11 Transportsikkerhet

Kilde: Foto: Steinar Svensbakken

En visjon om at det ikke skal forekomme ulykker med drepte eller hardt skadde i transportsektoren.

Regjeringen vil:

• Halvere antall drepte og hardt skadde i vegtrafikken innen 2024. Til tross for en betydelig reduksjon i antall alvorlige trafikkulykker de siste årene utgjør antall drepte og hardt skadde i vegtrafikken fremdeles et alvorlig samfunnsproblem. Regjeringen mener derfor det er nødvendig med en kraftig satsing på trafikksikkerhet, og vil:

  • sikre et fortsatt høyt nivå på føreropplæringen

  • arbeide videre for å øke overholdelse av fartsgrenser, fremme økt og riktig bruk av bilbelte og forhindre ruspåvirket kjøring

  • intensivere arbeidet med å sikre vegnettet og bedre trafikkmiljøet for gående, syklende og kollektivreisende

  • intensivere og målrette kontrollvirksomheten, spesielt overfor tunge kjøretøy

  • tilrettelegge for økt bruk av teknologi som bidrar til trafikksikkerhet

  • videreføre utviklingen av tiltak overfor høyrisikogrupper i trafikken

  • videreføre kunnskapsgrunnlaget innen trafikksikkerhet

  • forebygge ulykker med barn og unge

• Opprettholde og styrke sikkerhetsnivået innen jernbanetransport, sjøtransport og luftfart. Regjeringen har innen disse transportsektorene hatt en sterk og vedvarende satsing på sikkerhet, og vil styrke det allerede høye sikkerhetsnivået. For å oppnå dette vil regjeringen:

  • prioritere tiltak for å forebygge jernbaneulykker ved planoverganger, tiltak for å forhindre sammenstøt mellom tog og sikre jernbanenettet mot skred og flom

  • styrke maritim trafikkovervåkning

  • utvikle en risikobasert tilsynsmetodikk innen luftfarten

  • utvikle og iverksette et nasjonalt flysikkerhetsprogram

11.1 Hovedutfordringer for økt transportsikkerhet

Nullvisjonen innebærer at transportsystemet, transportmidlene og regelverket skal utformes slik at det fremmer trafikksikker atferd hos trafikantene, og i størst mulig grad bidrar til at menneskelige feilhandlinger ikke fører til alvorlige skader. Nullvisjonen er utgangspunktet for trafikksikkerhetsarbeidet innen alle transportformene. Utfordringene og behovene for tiltak er imidlertid ulike.

I de siste årene har det vært en betydelig reduksjon i antall alvorlige ulykker i vegtrafikken. For å sikre at denne utviklingen fortsetter er det nødvendig å satse videre på tiltak rettet mot de alvorligste ulykkestypene som møteulykker, utforkjøringsulykker og ulykker med gående og syklende. Trafikksikkerhetsarbeidet må innrettes i tråd med endringer i sammensetningen av trafikkbildet. Dersom vi skal nå målet om at veksten i persontransport i storbyområdene skal tas av sykkel, gange og kollektivtransport, uten at vi samtidig får en økning i antall drepte og hardt skadde gående og syklende, er det nødvendig med særlig innrettede tiltak.

Trafikkveksten vil ha stor betydning for ulykkesutviklingen i planperioden. Prognosene for vekst i transportarbeid, jf. kapittel 3, viser at en ytterligere reduksjon i antall drepte og hardt skadde krever en fortsatt sterk satsing på trafikksikkerhet.

Sikkerheten innen luftfart, jernbanetransport og sjøtransport er i utgangspunktet høy, og regjeringen har som mål å opprettholde og styrke det høye sikkerhetsnivået. Innen disse transportsektorene rapporteres antall alvorlige hendelser i tillegg til antall drepte og skadde.

11.2 Reduksjon av antall drepte og hardt skadde i vegtrafikken

Regjeringens målrettede trafikksikkerhetsarbeid over flere år har gitt resultater. De siste årene er det oppnådd en klar reduksjon i antall drepte og hardt skadde i vegtrafikken. Siden 2005 er antall drepte og hardt skadde redusert med om lag 30 pst., samtidig som det har vært en trafikkvekst på om lag 12 pst. Risikoen for å bli drept eller hardt skadd i trafikken er nå historisk lav. De foreløpige ulykkestallene for 2012 viser at 147 mennesker mistet livet i trafikkulykker, og at 661 mennesker ble hardt skadd.

Regjeringens trafikksikkerhetsarbeid er, og skal fortsatt være, langsiktig, bredt anlagt og faktabasert. Virkemiddelbruken skal gjenspeile en slik politikk. Regjeringen vil videreføre en sterk og vedvarende satsing på anerkjente og utprøvde tiltak med dokumentert god effekt på trafikksikkerheten. Norges sterke og kompetente fagmiljø innen trafikksikkerhet bidrar løpende med ny kunnskap både om hvorfor ulykkene skjer og hvordan de kan forhindres. Valg av tiltak for å møte utfordringene skal reflektere dette. Norge er et av de ledende landene i verden når det gjelder trafikksikkerhet.

Trafikantene, myndighetene og andre aktører som kan påvirke trafikksikkerheten har et delt, men likevel felles, ansvar. Trafikantene har ansvar for sin egen sikkerhet ved at de må være aktsomme og unngå bevisste regelbrudd. Myndighetene har ansvar for å tilby et vegsystem som legger til rette for sikker atferd og som beskytter mot alvorlige konsekvenser av normale menneskelige feilhandlinger. Kjøretøyprodusentene har ansvar for å utvikle og produsere trafikksikre kjøretøy. Andre aktører, som for eksempel ulike interesseorganisasjoner, har ansvar for å være pådrivere for økt trafikksikkerhet overfor myndighetene og sine målgrupper.

11.2.1 Ulykkestyper

Nullvisjonen betyr at innsatsen rettes inn mot tiltak som kan forhindre ulykkestypene med drepte og hardt skadde i trafikken. Møteulykker, utforkjøringsulykker og ulykker med påkjørsel av gående og syklende har gjennomgående høy alvorlighet og står for om lag 86 pst. av ulykkene med drepte i vegtrafikken. Av ulykker med trafikkdrepte i perioden 2008–2011 inntraff 45 pst. på dagens riksvegnett, 41 pst. på fylkesvegnettet og 10 pst. på kommunale veger.

Møteulykker er den dominerende ulykkestypen på riksvegnettet, mens utforkjøringer er den dominerende ulykkestypen på fylkesvegnettet. Ulykker med gående er den største utfordringen på det kommunale vegnettet. I perioden 2008–2011 var 55 pst. av de som ble drept eller hardt skadd i møteulykker innblandet i en ulykke på riksvegnettet. Av de som ble drept eller hardt skadd i utforkjøringsulykker i samme periode var 53 pst. innblandet i en ulykke på fylkesvegnettet. I samme periode var 39 pst. av alle drepte eller hardt skadde gående innblandet i en ulykke på det kommunale vegnettet.

Fordelingen av ulykker og ulykkestyper viser at trafikksikkerhetsarbeidet må baseres på et bredt spekter av tiltak. Møteulykker utgjør den største utfordringen på høyt trafikkerte veger utenfor tettbygd strøk, og tilsier behov for en sterk satsing på midtrekkverk og andre midtseparerende tiltak. På veger med døgntrafikk under 2 000 kjøretøy er imidlertid utforkjøringsulykker en større utfordring enn møteulykker. Disse ulykkene skjer svært spredt, og det er derfor nødvendig med tiltak med lave kostnader per kilometer.

