretting som tar hensyn til at de er særlig viktige i Oslo og hovedstadsregionen. Det gjelder;

  • Handlingsplan mot fattigdom

  • Handlingsplan for integrering og inkludering av innvandrerbefolkningen

  • St.meld. nr. 20 (2006 – 2007) Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller

  • Nasjonal strategi mot ulikhet i utdanning

  • Barnehageløftet og tiltaksplan for rekruttering av førskolelærere til barnehagesektoren

  • Strategi for likeverdig opplæring i praksis! 2007 – 2009

  • St.meld. nr. 16 (2006 – 2007) …og ingen sto igjen. Tidlig innsats for livslang læring

  • St.meld. nr. 9 (2006–2007) Arbeid, velferd og inkludering.

Nasjonal strategi for arbeid, velferd og inkludering

I St.meld. nr. 9 (2006–2007) Arbeid, velferd og inkludering presenteres strategier og tiltak for å styrke inkluderingen i arbeidslivet av personer i yrkesaktiv alder som har problemer med å få innpass i arbeidslivet eller er i ferd med å falle ut av det. Forslagene i meldingen utgjør sammen med endringen i organiseringen av arbeids- og velferdsforvaltningen en omfattende reform av politikken på arbeids- og velferdsområdet. Det foreslås:

• Mer arbeidsrettede tiltak og tjenester for å senke tersklene inn og heve tersklene ut av arbeidslivet, herunder tilpassede tiltak for personer med nedsatt funksjonsevne og innvandrere.

• Mer fleksibel og bedre samordnet bruk av virkemidler, slik at virkemidlene skal kunne benyttes ut fra den enkeltes behov for å komme i arbeid.

• En ny tidsbegrenset inntektssikring i folketrygden som erstatter rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad. Omleggingen skal bidra til å vri ressursbruk fra stønadsforvaltning til aktive tiltak og oppfølging.

• Et nytt kvalifiseringsprogram med tilhørende kvalifiseringsstønad for personer med vesentlig nedsatt arbeids- og inntektsevne og med ingen eller svært begrensede ytelser til livsopphold i folketrygden.

• Bedre forebygging, tilrettelegging og oppfølging på arbeidsplassen og i arbeidsmiljøet for å fremme inkludering og motvirke utestenging.

• Velferdskontrakt som prinsipp og metode for å klarlegge gjensidige forventninger, forpliktelser og rettigheter i samhandlingen mellom den enkelte og et mer samlet og samordnet hjelpeapparat.

Forslagene har til formål å inkludere flere i arbeidslivet og øke velferd og sosial trygghet og forutsigbarhet. Sammen med NAV-reformen, vil det kunne gi velferdsgevinster både for mange enkeltmennesker og for samfunnet.

Handlingsplan mot fattigdom

Sammen med forslaget til statsbudsjett for 2007 la regjeringen høsten 2006 fram en handlingsplan mot fattigdom. Som et ledd i handlingsplanen vil regjeringen føre en målrettet politikk med tiltak for å styrke arbeidslivstilknytningen for de som står lengst fra arbeidsmarkedet. Arbeid er et nødvendig, men i mange tilfeller ikke et tilstrekkelig virkemiddel for å forebygge og bekjempe fattigdom. Mange har behov for økt kompetanse, kvalifisering, helse- og rehabiliteringstjenester, hjelp til å skaffe bolig mv. før de kan delta i lønnet arbeid eller arbeidsforberedende tiltak. Handlingsplanen omfatter i tillegg tiltak for at alle barn og unge skal kunne delta og utvikle seg, og tiltak for å bedre levekårene for de vanskeligst stilte. Planen presenterer en helhetlig og tverrsektoriell innsats mot fattigdom for å bedre livsbetingelsene og mulighetene for den delen av befolkningen som har de laveste inntektene og de dårligste levekårene.

Handlingsplan mot fattigdom må ses i nær sammenheng med regjeringens handlingsplan for integrering og inkludering av innvandrerbefolkningen. Se omtale av handlingsplanen i kap. 4.5. En forsterket innsats for å fremme integrering og inkludering av innvandrerbefolkningen er avgjørende for å forebygge og bekjempe fattigdom. Fattigdom må ses i sammenheng med de levekårene og livsbetingelsene som er alminnelig i samfunnet. Fattigdom handler om betydelige og uakseptable avvik fra dette. Lav inntekt er en viktig indikator på fattigdom, selv om også andre forhold er av vesentlig betydning for levekårene til den enkelte. Regjeringen tar utgangspunkt i en vid definisjon av fattigdom, og vil måle og følge utviklingen gjennom et bredt sett av indikatorer.

