5 Generelt om patenter

5.1 Hva er et patent

Et patent er en tidsbegrenset enerett til kommersielt å utnytte en oppfinnelse med teknisk karakter.

Et patent er en forbudsrett, det vil si en rett til å hindre andre i å utnytte en oppfinnelse. Det gir ikke eierskap til fysiske gjenstander. Selve rettigheten kan derimot disponeres som en eiendel, omsettes, pantsettes som driftstilbehør etc. Patenter utgjør i økende grad sentrale aktiva i bedrifters kapital.

Patenter er en type industrielle rettigheter, som utgjør en del av immaterialretten. Både patent­instrumentet og andre immaterielle rettigheter reguleres av internasjonale avtaler og norsk lov, jf. lov 15. desember 1967 nr. 9 om patenter (patent­loven). Andre typer industrielle rettigheter er varemerker, design og planteforedlerrettigheter. Dreier det seg om en kunstnerisk frembringelse, kan den under visse vilkår nyte beskyttelse som et «verk» under opphavsrettslovgivningen, som er den andre hoveddelen av immaterialretten. Ny synlig utforming av produkter kan beskyttes etter designlovgivningen, jf. lov 14. mars 2003 nr. 15 om beskyttelse av design (designloven). Varemerker og andre kjennetegn som varer og tjenester markedsføres under, kan beskyttes etter lov 3. mars 1961 nr. 4 om varemerker (varemerkeloven). En planteforedlerrettighet er en tidsbegrenset enerett til kommersielt å utnytte én bestemt nyutviklet plantesort og kan beskyttes etter lov 12. mars 1993 nr. 32 om planteforedlerrett (planteforedlerloven).

Et patent gir innehaveren en rett til å nekte andre å utnytte den patenterte oppfinnelsen kommersielt i maksimalt 20 år,for legemidlerog plantefarmasøytiske produkterunder visse tilleggsvilkår opp til 25 år. Et patent gjelder kun i den enkelte stat hvor det er meddelt. For å gjøre det mulig for søkerne å søke med virkning på samme tidspunkt i alle stater, ble regelen om såkalt prioritet innført allerede ved Paris-konvensjonen om industrielt rettsvern av 1883. Prioritetsprinsippet er i norsk rett gjennomført i patentloven. Prinsippet gjør at søkerne fra partsstatene i avtalen kan levere søknaden sin først i bare én partsstat, og derved får en tolvmånedersfrist til å bestemme seg for hvilke andre partsstater de i tillegg vil levere søknaden i, og fortsatt få behandlet den i alle disse statene som om den var inngitt på det første tidspunktet. Senere er det inngått internasjonale avtaler om globale og europeiske søknadssystemer som gjør det lettere for søkerne å søke i mange stater, henholdsvis Patentsamarbeidsavtalen PCT og EPC.

For at oppfinneren skal kunne få patent, må oppfinnelsen oppfylle følgende hovedvilkår: Oppfinnelsen må være ny i hele verden (kravet om global nyhet) og skille seg vesentlig fra det som var kjent fra før (såkalt oppfinnelseshøyde). Oppfinnelsen må videre løse et teknisk problem og kunne gjentas med samme resultat hver gang (kravet om industriell anvendelighet). Dette står i motsetning til en ren oppdagelse, det vil si å fastslå at et fenomen eksisterer og beskrive det. Det som bare utgjør en oppdagelse, kan ikke patenteres.

Formålet med patentsystemet er å belønne oppfinnerens innsats og dermed oppmuntre til innovasjon. Den tidsbegrensede eneretten øker muligheten for å tjene inn utviklingskostnadene og reduserer dermed risikoen forbundet med å investere i ofte langsiktig teknologiutvikling. Til gjengjeld gjøres den nye kunnskapen gratis tilgjengelig for andre ved at patentsøknaden blir offentliggjort.