Ulykker med gående og syklende er den største sikkerhetsmessige utfordringen på veger i tettbygd strøk. Disse trafikantgruppene har betydelig større risiko for å bli drept eller hardt skadd enn bilførere. To tredjedeler av de drepte i vegtrafikkulykker i byer er gående eller syklende. Ulykker med gående utgjør om lag 12 pst. av ulykkene med drepte i vegtrafikken, og de fleste av disse ulykkene skjer når gående krysser eller oppholder seg i vegbanen. Bedre tilrettelegging for gående og syklende er derfor nødvendig for å redusere antall alvorlige trafikkulykker i tettbygd strøk.

11.2.2 Ulykkesutsatte grupper og risikoatferd

Høyrisikogrupper og risikoatferd er en betydelig utfordring for trafikksikkerheten. Ulykkesanalyser viser at i de fleste ulykker med drepte, har trafikantens atferd enten vært medvirkende årsak eller bidratt til ulykkens alvorlighetsgrad. Tiltak må i særlig grad rettes mot trafikantgrupper med dokumentert høy ulykkesrisiko og mot risikoatferd. Ulykkesanalyser viser at høy fart, ruspåvirkning og manglende bruk av bilbelte er blant de alvorligste typer av risikoatferd.

11.2.3 Halvering av antall drepte og hardt skadde i vegtrafikken

Regjeringen har som etappemål:

• at antall drepte og hardt skadde innen vegtrafikken skal halveres

Med bakgrunn i de menneskelige lidelser og samfunnsøkonomiske konsekvenser trafikkulykker medfører, mener regjeringen det er nødvendig å stille store krav til ulykkesreduksjon i planperioden. Med utgangspunkt i forventet trafikkvekst vil det være krevende å holde antall alvorlige ulykker på samme nivå som de to siste år. Regjeringens etappemål om å halvere antall drepte og hardt skadde er derfor svært ambisiøst. Etappemålet innebærer at antall drepte og hardt skadde skal reduseres fra om lag 1 000 per år, som er gjennomsnittet for perioden 2008–2011, til maksimalt 500 innen 2024.

Det er nødvendig med økte rammer og målrettet innsats fra alle aktører innen trafikksikkerhetsarbeidet dersom målet skal nås. Økt innsats fra Statens vegvesen er en forutsetning, men det vil også være nødvendig med betydelig innsats fra andre aktører i trafikksikkerhetsarbeidet. Samferdselsmyndighetene vil arbeide tett med bl.a. helse-, utdannings- og justismyndighetene. Fylkeskommunenes innsats gjennom utbygging, drift og vedlikehold av fylkesvegnettet, og politiets kontroll- og kriminalitetsforebyggende virksomhet, vil være avgjørende for om etappemålet vil nås.

Regjeringens satsing med økte rammer til trafikksikkerhetstiltak og ny virkemiddelbruk har gitt resultater i form av en betydelig reduksjon i antall drepte og hardt skadde. I Nasjonal transportplan 2010–2019 satte regjeringen som mål at antall drepte og hardt skadde skulle reduseres med minst en tredel innen 2020 sammenliknet med gjennomsnittet for årene 2005–2008. Dette innebærer at antall drepte og hardt skadde skal reduseres fra rundt 1 200 per år til maksimalt 775 i 2020. Som delmål ble det angitt at det maksimalt skulle være 950 drepte og hardt skadde i 2014. Delmålet ble nådd allerede i 2010, da antall drepte og hardt skadde var 922.

Innføring av et tallfestet etappemål for reduksjon av drepte og hardt skadde har bidratt til en forsterket og målrettet satsing på trafikksikkerhet, og har vært med på å tydeliggjøre ansvaret hos aktørene innen trafikksikkerhetsarbeidet. Regjeringen vil derfor videreføre et tallfestet etappemål, men øke ambisjonsnivået for reduksjon i antall drepte og hardt skadde.

Kilde: Statens vegvesen

Regjeringens fastsetting av etappemålet tar utgangspunkt i anslåtte virkninger av:

• investeringer, drift og vedlikehold på riksvegnettet, fylkesveger og kommunale veger

• bidrag fra tiltak på jernbanen (overføring av gods- og persontransport fra veg til bane)

• endring av trafikantatferd

• trendframskrivning av utviklingen i kjøretøyparken

Med de forutsetningene og prognosene som er lagt til grunn, og med den foreslåtte satsingen på trafikksikkerhetstiltak, er det beregnet at vi i 2024 vil ha til sammen 630 drepte og hardt skadde i vegtrafikken. Regjeringen mener det likevel er grunnlag for å fastsette et mål om at antall drepte og hardt skadde skal halveres innen 2024 til maksimalt 500. For å oppnå dette er det nødvendig å videreføre arbeidet med å utvikle målrettede tiltak rettet mot ulykkestyper og trafikantatferd som fører til flest ulykker med drepte eller hardt skadde, og mot de trafikantgrupper som har høyest ulykkesrisiko. I tillegg vil tiltak som finansieres gjennom helhetlige bymiljøavtaler kunne bidra til å redusere antall drepte og hardt skadde.

11.2.4 Satsingsområder i planperioden

Trafikksystemet er et samspill mellom trafikant, kjøretøy og infrastruktur. For å nå målet om å halvere antall drepte og hardt skadde er det nødvendig å arbeide målrettet på alle tre områdene. Regjeringen mener at selv med en økt planramme og en offensiv satsing på sikker veginfrastruktur, jf. kapittel 7, er det nødvendig å satse videre på spesielt trafikantrettede tiltak.

Regjeringen vil for å halvere antall drepte og hardt skadde i vegtrafikken innen 2024:

• sikre et fortsatt høyt nivå på føreropplæringen

• arbeide videre for å øke overholdelse av fartsgrenser, fremme økt og riktig bruk av bilbelte og forhindre ruspåvirket kjøring

• intensivere arbeidet med å sikre vegnettet og bedre trafikkmiljøet for gående, syklende og kollektivreisende

• intensivere og målrette kontrollvirksomheten, spesielt overfor tunge kjøretøy

• tilrettelegge for bruk av teknologi som bidrar til økt trafikksikkerhet

• videreføre utviklingen av tiltak overfor høyrisikogrupper i trafikken

• videreutvikle kunnskapsgrunnlaget innen trafikksikkerhet

• forebygge ulykker med barn og unge

Regjeringen vil gjennomføre tiltak rettet mot infrastruktur, kjøretøy og trafikant. De viktigste satsingsområdene for tiltak på infrastrukturen vil være å forhindre møteulykker, utforkjøringsulykker og ulykker med påkjørsel av gående og syklende. Innen trafikantrettede tiltak vil regjeringens viktigste satsingsområder være føreropplæring og tiltak for å få trafikantene til å overholde trafikkreglene. Tiltakene vil være målrettet mot trafikantgrupper med dokumentert høy ulykkesrisiko og trafikkfarlig atferd som høy fart, manglende bruk av sikkerhetsutstyr og kjøring under påvirkning av alkohol og andre rusmidler. Regjeringen vil også satse på kjøretøyrettede tiltak. Samferdselsmyndighetene vil i trafikksikkerhetsarbeidet samarbeide med helse-, justis- og utdanningsmyndighetene for å forebygge trafikkulykker.

