2 Utfordringer og prioriteringer for radioaktivt avfall i Norge

2.1 Bakgrunn for dagens håndtering av radioaktivt avfall

Norge er tilsluttet Felleskonvensjon om sikkerhet ved håndtering av brukt kjernebrensel og sikkerhet ved håndtering av radioaktivt avfall (Felleskonvensjonen). Det følger av Felleskonvensjonen at staten har det endelige ansvaret for å garantere sikkerheten ved håndtering av brukt brensel og radioaktivt avfall.4 I de fleste land det er naturlig for Norge å sammenlikne seg med, har staten gjennom opprettelsen av nasjonale avfallsselskap tatt på seg ansvaret for å etablere og drifte nasjonale avfallsanlegg og deponi for radioaktivt avfall.

Den norske stat tok statsansvaret for å finne en avfallsløsning for lav- og mellomradioaktivt avfall med kunstig fremstilte radioaktive stoffer fra alle sektorer, inkludert nukleær virksomhet, ved opprettelsen av det nasjonale kombinerte lageret og deponiet (KLDRA) i Himdalen i Aurskog-Høland. Anlegget ble åpnet i 1998 og skulle etter planen kunne ta imot avfall frem til 2030. Ved opprettelsen av KLDRA Himdalen ble det erkjent at et deponi for lav- og mellomradioaktivt avfall med kunstig fremstilte radioaktive stoffer ikke kan drives til kostpris, da dette ville bli svært kostbart og dermed kunne hindre innlevering av radioaktivt avfall. Denne vurderingen ligger fortsatt til grunn.

Radavfallsanlegget på IFEs område på Kjeller er det nasjonale avfallsmottaket som tar imot og behandler avfall som skal deponeres i KLDRA-Himdalen. Både private og statlige aktører leverer radioaktivt avfall til Radavfallsanlegget.

IFE har konsesjon etter atomenergiloven og tillatelse etter forurensningsloven til å drifte Radavfallsanlegget og KLDRA Himdalen etter en avtale med Nærings- og fiskeridepartementet som ble inngått i 1998. NND har fått ansvaret for å være det statlige avfallsselskapet som skal ta over dette ansvaret etter IFE.5 Statsbygg har i dag konsesjon til eierskap av KLDRA Himdalen.

Avfall med naturlig forkommende radioaktive stoffer, NORM-avfall, deponeres i overflatenæredeponier med tillatelse fra DSA til å ta imot og deponere dette avfallet. Disse deponiene driftes av private virksomheter, og er deponier som også har tillatelse fra Miljødirektoratet eller Statsforvalteren til å motta og deponere andre avfallsfraksjoner som for eksempel farlig avfall.6

Annet radioaktivt avfall som det per i dag ikke finnes noen løsninger for og som ikke kan lagres eller deponeres i KLDRA Himdalen, lagres i dag på IFEs anlegg på Kjeller. Det er årlig leveringsplikt for radioaktivt avfall etter avfallsforskriften, med mindre virksomheten selv disponerer eller behandler eget radioaktivt avfall i tråd med tillatelse etter forurensningsloven. IFE må derfor ha de nødvendige tillatelser til å lagre dette avfallet på Kjeller utover et år.

2.2 Utilstrekkelig lagrings- og deponikapasitet for radioaktivt avfall

Mengden radioaktivt avfall i Norge er økende, og den er forventet å øke mer. Avfallet vil komme fra medisinsk og industriell strålebruk, fra petroleumsindustri og ny mineralindustri. Avfallet vil også komme fra forskningsaktiviteter, økt produksjon og bruk av radioaktive legemidler, fra fremtidig dekommisjonering av protonanlegg for kreftbehandling, fra ulik prosessindustri, anleggsarbeider i områder med potensielt syredannede bergarter og ved kassering av kapslede radioaktive strålekilder. I tiden fremover vil en stor mengde radioaktivt avfall komme fra dekommisjoneringen av atomanleggene på Kjeller og i Halden. Dekommisjoneringen av anleggene vil også generere mye ikke-radioaktivt avfall.

