6 Radioaktivt avfall, kilder og typer

I dette kapittelet omtales klassifisering av avfall, avfallstyper, mengder og prognoser for radioaktivt avfall i Norge.

Radioaktivt avfall er definert som avfall som inneholder radioaktive stoffer med spesifikk aktivitet (Bq/g) over eller lik fastsatte verdier i vedlegg I i forskrift om forurensningslovens anvendelse på radioaktiv forurensning og radioaktivt avfall.73 De radioaktive stoffene kan være både naturlig forekommende eller kunstig fremstilte (menneskeskapte).

I forskriften er det også fastsatt verdier for hva som er deponeringspliktig radioaktivt avfall.74 Radioaktivt avfall som ikke er deponeringspliktig kan behandles ved mottak for farlig avfall med tillatelse fra Miljødirektoratet. DSA bestemmer i tvilstilfeller hva som anses som radioaktivt avfall, herunder hva som er deponeringspliktig.75Deponeringspliktig radioaktivt avfall må håndteres av virksomheter med tillatelse fra DSA.

I avfallshierarkiet er de generelle prinsippene for avfallshåndtering: avfallsforebygging, ombruk, materialgjenvinning, energiutnyttelse og deponering.76 All håndtering av radioaktivt avfall skal i tillegg være trygg, sikker og forsvarlig. Mulighetene for ombruk og materialgjenvinning av radioaktivt avfall er begrenset. Volumet radioaktivt avfall som kan forbrennes er lite og ikke egnet for energiutnyttelse. Det meste av det radioaktive avfallet i Norge må derfor deponeres. Noe svært kortlivet radioaktivt avfall står til henfall hos virksomhetene til avfallet ikke lengre defineres som radioaktivt avfall og kan håndteres på lik linje med ordinært avfall.77 Dette gjelder blant annet en del medisinsk avfall fra sykehus.

6.1 Klassifisering av radioaktivt avfall og deponi

Radioaktivt avfall må karakteriseres og klassifiseres for å kunne håndteres på en forsvarlig måte.78 Karakterisering gir informasjon om blant annet avfallets materialsammensetning, fysiske og kjemiske tilstand og egenskaper, og gir også informasjon om avfallets aktivitetsinnhold. Klassifisering gir informasjon om hvilken avfallskategori avfallet kan plasseres i.

For å kunne velge riktig håndteringsmåte for avfallet er det nødvendig med kunnskap om avfallets opprinnelse, sammensetning, aktivitet og andre kjemiske og fysiske egenskaper. Noen relevante egenskaper å identifisere er for eksempel mål, vekt, temperatur, doserater på overflaten, samt forekomst av kontaminering eller urenheter og forekomst av gass eller små partikler som kan kreve spesielle tiltak under håndtering. Karakterisering av avfallet er derfor sentralt for å sikre en trygg, sikker og forsvarlig håndtering av avfallet og må være på plass før håndteringsløsning kan velges.

For at det radioaktive avfallet skal kunne leveres til et avfallsmottak, må avfallet oppfylle mottakets krav. Disse kravene kalles akseptkriterier. Radioaktivt og farlig avfall skal også deklareres før det sendes til avfallsmottak. Karakterisering er nødvendig for å sikre at avfallet er i tråd med mottakers akseptkriterier.

Uavhengig av karakterisering, må det også gjøres konkrete sikkerhetsvurderinger for det aktuelle avfallet. IAEA har utarbeidet anbefalinger til hvordan radioaktivt avfall kan klassifiseres i ulike kategorier, og er først og fremst en veiledning til hvordan avfallet skal deponeres.79 Standarden er detaljert med hensyn til typer klassifiseringer, og ikke nødvendigvis hensiktsmessig å bruke i Norge.

Det norske regelverket klassifiserer avfallet som enten radioaktivt avfall eller deponeringspliktig radioaktivt avfall. For å tilrettelegge for hensiktsmessige deponeringsløsninger for radioaktivt avfall i Norge benyttes følgende klassifisering:

Ikke-radioaktivt avfall: avfall under grenseverdi for radioaktivt avfall jf. forskrift om radioaktiv forurensning og avfall vedlegg I a).

