2 Oversikt over gjeldende rett
2.1 Innledning
Utvalget skal vurdere spørsmål knyttet til arbeidsvilkårene for statsminister, statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere. Problemstillingene i forhold til lov- og avtaleverk vil likevel kunne variere innbyrdes for politikerne i departementets politiske ledelse.
I det følgende gis en kort oversikt over forholdet til gjeldende lov- og avtaleverk, samtidig som det pekes på enkelte problemstillinger utvalget bør se nærmere på.
2.1.1 Kort om regjeringsmedlemmenes stilling
Kongen i statsråd utnevner en ny regjering.
Det vil si at Kongen sammen med den sittende regjering, utnevner en ny regjering. Kongen innvilger ikke en regjerings avskjedssøknad før en ny regjering samtidig kan utnevnes.
Det vises til Grunnloven § 12 hvor det fremgår at Kongen selv velger et råd av norske stemmeberettigede borgere som skal bestå av en statsminister og i det minste syv andre medlemmer. I dag består regjeringen av 19 medlemmer.
Kongen fordeler departementene mellom statsrådene etter forslag fra statsministeren. Det vises til Grunnloven § 12 tredje ledd, hvor det står at Kongen fordeler forretningene mellom regjeringens medlemmer.
Av regjeringsinstruksen – instruks av 23. mars 1909 – § 1 nr. 2 fremgår det at enhver statsråd som regel er sjef for et departement.
I utgangspunktet ligger alle fullmakter i et departement hos statsråden. Statsråden kan imidlertid delegere sin myndighet til andre i departementet.
Alle regjeringsmedlemmene skal, så fremt de ikke har lovlig forfall, møte i statsråd. Kongen i statsråd er for øvrig ikke vedtaksdyktig hvis ikke halvparten av regjeringens medlemmer er tilstede, jf. Grunnloven § 27 første ledd.
Av § 27 andre ledd fremgår det at bare statsråder som er medlemmer i statskirken deltar i behandling av saker som gjelder statskirken. Av Grunnloven § 12 andre ledd fremgår det at over halvparten av statsrådene må bekjenne seg til statens offentlige religion.
Regjeringsmedlemmene innehar embetsstillinger og kan etter Grunnloven § 22 avskjediges eller selv søke om avskjed i nåde. De er valgbare til Stortinget, men kan ikke møte der så lenge de sitter i regjeringen, jf. Grunnloven § 62.
For øvrig vises til «Instruks for Regjeringen av 23. mars 1909».
Regjeringsmedlemmene får utbetalt en godtgjørelse for sine politiske verv. Statsministerens årsgodtgjørelse er for tiden på kr 765.000,-. De øvrige regjeringsmedlemmene har for tiden en årsgodtgjørelse på kr 625.000,-. Den årlige godtgjørelsen fastsettes av Stortingets lønnskommisjon med Stortingets samtykke. Se for øvrig pkt 2.15.
Statsministerens kontor ivaretar arbeidsgiverfunksjoner overfor statsrådene.
Statsministerens kontor utbetaler blant annet lønn. Det foreligger imidlertid ikke et tilsettingsforhold. Avhengig av den politiske situasjonen må en politiker være forberedt på å måtte gå på dagen.
Ved fratredelse kan det tilstås inntil tre måneder med etterlønn.
2.1.2 Kort om statssekretærenes stilling
Statssekretærens stilling er fra 1976 regulert i Grunnloven § 14.
Grunnloven bestemmer at statssekretæren skal bistå statsrådets medlemmer under utførelse av deres forretninger utenfor statsrådet.
Statssekretærer utnevnes i statsråd og kan etter Grunnloven § 22 avskjediges eller selv søke om avskjed i nåde. Statssekretærene er valgbare til Stortinget, men kan på samme måte som statsrådene ikke møte på Stortinget så lenge de innehar sine embeter, jf. Grunnloven § 62.
Både ved regjeringsskifter og ved enkeltstående skifter i statssekretærembeter, fremmes resolusjonen av Statsministerens kontor. Statsministerens kontor ivaretar arbeidsgiverfunksjonen overfor statssekretærene.
