6 Folketrygdlovens anvendelse
6.1 Dagens praksis og gjeldende rett
6.1.1 Medlemskap i folketrygden
Folketrygdloven kapittel 2 regulerer vilkår for medlemskap i folketrygden. Det vises til loven § 2–1 hvor det står at «Personer som er bosatt i Norge, er pliktige medlemmer i trygden.»
Politikerne vil derfor i praksis oppfylle grunnvilkårene for å være omfattet av folketrygdlovens bestemmelser. Om folketrygdens pensjonsregler vises til pkt. 13.1.1.
I forhold til de ulike kapitler og bestemmelser i folketrygdloven stilles det visse tilleggsvilkår, for eksempel kravet om å regnes som, «arbeidstaker,» jf. kapittel 13 om yrkesskadedekning og kapittel 8 om sykepenger.
6.1.2 Arbeidstakerbegrepet
Som nevnt ovenfor er det i folketrygdloven i mange sammenhenger avgjørende hvilken yrkesmessig status en person har. Dette gjelder eksempelvis personer som utfører ulønnet, frivillig arbeid, pensjonister, selvstendig næringsdrivende, frilansere, og ikke minst arbeidstakere. Det er arbeidstakere som er sikret de beste rettighetene i folketrygdloven. Det er således i utgangspunktet bare arbeidstakere som kan få dagpenger under arbeidsløshet. Arbeidstakere har videre bedre rettigheter enn andre når det gjelder sykepenger, ytelser ved yrkesskade og yrkessykdom.
Folketrygdloven § 1–8 har følgende definisjon av begrepet arbeidstaker:
«Med arbeidstaker menes i denne loven enhver som arbeider i en annens tjeneste for lønn eller annen godtgjørelse.»
Det legges vanligvis vekt på følgende momenter når det skal avgjøres om det foreligger et arbeidstakerforhold:
at det foreligger en arbeidsavtale
at man stiller sin arbeidskraft til disposisjon for en arbeidsgiver
at man er underlagt arbeidsgiverens instruksjonsmyndighet
at arbeidsgiverens lokaler, redskaper og materialer benyttes
at arbeidet må utføres personlig
at det betales regelmessig godtgjørelse
Hvorvidt vedkommende regnes som arbeidstaker etter annen lovgivning, f. eks. arbeidsmiljøloven, er ikke avgjørende. Derimot legges i praksis avgjørende vekt på skattemyndighetenes vurdering av avgrensningen. Selv om det kan reises tvil om alle kriterier nevnt ovenfor er oppfylt, f. eks. foreligger det for politikerne ingen arbeidsavtale, mener utvalget det må slås fast som sikker rett at det er bestemmelsene om arbeidstakere som kommer til anvendelse for politikerne. Dette er også lagt til grunn av Rikstrygdeverket etter forespørsel fra Sosial- og helsedepartementet, jf. Sosial- og helsedepartementets brev til Statsministerens kontor av 19. april 1999.
6.1.3 Politikeres rettigheter til dagpenger
Bestemmelsene om stønad under arbeidsløshet står i folketrygdloven kapittel 4. Et grunnvilkår for å få rett til dagpenger er etter § 4–3 at man har fått redusert sin arbeidstid med minst 40 %, og at man har tapt arbeidsinntekt som arbeidstaker på grunn av arbeidsløshet.
Selv om politikere ikke har regulert arbeidstid, vil ikke vilkåret om redusert arbeidstid med minst 40 %, volde problemer. Den normale situasjon for en politiker som blir stående uten arbeid etter å ha fratrådt sin stilling, er at arbeidet er fullstendig bortfalt. Det må også legges til grunn at vilkåret om tapt arbeidsinntekt som arbeidstaker er oppfylt, jf. ovenfor under pkt. 2.4.2. Det er videre visse krav om minsteinntekt forut for arbeidsløsheten i § 4–4. Disse vil uten videre være oppfylt for politikerne.
