3 Hurtigbåter i Norge

3.1 Innledning

Hurtigbåter kan beskrives som fartøy som kan operere på eller over vannet og som har vidt forskjellige karakteristika i forhold til konvensjonelle deplasementskip.

Karakteristisk for hurtigbåter er at de blir bygget i lette materialer. Videre er de utstyrt med spesielt konstruerte fremdriftsmidler og gitt slik skrogutforming at de er i stand til å operere med større fart enn det som er mulig å oppnå med konvensjonelle skip.

3.2 Historisk utvikling

Det Stavangerske Dampskibsselskab (DSD) og Sandnæs Dampskibs-aktieselskab (SDA) fikk Norges første konsesjon på en hydrofoilrute mellom Stavanger og Bergen i 1959. Hydrofoil-ruten startet opp 15. juli 1960 da H/F VINGTOR ble satt i drift. Forventningene var store. I mange deler av landet ble det foreslått hydrofoilruter, fra Oslofjorden til Troms. Imidlertid var myndighetene restriktive med konsesjoner, og det ble satt sterke begrensninger for bruken av fartøyene.

De første hydrofoilbåtene som ble satt i drift i Norge var bygget i Italia. I perioden 1961–1971 ble det også produsert hydrofoilbåter på lisens i Norge. Hydrofoilkonseptet bygger på et en-skrogsfartøy påmontert foiler. Foilene løfter skroget ut av vannet når det drives fremover. Fartøyet skal således flyte på foilene under fart. Hydrofoilbåtene hadde imidlertid en del driftstekniske problemer, og de var dessuten lite økonomiske i drift.

Det har også vært prøvedrift med luftpute­fartøyer i Norge, men fartøyene og driften av dem var beheftet med store tekniske problemer. Dette førte til at luftputefartøy aldri ble noen suksess i Norge, og det er i dag ingen slike fartøy i drift i norske farvann.

I 70-årene startet flere verft bygging av hurtiggående passasjerbåter av forskjellige typer. Verkstedene utviklet sine egne spesialiteter både når det gjaldt typer og størrelser. I 1971 lanserte Westermoen Hydrofoil A/S en ny fartøystype, westamaranen som er en to-skrogs katamarantype. Med denne fartøystypen begynte en ny epoke i hurtigbåthistorien. Westamaranen passet norske rederier og operatører vesentlig bedre enn både hydrofoilbåter og luftputefartøyer. Den første generasjonen ­westamaraner var ikke så raske som hydrofoil­båtene, men passasjerkapasiteten var større, vedlikeholdet enklere og fartøyene kunne benytte eksisterende kaier uten modifikasjoner. Etterhvert har man fått en ny generasjon katamaraner, annengenerasjonsfartøy, med slanke, symmetriske skrog med hastigheter på 35-40 knop.

I løpet av de siste årene er det utviklet tredjegenerasjons katamaraner med hastigheter opptil 50-60 knop. Dette har vært mulig ved å kombinere en to-skrogs katamaran med luftputeteknologien. Denne koblingen kalles SES (Surface Effect Ships) teknologi, og det snakkes om SES fartøy eller luftputekatamaran.

I 1992 ble de første fartøyene som er basert på Foilcat-konseptet sjøsatt. Dette er to-skrogs katamaraner som er påmontert foiler, og er således en kombinasjon av katamaran­teknologien og hydrofoilteknologien. Det er store forventninger både til SES og Foilcat. Utvalget er kjent med at Sjøforsvaret har under anskaffelse 9 stk. mineryddingsfartøy av SES-type med en marsjfart på ca 22 knop. Fartøyene bygges ved Kværner Mandal.

Innføringen av hurtigbåten har revolusjonert passasjertransporten langs kysten. Hurtigbåtene har gjort det mulig å utvide det eksisterende rutetilbudet og samtidig korte betraktelig ned på reisetiden. Dette har vært med på å opprettholde bosettingsmønsteret i kyst-Norge.