Avfall med atomsubstans som inneholder radioaktive stoffer under grenseverdien i vedlegg I a), vil likevel være konsesjonspliktig etter atomenergiloven. Atomenergiloven § 2 åpner imidlertid for at Helse- og omsorgsdepartementet kan fastsette at atomsubstans under grenseverdi for radioaktiv forurensning og avfall er fritatt for konsesjonsplikt.

Svært kortlivet radioaktivt avfall: avfall som inneholder radioaktive stoffer med halveringstid opptil 100 dager. Dette avfallet kan lagres til de radioaktive stoffene har henfalt slik at avfallet ikke lenger defineres som radioaktivt avfall og kan håndteres som ordinært avfall. Dette krever at den ansvarlige for avfallet får unntak fra leveringsplikten i avfallsforskriftens § 16-7 dersom det er nødvendig.

Svært lavradioaktivt avfall: avfall som er egnet for deponering i deponi for ordinært avfall. Dette gjelder radioaktivt avfall som ikke er deponeringspliktig, dvs. radioaktivt avfall med radioaktivitetsnivåer under grenseverdier fastsatt i forskrift om radioaktiv forurensning og avfall vedlegg I b).

Lavradioaktivt avfall og kortlivet mellomradioaktivt avfall: avfall over grenseverdi i forskrift om radioaktiv forurensning og avfall vedlegg I b). Dette avfallet deponeres i overflatenært deponi, som skal sørge for inneslutning av radioaktivt avfall i flere hundre år til radioaktiviteten i stor grad har henfalt. Denne typen deponi er et godt alternativ for store deler av det radioaktive avfallet i Norge. Overflatenære deponier er også svært utbredt internasjonalt. Det finnes en rekke utforminger av deponitypen tilpasset forskjellige typer radioaktivt avfall.

Høyradioaktivt avfall og mellomradioaktivt avfall med lang halveringstid:avfall som krever deponering i dypdeponi. Dette omfatter blant annet brukt atombrensel og/eller produkter fra behandling av brukt atombrensel. Deponeringsløsningen skal sørge for tilstrekkelig inneslutning av avfallet i svært lang tid.

Forstørr bilde

Figur 1: Klassifisering av radioaktivt avfall i Norge

For mer detaljer rundt disse deponeringsløsningene vises det til kapittel 9.

Avfallsforskriften kapittel 9 inneholder bestemmelser om deponering av avfall, herunder også krav til deponi. Disse bestemmelsene gjelder ikke for radioaktivt avfall, men det blir sett hen til kravene når det gjelder deponi for potensielt syredannende bergarter. Kapittel 9 inneholder klassifisering av deponi, og de største forskjellene i deponiklassene er tykkelsen og permeabiliteten (effektkravet) på den geologiske barrieren.80 Det er tre klasser; deponi for inerte masser, deponi for ordinært avfall og deponi for farlig avfall. For KLDRA Himdalen er det fastsatt egne krav.

Internasjonalt brukes følgende klassifisering av deponi; overflatedeponi, overflatenært deponi eller dypdeponi. Under følger en oversikt over karakteriseringen av de forskjellige typene deponi:

Overflatedeponi:Overflatedeponi er deponi som enten er plassert på bakken eller delvis nedsenket i terrenget. Slike deponier må ha flere barrierer mellom avfallet og ytre miljø samt et tett toppdekk når deponiet avsluttes. I Norge benyttes overflatedeponi til svært lavradioaktivt avfall. Internasjonalt benyttes ofte overflatedeponier også for enkelte avfallstyper som det i Norge er etablert overflatenære deponier for.

Overflatenært deponi: Deponi som er konstruert med overdekking med opp flere titalls meter med konstruerte barrierer mellom avfallet og det ytre miljø, for eksempel i fjelltunneler. Overflatenært deponi benyttes til lavradioaktivt og mellomradioaktivt avfall med relativt kort halveringstid. KLDRA Himdalen og deponiet Wergeland-Halsvik i Gulen kommune er overflatenære deponier.

