6 EPC-konvensjonen

6.1 Hovedinnholdet i EPC-konvensjonen

EPCs hovedfunksjon er å gjøre det mulig for en patentsøker med én søknad å få patent i de statene som er tilsluttet konvensjonen. Dersom vilkårene er oppfylt, meddeler Det europeiske patentverket et såkalt «europeisk patent». Det dreier seg om retten til å få et knippe nasjonale patenter i de medlemsstatene som er utpekt i søknaden, ikke én rettighet som gjelder alle medlemsstater under ett. Søkeren må levere en oversettelse til nasjonalt språk og betale en avgift. Det er søkeren som bestemmer om han vil inngi søknaden til EPO eller det nasjonale patentverket.

EPC regulerer i hovedsak følgende forhold:

• EPOs og Det europeiske patentverkets forfatning og organstruktur, og organenes myndighet

• Materiell patentrett, det vil si hva som under hvilke forutsetninger skal kunne patenteres iht., EPC

• Prosessregler som gjelder i EPO

• Forholdet til medlemsstatenes lovgivning og andre internasjonale avtaler

EPO og Det europeiske patentverket arbeider på tre offisielle språk: Engelsk, fransk, og tysk. Søkeren kan innlevere søknaden på sitt eget språk, men må levere oversettelse til ett av disse tre språk innen en bestemt frist. Søknaden behandles på det arbeidsspråket søkeren har inngitt søknaden på.

29. november 2000 besluttet partene en begrenset reform av EPC ved å undertegne den såkalte Revisjonsakten.

6.2 Nærmere om de enkelte bestemmelser i EPC 2000

6.2.1 Del I - EPOs forfatning og organer

Etter artikkel 1 oppretter konvensjonen et felles patentsøknadssystem for partene. Patentene som meddeles betegnes etter artikkel 2 som europeiske patenter og har den samme virkning som nasjonale patenter i de enkelte medlemsstatene etter deres nasjonale regler. De kan etter artikkel 3 meddeles for én, flere eller alle medlemsstater.

Artikkel 4 oppretter Den europeiske patentorganisasjonen som et selvstendig rettssubjekt med administrativ og finansiell autonomi i alle medlemsstater, jf. artikkel 5. Organisasjonens viktigste organer er Forvaltningsrådet og Det europeiske patentverket som forvalter patentsøknadssystemet etter konvensjonen, under oppsyn av Forvaltningsrådet. Patentverket representeres utad av en president. Både EPO og Det europeiske patentverket har ifølge artikkel 6 hovedsete i München, med filialkontorer i blant annet Haag, Berlin og Wien. Etter artikkel 8 nyter EPO, Forvaltningsrådets medlemmer og Det europeiske patentverkets ansatte immunitet og privilegier i medlemsstatene etter en egen protokoll.

Etter artikkel 4a skal det avholdes en konferanse av medlemsstatenes ministre med ansvar for patentanliggender minst hvert femte år.

Artikkel 9 regulerer hvilken stats regler som skal anvendes på kontrakter inngått av EPO, skade voldt av dens ansatte og de ansattes ansvar overfor EPO, samt hvilke domstoler som skal dømme i slike saker.

6.2.1.1 Kapittel III om EPOs forfatning

Artikkel 10 fastslår at presidenten leder Det europeiske patentverket og er ansvarlig overfor Forvaltningsrådet for sin embedsførsel. Presidenten skal

• vedta interne retningslinjer og eksterne kunngjøringer,

• fremme forslag til endringer av selve EPC eller gjennomføringsreglene som Forvaltningsrådet har myndighet til å vedta,

• utarbeide de årlige budsjettforslagene og sørge for at budsjettene overholdes,

• utarbeide årsrapportene, og

• utøve instruksjonsretten og tilsynsmyndighet over EPOs ansatte, og

• foreta utnevnelser og befordringer som ikke er særskilt regulert i konvensjonen.

Presidenten og et visst antall visepresidenter blir ifølge artikkel 11utnevnt av Forvaltningsrådet. Medlemmene i klagenemndene og Den utvidede klagenemnden utnevnes av Forvaltningsrådet etter forslag fra presidenten.

Etter artikkel 14 er engelsk, fransk og tysk Det europeiske patentverkets arbeidsspråk. Søknader kan også inngis på et annet språk, men i så fall skal søkeren inngi en oversettelse til ett av arbeidsspråkene innenfor de fristene som er nærmere regulert i gjennomførings-reglene (vanligvis tre måneder). De kan senere korrigeres når som helst i løpet av prosedyren. Det arbeidsspråket som søkerne velger, skal benyttes som saksbehandlingsspråk gjennom hele søknadsprosedyren, også for publisering av søknaden og det meddelte patentet. Kravene i meddelte patenter skal imidlertid også offentliggjøres på de to andre arbeidsspråkene. Inngivelser som ikke gjøres på foreskrevet språk eller ikke oversettes til EPOs arbeidsspråk innenfor den foreskrevne fristen, skal anses som ikke innkommet.

De europeiske patenttidende, EPOs lysningsblad og registreringer i Det europeiske patentregisteret skal offentliggjøres på alle tre arbeidsspråk.

Etter artiklene 15 til 22 skal Det europeiske patentverket ha følgende avdelinger:

• en mottaksavdeling, jf. artikkel 16

• en rekke granskingsavdelinger, jf. artikkel 17

• en rekke avdelinger for vurdering av patenterbarhet, som består av tre tekniske granskere hver, jf. artikkel 18

• innsigelsesavdelinger som består av tre tekniske medlemmer og, ved behov, et rettskyndig medlem

• en juridisk avdeling

• flere klagenemnder med tre til fem rettskyndige og tekniske medlemmer, som avgjør klager mot de andre avdelingers avgjørelser, og

• Den utvidede klagenemnden som avgjør rettslige spørsmål av mer prinsipiell betydning. Slike spørsmål kan etter artiklene 112 og 112 a bringes inn for Den utvidede klagenemnden av klagenemndene eller presidenten, eller etter begjæring av en tapende part i en klagesak. Etter artikkel 22 består Den utvidede klagenemnden av fem rettskyndige og to teknisk kyndige medlemmer, eller kun tre eller fem rettskyndige medlemmer. Lederen skal alltid være et rettskyndig medlem.