I reglement for departementenes organisasjon og saksbehandling (kongelig resolusjon 23. januar 1981) er det i § 3 bestemt følgende om statssekretærenes arbeids- og myndighetsområde:
«Statssekretæren er direkte underlagt departemenssjefen (statsråden) og skal ha som oppgave å bistå denne med departementets ledelse.
Statssekretæren handler på vegne av departementssjefen i den utstrekning denne bestemmer. Statssekretæren fratrer senest sammen med departementssjefen.»
Bestemmelsen må forstås slik at statssekretæren kan delegeres alle de fullmakter som statsråden har som departementssjef. Statssekretæren kan ikke møte i Stortinget og delta i forhandlingene der, jf. Grunnloven § 74.
Statssekretærene får pr i dag utbetalt lønn tilsvarende ltr 66 (p.t. kr 438.500,-) i statens lønnsregulativ. Godtgjørelsen fastsettes av Statsministerens kontor.
Ved fratredelse kan det tilstås inntil tre måneder med etterlønn.
2.1.3 Kort om politiske rådgivere
Politisk rådgiver er en felles tittel for statsrådenes tidligere personlige sekretærer og personlige rådgivere. Endringen ble gjennomført fra 1. juli 1992.
Politiske rådgivere er ikke omhandlet i Grunnloven, og stillingene er ikke embeter.
I forhold til Grunnloven § 62 om valgbarhet til Stortinget anses de som andre departementstilsatte, og kan derfor ikke innvelges dit så lenge de innehar sin stilling.
I reglement for departementenes organisasjon og saksbehandling (kongelig resolusjon 23. januar 1981) § 5 er det bestemt følgende:
«Statsrådenes personlige sekretær sorterer direkte under departementssjefen og skal være til disposisjon for denne personlig og utføre de oppgaver statsråden pålegger vedkommende. Den personlige sekretær fratrer senest sammen med departementssjefen.»
Det har vært lagt til grunn at de politiske rådgiverne ikke har selvstendig fullmakt til å handle på vegne av departementet eller å instruere embetsverket, og at slik fullmakt må gis i det konkrete tilfellet.
Politiske rådgivere utnevnes ikke i statsråd, men tilsettes av Statsministerens kontor etter en politisk klarering. Statsministerens kontor ivaretar arbeidsgiverfunksjonene overfor de politiske rådgiverne.
Politiske rådgivere får lønn tilsvarende et lønnstrinn i statens lønnsregulativ, for tiden i lønnsspennet fra ltr. 47 til ltr. 57 (p.t. kr 309.100,- – kr 370.000,-.) Konkret innplassering bestemmes av Statsministerens kontor, se pkt 2.15.
Ved tiltredelse tales det om tilsetting av en politisk rådgiver. Det foreligger imidlertid ikke et vanlig tilsettingsforhold. En politisk rådgiver må være forberedt på å måtte gå på dagen og det gis ikke oppsigelsesvarsel eller oppsigelsestid. Ved fratredelsen kan det imidlertid tilstås inntil tre måneder med etterlønn.
2.1.4 Oversikt over kjønn og alder
Utvalget gir i de følgende tabeller en oversikt over politikergruppene fordelt på kjønn og alder i henholdsvis regjeringen Stoltenberg pr. april 2000 og regjeringen Bondevik pr. mars 2000. (Se figur 2.1–2.8)
Figur 2.1 Statsråder regjeringen Stoltenberg – kjønn og alder
Figur 2.2 Statsråder regjeringen Bondevik – kjønn og alder
Figur 2.3 Statssekretærer regjeringen Stoltenberg – kjønn og alder
Figur 2.4 Statssekretærer regjeringen Bondevik – kjønn og alder
Figur 2.5 Politiske rådgivere regjeringen Stoltenberg – kjønn og alder
Figur 2.6 Politiske rådgivere regjeringen Bondevik – kjønn og alder
Figur 2.7 Politiske ledelse regjeringen Stoltenberg – kjønn og alder
Figur 2.8 Politiske ledelse regjeringen Bondevik – kjønn og alder
2.2 Forholdet til tjenestemannsloven og avtaleverket i staten
Det følger av tjenestemannsloven § 1 med forskrifter at statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere er unntatt fra loven.