Opprettelse og drift av avfallsmottak og deponi for lav- og mellomradioaktivt avfall er en næringsvirksomhet som hovedsakelig utføres av private aktører i dag.7 Disse virksomhetene må ha tillatelse til drift, og det er avfallsmottakene selv som avgjør hvilket avfall de ønsker å ta imot. Håndtering av radioaktivt avfall er kostbart og selv det å drive til selvkost kan være såpass dyrt at det er en anerkjent risiko for at det radioaktive avfallet ikke leveres inn. I tillegg møter ofte mottak og deponier mye motstand i lokalmiljøet og det er liten kommunal vilje til å etablere mottak og deponier. Det er derfor utfordrende å ha tilstrekkelig med mottaks- og deponikapasitet for radioaktivt avfall i Norge.

I dag er det IFE som drifter Kombinert lager og deponi for lav- og mellomradioaktivt avfall (KLDRA) i Himdalen i Aurskog-Høland kommune. NND fikk i 2021 utarbeidet en tilstandsrapport som avdekket utfordringer knyttet til sikkerheten ved avslutning og etterdrift av deponiet og IFE har stanset deponering i KLDRA Himdalen. IFE, som i dag er konsesjonsinnehaver for drift av anlegget må gjøre en grundig sikkerhetsgjennomgang for å avklare anleggets fremtid før deponering eventuelt kan gjenopptas, i tråd med pålegg fra DSA.8

Uansett vil det være begrenset med fremtidig kapasitet ved deponiet med mindre det bygges ut og utvides med flere tunneler. Slik KLDRA Himdalen er dimensjonert i dag vil det ikke ha tilstrekkelig kapasitet til å håndtere radioaktivt avfall som er forventet å oppstå i forbindelse med dekommisjonering av IFEs atomanlegg.

Stans av deponeringen av avfallet i KLDRA Himdalen påvirker hele avfallsstrømmen og verdikjeden for radioaktivt avfall. Den midlertidige lagringskapasiteten på IFEs anlegg på Kjeller fylles opp, og virksomheter som tidligere har kunnet levere avfall for direkte deponering i Himdalen må nå mellomlagre avfallet lokalt i påvente av at situasjonen avklares. Dette kan medføre økt risiko for at avfall ikke blir levert eller blir levert til mottak som ikke har tillatelser. Dette kan igjen føre til at avfallet ikke mellomlagres forsvarlig. Den årlige leveringsplikten for radioaktivt avfall i avfallsforskriften innebærer at virksomheter som vil oppbevare radioaktivt avfall utover ett år må søke DSA om tillatelse. Dette kan medføre betydelig merarbeid, både hos virksomhetene og hos DSA.

For å løse utfordringene med lagrings- og deponikapasitet for radioaktivt avfall er det viktig at IFE vurderer mulighetene for å utvide dagens lagringskapasitet på Kjeller, og at NND prioriterer etablering av nytt nasjonalt avfallsmottak og deponi som er dimensjonert for å ta imot avfall fra ulike sektorer og dekommisjoneringsavfall, og som oppfyller dagens krav til sikkerhet og sikring. Det må også prioriteres å få avklart situasjonen for KLDRA Himdalen, slik at deponering av avfall kan gjenopptas, dersom det er forsvarlig, samt utvide den midlertidige lagringskapasiteten.

Handlingspunkter:

• NND må prioritere etablering av nytt nasjonalt avfallsmottak og deponi med kapasitet til å ta imot dekommisjoneringsavfall og avfall fra ulike sektorer som industri, sykehus, forsvar, forskning m.m.
• Konsesjonsinnehaver må gjennomføre en periodisk sikkerhetsgjennomgang og foreta en fullstendig oppdatering av sikkerhetsrapport for å avklare om deponering i KLDRA Himdalen kan gjenopptas.
• Mulighetene for å utvide eksisterende lagringskapasitet må vurderes.
• Nasjonale og lokale myndigheter må tilrettelegge, gjennom informasjon, veiledning og planprosesser, for at flere private aktører kan ta del i avfallshåndteringen av lav- og mellomradioaktivt avfall, alunskifer eller andre syredannende bergmasser, samt gruveavfall med naturlig forekommende radioaktive stoffer.
• Næringsaktører må ta mer ansvar for egen avfallsproduksjon, og sikre at avfallsløsninger er på plass før ny virksomhet igangsettes.