Artikkel 23 regulerer hvem som kan være medlem av en klagenemnd og Den utvidede klagenemnden, deres embedsperiode og faglige uavhengighet i utøvelsen av funksjonen. Prosedyrereglene for klageorganene skal godkjennes av Forvaltningsrådet. Artikkel 24 regulerer panelmedlemmenes habilitet og partenes adgang til å begjære medlemmer fjernet på grunn av inhabilitet. Slike saker avgjør panelet selv, besatt slik at det medlemmet som er begjært fjernet erstattes av et varamedlem.

Etter artikkel 25 skal Det europeiske patentverket, på anmodning fra en medlemsstats domstol som behandler en patentinngreps- eller ugyldighetssak, mot betaling av en rimelig avgift avgi en såkalt teknisk betenkning angående et europeisk patents gyldighet og verneområde.

6.2.1.2 Kapittel IV om Forvaltningsrådet

Artikkel 26 til 32 regulerer Forvaltningsrådets sammensetning, organisering og virkemåte. Hver part har etter artikkel 26 én stemme i Forvaltnings­rådet, og skal utpeke en representant og en vararepresentant. Forvaltningsrådet fastsetter etter artikkel 33 nr. 2, bokstav f sin egen forretnings­orden. Rådet velger etter artikkel 27 blant sine medlemmer en leder og en nestleder med en funksjonsperiode på tre år. Nestlederen overtar av eget tiltak lederens funksjoner når vedkommende er forhindret. Gjenvalg er tillatt.

Etter artikkel 28 kan Forvaltningsrådet nedsette et styre bestående av lederen, nestlederen og tre andre valgte medlemmer, med en funksjonsperiode på tre år. De kan ikke gjenvelges. Styret får sine beføyelser overdratt av Forvaltningsrådet i tråd med forretningsordenen, jf. artikkel 33.

Lederen innkaller til møtene i rådet, som også EPOs president deltar i. Etter artikkel 30 får Verdensorganisasjonen for immaterialrett (WIPO) og andre internasjonale organisasjoner på immaterialrettsområdet delta som observatører i Forvaltningsrådets møter. For tiden er to mellomstatlige organisasjoner observatører i forvaltningsrådet, WIPO og EU. Forvaltningsrådet kan i tillegg invitere andre internasjonale organisasjoner med aktivitet av interesse for EPO til å delta på enkelte møter. To ikke-mellomstatlige organisasjoner er for tiden observatører, EPI ( Institute of Professional Representatives before the European Patent Office) og UNICE, den europeiske arbeidsgiverforeningen.

Etter artikkel 31 foregår Forvaltningsrådets arbeid på engelsk, fransk og tysk, og dokumentene utarbeides på disse tre språk. EPO skal ifølge artikkel 32 stille de nødvendige personalressurser og lokaler til Forvaltningsrådets disposisjon.

Artikkel 33 regulerer de mest sentrale elementene av Forvaltningsrådets myndighet, blant annet Forvaltningsrådets beføyelser til å foreta endringer i selve konvensjonen og regelverket under den.

Forvaltningsrådet kan for det første etter art. 33 nr. 1, vedta visse typer endringer i selve avtalens regler, nemlig

• tidsfristene som er nedfelt i både selve avtalen og i gjennomføringsreglene; denne typen beslutninger krever etter artikkel 35 nr. 2 tre fjerdedels flertall av de partene som avgir stemme,

• endringer i de materielle patentrettsreglene og prosessreglene i avtalens del II til VIII og del X, når det skjer for å gjennomføre internasjonale avtaler eller nytt EU-regelverk på patentområdet. Slike vedtak krever etter artikkel 35at alle parter er representert, og énstemmighet blant dem som avgir stemme. Å la være å stemme regnes ikke som å stemme for eller imot.

• Som en ytterligere sikkerhetsventil kan hver part innen 12 måneder etter at en slik beslutning er fattet, erklære at den ikke vil være bundet av den, noe som fører til at beslutningen ikke trer i kraft. Slike beslutninger kan videre ikke tas før den angjeldende internasjonale avtalen er trådt i kraft eller gjennomføringsfristen til det nye EU-regelverket er utløpt. Forvaltningsrådet vedtar også hvor lang tid det skal gå etter at slike endringer er vedtatt før de trer i kraft.

Etter artikkel 33 nr. 1 bokstav a og bokstav c og nr. 2 kan Forvaltningsrådet for det annet, i samsvar med konvensjonens regler, vedta endringer i gjennomføringsreglene, finansforskriftene, tjenesteregelverket for de ansatte i Det europeiske patentverket, de ansattes pensjonsskjema og økninger i deres pensjoner, avgiftsforskriftene og Forvaltningsrådets egen forretningsorden.

Artikkel 33 nr. 3 tillater at Forvaltningsrådet bestemmer at visse kategorier av patentsøknader skal granskes av kun én gransker istedenfor, som vanlig, tre. Artikkel 33 nr. 4 åpner for at Forvaltningsrådet gir EPOs president fullmakt til på vegne av EPO å inngå avtaler med tredjeland eller internasjonale organisasjoner.

Vedtak etter artikkel 33 nr. 2, 3 og 4, samt en rekke andre avgjørelser, krever tre fjerdedels flertall av de partene som avgir stemme, jf. artikkel 35 nr. 2.

Andre funksjoner for Forvaltningsrådet er å:

• føre tilsyn med EPOs virksomhet,

• fastsette EPOs budsjett,

• utnevne medlemmer av visse organer og utøve tjenestemyndighet over dem,

• godkjenne inngåelsen av avtaler mellom EPO og andre internasjonale organisasjoner,

• fastlegge hvilken andel av de nasjonale årsavgiftene for løpende europeiske patenter partene må overføre til EPO,

• pålegge partene såkalte særlige finansielle bidrag etter artikkel 40.

Etter artikkel 34 har kun stater stemmerett, én stemme hver, med unntak for de i artikkel 36 nevnte tilfellene hvor stemmene veies.

