8 Opprydding etter atomvirksomhet i Norge

Opprydningen etter atomvirksomhet i Norge er beskrevet i Meld. St. 8 (2020–2021) Trygg nedbygging av norske atomanlegg og håndtering av radioaktivt avfall. Opprydningen etter atomvirksomheten omfatter IFEs anlegg på det konsesjonsbelagte området på Kjeller og i Halden.

IFEs område i Halden omfatter blant annet Haldenreaktoren, reaktoranlegget i fjellhallen, lagre for brukt brensel (både våt- og tørrlagre) og området rundt som IFE disponerer, men som i dag eies av Norske Skog. I tillegg har IFE et konsesjonsbelagt brenselsinstrumentverksted utenfor Haldenreaktorens område.

IFEs område på Kjeller inkluderer forskningsreaktoren JEEP II, Metallurgisk laboratorium I (Metlab I), Metallurgisk laboratorium II (Metlab II), anlegg for mottak og behandling av radioaktivt avfall (Radavfallsanlegget og Uranrenseanlegget) og lagre for bestrålt og ubestrålt brensel. Forskningsreaktorene JEEP I og NORA er delvis nedbygget, men vil også omfattes av dekommisjoneringen. På Kjeller finnes også Gammabestrålingsanlegget som ble brukt til bestråling av matvarer. Dette anlegget er ikke lenger i bruk og skal dekommisjoneres. Anlegget er fra 70-tallet og inneholder flere sterke kapslede radioaktive kilder.97 Det er uavklart om kildene kan returneres til opprinnelseslandet og avfallet er ikke egnet for deponering i KLDRA Himdalen på grunn av den høye aktiviteten. Dette byr på ulike utfordringer siden det ikke finnes noen tilfredsstillende løsning for avfallshåndtering av høyradioaktivt avfall i Norge i dag. IFE er ansvarlig for å sikre en forsvarlig lagring av kildene i påvente av at en håndteringsløsning skal bli tilgjengelig.

På Kjeller er det også håndtert radioaktivt materiale i bygninger og på områder som ikke er direkte knyttet til driften av atomanlegget, men som ligger innenfor det konsesjonsbelagte området. Som en konsekvens av dette kan det være forekomster av kontaminerte bygningsdeler i disse bygningene. Andre konsekvenser av tidligere aktivitet på IFEs områder i Halden og på Kjeller er at det kan være masser i grunnen som er forurenset. Det er påvist forurensning i kummer utenfor Radavfallsanlegget og det er sannsynlig at det finnes andre områder som er kontaminert. Det samme gjelder områder utenfor atomanleggene. Blant annet er det påvist forurensning ved Nitelva og sidegrenen Sogna. Derfor er det viktig å få gjort en grundig miljøkartlegging av alle disse områdene, og utforme tiltaksplaner for å fjerne ulovlig forurensning. DSA følger opp dette overfor IFE som ansvarlig forurenser. For å kunne frigi områdene fra regulatorisk kontroll må kontaminerte strukturer, materialer og masser på områdene fjernes og håndteres. Dette vil medføre store mengder radioaktivt avfall og annet avfall som må håndteres trygt, sikkert og forsvarlig.

8.1 Dekommisjoneringsstrategier og avfallshåndtering

Dekommisjonering etter IFEs atomvirksomhet vil foregå over flere tiår, og det er estimert at det vil medføre at rundt 50 000 tonn avfall må håndteres. En tredjedel av dette avfallet antas å være forurenset med menneskeskapt radioaktivitet, i hovedsak lav- og mellomradioaktivt.

I den nasjonale dekommisjoneringsstrategien nedfelt i Meld. St. 8 (2020–2021) Trygg nedbygging av norske atomanlegg og håndtering av atomavfall ble det skissert ulike avfallshåndteringsstrategier for avfallet fra dekommisjonering.98

Valg av avfallshåndteringsstrategi og avfallsplan for avfallet fra dekommisjoneringen står sentralt i både planlegging og gjennomføringen av dekommisjoneringen. Valgene som tas vil være førende for hvilke behandlingsanlegg det vil være behov for, som igjen vil ha betydning for hvilke typer og hvilke mengder avfall som vil oppstå som følge av dekommisjoneringen. Det er fortsatt flere usikkerheter knyttet til estimatene for avfall fra dekommisjoneringen av atomanleggene på Kjeller og i Halden. Det er også sannsynlig at andre type farlig avfall enn radioaktivt avfall, for eksempel asbest og tungmetaller, vil inngå i avfallsstrømmen. I planleggingen av både avfallshåndtering og etterbruk av arealer, må grenseverdiene i både forurensingsregelverket og avfallsregelverket legges til grunn.

