9 Om verger og deres oppnevnelse - godtgjørelse - inhabilitet

9.1 Innledning

9.1.1 Problemstillingene

Dette avsnittet omhandler spørsmål om de mer formelle sider ved vergerollen og om de personlige krav som bør stilles til en som blir oppnevnt som verge. Om fremgangsmåten ved beslutning om vergemål, se avsnitt 7.

Det er følgende spørsmål som her skal vurderes nærmere:

• om vergefunksjonen skal være en plikt eller en frivillig sak

• hvem som skal oppnevne verge

• hvilke generelle krav som skal settes til den som kan oppnevnes som verge, og om det bør engasjeres faste verger

• vergemålets opphør etter ønske fra vergen og om vergemålet kan fratas ham eller henne

• forholdet når en verge midlertidig er avskåret fra å utføre sine verv; det kan både være fødte og oppnevnte verger

• når en verge er inhabil til å treffe disposisjoner på vegne av den som er under vergemål, og om oppnevnelse av setteverge

• hvorvidt vergen skal ha godtgjørelse for sitt arbeid, dekning av utgifter og tapt arbeidsfortjeneste

Gjeldende rett er fremstilt i tilknytning til utvalgets kommentarer til de enkelte bestemmelser i utkastet.

Ved siden av disse mer formelle sider ved vergen og dennes oppnevnelse, oppstår spørsmålet hvem som i det konkrete tilfellet bør oppnevnes. Her er det særlig spørsmål om ektefelle, samboer eller barn bør være verge, se utk. § 5-3. Hvorvidt pårørende ellers bør oppnevnes, vil bli nærmere drøftet i bemerkningene til utk. § 5-2.

9.1.2 Hvem som beslutter vergemål og oppnevner vergen - gjeldende rett

Etter gjeldende rett er det alltid domstolene som avgjør om en person skal umyndiggjøres, mens det er overformynderiet som treffer beslutning om hjelpevergemål. Det prinsipielle skillet er om vedtaket fratar vedkommende den rettslige handleevne eller ikke.

Vergen oppnevnes etter vgml. § 14 av skifteforvalteren og de to overformynderne i fellesskap. Hvor overformynderiet har fast formann, trer han i stedet for skifteforvalteren. Det vil således alltid være en jurist med på avgjørelsen.

9.1.3 Hvem som beslutter vergemål og oppnevner vergen - utvalgets vurderinger

Utvalget foreslår å videreføre skillet mellom rettens og overformynderiets kompetanse. Når vergemålet ikke medfører tap av den rettslige handleevnen, ser ikke utvalget betenkeligheter ved at avgjørelsen treffes administrativt, se 3.1.3 om de prinsipielle sider ved dette, særlig forholdet til EMK og andre internasjonale forpliktelser. At avgjørelsen skjer administrativt også i de tilfelle den som settes under vergemål ikke har samtykkekompetanse, endrer ikke dette. Her kan bemerkes at dette også er ordningen i Danmark, lovens § 14, mens det i svensk og finsk rett er domstolene som beslutter vergemål også hvor vedkommende ikke fratas den rettslige handleevnen, FB 11: 1, jf. 11:7 og loven § 4 annet ledd.

Ved den omlegging av organiseringen av overformynderiene som utvalget foreslår, blir oppnevnelsen av verge normalt en ren forvaltningssak. Oppnevnelse av skifteforvalteren/den faste formann samt de to valgte overformyndere blir følgelig avløst av en ordning hvor oppnevnelsen foretas av overformynderiet, altså av den administrative instans som administrerer de regionale overformynderier.

9.2 Utvalgets forslag - bemerkninger til de enkelte bestemmelser

Utk. § 5-1 Oppnevnelse av verge

Når det er besluttet vergemål, oppnevnes vergen av det overformynderiet som har kompetanse etter § 4-3. Når retten treffer beslutning om hel eller delvis fratakelse av den rettslige handleevne, kan den også oppnevne vergen hvis han eller hun ikke allerede har en verge.

Reglene om beslutning av vergemål (umyndiggjøring) står i uml. § 14 og om oppnevnelse av hjelpeverge i vgml. § 90 a. Oppnevnelsen av verge i det enkelte tilfelle skjer etter reglene i vgml. § 14.

Det er imidlertid den formelle forskjell mellom umyndiggjørelsesloven og vergemålsloven at umyndiggjørelsesloven begrenser seg til å oppstille vilkår for umyndiggjøring, mens vergeoppnevnelsen skjer etter regler i vgml. § 14. Reglene i § 90 a oppstiller vilkårene for når det kan oppnevnes hjelpeverge - hjelpevergeoppnevnelsen etter § 14 forutsetter ikke en formell, egen beslutning om at vilkårene for hjelpevergemål er tilstede, selv om dette ofte gjøres i praksis. Etter utvalgets syn bør loven formes slik at det klart går frem at det er to beslutninger som skal treffes: Først skal det avgjøres om en person skal settes under vergemål, deretter skal det oppnevnes en verge for ham eller henne.

I vgml. § 14 er det gitt nærmere regler om hvordan vergen oppnevnes eller fritas for vervet, se 9.1.2.

Utvalget foreslår at vergeoppnevnelsen som hovedregel foretas av overformynderiet, som et forvaltningsrettslig enkeltvedtak. Med den generelle kompetanseheving som vil bli en følge av utvalgets forslag til organiseringen av overformynderiet og ved at dette har en jurist som leder, finner utvalget at det er ubetenkelig. Oppnevnelse av verge i det enkelte tilfelle bærer for øvrig lite i seg av en judisiell avgjørelse.

Utvalget forutsetter at den adgang retten har til å oppnevne vergen etter annet punktum - som er nytt - ikke vil bli benyttet i særlig grad. Men det kan tenkes tilfelle hvor det er åpenbart hvem som bør bli oppnevnt, og da kan det være hensiktsmessig og rasjonelt at dette gjøres i forbindelse med avgjørelsen om at vedkommende blir satt under vergemål.

Ved siden av beslutningene om å sette en person under vergemål og oppnevne en verge, skal det tas stilling til omfanget av vergemålet, dvs. hvilken kompetanse vergen skal ha, jf. utk. § 5-2, og bemerkningene til den bestemmelsen.

Utk. § 5-2 Hvem som kan oppnevnes som verge

Som verge kan oppnevnes enhver som er bosatt i Norge, er egnet for vervet og som samtykker i å bli oppnevnt. Har mor eller far skriftlig tilkjennegitt hvem som skal være barnets verge etter vedkommendes død, bør denne velges fremfor andre.

Hvis det er hensiktsmessig, kan det oppnevnes to verger for den som er satt under vergemål. Bestemmelsen i § 2-5 første ledd annet punktum gis tilsvarende anvendelse.

Bestemmelsen svarer til vgml. § 7 første ledd, med visse endringer, bl.a. samtykkekravet.

Etter gjeldende rett er det en plikt til å la seg bli oppnevnt om verge. Med mindre de unntak som er nevnt i vgml. § 9 kan påberopes, kan man ikke nekte å bli oppnevnt. Etter vgml. § 9 første ledd har den som har fylt 60 år rett til å nekte å la seg oppnevne, likeledes den som på grunn av ”sykdom eller svakhet ikke uten stor vanskelighet kan være verge.” Etter vgml. § 9 annet ledd bør den fritas fra oppnevnelse som på ”grunn av annen offentlig tjeneste vil få særlig bryderi med vergemålet”, eller en som ”før er oppnevnt som verge for en umyndig når dette vergemålet er særlig byrdefullt,” eller en som ”på grunn av vergemålet tilsidesetter i vesentlig grad sine egne anliggender.” Som det fremgår av disse bestemmelser, skal det i prinsippet ganske meget til før man kan nekte å la seg oppnevne som verge. Disse bestemmelser gjelder også for oppnevnelse av hjelpeverge, jf. vgml. § 90 c.