Dypdeponi: Deponi som ligger dypt i en geologisk formasjon, ofte med flere hundre meters overdekning av stein. Dypdeponi benyttes til høyradioaktivt avfall og mellomradioaktivt avfall med lang halveringstid. Det finnes ingen dypdeponi for radioaktivt avfall i Norge i dag.

Dype borehull: En type dypdeponi hvor kapsler med radioaktivt avfall blir senket ned i dype brønner. Denne måten å deponere avfallet på er særlig aktuelt for mellomradioaktivt og høyradioaktivt avfall. Metoden å deponere radioaktivt avfall i dype borehull er mindre utviklet enn deponering i fjellhaller. Dette er et deponikonsept som er under utvikling. NND deltar i to utviklingsprosjekter knyttet til dype borehull som deponi for radioaktivt avfall.

Klassifiseringen av radioaktivt avfall og deponeringsalternativ illustreres i Figur 1 Klassifisering av radioaktivt avfall i Norge.

6.2 Akseptkriterier

Det er flere ulike faktorer ved det radioaktive avfallet som er relevante for om en håndteringsløsning er forsvarlig. For å ta hensyn til disse faktorene i de ulike trinnene i avfallshåndteringen må det etableres akseptkriterier for ulike anlegg og prosesser. Anleggene kan selv fastsette, og skal overholde, akseptkriterier for avfall som mottas. DSA kan gi veiledning om etablering og bruk av akseptkriterier for behandlingsanlegg, lagring og deponering for radioaktivt avfall. Akseptkriterier for radioaktivt avfall er referert til i flere av IAEAs sikkerhetsstandarder. De mest relevante er:81

Aktivitetsnivå og fordeling av aktiviteten: Dette påvirker både hvordan avfallet klassifiseres, og kan håndteres. Eksempelvis kan overflateforurensning resultere i høyere eksterne doser enn aktivitet jevnt fordelt i massen, noe som kan påvirke hvordan avfallet kan håndteres.

Kjemisk form: Noen typer avfall kan omgjøres til en kjemisk form som er mer egnet for den tiltenkte deponiløsningen, eller kjemisk behandles for å fjerne noe fra avfallet. Kjemisk behandling bør sette avfallet i en tilstand som er hensiktsmessig for videre håndtering, inkludert deponering. Det er et mål at radioaktivt avfall ikke skal trenge videre kjemisk behandling på ett senere tidspunkt.

Fysisk form: Behandling kan innebære å endre avfallets fysiske form, slik at avfallet får et mindre volum og er mer stabilt over tid. Det er gunstig å gjøre denne behandlingen på et tidlig trinn i avfallshåndteringen, med mindre ytterligere behandling er nødvendig og at avfallet i fast form vil være vanskeligere å behandle enn i sin opprinnelige form.

Forekomst av uønskete elementer: Forekomst av uønskete elementer og forurensing kan påvirke kjemiske behandlingsprosesser og avfallets egnethet for deponering. Avfallet kan behandles slik at forurensing og uønskede elementer fjernes, og håndteres separat.

Størrelse, form og vekt: Avfallet må passe inn i beholdere for transport, lagring og deponering. Avfallsbeholderne som brukes må være tilpasset tiltenkt transport-, lager- og deponiløsning, og være kompatible med nødvendig håndteringsutstyr.

6.3 Avfallstyper, mengder og prognoser for Norge

Kartleggingen av avfallstyper, mengder og prognoser for Norge tar utgangspunkt i data hentet fra DSA, deklarasjoner av radioaktivt avfall de siste årene og årsrapporter fra virksomheter som håndterer radioaktivt avfall. Deklarasjonsplikten ble innført da forurensningsregelverket ble gjort gjeldene for radioaktivt avfall i 2011. Elektroniske deklarasjoner ble innført i 2017 gjennom avfallsdeklarering.no, men deklarasjonssystemet slik det er i dag gir begrenset data for radioaktivt avfall.