Det vises til tjenestemannsloven § 1 nr. 1 hvor det står at: «Loven gjelder ikke for statsråder og statssekretærer.» I henhold til forskriftene (hjemlet i tjenestemannsloven § 1 nr. 3) § 1 nr. 1 S er også politiske rådgivere unntatt fra loven.
Forholdet til tjenestetvistloven, Hovedtariffavtalen i staten, Hovedavtalen i staten
Politikerne omfattes ikke av tjenestetvistloven. Det vises til lovens § 1, hvor det fremgår at loven omfatter «enhver arbeidstaker som er fast eller midlertidig tilsatt i organisert statsstilling (regulativlønnet).»
Politikerne er ikke tilsatt i stillingskode i en organisert statsstilling innenfor det statlige tariffområdet, og vil derfor falle utenfor tjenestetvistloven. Det er kun ved lønnsfastsettelsen for politiske rådgivere og statssekretærer at det henvises til et lønnstrinn innenfor statens hovedtariffavtale.
Politikerne er verken omfattet av Hovedtariffavtalen i staten eller Hovedavtalen i staten, da det er en forutsetning for å være omfattet av disse avtalene at tilsettingsforholdet er omfattet av tjenestetvistloven.
Fellesbestemmelsene i Hovedtariffavtalen i staten er imidlertid i praksis lagt til grunn med visse tillempninger. Det kan derfor spørres om det for politikerne, i den tiden de innehar sine politiske verv, bør fastsettes regler i tråd med det som gjelder for tjenestemenn omfattet av Hovedtariffavtalen i staten.
Det vises ellers til drøftelsen i kapittel 4 nedenfor.
2.3 Forholdet til arbeidsmiljøloven
I mandatet bes utvalget klargjøre om – og i tilfelle i hvilken utstrekning – deler av arbeidsmiljøloven bør anvendes overfor politikerne, eller om politikerne eventuelt på annen måte skal gis rettigheter tilsvarende arbeidsmiljølovens bestemmelser. Det presiseres at statssekretærer og politiske rådgivere fortsatt skal fratre, uten oppsigelse, samtidig med sin statsråd.
Arbeidsmiljøloven gjelder i henhold til § 1 for «arbeidstakere», definert i § 3 som «enhver som utfører arbeid i en annens tjeneste».
For statssekretærer og statsråder er det nedfelt spesielle bestemmelser i Grunnloven. Det er derfor nokså klart at de ikke omfattes av arbeidsmiljøloven.
Politiske rådgivere er ikke omhandlet i Grunnloven, og stillingene er ikke embeter. Det er derfor mer uklart om politiske rådgivere kan anses som arbeidstakere i arbeidsmiljølovens forstand. Utvalget har tatt dette spørsmålet opp med Kommunal- og regionaldepartementet.
Utvalget har uansett vurdert om politikerne på enkelte punkter bør ha rettigheter tilsvarende arbeidsmiljølovens bestemmelser og hvor disse rettighetene i så fall skal forankres.
Det vises ellers til drøftelsen i kapittel 5 nedenfor.
2.4 Folketrygdlovens anvendelse
Hvis utvalgets arbeid avdekker uklarheter i forhold til folketrygdlovens anvendelse overfor politikerne, bør det i følge mandatet komme med forslag til hvordan dette bør løses.
Folketrygdloven kapittel 2 regulerer vilkår for medlemskap i folketrygden. Det vises til lovens § 2–1 hvor det står at «Personer som er bosatt i Norge, er pliktige medlemmer i trygden.»
Politikerne vil derfor i praksis oppfylle grunnvilkårene for å være omfattet av folketrygdlovens bestemmelser.
I forhold til de ulike kapitler og bestemmelser i folketrygdloven stilles det visse tilleggsvilkår, for eksempel kravet om å regnes som «arbeidstaker», jf. kapittel 13 om yrkesskadedekning og kapittel 8 om sykepenger. Betydningen av dette i forhold til politikerne drøftes i kapittel 6 nedenfor.
2.5 Forholdet til ferieloven
Av ferieloven § 2 fremgår det at «Enhver som utfører arbeid i en annens tjeneste (arbeidstaker) har rett til ferie etter denne lov.»