Artikkel 35 om flertalls- og tilstedeværelseskrav for at Forvaltningsrådet kan fatte gyldige beslutninger: Hovedinnholdet i denne artikkelen er det gjort rede for under artikkel 33. Artikkelen regulerer hvilke krav til tilstedeværelse og flertall av de avgitte stemmene som skal gjelde for at Forvaltningsrådet skal kunne fatte de forskjellige typer vedtak som er beskrevet under artikkel 33, men også en rekke andre artikler.

Andre typer saker enn de som er listet opp i artikkel 35, avgjøres ved simpelt flertall.

Artikkel 36 om vektede avstemningerregulerer beregning av medlemsstatenes stemmevekt ved avstemninger vedrørende avgifter og partenes finansielle bidrag, samt budsjettendringer. Her kan hver part, etter at det er foretatt en vanlig avstemning, begjære at det foretas en ny avstemning med vektet stemmemakt, som da avgjør saken. Artikkelen oppgir en detaljert beregningsmåte til dette formål, basert på formelen for de særskilte finansielle bidrag etter artikkel 40. For nærmere omtale av dette, se under artikkel 40. En stat kan ha mellom 6 og 30 stemmer.

Artikkel 36 er en sovende bestemmelse som ifølge EPO aldri er tatt i bruk.

6.2.1.3 Kapittel VI – regler om finansiering av EPOs virksomhet

Artikkel 37 fastlegger fra hvilke kilder EPOs virksomhet skal finansieres. I hovedsak skal dette være

1. EPOs egne inntekter fra avgifter som svares av søkerne i forbindelse med behandlingen av søknader om europeisk patent, og

2. overføringene av en andel på inntil 75 % av årsavgiftene som svares for den årlige fornyelse av europeiske patenter som er omgjort til nasjonale patenter i medlemsstatene, jf. artikkel 39 nr. 1. Prosentandelen som skal overføres, vedtas av Forvaltningsrådet, med tre fjerdedels flertall.

Andelen har hittil alltid ligget på 50 pst., og det er lite som tyder på at andelen vil bli endret i over­skuelig fremtid.

Ellers nevner artikkel 38 at inntekter som opparbeides ved plassering av midlene i EPOs Pensjonsfond også hører til EPOs finansieringskilder.

Artikkel 40 sier at avgiftssatsene og overføringer av årsavgifter fra partene skal settes slik at EPOs budsjett balanseres. Kun når det er umulig, skal Forvaltningsrådet pålegge partene å betale såkalte særlige finansielle bidrag. Andelen av disse som faller på hver medlemsstat skal i tilfelle behovet oppstår beregnes etter en beregningsnøkkel etter nr. 3.

Viktige parametere for beregningen er

• antallet patentsøknader til patentverket i den angjeldende medlemsstat i 1975, det nest siste året før EPC trådte i kraft, og

• antall patentsøknader fra søkere etablert i angjeldende medlemsstat i samme år, målt som andel av det totale antall patentsøknader i medlemsstatene.

Det betyr at prosentandelen som faller på hver medlemsstat, avhenger av hvilke stater som er parter i konvensjonen. Norges andel ville være lav dersom særlige finansielle bidrag skulle bli innkrevd.

Særlige finansielle bidrag fra medlemsstatene har kun blitt innkrevd ved oppstarten av organisasjonen. Disse ble raskt tilbakebetalt. Siden har slike bidrag ikke blitt innkrevd, og det er heller ikke aktuelt med slik innkreving i overskuelig fremtid.

EPO er i praksis selvfinansierende og har i flere år hatt store overskudd, noe som har ført til suksessive avgiftsreduksjoner i løpet av de senere ti år.

Ifølge artikkel 41 kan Forvaltningsrådet etter begjæring fra presidenten av Det europeiske patentverket beslutte å pålegge medlemsstatene å yte forskudd. Disse fordeles på partene etter samme fordelingsnøkkel som de beløp de i samme år er pålagt å innbetale til Det europeiske patentverket.

Artikkel 42 til 49 omhandler utarbeidelse, fremleggelse og vedtak av EPOs budsjett og revisjon. Det blir forberedt og fremlagt i utkast av EPOs president og vedtas av Forvaltningsrådet.

Artikkel 50 og 51 regulerer finansforskriftene og avgiftsforskriftene. Finansforskriftene skal blant annet regulere prosedyren for utarbeidelsen av budsjettet og innbetaling av partenes finansielle bidrag. EPO kan etter artikkel 51 kreve avgifter for alle offisielle handlinger det foretar under konvensjonen. Avgiftssatsene med mer skal fastlegges i avgiftsforskriftene.

6.2.2 Del II - materiell patentrett

Kapittel I om patenterbarhet

Artikkel 52 til 57 regulerer hva som etter EPC kan patenteres. Det er oppfinnelser med teknisk effekt som er nye i hele verden, skiller seg så vesentlig fra tidligere kjent teknologi at de har såkalt oppfinnelseshøyde, og er industrielt anvendbare. Disse bestemmelsene i EPC tilsvarer bestemmelsene om patenterbarhet i den norske patentloven.

Artikkel 52 nr. 2 lister opp typer nyvinninger som ikke regnes som oppfinnelser, blant annet det som bareutgjør dataprogram.

Artikkel 53 regulerer unntakene fra patenterbarhet for visse typer oppfinnelser. Blant annet er patent utelukket på

• oppfinnelser hvis utnyttelse ville stride mot ordre publiceller moral;

• plantesorter og dyreraser, samt på vesentlig biologiske fremgangsmåter for fremstilling av planter eller dyr.

Terapi- og diagnosemetoder til bruk på mennesker og dyr er oppfinnelser, men kan heller ikke patenteres.

6.2.2.1 Kapittel 2 om retten til å inngi en EPO-søknad og å bli nevnt som oppfinner

Artikkel 58 til 62 regulerer hvem som har krav på å disponere patentsøknaden, og at oppfinneren uansett har rett til å bli nevnt i patentet. Etter artikkel 60 nr. 1 er det selve oppfinneren eller den som har fått overdratt retten av ham, som er berettiget. Når oppfinneren er en ansatt, skal retten til patentet vurderes etter lovgivningen i det landet hvor vedkommende har sitt hovedarbeidsforhold, og dersom dette ikke lar seg fastslå, lovgivningen i det land hvor arbeidsgiveren har det driftsstedet arbeidstageren er knyttet til.