Utvalget finner det både prinsipielt og praktisk uholdbart at vergeoppdrag skal anses som et kommunalt tillitsverv (ombud) man har plikt til å påta seg. Et slikt krav anser utvalget at det ikke er mulig å oppstille i dag - det vil neppe være ønskelig med en verge som motsetter seg vervet. Å være verge bør være frivillig. Det gjelder også innen den nærmeste familie. Er det ingen nærstående som vil være verge, må vergen finnes utenfor deres krets.

Utvalget antar at det også i dag er lite aktuelt for overformynderiet å oppnevne en person som verge som ikke ønsker - eller nekter - å påta seg vervet. Med dette vil norsk rett komme på linje med de øvrige nordiske land - plikten ble opphevet i Sverige i 1974, i Finland i 1983 og i Danmark i 1995.

Utvalget foreslår å lovfeste at vedkommende skal samtykke i å bli oppnevnt. Det blir derfor ikke aktuelt å videreføre bestemmelsene i vgml. § 9.

Fylkesmenn, skifteforvaltere, overformyndere, revisorer og desisorer for overformynderiets regnskaper samt lønnede tjenestemenn ved overformynderiene kan ikke oppnevnes som verge i sitt distrikt, vgml. § 8. Forbudet er absolutt, og medfører også at man må si fra seg vergeoppdraget dersom man på et senere tidspunkt blir ansatt i en slik stilling som nevnt. Med distrikt er ment embetsdistrikt. Det må antas at de heller ikke kan oppnevnes som verge for ektefellen eller barn over 18 år.

Utvalget finner at det ikke er grunn til å videreføre denne bestemmelsen. Habilitetsmessige hensyn medfører at denne gruppen normalt ikke vil være egnet for vervet, og en uttrykkelig lovfesting er ikke nødvendig. Hertil kommer at etter utvalgets forslag vil fylkesmenn og skifteforvaltere ikke lenger ha noe med overformynderiet å gjøre, slik at det ikke er noen grunn til på generelt grunnlag å utelukke dem.

I vgml. § 7 er det grunnleggende vilkår for å bli oppnevnt som verge at vedkommende er ”skikket” for vervet. Utvalget har her valgt å bruke kriteriet ”egnet”, uten at det i seg selv innebærer noen realitetsendring. I Sverige er kravet til både den ”gode man”, ”förmyndaren” og ”förvaltaren” at han eller hun må være ”rättrådig, erfaren och i övrigt lämplig...”, FB 11:12. I den danske loven er det ikke oppstilt noen særlige krav til vergen, mens den finske loven i 4 § annet ledd stiller det krav at ”intressebevakaren” skal være en person som er ”lämplig för uppdraget”, og at det ved vurderingen av lempligheten ”skall bland annat beaktas den förslagne intressebevakarens skicklighet och erfarenhet samt uppdragets art och omfattning”. Utvalget antar at det som her sies i den finske loven er momenter som det er naturlig å legge vekt på ved vurderingen av om en person er ”egnet” for vervet.

Kravet om egnethet retter seg til de personlige egenskapene til vergen. Det må kreves at vedkommende innehar nødvendige etiske og moralske holdninger, er motivert for vervet slik at en ikke er i tvil om at oppgaven blir tatt alvorlig, og dessuten at vedkommende innehar vanlige menneske- og samfunnskunnskaper. Vedkommende bør ha egenskaper som gjør at han kan ivareta det konkrete vervet på en god måte. Generelt bør personen ha god kommunikasjonsevne og ha evne til å vurdere den vergetrengendes behov. Det er viktig at vedkommende har lyst og interesse for å påta seg vervet og har evnen til å ta seg fram innen den offentlige forvaltningen. Enkelte oppdrag krever at vergen har særlig kyndighet innenfor et saksområde, for eksempel jus eller økonomi.

Ut over det som fremgår av vgml. § 7, er det i loven ikke gitt anvisninger på hvilke egenskaper den som velges som hjelpeverge skal ha, eller hvem som i det enkelte tilfelle bør velges. Det er således opp til overformynderiets skjønn å ta stilling til hvilke krav en må stille i det enkelte tilfelle. Bestemmelsen i lovens § 7 må imidlertid tolkes slik at det foreligger en plikt for overformynderiet til å vurdere om den aktuelle personen er vederheftig og skikket. Tilsvarende blir det etter utvalgets utkast.

Utvalget har vurdert om det bør lovfestes ytterligere kvalifikasjonskrav til den som skal oppnevnes som verge, særlig hvor vedkommende hentes utenfor de nærståendes krets. Det er åpenbart at vergerollen kan være krevende, og at den stiller krav både til kunnskaper og personlige egenskaper. Men en lovfesting av slike krav finner utvalget lite hensiktsmessig. Rekrutteringen av verger kan i seg selv være et problem, og ”egnetheten” må vurderes individuelt. Utvalget vil her også vise til at med den profesjonalisering av overformynderiene som foreslås, vil opplæringen av vergen kunne styrkes, samtidig som Vergemålstilsynet vil få et generelt ansvar for at en slik opplæring finner sted, og tilsynet vil ved rundskriv og på annen måte arbeide for den nødvendige kvalitetssikring.

I vgml. § 7 femte ledd er det bestemt at en som er umyndig eller har fått oppnevnt hjelpeverge, ikke kan oppnevnes som verge. Utvalget finner ingen grunn til å foreslå denne regelen inntatt i en ny lov. Kravet til ”egnethet” vil i slike tilfelle ikke være oppfylt.

I vgml. § 7 første ledd er det satt som krav til vergen at han eller hun må være ”vederheftig.” I dette ligger i utgangspunktet at den som skal oppnevnes som verge må være solvent - i tradisjonell språkbruk betyr det også at vedkommende er pålitelig. Misligholdte lån, betalingsanmerkninger og lignende, kan tilsi at kravet til vederheftighet ikke er oppfylt. I eldre rett var det også et krav om at den fødte verge skulle være solvent, men det ble opphevet ved vergemålsloven i 1927, men det ble beholdt for de oppnevnte verger.

Utvalget finner ikke grunn til å opprettholde et generelt og ubetinget solvenskrav i lovs form. En person som ikke kan dekke sine økonomiske forpliktelser, er ikke uten videre uskikket som verge. Årsaken til insolvensen, eller en eventuell konkurs, kan være mange, uten noen som helst sammenheng med hans eller hennes evne til på en god måte å fungere som verge. Slike forhold gir i seg selv ikke grunnlag for å betvile vedkommendes hederlighet. Selv om en verge vil forvalte en annens verdier, kan ikke manglende betalingsevne uten videre gi grunn for å tro at han eller hun vil forgripe seg på de midler som står til forvaltning. På den annen side er det åpenbart at en person som ikke er ”vederheftig”, bør vurderes konkret og at det nok bør utvises forsiktighet med å oppnevne vedkommende. Men her vil forholdene variere sterkt fra tilfelle til tilfelle, og vergens mandat vil også være et moment ved vurderingen. Utvalget finner at en oppnevnelse bør bero på om han eller hun til tross for insolvensen kan sies å være ”egnet for vervet”. Når det etter gjeldende rett blir antatt at hvor en verge ikke lenger er ”vederheftig”, skal vedkommende fratas vervet, finner utvalget at dette er et ytterligere argument for ikke å oppstille et slikt ubetinget krav. Skifte av verge kan for en person under vergemål lett bli en unødig belastning.