Hvilken etterbruk av arealene som skal tillates (dvs. hvilket dekommisjoneringsnivå som velges), vil også påvirke hvor mye radioaktivt avfall som vil oppstå. Dersom det skal tillates ubegrenset bruk av arealene etter dekommisjonering, vil det kreve at det fjernes et mye større volum av svært lavradioaktive masser enn om området i fremtiden kan benyttes med restriksjoner, for eksempel at det kun tillates begrenset bruk til annen industri eller næringsvirksomhet. Det er konsesjonsinnehaver som har ansvaret for å definere dekommisjoneringsnivå og å beskrive hvordan nivået skal nås. Forslag til dekommisjoneringsnivå skal inngå i den områdespesifikke dekommisjoneringsstrategien, se boks I. Gjennom godkjenning av dekommisjoneringsplanen vil DSA kunne stille krav knyttet til dekommisjoneringsnivå. Konsesjonsinnehaver er også ansvarlig for å dokumentere at dekommisjoneringsnivået er oppnådd etter at dekommisjonering er gjennomført. For at det skal kunne tas en beslutning om dekommisjoneringsnivå må det foreligge tilstrekkelig informasjon om anleggenes tilstand, forurensning i grunnen, samt kriterier for avfallssortering, kriterier for å ta anlegg ut av konsesjonsregimet og fremtidig bruk av områdene. Forurensningen på IFEs områder og områder utenfor IFE som kan være berørt, må derfor kartlegges grundig.

Noen av de eksisterende anleggene på IFEs områder i Halden og på Kjeller er allerede tatt ut av drift og skal dekommisjoneres, mens andre anlegg fortsatt vil være i drift i dekommisjoneringsprosessen. Lager- og støttefasiliteter for brukt atombrensel og radioaktivt avfall samt Radavfallsanlegget på Kjeller er eksempler på anlegg som må fortsette å være i drift, men hvor det kan være behov for endringer eller oppgraderinger. I tillegg vil det i fremtiden være behov for nye atomanlegg som er nødvendig for å støtte dekommisjonering og håndtering av radioaktivt avfall. Disse vil omfatte nye lager og deponi, samt andre nødvendige anlegg for behandling av brukt atombrensel og radioaktivt avfall. Brukt atombrensel er det mest krevende avfallet fra IFEs virksomhet, og det stilles strenge krav for håndtering av dette avfallet. Se nærmere omtale i kapittel 10.

KLDRA Himdalen vil ikke ha tilstrekkelig kapasitet til å håndtere de mengdene lav- og mellomradioaktivt avfall som er forventet å oppstå i forbindelse med dekommisjonering av IFEs atomanlegg. Arbeidet med å få på plass et nytt avfallsmottak og deponi for disse avfallsfraksjonene må prioriteres høyt i tiden fremover. I påvente av at et nytt anlegg etableres, er det behov for et nytt lager for dette avfallet.

Figur 6 viser ulike stadier og trinn ved opprydding etter norsk nukleær virksomhet. Figuren viser også at eksisterende og nye atomanlegg er nødvendige for å støtte dekommisjoneringen og håndteringen av tilhørende radioaktivt avfall.

Forstørr bilde

Figur 6: forenklet flytskjema som viser trinn i opprydning etter norsk atomvirksomhet, og hvordan eksisterende og nye atomanlegg er nødvendige for å støtte opprydning og håndtering av tilhørende radioaktivt avfall^.

8.2 Dekommisjoneringsplaner

IFE er i henhold til konsesjonsvilkårene pålagt å ha oppdaterte dekommisjoneringsplaner for hvert av de konsesjonsbelagte anleggene til enhver tid.99 Planene må angi, beskrive eller vise til, forutsetningene som må være på plass for å kunne starte dekommisjonering av anlegget. I tillegg til å være i samsvar med regelverket og den overordnede dekommisjoneringsstrategien i Meld. St. 8 (2020–2021) Trygg nedbygging av norske atomanlegg og håndtering av atomavfall, skal planene være anleggsspesifikke og de skal gjelde for alle faser i atomanleggets levetid.

