7 Håndtering av radioaktivt avfall
7.1 Særlig om avfallsplaner for virksomheter som genererer radioaktivt avfall
En trygg, sikker og forsvarlig håndtering av radioaktivt avfall forutsetter at virksomheter som genererer og håndterer radioaktivt avfall har en plan for håndteringen av avfallet. Dersom en virksomhet genererer nye avfallsfraksjoner har virksomheten også et ansvar for å sikre at det finnes håndteringsløsninger for dette avfallet. Avfallsprodusentene og andre som håndterer radioaktivt avfall må selv vurdere og identifisere egnede alternativer for å håndtere avfallet. Avfallets tilstand vil påvirke hvilke tiltak og behandlingstrinn som er nødvendige for å sikre en forsvarlig håndtering. I tillegg må det gjennomføres en vurdering av tilgjengelig teknologi, lagringskapasitet og om det foreligger godkjente deponiløsninger. En risikobasert tilnærming må legges til grunn.
Virksomhetenes planer for håndtering av radioaktivt avfall må være i tråd med gjeldende regelverk, og i tråd med prinsippene og målene i denne strategien. Krav til omfang og detaljeringsgrad av avfallsprodusentenes plan vil avhenge av hva slags avfall virksomheten er ansvarlig for og hvilken risiko som er forbundet med avfallet. For en virksomhet som genererer radioaktivt avfall forbundet med liten risiko, vil en tilstrekkelig avfallsplan kunne innebære å levere avfallet til et mottak med tillatelse til håndtering av radioaktivt avfall. Radioaktivt avfall med høyere aktivitetsnivåer som f.eks. brukt brensel er forbundet med en høyere risiko og et større skadepotensial enn avfall med lavere aktivitetsnivåer. Kompleksiteten i håndteringen øker jo høyere aktivitet i avfallet, og det kan være større forskjell i risikonivåer mellom de ulike håndteringsløsningene. I en avfallsplan må det derfor gjøres en grundig helhetsvurdering av valg av avfallsløsning, og det må sannsynliggjøres at den valgte løsningen er best, både med hensyn til strålevern og trygg, sikker og forsvarlig håndtering av avfallet på lang sikt.
For virksomhet som er underlagt konsesjon stiller DSA krav i de generelle konsesjonsvilkårene86 om at konsesjonsinnehaver skal ha og oppdatere et avfallshåndteringsprogram som dokumenterer håndtering, avfallsminiminering, bearbeiding, transport, lagring og sikkerhetskontroll av radioaktivt avfall, atomavfall, brukt atombrensel og atomavfall som er blandet med andre farlige stoffer. Programmet skal, i den grad det er relevant, omfatte aktiviteter som innsamling, karakterisering, klassifisering, behandling (forbehandling, «mer avansert» behandling og kondisjonering), transport, lagring, utslipp av radioaktive stoffer og deponering av avfallet. Det skal også føres egnet fortegnelse over mengder, fraksjoner, og egenskaper ved avfallet og det stilles krav til overvåking og prøvetaking av avfallet. Programmet bør også omtale hvilke anlegg og infrastruktur som er nødvendig for å håndtere avfallet på en trygg, sikker og forsvarlig måte, samt nødvendig kompetanse og ressurser.
DSA kan også stille krav til virksomhetenes planer for håndtering og behandling av avfall i tillatelse til håndtering av radioaktivt avfall etter avfallsforskriften § 16-5. Dette kan være krav til mottak, lagring, behandling og deponering av radioaktivt avfall tilpasset den enkelte søknad.
Både DSA og det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) har utarbeidet veiledere for avfallshåndtering av radioaktivt avfall.
Figur 4: Illustrasjon av de forskjellige trinnene i håndtering og transport av radioaktivt avfall i fast form. Disse kan forekomme i ulik rekkefølge og hvilke trinn som er nødvendig før deponering vil variere mellom forskjellige avfallstyper. En avfallsstrøm kan gå gjennom flere av trinnene.