Dersom flere uavhengig av hverandre inngir en søknad om patent på samme teknologi, går den tidligste foran (det såkalte « first to file»-prinsippet), jf. artikkel 60 nr. 2. Dersom det under søknadsbehandlingen oppstår en tvist om hvem som har rett til oppfinnelsen, kan vinneren av rettssaken etter artikkel 61 videreføre søknaden som sin egen etter at saken er avgjort.

6.2.2.2 Kapittel 3 – Europeiske patenters virkninger

Artikkel 63 slår fast at den maksimale beskyttelsestiden fra søknadsdagen er 20 år, men etter nr. 2 kan medlemsstatene innføre ordninger med tilleggsbeskyttelsestid for produkter hvis markedsføring krever tidskrevende godkjenningsprosedyrer. En slik ordning er innført i Norge, med mulighet til forlengelse av patentvernet for legemidler for mennesker og dyr og plantefarmasøytiske produkter med inntil fem år.

Etter artikkel 64 skal europeiske patenter ha de samme rettsvirkningene som nasjonale patenter i de statene hvor de er gjort gjeldende. I tillegg kan den enkelte stat kreve at det betales en avgift for offentliggjøringen av det oversatte patentskriftet, for å la det europeiske patentet få virkning som et nasjonalt patent, jf. artikkel 65 nr. 2. Patentet får virkning allerede fra det tidspunktet hvor meddelelsen ble kunngjort av EPO.

Inngrep i europeiske patenter skal etter artikkel 64nr. 3 behandles etter nasjonal rett i den enkelte utpekte stat.

Etter artikkel 65 kan medlemsstatene bestemme at meddelte europeiske patenter bare skal få virkning som nasjonale patenter dersom de i sin helhet oversettes til ett av landets offisielle språk, med mindre patentet allerede foreligger på ett av landets offisielle språk. Regjeringen foreslår å innføre et slikt krav. Denne oversettelsen skal leveres av søkeren innen tre måneder etter at meddelelsen av patentet er offentliggjort i EPOs Europeiske patenttidende, hvis ikke den enkelte medlemsstat fastsetter en lengre frist. Den enkelte medlemsstat kan bestemme at patentet med tilbakevirkende kraft skal miste sin virkning i det aktuelle landet dersom oversettelsen ikke leveres innen den fastsatte fristen.

Etter artikkel 66 har en europeisk patentsøknad som er tildelt inngivelsesdato samme virkning i de utpekte medlemsstater som en søknad om nasjonalt patent i de aktuelle stater, herunder har søknaden i de aktuelle stater samme prioritet som er krevd for den europeiske søknaden.

Artikkel 67 regulerer den midlertidige beskyttelsen en inngitt EPO-søknad har i de utpekte stater etter at den er kunngjort. Kunngjøringen skjer etter artikkel 93 vanligvis 18 måneder etter inngivelsen.

Medlemsstatene som er utpekt i søknaden skal minst sørge for at søkeren fra datoen for kunngjøring av en europeisk patentsøknad kan kreve erstatning fra noen som har utnyttet oppfinnelsen i vedkommende stat på en måte som ville gjort vedkommende erstatningsansvarlig for inngrep i et nasjonalt patent med samme innhold. Medlemsstatene kan også velge å gå lenger og fastsette at søknaden midlertidig skal ha full beskyttelse (som om patent var meddelt) fra kunngjøring.

I alle tilfeller kan medlemsstater som ikke har språket søknaden behandles på hos Det europeiske patentverket som ett av sine offisielle språk, bestemme at midlertidig beskyttelse først skal inntre når søkeren har inngitt en oversettelse av patentkravene til ett av statens offisielle språk, og denne er gjort tilgjengelig for allmennheten eller for den som utnytter oppfinnelsen i den aktuelle staten.

Dersom søknaden ikke fører til meddelelse av et patent i den aktuelle staten, skal midlertidig beskyttelse anses som aldri inntrådt, jf. artikkel 67 nr. 4.

Artikkel 69 regulerer patentvernets omfang for europeiske patenter og patentsøknader.

Etter artikkel 70 er den autentiske versjonen av et europeisk patent den på det av Det europeiske patentverkets arbeidsspråk som søknadsbehandlingen ble gjennomført på.

6.2.2.3 Kapittel IV – regler om disposisjoner over løpende europeiske patentsøknader

Artikkel 71 til 74 slår fast at en europeisk patentsøknad som er inngitt, er å anse som en særskilt formuesgjenstand. Den kan etter artikkel 72 kun overdras ved skriftlig og signert kontrakt dersom Det europeiske patentverket skal anerkjenne overdragelsen. Etter artikkel 74 skal den enkelte parts nasjonale lovgivning om inngrep i patentsøknader komme til anvendelse.

6.2.3 Prosessregler

6.2.3.1 Kapittel 1 om hva som kreves av en europeisk patentsøknad

Artikkel 75 til 86 regulerer innlevering av søknader om europeisk patent.

Artikkel 78 lister opp krav til hva en europeisk patentsøknad må inneholde, nemlig en beskrivelse av oppfinnelsen, et sett med patentkrav (jf. artikkel 84) som bestemmer hva eneretten skal dekke, et sammendrag(jf. artikkel 85) og tegninger med mer. Oppfinnerens navn må oppgis, samt evt. hvordan en søker som ikke er oppfinneren, har fått overdratt retten til patentet ( artikkel 81).

Ifølge artikkel 78 nr. 2 svares både en søknads-og en granskingsavgift innen en viss frist. Hvis avgiftene ikke betales, anses søknaden som trukket tilbake. I tillegg svares en avgift for upeking av det antall medlemsstater hvor patenter ønskes gjort gjeldende, jf. artikkel 79. Avgiften er sterkt degressiv, det vil si at beløpet som svares pr. stat, faller sterkt når antallet utpekte stater øker.

