7 Utviklingen i EPO og forholdet til EU
7.1 Utviklingen i EPO fra 1977 og frem til i dag
Den europeiske patentorganisasjonen er blitt en vesentlig aktør både i den globale og den europeiske utviklingen av patentsystemet. Denne posisjonen er nådd først og fremst fordi det betydelige og stadig voksende antallet europeiske patentsøknader viser at industrien både i Europa og i resten av verden har stor tillit til det europeiske patentsystemet.
Før oppstarten av EPOs virksomhet i 1977 var det ventet at det årlige antallet søknader til Det europeiske patentverket ville stabilisere seg på rundt 30 000. I 2006 passerte antallet imidlertid 200 000 og øker fortsatt (en økning på 6 % fra 2005). Samtidig ble 62 800 europeiske patenter kunngjort (en økning på 18 % fra 2005). Det er for tiden ca. 7 000 faste og midlertidige ansatte i EPO.
EPOs økonomi har alltid vært god. I 2006 var det budsjettert med inntekter på totalt 1 432 mill. euro, mens utgiftene var budsjetterte med 1 104 mill. euro. Den gode økonomien og de betydelige ressursene som Det europeiske patentverket etter hvert råder over, har bidratt til at EPO var i stand til å etablere og spre aktiviteter til dels langt utenfor sitt kjerneområde. EPO har påtatt seg å behandle nasjonale patentsøknader fra de enkelte medlemsstater. EPO har videre inngått særavtaler med medlemsstaters patentverk som hadde status som PCT-myndigheter. Etter disse avtalene fikk de granske PCT-søknader fra europeiske søkere på vegne av EPO. EPO har også utviklet omfattende IT-verktøy og undervisningsopplegg både for intern bruk og som tilbud til medlemsstatene. EPO tilbyr også en rekke tjenester til tredjeland, herunder utviklingsland. Dette har medført en ikke ubetydelig ekstra belastning på de samlede ressursene. Restansene av ikke ferdigbehandlede søknader er blitt høye, og produktiviteten har gått ned. EPO arbeider nå målrettet for å øke den. Pr. utgangen av 2006 var gjennomsnittlig behandlingstid 44,3 måneder (drøye tre og et halvt år), mens det langsiktige målet er 36 måneder.
Forholdet mellom Det europeiske patentverket og de nasjonale patentmyndighetene i medlemsstatene har lenge vært et sentralt tema i diskusjonen om den videre utviklingen av organisasjonen. Det er særlig graden av sentralisering og hva slags oppgaver de nasjonale patentverkene skal ha som diskuteres. Ved etableringen av organisasjonen i 1973 stod sentraliseringstanken sterkt. Senere har det vist seg at søknadsinngangen øker mye mer enn ventet, og at næringslivet i medlemsstatene har gitt og fortsatt gir uttrykk for sterk interesse i å opprettholde de nasjonale patentverkene som kompetansesentre med lokal tilknytning og språk.
7.2 Pågående utviklingsprosesser i EPO
I de senere årene har tanken om et europeisk patentnettverk basert på et hensiktsmessig samspill mellom Det europeiske patentverket og de nasjonale myndighetene vunnet fotfeste i Forvaltningsrådet. Diskusjonen omkring organisasjonens langsiktige strategi førte toneangivende medlemsstater sammen, og i mai 2005 fremmet de et felles posisjonspapir om behovet for et «Europeisk patentnettverk» bestående av EPO og de nasjonale patentverkene. Uttalelsen ble enstemmig vedtatt og har lagt grunnen for en omforent strategi for organisasjonen.
Det europeiske patentverket utvikler nå et samarbeid med de nasjonale myndighetene på følgende områder:
Gjenbruk av arbeid utført av nasjonale myndigheter. Dersom en europeisk søknad bygger på en tidligere søknad innlevert i en medlemsstat, kan effektiviteten og kvaliteten på søknadsarbeidet i Det europeiske patentverket økes ved at saksbehandleren vurderer arbeidet med den tidligere søknaden nærmere. Et pilotprosjekt er på gang.
Et europeisk kvalitetssystem. Et slikt felles system skal være frivillig for medlemsstatenes nasjonale myndigheter, men vil blant annet være obligatorisk for myndigheter som ønsker å bidra til saksbehandlingen i Det europeiske patentverket. En arbeidsgruppe er nedsatt.
Brukerstøtte. En del oppgaver som i dag utføres av Det europeiske patentverket, men som faller utenfor kjerneoppgavene, kan like gjerne utføres av de nasjonale myndighetene. Det samme gjelder andre typer oppgaver, som kan utføres av de nasjonale myndighetene, men med støtte fra Det europeiske patentverket. Eksempler er ulike typer nyhetsgransking og teknisk klassifisering, oversettelser, støtte i innovasjonsprosesser etc. Et pilotprosjekt er opprettet.