7.2 Trinn i håndtering av radioaktivt avfall
Håndtering er en fellesbetegnelse for mottak, lagring, behandling og annen disponering av avfall.87 Det meste av det radioaktive avfallet egner seg ikke for gjenvinning, og deponering er derfor den best egnede disponeringsløsningen for mye av det radioaktive avfallet. For radioaktive kilder som importeres til Norge skal returavtale til opprinnelseslandet benyttes. Noe radioaktivt avfall fra sykehus kan gå til energigjenvinning, men det er per i dag kun et anlegg som tar imot radioaktivt avfall til forbrenning i Norge.
Det er flere mulige trinn i håndteringen av radioaktivt avfall som illustreres i Figur 4 og beskrives i boks E. Alle trinn i håndtering av radioaktivt avfall må utføres på en trygg, sikker og forsvarlig måte i henhold til gjeldende regelverk. Det kan ta lang tid å fullføre håndteringen for enkelte avfallsfraksjoner, særlig for atomavfall og brukt brensel. Det vil også være store forskjeller i kompleksiteten i håndtering av ulike avfallsfraksjonene. Sikkerhet og sikring av avfallet må opprettholdes gjennom alle de ulike trinnene.
For å få gjennomført et håndteringstrinn kan det være nødvendig å transportere avfallet enten innenfor samme avfallsanlegg eller fra et anlegg til et annet. Transport av radioaktivt avfall er nærmere omtalt i kapittel 7.5.
Boks E: Trinn i håndtering av radioaktivt avfall
Avfallsproduksjon: Forskjellige typer radioaktivt avfall produseres under bruk av radioaktive kilder, og fra drift og dekommisjonering av anlegg.
Avfallsmottak: Avfallsprodusenter må minst én gang per år levere radioaktivt avfall til mottak som har tillatelse til å motta og håndtere slikt avfall.
Behandling: Er definert i avfallsforskriften § 16-3 bokstav f), og er «fysiske/kjemiske/biologiske prosesser som er nødvendige eller hensiktsmessige for disponering av avfallet. I IAEAs sikkerhetsstandarder brukes begrepet «processing» for det som i det norske regelverket omtales som «behandling». Behandling kan innebære ulike trinn avhengig av avfallets karakteristikk, videre håndtering og særlig hvordan avfallet til slutt skal deponeres.
- Forbehandling: Enklere behandlingstrinn som innsamling, sortering, dekontaminering og rensing eller annen enklere kjemisk tilpasning. Formålet er å redusere mengden avfall som må håndteres som radioaktivt avfall, for eksempel ved å separere ikke-radioaktivt avfall fra radioaktivt avfall, dele inn avfall i avfallsfraksjoner som krever forskjellig håndtering, og fjerne overflatekontaminering.
- «Mer avansert» behandling: Tiltak som endrer avfallets form, for eksempel reduserer volum, reduserer mengden radionuklider eller på annen måte endrer avfallets sammensetning. I IAEAs sikkerhetsstandarder brukes begrepet «treatment» for dette.
- Kondisjonering: Tiltak som bringer avfallet i ønsket tilstand for lagring, transport eller deponering. Dette kan innebære å gjøre flytende avfall om til fast form eller fiksere avfallet ved å sørge for at avfallet ikke beveger seg innenfor en tønne eller en beholder, og å pakke avfallet for transport, lagring og deponering.
Deponering: Ferdig behandlet radioaktivt avfall plasseres permanent i et spesialisert deponi, som stenges og forsegles når det er fullt.
Avfall som ikke trenger å håndteres som radioaktivt avfall kan gjenbrukes, resirkuleres eller håndteres på andre måter.
Radioaktivt avfall må vanligvis lagres midlertidig (ofte i lengre tid) og transporteres enten innenfor et avfallsanlegg eller fra et avfallsanlegg til et annet.