De spørsmål som er reist her, får en særlig betydning hvor det vil være naturlig at ektefellen (eller barn) oppnevnes som verge. Her bør det ved oppnevnelsen ikke stilles de samme strenge krav til egnethet som ved oppnevnelse av andre. Er ektefellen inhabil - det kan f.eks. være tilfelle hvor overformynder er gift med en som settes under vergemål, må et annet overformynderi overta an-varet for vergemålet - det samme gjelder for oppnevnelsen av vergen. Utvalget finner ikke grunn til å lovfeste dette. Den samme problemstilling er for øvrig aktuelt for den fødte verge.

Etter gjeldende rett må vergen som den overveiende hovedregel være bosatt i den kommune vergemålet føres i, vgml. §§ 11 og 12. Etter vgml. § 13 kan en som bor utenfor kommunen oppnevnes, ”dersom han er villig”. Det er ikke stillet noe krav om norsk statsborgerskap for oppnevnte verger.

Utvalget foreslår ingen særlige krav til hvor vergen bor i landet, eller om norsk statsborgerskap. Det er ingen grunn til å gi føringer på hvor vergen bor i forhold til den som settes under vergemål. De geografiske forhold vil ha betydning for om vedkommende er ”egnet”. Med ”bosatt” menes at vedkommende må ha domisil i Norge.

Det kan hevdes at det prinsipielt ikke bør være noe i veien for at en person som midlertidig oppholder seg i Norge oppnevnes som verge. Dette burde avgjøres konkret og basert på praktiske hensyn; igjen kunne egnetheten være ledetråden. Vgml. §§ 11 og 12 er utformet slik at vergen må være bosatt i Norge, og utvalget har – under en viss tvil – kommet til at dette fortsatt skal kreves.

Når vedkommende må samtykke i oppnevnelse, blir vgml. § 14 overflødig.

Oppsummeringsvis er det tre kumulative vilkår en person må fylle for å bli oppnevnt som verge: Vedkommende må være bosatt i Norge, være egnet til vervet og samtykke i oppnevnelsen.

Når vergen tilfredsstiller de generelle krav til oppnevnelse, oppstår spørsmål om valg av verge i det enkelte tilfellet. Om ektefelle, samboer eller særkullsbarn som verge se utk. § 5-3.

Her er det flere spørsmål som reiser seg. Hvor det er pårørende som er villige til å la seg oppnevne - mange kan være enslige - kan det være et naturlig valg. Forholdet mellom flere pårørende kan være både et positivt og negativt moment; det samme kan være tilfelle hvor vedkommende er i arvingeposisjon. Motsetningsforhold mellom de pårørende bør ikke utelukke en av dem; her vil det spille inn hvem f.eks. av barna som særlig har tatt seg av den vergetrengende før vedkommende blir så svekket at vilkårene for vergemål er oppfylt. Igjen kan avgrensningen av mandatet eliminere mulige motsetningsforhold. Er de pårørende enige om at en av dem blir oppnevnt, vil det ofte være avgjørende. Her bør bemerkes at etter utvalgets forslag skal den vergetrengendes finansielle eiendeler i det vesentlige bli forvaltet av overformynderiet; faren for at de pårørende vil misbruke sin stilling som verge er derfor betydelig mindre enn etter gjeldende rett. Ofte vil pårørende påta seg vervet vederlagsfritt mot dekning av direkte utgifter. I de tilfelle som er omtalt ovenfor i 3.6, og hvor det bl.a. i Sverige foreslås lovfestet en uformell hjelpeordning, kan det være aktuelt å oppnevne nærstående (familie/venner) med mandat nettopp til å ivareta de daglige spørsmål, betaling av regninger, hjelp til selvangivelse m.v. Her kan også vises til at Europarådsrekommandasjonen i prinsipp 5 anbefaler mindre formelle ordninger hvor hjelp kan ytes av familiemedlemmer eller andre, se 4.4. Når utvalget ikke går inn for å lovfeste en slik ordning, se 3.6.2, har det bl.a. sin bakgrunn i at vergeoppnevnelse i de enklere tilfelle, med mandat å ta seg av de daglige gjøremål, praktisk sett like enkelt kan skje uten lovmessig forankring. Og da vil nettopp de pårørende kunne være et naturlig valg.

Et særlig problem oppstår ved valg av verge for et utviklingshemmet barn som blir myndig. Er det da naturlig at en eller begge av foreldrene fortsetter som verge, eller bør det i slike tilfelle oppnevnes en utenforstående? Etter bestemmelsens annet ledd kan det oppnevnes to verger, og det kan være naturlig hvis først foreldrene skal fortsette som verger. Men det kan ha den betenkelighet at det utviklingshemmede barn da ”aldri blir voksent”. Foreldre kan ønske at vedkommende blir boende hjemme, slik at vedkommende ikke får den selvstendighet som en egen bosituasjon kan bidra til. Det er den utviklingshemmedes beste som er avgjørende for vergevalget, noe som kan gjøre det naturlig med en sakkyndig vurdering av det. Også her vil det avgjørende kriterium være hvem som er best egnet for verget; egnetheten må her som ellers vurderes konkret i forhold til den vergetrengendes livssituasjon.

Oppnevning av advokat o.l. som verge, bør ikke skje med mindre vedkommendes økonomi kan bære utgiftene uten noen vesentlig belastning og det i det konkrete tilfelle er nødvendig med sakkyndig bistand til forvaltningen av de eiendeler som ikke skal forvaltes av overformynderiet. Med forbehold for de faste verger, jfr. utk. § 5-4, bør det bare i slike tilfelle oppnevnes en advokat med vanlig salærnivå, og utvalget antar det sjelden vil være aktuelt. At det kan være vanskelig å rekruttere verger, er i seg selv ingen grunn til å oppnevne en advokat med slike godtgjørelser.

Utvalget har ikke funnet grunn til å foreslå en ubetinget regel om at det skal oppnevnes ny verge hvis den som er under vergemål trekker tilbake sitt samtykke til valget av verge, jf. utk. § 3-1 annet ledd. Vedkommendes ønske om ny verge bør tillegges stor vekt. Men dersom overformynderiet likevel finner at det beste for vedkommende er å beholde den verge som er oppnevnt, bør overformynderiet kunne avslå begjæringen om å oppnevne ny verge.

Annet ledd er nytt. Utvalget foreslår her at det åpnes adgang til å oppnevne to verger for en person som er satt under vergemål. Hvorvidt det etter gjeldende rett er adgang til å oppnevne mer enn en verge for en person, er omtvistet. 1 Utvalget finner det naturlig at spørsmålet klargjøres i positiv retning. Det vil neppe ofte være behov for to verger, men det kan lett tenkes at en verge skal ivareta spesielle økonomiske interesser, mens den andre får i oppgave å ivareta de mer personlige sider av vergemålet. En slik mulighet finnes i svensk rett, FB 11: 13, som åpner adgang til ”när omständigheterna motiverar det”, å oppnevne flere gode män og förvaltare.