Regjeringen presenterer i Nasjonal transportplan mål og viktige satsingsområder. Med dette som utgangspunkt vil hovedaktørene i trafikksikkerhetsarbeidet utarbeide en revidert tiltaksplan for trafikksikkerhet på veg. Tiltaksplanen vil gi en samlet framstilling av hvordan aktørene skal bidra til en utvikling som støtter opp under det ambisiøse etappemålet for trafikksikkerhet. Statens vegvesen vil lede arbeidet med tiltaksplanen. Politiet, Helsedirektoratet, Utdanningsdirektoratet, Trygg Trafikk, fylkeskommunene, de største bykommunene og sentrale interesseorganisasjoner vil bli involvert i dette arbeidet.

11.2.4.1 Sikre et fortsatt høyt nivå på føreropplæringen

Høy kvalitet i føreropplæringen er viktig for økt trafikksikkerhet og redusert antall ulykker med unge førere. En evaluering av gjeldende opplæringsmodell blir ferdig i 2013. Regjeringen vil med utgangspunkt i resultater fra evalueringen gjennomføre tiltak for å sikre et fortsatt høyt nivå på opplæringen. Dette vil omfatte forbedring og videreutvikling av læreplaner og førerprøve.

Det vil også bli foretatt en vurdering av gjeldende krav til trafikkskolene og kompetansekravene for å undervise i enkelte obligatoriske deler av opplæringen, for å avgjøre om det er behov for å foreta endringer på dette området.

Regjeringen vil legge vekt på yrkessjåfører og problemstillinger knyttet til trafikksikkerhet og miljø, og vil forbedre og videreutvikle opplæringen av førere av tunge kjøretøy og utrykningskjøretøy. Regjeringen vil også vurdere innføring av krav om yrkesrettet utdanning for de som utfører yrkesmessig transport med lette kjøretøy.

11.2.4.2 Arbeide videre for å øke overholdelse av fartsgrenser, fremme økt og riktig bruk av bilbelte og forhindre ruspåvirket kjøring

Økt overholdelse av fartsgrenser

Redusert gjennomsnittsfart er en av årsakene til den klare nedgangen i antall drepte og hardt skadde etter 2008. Til enhver tid overskrider likevel fortsatt nær halvparten av førerne fartsgrensen i situasjoner der valg av fart ikke er påvirket av kø eller vegens geometri. For høy fart er medvirkende årsak til en stor andel av de alvorligste trafikkulykkene. Regjeringen vil derfor videreføre og intensivere arbeidet med tiltak som bidrar til redusert fartsnivå på vegnettet. Bruk av fartsgrensekriterier, holdningskampanjer, politiets fartskontroller, automatisk trafikkontroll (punkt-ATK) og automatisk måling av gjennomsnittsfart (streknings-ATK), er viktige virkemidler i dette arbeidet. Regjeringen vil i planperioden etablere streknings-ATK på flere strekninger. Dette er målrettede og effektive kontroller, som har positiv innvirkning på bilførernes overholdelse av fartsgrensene.

Fremme økt og riktig bilbeltebruk

Tiltak for økt og riktig bruk av bilbelte og sikringsutstyr er viktig i trafikksikkerhetsarbeidet. De siste årene har økt og målrettet kontrollvirksomhet blitt kombinert med store nasjonale kampanjer.Kontrollene målrettes for å gi best effekt for trafikksikkerheten, bl.a. gjennom å kontrollere til tider og på steder der bruken erfaringsmessig er lav. Dette betyr flere kontroller på kveldstid og i helger og målretting mot grupper som har lav bilbeltebruk. Satsingen på kombinasjon av kontroll og holdningskampanjer har gitt gode resultater. Videre er bilbeltepåminnere nå standard i stadig flere kjøretøy. Gebyret for unnlatt bilbeltebruk er også økt. Tilstandsundersøkelser viser at bilbeltebruken fra 2001 til 2012 har økt fra 84,8 til 93,1 pst. i tettbygd strøk og fra 91,5 til 94,1 pst. utenfor tettbygd strøk.

Til tross for høy bruksandel er det likevel slik at 43 pst. av alle trafikkdrepte i bil i perioden 2005–2011 ikke brukte bilbelte. Regjeringen vil derfor videreføre satsingen på økt bilbeltebruk gjennom kontrollvirksomhet og holdningskampanjer.

Forhindre ruspåvirket kjøring

Kjøring under påvirkning av alkohol, narkotika og legemidler var i perioden 2005–2011 medvirkende årsak til om lag 22 pst. av trafikkulykkene med drepte. Flere av de som taper føreretten som følge av alkoholpåvirket kjøring fortsetter å kjøre både i påvirket og ikke-påvirket tilstand. Flere blir også straffet på nytt for samme forhold. Regjeringen vil for å forhindre dette vurdere et alternativ til tap av føreretten for denne gruppen. Et målrettet tiltak kan være å innføre alkolås som en integrert del av program mot ruspåvirket kjøring. Program mot ruspåvirket kjøring kan idømmes som vilkår for betinget straff og er lovfestet i straffeloven § 53 nr. 3 e). Formålet med tiltaket er å forhindre kjøring i alkoholpåvirket tilstand og retter seg mot en høyrisikogruppe som er en betydelig trussel mot trafikksikkerheten.

Kjøring under påvirkning av andre rusmidler enn alkohol er et økende problem for trafikksikkerheten, og omfanget av slik kjøring har økt de siste 10–20 årene. Regjeringen har innført flere endringer i vegtrafikkloven knyttet til ruspåvirket kjøring, og har i forskrift fastsatt faste grenser for påvirkning av andre berusende eller bedøvende midler. Regjeringen innskjerpet fra 1. februar 2012 regelverket overfor ferske førere og ruspåvirket kjøring. Formålet med endringene er å redusere antall ulykker med uerfarne førere.

11.2.4.3 Intensivere arbeidet med å sikre vegnettet og bedre trafikkmiljøet for syklende, gående og kollektivreisende

Nullvisjonen innebærer at vegsystemet må utformes slik at det fremmer riktig atferd og i størst mulig grad hindrer at menneskelige feilhandlinger får alvorlige konsekvenser. I perioden 2005–2011 var forhold knyttet til vegnettet medvirkende faktor til at ulykken oppstod i om lag 27 pst. av ulykkene med drepte. Vegen og vegmiljøet kan også medvirke til at en farlig hendelse utvikler seg til en mer alvorlig ulykke. I om lag 23 pst. av ulykkene med drepte er farlig sideterreng en medvirkende årsak til at ulykkene endte med dødsfall. Regjeringen vil prioritere trafikksikkerhetstiltak på vegnettet ved investeringer, drift og vedlikehold, og satse på målrettede tiltak for å redusere ulykkestypene med størst skadeomfang.

Redusere antall møteulykker

Etablering av møtefri veg står sentralt i regjeringens innsats for å forhindre møteulykker. Regjeringen vil tilrettelegge for lange sammenhengende vegstrekninger med møtefri veg på de mest trafikkerte delene av hovedvegnettet. Regjeringen vil i tillegg satse på etablering av midtrekkverk og forsterket midtoppmerking på andre strekninger der det anses som nødvendig av hensyn til fartsgrense, trafikkmengde og ulykkessituasjon.

Det pågår et arbeid med å endre vegnormalenes bestemmelser om midtrekkverk. Endringsforslaget innebærer at det skal etableres midtrekkverk på veger med årsdøgntrafikk over 6 000 kjøretøy, der fartsgrensen er 70 km/t eller høyere, og på enkelte veger med årsdøgntrafikk under 6 000 kjøretøy. Sistnevnte kan være strekninger der det har vært mange møteulykker, strekninger med stor andel av tungtrafikk og strekninger der det er ønskelig med møtefri veg for å ha samme standard som tilstøtende parseller.