I tillegg svares fra og med begynnelsen av det andre året fra søknadsdagen en årlig avgift for å holde søknaden i live ( artikkel 86) til og med det året hvor patentet blir meddelt. Deretter svares årsavgifter i alle de stater hvor patentet gjøres gjeldende. Av disse må imidlertid de nasjonale patentverkene overføre 50 % til Det europeiske patentverket.

Ifølge artikkel 82 kan i utgangspunktet kun én oppfinnelse søkes patentert i én og samme søknad. Den må beskrives så tydelig og nøyaktig at en fagperson på det angjeldende teknologiområdet kan utøve oppfinnelsen ( artikkel 83).

6.2.3.2 Kapittel 2 om prioritet

Artikkel 87 regulerer forutsetningene for at søkere kan benytte seg av prioritetsprivilegiet (jf. omtalen av artikkel 66) når en tidligere til et annet patentverk inngitt patentsøknad senere inngis til Det europeiske patentverket. For at søkeren skal kunne påberope seg prioritet, må den opprinnelige søknaden være inngitt i en WTO-medlemsstat eller en stat som er part i Paris-konvensjonen av 1883.

Dersom søknaden tidligere er inngitt i en stat som ikke er part i noen av nevnte konvensjonene, kan søkeren påberope seg prioritet kun på basis av gjensidighet, det vil si kun i den grad staten hvor søknaden er inngitt, i samme grad innrømmer europeiske patentsøknader prioritet. Det europeiske patentverket skal kunngjøre hvilke stater som til enhver tid oppfyller dette kravet.

Når prioritet kan påberopes, fører regelen til at dagen da den første søknaden ble inngitt, blir regnet som inngivelsesdagen også til Det europeiske patentverket, jf. artikkel 89.

Ifølge artikkel 88 må søkeren erklære at man vil påberope seg prioritet, og ved behov inngi en oversettelse av søknaden på ett av Det europeiske patentverkets arbeidsspråk.

6.2.3.3 Kapittel 1 om prosessrettslige grunnprinsipper

Artikkel 113 til 125 inneholder de grunnleggende prosessrettslige prinsippene som skal følges i alle saker ved Det europeiske patentverket.

Artikkel 113 knesetter det kontradiktoriske prinsipp ved saksbehandlingen hos Det europeiske patentverket. Det betyr at partene har rett til å uttale seg om alle omstendigheter som kan ha betydning for sakens utfall.

Artikkel 114 fastslår at Det europeiske patentverket av eget tiltak skal sørge for å få opplyst saken så godt som mulig, uten å være bundet av partenes påstander. Samtidig kan Det europeiske patentverket velge å se bort fra opplysninger som partene ikke har gitt innenfor gjeldende frister.

Etter artikkel 115 kan tredjepart fra og med offentliggjøringen av en søknad inngi merknader vedrørende dens patenterbarhet. Dette gir ikke partsrettigheter.

Artikkel 116 regulerer i hvilken grad muntlige høringer skal avholdes. Partene kan begjære dette. Høringene er kun åpne for partene i behandlingen av søknaden i første instans, men derimot offentlige ved klagenemndene.

Artikkel 117 regulerer bevismidler og bevisopptak.

Artikkel 118 om sakens enhetslår fast at en europeisk patentsøknad skal behandles som én sak og med én og samme tekst uansett om patentet eies av forskjellige innehavere i forskjellige medlemsstater.

Artikkel 119 omhandler underretning til partene. Dette reguleres nærmere i gjennomføringsreglene.

Artikkel 120 viser til at gjennomføringsreglene fastsetter frister for saksbehandlingen ved Det europeiske patentverket mv.

Artikkel 121 slår fast at partene kan begjære gjenopptagelse av behandlingen av en søknad etter at de har oversittet frister. Dette gjelder ikke for flere av de mest sentrale fristene som prioritetsfristen, klagefristen, fristen til å begjære revisjon foran Den utvidede klagenemnden og fristene for å begjære oppreisning.

Artikkel 122 regulerer adgangen til å begjære oppreisning etter fristoversittelse som direkte har ført til tap av rettslige posisjoner. Dette har partene kun adgang til når de kan godtgjøre at de har utvist all tilbørlig aktsomhet.

Etter artikkel 123kan søknader endresav søkeren i hvert fall én gang under behandlingen, men ikke på en slik måte at beskyttelsesområdet utvides.

Etter artikkel 124 kan Det europeiske patentverket avkreve søkeren opplysninger vedrørende tidligere kjent teknologi som angår søknaden og som er blitt tatt i betraktning ved en tidligere behandling av søknaden foran et annet patentverk.

Etter artikkel 125 skal Det europeiske patentverket på områder hvor konvensjonen mangler saksbehandlingsregler, ta hensyn til de prosessrettslige grunnprinsipper som er alminnelig anerkjent i medlemsstatene.

Artikkel 126 er opphevet ved Revisjonsakten.

6.2.3.4 Kapittel 2 om innsynsrett og informasjon utad til offentligheten og myndigheter

Etter artikkel 127 fører Det europeiske patentverket et Europeisk patentregister, som søknader skal føres i når de er offentliggjort. Registeret er åpent for offentlig innsyn.

Artikkel 128 regulerer allmennhetens innsynsrett i saksdokumentene i løpende saker. Slik innsyn gis i utgangspunktet kun etter at søknaden er offentliggjort 18 måneder etter innlevering, eller når søkeren påberoper seg søknaden overfor andre.

Etter artikkel 129 skal Det europeiske patentverket regelmessig utgi

1. Europeisk patenttidende og

2. Det europeiske patentverkets lysningsblad.

Etter artikkel 130 skal Det europeiske patentverket og de nasjonale patentverkene i medlemsstatene utveksle de opplysningene angående patentsøknader som det er behov for, og yte hverandre bistand. Etter artikkel 132 skal de også utveksle kunngjøringer og publikasjoner. I tillegg kan Det europeiske patentverket inngå avtaler om slik gjensidig hjelp med andre patentverk og internasjonale organisasjoner. Det samme gjelder etter artikkel 131 i forholdet mellom Det europeiske patentverket og andre nasjonale myndigheter i medlemsstatene, men kun i den grad både konvensjonen og nasjonal lov tillater det. Når nasjonale domstoler, patentverk og påtalemyndigheter begjærer innsyn, viker begrensningene i artikkel 128.