Dekommisjoneringsplanene må oppdateres ved endringer i krav fra myndighetene, endringer på anlegget, teknologisk utvikling, endringer i behovet for dekommisjoneringsaktiviteter og andre relevante forhold. Dekommisjoneringsplanene skal inngå i sikkerhetsrapporten for anleggene og de skal vise at dekommisjonering kan utføres sikkert og trygt, og på en slik måte at den spesifiserte sluttilstanden nås. Enkelte eksisterende anlegg ble designet uten at det ble tatt hensyn til dekommisjonering. Også for disse anleggene må det utvikles dekommisjoneringsplaner. Dekommisjoneringsplanen bør inneholde en vurdering av en eller flere tilnærminger til dekommisjonering som er hensiktsmessig for anlegget. Selve dekommisjoneringen kan ikke påbegynnes før DSA har godkjent den endelige dekommisjoneringsplanen.

Endelige dekommisjoneringsplaner skal utarbeides når anleggene er besluttet dekommisjonert og sendes til DSA ved søknad om oppstart av dekommisjoneringsaktiviteter. I forbindelse med utarbeidelse av endelige dekommisjoneringsplaner for IFEs anlegg på Kjeller og i Halden, må områdene kartlegges for radioaktive stoffer og forurensning.

En endelig dekommisjoneringsplan for et anlegg må ha en helthetlig tilnærming og omfatte alle relevante forhold for dekommisjoneringen. Dette innebærer blant annet at planen må inneholde en tydelig redegjørelse for hvordan dekommisjoneringen skal gjennomføres, tidsplaner og beskrivelser av de ulike trinnene i dekommisjoneringen. Det må også foreligge sikkerhetsvurderinger og avfallsplaner for avfall fra dekommisjoneringen som er godkjent av DSA. Videre må planen også vise at det finnes tilstrekkelig kompetanse og økonomiske ressurser hos konsesjonsinnehaver for å gjennomføre dekommisjoneringen.

Det internasjonale atomenergibyrået IAEA har utarbeidet sikkerhetsstandarder for endelige dekommisjoneringsplaner. DSA kan gi veiledning om utvikling av dekommisjoneringsplaner.

Selv om det finnes en godkjent endelig dekommisjoneringsplan for et anlegg kan selve dekommisjoneringen av anlegget ikke gjennomføres før det finnes godkjente avfallsanlegg som kan håndtere avfallet. Dette er arbeid som forventes å ta lang tid, og etablering av deponi- og lagringsløsninger må starte lenge før selve dekommisjoneringen settes i gang. Dette vil bidra til å sikre en trygg, sikker og forsvarlig håndtering av alt avfallet som oppstår fra dekommisjoneringen.

8.3 Overgangsfasen fra drift til dekommisjonering

I overgangsfasen mellom drift og dekommisjonering må eksisterende anlegg og tilhørende infrastruktur som skal driftes videre under dekommisjoneringen kontrolleres, både av konsesjonsinnehaver og gjennom tilsyn fra DSA. Det må også vurderes om det er nødvendig å oppgradere anleggene og tilhørende infrastruktur. Anleggene og tilhørende infrastruktur må være egnet til både trygg, sikker og forsvarlig drift og til dekommisjonering.

Både før og under dekommisjonering vil det, ved ulike tidspunkt, være behov for nye anlegg og tilhørende infrastruktur for å kunne utføre eller støtte ulike oppgaver knyttet til dekommisjoneringen. Disse anleggene må være tilgjengelige og ha de nødvendige godkjenningene når det er behov for dem. For eksempel må et anlegg som er nødvendig for å håndtere en bestemt type radioaktivt avfall være tilgjengelig før man kan begynne dekommisjoneringsarbeidet som vil generere dette avfallet. Dette kan for eksempel være avfall med overflatekontaminering som må behandles ved vasking, spyling eller kjemisk rensing. Det kan bli behov for nye anlegg for å gjennomføre dette på en trygg, sikker og forsvarlig måte, og disse må også være på plass før man begynner behandlingsprosessen.