Dersom den arbeidsløse selv kan bebreides for å stå uten arbeid, f. eks. ved selv å ha sagt opp arbeidsforholdet, kan det bli snakk om forlenget ventetid etter § 4–10. Bestemmelsene retter seg mot dem har sagt opp, eller sluttet i sin stilling uten rimelig grunn, eller er oppsagt eller avskjediget på grunn av forhold som kan bebreides vedkommende. Politikere som fratrer på grunn av regjeringsskifte eller fordi de må følge sin statsråd, vil selvsagt ikke rammes av disse bestemmelsene. Dersom man fratrer frivillig, som ledd i en personlig eller politisk omrokkering, eller fordi man ikke trives med arbeidspresset som politiker, kan avstengningsreglene komme inn.
Politikerne får i en del tilfeller etterlønn i opp til tre måneder, se pkt. 2.15. Det kan reises spørsmål om også slik etterlønn er grunnlag for dagpenger. Etterlønnen utbetales og beskattes på samme måte som lønn og må derfor antas å inngå i det inntektsgrunnlaget dagpengene beregnes ut fra. Tilsvarende må etterlønnen, ut over den ene måneden som utbetales uten hensyn til andre inntekter, ses som en ytelse som skal kompensere for tapt arbeidsinntekt i perioden, og som derfor skal gå til fradrag fra dagpengene. I praksis betyr dette at dagpenger ikke vil utbetales før etterlønnsperioden er opphørt. Bestemmelsene om samordning med andre ytelser står bl. a. i folketrygdloven § 4–26.
Etter § 4–26 bokstav f) skal etterlønn gå til fradrag i dagpengene med et tilsvarende beløp. Med etterlønn menes ytelse som helt eller delvis skal dekke bortfall av inntekt for en periode arbeidstakeren ikke er omfattet av arbeidsavtale, og som arbeidsgiver tidligere har forpliktet seg til ved skriftlig eller muntlig avtale. Et vilkår er at arbeidsgiveren har forpliktet seg til å yte etterlønnen før arbeidsforholdet bringes til opphør. Slik etterlønnsordningen for politikerne er utformet, kan det vanskelig tenkes tilfeller der dagpenger utbetales i tillegg til etterlønnen.
6.1.4 Politikere og sykepenger
Bestemmelsene om sykepenger står i folketrygdlovens kap. 8. Det regnes ikke som tvilsomt at politikere, så lenge de er i arbeid, har rett til sykepenger som arbeidstakere etter § 8–15 ff. Ettersom politikerne i praksis har hatt samme rett til å beholde sin lønn under sykdom som øvrige statlige arbeidstakere, se nærmere under pkt. 8.4.1, har spørsmålet hatt liten praktisk betydning.
Retten til lønn under sykdom har bare vært aktuelt så lenge vedkommende politiker fortsatt har vært i tjeneste, altså hatt permisjon med mulighet til å komme tilbake. Der vedkommende fratrer stillingen som følge av sykdommen, eller av andre grunner slutter under en sykdomsperiode, oppstår spørsmålet om sykepenger fra trygden. Sykepenger ytes maksimalt i ett år, se folketrygdloven § 8–12.
Dersom sykdomstilfellet inntreffer etter at politikeren har fratrådt tjenesten, men uten at vedkommende er inne i et nytt arbeidsforhold, oppstår spørsmålet om sykepenger likevel kan ytes. Hvis vedkommende har meldt seg arbeidsledig og mottar dagpenger, ytes sykepenger, men ikke med høyere beløp enn dagpengebeløpet, jf. folketrygdloven § 8–49. Det er ellers et vilkår for å ha rett til sykepenger at man har vært i arbeid i minst to uker før arbeidsuførheten inntraff, se § 8–2. Blir man syk etter dette tidspunkt, må sykepenger enten ytes som sykepenger som arbeidsledig, jf. foran, eller på grunnlag av § 8–47 om sykepenger til yrkesaktive medlemmer som midlertidig har vært ute av inntektsgivende arbeid.