Mer detaljerte registeroversikter over avfallsmengder, kategorier og trender bør utarbeides for det radioaktive avfallet i Norge i tråd med internasjonale standarder. Registeret bør inneholde all relevant informasjon om avfallet som nuklideinnhold, kilder, opprinnelse, og plassering i deponi. Registeret bør oppdateres jevnlig for eksempel hvert tredje til femte år.

Det er utfordrende å kartlegge utviklingen over en lengre tidsperiode med dagens datagrunnlag, og estimatene og prognoser er derfor usikre. Sterke radioaktive kilder kan være i bruk i industrien i lang tid, og det er ikke alltid tidspunktet for når disse tas ut av drift kan planlegges. I tillegg er det andre faktorer som påvirker fremtidige avfallsmengder som utviklingen innen olje- og gassektoren på norsk sokkel og utviklingen av nye radioaktive legemidler. Det er også flere usikkerheter knyttet til avfall fra opprydningen etter atomvirksomhet i Norge som påvirker prognosene.

Avfall som inneholder kunstig (menneskeskapt) radioaktivitet

Avfall med kunstig fremstilte radioaktive stoffer i Norge kommer fra atomvirksomhet, petroleumsindustri, øvrig industri, medisinsk virksomhet, forskning og utdanningssektoren, og fra forsvaret. Enkelte kasserte forbrukerprodukter kan også inneholde kunstig fremstilte radioaktive stoffer.

Mesteparten av avfallet som inneholder kunstig fremstilte radioaktive stoffer håndteres i dag på Radavfallsanlegget som driftes av IFE. En oversikt over avfall mottatt av IFE er gitt i Figur 3. Mindre mengder medisinsk avfall fra sykehusene sendes til forbrenning eller lagres hos virksomhetene for henfall inntil avfallet ikke lenger er radioaktivt.

Avfall fra atomvirksomhet og dekommisjonering

I internasjonal sammenheng har Norge lite atomavfall, men det norske atomavfallet har stor grad av variasjon. Det omfatter alt fra rester av produksjon av atombrensel, brukt atombrensel og annet høyradioaktivt avfall, driftsavfall og dekommisjoneringsavfall fra atomanleggene. Variasjonen i avfallet medfører behov for forskjellige lagings- og behandlingsløsninger, og kan også medføre behov for ulike former for sikkerhetstiltak.

Norge må håndtere ca. 17 tonn brukt atombrensel fra IFEs virksomhet. Brenselet er av typene metallisk brensel og oksidbrensel med forskjellige kapslingsmaterialer.82

Egenskapene ved brenselet varierer betydelig. DSA har pålagt IFE å utvikle mer detaljert informasjon om beholdningen i tråd med IAEAs veileder. Dette er viktig for den videre håndteringen av brenselet. Både kommersielt atombrensel og eksperimentalbrensel er testet i Norge uten avtaler om retur til opprinnelsesland. Beholdningen inneholder også skadet brensel fra blant annet brenselsforsøk. Brukt atombrensel inneholder radioaktive stoffer med høyt aktivitetsnivå og lang halveringstid og må derfor deponeres i et dypdeponi som er trygt i hundretusen til millioner av år fremover.

Norge må også håndtere annet radioaktivt avfall fra IFEs atomvirksomhet. Dette materialet stammer fra produksjon av atombrensel, drift av reaktorer og støttesystemer, samt nedbygging av reprosesseringsanlegget på Kjeller. I tillegg har Norge noen eldre skjermingsbeholdere av utarmet uran, som ikke har returavtale og dermed må håndteres nasjonalt. Dette er avfall som det per i dag ikke finnes noen deponiløsning for, og som må lagres trygt, sikkert og forsvarlig inntil et deponi er på plass.