Lagring: Det kan være behov for å lagre radioaktivt avfall i forskjellige perioder før deponering. Lagring er per definisjon midlertidig, men begrepet mellomlagring brukes noen ganger, spesielt for kortere perioder med lagring mellom ulike avfallshåndteringstrinn.
Alle trinnene for håndtering må ikke nødvendigvis gjennomføres for alt avfall, da det er store forskjeller i egenskapene til avfallet som medfører ulike behov for behandling. Eksempelvis har noe radioaktivt avfall blitt pakket, transportert og deponert i KLDRA Himdalen uten at det har gjennomgått noen form for behandling. Avfall med potensielt syredannede bergarter behandles heller ikke, men samles inn og leveres til et godkjent mottak og plasseres i et overflate deponi. Flytende radioaktivt avfall må derimot alltid behandles fordi KLDRA Himdalen ikke har tillatelse til å deponere flytende avfall. Dette avfallet må gjennom en behandling for å endre fysisk form på avfallet.
Boks F: Kompatibilitet og optimalisering i avfallshåndteringen
For å sikre en trygg, sikker og forsvarlig håndtering av radioaktivt avfall er det to forhold som det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) anbefaler at det må det må tas særlig hensyn til; kompatibilitet og optimalisering.
Kompatibilitet betyr at beslutningene som tas for hånderting av avfallet, forenkler gjennomføringen av andre trinn som kommer senere i avfallshåndteringsprosessen.
Optimalisering betyr at man vurderer alle alternativer for avfallshåndtering og deretter velger det alternativet som vurderes som best samlet sett.
Hensikten med all behandling er å gjøre det radioaktive avfallet i stand til å deponeres på en forsvarlig måte. Når et foretrukket alternativ er valgt, bør andre alternativer likevel videreutvikles i tilfelle det foretrukne alternativet ikke lenger er tilgjengelig når avfallet er klargjort for deponering.
Det må gjøres en helhetlig vurdering av hvilke trinn som er nødvendige basert på avfallets beskaffenhet, dvs. egenskaper, mengde og risikovurderinger knyttet til avfallet. Kompatibilitet, optimalisering og økonomiske hensyn må også tas høyde for i disse vurderingene, se nærmere omtale av kompatibilitet og optimalisering i boks F.
Figur 5: Illustrasjon av en generell avfallsstrøm fra produksjon av fast radioaktivt avfall til deponering og stenging av deponiet.
Boks G: Stadiene i levetiden til et atomanlegg (inkl. avfallsanlegg omfattet av konsesjon under atomenergiloven)
Konseptvalg: Ethvert anlegg må være hensiktsmessig for tiltenkt bruk. For noen anlegg kan standarddesign benyttes, mens andre må være spesialtilpasset for norske forhold.
Lokalisering: Identifisering av et egnet område for å plassere et atomanlegg. Området må undersøkes for å sikre at det oppfyller nødvendige krav til lokasjon for et sikkert og sikret atomanlegg.
Anlegget blir så designet i mer detalj. Sikkerheten i designet skal vurderes og en konsekvensutredning må gjennomføres, før anleggets design må godkjennes og anlegget kan oppføres og settes drift.
Anlegget skal konstrueres i henhold til godkjent design.
Kommisjonering: Før man kan frakte radioaktivt materiale inn i anlegget og starte driften, må det verifiseres at anlegget er bygget i henhold til gjeldende planer, at det er sikkert og at det er tilstrekkelig testet.
Drift er den fasen hvor anlegget opererer i tråd med formålet.
Opprydding inkluderer dekommisjonering (fjerning av utstyr, rivning av anlegget og opprydning av området) og håndtering av avfall. Målet med dekommisjonering er ofte at å «friklasse» området slik at det ikke lenger er underlagt regulatorisk kontroll, slik at området kan brukes på nytt til andre formål.
