14 Forskning og utvikling
14.1 NTNF's forsknings- og utviklingprogram Hurtiggående Fartøy
I perioden 1988-1992 gjennomførte NTNF et nasjonalt forsknings- og utviklingsprogram Hurtiggående Fartøy. Det overordnede mål for programmets virksomhet var større sikkerhet og bedre økonomi ved drift av hurtigbåter. Gjennom programmet er det utviklet ny kunnskap og kompetanse som kan styrke den norske hurtigbåtnæringens konkurranseevne. Programmet ble finansiert ved hjelp av midler fra NTNF og næringen med en budsjettramme på 108 millioner kroner.
Forskningsprogrammet ble etablert bl.a. på bakgrunn av norske hurtigbåtoperatørers behov for sikker og økonomisk drift. Det var behov for å videreutvikle teknologi og kunnskaper for å opprettholde norske hurtigbåtprodusenters andel av verdensmarkedet. Sjøforsvaret hadde behov for ny kunnskap for å utvikle og bygge egnede fartøyer. I tillegg var det interesse for å benytte større hurtiggående fartøy for transport av last.
I løpet av programperioden var det en økende fokusering på sikkerhet ved drift av hurtigbåt. Det ble i større grad fokusert på den menneskelige faktor med vekt på ledelse og holdninger på land og om bord, nasjonalt og internasjonalt regelverk og klassekrav.
I programperioden er det utviklet teknologi, kunnskaper og metoder innen sentrale områder som:
Skrogutforming for optimale fremdrifts- og sjøegenskaper
Systemer for reduksjon av fartøysbevegelser og kontroll av fartøyer
Belastninger på skrog og foilsystemer
Støyreduserende midler
Anvendelse og utnyttelse av nye materialer og konstruksjonsprinsipper for å redusere vekt og derved øke nyttelast
Sikkerhet og pålitelighet for fartøy med systemer og utstyr
Standard broutforming.
Den tekniske utvikling de siste årene har ført til at hurtigbåten har blitt større og fått større fartspotensiale. Videre er fartøyene blitt langt mer teknisk avansert. Dette har i flere tilfeller ført til at driftsutgiftene har økt samtidig som driftssikkerheten har blitt lidende under teknikk som ikke har vært godt nok utprøvd.
Norge har spilt en sentral rolle i utvikling og revisjon av det internasjonale regelverket for hurtigbåter. Resultatene fra programmet har gjort det mulig for Norge å være en betydelig premissleverandør i arbeidet med revisjon av IMO's hurtigbåtkode. Forslaget til nytt internasjonalt regelverk vil sammen med programresultatene og ny kunnskap kunne bidra til økt standardisering av produktene. Dette vil kunne gi hurtigbåtprodusenter bedre mulighet til å ivareta økonomi, sikkerhet og pålitelighet.
I følge programmet vil norske produsenters muligheter for å ta større markedsandeler på det internasjonale marked i tiden fremover avhenge av kvalitet, produktdokumentasjon og pris. Sikkerhet, komfort, pålitelighet, driftsøkonomi og miljø vil være de vesentligste konkurranseelementer. Hurtigbåtindustrien vil i stadig sterkere grad bli stilt overfor de samme krav som flyindustrien også når det gjelder krav til dokumentasjon. Etter innføring av det nye internasjonale regelverket basert på funksjonskrav må byggerne dokumentere operasjonsbegrensninger. Programmet har direkte og indirekte bidratt til styrking av disse konkurransefaktorene i norsk hurtigbåtindustri.
Utvalget er kjent med at MARINTEK i samarbeid med kystrederier og operatører tilsluttet Rederienes Landsforening og Hurtigbåtenes Rederiforbund og Braathens SAFE, arbeider med et program for å videreføre arbeidet i Hurtigbåtprogrammet innen sikkerhet og drift med formål å etablere et internasjonalt europeisk samarbeidsprogram innen dette området.
Utvalget er videre kjent med at MARINTEK og NTH er i ferd med å etablere et 5-års samarbeidsprogram med US Navy og amerikanske universiteter (MIT) og den norske marine. Programmets målsetting er å utvikle internasjonale standarder for sjøbelastninger og operasjonelle begrensninger for hurtiggående fartøy.
14.2 Utvalgets konklusjon og anbefaling
Utvalget ser positivt på det arbeidet som MARINTEK har igangsatt med å etablere et internasjonalt samarbeid.
Når det gjelder fremtidig forskning og hvilke områder som bør prioriteres, vises det til utvalgets konklusjon og anbefaling i pkt. 6.6., hvor det pekes på at den tekniske utvikling har fokusert mye på fart, størrelse og design. Utvalget er av den oppfatning at utvikling av de områder som bedrer driftssikkerhet og økonomi bør prioriteres i årene som kommer. Videre vises det til pkt. 13.4. der utvalget anbefaler at det forskes videre på fremtidige tekniske løsninger for å redusere problemet med utslipp fra hurtigbåt.
For å bedre hurtigbåtbyggernes konkurranseevne kan utvalget tenke seg at det utvikles pakkeløsninger som dekker hele infrastrukturen i forbindelse med hurtigbåtdrift og som kan tilbys nye kjøpere av hurtigbåter.
Pakken kan inneholde bl.a.:
Driftssystem etter IMO's International Ship Management kode
Vedlikeholdsopplegg
Full opplæringspakke med fartøysdel, farvannsdel, ombordtrening og retrening
Navigasjonspakke basert på dGPS (Differensiell Global Positioning System)
Farvannsanalyse (navigasjon risikoanalyse)
Væranalyse av fartsområde med regularitetstall
Bemanningspool
Simulatortrening.
Utvalget foreslår derfor at verftsindustrien og rederinæringen tar initiativ til å etablere en samarbeidsgruppe som kan starte arbeidet med å koordinere og systematisere de enkelte deler i en standard infrastrukturpakke. Sjøfartsdirektoratet, forskningsinstitusjoner og skoleverket bør også delta i gruppen.
Pakken må være koordinert med norske myndighetskrav så langt praktisk mulig slik at norske hurtigbåtredere kan benytte seg av det samme standard opplegget og dermed slippe egenutvikling.