Det vil ikke genereres nye menneskeskapte radioaktive stoffer fra de norske forskningsreaktorene, annet enn driftsavfall, men volumet av radioaktivt avfall vil likevel øke over en periode på noen tiår når anleggene i Halden og på Kjeller dekommisjoneres. Eksisterende bygg og strukturer skal rives og disse vil defineres helt eller delvis som radioaktivt avfall. I tillegg kan enkelte teknikker som brukes i demontering, rensing eller annen avfallsbehandling medføre at de radioaktive stoffene blir fordelt i et større volum. Avfallet fra dekommisjoneringen vil primært variere fra ikke-radioaktivt til mellomradioaktivt avfall, men noe vil også være høyradioaktivt som en konsekvens av kontaminering fra blant annet brensel. Dette vil være avfall som betong, metall, isoleringsmaterialer, ionebyttemasse, produksjonsutstyr, rørledninger av diverse materialer og kontaminerte jordmasser. Noe av dette avfallet forventes også å bli klassifisert som farlig avfall.

Foreliggende estimater tilsier at om lag 1 400 – 11 100 tonn av avfallet fra dekommisjoneringen vil være deponeringspliktig radioaktivt avfall.83 Det er viktig å sikre at det er tilstrekkelig deponikapasitet til å håndtere dette avfallet. For det meste av det deponeringspliktige radioaktive avfallet fra dekommisjoneringen vil det være tilstrekkelig å benytte overflatenært deponi. Det må også forventes at radioaktivt avfall som ikke er deponeringspliktig likevel må deponeres, ettersom det ikke finnes alternative måter å håndtere dette avfallet på. For øvrig må det foreligge nødvendig infrastruktur for å håndtere og behandle ikke-radioaktivt avfall og radioaktivt avfall som ikke er deponeringspliktig.

De ca. 17 tonnene med brukt brensel som er høyradioaktivt og/eller langlivet radioaktivt avfall må deponeres i et dypdeponi. Erfaringer fra andre land som Sverige og Finland viser at det vil ta lang tid å etablere et dypdeponi. Det er derfor viktig at arbeidet med å etablere et slikt deponi i Norge prioriteres. Valg av løsninger for ulike håndteringstrinn av radioaktivt avfall vil henge sammen med hvilken deponiløsning som skal etableres, og beslutninger knyttet til ulike former for behandling av de ulike delene av brenselsavfallet avhenger av at endelig løsninger for dypdeponi er utredet eller bestemt. Disse er gjensidige avhengige for å sikre at avfallet blir egnet for deponering, og at man sikrer at beste løsningen velges. Ytterste konsekvens kan medføre at avfallet må behandles på nytt, noe som medfører økte kostnader og ytterligere risiko. Det å se på avfallet i hele livssyklusen er spesielt viktig for håndtering av brukt atombrensel.

Avfall fra medisinsk sektor

Radioaktivt avfall fra medisinsk virksomhet oppstår fra produksjon og bruk av radioaktive legemidler, ved vedlikehold og dekommisjonering av produksjons- og behandlingsanlegg, og ved kassering av kapslede radioaktive strålekilder. Radioaktivt avfall fra forskning, legemiddelproduksjon og medisinsk bruk er forventet å øke. En økning i antall pasienter og mer målrettede behandlingsmetoder med nye nuklider kan medføre større avfallsmengder fremover.

Enkelte nye behandlingsmåter (protonterapi) og eksisterende medisinske produksjonsanlegg for radioaktive legemidler (PET-produksjon) vil nå og i fremtiden medføre at det dannes radioaktive stoffer i utstyr og i bygningsmassen som ligger rundt disse anleggene. Når anleggene i fremtiden dekommisjoneres, vil deler av anlegg og bygningsmasse bli definert som radioaktivt avfall. For å sikre at avfallet kan tas hånd om når anleggene legges ned, stiller DSA krav om dekommisjoneringsplaner og at det skal benyttes materialer som i liten grad blir radioaktive. DSA kan også stille krav om at det gjennomføres ulike typer tiltak for å redusere mengden avfall som må håndteres som radioaktivt avfall den dagen anleggene avslutter drift. Det vil likevel være behov for å deponere avfall når disse anleggene skal avvikles i fremtiden.