Regjeringen legger til grunn at 400 km to- og trefelts riksveg vil få midtrekkverk i planperioden. I tillegg kommer utbygging av firefelts veg, som også bidrar til møtefri veg.

Forsterket midtoppmerking er en samlebetegnelse for ulike former for oppmerking som reduserer sannsynligheten for at et kjøretøy kommer over i motgående kjørebane. Dette kan enten være en midlertidig løsning i påvente av midtrekkverk eller en permanent løsning på vegstrekninger som ikke tilfredsstiller behovskriteriene for møtefri veg. Forsterket midtoppmerking vil også vurderes ved reasfaltering av veger utenfor tettbygd strøk som har tilstrekkelig vegbredde.

Redusere antall utforkjøringsulykker

Det er behov for å oppgradere riksvegnettet gjennom målrettede tiltak for å forhindre utforkjøringsulykker, og for å redusere konsekvensene av slike ulykker når de inntreffer. Regjeringen viderefører derfor målet om at alle riksveger med fartsgrense 70 km/t eller høyere skal oppfylle gjeldende krav med hensyn til utforming og omfang av siderekkverk, ettergivende master og profilert kantlinje og utbedring eller skilting av farlige kurver. Der det ikke er siderekkverk skal det utføres nødvendig utbedring av sideterrenget.

Bedre trafikkmiljøet for gående, syklende og kollektivreisende

Regjeringen vil øke innsatsen for å tilpasse vegnettet slik at gående og syklende kan ferdes sikkert. Et sammenhengende hovedvegnett for sykkeltrafikk med sikre kryssingspunkter vil være et viktig bidrag for å redusere ulykkesrisikoen for syklende. Regjeringen vil i planperioden vektlegge tilrettelegging av riksvegstrekninger for gående og syklende. I tillegg vil det gjennom helhetlige bymiljøavtaler bli tilrettelagt for syklende på enkelte riksveger og på fylkeskommunale og kommunale veger gjennom fylkeskommunene og kommunenes prioriteringer. Godt utbygde gang- og sykkelveganlegg gir bedre framkommelighet og mindre ulykkesrisiko for gående og syklende. Ulykkesrisikoen for gående og syklende vil også bli redusert gjennom tiltak for å redusere fartsnivået på vegene, ved utbedring, drift og vedlikehold av sykkelveger, etablering av planfrie kryssingspunkter og sikring av gangfelt, samt ved tiltak for et universelt utformet trafikkmiljø.

Regjeringen vil prioritere gode løsninger for kollektivreisende gjennom å tilrettelegge for trafikksikre atkomster til og fra holdeplasser og knutepunkt. Arbeidet med å oppgradere holdeplasser og kollektivknutepunkt til å bli universelt utformet vil bidra til et sikrere oppholdsareal for kollektivreisende.

Regjeringen vil vurdere tiltak for å bedre samspillet mellom de ulike trafikantgruppene og dermed redusere antall ulykker med gående og syklende. Formålet er å gjøre det attraktivt å gå og sykle for å øke andelen gående og syklende. Da må det tilrettelegges for et sikkert trafikkmiljø.

Sikre styringssystemer som ivaretar trafikksikkerhet

Regjeringen har opprettet et statlig tilsyn for veginfrastrukturen. Formålet er å bedre sikkerheten for transport på veg ytterligere i tråd med nullvisjonen og målet om halvering av antall drepte og hardt skadde. Vegtilsynet skal påse at Statens vegvesens virksomhet på riksvegnettet utøves på en sikker og hensiktsmessig måte til beste for trafikantene på vegen. Tilsynet vil være en aktiv pådriver for et sikkert og hensiktsmessig vegnett i tråd med nullvisjonen.

Vegtilsynet skal utøve et risikobasert systemtilsyn, noe som innebærer at tilsynsvirksomheten skal rettes inn mot områder der risikoen for ulykker er størst. Vegtilsynet skal føre tilsyn med at krav om sikkerhet knyttet til veginfrastrukturen ivaretas av Statens vegvesen ved planlegging, bygging, drift og vedlikehold.

En følge av forvaltningsreformen er at en større andel av de alvorligste ulykkene forekommer på fylkesvegnettet. Det pågår et arbeid med å vurdere hvordan vegtilsynets myndighet kan utvides til å føre tilsyn med at fylkeskommunene og kommunene ivaretar krav til trafikksikkerhet som vegmyndighet for fylkesvegene og de kommunale vegene. Regjeringen vil komme tilbake til dette.

11.2.4.4 Intensivere og målrette kontrollvirksomheten

Kontrollvirksomhet rettet mot kjøretøy bidrar til at kjøretøyparken er i forskriftsmessig stand, og er dermed en viktig del av trafikksikkerhetsarbeidet. Kontroll av tunge kjøretøy, særlig kontroll av bremser og vinterutrustning vil bli prioritert. Effektivisering av kontrollvirksomheten vil bl.a. skje gjennom kompetansehevende tiltak for kontrollpersonell og gjennom bruk av ny kontrollteknologi som gir økte muligheter for risikobaserte kontroller. Eksempel på dette er automatiske skiltavlesere og varmesøkende kamera til bruk ved bremsekontroll langs vegen. Det vil bli gjennomført økt antall stikkprøver av utførte periodiske kjøretøykontroller. Samarbeid mellom ulike kontroll- og tilsynsmyndigheter vil bli prioritert gjennom felles kontroller og utveksling av informasjon og kompetanse.

11.2.4.5 Tilrettelegge for økt bruk av teknologi som bidrar til trafikksikkerhet

Regjeringen ønsker å tilrettelegge for utvikling og utbredelse av ITS-løsninger som kan bidra til færre drepte og hardt skadde i vegtrafikken. Eksempler på ITS-løsninger på vegnettet er variable/dynamiske fartsgrenser og streknings-ATK. ITS- og førerstøttesystemer, som for eksempel automatisk fartstilpasning (ISA), kan bidra til forsvarlig og sikker kjøring og til at førerne overholder trafikkreglene. Utvikling av ny teknologi gir også muligheter for nye kontrollmetoder som kan effektivisere kontrollvirksomheten og bidra til økt oppdagelsesrisiko ved regelbrudd og teknisk svikt ved kjøretøy.

eCall er et planlagt europeisk system for nødanrop som kan bidra til reduksjon i utrykningstiden ved trafikkulykker. Systemet gjør det i tillegg mulig for nødsentralen å gi veiledning til de som er på skadestedet i tiden fram til utrykningskjøretøyene er på plass. Det er ventet at EU-kommisjonen vil innføre krav om eCall i alle nye biler som selges innenfor EU/EØS-området fra 2015. Systemet skal bidra til reduksjon i antall drepte og hardt skadde ved at medisinsk bistand ankommer ulykkesstedet raskere. Det er en forutsetning at hensynet til personvernet ivaretas. I Norge har problemstillinger knyttet til personvern vært vektlagt ved utvikling av den tekniske løsningen. Datatilsynet har vært aktivt involvert i arbeidet for å sikre at spørsmål knyttet til personvern og overføring av helsedata blir ivaretatt.