Det har vært lagt til grunn at ferieloven ikke gjelder for politikerne.
Ferielovens regler har likevel vært praktisert for den politiske ledelse med de tillempninger som ellers gjelder for statens tjenestemenn, med unntak for politikere som også er valgte stortingsrepresentanter.
Utvalget skal i følge sitt mandat vurdere hva slags ferierettigheter politikerne bør ha, og det bør vurderes om slike rettigheter skal forankres i ferieloven. Det vises til drøftelsen nedenfor i kapittel 10.
2.6 Permisjon for å tiltre som politiker
Det er i dag ingen regler som gir arbeidstakere som tiltrer i departementenes politiske ledelse rett til permisjon. Praksis har vært at det gis permisjon fra statlige stillinger.
Utvalget har vurdert om departementenes politiske ledelse bør ha rettskrav på permisjon fra sin stilling for å tiltre som politikere. Det vises til drøftelsen i kapittel 7, jf. også 2.16 nedenfor.
2.7 Fravær ved sykdom og permisjon
Det bør i følge utvalgets mandat fastsettes klare regler for politikeres rettigheter til permisjon både med og uten lønn. Dette gjelder f. eks. spørsmål om permisjon i forbindelse med sykdom, fødselspermisjon, omsorg for syke barn og velferdspermisjoner.
Som nevnt under pkt. 2.2 er departementenes politiske ledelse ikke omfattet av Hovedtariffavtalen i staten. Retten til lønn under sykdom, fødselspermisjon og omsorg for syke barn reguleres i utgangspunktet av folketrygdloven.
Vilkårene for rett til ytelser etter folketrygdloven og Hovedtariffavtalen er som hovedregel tilsvarende. På enkelte punkter er imidlertid vilkårene noe forskjellige. Dette gjelder blant annet retten til å gå over fra en lønnet permisjon til en annen og fars rett til å dele den lønnede permisjonstiden med mor.
Ved utmåling av sykepenger og fødselspenger etter folketrygdloven er det en øvre inntektsgrense på 6 G (1 G = folketrygdens grunnbeløp, pr. 1. mai 1999 kr 46.950,–) for medregning av, inntekt i beregningsgrunnlaget for sykepenger, jf. folketrygdloven § 8–10, annet ledd og fødselspenger, jf. folketrygdloven § 14–5 nr. 1 i.f.
Etter Hovedtariffavtalen i staten, Fellesbestemmelsene, er det ingen øvre inntektsgrense, og full lønn inngår i beregningsgrunnlaget. Det vises til Fellesbestemmelsene § 18 «sykepermisjoner», Fellesbestemmelsene § 19 «Fødsels- og adopsjonspenger mv.» jf. Fellesbestemmelsene § 11 «Lønn under sykdom, fødsel, adopsjon, yrkesskade og velferdspermisjon». Det har derfor økonomiske konsekvenser å gå over fra Hovedtariffavtalens bestemmelser til folketrygdlovens utmålingsregler.
Praksis i dag er at fellesbestemmelsene i «Hovedtariffavtalen i staten» (Hovedtariffavtalen) i en viss utstrekning gis tilsvarende anvendelse overfor politikerne. I utvalgets mandat reises spørsmål om denne praksisen bør opprettholdes, og hvordan en slik praksis eventuelt bør hjemles. Utvalget må i følge mandatet spesielt vurdere hvilke rettigheter som bør gjelde hvis en politiker er i permisjon og det skjer et regjeringsskifte, eller en statsråd går av med den følge at politikeren fratrer.
Retten til fri fra arbeidet reguleres av arbeidsmiljøloven (dette gjelder også arbeidstakere i staten som omfattes av Hovedtariffavtalen). Det samme gjelder oppsigelsesvern ved sykdom, fødselspermisjon m.v. Som nevnt under pkt. 1. 3 er politikerne neppe omfattet av arbeidsmiljøloven, med et mulig unntak for politiske rådgivere. Hjemmelsgrunnlaget for eventuell rett til ulike permisjoner må vurderes av utvalget.