Som et typisk eksempel på hvor to verger kan være aktuelt, er hvor den som er satt under vergemål har særlige verdier, er medeier i en næringsvirksomhet m.v. som krever særlig innsikt for å forvalte. En slik verge vil imidlertid ofte ikke være egnet til å ta seg av mer dagligdagse gjøremål, og til dette kan det da f.eks. være naturlig å velge en nær slektning til disse.

Med mer enn én oppnevnt verge oppstår spørsmålet om deres mandat kan være sammenfallende, slik at vergene må handle i fellesskap, eller om det alltid bør fastsettes separate mandater, slik at deres kompetanse ikke blir overlappende. Etter utvalgets syn bør dette undergis en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. Det bør derfor ikke oppstilles noen hovedregel om det ene eller andre alternativ. I Sverige heter det i FB 12:12 at hvor det er oppnevnt flere verger, skal vergene handle i fellesskap. Men overformynderen kan beslutte at oppgavene skal fordeles mellom dem, eller at visse disposisjoner kan foretas av en av dem. Blir vergene ikke enige hvor dette kreves, så ”gäller den mening som överförmyndaren biträder”. Utvalget finner som nevnt at sammenfallende kompetanse bør vurderes konkret, uten noen lovpresumsjon for dette. En annen sak er at det etter utvalgets syn nok vil være naturlig at vergene får mandat for hvert sitt område, men at det som er mest hensiktsmessig bør legges til grunn.

Overformynderiet (eller retten) vil således på fritt grunnlag kunne bestemme at de skal handle i fellesskap. I så fall blir situasjonen i utgangspunktet tilsvarende som for foreldre som er felles verger for sine mindreårige barn. Et sammenfallende mandat kan eksempelvis være naturlig hvor den vergetrengendes to barn oppnevnes i fellesskap, eller hvor begge foreldre oppnevnes for et barn som er utviklingshemmet, når barnet fyller 18 år.

Dersom vergene ikke blir enig om en disposisjon som kan være nødvendig for den som er satt under vergemål, kan den ene eller begge bringe spørsmålet inn for overformynderiet, som treffer avgjørelsen, jf utk. § 2-5 første ledd annet punktum, som foreslås gitt tilsvarende anvendelse.

Utk. § 5-3 Ektefelle, samboer, særkullsbarn eller steforeldre som verge

Ektefellen eller samboer kan oppnevnes som verge hvis det må antas å være ubetenkelig. Har den som får oppnevnt verge særkullsbarn, må disse godkjenne oppnevnelsen. Særkullsbarn bør ikke oppnevnes som verge dersom ektefelle eller samboer protesterer mot det.

Paragrafen svarer til vgml. § 7 tredje ledd med visse endringer. Gjeldende regel om at den ektefellen som ikke ønsker å bli oppnevnt, skal fritas, bortfaller som følge av forslaget om samtykke fra den som skal oppnevnes, jf. utk. § 5-2.

Etter gjeldende lov skal ikke ektefellen oppnevnes som verge hvor ”hensynet til den umyndiggjortes tarv krever at en annen oppnevnes.” Dette forbeholdet anses som såpass klart et det ikke skulle være nødvendig å lovfeste det. Utvalget har derfor valgt å bruke ”ubetenkelig” som skjønnstema for når en annen enn ektefellen bør oppnevnes. Heri ligger både at det skal tas hensyn til den vergetrengendes interesser, og andre berettigede interesser, som særlig nærstående måtte ha.

Å oppnevne ektefellen som verge vil være naturlig i mange tilfelle, særlig hvor det er felles barn. Ektefellenes økonomi vil i mange tilfelle være integrert, og det er ofte vanskelig å trekke opp grensene mellom hva den enkelte eier, ektefellene har f.eks. hatt felles bankkonto og bolig og vanlig innbo kan lett være i sameie mellom dem, jf. 3.5.5.1.

I dag - og i fremtiden - vil antallet tilfelle hvor en eller begge ektefeller har særkullsbarn være av et helt annen omfang enn tidligere. Utvalget antar at disse bør samtykke hvor stefar eller stemor er aktuell som verge. Her kan lett forholdet mellom partene være konfliktfylt og med interessemotsetninger. Etter vgml. § 7 fjerde ledd bør ikke stefar eller stemor oppnevnes som verge, ”med mindre der finnes å foreligge særlige grunner til sådan oppnevnelse”. Utvalget foreslår ikke denne bestemmelsen videreført. Hvorvidt en stefar eller stemor bør oppnevnes, bør bero på et konkret skjønn om hva som er best for barnet i den foreliggende situasjon.

Spørsmålet blir i praksis særlig aktuelt i en av to situasjoner:

For det første har vi de tilfelle hvor en av foreldrene er død, og gjenlevende er gift på nytt. I slike tilfelle vil gjenlevende være verge alene, idet det da bare er han eller hun som har foreldreansvaret. Hvor denne ektefellen faller fra, og barnet fortsatt blir boende hos stefar eller stemor, hvilket nok vil være det normale, kan det være naturlig at han eller hun blir oppnevnt som verge frem til det etter barneloven § 38 blir fastsatt hvem som skal ha foreldreansvaret. Blir derimot barnet flyttet til sine besteforeldre (avdødes foreldre), kan dette stille seg annerledes. Familieforholdene vil således her ha betydning, og hvor barnet bor.

For det annet har vi de tilfelle hvor foreldrene er skilt og bare den som faller fra har foreldreansvaret og dermed vergerollen. Det samme gjelder barn av ugifte foreldre og bare moren har foreldreansvaret, jf. barneloven § 35. Her vil ikke foreldrene ha bodd sammen ved dødsfallet, idet avdøde har vært gift på nytt og barnet har bodd sammen med vedkommende forelder og stefar/stemor, jf. barneloven § 38, og den andre av foreldrene får da ikke automatisk foreldreansvaret. Om vedkommende forelder da bør oppnevnes som verge eller dette bør være stefar/stemor, kan det vanskelig oppstilles noen hovedregel om. De konkrete forhold kan være svært forskjellige, alt fra den situasjon at den gjenlevende er uskikket (f.eks. på grunn av narkotikamisbruk) til de tilfelle hvor alt peker i retning av at barnet i femtiden vil bo hos den gjenlevende av foreldrene og ikke hos stemor/stefar.

Hvor det er aktuelt å oppnevne stemor eller stefar, vil denne ofte være inhabil til å representere barnet i arveoppgjøret etter avdøde. Her kan det lett være et motsetningsforhold mellom stefar/stemor og barnet som livsarving etter avdøde.

Siste punktum er nytt. At særkullsbarn oppnevnes som verge, kan lett bli konfliktfylt hvor forholdet mellom særkullsbarnet og steforelderen ikke er godt. Å unngå unødige konflikter innen familien er det felles grunnlag for bestemmelsene i utk. § 5-3. Hvis den vergetrengendes ektefelle eller samboer ikke ønsker særkullsbarnet som verge, bør dette respekteres. At utvalget her har valgt ”bør”-formen, innebærer at protesten ikke ubetinget skal tas til følge hvor forholdene ellers er slik at særkullsbarnet peker seg ut som den som åpenbart er best egnet til å ivareta den vergetrengendes fars eller mors interesser.

Selv om ikke utvalget foreslår det lovfestet, bør man i det hele være varsom med å oppnevne et barn (som er myndig) som verge hvor dette har stesøsken.

Hvis ikke forslaget til utvalgets flertall om at en mindreårig som gifter seg blir myndig blir fulgt opp, jf. utk. § 2-1, vil foreldrene fortsatt være vedkommendes verger. I et slikt tilfelle vil det ikke være grunnlag for med hjemmel i utk. § 5-3 å oppnevne ektefellen som verge i stedet for foreldrene.