2.3 Særlig om de ulike avfallsfraksjonene

2.3.1 Brukt atombrensel

Stortingsmeldingen Meld. St. nr. 8 (2020–2021) Trygg nedbygging av norske atomanlegg og håndtering av atomavfall legger frem den nasjonale strategien for dekommisjonering av IFEs atomvirksomhet på Kjeller og i Halden. Stortingsmeldingen gjennomgår hovedlinjene og rammene for opprydningsarbeidet. Det er viktig å ha en helhetlig tilnærming til opprydningen etter atomvirksomhet i Norge da det er betydelige avhengigheter mellom de ulike delene av opprydningsarbeidet som må planlegges og gjennomføres i tråd med den nasjonale strategien for dekommisjonering.

Før arbeidet med nedbygging av atomanleggenekan starte, og sluttløsninger velges, må viktige oppgaver knyttet til sikker drift fullføres ved dagens anlegg. Dette innebærer oppdateringer av sikkerhetsrapportene for anleggene, inkludert kritikalitetsvurderinger, oversikt over inventar og register over brukt brensel og annet radioaktivt avfall, kartlegging av forurensing på og rundt IFEs områder, kartlegging av kontaminering og klassifisering av bygningsmasser, og oppgradering av lagerforholdene for det brukte brenselet. I tillegg må det tilrettelegges for å fjerne brenselet fra Haldenreaktoren. Gjennomføring av disse oppgavene er en forutsetning for at mottak og lagrings- og deponeringsalternativer kan vurderes, utredes og planlegges helhetlig. Dekommisjonering av forskningsreaktorene og enkelte av de tilknyttede anleggene kan ikke begynne før atombrenselet er tatt ut av reaktorene og det er funnet løsninger for håndtering av dekommisjoneringsavfallet.

Avfallshåndteringen av brukt atombrensel fra drift av forskningsreaktorene og annen aktivitet tilknyttet den nukleære forskningsvirksomheten i Norge er særlig utfordrende. Det norske atombrenselet er svært variert, og består av ulike typer brensel med mange forskjellige materialtyper, mekaniske og kjemiske sammensetninger. En trygg, sikker og forsvarlig håndtering av det brukte brenselet kan kreve en rekke ulike prosesser som sikrer at brenselet er i god tilstand og mulig å deponere.

IFEs eksisterende brenselslagre er i dårlig stand og har for lite kapasitet. Det haster å utbedre lagringsforholdene på IFEs områder i Halden og på Kjeller. Så lenge IFE er konsesjonsinnehaver er de ansvarlig for å utbedre lagringsforholdene, fremskaffe mer kunnskap om brenselet, samt opprette nye lagre for det brukte atombrenselet.

Handlingspunkter:

• Konsesjonsinnehaver må prioritere å etablere trygge, sikre og forsvarlige lagringsløsninger for det brukte brenselet.
• NND må prioritere å etablere endelige deponeringsløsninger for det brukte brenselet og annet langlivet avfall fra dekommisjoneringen.

2.3.2 Avfall fra dekommisjonering av de norske atomanleggene

Det er fortsatt store usikkerheter knyttet til estimatene av radioaktivt avfall fra dekommisjoneringen av atomanleggene på Kjeller og i Halden. Endelig vurdering av dekommisjoneringsnivå for anleggene kan først foreligge når dekommisjoneringsplaner og tiltaksplaner for opprydning i forurensing er utviklet. Endelig dekommisjoneringsnivå vil avhenge av at det foreligger tilstrekkelig informasjon om anleggenes tilstand, forurensing i grunnen, samt kriterier for avfallssortering og etterbruk av områdene. I planleggingen av både avfallshåndtering fra dekommisjonering og etterbruk av arealene, må grenseverdiene i forurensings- og avfallsregelverket legges til grunn. Dette omtales i detalj i kapittel 8.

2.3.3 Avfall fra medisinsk sektor

Produksjon og bruk av radioaktive legemidler medfører særlige utfordringer knyttet til avfallshåndtering. Dette gjelder både fra forskning på, og produksjon av disse legemidlene i Norge, og fra økt og mer differensiert bruk av radioaktive legemidler på norske sykehus. Produksjon av det radioaktive legemiddelet Xofigo som benyttes i kreftbehandling for det globale markedet medfører radioaktivt avfall som er i flytende form. Det er ikke tillatt å deponere flytende radioaktivt avfall i Norge, og det er behov for å finne behandlingsløsninger som kan endre avfallets form (solidifisering). Det er flere aktører på det norske markedet som nå utvikler og ønsker å produsere radioaktive legemidler, og det er grunn til å anta at nye avfallsfraksjoner vil oppstå i fremtiden.