2.8 Rettigheter knyttet til legebehandling
Utvalget bør i følge mandatet vurdere ordninger for politikere knyttet til legebehandling. Det er i dag ingen avtaler om dette.
2.9 Gruppelivsforsikring og yrkesskadeerstatning
Utvalget bør i følge mandatet gjennomgå dagens regler og praksis ved utbetaling av gruppelivsforsikring og yrkesskadeerstatning og vurdere om eksisterende regelverk omfatter politikerne og om det er behov for endringer.
Spørsmålet om folketrygdlovens kapittel om yrkesskadekning kap. 13 kommer til anvendelse er tatt opp med Sosial- og helsedepartementet, som bekrefter at loven vil kunne få anvendelse.
Mer tvilsomt har det vært om den spesielle ordningen med yrkesskadeforsikring etter lov av 16. juni 1989 nr. 65 om yrkesskadeforsikring, får anvendelse. Loven gir arbeidsgivere plikt til å delta i en forsikringsordning med sikte på å gi arbeidstakere full erstatningsmessig dekning ved skade eller sykdom de påføres i arbeid på arbeidsstedet i arbeidstiden. Justis- og politidepartementet har i brev til Statsministerens kontor av 27. mai 1999 lagt til grunn at statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere må anses å gjøre arbeid i statens tjeneste, og dermed er omfattet av loven etter definisjonen i § 2 bokstav b. Det ble uttrykt en viss tvil, for så vidt gjelder statsrådene, i og med at deres handlinger i noen grad må ses som statens egne handlinger og dermed kan utløse organansvar (ikke arbeidsgiveransvar for arbeidstakere) etter skadeserstatningsloven. Utvalget finner likevel å kunne legge til grunn som uproblematisk at alle politikerne er dekket etter loven.
Utvalget bør likevel vurdere om det er grunnlag for en klarere lovfesting av rettigheter knyttet til yrkesskadeerstatning for politikerne.
I tillegg til lovfestede rettigheter til yrkesskadeerstatning har tilsatte i staten tariffestede rettigheter knyttet til yrkesskadeerstatning og gruppelivsforsikring. Disse rettighetene omfatter ikke departementenes politiske ledelse.
Det er eksempler på at etterlatte har fått utbetalt gruppelivsforsikring i samsvar med gruppelivsforsikringen som gjelder for tilsatte i staten, jf. Hovedtariffavtalen i staten, Fellesbestemmelsene § 23. Dette er likevel ikke forankret i avtaleverket, og hjemmelsgrunnlaget er uklart. (I «Håndbok for politiske ledelse» forutsettes det at politikerne har rettigheter tilsvarende tilsatte i staten på dette punkt.)
2.10 Pensjonsrettigheter
Utvalget bør i følge mandatet gjennomgå dagens pensjonsrettigheter og vurdere om det er behov for endringer.
Regjeringsmedlemmenes pensjonsrett er regulert i lov om pensjonsordning for statsråder av 14. desember 1951 nr. 11.
Det er ikke opprettet noen egen pensjonsordning for statssekretærer og politiske rådgivere. I pensjonssammenheng blir disse politikerne regnet for å arbeide i statens tjeneste, og de faller da inn under lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens Pensjonskasse.
2.11 Bolig, diett og hjemreiseordning
Utvalget bør i følge mandatet gjennomgå dagens regelverk knyttet til bolig, diett og hjemreise og vurdere om det er behov for endringer.
Dagens ordning er administrativt fastsatt av Statsministerens kontor i henhold til kongelig resolusjon av 20. mai 1997 og er beskrevet i «Håndbok for politisk ledelse», side 17, pkt 2.6 «Bolig-, diett- og hjemreiseordning for statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere».
2.12 Dekning av utgifter til telefon, tekniske hjelpemidler (f.eks. tilknyttet hjemmekontor) og sosiale ytelser
Utvalget bør i følge mandatet vurdere om dagens ordning med dekning av utgifter er tilfredsstillende eller om det bør gjelde andre regler.
Utvalget bør i følge mandatet for øvrig gjennomgå regler og administrative avgjørelser omhandlet i «Håndbok for politisk ledelse».