Regjeringen vil følge med på utviklingen innen kjøretøyteknologi og utrede konsekvenser for trafikantatferd og for trafikksikkerhet. Hensikten vil være å støtte opp om utbredelse av teknologi med dokumentert positiv virkning for trafikksikkerheten, og søke å begrense utbredelse av teknologi som kan gi et økt antall drepte og hardt skadde.

11.2.4.6 Videreføre utviklingen av tiltak for høyrisikogrupper i trafikken

Trafikantenes atferd er avgjørende for trafikksikkerheten på vegene. Tiltak vil i særlig grad bli rettet inn mot trafikantgrupper og trafikantatferd med dokumentert høy ulykkesrisiko. Statens vegvesen har fra 2005 analysert alle trafikkulykker med drepte. Resultatet fra arbeidet gir viktig informasjon om årsaksforhold ved alvorlige trafikkulykker, og bidrar til at innsatsen innen trafikksikkerhet kan målrettes mot de viktigste årsakene til at ulykker skjer og mot ulykkenes alvorlighetsgrad. Et flerårig forskningsprosjekt om høyrisikogrupper i trafikken har også gitt ny kunnskap om ulykker. Forskningsresultatene gir regjeringen et forbedret grunnlag for å prioritere tiltak, herunder kontroll- og sanksjonstiltak, men også informasjons- og opplæringstiltak overfor disse gruppene.

Forebygge ulykker med ungdom og unge bilførere

Ungdom og unge voksne i alderen 15 til 24 år er mer ulykkesutsatt i trafikken enn øvrige aldersgrupper. Ulykkesrisikoen er særlig høy for bilførere i alderen 18 til 19 år. Ulykkesanalyser viser at ulykkene med ungdom og unge førere er preget av høy fart, alkohol eller annen rus og manglende bruk av sikkerhetsutstyr. De fleste av ulykkene skjer i helgene og er utforkjøringsulykker. Forskning viser at risikoen for ulykker er mye høyere om natten, og særlig i helgene. Risikoen natt til søndag er om lag 30 ganger så høy som gjennomsnittsrisikoen for bilfører og -passasjer. Et effektivt tiltak vil derfor være utstrakt kontrollvirksomhet på de tider og strekninger vi vet er ulykkesutsatt. Generelle trafikksikkerhetstiltak rettet mot disse ulykkestypene og risikoatferd vil redusere antall ulykker med ungdom. Regjeringen vil i tillegg videreføre og videreutvikle særlig målrettede ungdomstiltak.

I planperioden vil det gjennomføres et forskningsprosjekt i regi av Oslo universitetssykehus for å få økt kunnskap om betydningen av mangelfull sikring av fører og passasjer, feil ved sikkerhetsutstyr og uønsket atferd inne i kjøretøyet. Hensikten med prosjektet er å utforme tiltak for å bidra til økt bevissthet i ungdomsmiljøer om viktigheten av moderne sikkerhetsutstyr i kjøretøy og bruken av disse.

Forebygge ulykker med eldre trafikanter

Gjennomsnittsalderen i befolkningen øker, og dette kan ha konsekvenser for trafikksikkerheten siden ulykkesrisikoen øker vesentlig for trafikanter over 75 år. For å redusere antall ulykker med eldre vil regjeringen fortsatt legge vekt på krav knyttet til føreretten, videreføre oppfriskningskurs som 65+ og legge til rette for økt sikkerhet for eldre gående.

Forebygge ulykker med MC-førere

Det har over tid vært en markant risikoreduksjon for MC-førere. Spesielt gjelder dette førere av tung MC. Risikoen er likevel fortsatt langt høyere for motorsyklister enn for bilførere, og det er derfor behov for å vie denne trafikantgruppen særlig oppmerksomhet.

Statens vegvesen og Norsk Motorcykkel Union (NMCU) samarbeider tett for å redusere risikoen ytterligere, og det er igangsatt et arbeid med en egen MC-strategi. MC-strategien vil vektlegge at økt trafikksikkerhet er et delt ansvar mellom de som bygger og vedlikeholder vegsystemet og trafikantene som bruker vegen. Strategien vil synliggjøre de områdene hvor motorsyklistene har særskilte behov, og vil omfatte både trafikantrettede tiltak og vegtiltak.

11.2.4.7 Videreutvikle kunnskapsgrunnlaget innen trafikksikkerhet

God kunnskap om årsaksforhold og virkninger av trafikksikkerhetstiltak er en viktig forutsetning for å prioritere mellom tiltak og for å utvikle nye effektive tiltak. Regjeringen vil derfor legge vekt på å videreutvikle kunnskapsgrunnlaget knyttet til utviklingstrekk i samfunnet som kan påvirke ulykkesutviklingen. Statens vegvesen har fra 2013 startet opp et femårig etatsprogram innen trafikksikkerhet. Etatsprogrammet vil bl.a. ha reduksjon av fartsrelaterte ulykker og utfordringer knyttet til trafikksikkerhet for gående og syklende som sentrale temaområder.

11.2.4.8 Forebygge ulykker med barn og unge

Trafikksikkerhet er en viktig del av et trygt og godt oppvekst- og nærmiljø for barn og unge. Flere av de generelle trafikksikkerhetstiltakene på vegnettet kommer alle aldersgrupper til gode, og i tillegg rettes flere tiltak særskilt inn mot barn og unge. Samferdselsmyndighetene vil samarbeide med helse-, justis- og utdanningsmyndighetene for å forebygge trafikkulykker blant barn og unge. Nasjonal tiltaksplan for trafikksikkerhet på veg 2014–2017 vil gi en samlet framstilling av konkrete trafikksikkerhetstiltak også rettet mot barn og unge.

Regjeringen er opptatt av at forholdene legges til rette for at barn kan ferdes trygt bl.a. til og fra skolen. Skolevegen gir barn viktig trafikktrening, samtidig som sykling og gange har miljømessige fordeler og er et viktig folkehelsetiltak. Utbygging og utbedring av gang- og sykkelveger, samt oppgradering av holdeplasser, er viktige tiltak som bidrar til økt trafikksikkerhet og framkommelighet for barn og unge. Dette er nærmere omtalt i kapittel 9. I tillegg til fysiske tiltak vil Statens vegvesen i samarbeid med politiet gjennomføre trafikkontroll langs skoleveg, og da særlig i forbindelse med skolestart.

Fylkeskommunene er ansvarlig for at skoleelever med rett til skoleskyss tilbys en sikker og trygg transport til skolen. Trafikksikkerhet ved skoleskyss i buss vil bedres i planperioden ved at det er innført en forskrift som pålegger kommuner og fylkeskommuner å sikre at alle skoleelever med rett til skoleskyss har tilgang på sitteplass med setebelte på skolebussen. Forskriften trer i kraft fra 1. juli 2013 med virkning fra skoleåret 2013–2014. Trafikksikkerhet ved skoleskyss vil også bedres gjennom oppgradering av holdeplasser.

Trafikkopplæring av barn og unge er et viktig forebyggende tiltak i trafikksikkerhetsarbeidet ved å bidra til økt risikoforståelse og trafikksikker atferd. Kunnskapsløftet har kompetansemål i trafikk etter 4., 7. og 10. trinn, noe som bidrar til en kontinuerlig og god trafikkopplæring. Trafikalt grunnkurs innføres som valgfag i ungdomsskolen fra skoleåret 2013–2014. Dette gir mulighet for å styrke trafikkopplæringen for ungdomsgruppen i planperioden.