Etter § 8–47 ytes sykepenger til personer som på sykemeldingstidspunktet midlertidig har vært ute av arbeid i mindre enn tre måneder og som
fremdeles er ute av inntektsgivende arbeid, eller
er i arbeid uten å fylle kravet i § 8–2 om to ukers opptjeningstid.
Denne ordningen med «trygd i inaktive perioder» er ment som et sikkerhetsnett for yrkesaktive som midlertidig er eller har vært ute av inntektsgivende arbeid og som dermed faller utenfor sykepengeordningen. Den antas også å kunne komme til anvendelse for politikere som blir syke før de har kommet inn i et nytt arbeidsforhold. Dekning etter denne bestemmelsen gis etter bokstav a), som er det aktuelle her, gis ikke med 100 %, men med 65 %.
Dersom sykdomstilfellet inntreffer mens vedkommende politiker mottar etterlønn, oppstår også spørsmål i tilknytning til vilkårene for sykepenger. For det første kan det spørres om den som mottar etterlønn, fortsatt er å betrakte som å være i arbeid i forhold til to-ukers-regelen i § 8–2. (Kravet om å ha vært i arbeid umiddelbart før arbeidsuførheten). Som vist foran under pkt. 6.1.3. er det mulig å motta dagpenger under arbeidsløshet samtidig som man mottar etterlønn. I forhold til sykepenger er det lagt til grunn at etterlønn ikke forlenger et arbeidsforhold. Arbeidsforholdet anses i disse tilfelle som avsluttet siste arbeidsdag, og sykepenger må i tilfelle gis etter særbestemmelsen i § 8–47.
For statstilsatte som mottar ventelønn etter tjenestemannsloven § 13 nr. 6, er det gitt en særregel i folketrygdloven § 8–49. De har samme rett til sykepenger som personer som mottar dagpenger under arbeidsløshet. Ventelønnen etter tjenestemannsloven § 13 nr. 6 er imidlertid noe annet enn politikernes etterlønn, og sistnevnte omfattes ikke av særregelen i § 8–49. De statstilsattes ventelønn er også slik utformet at den bortfaller under sykdom. I Ot. prp. nr. 41 (1993–94) s. 4 er det presisert at ikke- offentlig tilsatte som mottar etterlønn ikke kan likestilles med statstilsatte som mottar ventelønn. Disse har ikke rett til sykepenger for den perioden de mottar etterlønn. Det er rimelig å anta at det samme gjelder for politikere som mottar etterlønn. Det ville uansett her være et spørsmål om vilkåret i § 8–3 om tap av pensjonsgivende inntekt på grunn av arbeidsuførheten er oppfylt, så lenge vedkommende faktisk mottar etterlønn. (Med mulig unntak av den første måneden som gis uten behovsprøving).
6.1.5 Yrkesskadedekning
Ut fra det som er sagt innledningsvis, vil politikerne være omfattet av bestemmelsen om yrkesskadedekning i folketrygdloven. Bestemmelsene, som nå står i folketrygdloven kapittel 13, gir mer fordelaktige og rommelige trygdeytelser ved sykdom og skade, når sykdommen /skaden kan ses som yrkesskade. Mest fordelaktige er de reglene som gjelder for arbeidstakere, som er definert i § 13–8. I brev til Statsministerens kontor av 19. april 1999 med vedlegg, omtalt foran under pkt. 6.1.2, har Sosial- og helsedepartementet lagt til grunn at regjeringens medlemmer, statssekretærene og de politiske rådgiverne er omfattet av arbeidstakerbegrepet i henhold til denne definisjonen.
6.2 Utvalgets vurderinger og forslag
Det fremgår av utvalgets drøftinger foran at politikerne er dekket tilsvarende arbeidstakere, i forhold til folketrygdlovens bestemmelser. Det foreslås derfor ikke endringer på dette området.