Noen tilsvarende bestemmelse er ikke gitt i de øvrige nordiske land.

Utk. § 5-4 Faste verger

Overformynderiet kan engasjere faste verger. Kongen kan gi nærmere bestemmelser om dette.

Bestemmelsen er ny. Den er basert på den erfaring man har i Danmark og dels Finland med henholdsvis faste verger og ”allmänn intressebevakare” jf. for Finland Lag om ordnande av intressebevakningstjänster i förmyndarverksamheten 1. april 1999 2 §, jf. 5 § om nærmere krav til vedkommende. I Sverige finnes det og en lignende ordning, ved at det enkelte steder er etablert ”förvaltarenheter”.

I Danmark ble det ved lovendringen i 1995 åpnet for å engasjere faste verger 2 . Begrunnelsen for dette var først og fremst at det ville lette rekrutteringen av egnede verger, men det ble og vist til at man på den måten ville få en rekke uavhengige spesialister på vergemålsområdet. Det var fra det danske utvalgets side lagt til grunn at særlig advokater skulle ta oppdrag som faste verger.

Ordningen med faste verger har vært vellykket. Danske vergemålsmyndigheter har overfor utvalget oppgitt at om lag 30- 35 % av alle verger som oppnevnes er faste. Disse ansettes av Statsamtet, som også har tilsynet med dem.

I Finland har en i medhold av Lag om ordnande av intressebevakningstjänster i förmyndarverksamheten 1. april 1999 også utviklet et system med profesjonelle verger. I likhet med den danske ordningen er disse et supplement til ”private” verger, dvs. pårørende eller andre nærstående. Også de finske myndigheter er godt fornøyd med ordningen, og ser det som et nødvendig alternativ blant annet i tifeller der det er strid i familien.

I Sverige er det først og fremst private som oppnevnes til god mann og förvaltar. I tillegg har en i enkelte kommuner forvalterenheter med kommunalt ansatte personer som har som oppgave å være god mann eller förvaltar. Ordningen er ikke lovregulert. I noen kommuner er systemet innrettet på eget initiativ. Disse kommunale tjenestemenn brukes særlig ved kompliserte oppdrag, og i tilfeller der det er vanskelig å rekruttere private. Etter det utvalget forstår, vil den svenske utredningen på dette punkt videreføre dagens mulighet til å etablere förvaltarenheter, uten at dette lovfestes.

Også etter gjeldende vergemålslov kan det engasjeres personer som kan ta vergeoppdrag for overformynderiet. Det er ikke noe forbud mot at en person kan være verge eller hjelpeverge for flere. Etter vgml. § 17 er det adgang til å gi vergen vederlag for arbeidet. Bærum overformynderi har fra 2002 og frem til i dag, engasjert to personer til å ta oppdrag som verge eller hjelpeverge for enslige mindreårige asylsøkere. Disse personene er selvstendig næringsdrivende, og fakturerer overformynderiet for de timene som medgår til vergeoppdraget. Utvalget antar at det og i andre overformynderi kan foreligge lignende eller mer uformelle avtaler om faste oppdrag, særlig med advokater som jevnlig tar vergeoppdrag.

Adgangen til å benytte seg av faste verger bør etter utvalgets syn lovfestes. Selv om det vil være mulig å etablere ordninger med faste verger uten uttrykkelig lovfesting, er det ønskelig at det etableres et felles system for faste verger. En slik ordning vil sammen med endringene i organiseringen og krav til kompetanse i overformynderiene, bidra til en nødvendig profesjonalisering av vergemålsarbeidet.

Bakgrunnen for at det er et behov for faste verger, er for det første at det i dag gjennomgående er vanskelig å finne egnede verger og hjelpeverger. Utvalget antar at behovet for verger vil øke, blant annet som følge av en stadig voksende eldrebefolkning og endringer i familiestrukturene. Samtidig er det i befolkningen generelt større velstand, dette vil og gjelde personer med vergebehov. Det bør derfor legges opp til et system hvor alle kan sikres kompetente verger. I dag blir det ofte oppnevnt advokat som verge i de tilfeller der det ikke finnes noen i kretsen rundt den hjelpetrengende som ønsker, eller er skikket til, å være hjelpeverge. Det samme vil ofte være tilfelle der det er uenighet blant de nærstående. Dette er en dyr ordning for den hjelpetrengende, og det er ofte oppdrag som ikke er av en slik art at det er nødvendig med advokat. Utvalget er av den oppfatning at advokat kun bør oppnevnes der det kreves av hensyn til oppdragets art. Utvalget ser likevel ikke bort fra at det vil være advokater som ønsker å ta oppdrag som faste verger, jf. det som er sagt ovenfor om erfaringene i Danmark. Men med mindre oppdraget, eller deler av det, krever juridisk kompetanse, bør de honoreres etter de satser som generelt gjelder for faste verger.

De faste verger skal engasjeres av overformynderiet. Dette synes mest naturlig, da det er det enkelte overformynderi som har kunnskap om hvilke behov som foreligger for verger i det enkelte distrikt.

Det oppstilles ikke noe nærmere krav til kompetanse eller kvalifikasjoner for de faste verger i bestemmelsen. Vilkårene i utk. § 5-2 vil gjelde også for de faste verger, se kommentarene ovenfor. Det overlates til Kongen å bestemme om det skal stilles andre vilkår i tillegg.

Utvalget finner at det bør overlates til Kongen å gi de nærmere retningslinjer om organiseringen av ordningen med faste verger. Det bør gis regler om kvalifikasjoner hos de som engasjeres og om hvilke opplæringsprogram, veiledning og oppfølgning de faste verger skal ha. Det vises her til at Vergemålstilsynet i henhold til utk. § 8-4 skal gi retningslinjer for opplæring og veiledning av alle verger.

Det må og vurderes å etablere et felles avlønningssystem for de faste verger. Det vises i denne sammenheng til utk. § 5-10, hvor utvalget foreslår å lovfeste rett til godtgjørelse for vergeoppdrag. Det vises og til kommentarene til bestemmelsen, der det fremgår at det i dag ikke eksisterer noen faste retningslinjer for eventuell godtgjørelse til verger og hjelpeverger. Utvalget antar at det ikke bør overlates til det enkelte overformynderi å fastsette satsene for de faste verger, og at dette bestemmes i generelle retningslinjer. Utvalget ser det ikke som sin oppgave å si noe om hvilket nivå en godtgjørelse til de faste verger bør ha.

Utk. § 5-5 Vergen kan kreve seg løst fra vervet

En oppnevnt verge kan med rimelig varsel til overformynderiet kreve å bli løst fra vervet som verge. Overformynderiet skal da oppnevne ny verge.

Gjeldende rett inneholder ingen regel om at en oppnevnt verge kan be seg fritatt for vergemålet. Det er selvsagt ikke noe i veien for at vedkommende ber om det, men det vil da være opp til overformynderiet om anmodningen skal imøtekommes, jf. regelen om at man som hovedregel har plikt til å la seg oppnevne som verge.

Når vergeoppdraget etter utvalgets forslag skal være en frivillig sak, er det naturlig at det lovfestes en rett for vergen til etter ønske å bli fritatt for det. Den som er satt under vergemål er som regel lite tjent med at en verge fortsetter i sitt verv når vedkommende ønsker å tre tilbake.