Trygg Trafikk er et kompetansesenter for trafikkopplæring i barnehage, skole og lærerutdanningen. Trygg Trafikk utvikler læringsressurser, holder kurs for ansatte i barnehage og skoler og underviser på studiesteder med lærerutdanning. Videre er Trygg Trafikk pådriver og veileder overfor myndigheter, barnehage- og skoleeiere, pedagoger og foreldre. Regjeringen vil videreføre samarbeidet med Trygg Trafikk både innen overordnet planarbeid og det kontinuerlige trafikksikkerhetsarbeidet på nasjonalt, regionalt og lokalt plan.

11.3 Opprettholde og styrke det høye sikkerhetsnivået i jernbanetransport, sjøtransport og i luftfart

Regjeringen har som etappemål

• å opprettholde og styrke det høye sikkerhetsnivået i jernbanetransport, sjøtransport og luftfart

11.3.1 Jernbanetransport

Sikkerhetsnivået er i utgangspunktet høyt, og regjeringens mål for planperioden er å opprettholde og styrke det høye sikkerhetsnivået innen jernbanetransport. Utvikling i antall drepte, antall hardt skadde og antall alvorlige hendelser vil være indikatorer for sikkerhetsnivået på det nasjonale jernbanenettet. Målet er en årlig reduksjon på 4,5 pst., og det vil rapporteres årlig med utgangspunkt i disse indikatorene.

For å nå målet om å opprettholde og styrke det høye sikkerhetsnivået på det nasjonale jernbanenettet vil regjeringen:

• vektlegge risikovurderinger ved prioritering av tiltak

• øke sikkerhetsnivået gjennom en offensiv satsing på investeringer

• tilrettelegge for en risikobasert sikkerhetsstyring for jernbanevirksomhetene

• prioritere aktiv deltakelse ved utvikling av EØS-regelverket med betydning for sikkerhet på jernbanen

11.3.1.1 Vektlegge risikovurderinger ved prioritering av tiltak

Regjeringen vil satse på forebyggende tiltak både mot mindre alvorlige ulykker med høy sannsynlighet, og mot alvorlige ulykker med lav sannsynlighet, men med store konsekvenser. Regjeringen vil ut fra en samlet risikovurdering prioritere tiltak for å forebygge ulykker ved planoverganger, tiltak for å forhindre sammenstøt mellom tog, og sikring mot skred og flom. Tiltakene vil omfatte både investeringsprosjekt, vedlikehold og fornyelse av jernbanenettet.

Det arbeides systematisk med sikkerhet i jernbanesektoren. Strukturelle endringer, bl.a. økt bruk av underleverandører, gir større kompleksitet ved virksomhetenes sikkerhetsstyring. En risikobasert tilnærming til virksomhetsstyring, krever prioritet fra øverste ledelse og en god sikkerhetskultur i organisasjonene. Regjeringen vil gjennom å vektlegge en risikobasert tilnærming til sikkerhet styrke fundamentet for å opprettholde og styrke det høye sikkerhetsnivået innen jernbanetransport.

11.3.1.2 Øke sikkerhetsnivået gjennom en offensiv satsing på investeringer

Deler av jernbanenettet er gammelt, men togenes hastighet og totale lengde har økt over tid. Det er derfor sikkerhetsmessige utfordringer knyttet til vedlikehold av infrastrukturen, lengde på kryssingsspor, planoverganger og sikkerhetsavstander til signaler. Investeringer på det nasjonale jernbanenettet i perioden vil derfor være et viktig bidrag til et økt sikkerhetsnivå. Statistikk over uønskede hendelser viser at vedlikeholdsetterslep er en stor utfordring som må få prioritet i tiden framover. Tett knyttet til dette er også behovet for modernisering av signalanleggene, som har nådd slutten av teknisk levealder. Innføring av et felles europeisk signalsystem (ERTMS) og planen for implementering, er viktige faktorer i denne sammenhengen, herunder planlegging som sikrer en mest mulig helhetlig utbygging. Regjeringen vil prioritere dette fordi det vil ha stor betydning både for sikkerhet, pålitelighet og kapasitet for jernbanen. Regjeringen er også opptatt av at korte plattformer er en utfordring ved av- og påstigning, og det vil også være nødvendig å prioritere tilrettelegging for universell utforming.

11.3.1.3 Tilrettelegge for en risikobasert sikkerhetsstyring for jernbanevirksomhetene

Samferdselsdepartementet er den øverste myndighet for jernbanen, og har det overordnede ansvaret for jernbanesikkerhet i Norge. Statens jernbanetilsyn har ansvaret for tilsynet med sikkerheten overfor jernbanevirksomhetene, herunder å utvikle regelverk for sikkerhet og føre tilsyn med at regelverket etterleves. Dette skal bidra til at aktørene utøver sin virksomhet på en sikker og hensiktsmessig måte i tråd med gjeldende regelverk, slik at de reisende, personalet og publikum skal være trygge på at sikkerheten blir ivaretatt. Alle virksomheter er pliktige til å rapportere til Statens jernbanetilsyn om hendelser som kan ha sikkerhetsmessig betydning. Dette gir Statens jernbanetilsyn et grunnlag for å utarbeide risikovurderinger av sikkerheten ved jernbanen i Norge, og legger grunnlaget for et risikobasert tilsyn. Dette omfatter også å utvikle regelverket på en formålstjenelig måte og i tråd med den tekniske utviklingen.

Statens havarikommisjon for transport skal bidra til å øke sikkerheten i jernbanesektoren gjennom uavhengige undersøkelser av ulykker og alvorlige hendelser. Formålet med undersøkelsene er å utrede forhold som antas å ha betydning for forebygging av ulykker.

Ansvaret for at jernbanen drives sikkert er gjennom lovverket tildelt infrastrukturforvalter og trafikkutøver. Disse aktørene skal drive sikkerhetsstyring som innebærer å etablere mål og planer for å opprettholde eller forbedre dagens sikkerhetsnivå, og systematisk følge opp disse målene. Ansvaret er delt mellom trafikkutøverne som bruker infrastrukturen og Jernbaneverket som forvalter infrastrukturen. Aktørene er pålagt å fastsette sikkerhetsmål for sin virksomhet for å opprettholde eller forbedre sikkerhetsnivået. Oppfølging av dette, sammen med oppfølging av uønskede hendelser er viktige styringsparametere for virksomhetene.

11.3.1.4 Prioritere aktiv deltakelse ved utvikling av EØS-regelverket

EØS-regelverket har stor betydning for jernbanesikkerhet i Norge. Det pågår store endringer av strukturen og regelverket for å tilrettelegge for grenseoverskridende trafikk, og for å få mer transport over fra veg til jernbane. Omfanget av nye regler er omfattende, og det er en utfordring for virksomhetene, spesielt de mindre virksomhetene, å holde nødvendig oversikt. Regjeringen vil prioritere aktiv deltakelse i utviklingen av dette arbeidet, særlig gjennom det europeiske jernbanebyrået (ERA) for å sikre at norske interesser blir ivaretatt i saker med betydning for sikkerhet.

Jernbanesikkerheten i EØS-området reguleres gjennom sikkerhetsdirektivet (2004/49/EU) og samtrafikkdirektivet (2008/57/EU). Det førstnevnte regulerer sikkerhetsstyring gjennom krav til lisens og sikkerhetssertifikater. Videre er det definert felles mål for sikkerhet og felles indikatorer for å måle sikkerhetsnivået opp mot disse målene. Det er etablert felles metoder for sikkerhetsstyring slik at prosessene for ivaretakelse av sikkerhet skal være transparente og møte minstekrav til sikkerhet på tvers av landegrensene.