Mye av det radioaktive avfallet fra medisinsk bruk ved sykehus i Norge inneholder kortlivede radioaktive stoffer. Dette avfallet kan lagres kortvarig slik at radioaktivitet i avfallet henfaller til et nivå hvor det ikke lenger defineres som radioaktivt avfall, og kan behandles som ordinært avfall. På denne måten kan man sikre at dette avfallet ikke opptar begrenset deponikapasitet. Annet avfall med langlivete radioaktive stoffer, slik som engangshansker og medisinsk utstyr brukt til diagnostikk og behandling, har til nå blitt levert til KLDRA Himdalen eller til forbrenning ved Senja Avfall IKS.

Handlingspunkter:

• Avfallsprodusenter og myndighetene må styrke sin kunnskap om avfall fra forskning, produksjon og bruk av radioaktive legemidler og avfallsløsninger for dette avfallet.
• Produsenter av avfall fra medisinsk sektor må ta ansvar for å etablere løsninger for håndtering av eget avfall og påse at det finnes disponeringsløsninger for dette avfallet.
• NND må etablere ny deponikapasitet for avfall fra medisinsk strålebruk som ikke kan stå til henfall eller kan gå til forbrenning.

2.3.4 Radioaktive strålekilder som er tatt ut av bruk

Kapslede radioaktive kilder benyttes blant annet innen forskning, medisin og industri. I tillegg har åpne radioaktive strålekilder vært benyttet i IFEs virksomhet.

Virksomheter som anskaffer kapslede radioaktive strålekilder, skal i henhold til strålevernforskriften påse at det eksisterer returordninger til opprinnelseslandet og returnere kilder som er varig tatt ut av bruk. DSA stiller vilkår om bruk av retur i godkjenninger etter strålevernforskriften. Der hvor returordning enten ikke finnes eller ikke kan benyttes, skal de kapslede radioaktive kildene håndteres som avfall og deponeres i Norge. Bruk av returordninger medfører kostnader for virksomhetene. En effektivisering av returordningene kan vurderes, for eksempel ved at en aktør samler opp kildene og sørger for samlet retur til opprinnelseslandet på vegne av flere virksomheter.

KLDRA Himdalen er det eneste avfallsanlegget som per i dag har tillatelse til å deponere kapslede radioaktive strålekilder, men som nevnt i kapittel 2.2 er deponering i anlegget stanset. Ifølge IFE stammer de fleste av de kasserte kildene som så langt er deponert i anlegget fra industrien, og svært få kommer fra medisinsk eller forskningsmessig bruk.

Radavfallsanlegget på Kjeller kan ikke ta imot kapslede kilder til lagring innenfor gjeldene tillatelse ettersom deponering i KLDRA Himdalen er stanset. Som en konsekvens av dette må flere virksomheter nå søke om tillatelse til å mellomlagre kildene i påvente av at godkjent lagring eller en deponiløsning blir tilgjengelig. Dette medfører en risiko for at kildene ikke blir forsvarlig håndtert eller kildene kan komme på avveie, eksempelvis dersom en virksomhet går konkurs i mellomtiden eller leverandører ikke lenger eksisterer.

Selv om deponering i KLDRA Himdalen skulle gjenopptas finnes det enkelte kapslede og åpne radioaktive strålekilder som på grunn av høyt aktivitetsinnhold eller lang halveringstid ikke kan deponeres i anlegget. Dette er blant annet kilder som har vært benyttet av IFE eller andre aktører innenfor industri og forskning. Disse kildene finnes det ingen deponiløsning for i dag. Det er viktig at slike kilder inkluderes i planleggingen av nye deponiløsninger i Norge.

Handlingspunkter:

• Ved import av radioaktive kilder skal returavtaler til opprinnelseslandet alltid inngås og de skal benyttes dersom det fortsatt er praktisk mulig.
• DSA skal vurdere behovet for etablering av et system for å kunne spore om strålekilder sendes i retur for kassering eller gjenbruk, eller om strålekilder sendes til deponering i Norge.
• I tråd med hovedinstruksen må NND etablere deponiløsninger for radioaktive kilder som må deponeres i Norge.
• DSA må vurdere om det er hensiktsmessig at det tilrettelegges for at en avfallsaktør kan samle opp små kilder fra industrien og gjennomføre retur.
• Virksomheter med radioaktive strålekilder som ikke kan returneres til opprinnelseslandet bør gå i dialog med NND for å sikre at en fremtidig håndteringsløsning og deponi i Norge kan inkludere dette avfallet.