Mengden radioaktivt avfall fra radiofarmasiproduksjon har økt noe de senere årene, hovedsakelig grunnet radiofarmasiproduksjon på IFEs anlegg på Kjeller og fra andre nyetablerte aktører på det norske markedet. Det er deklarert 2–3 tonn medisinsk eller farmasøytisk radioaktivt avfall per år. IFE har per i dag ikke noen deponeringsløsning for alt dette avfallet og avfallet må lagres ved IFEs anlegg på Kjeller.

Avfall fra øvrig industri, petroleum, forsvar, forskning og medisinsk sektor

Det stilles krav om returordning til opprinnelsesland for radioaktive kilder som importeres til Norge.

Samtidig finnes det kapslede radioaktive kilder fra petroleum og øvrig industri, forsvar, forskning og medisinsk sektor som er tatt varig ut av bruk, og som må håndteres i Norge. Årsaken er enten at kildene er produsert i Norge og derfor etter gjeldene regelverk må håndteres i Norge, eller fordi det ikke finnes noen returordning for kildene. Kapslede kilder som brukes til industrielle formål inneholder som oftest Cesium-137 som har en halveringstid på ca. 30 år. Grunnet den lange halveringstiden er disse kildene ofte i bruk lenge, noe som kan gi problemer for bruk av returordning da opprinnelig leverandør ikke eksisterer når kildene blir avfall. Disse kildene må da deponeres i Norge.

Disse sektorene kan også ha noe historisk avfall som må håndteres i henhold til regelverket for radioaktivt avfall.

Avfall fra forbrukerprodukter

Enkelte forbrukerprodukter inneholder radioaktive stoffer. Den største fraksjonen er ioniske røykvarslere som inneholder det radioaktive stoffet Americium-241. Ioniske røykvarslere samles inn som en del av returordningen for EE-avfall, sorteres ut og sendes til Radavfallsanlegget for håndtering. Mengden ioniske røykvarslere er forventet å minske fremover, da færre av disse settes på markedet i Norge. Andre fraksjoner forbrukerprodukter er selvlysende skilt og kikkertsikter som inneholder tritium.

Avfall fra andre forbrukerprodukter utgjør et svært lite volum ettersom det er få tillatte produkter som inneholder radioaktive stoffer på det norske markedet.

Avfall med naturlig forekommende radioaktive stoffer (NORM)

Det radioaktive avfallet med størst volum i Norge er avfall med naturlig forekommende radioaktive stoffer, hovedsakelig fra bygg og anlegg og olje- og gassindustrien. Avfallet håndteres i dag av private aktører.

Naturlig forekommende radioaktive stoffer finnes i lave konsentrasjoner overalt i miljøet. I enkelte tilfeller kan naturlig forekommende radioaktive stoffer opptre i forhøyede konsentrasjoner fra naturens side eller bli oppkonsentrert på grunn av menneskelig aktivitet, som gruvedrift, anleggsarbeider og industrielle prosesser. Avfall med naturlig forekommende radioaktive stoffer kalles NORM-avfall. NORM-avfall har generelt lavt innhold av radioaktive stoffer, men svært lang halveringstid. Dette medfører en miljørisiko som gjør det nødvendig å stille krav til sikker håndtering over svært lang tid.

Norge har en streng regulering av NORM-avfall og legger strengere miljøkrav til grunn enn mange andre land. NORM-avfall deponeres i dag i privateide deponier. Det er en utfordring at det er få deponier med tillatelse til å ta imot disse avfallsfraksjonene, og at disse deponiene er i ferd med å fylles opp.

Regjeringen har varslet høye ambisjoner for mineralnæringen i Norge, og ønsker å ta norsk mineralnæring i en mer fremtidsrettet retning. Økt mineralindustri vil kunne generere NORM-avfall, og det er viktig at det også vurderes avfallsløsninger for dette avfallet.