Samtrafikkdirektivet definerer tekniske standarder for å tilrettelegge for grenseoverskridende trafikk. Disse er av betydning for sikkerheten på jernbanen, men er alene ikke nok for å ivareta sikkerheten.

Samarbeid og erfaringsutveksling mellom tilsynene og havarikommisjonene i EU/EØS-området er viktige arenaer for økt sikkerhet ved jernbanetransport i Europa. Aktiv deltakelse i relevante EU/EØS-fora vil prioriteres i planperioden.

11.3.2 Sjøtransport

Sikkerhetsbegrepet i sjøtransportsektoren omfatter tiltak som skal trygge liv og helse, hindre miljøødeleggelser til havs og langs kysten og sikre materielle verdier. Sikkerhetsnivået for skipsfart i norske farvann er i utgangspunktet høyt. Regjeringens mål er å opprettholde og styrke dette.

Regjeringen arbeider for å ivareta og videreutvikle et høyt sjøsikkerhetsnivå både på norskflaggede skip, samt for all skipstrafikk langs norskekysten. Et høyt nivå på sjøsikkerhet er avhengig av skipets konstruksjon og utrustning, mannskapets kvalifikasjoner og arbeidsmiljø, samt maritim infrastruktur og tjenester. Sjøfartsdirektoratet har myndighetsansvaret for norskregisterte skip og mannskap, og kontroll av fremmede skip som anløper norske havner. Kystverket har ansvar for den maritime infrastrukturen og tjenestene.

Kombinasjonen av maritim infrastruktur og maritime tjenester som legger til rette for sikker sjøtransport og god framkommelighet i norske farvann, er et grunnleggende element i regjeringens arbeid med forebyggende sjøsikkerhet. Maritim infrastruktur omfatter navigasjonsinnretninger og elektroniske navigasjonshjelpemidler, fysisk utbedring av farleder og risikoreduserende rutetiltak. Maritime tjenester omfatter bl.a. lostjenesten, sjøtrafikksentraler, meldings- og informasjonssystemer for skipstrafikken, maritime overvåkingssystemer og slepebåtberedskap. Andre virkemidler er regelverk for trafikkregulering og iverksetting av tiltak ved avvik eller hendelser.

BarentsWatch er et helhetlig overvåkings- og informasjonssystem for de norske hav- og kystområdene som fungerer som tilrettelegger for sammenstilling, utvikling og formidling av informasjon. Se nærmere omtale i kapittel 8.

11.3.2.1 Ulykkesbildet

For hendelser som resulterer i skader og dødsfall, skilles det mellom personulykker uten skade på skip, og skipsulykker der personskader eller dødsfall er et resultat av hendelser med skip, som f.eks. grunnstøtinger.

I 2011 mistet åtte mennesker livet i skipsulykker, mens fire omkom i rene personulykker. I tillegg omkom 32 personer i ulykker med fritidsbåter. Totalt ble 242 personer skadd i sjøulykker. Av disse var 16 resultat av hendelser med skipet, mens 226 var rene personulykker uten skade på skip.

Det har vært en betydelig reduksjon i antall personulykker de siste ti årene, men det er ingen tilsvarende klar tendens for skader som har sammenheng med skipsulykker. Antall rapporterte skipsulykker generelt har vært økende siden 2004. Dette kan ha sammenheng med bedre rapportering, men ser også ut til å være uttrykk for en reell økning. Utviklingen med nedgang i personskader til tross for økt antall skipsulykker, ses også for passasjerskip (inkludert ferjer og hurtigbåter). Antall rapporterte kontaktskader, herunder kollisjon med kai, har økt kraftig siden 2005. Disse ulykkene har vanligvis små konsekvenser. Det skjer imidlertid også ulykker med hurtigbåter hvert år, og enkelte av disse har potensial til å bli storulykker.

Sikkerheten innen sjøtransport vil i planperioden økes bl.a. gjennom videreutvikling av maritim infrastruktur og tjenester, ved utbygging av farleder og navigasjonsinnretninger og fornying av teknisk utstyr og overvåkingssystem ved trafikksentralene. Merketiltak i hurtigbåtledene for å øke sikkerheten for hurtigbåttrafikken, vil fremdeles bli prioritert.

11.3.2.2 Satsingsområder i perioden

Regjeringen vil i planperioden spesielt prioritere å:

• bedre sjøsikkerheten gjennom styrket maritim trafikkovervåking

• videreutvikle en behovstilpasset navigasjonsinfrastruktur

• etablere BarentsWatch

God overvåking av maritim aktivitet, slik at en kan avdekke avvik fra sikker seilas og respondere på uønskede hendelser, styrker sjøsikkerheten. For overvåking og kontroll med skipstrafikken har Kystverket fem sjøtrafikksentraler. Fire sjøtrafikksentraler dekker særlige risikoutsatte områder i Sør-Norge. Sjøtrafikksentralen i Vardø overvåker sjøtrafikk langs hele kysten som representerer særlig høy risiko og seilaser i trafikkseparasjonssystemene langs kysten. Trafikksentralene innhenter relevant informasjon fra skipenes AIS (Automatic Identification System) og LRIT (Long Range Identification and Tracking), radarovervåking av farvannet, SafeSeaNet meldingssystem og radarsatellitter mv.

De siste årene har overvåking og kommunikasjon mellom land og fartøy økt i omfang, og det pågår nå internasjonale prosesser med sikte på bl.a. bedre integrasjon mellom ulike elektroniske systemer. En slik prosess er arbeidet med e-navigasjon i regi av FNs sjøfartsorganisasjon IMO, som skal munne ut i sikrere navigasjon om bord på skip og bedre assistanse fra landsiden. Resultatene fra de internasjonale prosessene kan medføre behov for endringer i nasjonal infrastruktur.

Identifisering og sporing av skip ved hjelp av AIS-basestasjoner som er etablert langs kysten er i dag det viktigste verktøyet i Kystverkets arbeid med å overvåke sjøtrafikken. Basestasjonene vil nå sin tekniske levealder i planperioden, og det vil være nødvendig å fornye disse. På Svalbard er det noen få AIS-basestasjoner. Kystverket har som et prøveprosjekt etablert AIS-basestasjoner på Bjørnøya og ved Sveagruva. I tillegg er det AIS-basestasjoner i Isfjorden og i Longyearbyen som tilhører Bydrift Longyearbyen.

Bakkebaserte AIS-mottakere har begrenset rekkevidde. Det har i de siste årene vært en økende interesse for nordområdene, og det er en utfordring for Kystverket å framskaffe et helhetlig situasjonsbilde av den maritime aktiviteten i området. Den norske testsatellitten AISSat-1 er viktig i så måte fordi den er i stand til å motta AIS-signaler fra fartøy som befinner seg utenfor rekkevidden til Kystverkets bakkebaserte AIS-mottakere. AIS-satelitten kan imidlertid per i dag ikke levere et kontinuerlig sanntids overvåkingsbilde, og den kan derfor ikke erstatte de bakkebaserte mottakerne i overvåkingen av de kystnære farvannene. Det er derfor viktig at de landbaserte AIS-stasjonene vedlikeholdes og fornyes samtidig som informasjonen fra AIS-satellitter brukes i den sivile overvåkingen av nordområdene og trafikken rundt Svalbard.