2.3.5 Avfall med naturlig forekommende radioaktive stoffer (NORM)

Økt aktivitet i landbasert prosess- og mineralindustri, og anleggsarbeideri områder med potensielt syredannende bergarter som alunskifer,gjør det sannsynlig at mengden radioaktivt avfall med oppkonsentrering av naturlig forekommende radioaktive stoffer vil øke fremover. Behovet for deponi vil følgelig øke tilsvarende. Dette er avfall med lav aktivitet, men med potensiale for forurensning. Avfallsfraksjonen kan utgjøre store volumer fra f.eks. sprengingsaktivitet, tunnelbygging og andre infrastrukturprosjekter med masseuttak. Det omfatter også avfall fra petroleumsindustri og uttak av mineraler.

Aktiviteter i både offentlig og privat regi genererer dette avfallet. Utbyggingen av nytt regjeringskvartal, Follobanen, Dovrebanen og ny vannforsyning til Oslo kommune er eksempler på offentlig aktivitet som generer avfall med naturlig forekommende radioaktive stoffer. Økt aktivitet i mineralindustrien i Norge kan også føre til økte mengder radioaktivt avfall med naturlig forekommende radioaktive stoffer. DSA holder på å kartlegge prosess- og mineralindustri som genererer radioaktivt avfall.

Avfall med naturlig forekommende radioaktive stoffer blir i dag deponert i privateide deponier. Avfallsprodusentene er selv ansvarlig for å finne håndteringsløsninger for dette avfallet. Dette er en stor avfallsfraksjon, og der det er hensiktsmessig bør det etableres lokale og regionale deponier.

Radioaktivt avfall fra A/S Norsk Bergverks gruvedrift på Søve i Telemark har ligget uten tilstrekkelig sikring i naturen siden 1965. Avfallet utgjør en kilde til forurensing og en strålingsrisiko for både mennesker og miljø. Det har vært krevende å finne deponier som vil ta imot dette avfallet. Andre opprydningssaker knyttet til radioaktiv forurensing kan også medføre økt press på deponikapasiteten for avfall med naturlig forekommende radioaktive stoffer.

Ved produksjon av olje og gass følger det med vann fra reservoaret. Dette vannet inneholder ofte naturlig forekommende radioaktive stoffer som kan avleires eller utfelles i ulike deler av prosessanleggene. Avfallet oppstår når avleiringene fjernes fra rør og produksjonsutstyr eller i form av sand og oljeholdige sedimenter som samler seg i bunnen av blant annet separatortanker. Wergeland-Halsviks deponi i Gulen kommune tar imot avfall fra petroleumsindustrien. Deponiet ble etablert i et samarbeid mellom oljeselskapene. Så lenge det foregår olje- og gass virksomhet på norsk sokkel må det sikres tilstrekkelig deponikapasitet for å håndtere avfall fra petroleumsvirksomhet. Wergeland-Halsvik har søkt om å utvide deponiet.

Handlingspunkter:

• Avfallsprodusentene må sørge for å sikre tilstrekkelig fremtidig deponikapasitet for avfall med naturlig forekommende radioaktive stoffer.
• Det må oppfordres til, og tilrettelegges lokalt for, at flere private aktører kan etablere deponier for å ta imot radioaktivt avfall med naturlig forekommende radioaktive stoffer.
• DSA må veilede om regelverket og føre flere tilsyn med aktører i bransjen for å øke kunnskapen hos avfallsprodusentene.
• DSA skal videreutvikle de kravene myndighetene skal stille til lukking og avslutning av NORM-deponier.
• NND må på vegne av NFD videreføre arbeidet med opprydningen etter tidligere gruvedrift ved Søve gruver i Telemark.
• DSA må fortsette kartleggingen av prosess- og mineralindustri som genererer radioaktivt avfall.