2.13 Dekning av utgifter til barnetilsyn
I henhold til mandatet bør utvalget vurdere om – og i tilfelle i hvilken utstrekning – det er behov for spesielle regler om dekning av utgifter til barnetilsyn, sett i lys av politikernes arbeidssituasjon.
Avtale om permisjon og økonomiske vilkår ved skoler og kurs mv. (inntatt i Statens personalhåndbok pkt. 7.08) gjelder for statens tjenestemenn, og dekker jf. § 11, utgifter til omsorgsarbeid ved kurs og konferanser. Denne har også vært lagt til grunn for politikerne.
Folketrygdloven kapittel 15 har ulike bestemmelser om stønad til enslige foreldre. Folketrygdloven § 15–11 omhandler stønad til barnetilsyn til enslig mor eller far som må overlate nødvendig tilsyn med barn til andre på grunn av utdanning eller arbeid utenfor hjemmet. Det fremgår av § 15–11 i.f. at «Det gis ikke stønad når den pensjonsgivende inntekten er større enn åtte ganger grunnbeløpet.» Øvre inntektsgrense etter folketrygdloven er kr 375.600,– (folketrygdens grunnbeløp er pr. 1. mai 1999 kr 46.950,–). Dette betyr i praksis at politikerne ikke vil ha rett til stønad.
På grunn av politikernes spesielle arbeidssituasjon og begrensede mulighet til å planlegge egen arbeidsdag, reises spørsmål om det bør åpnes for dekning av ekstrautgifter i forbindelse med barnepass også i andre tilfeller.
2.14 Gaver og honorarer
Utvalget bør gjennomgå regler for mottakelse av gaver og honorarer og vurdere om det er behov for endringer eller om reglene fungerer tilfredsstillende.
For embets- og tjenestemenn i staten gjelder tjenestemannsloven § 20. Av denne bestemmelsen fremgår det at:
«Ingen embets- eller tjenestemann må for seg eller andre motta gave, provisjon, tjeneste eller annen ytelse som er egnet til å påvirke hans tjenstlige handlinger, eller som er egnet til, eller av giveren er ment å påvirke hans tjenstlige handlinger, eller som det ved reglement er forbudt å motta.»
Som nevnt under pkt. 2.2 er politikerne ikke omfattet av tjenestemannsloven. Dagens praksis når det gjelder gaver er nærmere beskrevet i «Håndbok for politisk ledelse» side 26.
Når det gjelder honorarer er praksis beskrevet i håndboken side 26, 46 og 53. Hvis en statssekretær eller politisk rådgiver er invitert til å holde foredrag innen eget arbeidsområde, skal det ikke tas i mot honorar. Holdes foredrag, skrives artikler e. l. med temaer utenfor eget arbeidsområde, kan det vurderes å ta i mot honorar. Uavhengig av dette kan det mottas honorar for artikler der disse sedvanemessig honoreres.
Regjeringsmedlemmer har anledning til å ta i mot honorar for artikler eller avisinnlegg der disse sedvanemessig honoreres, jf. «Håndbok for politisk ledelse» side 25.
2.15 Årsgodtgjørelser, lønn og etterlønn
Politikernes lønnsforhold, herunder etterlønn, inngår ikke i utvalgets mandat. For oversiktens skyld gis det likevel en oversikt over reglene.
2.15.1 Årsgodtgjørelser, lønn
Stortingets presidentskap har oppnevnt en lønnskommisjon som med Stortingets samtykke fastsetter den årlige godtgjørelsen for stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer. Kommisjonens innstilling behandles av Stortinget.
Pr. i dag utgjør statsministerens årsgodtgjørelse kr 765.000,–. De øvrige regjeringsmedlemmene har en årsgodtgjørelse på kr 625.000,–. Regjeringsmedlemmenes årsgodtgjørelse utbetales med 1/12 hver måned. Godtgjørelsene ble sist justert 1. oktober 1998.
Statssekretærene gis pr i dag lønn tilsvarende lønnstrinn 66 i statens lønnsregulativ. For tiden utgjør dette kr 438.500,– pr år. Lønnen for statssekretærene ble også justert 1. oktober 1998.
