11 Mulige deponeringsløsninger for radioaktivt avfall fra dekommisjonering av de norske atomanleggene
11.1 Deponi for høyradioaktivt avfall og langlivet mellomradioaktivt avfall
Det har over lengre tid vært drøftet muligheten for å gå sammen om et internasjonalt felles deponi for brukt atombrensel, særlig for land som har små mengder atomavfall. Så langt har det i ulike internasjonale fora vært uttrykt en generell interesse for et fellesanlegg, men ingen land med tilfredsstillende løsninger og muligheter har vist interesse for å være vertskap for et fremtidig deponi. I Meld. St. 8 (2020–2021) Trygg nedbygging av norske atomanlegg og håndtering av atomavfall legges det til grunn at Norge ikke skal motta andre lands brukte atombrensel og atomavfall og at det heller ikke er hensiktsmessig å planlegge for et slikt fellesanlegg i Norge.109
ERDO-gruppen (European Repository Development Organisation) er en selvstendig og selvfinansiert, multinasjonal arbeidsgruppe for avfallsaktører fra europeiske land som har mindre mengder nukleært og gjerne komplisert atomavfall. Gruppen er etablert for å undersøke muligheten for utvikling av et eller flere felles dypdeponier i Europa. Norge deltar i gruppen gjennom NND. For tiden arbeider ERDO-gruppen særlig med kunnskapsgrunnlaget for etablering av lager og deponier, som forberedelse til et eventuelt anlegg.
I dag er det ingen land som tillater import av brukt atombrensel for deponering. Særegenhetene og tilstanden til det norske brenselet synes så langt å gjøre det mindre aktuelt for en internasjonal løsning. Etter avfallsforskriften § 16–11 er det kun tillatt med eksport av radioaktivt avfall for behandling av avfallet. Eksport for å deponere det på et felles deponi er per i dag ikke tillatt.110 Dersom et internasjonalt felles anlegg realiseres i fremtiden vil det kunne bli behov for tilpasninger av det norske regelverket. Det er likevel ikke sannsynlig at en internasjonal fellesløsning for deponering av brukt atombrensel lar seg realisere innen rimelig tid. Muligheten kan holdes åpen så lenge det er hensiktsmessig, men Norge må planlegge for egne deponiløsninger.
Mengden høyradioaktivt avfall og langlivet mellomradioaktivt avfall i Norge er i dag relativt liten. Det er derfor sannsynlig at det vil finnes et egnet sted i Norge for et anlegg for deponering av dette avfallet, inkludert brukt brensel.
Høyradioaktivt avfall og langlivet mellomradioaktivt avfall må lagres trygt, sikkert og forsvarlig i lang tid fremover. For å sørge for tilstrekkelige barrierer og inneslutning av avfallet på lang sikt kan slikt radioaktivt avfall deponeres i underjordiske konstruksjoner noen hundremeter under jordens overflate i for eksempel tunneler og dype fjellhaller, eller i dype borehull. Et dypdeponi krever at det finnes egnede dypgeologiske forhold.
Internasjonalt er den mest egnede endelige løsningen for brukt brensel ansett å være deponering i dype, stabile geologiske formasjoner, som sammen med konstruerte barrierer skal forhindre kontakten mellom det brukte atombrenselet og omgivelsene.
Internasjonal erfaring viser at det å etablere et dypdeponi er en krevende prosess. Lokalisering, design, konstruksjon og verifikasjon av at egenskapene er tilfredsstillende samt behandling av søknader om konsesjon i de ulike stadiene i prosessen vil sannsynligvis ta flere tiår. I Finland og Sverige, som har kommet lengst i prosessene med å etablere dypdeponi, har prosessene pågått i over 40 år.
Det er mulig å starte planlegging av dypdeponiet før det foreligger nøyaktig spesifikasjon for dette anlegget, men noen grunnleggende kriterier bør ligge til grunn for valg av sted og deponiløsning. På et tidlig stadium må det identifiseres områder som kan være egnet for et dypdeponi. Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) anbefaler at denne prosessen gjøres systematisk basert på et sett med forhåndsdefinerte kriterier. Disse kriteriene må fastsettes før undersøkelsene av ulike områder kan starte. Det er også viktig at et tilstrekkelig antall områder og steder blir godt nok vurdert før man går videre i utvelgelsesprosessen. I tillegg må det gjøres grundige vurderinger knyttet til sikkerhet, sikring og miljømessige konsekvenser for utvalgte områder. Det er også viktig å sikre støtte fra befolkningen og at allmenheten blir involvert. Dette kan gjøres selv om det ikke foreligger en helt endelig deponiløsning.
Erfaringer fra utlandet tilsier at det er viktig å vurdere om det er egnede geologiske forhold som forventes å holde seg stabile i lang tid fremover. Vanngjennomstrømning, grunnvannsforhold, forekomst av ressurser som det kan være ønskelig å utvinne i fremtiden er også relevant. Klimaendringer og andre lokale forhold, samt nærhet til andre anlegg er andre forhold som må tas med i vurderingen. OECDs atomenergibyrå (OECD-NEA) er i prosessen med å utarbeide generell veiledning for hvordan prosessen for å gå frem med de ulike forhåndsvurderingene for å etablere et dypdeponi bør utformes.
For å kunne gå videre med å identifisere mulige steder og områder som er egnet for dypdeponi i Norge, samt gjennomføre mer detaljerte analyser, er det behov for mer spesifikk informasjon om design og deponiløsninger enn hva som foreligger i dag.