2.3.6 Organisk radioaktivt avfall

Organisk radioaktivt avfall kan inneholde kunstige radioaktive stoffer og naturlig forekommende radioaktive stoffer. Dette kan være avfallsfraksjoner med forsøksdyr eller masser fra opprydning i forurenset grunn som inneholder jord, slam eller andre biologisk nedbrytbare stoffer. Avfallsforskriftens § 9-4 forbyr deponering av avfall med organisk innhold høyere enn 10 %. Dette forbudet gjelder ikke for radioaktivt avfall, slik at i utgangspunktet kan radioaktivt organisk avfall deponeres.9 Som en konsekvens av forbudet etter avfallsforskriften § 9-4 finnes det i dag ingen deponier som tar imot organisk radioaktivt avfall. Forbrenning og kompostering er alternative håndteringsmetoder til deponering. Håndtering av slikt avfall er utfordrende og krever økt samhandling med Miljødirektoratet og Mattilsynet som har ansvaret for tilgrensende regelverk. I dag finnes det ingen gode etablerte løsninger for denne typen avfall.

Behovet for avfallsløsninger for organisk radioaktivt avfall vil også kunne øke ved eventuelle kriser eller andre situasjoner hvor det kan oppstå behov for å kassere forurensede næringsmidler. Tilsvarende problemstillinger utredes også i andre land, og DSA deltar i et samarbeid med franske myndigheter om dette.

Handlingspunkt:

• DSA skal utrede håndterings- og behandlingsmetoder for organisk avfall som også er radioaktivt avfall i tråd med bestemmelsene i avfallsforskriften, i samarbeid med NND som fremtidig avfallssetat og andre involverte aktører.

2.4 Kompetanse

For å sikre en trygg, sikker og forsvarlig håndtering av radioaktivt avfall i Norge er det viktig å etablere, opprettholde og videreutvikle relevant kompetanse. Dette gjelder for alle virksomheter på tvers av hele verdikjeden for radioaktivt avfall og for involverte myndigheter. Forskning og kunnskapsutvikling, tilpasset norske utfordringer og forhold, vil være sentralt fremover. I 2023 bevilget regjeringen 10 millioner kroner til etableringen av en teknisk støtteorganisasjon (TSO), som skal gi faglig støtte til myndighetsutøvelsen i det kommende dekommisjoneringsarbeidet. Per i dag mangler det både menneskelige ressurser og kompetanse i Norge for å håndtere de utfordringene vi står overfor. Det er første gang atomanlegg skal dekommisjoneres i Norge, og det er begrenset kompetanse nasjonalt både om dekommisjonering og håndtering av brukt atombrensel. Imidlertid finnes slik kompetanse i utlandet, som kan benyttes. Samtidig er det allerede økt etterspørsel og konkurranse om denne kompetansen. I arbeidet med å sikre en trygg, sikker og forsvarlig håndtering av radioaktivt avfall, bør Norge benytte seg av erfaringer og kompetanse fra andre land og internasjonale miljøer.

Regjeringen tildelte i 2022 midler til Forskningsrådet for å opprette et nytt senter for nukleær forskning. Målet er å styrke den norske kunnskapsberedskapen på området. Det er blant annet behov for kunnskap om behandling, lagring og sluttdeponering av radioaktivt avfall og trygg nedbygging av atomanlegg. Forskningsmiljøer ved Universitetet i Oslo, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet og Institutt for energiteknikk samarbeider om det nye senteret. Tildelingen vil gå over åtte år og utgjør til sammen 200 millioner kroner. I 2023 styrket regjeringen også utdanningskapasiteten med midler til 40 femårige studieplasser i nukleære fag, likt fordelt mellom Universitetet i Oslo og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. I tillegg styrket regjeringen i 2024 Forskningsrådets ordning for norsk deltakelse som tredjeland i forsknings- og utdanningsprogrammet til det europeiske atomenergifellesskapet (Euratom) med 10 millioner kroner. Regjeringens prioritering av forskning og utdanning på det nukleære området skal bidra til å bygge fagmiljøer som kan gi spesialkompetanse for blant annet trygg nedbygging av atomanleggene i Norge, for å håndtere hendelser med spredning av radioaktive stoff som kan ramme Norge fra utlandet og for arbeid innenfor radiofarmasi.

Handlingspunkter:

• Norske aktører må utnytte tilgangen på relevant kompetanse som eksisterer i Norge og internasjonalt, og sikre gode systemer for at slik kompetanse og erfaring tilpasses norske forhold og regelverk.
• Det bygges opp teknisk- faglige støttefunksjoner for myndigheten (TSO) som kan bidra med faglig kompetanse og rådgivning knyttet til dekommisjoneringen.