Utbygging og drift av navigasjonsinfrastruktur er et grunnleggende virkemiddel for sikker og effektiv sjøtransport i kystnært farvann. Kystverkets navigasjonsinfrastruktur, både de fysiske installasjonene for visuell navigasjon og de elektroniske navigasjonshjelpemidlene, har i dag gjennomgående høy driftssikkerhet sammenliknet med internasjonale anbefalinger. Infrastrukturen utsettes for stor slitasje, og vedlikehold og utskifting av teknisk utstyr er nødvendig for å opprettholde høy driftsikkerhet. Kystverket har vurdert at det er et betydelig behov for vedlikehold knyttet til dagens navigasjonsinnretninger. Samtidig anser Kystverket at det er behov for å vurdere framtidig navigasjonsinfrastruktur for det kystnære farvannet. Kystverket har derfor iverksatt et prosjekt der de vurderer hensiktsmessig framtidig navigasjonsinfrastruktur i alle de om lag 1 075 hoved- og biledene. Kystverket vil i denne sammenheng vurdere om det, basert på vurderinger av sjøsikkerheten, kan gjøres forenklinger i infrastrukturen. Dette arbeidet kan få betydning for vurderinger av behovet for vedlikehold og fordelingen mellom vedlikehold og fornying, særlig i siste del av i planperioden. Det er av stor betydning for sjøsikkerheten at drift, vedlikehold og fornying opprettholder den høye driftssikkerheten for navigasjonsinstallasjonene. Ved utskifting og fornying av navigasjonsinstallasjoner må det også legges vekt på økt levetid og redusert energibruk for installasjonene, for å holde kostnadene til framtidig drift og vedlikehold nede.

Endrede værforhold som følge av klimaendringer er også en utfordring for sjøsikkerhetsarbeidet. Den internasjonale organisasjonen for fyrvesen, IALA (International Association of Marine Aids to Navigation and Lighthouse Authorities) antar at temperaturøkning vil øke risikoen for lynnedslag i faste installasjoner. Navigasjonsinstallasjoner vil også bli påført økte belastninger i områder der bølger kommer fra åpent hav. For å møte disse utfordringene har Kystverket økt dimensjoneringshøyden for navigasjonsinstallasjoner med 20 cm for Vestlandet og 30 cm for Nord-Norge. Etter hvert som navigasjonsinstallasjonene blir byttet ut og tilpasset den nye dimensjoneringshøyden, vil navigasjonsinfrastrukturen være godt rustet til å møte klimaendringene.

Internasjonal skipsfart er en global næring. Norge har en lang tradisjon for å fremme sikker og miljøvennlig skipsfart ved enhetlige og bindende internasjonale reguleringer gjennom deltakelse i FNs sjøfartsorganisasjon IMO. Under ledelse av Nærings- og handelsdepartementet og Sjøfartsdirektoratet, arbeider Norge aktivt for å ivareta norske interesser og påvirke prosessene på et tidlig tidspunkt. Både Fiskeri- og kystdepartementet og Kystverket vil sikre at det i planperioden avsettes tilstrekkelig med ressurser til å bidra til dette arbeidet.

11.3.3 Luftfart

Nullvisjonen er langt på vei en realitet innen luftfarten. Antall alvorlige hendelser og mindre ulykker er svært lavt, og flysikkerhetsnivået i Norge ligger i verdenstoppen. Regjeringen har derfor som mål for planperioden å opprettholde og styrke sikkerhetsnivået innen luftfarten.

Sikkerhetsbegrepet i luftfartssektoren omfatter både tiltak for å redusere ulykker og hendelser i selve flytrafikken (safety) og tiltak mot terror og sabotasje (security). Sistnevnte er nærmere omtalt i kapittel 14.

Det overordende ansvaret for flysikkerheten i Norge ligger hos Samferdselsdepartementet, som øverste myndighet for luftfarten. Myndighetenes oppgaver omfatter bl.a. å utvikle regelverk for flysikkerheten, føre tilsyn med at regelverket blir etterlevd og etterforske ulykker og alvorlige hendelser. Luftfartstilsynet og Statens havarikommisjon for transport, som begge er forvaltningsorgan underlagt Samferdselsdepartementet, er tildelt viktig roller i denne forbindelse.

Sikkerhetsarbeidet i luftfartssektoren blir stadig mer internasjonalisert. Dette gjelder arbeid for å hindre ulykker, forebygge terroranslag og utvikling av regelverk og tilsynsvirksomhet. Det er viktig at det internasjonale regelverket blir tilpasset norske forhold, og det er en prioritert oppgave for Samferdselsdepartementet å følge og påvirke arbeidet i de internasjonale organisasjonene.

Luftfartstilsynet vil i planperioden utvikle en risikobasert tilsynsmetodikk. Tilsynsvirksomheten vil benytte kjent informasjon om hendelser og ulykker for å identifisere områder hvor det er særlig viktig å sette inn ressurser.

I internasjonal sammenheng er risikostyring sentralt i de såkalte statlige flysikkerhetsprogrammene («State Safety Programmes», SSP) som alle medlemmene av ICAO (FNs internasjonale organisasjon for sivil luftfart) er forpliktet til å utarbeide. Et statlig flysikkerhetsprogram er en overordnet plan for hvordan man kan oppnå et akseptabelt sikkerhetsnivå i luftfarten. ICAO-regelverket fastsetter rammene for hva et slikt program skal inneholde og bidrar til en mer effektiv og ensartet måte å sikre et akseptabelt flysikkerhetsnivå også internasjonalt. Med et flysikkerhetsprogram skapes et system for å måle og overvåke om en oppnår det akseptable sikkerhetsnivået som er fastsatt. Regjeringen setter som mål å utvikle et nasjonalt flysikkerhetsprogram. Iverksetting av programmet vil være et viktig bidrag for å videreutvikle og styrke det høye sikkerhetsnivået i luftfarten i planperioden. EU har utarbeidet et eget europeisk flysikkerhetsprogram og en plan som supplerer de nasjonale programmene. Som medlem av EASA (det europeiske luftfartssikkerhetsbyrå) og som følge av EØS-avtalen, vil Norge også bli berørt av det europeiske programmet og den europeiske planen.

Som følge av nye nasjonale myndighetskrav på flysikkerhetsområdet har det de siste årene blitt gjennomført betydelige investeringer knyttet til sikkerhetsanlegg og bygging av nye lysanlegg ved de lokale lufthavnene i Norge. Investeringene gir Norge et moderne lufthavnnett som legger til rette for en sikker avvikling av flytrafikken i planperioden.

I innenlands helikoptervirksomhet har det de siste ti årene vært en kraftig økning i antall flytimer, og det er ventet en ytterligere økning i forbindelse med store nasjonale kraftutbygginger. Ulykkesraten for helikoptre i innenlands trafikk har gått noe ned i perioden 2010–2012, men denne virksomheten har fremdeles en høy ulykkesrisiko sammenliknet med annen luftfart. Luftfartstilsynet har etablert et flysikkerhetsforum for operatører av helikoptre i innenlands trafikk. Forumet skal være en pådriver for myndigheter, kundegrupper og operatører i saker som kan fremme sikkerheten for innlandshelikoptre, og vil også bistå Statens havarikommisjon for transport med ekspertise ved større ulykker. I 2012 ble det utført en sikkerhetsstudie for innenlandsoperasjoner som ble overlevert Samferdselsdepartementet i februar 2013. Studien vil bli lagt til grunn for det videre arbeidet på dette området i planperioden.