Potensielt syredannende bergarter

Potensielt syredannende bergarter er et samlebegrep som omfatter blant annet de uranrike bergartene alunskifer og galgebergskifer, og finnes flere steder i Norge. Potensielt syredannende bergarter kan inneholde betydelige mengder med naturlig forekommende radioaktive stoffer, som i kontakt med luft eller vann kan føre til radioaktiv forurensing. Innholdet av radioaktive stoffer kan være under grenseverdiene for radioaktivt avfall, men på grunn av fare for radioaktiv forurensning stiller myndighetene krav til håndteringen av disse massene. I forurensningsforskriften § 2-3 bokstav a) er grunn som danner syre eller andre stoffer regnet som forurenset, dersom annet ikke blir dokumentert. Oppgravde masser av potensielt syredannende bergarter må vurderes etter forurensningsgraden til massene siden innehold av radioaktive stoffer og tungmetaller kan variere veldig i forskjellige bergarter.84 Om massene skal deponeres, må deponiet som tar imot massene ha tillatelse fra DSA og Miljødirektoratet eller Statsforvalteren. Dersom bergarten er syredannende og inneholder radioaktive stoffer er det behov for at bergmassene deponeres selv om bergarten har et innhold av radioaktive stoffer som ikke overstiger grenseverdien for radioaktivt avfall. Dette skyldes potensialet for radioaktiv forurensning. Det er en utfordring at slike masser av og til blir lagret utenfor deponi med tillatelse, da dette medfører fare for forurensning. Økt anleggsvirksomhet i områder med forekomst av potensielt syredannede bergarter gjør at det er behov for flere deponier med tillatelse til å motta denne typen avfall.

Forstørr bilde

Figur 2: Deklarert vekt radioaktivt avfall med naturlig forekommende radioaktive stoffer fra 2011–2022.

Forstørr bilde

Figur 3: Deklarert vekt av avfall med kunstig radioaktivitet 2011–2022.

Oversikt over mengder radioaktivt avfall

Avfallsdeklarering.no er et felles elektronisk avfallsdeklareringssystem for radioaktivt avfall og farlig avfall som driftes av Miljødirektoratet og DSA. Dataene fra avfallsdeklarering.no gir grunnlag for å anslå mengder radioaktivt avfall i Norge. Den som har farlig og/eller radioaktivt avfall er pliktig til å deklarere avfallet før det sendes til godkjent avfallsmottak. For en oversikt over estimat for mengder radioaktivt avfall i Norge frem mot 2035 og trender, se «Utredning av kapasitetsbehov for behandling og deponering av radioaktivt avfall frem mot 2035», av Statens Strålevern i 2016, og for prognoser frem mot 2100 se rapport som DSA har fått utarbeidet.85

Det er i dag utfordringer knyttet til å hente ut statistikk fra avfallsdeklarering.no. Dette skyldes i hovedsak en feil i utregningen som avfallsdeklarering.no gjør når avfallet deklareres. Når aktiviteten til en kilde skal beregnes brukes totalvekten til hele avfallsbeholderen som blir deklarert, ikke kun vekten til kilden, sammen med spesifikk aktivitet for kilden som skal deklareres. Dette gir en overestimering av aktivitet som deklareres hvert år. I tillegg er det ikke mulig å legge inn lavere vekt enn en kg per avfallspakke som deklareres. Dette gjør at også mengden avfall som deklareres overestimeres. Feil i registrering av aktivitet og mengde gjelder hovedsakelig avfall som inneholder kunstig radioaktivitet. Systemet gir i dag relativt riktige tall for NORM-avfall. Feilen i beregning av aktivitet og mengde radioaktivt avfall som deklareres hvert år gjør det utfordrende å hente ut statistikk og kunne se trender for radioaktivt avfall over flere år. Miljødirektoratet utarbeider et nytt system for deklarering av avfall som også vil omfatte radioaktivt avfall, i samarbeid med DSA. Figur 2 viser mengden NORM-avfall deklarert i avfallsdeklarering.no fra 2011–2022.