Ulike trinn i avfallshåndteringen har som formål å gjøre avfallet mer egnet for trygg, sikker og forsvarlig håndtering. Ethvert håndteringstrinn er avhengig av at det eksisterer anlegg, tillatelser og ressurser som er nødvendig for det aktuelle håndteringstrinnet på det tidspunkt og sted trinnet er nødvendig. Et håndteringstrinn kan også være avhengig av at andre håndteringstrinn har blitt utført. Håndteringstrinnene kan medføre behov for nye anlegg eller endring i eksisterende anlegg.
Etablering av nye atomanlegg og overgangen fra drift til dekommisjonering av et atomanlegg blir mer tids- og ressurskrevende dersom gjensidige avhengigheter ikke er tatt høyde for. Eksempelvis kan man ikke dekommisjonere en hotcelle som behøves for å håndtere brukt brensel før man han funnet endelig løsninger for brenselet og det er besluttet at hotcellen ikke lenger trengs. Ulike behandlingsformer for avfallet kan medføre ulike sikkerhetskrav til lager, varighet på lagringsløsninger og liknende.
7.3 Behandling av radioaktivt avfall
Boks H: Gjensidige avhengigheter
Håndtering av radioaktivt avfall må følge en sammenhengende serie av gjensidig avhengige trinn. Dette gjelder også for etablering av nye anlegg. De forskjellige trinnene, og rekkefølge på disse, må planlegges nøye på forhånd, og overvåkes og endres ved behov etter hvert som det gjøres erfaringer og ytterligere informasjon innhentes. Gjennom nøyaktig planlegging vil man kunne dra nytte av «positive» gjensidige avhengigheter, som for eksempel synergier mellom oppgaver og erfaringer fra én oppgave som kan være til hjelp ved utførelsen av en annen. Samtidig må det unngås konflikter på grunn av «negative» gjensidige avhengigheter som kan føre til forsinkelser. Dette kan være oppgaver som ikke kan starte etter planen fordi nødvendig støtteinfrastruktur eller ressurser ikke er tilgjengelig. Det kan også være feil som må korrigeres, for eksempel om avfallet behandles på en måte som er uforenlig med senere håndtering. Kompatibilitet og optimalisering er viktige hensyn for å sikre gjensidige avhengigheter.
Behandling er et viktig håndteringstrinn for radioaktivt avfall og har som formål å gjøre avfallet mer egnet for deponering. Behandling kan foregå i ulike trinn hvor avfallet utsettes for ulike prosesser. Behandlingstrinnene for radioaktivt avfall illustreres i Figur 4 og omtales under «behandling» i boks E. Behandlingstrinnene foregår ikke nødvendigvis samtidig eller på samme sted, og det kan bli behov for transport og lagring av avfall mellom ulike anlegg og fasiliteter som utfører de forskjellige behandlingstrinnene.
De nødvendige behandlingstrinnene for en avfallsfraksjon må også identifiseres, planlegges og gjennomføres basert på en helhetlig tilnærming. Det må tas høyde for gjensidige avhengigheter, som er omtalt i boks H. Hvis det ikke tas tilstrekkelig hensyn til gjensidige avhengigheter, kan avfallet bli uegnet for fremtidige trinn i avfallshåndteringen. Konsekvensen kan bli at alternativene for videre håndtering begrenses, og at den beste løsningen kanskje ikke kan velges. Det kan også hende at avfallet må behandles på nytt, med de forsinkelser, økte kostnader og ytterligere risiko dette kan medføre.
For å kunne gjennomføre en behandling av avfallet, må et behandlingsanlegg være på plass. Slike behandlingsanlegg kan befinne seg et annet sted enn selve avfallet, og det kan bli behov for å transportere radioaktivt avfall til behandlingsanlegget. Et anlegg som tar imot radioaktivt avfall til behandling må kunne håndtere avfallet på en trygg, sikker og forsvarlig måte under behandlingsprosessen og må inneha nødvendige tillatelser.
