8 Annet internasjonalt samarbeid om patenter

Pariskonvensjonen av 20. mars 1883 angående beskyttelse av den industrielle eiendomsrett (Pariskonvensjonen) er den grunnleggende avtalen om industrielt rettsvern. Norge sluttet seg til den i 1885. Den har pr. i dag over 170 parter. Pariskonvensjonen er revidert en rekke ganger, senest ved Stockholmteksten fra 1967. Konvensjonen bygger på fire grunnleggende prinsipper: nasjonal behandling, konvensjonsprioritet, minimumsbeskyttelse og selvstendighetsprinsippet. Nasjonal behandling betyr at utenlandske søkere skal behandles som om de var nasjonale. Kravet om minimumsbeskyttelse innebærer at visse minstevilkår skal oppfylles. Prioritet betyr at en patentsøker i en konvensjonsstat, kan innlevere patentsøknad i alle andre konvensjonsstater innenfor en tolvmånedersfrist med virkning i forhold til nyhetsskadelige mellomkomne søknader fra søknadsdagen for den første søknaden. Selvstendighetsprinsippet betyr at rettighetene i den enkelte stat er selvstendige og altså ikke avhengige av for eksempel utfallet av saksbehandlingen i en fremmed stat.

Avtalen om handelsrelaterte sider ved immaterielle rettigheter av 15. april 1994 (Agreement on trade-related aspects of intellectual property rights - TRIPS-avtalen) er en del av WTO-avtalen og inneholder minimumskrav til beskyttelse av industrielle rettigheter og opphavsrettigheter for medlemsstatene i WTO. I tillegg til egne minimumskrav gjør TRIPS-avtalen de materielle reglene i Pariskonvensjonen, inkludert prioritetsregelen, anvendelig i forhold til alle 150 WTO-stat.

Konvensjonen om patentsamarbeid (Patent Cooperation Treaty - PCT) av 19. juni 1970 er en verdensomfattende ordning for forenklet innlevering og behandling av patentsøknader. Norge og over 130 andre stater er med i ordningen. Avtalen etablerer et internasjonalt patentsøknadssystem som administreres av Verdens immaterialrettsorganisasjon (WIPO, World Intellectual Property Organization). En PCT-søknad er en samlesøknad som gjør det mulig for søkeren gjennom en søknad å oppnå patent i alle de aktuelle stater som er med i ordningen. PCT-systemet foretar en sentral nyhetsgranskning og patenterbarhetsvurdering, men meddeler ikke patent for de aktuelle stater. Dette gjøres av de nasjonale patentverk etter nasjonale regler. Foruten den sentrale nyhetsgranskingen og patenterbarhetsvurderingen formidler PCT-systemet søknaden videre til de stater som er utpekt. Det er opp til søkeren selv å videreføre søknaden i de aktuelle stater. Det finnes ingen sentral myndighet som kan meddele et verdensomfattende patent, og et såkalt verdenspatent finnes dermed ikke.

EPO har inngått en egen avtale med WIPO. Etter denne avtalen kan EPO benyttes både som mottagende myndighet for å innlevere PCT-søknader og utpekes som internasjonal granskende og foreløpig prøvende myndighet, av søkere fra både EPO-medlemsstater og andre stater. Ifølge EPOs egne opplysninger foretar patentverket i praksis mer enn halvparten av all gransking og foreløpig vurdering av patenterbarhet som foregår under PCT.

Det vises til nærmere omtale under artikkel 150 til 153.