3.3 Verft i Norge

I dag er det flere store og små skipsverft som har spesialisert seg på bygging av hurtigbåter, hovedsakelig lokalisert på Sør- og Vestlandet. De siste årene har også store verftsgrupperinger og industrikonsern gått inn i hurtigbåtindustrien. I tillegg har også utstyrsleverandører som f.eks. produsenter av gear og vripropellanlegg, stoler og lette, brannbestandige materialer kommet inn på markedet. Dette er bedrifter som er konkurransedyktige internasjonalt og blant de ledende i verden.

Antall arbeidsplasser hos norske produsenter har økt fra 750 i 1988/89 til ca. 1.200 pr. 01.01.93. I tillegg kommer et betydelig antall ansatte hos en rekke underleverandører.

3.4 Definisjon av hurtigbåter

Den gruppe av fartøy som utvalget har behandlet faller inn under følgende definisjon:

Fartøy med lettbygget skrog og som skal ha passasjer- eller lasteskipssertifikat og oppnår en hastighet på over 20 knop.

Hurtigbåt er ikke alltid definert slik i gjeldende forskrifter.

Den Internasjonale Maritime Organisasjon (IMO) har i den reviderte Res. A.373(X), hurtigbåtkoden, definert hurtigbåt som fartøy med fart lik eller større enn

V=3,7 x ∇^0,1667

hvor ∇ = maksimum deplasement (m³ ) og v = service hastighet ved maksimum deplasement.

3.5 Fartøystyper

Vi skiller idag vanligvis mellom 6 typer av hurtigbåter:

1. Luftputefartøy (Hovercraft) er en fartøystype som beveger seg på en luftpute som er laget av dens eget fremdriftsmaskineri. Luft som har et overtrykk føres inn mellom fartøyet og vannoverflaten, hvor et skjørt rundt hele fartøyet hindrer luften i å unn­slippe. Under fart er fartøyet 0,3 – 1 meter over vannet. Fremdriften skjer ved luftpropell, vannjet eller vanlig propell.

2. Hydrofoilbåt er et fartøy hvor skroget under fart blir løftet opp av vannet ved hjelp av skråstilte bæreplan (foiler) som holder fartøyet oppe under fart. På den måten blir vannmotstanden vesentlig redusert, det samme gjelder for fartøyets bevegelser i sjøgang.

3. En-skrogs (Monohull) fartøy defineres som hurtigbåt når endel av fartøyets vekt kan bæres dynamisk.

4. Fler-skrogs (Multihull) fartøy; herunder katamaran og trimaran som har henholdsvis 2 og 3 skrog.

5. SES/Luftputekatamaran (Surface effect ship) er en kombinasjon av katamaran og luftputefartøy. Fartøyet har skrog som ikke løfter seg fra vannoverflaten. Luft med overtrykk føres inn mellom de to skrogene på samme måte som på luftputefartøyet.

6. SWATH (Small Waterplane Area Twin Hull) er et to skrogsfartøy med lite vannlinjeareal i kontakt med sjøen under fart.

3.6 Organisasjoner

Hurtigbåtrederiene i Norge er av svært varierende størrelse. Fra en-manns rederier med mindre fartøyer til store rederier som opererer flere og større hurtigbåter.

De aller fleste hurtigbåtrederier er i dag medlem av Rederienes Landsforening (RLF) eller Hurtigbåtenes Rederiforbund (HRF). RLF representerer i hovedsak de større innenlandske rederiene, mens HRF representerer rederier med mindre hurtigbåter. Norges Rederiforbund representerer i hovedsak rederier i utenriksfart. Med utvidet fartsområde for hurtigbåter i fremtiden forventes det at flere av disse vil bli å finne blant Rederiforbundets medlemmer.

De av besetningen som er organisert er medlemmer av følgende sjømannsorganisasjoner: Norsk Sjømannsforbund som representerer den underordnede besetning har ca 350 medlemmer som er engasjert på hurtigbåter. Norsk Styrmandsforening representerer skipsførere og styrmenn. Ca 300 av medlemmene er engasjert i hurtigbåtdrift. Det norske Maskinistforbund organiserer maskinistene. Ca 200 av forbundets medlemmer er engasjert i hurtigbåt drift.

Norges Skibsførerforbund representerer skipsførere i kyst- og utenriksfart. Forbundet har pr. d.d. ingen medlemmer innenfor hurtigbåtdrift.