10 Ferierettigheter

10.1 Dagens praksis og forholdet til gjeldende rett

10.1.1 Innledning

Virkeområdet for lov om ferie av 29 april 1988 nr. 21 (ferieloven) er definert i loven § 2:

«Enhver som utfører arbeid i en annens tjeneste (arbeidstaker) har rett til ferie etter denne lov.»

Departementenes politiske ledelse har ikke vært ansett for å være arbeidstakere, og da heller ikke som arbeidstaker i ferielovens forstand. Det har derfor vært lagt til grunn at ferieloven ikke kommer til anvendelse.

Loven har likevel i en viss utstrekning vært praktisert tilsvarende overfor den politiske ledelse.

10.1.2 Om regjeringens medlemmer og forholdet til regelverk for stortingsrepresentanter

Både regjeringsmedlemmer og stortingsrepresentanter avvikler i praksis ferie.

Hvor lang ferie regjeringsmedlemmene har avviklet, har nok variert, men de fleste har avviklet fire uker i løpet av et år.

Regjeringsmedlemmene får i likhet med stortingsrepresentantene utbetalt en årsgodtgjørelse, som er fastsatt av Stortinget. Årsgodtgjørelsen utbetales med 1/12 hver måned. Dette gjelder også når politikerne avvikler ferie, og det utbetales dermed ikke feriepenger eller ferielønnstillegg i tillegg til årsgodtgjørelsen. Det ses altså ikke hen til ferielovens regler i denne sammenheng.

Det er utarbeidet en stedfortrederliste for regjeringen, slik at alle statsrådene skal ha en fast stedfortreder i regjeringen. De som er stedfortredere for hverandre, bør følgelig ikke avvikle ferie samtidig.

Når statsråden har fravær fra departementet, skal vedkommende alltid sørge for at enten statssekretær eller politisk rådgiver er tilstede.

Regjeringsmedlemmene har i enkelte tilfeller fått anledning til å avspasere arbeidstid utover normal arbeidsdag som fritid, selv om de i utgangspunktet ikke har noen fast arbeidstid.

Ved fratredelse har regjeringsmedlemmer, i en viss utstrekning, fått utbetalt feriepenger eller overført feriepengegrunnlag, som om de var omfattet av ferielovens regler. Her har det vært et skille mellom regjeringsmedlemmer som har vært valgte stortingsrepresentanter – og av den grunn går tilbake til Stortinget – og regjeringsmedlemmer som har gått tilbake til annet arbeid.

Statsråder som har gått tilbake til verv som stortingsrepresentant har ikke fått utbetalt feriepenger, idet de på Stortinget vil motta godtgjørelse på tilsvarende måte som øvrige stortingsrepresentanter. Det vil si at de får utbetalt årsgodtgjørelsen med 1/12 hver måned.

Tilsvarende får stortingsrepresentanter som ikke fortsetter etter stortingsvalg, men som går inn i regjeringen, heller ikke utbetalt feriepenger. De vil få utbetalt årsgodtgodtgjørelsen for regjeringsmedlemmer med 1/12 hver måned. Andre stortingsrepresentanter får når de fratrer etter stortingsvalg, utbetalt feriepenger.

Statsråder som når de går av, ikke går til Stortinget, har derimot fått overført feriepengegrunnlag eller utbetalt feriepenger, som om de var omfattet av ferielovens regler. Dette for å sikre at regjeringsmedlemmene ikke skal stå uten opptjente ferierettigheter, og derfor ikke skulle ha anledning til å avvikle lønnet ferie ved overgang til annet arbeid.

10.1.3 Spesielt om statssekretærer og politiske rådgivere

Statssekretærer og politiske rådgivere har som hovedregel avviklet fire uker ferie.

Ferielovens regler har vært praktisert overfor statssekretærer og politiske rådgivere, med de tillempninger som ellers gjelder for statens embets- og tjenestemenn.

Ferieloven bygger på et system med ferieår og forutgående opptjeningsår, jf. ferieloven § 4. Det år ferien avvikles kalles ferieår. Den tilsvarende periode forut for ferieåret kalles opptjeningsåret.

Etter loven er ferie med lønn avhengig av at man har vært tilsatt hos en arbeidsgiver i opptjeningsåret. Ferietid har man som hovedregel anledning til å avvikle uavhengig av om man har hatt opptjening det forutgående opptjeningsåret. Man kan således velge å ta ut full ferie med trekk i lønn for de dager man ikke har opptjent ferielønn.

Statssekretærer og politiske rådgivere har fått beregnet ferielønnstillegg, tilsvarende det som gjelder for statstilsatte. Ferielønnstillegget utgjør differansen mellom de prosentberegnede feriepenger og lønnen under ferien.