7.4 Minimering av radioaktivt avfall
Det er et internasjonalt prinsipp at mengden radioaktivt avfall som genereres skal være så liten som mulig.88 Radioaktivt avfall kan i hovedsak minimeres enten ved å effektivisere drift slik at det genereres mindre radioaktivt avfall, eller ved å behandle det radioaktive avfallet slik at volum og aktivitet reduseres. Radioaktivt avfall må også separeres i fraksjoner som letter og legger til rette for videre håndtering og som sikrer best mulig utnyttelse av tilgjengelig deponikapasitet.
Mer spesifikt kan dette oppnås ved å fjerne overflatemateriale som er radioaktivt, separere avfallet og avlede den fraksjonen med lavere radioaktivitet som ikke må deponeres i et deponi for lav- og mellomradioaktivt avfall til en annen avfallsstrøm. Slikt avfall kan for eksempel deponeres i et overflatedeponi. Avfall som kan håndteres som ikke-radioaktivt avfall eller som ikke er deponeringspliktig kan i prinsippet materialgjenvinnes, gjenbrukes i konstruksjons- eller landskapsarbeid, eller energigjenvinnes. For å sikre en best mulig utnyttelse av den nasjonale deponikapasiteten er det viktig at avfallsprodusenter karakteriserer og separerer avfallet for å identifisere alternative avfallsløsninger. Dette kapittelet beskriver ulike metoder som kan være aktuelle for å minimere mengden radioaktivt avfall.
Forbrenning
I Norge er det en svært liten andel av radioaktivt avfall som går til forbrenning. Senja Avfall IKS er det eneste anlegget som har tillatelse til dette i dag, og som tar imot små mengder radioaktivt avfall fra helse- og forskningssektoren. Erfaringsmessig har det vært vanskelig å etablere forbrenningsanlegg for radioaktivt avfall grunnet små avfallsvolum og motstand fra avfallsaktørene.
Forbrenning reduserer ikke aktivitetsmengden i avfallet, men kan redusere volumet og forbrenne organisk innhold slik at avfallet blir lettere å deponere. De radioaktive stoffene endrer form og går enten over i aske eller fordamper. Asken må håndteres som radioaktivt avfall dersom aktivitetskonsentrasjonene overstiger grenseverdiene for radioaktivt avfall. Dampen kan føre til utslipp av radioaktive stoffer til luft, men utslippet kan minskes ved bruk av luftfiltre.
Kverning og sammenpressing
Kverning og sammenpressing er manuelle prosesser som reduserer volumet av det radioaktive avfallet uten å endre aktivitetsnivået. Ved Radavfallsanlegget på Kjeller kvernes deler av avfallet før det komprimeres og pakkes i tønner. Dette gjøres blant annet med enkelte typer driftsavfall fra IFE, sykehus og forskningsinstitusjoner. Gjennom å komprimere eller kverne avfall i fast form, reduseres volumet og gjør avfallet bedre egnet for pakking før deponering.
Separering
Det kan tilrettelegges for minimering av radioaktivt avfall ved å sortere eller separere forskjellige typer avfall med ulikt aktivitetsnivå og risiko. Separering av radioaktivt avfall fra annet avfall kan være et første viktig tiltak for å minimere avfallsmengder. Samtidig kan separering by på ulike tekniske utfordringer som kan være kostnadskrevende. Separering av forskjellige avfallsfraksjoner vil kunne ha stor betydning for hvilke type anlegg og tilhørende kapasitet det vil være behov for når forsvarlig håndtering av det radioaktive avfallet skal sikres. I tillegg til å separere avfall etter aktivitetsnivå kan sortering av radioaktivt avfall for eksempel omfatte utskilling av avfall som kan dekontamineres og gjenvinnes, eller som kan sammenpresses eller forbrennes.