6.2.3.5 Kapittel 3 om partenes representasjon

Etter artikkel 133 trenger ikke søkere som er etablert i en medlemsstat å la seg representere av en profesjonell patentfullmektig ved saksbehandlingen hos Det europeiske patentverket. Foretak kan etter nr. 3 la seg representere av sine ansatte, også personer som ikke er av Det europeiske patentverket autorisert som patentfullmektiger. Derimot må søkere som ikke er etablert eller har hovedaktiviteten sin i en medlemsstat, etter nr. 2 la seg representere av en av Det europeiske patentverket autorisert patentfullmektig for å foreta alle andre handlinger enn selve søknadsinngivelsen.

Artikkel 134 nr. 1 slår fast at kun autoriserte patentfullmektiger oppført på en liste som føres av Det europeiske patentverket kan representere parter ved Det europeiske patentverket på profesjonell basis. Autoriserte europeiske patentfullmektiger betegnes på engelsk som European Patent Agents (tittelen forkortes med EPA). De må være statsborgere og ha etablert hovedvirksomheten sin i en medlemsstat. For å bli autorisert som EPA, må kandidaten etter nr. 2 i tillegg bestå en omfattende eksamen som heter European Qualifying Examination (EQE).

Artikkel 134 nr. 3 regulerer den såkalte bestefarsregelen. Den gir praktiserende patentfullmektiger fra nytiltrådte stater rett til å bli registrert som EPAer uten å måtte avlegge EQE-eksamenen. Det forutsetter at de er både statsborgere og etablert i den angjeldende staten. I tillegg må de kunne vise at de enten er autorisert til å representere patentsøkere ved landets eget patentverk etter en nasjonal autorisasjonsordning, eller, når den nytiltrådte staten ikke har en slik ordning, at de har praktisert yrket regelmessig i minst fem år. En rekke norske patentfullmektiger vil kunne nyte godt av denne regelen etter tilslutningen. I Norge er det ikke innført noen autorisasjonsordning for patentfullmektiger.

Den som ønsker å påberope seg bestefarsregelen, må begjære å bli godkjent som EPA innen ett år etter at statens tiltredelse er trådt i kraft.

Etter artikkel 134 nr. 7 bokstav b kan patentfullmektiger som ikke kan vise til fem års regelmessig praksis, søke Det europeiske patentverket om dispensasjon fra dette kravet dersom de kan bevise at de på annen måte har tilsvarende realkompetanse. Etter nr. 8 kan også andre personer som yter profesjonell rettsbistand i en medlemsstat, og som etter statens nasjonale rett er kvalifisert til å representere i patentsaker, representere parter ved Det europeiske patentverket. Dette gjelder i hovedsak advokater.

Etter artikkel 134 a skal Forvaltningsrådet, jf. artikkel 35 nr. 2 vedta regler om et eget institutt for patentfullmektiger ved Det europeiske patentverket, Institute of Professional Representatives before the European Patent Office (navnet forkortes med EPI). Alle som er EPA er automatisk medlemmer av EPI. Forvaltningsrådet vedtar også regler om den disiplinære myndigheten instituttet skal ha over tilsluttede fullmektiger.

Videre har Forvaltningsrådet myndighet til å vedta regler om EPAers taushetsplikt med hensyn til opplysninger de har fått i egenskap som fullmektig. Det er innført en regel i gjennomførings­reglene som oppstiller taushetsplikt i forhold til Det europeiske patentverket for saker som pågår der.

6.2.3.6 Kapittel 1 om omgjøring av en europeisk søknad til en nasjonal patentsøknad

Artikkel 135 til 137 regulerer under hvilke vilkår en søknad som opprinnelig er inngitt som en europeisk patentsøknad, på søkerens begjæring kan omgjøres til en søknad om nasjonalt patent ( artikkel 135), og hvilke krav statens regelverk kan stille i forbindelse med det ( artikkel 137).

Artikkel 136 oppheves av Revisjonsakten.

6.2.3.7 Kapittel 2 om ugyldig kjennelse og eldre rettigheter

Artikkel 138 gir en uttømmende oppregning av grunnlagene for at et europeisk patent kan erklæres som ugyldig av nasjonale myndigheter i en medlemsstat. En slik ugyldigerklæring har tilbakevirkende kraft, det vil si som om patentet aldri ble meddelt i vedkommende stat. Artikkel 139 regulerer prioritet mellom europeiske patentsøknader og nasjonale patentsøknader.

Artikkel 140 gir enkelte av bestemmelsene i konvensjonen tilsvarende anvendelse på nasjonale bruksmønstre når nasjonal rett åpner for bruksmønstre. I Norge åpner ikke nasjonal rett for regi­strering av bruksmønstre.

Artikkel 141 slår fast at de enkelte medlemsstatene ikke kan innkreve nasjonale årsavgifter for europeiske patenter i det året hvor Det europeiske patentverket har meddelt patentet.

6.2.4 Del XII - Overgangs- og sluttbestemmelser

Artikkel 164 sier at Gjennomføringsreglene og protokollene er å anse som deler av konvensjonen.

Etter artikkel 165 var konvensjonen åpen for undertegning til 5. april 1974. Konvensjonen er gjenstand for ratifisering av de statene som har undertegnet den. Norge undertegnet EPC 1973 innenfor den nevnte fristen, og skal dermed etter nr. 2 ratifisere konvensjonen ved å deponere sin ratifikasjonserklæring hos depositarstaten Tyskland (jf. artikkel 177 og 178). Ikke undertegnende stater kan etter artikkel 166tiltre. Det samme kan stater gjøre som etter artikkel 172 nr. 4 har mistet sin status som EPO-medlemsstat, jf. artikkel 172.

Artikkel 167 om forbehold er opphevet ved Revisjonsakten. Dermed er det ikke lenger mulig å ta forbehold mot noen deler av konvensjonen.

Artikkel 168 åpner for at parter kan erklære at landområder som ikke hører til statens territorium, skal omfattes av det geografiske anvendelsesområdet for EPC.

Svalbard og Jan Mayen er deler av Norges territorium og vil være omfattet av konvensjonen. Patentloven og patentforskriften gjelder allerede på Svalbard og Jan Mayen.