Statssekretærer eller politiske rådgivere som ved tiltredelse kommer fra annen statlig arbeidsgiver, har fått feriegrunnlaget overført. Politikere som har kommet fra privat eller kommunal tjeneste vil kunne få utbetalt feriepenger fra forrige arbeidsgiver.

Politikere som kommer fra verv på Stortinget, men som ikke har blitt gjenvalgt, skal i henhold til Stortingets regelverk få utbetalt feriepenger i januar. Det er ellers ikke vanlig at valgte stortingsrepresentanter rekrutteres til stillinger som statssekretærer eller politiske rådgivere.

I en viss utstrekning har statssekretærer og politiske rådgivere fått anledning til å avspasere arbeidstid utover normal arbeidsdag som fritid. I forbindelse med sommerferie, har det eksempelvis vært gitt inntil fire dager med avspasering, selv om de i utgangspunktet ikke har fast arbeidstid. Det har ikke vært gitt anledning til å definere hele sommerferien som avspasering.

Ved fratredelse får statssekretærer og politiske rådgivere utbetalt feriepenger eller overført feriepengegrunnlag i samsvar med ferielovens bestemmelser.

Hvis det unntaksvis skulle være en statssekretær som også er valgt stortingsrepresentant, ville vedkommende ved fratredelse ikke få utbetalt feriepenger eller overført feriepengegrunnlag. I stedet vil vedkommende få utbetalt årsgodtgjørelsen med 1/12 pr måned som øvrige stortingsrepresentanter.

10.2 Utvalgets vurderinger og forslag

Utvalget legger til grunn, i samsvar med gjeldende praksis, at ferielovens regler ikke gjelder for departementets politiske ledelse. I og med at det på samme måte som i forhold til arbeidsmiljøloven har vært reist en viss tvil om dette i forhold til politiske rådgivere, har utvalget tatt spørsmålet opp med Kommunal- og regionaldepartementet.

Departementet har i brev av 3. april 2000 uttalt at:

«Departementet mener at politiske rådgivere ikke kan anses som omfattet av arbeidsmiljøloven eller ferielovens arbeidstakerbegrep.»

Det vises til pkt 5.1, hvor det er redegjort for departementets begrunnelse.

Utvalget mener at den politiske ledelse bør være omfattet av en ferieordning, og har vurdert nærmere på hvilken måte en ferieordning for den politiske ledelse bør utformes. Utvalget mener det er lite praktisk å utforme regler som gir en absolutt rett til å avvikle ferie. Dette vil være avhengig av den politiske situasjonen.

Det antas likevel at dagens praksis som hovedregel videreføres, slik at de fleste vil kunne avvikle inntil 21 dager med ferie (fire uker og én dag). For politikere over 60 år foreslås det, etter mønster i ferieloven, at disse kan avvikle inntil 26 dager med ferie (fem uker og én dag).

Dersom statstilsatte på tariffestet grunnlag får lenger ferie, foreslår utvalget at politikerne får adgang til å avvikle et tilsvarende antall dager.

Utvalget mener en ferieordning for politikerne i utgangspunktet ikke bør knyttes opp mot ferielovens bestemmelser. Utvalget vil i stedet foreslå at hele den politiske ledelse får utbetalt 1/12 lønn hver måned, i samsvar med gjeldende praksis for statsrådene. Et slikt forslag vil innebære at det ikke skal utbetales feriepenger eller ferielønnstillegg i forbindelse med ferie, men i stedet vanlig lønn.

Forslaget innebærer at også statssekretærer og politiske rådgivere som eventuelt ikke har opparbeidet seg ferierettigheter, vil kunne få lønn under ferie. I henhold til ferieloven er ferieopptjening på grunnlag av forutgående år, et vilkår for lønn under ferie. Statssekretærer og politiske rådgivere vil etter forslaget ikke få beregnet ferielønnstillegg.

Utvalget presiserer at det heller ikke skal være anledning til å overføre ferietid fra et år til et annet.

Ved fratredelse bør departementenes politiske ledelse i samsvar med gjeldende praksis for statsrådene, få utbetalt et beløp tilsvarende feriepenger, som om de var omfattet av ferielovens regler. Eventuelt kan de få overført et tilsvarende feriepengegrunnlag. Dette gjelder likevel ikke for politikere som går tilbake til verv som stortingsrepresentanter. Disse vil få utbetalt 1/12 godtgjørelse.

Utvalget mener at den politiske ledelse, i samsvar med praksis, bør ha en viss adgang til å avspasere. Utvalget foreslår ingen absolutt grense på antall dager. Det bør åpnes for avspasering i rimelig utstrekning i den grad det er forenlig med det politiske arbeidet.

Ved beregning av feriepenger mener utvalget at også etterlønn bør tas med i beregningsgrunnlaget, i samsvar med nåværende praksis.

Utvalget viser til utkast til reglement, kapittel 21 pkt. 9.