Eneretten er ikke absolutt. Oppfinnelsen kan fritt utnyttes av enhver i privat sammenheng. Det er adgang til å forske på oppfinnelsen, men ikke til kommersiell utnyttelse av oppfinnelsen i annen forskning eller drift. Det kan også på visse vilkår gis tvangslisens, som er en tillatelse fra offentlige myndigheter til å utnytte oppfinnelsen uten patenthaverens samtykke.

Patentlovgivningen regulerer ikke utvikling og bruk av oppfinnelser. Utvikling og bruk kan være forbudt eller underlagt særlige vilkår etter annen lovgivning, men dette har i utgangspunktet ikke betydning for adgangen til å patentere.

Patent i flere stater kan oppnås på tre forskjellige måter:

• ved å inngi søknader direkte til det eller de patentverk i hvert enkelt land hvor patent ønskes

• ved først å fremme en søknad til Det internasjonale byrå ved Verdens immaterialrettsorganisasjon (WIPO) gjennom det systemet for søking og foreløpig gransking som er opprettet av Patentsamarbeidsavtalen PCT. Når patentsøknaden er ferdigbehandlet i dette systemet, realitetsbehandles søknadene deretter av de nasjonale patentverk i de landene hvor søkeren ønsker å få meddelt patent.

• for det tredje kan også norske søkere allerede nå inngi søknadene sine direkte til EPO, men ettersom Norge ikke er med i EPO, kan man ikke i dag på denne måten få patent i Norge. Det vil altså bli den avgjørende forskjellen etter tilslutning at søkerne kan utpeke også Norge i EPO-systemet, og få meddelt et krav på å gjøre patentet sitt gjeldende i Norge.

Patentstyreter den myndigheten i Norge som behandler og avgjør søknader om industrielle rettigheter. Patentstyret har i tillegg en rolle som veileder og informasjonsgiver på dette området overfor norske bedrifter og andre kunder, og skal være et nasjonalt kompetansesenter på området. Etter tilslutning vil Patentstyret motta og registrere meddelte europeiske patenter som utpeker Norge, etter at en oversettelse på norsk er levert og en meddelelsesavgift er betalt.

5.2 Patenters økonomiske betydning

Globaliseringen innebærer at større deler av norsk næringsliv blir utsatt for internasjonal konkurranse, og at konkurransen i vare- og tjenestemarkedene er sterkere enn før. Endringstakten øker, og med den kravene til næringslivets evne til å omstille seg og komme med innovasjoner.

I 1979 utgjorde fysiske kapitalverdier størsteparten av bedriftenes verdier. 20 år senere er dette bildet snudd. Allerede i 2000 utgjorde de immaterielle verdiene om lag 70 prosent av en gjennomsnittbedrifts verdi 1. Det å sikre immaterielle rettigheter er derfor sentralt for å øke norsk næringslivs internasjonale konkurranseevne fremover, spesielt i de mest innovative sektorene.

Immaterielle rettigheter gir innehaveren enerett til å utnytte det som gjør bedriften unik. De kan gi bedriften et sterkt fortrinn i konkurransen om blant annet internasjonale markeder. De gir også bedriften et dokumenterbart utgangspunkt for å forhandle om finansiering av utviklingskostnader, for å inngå lisensavtaler og som teknologipartner og investeringsobjekt. Beskyttelse av immaterielle rettigheter gir dermed bedrifter større mulighet til å sikre seg lønnsomhet av sine investeringer og bidrar dermed til å gjøre det forsvarlig å satse på risikofylte, langsiktige investeringer i innovasjon.

Når næringslivet globalt sett blir mer kunnskapsbasert, vil det derfor være av stor økonomisk betydning å sørge for at norske aktører kan sikre effektivt vern av sine immaterielle rettigheter. Det samme gjelder i hele Europa.

Adgangen til å sikre seg patenter på oppfinnelser, er i tillegg et incitament for å drive med forskning og produktutvikling i næringslivet. Patenter kan også ha betydning som inngangsbillett på kapitalmarkedet og som selvstendig kapitalobjekt som kan omsettes, pantsettes etc. De har dermed stor betydning for muligheten for kommersialisering av forskningsresultater.