Politiske rådgivere får lønn tilsvarende et lønnstrinn i statens lønnsregulativ, for tiden i et lønnsspenn fra lønnstrinn 47 (kr 309.100,– pr år) til lønnstrinn 57 (kr 370.000,– pr år). Lønnsspennet for politiske rådgivere ble sist justert 1. november 1998.
Lønnsplasseringen av en politisk rådgiver fastsettes av Statsministerens kontor etter en individuell vurdering.
2.15.2 Etterlønn
Regler om etterlønn for departementenes politiske ledelse er fastsatt av Stortinget.
Tidligere statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere, dvs. de som tiltrådte før 1. oktober 1993, hadde rett til etterlønn, jf. et stortingsvedtak fra 1956. I henhold til disse reglene fikk departementenes politiske ledelse automatisk rett til tre måneders etterlønn.
Stortinget vedtok imidlertid i 1993 nye regler for etterlønn for departementenes politiske ledelse, jf. vedtak av 4. juni 1993. Vedtaket ble gjort gjeldende for alle politikere som tiltrådte etter 1. oktober 1993. Reglene innebærer blant annet at departementenes politiske ledelse ikke lenger har noen automatisk rett til å få etterlønn i tre måneder. Reglene er som følger:
«Medlemmer av Regjeringen tilstås etterlønn (regulativmessig lønn ) i en måned fra den dag de fratrer, men i inntil tre måneder dersom vedkommende ikke har lønns-/næringsinntekt, pensjon eller lignende. Dersom funksjonstiden for vedkommende regjeringsmedlem er mindre enn tolv måneder, avgjør Kongen om det skal tilstås etterlønn og i tilfelle med hvilket beløp.
Statssekretærer og politiske rådgivere kan ved fratreden tilstås hel eller delvis lønn i inntil en måned etter avgjørelse av Kongen i hvert enkelt tilfelle, men i inntil tre måneder dersom vedkommende ikke har lønns-/næringsinntekt eller lignende.»
Kongens myndighet i henhold til stortingsvedtak av 4. juni 1993 til å tilstå etterlønn til statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere er delegert til statsministeren, jf. kongelig resolusjon av 16. oktober 1996.
Etter gjeldende regler får statsråder som har vært i tjeneste i 12 måneder, automatisk en måned etterlønn. De som har hatt tjeneste i mindre enn 12 måneder, kan få etterlønn etter søknad.
Det kan maksimalt tilstås tre måneder etterlønn i henhold til regelverket. Etterlønn utover en måned forutsetter søknad om dette til Statsministerens kontor og innlevering av egenerklæring om at vedkommende ikke har inntekt.
Etter gjeldende regler kan statssekretærer og politiske rådgivere tilstås en måned etterlønn uavhengig av om de har annen inntekt.
Etterlønn utover en måned krever, som for statsråder, søknad til Statsministerens kontor og innlevering av erklæring om at vedkommende ikke har inntekt.
For statsråder og statssekretærer som også er valgte stortingsrepresentanter og som går tilbake til Stortinget, blir spørsmålet om å tilstå etterlønn sjeldent aktuelt. Stortinget innvilger sjeldent permisjon til representantene, og som hovedregel går de derfor direkte tilbake til Stortinget etter fratredelse fra stilling i departementenes politiske ledelse.
2.16 Forholdet mellom embetsverket og politisk ledelse i departementene
Det er i dag ingen spesielle regler om overgang mellom embetsstillinger og stillinger i den politiske ledelse i departementene. Stortinget fattet på bakgrunn av et forslag fra representanten Lars Sponheim følgende vedtak den 19. juni 1997:
«I.
Stortinget ber Regjeringen utarbeide retningslinjer som kan bidra til å trekke opp klarere grenser mellom embetsverk og politisk ledelse i departementene, og mellom embetsverket og andre tunge samfunnsaktører og –interesser. Herunder bør vurderes bestemmelser om karantenetid. Regjeringen bes komme tilbake til Stortinget med resultatene av en slik gjennomgang i egnet form.»
Saken er fortsatt under utredning. Det vises for øvrig til Dokument nr. 8: 22 (1996–97) og Innst. S. nr. 261 (1996–97). Utvalget går ikke nærmere inn på dette spørsmålet, som ligger utenfor dets mandat.