Separasjon vil være spesielt viktig for dekommisjoneringsavfall, som vil inkludere en stor andel avfall med svært lave nivåer av radioaktivitet, for det meste betong, andre byggematerialer og jordmasser. Hvis avfallet er godt karakterisert og separert, vil mye av avfallet sannsynligvis være under grenseverdiene for radioaktivt avfall og/eller deponeringspliktig radioaktivt avfall. I prinsippet kan slikt avfall håndteres trygt som ikke-radioaktivt avfall eller som svært lavradioaktivt avfall.
Rensing og dekontaminering
Radioaktiv forurensning på overflater av utstyr og konstruksjoner kan fjernes ved hjelp av relativt enkle dekontamineringsteknikker, som tørking eller vasking med et egnet løsningsmiddel eller slipemiddel. Ved bruk av disse teknikkene konsentreres radioaktiviteten i et fast eller flytende radioaktivt avfall, og det rensede utstyret eller materialene kan gjenbrukes eller gjenvinnes.
En annen metode er rensing ved bruk av kjemikalier som løser opp de radioaktive avleiringene, men som ikke påvirker de ikke-radioaktive materialene. Det kan også benyttes mekaniske metoder, hvor man skiller mellom rengjøring av overflaten og fjerning av overflaten. Det finnes teknisk utstyr, installasjoner og kompetanse til å gjennomføre rensing for kontaminert utstyr fra petroleumsindustrien i Norge.
I andre tilfeller er radioaktivitetsnivåene høyere og/eller dypere festet i form av belegg eller avleiringer på andre materialer, inne i massen av strukturelt materiale, eller konsentrert nær overflaten. Dette gjelder for eksempel ved dekommisjonering av anlegg hvor det finnes bestrålte betongkonstruksjoner. Rensing og dekontaminering av disse anleggene er krevende. I dag finnes det ingen aktører i Norge som utfører profesjonell rensing av atomanlegg, men det finnes dekontamineringsmetoder og kompetanse som kan hentes inn fra andre sektorer og fra utlandet.
Henfall
Enkelte radionuklider har svært kort halveringstid, det vil si kortere halveringstid enn 100 dager. Radioaktivt avfall med disse nuklidene vil etter noen få års lagring for henfall ikke lengre klassifiseres som radioaktivt avfall. Lagring for henfall benyttes ofte for medisinsk avfall fra sykehus. Lagring for henfall skal benyttes størst mulig grad for radioaktivt avfall med halveringstid under 100 dager, slik at avfallet kan håndteres som ordinært avfall. Radioaktivt avfall skal i utgangspunktet leveres til godkjent avfallsmottak en gang i året, men for avfall som lagres for henfall kan DSA gi fritak fra denne plikten.
Enkelte radioaktive stoffer i avfall fra atomanlegg har såpass kort halveringstid at dersom de står til henfall i et par år vil doserater reduseres. Dekommisjoneringsaktiviteter kan planlegges slik at denne fordelen ivaretas. Det er imidlertid ikke aktuelt å la alt avfall fra dekommisjonering av atomanlegg stå til henfall, siden mye av dekommisjoneringsavfallet inneholder radionuklider med lang halveringstid.
7.5 Transport av radioaktivt avfall og nukleært materiale
Fordi transport er en forutsetning for håndtering av avfall, må behov og løsninger for transport inngå avfallsplanene til virksomheter som genererer eller håndterer radioaktivt avfall jf. kapittel 7.1. Regelverket om transport av radioaktivt avfall bygger på internasjonale standarder. Det finnes internasjonale veiledere om hvordan en kan gjennomføre en trygg transport.89
Landtransport av radioaktivt materiale er regulert i forskrift om landtransport av farlig gods.90 Forskriften inkluderer også det internasjonale rammeverket «Avtalen om internasjonal vegtransport av farlig gods» og «Det internasjonale reglement for transport av farlig gods på jernbane», som sammen blir kaldt ADR/RID.91 DSA er faglig myndighet for transport av radioaktivt materiale. Transport av radioaktivt materiale i båt er regulert av forskrift 1. juli 2014 nr. 944 om farlig last på norske skip og dette regelverket forvaltes av Sjøfartsdirektoratet. Transport av brukt brensel, plutonium og høyradioaktivt avfall på skip skal gjennomføres i henhold til INF-koden, vist til i forskrift om farlig last på norske skip. Transport av radioaktivt materiale på fly er regulert av forskrift 1. november 2003 nr. 41 om transport av gods i luftfartøy og forvaltes av Luftfartstilsynet.