NND har fått ansvaret for å planlegge og besørge sikker håndtering og deponering av det norske atombrenselet. Dette innebærer å etablere nye avfallsanlegg, og på lang sikt utrede deponiløsninger for høyradioaktivt og langlivet radioaktivt avfall i Norge.
DSA gir veiledning til NND i spørsmål som gjelder lokalisering av nye avfallsanlegg og deponier, og har en rolle som fagmyndighet etter konsekvensutredningsforskriften i plan- og bygningsloven. DSA vil også utvikle veileder for lokalisering av nye deponier for radioaktivt avfall, inkludert brukt brensel.
11.2 Lavradioaktivt avfall og kortlivet mellomradioaktivt avfall
Lavradioaktivt avfall og kortlivet mellomradioaktivt avfall er egnet for deponering i anlegg som ligner det anlegget som i dag finnes i KLDRA Himdalen eller annet overflatenært deponi for lav- og mellomradioaktivt avfall. Etter nedstenging av KLDRA Himdalen vil det fortsatt være behov for et deponi for radioaktivt avfall fra industri, sykehus og forskning, samt store deler av avfallet fra dekommisjoneringen av atomanleggene.
NND har fått ansvar for å håndtere avfall fra andre sektorer som helse, forsvar og andre sektorer hvor det ikke foreligger godkjente løsninger for avfallet. Et felles overflatenært deponi vil være et naturlig valg for disse avfallsfraksjonene med lavradioaktivt og kortlivet mellomradioaktivt avfall.
11.3 Svært lavradioaktivt avfall
Den største andelen av avfallet fra dekommisjonering av de norske atomanleggene anslås å være avfall som inneholder så lave nivåer av radioaktivitet at det ikke vil regnes som radioaktivt avfall. Dette avfallet kan være egnet for gjenbruk til konstruksjonsformål, til landskapsarbeid eller for deponering i ordinære deponier. Avfallet kan inneholde farlige stoffer som f.eks. asbest som gjør at det må håndteres som farlig avfall i samsvar med avfallsforskriften kapittel 9.
Når NND overtar konsesjonen for de norske atomanleggene og dekommisjoneringen settes i gang vil NND få ansvaret for å finne løsninger for det svært lavradioaktive avfallet fra dekommisjoneringen.
11.4 Avfall med betong og jord som inneholder radionuklider
Anleggsavfall fra IFEs områder i Halden og på Kjeller kan inneholde radioaktive stoffer som defineres som atomsubstans i henhold til atomenergiloven § 2, men har så liten konsentrasjon at disse massene faller under grenseverdiene for radioaktivt avfall. Slikt anleggsavfall foreligger allerede i dag fra ulike utbyggingstiltak på IFEs områder, og IFE er ansvarlig for å sikre en forsvarlig håndtering av disse massene.
Betong og kontaminert jord med svært lave nivåer av radioaktivitet kan være aktuelle for deponering i overflatedeponi. Avhengig av nuklidesammensetning og aktivitetskonsentrasjon kan det være mulig å benytte disse massene som for eksempel bufre i deponier for potensielt syredannende bergarter. I tillegg til at dette kan være både gode og effektive løsninger for å håndtere dette avfallet, er det en fordel at disse deponiene allerede har kompetanse til å håndtere lavradioaktivt avfall.
Dersom dette skal være et alternativ for dekommisjoneringsavfall som også kan være kontaminert med små mengder atomsubstans fra for eksempel atombrensel, må det gis unntak fra konsesjon- eller løyveplikt etter atomenergiloven § 2.
11.5 Farlig-, organisk- og radioaktivt avfall
Noe avfall fra dekommisjonering av ulike anlegg kan være både farlig avfall og radioaktivt avfall. Dette kan være bly, PCB-holdige materialer, maling og belegg som inneholder tungmetaller og asbest. Forbrenning av PCB-holdige materialer, maling og annet belegg kan vurderes som en metode for å redusere volumet av dette avfallet, jf. kapittel 7.4 om minimering av avfall.
Håndtering av farlig avfall krever tillatelse fra Miljødirektoratet og/eller statsforvalter. Virksomheter som har tillatelse til å håndtere farlig avfall, kan også håndtere radioaktivt avfall som ikke er deponeringspliktig, så lenge det radioaktive avfallet er av samme type som virksomheten ellers har tillatelse til å motta.
Ved eventuelle utslipp av radioaktive stoffer som overstiger grenseverdiene i forskrift om forurensningslovens anvendelser på radioaktiv forurensning og radioaktivt avfall vedlegg II eller fare for slike utslipp fra deponi for farlig avfall, vil det kreves særskilt tillatelse fra DSA. De fleste avfallsdeponier vil derfor ha behov for to tillatelser etter forurensningsregelverket, en fra Miljødirektoratet eller Statsforvalteren og en fra DSA.
Det er et generelt forbud mot å deponere biologisk nedbrytbart og flytende avfall.111 Det gjør det krevende å håndtere radioaktivt avfall som også er organisk avfall eller som er i flytende form. Flytende radioaktivt avfall kan behandles på ulike måter slik at det kan deponeres i fast form. Solidifisering av avfallet er en slik behandlingsmetode. Det er avfallsprodusentens ansvar å finne trygge, sikre og forsvarlige avfallsløsninger. DSA kan gi veiledning til virksomhetene om dette.