Utk. § 5-6 Fratakelse av vergemålet

Overformynderiet skal frata en oppnevnt verge vervet som verge dersom det vil være til beste for den som er under vergemål. I så fall oppnevnes en ny verge. Dette kan skje av eget tiltak, eller etter begjæring av en som kan begjære vergemål etter § 4-1.

Etter vgml. § 10 første ledd skal vergen fratas vergemålet hvor ”han grovt eller gjentatte ganger forsømmer eller tilsidesetter sine plikter”. Utvalget finner at dette er for strenge krav, og at grunnlaget for å frata en person vergefunksjonen bør utformes noe mer skjønnsmessig, og at terskelen bør senkes. Det er den som er satt under vergemål som skal beskyttes; vergen har i seg selv ingen krav på å fortsette som verge hvor overformynderiet finner at et skifte av verge vil være til beste for den som er satt under vergemål. Utvalget finner derfor at det er tilstrekkelig med en bestemmelse som har sitt utgangspunkt i vgml. § 10 annet ledd, om at det skal oppnevnes en ny verge hvis ”den umyndiges tarv krever det”. Det er åpenbart at dette også fanger opp de tilfelle hvor vergen forsømmer eller tilsidesetter sine plikter.

Utk. § 5-6 svarer i det vesentlige til den danske loven § 12, som dog fortsatt har med et misbrukskriterium. Utvalget finner det overflødig å ha en uttrykkelig bestemmelse om at oppnevnelsen av vergen faller bort hvis vergen kommer under vergemål, slik som i den danske loven § 12 annet ledd. Skjer det, må overformynderiet av eget tiltak løse ham eller henne fra vervet og oppnevne en ny verge.

Etter sin ordlyd og plass i loven, gjelder også vgml. § 10 de fødte verger. Etter utvalgets utkast vil § 5-6 bare gjelde for de oppnevnte verger. Fratakelse av vergemålet for den fødte verge reguleres av utk. § 2-3.

Vgml. § 14 annet ledd gir hjemmel for midlertidig oppnevnelse av verge hvor dette haster. I såfall skjer oppnevnelsen av ”skifteforvalteren eller den faste formann”, og den skal snarest mulig forelegges de valgte overformyndere til godkjennelse. Med utvalgets forslag til organisering av overformynderiet, blir det ikke nødvendig med en slik hjemmel i hastesaker.

Utk. § 5-7 Midlertidig oppnevnelse av verge

Midlertidig oppnevnelse av verge kan skje hvor en verge ikke kan utføre sine oppgaver for en viss tid eller for visse saker, eller hvor det medfører betydelige problemer for vergen å utføre dem.

Den midlertidige vergens kompetanse skal fremgå av oppnevnelsen.

Etter vgml. § 16 første ledd skal det oppnevnes en hjelpeverge for den umyndige hvis vergen antas ikke å kunne ”vareta den umyndiges tarv for en viss tid eller for visse saker”, eller vergen ikke kan gjøre det ”uten større vanskelighet eller bekostning”. Bestemmelsen gjelder både fødte verger og oppnevnte verger, idet det i annet ledd sies at hvor begge foreldre er verger, kan det bestemmes at ”den annen ektefelle skal føre vergemålet alene”.

Utk. § 5-7 gjelder bare for oppnevnte verger, idet utk. § 2-2 første ledd annet punktum gjelder for de fødte verger. Hjelpevergebegrepet brukes ikke i utvalgets utkast, og man har funnet at ”verge” er en tilstrekkelig betegnelse. Innenfor sitt mandat vil da den midlertidige vergen fungere i stedet for den faste vergen.

Vergen kan være ute av stand til å utføre sine oppgaver i en viss tid ved reisefravær, sykdom m.v. Hvor tidsperioden må antas å bli langvarig, bør det - alt etter omstendighetene - vurderes om det er mer formålstjenlig å oppnevne en ny fast verge. Her vil bl.a. vergens egen vurdering spille inn, og det syn den som er under vergemål måtte ha, hvor vedkommende har evne til å forstå hva det dreier seg om. Også pårørende som nevnt i utk. § 4-12 er det naturlig å innhente en uttalelse fra.

Også i ”visse saker” kan vergen ha problemer med å utføre sitt oppdrag. Hvor det er inhabilitet som er årsaken til dette, skal det oppnevnes setteverge, jfr. utk. § 5-8. Men en sakstype kan være slik at det kreves spesialkompetanse for å vurdere og disponere i saken, noe som kan løses ved en midlertidig verge for vedkommende sak. Her vil det være en glidende overgang til det siste alternativ - at det vil volde betydelige problemer å utføre en sak eller sakstype. Problemet kan referere seg til både kompetanse eller arbeidets omfang. I slike tilfeller vil den faste vergen og den midlertidige vergen fungere på hvert sitt område.

I det konkrete tilfelle bør det som nevnt vurderes om det skal oppnevnes en midlertidig verge etter utk. § 5-7, eller en ny fast verge etter utk. § 5-2 annet ledd med et begrenset mandat. Valget har neppe særlig praktisk betydning, idet vergens funksjon og forholdet til den andre vergen vil fremgå av mandatet uavhengig av den nye vergens oppnevnelsesgrunnlag.

Utk. § 5-8 Vergens inhabilitet

En verge er inhabil til å handle for den som er under vergemål når

1. han eller hun selv eller

2. ektefelle eller forlovede eller samboer eller

3. en slektning eller besvogret i nedstigende linje, oppstigende linje eller i første sidelinje eller

4. noen vergen representerer har en interesse som strider mot interessene til den som er under vergemål.

En far eller mor kan som verge for eget barn ivareta dets tarv overfor andre av sine barn eller andre slektninger eller besvogrede.

Bestemmelsen svarer i omredigert form til vgml. § 15 første ledd, men det foreslås én endring. Samboer er føyd til, noe som er i tråd med de fleste andre regelverk som omhandler inhabilitet. Samboerens søsken må regnes som besvogret.

Utvalget finner ikke grunn til i loven å ha nærmere bestemmelser om når en verge er inhabil, og har beholdt ordet ”handle” i gjeldende lov. Den danske lovens § 47 bestemmer at det skal oppnevnes en ”særlig verge” hvor vergen skal ”indgå en retshandel” med den som er under vergemål eller hvor ”deres interesser i et retsforhold i øvrigt” er motstridende. Dette er for så vidt en dekkende presisering av en inhabilitetsgrunn.

Inhabilitet vil foreligge ikke bare i de tilfelle hvor den som er under vergemål er umyndig (mindreårig), eller fratatt den rettslige handleevne på det aktuelle området. Oppnevnelse av setteverge kan også være nødvendig hvor den som er satt under vergemål har sin rettslige handleevne i behold, og vergen ”handler” på dennes vegne.

Som eksempler på inhabilitet kan nevnes som presisert i den danske bestemmelsen, at det skal inngås en forpliktende avtale i et økonomisk forhold mellom vergen og den som er satt under vergemål. Praktisk her er lån fra en mindreårig til vergen i forbindelse med erverv av bolig hvor de begge skal bo.