Det er eget regelverk for transport av den delen av radioaktivt materiale eller avfall som er atomsubstans etter atomenergilovens definisjon av nukleært materiale. Den som transporterer atomsubstans trenger løyve fra Helse- og Omsorgsdepartementet såfremt virksomheten ikke har konsesjon.92
Forskrift om fysiske beskyttelse av nukleært materiale og nukleære anlegg93 gjelder transport av den delen av atomsubstans som er fissilt (plutonium, anriket uran og Uran-233). Dersom mengden er mer enn 15 g kreves godkjenning av sikringen av transporten fra DSA etter forskrift om fysisk beskyttelse av nukleært materiale og nukleære anlegg. Det er også en rekke krav til fysisk beskyttelse under transport, og den fysiske beskyttelsen må forhåndsgodkjennes av DSA. For transport av nukleært materiale i klasse I94 skal transporten ha politieskorte hvis styrke skal avgjøres av politiet i samarbeid med DSA for den enkelte transport.95
Det er i dag kun IFE som har tillatelse gjennom konsesjonene til transport av atomsubstans til forskningsformål. En eventuell transport av brukt atombrensel for avfallshåndtering utenfor anleggene vil kreve endringer i konsesjonen eller særskilt løyve. En ny håndtering og transport av det brukte atombrenselet vil også kreve at det gjøres en sikkerhetsgjennomgang, og endringene må beskrives i sikkerhetsrapporten som sendes til godkjenning til DSA.
IFEs anlegg er omfattet av sikkerhetsloven og anleggene er utpekt som skjermingsverdig objekter. Det begrunnes både i risikoen for sabotasje mot atomanleggene og deres mulige skadegjørende virkning, men også i faren for tyveri av nukleært materiale.
Dekommisjonering av IFEs anlegg vil innebære at brukt brensel må transporteres, både internt på anlegget og utenfor anleggsområdet, eksempelvis fra et lager til et annet. Løsninger for trygg, sikker og forsvarlig transport av brukt brensel må identifiseres og vurderes på et tidlig tidspunkt.
Generelt bør antall transporter begrenses ettersom det er en iboende risiko å transportere brukt brensel. En utfordring er at det ikke nødvendigvis finnes standard godkjente transportbeholdere for brukt brensel i Norge. Beholdere må spesialbestilles, noe som kan medføre økte kostnader og tidsbruk. Ulike transportløsninger kan gi ulike behov for tilpasninger og endringer ved de norske atomanleggene, for eksempel slik at det finnes mottaksløsninger og infrastruktur på anlegget for å håndtere aktuelle transportbeholdere. IFEs områder både i Halden og på Kjeller kan by på utfordringer knyttet til transport grunnet størrelsen på området og hvordan arealene er utnyttet i dag.
7.6 Eksport og import av radioaktivt avfall
Det kan oppstå tilfeller hvor miljømessig forsvarlig håndtering av radioaktivt avfall vil innebære eksport eller import av avfallet. Avfallsforskriften §§ 16–11 og 16–12 åpner for eksport og import av radioaktivt avfall. Bestemmelsene stiller krav om tillatelse fra DSA før eksport eller import kan gjennomføres. Det stilles strenge vilkår for når eksport og import kan tillates. DSA har utarbeidet en egen veileder om eksport og import av radioaktivt avfall.96