Stat og kommune har ulike roller, kompetanse og ressurser i arbeidet for å forebygge og bekjempe fattigdom. Kommunene har ansvaret for store deler av det utøvende og forebyggende arbeidet lokalt. God kommuneøkonomi og lokal frihet er en forutsetning for at kommunene kan spille en aktiv rolle i forebygging og bekjempelse av fattigdom. Regjeringen vil bidra med statlig finansiering for å stimulere til utvikling av tiltak på prioriterte innsatsområder. Regjeringen vil også gjennom konsultasjonsordningen inngå et tettere samarbeid mellom staten og kommunesektoren for å nå nasjonale mål i fattigdomsbekjempelsen.

Regjeringens handlingsplan mot fattigdom omfatter flere tiltak av relevans for kommunene, herunder Oslo, bl.a. 53 millioner kroner til innfasing av et nytt kvalifiseringsprogram med tilhørende kvalifiseringsstønad. Formålet er å bidra til at flere kommer i arbeid gjennom en forsterket innsats bl.a. overfor personer som i dagens system blir avhengig av økonomisk sosialhjelp over lengre tid. Det legges opp til at ansvaret for ordningen blir kommunalt og at forvaltningen, i likhet med økonomisk sosialhjelp, legges til NAV-kontorene.

Regjeringen har også styrket satsingen på målrettede arbeidsmarkedstiltak for langtidsmottakere av sosialhjelp, ungdom 20 – 24 år, enslige forsørgere som har sosialhjelp som hovedinntekt og innvandrere med i alt 144 millioner kroner, tilsvarende 1100 tiltaksplasser. Sammen med videreføringen av tiltaksnivået for 2006, vil det i gjennomsnitt for 2007 være om lag 4 500 tiltaksplasser i arbeidsmarkedssatsingen under Handlingsplanen. Satsingen ble igangsatt i 2003, utvidet i 2004 til også å omfatte personer som mottar legemiddelassistert rehabilitering, og ble i 2006 gjort landsomfattende. Arbeids- og velferdsetaten har hovedansvaret for gjennomføringen, og samarbeider nært med sosialtjenesten i kommunene.

Oslo kommune har vært med i arbeidsmarkedssatsingen under Handlingsplan mot fattigdom fra innsatsen startet i 2003. I 2006 har Arbeids- og velferdsetaten samarbeidet med 11 bydeler i kommunen. Fire av totalt 15 bydeler har vært med i forsøket med kommunal oppgavedifferensiering og er derfor ikke med i arbeidsmarkedssatsingen under Handlingsplanen. I Akershus har Asker og Bærum deltatt i arbeidsmarkedssatsingen fra den startet. I løpet av første halvår 2006 er alle kommunene i fylket omfattet av satsingen. I gjennomsnitt for 2006 deltok 415 personer i Oslo og 149 personer i Akershus i tiltak. For 2007 er det stilt 615 tiltaksplasser til disposisjon i Oslo og 278 plasser i Akershus.

Det kommunerettede tilskuddet til tettere individuell oppfølging av personer som står langt fra arbeidsmarkedet videreføres i 2007. Formålet er å styrke den enkeltes forutsetninger for å kunne dra nytte av arbeidsrettede tiltak og å utvikle metoder for individuell oppfølging. Oslo er blant kommunene som har mottatt tilskudd gjennom denne ordningen.

Bekjempelse av barnefattigdom er nødvendig for å sikre barns velferd på kort sikt, og for å forebygge fattigdom på lengre sikt ved å hindre at barn og unge blir marginalisert i eget voksenliv. Bevilgningen til kompetanse- og utviklingstiltak for å forebygge og redusere barnefattigdom er økt i statsbudsjettet for 2007. Formålet er å styrke det sosiale og forebyggende arbeidet i kommunene, bl.a. i sosialtjenesten, utvikle nye lokale tiltak og bedre samordningen av lokale tiltak overfor målgruppen. Fem bydeler i Oslo mottok tilskudd i 2005. Handlingsplan mot fattigdom inneholder også økte tilskudd til barne- og ungdomstiltak i større bysamfunn på 10 millioner kroner. Barne- og ungdomstiltak i større bysamfunn omfatter 23 større bysamfunn og syv prioriterte bydeler i Oslo, jf. omtalen i kap. 5.4.