Bilandene i Antarktis er i forhold til EPC-konvensjonen å anse som territorier som omtalt i konvensjonens artikkel 168nr. 1, som konvensjonen bare skal gjelde for hvis staten avgir en særskilt erklæring om det. Det er ikke ønskelig å utvide konvensjonens virkeområdet til bilandene, og det vil dermed ikke bli avgitt noen erklæring om dette. Patentloven gjelder ikke i bilandene.

Etter artikkel 169 trådte konvensjonen i kraft 7. oktober 1977 for den gruppen av undertegnende stater som først ratifiserte. Revisjonsakten som endrer konvensjonen – og selve EPC 2000 - trer etter Revisjonsaktens artikkel 8 (jf. pkt. 5.3) i kraft to år etter at den femtende medlemsstaten deponerer sitt ratifikasjonsinstrument hos depositar Tyskland. Det skjedde 13. desember 2005, hvilket betyr at EPC 2000 trer i kraft 13. desember 2007.

Etter artikkel 169 nr. 2 trer en stats tilslutning til EPC i kraft på den første dagen i den tredje måned etter at ratifikasjonsdokumentet er deponert hos depositaren. Det betyr at Norge, for å tiltre EPC 2000 med virkning fra 1. januar 2008, må ratifisere selve konvensjonen og tiltre Revisjonsakten, og deponere sine tilslutningsdokumenter til depositaren i løpet av oktober 2007.

Etter artikkel 170 skylder tilsluttende stater en tilslutningssavgift som beregnes på basis av beregningsnøkkelen i artikkel 40 (3) og (4). Resultatet av denne beregningen avhenger bl.a. av hvilke stater som er medlemmer på tilslutningstidspunktet. EPO vil foreta en presis beregning av avgiften når det er fastslått på hvilket tidspunkt Norge blir part. Avgiften vil imidlertid ikke bli på mer enn mellom 1.000 og 1.100 Euro for Norges del, det vil si mellom 8.000 og 9.000 kroner.

EPC-konvensjonen er i henhold til artikkel 171 inngått på ubegrenset tid, men den kan sies opp, jf. artikkel 174.

Artikkel 172 fastlegger at vesentlige endringer av konvensjonen (jf. artikkel 33) kun kan foretas av en konferanse av medlemsstatene hvor minst tre fjerdedeler av alle partsstater er representert. Endringer kan vedtas med tre fjerdedels flertall, og trer i kraft etter at et bestemt antall stater har ratifisert endringsavtalen og et bestemt tidsrom er gått. Disse krav fastsettes av partskonferansen. En stat som ikke ratifiserer slike endringer innen en revisjon er trådt i kraft, slutter etter nr. 4 automatisk å være part i konvensjonen.

Etter artikkel 173 kan tvistesaker mellom partsstater bringes inn for Den internasjonale domstolen i Haag, men først etter at Forvaltningsrådet har vært befattet med saken og har hatt anledning til å forsøke å sørge for en minnelig løsning.

Hver part kan etter artikkel 174si opp konvensjonen med ett års oppsigelsesfrist ved å meddele dette overfor depositaren Tyskland. I tillegg opphører en stats medlemskap automatisk dersom det ikke ratifiserer en etter artikkel 172 vedtatt endring av konvensjonen innen den trer i kraft. Det betyr at en medlemsstat, dersom man ikke er enig i en endring av konvensjonen som vedtas av et tre fjerdedels flertall av partene, kan gå ut av EPC uten å avgi noen som helst erklæring, ved å la være å ratifisere endringsavtalen.

Artikkel 175 sier at meddelte europeiske patenter og løpende europeiske patentsøknader som utpeker en medlemsstat, fortsetter å gjelde for den selv etter at staten har sagt opp konvensjonen. Samtidig skal staten ikke berøres av endringer i EPC som foretas etter at den er trådt ut.

Etter artikkel 176 må tidligere partsstater fortsette å overføre den samme andelen av årsavgiftene for europeiske patenter som gjelder hos dem som da de var part i konvensjonen. På den annen side beholder de også retten til å få tilbakebetalt evt. særlige finansielle bidrag i samme omfang som de gjenværende partene, jf. artikkel 37 og 40.

Etter artikkel 177 er teksten i EPC autentisk på de tre arbeidsspråk engelsk, fransk og tysk. Oversettelser til andre språk kan kun anses som «offisielle versjoner» av EPC etter beslutning i Forvaltningsrådet. Ved uoverensstemmelser mellom de autentiske tekstene og oversettelser har uansett tekstene på engelsk, fransk og tysk forrang.

I artikkel 177 og 178 utpekes Tyskland som depositar for konvensjonen. Det innebærer at tyske myndigheter skal oppbevare konvensjonens originaler, ratifikasjons- og tiltredelsedokumentene etc., og meddele partene om tiltredelser, oppsigelser og lignende.

6.2.5 Gjennomføringsreglene

Gjennomføringsreglene og protokollene er ifølge artikkel 164 deler av konvensjonen. De inneholder utfyllende og presiserende regler av stort sett teknisk art til konvensjonens artikler.

6.2.6 Protokollene

Følgende protokoller er vedtatt til konvensjonen:

• Protokoll om fortolkning av artikkel 69, som gir en rettesnor for hvordan artikkel 69 om europeiske patenters verneområde skal fortolkes. Protokollens tekst er gjengitt i vedlegg nr. 2 på norsk og engelsk.

• Protokoll angående jurisdiksjon og anerkjennelse av avgjørelser vedrørende retten til å få europeisk patent (den såkalte Anerkjennelsesprotokollen) regulerer nærmere reglene i artikkel 60 og 61 i EPC angående tvist om retten til løpende patentsøknader som er inngitt til Det europeiske patentverket. Protokollen pålegger medlemsstatene gjensidig å anerkjenne hverandres rettskraftige avgjørelser angående hvem som har rett til å eie en løpende patentsøknad inngitt til Det europeiske patentverket og inneholder også bestemmelser om verneting i slike saker. Protokollens tekst er gjengitt i vedlegg nr. 3 på norsk og engelsk.