Det internasjonale atomenergibyrået IAEA tilbyr ulike tjenester for å støtte medlemslandenes arbeid. I 2019 hadde Norge en IRRS-gjennomgang av hele den norske forvaltningen knyttet til strålevern, radioaktiv forurensning og atomsikkerhet. IAEAs «ARTEMIS-mission» er også en slik støttetjeneste som retter seg mot radioaktivt avfall og brukt brensel, dekommisjonering og opprydding. Norske eksperter deltar i både IRRS og ARTEMIS-arbeidet i regi av IAEA. Gjennom en «ARTEMIS-mission» kan alle involverte aktører i Norge få råd og veiledning fra internasjonale eksperter på en rekke ulike områder tilpasset våre behov. EU-landene er forpliktet til å gjøre en slik gjennomgang hvert tiende år i henhold til EURATOM-direktivet.10

Handlingspunkter:

• Norske myndigheter skal vurdere å invitere IAEA til å gjennomføre en «ARTEMIS-mission» på et egnet tidspunkt.
• Anbefalingene fra IRRS-gjennomgangen i 2019 som er relevant for avfallshåndtering må fortsatt følges opp av norske myndigheter.

Et godt kunnskapsgrunnlag og oversikt over hvor mye radioaktivt avfall som produseres i Norge er en forutsetning for trygg, sikker og forsvarlig håndtering av radioaktivt avfall. For å sikre en kunnskapsbasert forvaltning er det viktig å ha gode data, som også vil danne grunnlaget for planlegging og dimensjonering av nye avfallsanlegg. Det er behov for bedre oversikt over trender og utvikling i mengder og typer radioaktivt avfall for å kunne legge til rette for en trygg, sikker og forsvarlig håndtering av radioaktivt avfall, både i dag og i fremtiden.

Avfallsprodusentene har plikt til å deklarere alt radioaktivt avfall. I dag brukes avfalldeklarering.no for å deklarere alt radioaktivt avfall som leveres til ulike avfallsanlegg. Systemet er utviklet som et felles system for deklarering av farlig avfall og radioaktivt avfall, og driftes av Miljødirektoratet. Dagens system er ikke tilpasset de reelle behovene til hverken avfallsprodusentene, avfallsanleggene eller myndighetene, og må oppgraderes. Det er behov for en oversikt som inkluderer total aktivitet, spesifikk aktivitet og vekt over deklarerte nuklider. Det må også være enkelt å legge til nye nuklider i systemet fremover og å hente ut statistikk, analyser og trender. De fleste EU-landene har utarbeidet slike registre, og IAEA utarbeider globale analyser og oversikter basert på slike registre. Det er også behov for å utvikle måleprosedyrer for karakterisering og klassifisering av radioaktivt avfall, spesielt knyttet til dekommisjonering.

Handlingspunkter:

• Kunnskapsgrunnlaget for radioaktivt avfall i Norge må styrkes hos alle virksomheter på tvers av hele verdikjeden for radioaktivt avfall og hos myndighetene.
• DSA og Miljødirektoratet må utvikle avfallsdeklarering.no, slik at det gir et bedre datagrunnlag og blir bedre tilpasset behovene til avfallsprodusenter, avfallsanlegg og myndigheter.
• Måleprosedyrer for karakterisering og klassifisering av radioaktivt avfall må utvikles, og det er behov for flere aktører som kan gjøre slike målinger.

Dagens regelverk har medvirket til at det i dag er bedre kontroll over det radioaktive avfallet i Norge enn det har vært tidligere. Nye avfallsstrømmer, ny kunnskap og teknologi, endringer i internasjonale standarder og praksis kan likevel tilsi at det er behov for enkelte justeringer i regelverket. Dette kan for eksempel innebære å innføre forskriftsbestemmelser i stedet for å fatte enkeltvedtak for enkelte avfallsfraksjoner, eller andre tiltak som kan effektivisere forvaltningen. Det er også behov for å utvikle veiledning for ulike deler av opprydningen etter atomvirksomhet i Norge. Strategien for trygg, sikker og forsvarlig håndtering av radioaktivt avfall i Norge bør også oppdateres jevnlig for å reflektere utviklingen og endringer.

Handlingspunkter:

• DSA vil vurdere regelverket og utvikle veiledere for å effektivisere forvaltningen av radioaktivt avfall, spesielt i lys av fremtidige behov knyttet til opprydning etter atomvirksomhet i Norge.