Som ledd i gjennomføringen av Handlingsplanen, skal det igangsettes forsøk i Oslo og enkelte andre kommuner som har store utfordringer med bruk av midlertidige botilbud. Formålet er å utvikle metoder og tiltak i kommunenes oppfølging av personer som oppholder seg på hospits og i andre midlertidige botilbud, slik at de kan få tilbud om varig bolig. Det ble avsatt 10 millioner kroner til formålet i statsbudsjettet for 2007. Tilskuddsordningen for oppfølgingstjenester i bolig, som brukes bl.a. i Oslo kommune til ulike tiltak for å forebygge og bekjempe bostedsløshet, videreføres i 2007.

For å bedre den økonomiske situasjonen og levekårene til personer som har behov for sosialhjelp i en forbigående vanskelig situasjon, er satsnivået i de statlige veiledende retningslinjene for utmåling av stønad til livsopphold økt med 5 prosent ut over ordinær prisjustering fra 1. januar 2007. Oslo bystyre vedtok i forbindelse med behandlingen av kommunens budsjett for 2007 å øke kommunens satser for utmåling av stønad til livsopphold med 5 prosent.

3.6 Frivillige organisasjoners rolle

Frivillige organisasjoner gjør et viktig sosialt arbeid. For å bidra til å nå viktige samfunnsmål som gode oppvekstvilkår, livskvalitet og inkludering, gjennomfører regjeringen et løft for den frivillige sektor, ikke bare gjennom økte bevilgninger, men også gjennom en ny og bredere dialog med den frivillige sektoren.

Frivillige organisasjoner utgjør en sentral del av det sivile samfunn, og er en aktiv brobygger og samarbeidspartner mellom sivilsamfunnet og det offentlige. Det er et mål å legge til rette for et mangfold av frivillige organisasjoner og sammenslutninger. Frivillige organisasjoner kan være nøkler til samfunnsdeltakelse, sosiale fellesskap og inkludering.

Frivillige organisasjoner tilbyr sosial tilhørighet, mening og fellesskapsfølelse for de som deltar. De er viktige bidragsytere i den demokratiske meningsdanningen og yter viktige økonomiske bidrag, ikke minst gjennom omfattende ulønnet frivillig arbeidsinnsats. Deltakelse dreier seg om like muligheter til å være med på samfunnets arenaer. Alle innbyggere i Norge skal ha like muligheter til å delta i de politiske og frivillige organisasjonene. Men alle har også et selvstendig ansvar for å ta disse møteplassene i bruk, og til å engasjere og involvere seg i eget nærmiljø, i barnas fritidsaktiviteter og i det sivile samfunn.

Organisasjonssamfunnet rekrutterer ikke like godt fra alle grupper i befolkningen. Folk med høy inntekt og status er overrepresentert, mens ungdom med innvandrerbakgrunn er underrepresentert. Disse ungdommene sier selv at de ønsker å delta. For å øke kunnskapen om dette feltet har Kultur- og kirkedepartementet bidratt til finansiering av en undersøkelse om mekanismer i organisasjonene som bidrar til å ekskludere og inkludere barn og unge med innvandrerbakgrunn.

Oslo har 30 frivillighetssentraler spredt utover hele byen. Som ellers i landet er eierskapet fordelt mellom bydelene, frivillige organisasjoner, stiftelser og liknende. En frivillighetssentral skal være en lokalt forankret møteplass og samhandlingsarena for frivillig virke og en aktiv støttespiller for å skape gode levende lokalmiljø. Sentralene skal være universelt utformet og være kontaktsenter for alle som ønsker å delta i frivillig virksomhet uansett alder, kjønn, økonomisk status og etnisk tilhørighet. Alle sentralene er bemannet med daglig leder i full stilling.

Noen av frivillighetssentralene skal fungere for hele Oslo;

• Agenda X: Et ressurssenter for ungdom som lever i et kulturelt mangfold.

• Safir: Senter for frivillig innsats rettet mot kvinner og menn som lever i aktiv rus, som gjennomgår legemiddelassistert rehabilitering eller som har gjennomgått behandling til rusfrihet.

• Ungdomsbølgen Mortensrud: En sentral som er drevet av og for ungdom i Søndre Nordstrand.

• Døves Frivillighetssentral: En sentral for døve og hørselshemmede i Oslo.