• Protokollen angående Den europeiske patent­organisasjonens privilegier og immunitet ( Immunitetsprotokollen) regulerer unntak fra anvendelse av nasjonal lovgivning og rettsforfølgelse som EPO og dens ansatte nyter av. Dette privilegiet gjelder kun i den grad det er strengt nødvendig for å hindre at EPOs virksomhet blir hindret av at nasjonale regler i vertsstatene anvendes. Den angår i all hovedsak forholdet mellom EPO og Det europeiske patentverket på den ene siden, og vertsstatene på den annen. Den inneholder også i artikkel 16 en regel om beskatning av lønn og andre godtgjørelser som ansatte i Det europeiske patentverket opparbeider. Disse kan ikke i tillegg beskattes av partsstatene, men kan tas med i beregningen av skatt på andre inntekter disse personene opp­arbeider. Det finnes ikke noen regel i konvensjonen som gjør det til en forutsetning for å bli ansatt i Det europeiske patentverket at man er statsborger eller bosatt i en partsstat. Samtidig er departementet ikke kjent med at et nevneverdig antall norske statsborgere for tiden er ansatt i Det europeiske patentverket. Etter tilslutningen vil norske borgere på likt grunnlag med borgere fra alle andre medlemsstater kunne konkurrere om stillinger som utlyses av Det europeiske patentverket. Ifølge Det europeiske patentverket har Norge imidlertid ikke noe krav på en «kvote» av stillinger reservert til norske borgere eller representanter.

• Sentraliseringsprotokollen (Protokollen om sentralisering av det europeiske patentsystemet og innføringen av dette systemet) regulerer overføring av de fleste oppgavene i forbindelse med gransking og patenterbarhetsvurdering av europeiske patentsøknader til EPO. Også internasjonal gransking og foreløpig patenterbarhetsvurdering i henhold til patentsamarbeidsavtalen PCT overføres til EPO.

  Etter Del III i protokollen kan imidlertid patentmyndigheter i stater som ikke har ett av EPOs arbeidsspråk som sitt (eller ett av sine) offisielle språk, fortsette å utføre både internasjonal gransking og foreløpig patenterbarhetsvurdering etter PCT-avtalen for søkere fra egen stat og nabostat. Samtidig sier protokollen at det skal inngåes samarbeidsavtaler mellom slike patentverk og EPO. Dermed er Sentraliseringsprotokollen ikke til hinder for den aktiviteten som er planlagt under avtalen om opprettelsen av Nordisk patentinstitutt undertegnet av Norge, Danmark og Island 5. juli 2006. Det vises til St.prp. nr. 54 (2006–2007) om samtykke til inngåelse av denne avtalen.

• En egen protokoll omminstebemanning av EPOs avdeling i Haag er tatt inn i Revisjonsakten 29. november 2000.

6.2.7 Revisjonsakten av 29. november 2000

Revisjonsakten innebærer en relativt begrenset reform av EPC som er ment å oppdatere, modernisere og forenkle konvensjonens regler.

De viktigste endringene i EPC 2000 er

• Forvaltningsrådet gis myndighet til å vedta endringer i selve konvensjonen, når det skjer for å tilpasse den til nye multilaterale avtaler på patentområdet, eller ny EU-lovgivning på patentområdet,

• ordlyden i konvensjonens grunnleggende regel om hva som kan patenteres, blir bragt i overensstemmelse med WTO-TRIPs-avtalen, som alle parter i EPC er parter av,

• det innføres adgang for søkere til å begjære såkalt patentbegrensning, og til å begjære prøving av klageavgjørelser ved EPOs øverste klageorgan,

• en del mer tekniske bestemmelser tas ut av selve konvensjonen og overført til gjenom­føringsforskriftene, slik at konvensjonen forenkles.

6.3 Arbeid med tilleggsavtaler til EPC

6.3.1 Londonoverenskomsten av 17. oktober 2000 om begrensning av oversettelseskravene

I 2000 undertegnet en rekke EPO-medlemsstater den såkalte Londonoverenskomsten 1. Det er en frivillig tilleggsavtale til konvensjonen. Overenskomstens hovedinnhold er å likestille de tre offisielle EPC-språkene engelsk, fransk og tysk, slik at en patentsøknad som er innlevert på ett av disse språkene ikke i sin helhet behøver å bli oversatt til de to andre. Videre nøyer de deltagende stater som har andre offisielle nasjonale språk seg med kun å kreve oversatt patent kravene til ett av sine offisielle språk.

Overenskomsten trer først i kraft når åtte medlemsstater har sluttet seg til den, herunder Frankrike, Tyskland og Storbritannia. Dette har ennå ikke skjedd. Overenskomsten vil bare gjelde for de statene som har sluttet seg til den, og det er ikke noe krav om tilslutning til den for å kunne tiltre eller forbli medlem i EPC. Det antas at overenskomsten, når den eventuelt trer i kraft, omtrent vil halvere oversettelseskostnadene for søkere som ønsker patent i de statene som er tilsluttet den.

Siden det ikke er nødvendig å slutte seg til Londonoverenskomsten for å kunne tiltre EPC, vil regjeringen eventuelt på et senere tidspunkt, når en har erfaringer fra norsk medlemskap i EPO å bygge på, komme tilbake til spørsmålet om norsk tilslutning.

6.3.2 Arbeidet med et europeisk tvisteløsningssystem for patenter (EPLA)

Flere EPO-medlemsstater har i lengre tid arbeidet med en frivillig tilleggsavtale til EPC om et felles tvisteløsningssystem ( European Patent Litigation Agreement, forkortet med EPLA). Det foreligger et arbeidsgruppeutkast til en slik avtale fra desember 2005. Ideen er å etablere en eller flere sentrale domstoler som skal behandle spørsmål om gyldigheten av europeiske patenter og saker som gjelder inngrep i slike patenter. Tilslutning til denne avtalen vil på samme måte som tilslutning til Londonoverenskomsten være frivillig. Det er hittil ikke oppnådd politisk enighet om innholdet i en slik avtale. Dersom og når arbeidet med EPLA fører til et resultat, vil regjeringen eventuelt komme tilbake til spørsmålet om norsk tilslutning.