Inhabilitet kan videre være aktuelt ved dødsfall. Hvor vergen og umyndig er arving i samme bo, vil de ofte begge ha felles interesser, selv om det ikke alltid er tilfelle. Skal et dødsbo skiftes privat - og det er i dag det vanlige - må vergen skriftlig samtykke i det, skifteloven § 79. Allerede her ligger en konflikt, særlig hvor det er den ene av foreldrene som er død, og den gjenlevende ikke kan eller ikke ønsker å sitte i uskiftet bo. Hvor den gjenlevende overtar ansvaret for avdødes forpliktelser, vil det være den gjenlevende ektefellen som står for skiftet. Utover arveavgiftsmeldingen til skattefogden, skjer det ingen kontroll med gjennomføringen av det private skiftet. Skifteretten kan ikke fremtvinge et offentlig skifte. Etter fast praksis, men det er det ingen hjemmel for, sender skattefogden melding om arv til umyndige til vedkommende overformynderi. Men denne meldingen er i seg selv ingen garanti for at oppgjøret har gitt den som er under vergemål (normalt en mindreårig) det han eller hun rettelig har krav på i arv. Etter skifteloven § 84 annet ledd kan imidlertid ”overformynderi og verge på en umyndig loddeiers vegne” kreve offentlig skifte”. Dette kan også gjøres etter at det private skiftet er avsluttet.

Hvor en som er umyndig er arving i et dødsbo, er det vergen som under skiftebehandlingen representerer ”den umyndige og har på dennes vegne de rettigheter som tilkommer en loddeier”, skifteloven § 79 annet punktum. 3 Hjelpevergen har de samme rettigheter med mindre representasjon under skifte ikke omfattes av hjelpevergens mandat. Hvor vergen ikke er arving i boet, vil han eller hun i utgangspunktet ikke være inhabil. Er vergen også arving, må inhabilitetsspørsmålet vurderes konkret.

Vernet for den umyndige ligger i at skifteretten skriftlig skal varsle overformynderiet om når et dødsbo med umyndige arvinger skiftes privat, skifteloven § 79 første ledd annet punktum. 4 Hvorvidt overformynderiet da skal foreta seg noe mer, må vurderes konkret. Hvor gjenlevende vurderes som inhabil, må det oppnevnes en setteverge, som kan føre den nødvendige kontroll med at den umyndiges arv sikres, og midlene blir overført til overformynderiets forvaltning hvor det kreves.

Ønsker en gjenlevende ektefelle å overta et bo i uskifte, skal etter arveloven § 15 ”skifteretten syte for at det blir oppnemnt setterverje”. Etter det utvalget har fått opplyst, blir i praksis setteverge oppnevnt i varierende grad. Tidligere skulle gjen-levendes ”uskiftesøknad” underskrives av arvingene, og da var det naturlig at en setteverge underskrev på den umyndiges vegne. Den ”uskifte-begjæring” som gjenlevende i dag sender skifteretten, skal imidlertid ikke lenger underskrives av avdødes arvinger. Det er således i forbindelse med uskiftets åpning ikke behov for noen til å underskrive begjæringen på den umyndiges vegne. Etter vgml. § 27 skal hvor det er umyndige arvinger, overformynderne sammen med vergene ”i den utstrekning det anses nødvendig”, gjennomgå ”de boer som en gjenlevende ektefelle har overtatt i uskifte”. Det heter også at gjenlevende plikter å gi de opplysninger som trengs for kontroll med forvaltningen av boet. Vgml. § 27 synes å forutsette av settevergens funksjonstid skal løpe frem til arvingen blir myndig.

Den gjennomgåelse som vgml. § 27 pålegger overformynderiet og vergen å foreta, følges ikke i særlig grad opp i praksis. Forklaringen på dette kan ligge i at gjenlevende råder som en eier over boet, jf. arveloven § 18, og for så vidt kan forbruke det hele til eget beste.

Det kan videre bli aktuelt å vurdere samtykke i uskifte med steforeldre, jf. arveloven § 10. Her vil normalt den andre av foreldrene være født verge, eller det vil være oppnevnt en egen verge for særkullsbarna. Selv om arveloven § 10 sier at det er overformynderiet som skal gi et slikt samtykke til uskifte, må dette forstås dit hen at vergen også må være med på avgjørelsen. Utvalget vil her bemerke at hvor vergen ønsker å gi slikt samtykke, bør det normalt aksepteres.

Et annet tilfelle hvor vergen kan være inhabil, er hvor en av foreldrene omkommer ved en erstatningsbetingende handling, og den gjenlevende ektefellen og barna søker erstatning for tap av forsørger. Dette kan særlig være aktuelt ved ulykker, som bilulykker. I slike tilfelle utmåles det normalt en samlet forsørgertapserstatning, og erstatningsbeløpet fordeles deretter mellom de etterlatte, jf. eksempelvis Rt. 1998 s. 639. I denne dommen fremgår det at gjenlevendes ektefelle og barnets setteverge for Høyesterett var enige om fordelingen med 2/3 på ektemannen og 1/3 på barnet, mens de underordnede retter hadde tilkjent barnet betydelig mer enn faren.

Annet ledd viderefører vgml. § 15 første ledd annen setning. Utvalget finner ikke grunn til endringer her.

Utk. § 5-9 Setteverge

Hvor en verge er inhabil oppnevnes det en setteverge. Settevergens mandat skal begrenses til de forhold som gjør vergen inhabil.

Bestemmelsen tar utgangspunkt i vgml. § 15 annet ledd. Det kan være behov for setteverge både hvor vergen er født verge og oppnevnt verge, idet inhabilitetsreglene er de samme for begge grupper av verger. Utvalget har beholdt begrepet setteverge som brukes i gjeldende rett. Det er et innarbeidet begrep, og utvalget finner det naturlig fortsatt å ha en særskilt betegnelse for den som oppnevnes som verge fordi den faste vergen er inhabil. ”Sette” er for øvrig en vanlig betegnelse for slike tilfelle, f.eks. tales det om ”settedommer” hvor den ordinære dommer er inhabil.

Settevergens funksjoner og kompetanse vil være begrenset til å handle på de områder som inhabiliteten gjelder.

I vgml. § 15 heter det videre at settevergen oppnevnes i den kommune hvor vergen trengs. Utvalget finner det unødvendig med en uttrykkelig bestemmelse om dette, idet det følger av utk. § 4-1 at vergen skal oppnevnes av overformynderiet hvor vedkommende har sin faste bopel, eller hvor han oppholder seg. Det kan vanskelig tenkes tilfelle hvor det ikke er i dette overformynderiets område hvor vergen trengs.

Utk. § 5-10 Vergens godtgjørelse mv.

Vergen har krav på godtgjørelse for sitt arbeid som verge og rett til å få sine nødvendige utgifter dekket av den han eller hun er verge for. Er vergen forelder, barn, ektefelle eller samboer til den som er under vergemål, kan godtgjørelse for arbeid bare gis hvor særlige grunner taler for det. Hvor den vergetrengende ikke har midler, eller bare midler som er nødvendig til personlig bruk, dekker overformynderiet vergens godtgjørelse og utgifter.

Kongen gir nærmere regler her.

Etter vgml. § 17 første ledd har ”Vergen krav på å få dekket nødvendige utlegg”. Vergen kan videre, hvor det er rimelig”, få dekket tapt arbeidsfortjeneste ”eller få vederlag for arbeidet som verge”. Det er ”overformynderne” som avgjør kravet. Regelen gjelder både for de fødte og oppnevnte verger.

Reglene om godtgjørelse til verger er i den senere tid blitt utvidet - først ved lovrevisjonen i 1972, se Ot. prp. nr. 44 (1971-72) s. 37 flg., og ytterligere i 1990, se Ot. prp. nr. 45 (1989-90) s. 28 flg.