Før dekommisjonering av atomanlegg som inneholder brukt brensel kan påbegynnes, som for eksempel Haldenreaktoren, må brenselet fjernes. Dette krever at nødvendig infrastruktur er på plass for å fjerne brenselet, og at det finnes et deponi eller anlegg for å lagre brenselet forsvarlig i påvente av at et egnet deponi etableres. I tillegg må det planlegges og tilrettelegges for anlegg og infrastruktur som vil benyttes i dekommisjoneringen. Nye anlegg for dekontaminering, og ulike behandlingsprosesser for avfallet fra dekommisjonering må være på plass før rivingsarbeidet settes i gang.

Som et minimum må følgende være på plass før arbeidet med dekommisjoneringen av de nukleære anleggene i Halden og på Kjeller kan begynne:100

• Det må foreligge en nasjonal strategi for dekommisjonering.101
• Det må finnes tilstrekkelig kompetanse og økonomiske ressurser hos konsesjonsinnehaver for å gjennomføre dekommisjoneringen.
• Konsesjonsinnehaver må utarbeide helhetlige dekommisjoneringsplaner for de konsesjonsbelagte områdene og oppdatere sikkerhetsrapportene for å demonstrere at dekommisjoneringen kan se skje trygt, sikkert og forsvarlig.
• Det må gjennomføres en fullstendig konsekvensutredning av avviklingen og nedleggingen etter bestemmelsene i forskrift om konsekvensutredning.
• Det må utarbeides fullstendige inventarlister over brukt atombrensel på området.
• Det må etableres en trygg, sikker og forsvarlig lagring av brukt brensel med nødvendige godkjenninger og tillatelser i tråd med krav fra myndighetene.
• Radioaktivt avfall som vil oppstå i forbindelse med dekommisjoneringen må kartlegges, karakteriseres og klassifiseres for å estimere avfallsvolumer.
• Nødvendige støtteanlegg, for eksempel behandlingsanlegg, hotceller, opplæringsfasiliteter og administrasjonsbygninger for håndtering av avfallet må være etablert før man begynner å fjerne avfall fra anlegget.
• Det må finnes tilstrekkelig lagrings- eller deponikapasitet for lav- og mellomradioaktivt avfall som vil oppstå i forbindelse med dekommisjoneringen.
• Det må utarbeides et program for å sikre at dosegrenser i strålevernregelverket til allmenheten og yrkeseksponerte ivaretas og optimaliseres under dekommisjoneringsfasen.
• Kontaminering og forurensning må være kartlagt for hele det konsesjonsbelagte området.
• Det må finnes planer for å sikre at all nødvendig infrastruktur, inkludert støtteanlegg, med nødvendige godkjenninger og tillatelser fra myndighetene, er på plass før dekommisjoneringen kan starte.

For å starte dekommisjoneringen av hvert enkelt anlegg må følgende være på plass:

• Konsesjonsinnehaver må utarbeide endelig dekommisjoneringsplan og oppdaterte sikkerhetsrapporter for anlegget.
• Alt av brukt atombrensel, radioaktive kilder og radioaktivt avfall må være fjernet fra det spesifikke anlegget og håndteres på en trygg, sikker og forsvarlig måte.
• Anlegget og tilhørende område må være grundig karakterisert, slik at dekommisjonering kan planlegges. Karakterisering innebærer en kartlegging av mengder og type radioaktivt materiale på det spesifikke anlegget. Kartleggingen bør baseres på undersøkelser og relevant informasjon fra driftsfasen.
• Nødvendige sikkerhets- og sikringsrelaterte funksjoner ved anlegget må være oppgradert eller byttet ut ved behov. Dette er for eksempel fysiske konstruksjoner, strømforsyninger, ventilasjons- og brannvernsystemer, kraner, utslipps- og overvåkingssystemer og annet utstyr.
• Nødvendige støtteanlegg for dekommisjoneringen og infrastruktur må være tilgjengelig og inneha de nødvendige godkjenninger og tillatelser.
• Tilstrekkelig ressurser, kompetanse og ledelsessystemer som er nødvendig for sikker dekommisjonering og håndtering av radioaktivt avfall må foreligge.
• En detaljert plan med beskrivelse av gjennomføringen av dekommisjoneringen, og en beskrivelse av forutsetningene som må være på plass for at dekommisjoneringen kan påbegynnes, må foreligge og være godkjent av DSA.
• Hensynet til de ansatte og allmenheten må være ivaretatt i tråd med strålevernregelverket.
• Det må foreligge nødvendige tillatelser til utslipp av radioaktive stoffer og mottak og behandling av radioaktivt avfall etter forurensingsregelverket.