Samarbeidspolitikk – partnerskap. Den nye samarbeidspolitikken tar sikte på å øke patentsystemets verdi som bidrag til de enkelte medlemsstatenes innovasjonspolitikk. Dette skal oppnås ved å hente ut synergieffekter gjennom overføring av kunnskap, dyktighet og ekspertise mellom deltakerne. Aktuelle områder er blant annet patentinformasjon, støtte til IT-systemer, utveksling av data, opplæring av saksbehandlere, brukere, dommere, øking av brukernes kunnskap om patenter etc. Medlemsstatene skal utarbeide og vedlikeholde nasjonale tiltaksplaner for gjennomføring av politikken og har også krav på en viss økonomisk støtte fra Det europeiske patentverket. Norge vil ha krav på dekning av inntil 25 % av kostnadene. Flere av de mest velstående medlemsstatene har uttalt at de vil avstå fra å fremme økonomisk krav for slike aktiviteter. Ulike arbeidsgrupper vil se nærmere på ulike deler av opplegget.
Restansesituasjonen. Det europeiske patentverket har i likhet med flere nasjonale europeiske patentmyndigheter en betydelig mengde ikke-avgjorte patentsøknader. En studiegruppe er nedsatt for å vurdere nærmere hva som kan gjøres med denne situasjonen.
De av medlemsstatenes nasjonale patentmyndigheter som har status som internasjonale granskende myndigheter under patentsamarbeidsavtalen av 1970, Finland, Spania, Sverige og Østerrike, har i dag en såkalt Partnerskapsavtale med EPO, som innebærer at de mot betaling utfører en begrenset mengde PCT-granskingsarbeid for EPO. Styringsgruppen for Det nordiske patentinstituttet har foreløpig ikke tatt stilling til om det skal tas et initiativ til å inngå en tilsvarende avtale for instituttet. Den nye europeiske nettverksmodellen vil antagelig føre til at dagens avtaler revideres eller sies opp, men det er fortsatt usikkert hva de vil bli erstattet med.
7.3 EPOs forhold til EU
7.3.1 Samarbeid mellom EPO og EU
EU som organisasjon er pr. i dag ikke medlem av EPO, og konvensjonen (EPC 2000) tillater heller ikke at andre enn stater blir parter i konvensjonen. De enkelte EU-medlemsstatene er representert enkeltvis i EPOs organer. Europakommisjonen arbeider med få til en endring av EPC som blant annet vil gjøre det mulig for EU som organisasjon å tiltre EPC. Europakommisjonen arbeider også med å sondere mulighetene for å få gjennomslag for en EU-tilpasset versjon av en europeisk avtale om et patent-tvisteløsningssystem (EPLA) som en frivillig tilleggsavtale til EPC (jf. pkt. 6.3.2).
7.3.2 EUs arbeid med Fellesskapspatentet
I EU har det i lang tid pågått et arbeid med å få til enighet om en forordning om Fellesskapspatentet. Ideen er å innføre et fellesskapspatent som innvilges med virkning for hele EU under ett. Det skal være én sentral europeisk instans som meddeler slike patenter. I praksis vil dette være Det europeiske patentverket, slik at man kan utpeke EU og få meddelt et patent av Det europeiske patentverket som gjelder for hele EU-området. EPO og Det europeiske patentverket vil fortsatt være selvstendige organer og være uavhengige av EU-systemet. I tillegg er det i EU foreslått å opprette et felles tvisteløsningssystem med en sentral EF-domstol som øverste instans, som skal avgjøre spørsmål om gyldigheten av og inngrep i fellesskapspatenter. Formålet er i hovedsak å gjøre det enklere og billigere å søke patent som dekker hele EU, og sørge for større harmonisering og mer rettssikkerhet på europeisk nivå ved at én felles jurisdiksjon avgjør over patenters gyldighet og rekkevidde.
Det er uenighet innen EU omkring særlig følgende spørsmål:
krav til oversettelse av patentene til andre språk enn engelsk,
rettslig status for oversettelser av slike patenter på nasjonale språk,
strukturen til det felles europeiske tvisteløsningsystemet, spesielt om nasjonale patentdomstoler skal miste eller beholde sin myndighet, og hvor eventuelle EF-patentdomstoler skal lokaliseres.
Norge vil av konstitusjonelle grunner som ikke-medlem av EU ikke kunne delta i en eventuell ordning med et fellesskapspatent dersom den er fullt utbygd med ett felles EU-basert tvisteløsningsapparat. Norske søkere vil imidlertid på lik linje med andre kunne søke om fellesskapspatent, som vil gjelde hele EU-området under ett.