Mens nødvendige utlegg således skal refunderes, er det opp til overformyndernes skjønn å avgjøre om og i hvilken utstrekning vergen skal få dekket tapt arbeidsfortjeneste og eller vederlag for arbeidet. Det foreligger ingen generelle retningslinjer verken for hva som skal forstås med ”nødvendige” utlegg, og heller ikke for den skjønnsmessige vurdering om tapt arbeidsfortjeneste og vederlag. Etter de opplysninger utvalget har innhentet, er praksis meget varierende. Det synes som om det bare i unntakstilfelle gis erstatning for tapt arbeidsfortjeneste og vederlag for arbeidet, noe som også ble påpekt i Ot. prp. nr. 45 (1989-90) s. 29. Dette kan illustreres med praksis om godtgjørelse til vergen for enslige mindreårige asylsøkere, hvor noen overformyndere yter vederlag for arbeidet, mens andre ikke gjør det. Vederlagets størrelse vil også variere. Da utgiftene her blir dekket over kommunens budsjett, kan hensynet til kommuneøkonomien spille en viss rolle for overformyndernes vurdering.

Den restriktive holdning til å godtgjøre vergen, har nok utgangspunkt i det syn at vergeoppdrag var en samfunnsplikt som ikke skulle være lønnet. Etter utvalgets syn kan denne linjen ikke opprettholdes i samme omfang som tidligere. Utvidelsen i 1990 ble særlig begrunnet med at det kunne være nødvendig å betale en godtgjørelse hvis det var ”nødvendig for å få verger”, Ot. prp. nr. 45 (1989-90) s. 29. Dette hensynet er for så vidt fremdeles relevant. Men grunnleggende for utvalgets syn er at vergerollen i dag ikke i like stor grad som tidligere skal baseres på veldedighet.

Om begrunnelsen for endringene i 1990 heter det i Ot. prp. nr. 45 (1989-90) s. 29:

”Formuleringen” i den utstrekning det er rimelig” i første ledd annet punktum, forutsettes da å kunne nyttes som en begrensning både mht om dekning overhodet skal gis om mht. kravets størrelse. Ved den generelle ”kan”-regel blir reglene smidigere også for tapt arbeidsfortjeneste. Regelen vil som tidligere gjelde både for fødte og oppnevnte verger. Men departementet antar at det oftere vil fremstille seg som rimelig å tilstå oppnevnte verger dekning for tapt arbeidsfortjeneste og vederlag enn for fødte verger. For oppnevnte verger vil det for øvrig gjennomgående være naturlig å avklare retningslinjene for godtgjøring ved oppnevningen. Departementet håper i det hele at forslaget vil gi en praktisk anvendbar og rimelig regel som dekker overformynderienes forskjellige behov.”

Etter det utvalget kan se, ledet ikke endringene i 1990 til noen vesentlige endringer i praksis.

I de øvrige nordiske land er reglene om dekning av utgifter, tapt arbeidsfortjeneste noe forskjellig. Etter den danske loven § 32 kan vergen få nødvendige utlegg dekket og i den utstrekning det er rimelig, vederlag for sitt arbeid; bestemmelsen har hatt ”den seneste udformning af den norske regel som forbillede”. 5 Men i bemerkningene til bestemmelsen legges føringer som går lenger enn norsk praksis i å gi utgiftsdekning og vederlag for vergeoppdraget. Med den praksis man nå har i Danmark med faste verger i mange tilfelle, ytes det godtgjørelse. Det fremgår klart av de danske forarbeider at hovedregelen skal være at det skal betales honorar hvor vergen hentes utenfor de pårørendes krets. 6

I Sverige er regelen at vergen har krav på godtgjørelse for sitt arbeid. FB 12:16 lyder slik: ”Förordnade förmyndare, god man och förvaltare har rätt til ett skäligt arvode för uppdraget och ersättning för de utgifter som har varit skäligen påkallede för uppdragets fullgörelse”. Det er overformynderen som treffer beslutning om betalingen. Om foreldre som er verger, sies det i FB 12:17 at de - ”om det finnes särskilda skäl” - har rett til godtgjørelse for forvaltningen av den mindreåriges eiendom. Finsk rett ligger nær opp til svensk rett, også der er hovedregelen av det skal betales godtgjørelse for vergeoppdraget, jf. den finske loven § 44.

Oppsummeringsvis ligger de øvrige nordiske land nær opp til hverandre, og regelen er at den oppnevnte verge skal honoreres, særlig hvor han eller hun hentes utenfor de pårørendes krets.

Utvalgets syn er i samsvar med dette.

I praksis er det ved en del overformynderier ikke sjelden at advokater oppnevnes som verger, og at en advokat kan være verge for flere som er satt under vergemål. I slike tilfelle avtales det gjerne en godtgjøring som ligger på 700-800 kroner timen. Som nevnt i bemerkningene til utk. § 5-2, bør verger med en slik ekspertise og godtgjørelsesnivå bare oppnevnes hvor det klart er et slikt sakkyndig behov.

Etter vgml. § 17 annet ledd skal ”utgifter etter første ledd dekkes av den umyndiges midler”. Regelen gjelder også for hjelpeverger, vgml. § 90c. Det er først hvor den umyndige ikke har midler eller hvis overformynderne enstemmig finner at de er ”for ubetydelige”, at utgiftene dekkes av kommunen, vgml. § 17 annet ledd i.f. Dette er også forholdet i de øvrige nordiske land.

Utvalget ser ingen grunn til å foreslå endringer her. Men ved at staten etter utvalgets forslag vil være ansvarlig for overformynderiene og bære kostnadene ved deres drift, se kapittel 12 , kan det spørres om også utgiftsdekningen for det enkelte vergemål også skal bæres av staten, eller om det fortsatt skal dekkes av den kommune der den vergetrengende bor. Med en viss rett kan det hevdes at slike utgifter er en del av den enkelte kommunes sosialutgifter til svakstilte grupper. Utvalget ser dette utgiftsspørsmål som utpreget politisk, men vil likevel anbefale at utgiftene bæres av overformynderiet, altså staten.

Annet ledd gir hjemmel for Kongen til å fastsette nærmere regler om godtgjøringen. Det man særlig her tenker på er de faste verger og andre som har flere vergeoppdrag og disse nærmest blir en del av disses inntektskilder. Hvordan standardgodtgjørelsen da skal fastsettes, må vurderes nærmere. Men slike regler må også gi rom for de tilfelle hvor det er behov for en særskilt avtale om vergens godtgjørelse hvor denne besitter en nødvendig ekspertise som det er hensiktsmessig at den som er under vergemål kjøper til vanlig pris.

Utk. § 5-11 Politiattest

Den som oppnevnes som verge for en mindre-årig skal legge frem politiattest som skal vise om vedkommende er siktet, tiltalt, ilagt forelegg eller dømt for brudd på straffeloven §§ 193, 194, 195, 196, 197, 199, 200 annet ledd, 201 bokstav c og 204 første ledd bokstav d.

Den som er ilagt forelegg eller dømt for overtredelse som nevnt i første ledd kan ikke oppnevnes som verge for en mindreårig.

Bestemmelsen er ny. Det er ikke i gjeldende rett noe krav om politiattest for å bli oppnevnt som en verge for en mindreårig. Utvalget finner det riktig at det blir satt et slikt krav. Den bestemmelsen som utvalget foreslår, er hentet fra barnevernloven § 6-10. Oppnevnelse av verge for en mindreårig er ikke upraktisk, se utk. § 2-2 og bemerkningene til den bestemmelsen.