10 Vergens oppgaver

10.1 Innledning - vergens rolle

Vergens oppgaver er blant de mest sentrale problemområder som utvalget har vurdert. Reglene her vil i det alt vesentlige være de samme for de fødte verger og de oppnevnte verger. Vergen er lovlig stedfortreder for den som er under vergemål innen rammen av det mandat vergen har fått. For de mindreårige er funksjonen som verge knyttet til foreldreansvaret, og det er dette som trekker rammen for foreldrenes rettigheter og plikter på det personlige området. Reglene her er gitt i barneloven, og i enkelte andre lover, se nærmere 3.2.2. For de fødte verger er mandatet generelt når det gjelder den mindreåriges økonomiske forhold, jf. barneloven § 30 fjerde ledd, hvor det heter at om retten til ”å ta avgjerd for barnet i økonomiske tilhøve gjeld reglane i verjemålslova....”. I det hele er den fødte vergen uten videre den mindreåriges representant på både det personlige og økonomiske området - kompetansen er generell. For de mindreårige blir derfor oppgaven for vergemålslovgningen å trekke opp forholdet mellom de mindreåriges og vergens råderett på det økonomiske området. Dette er gjort i utkastets annet kapittel. Men reglene der må suppleres med regler om vergens forvaltning av den mindreåriges eiendeler. Disse reglene om eiendomsforvaltningen er i gjeldende rett i det vesentlige de samme for de mindreårige, umyndiggjorte og for de som har fått oppnevnt hjelpeverge. De er tatt inn i vgml. kapittel 5, som har overskriften ”Vergers rådighet og plikter”. og har sin parallell i den danske loven kap. 4 om ”Værgens beføyelser og pligter”, og i den svenske loven, jf. FB 12 kap. om alminnelige regler for ”förmyndares, goda mäns och förvaltares verksamhet”.

De mindreåriges stilling skiller seg fra stillingen til de som er satt under vergemål ved at de normalt har to verger, nemlig begge foreldre. Om situasjonen hvor disse ikke blir enig, se utk. § 2-5 og kommentarene til denne bestemmelsen.

Grunnlaget for den oppnevnte verges kompetanse ligger i det mandat vergen har fått ved oppnevnelsen. Dette trekker også opp rammene for de områder hvor han kan opptre som lovlig stedfortreder for den som er under vergemål. Mandatets omfang og rekkevidde vil ikke skape problemer hvor det er avgrenset til bestemte disposisjoner, f.eks. fungere som lovlig stedfortreder i rettssak eller forvalte en bestemt eiendom. Det samme er tilfelle hvor mandatet er generelt, dvs. at vergen skal ivareta vedkommendes interesser på det personlige og økonomiske området. Er det begrenset til enten det økonomiske eller det personlige området oppstår det visse avgrensningsspørsmål som i enkelttilfelle kan by på tvil, se 3.3.8.

Utvalgets understrekning av det minste middels prinsipp som ledetråd ved mandatets utforming, kan medføre situasjoner hvor vedkommende som er satt under vergemål ikke har noen verge som kan disponere eller ta avgjørelser i en konkret situasjon. Som nevnt i 3.2.3, skal det i en rekke tilfeller oppnevnes ”hjelpeverge” hvis vedkommende ikke har noen hjelpeverge og vedkommende selv ikke har handleevne, se 7.5. I slike tilfelle vil mandatet måtte utvides for at vergen skal få den nødvendige kompetanse, eller det kan oppnevnes en verge som får mandat til å treffe avgjørelser den første vergen ikke har kompetanse til.

Vergens rolle har for det først en side mot den som er satt under vergemål, og det er den vesentligste. Vergens grunnleggende forpliktelse overfor ham eller henne er å ivareta vedkommendes interesser innen den ramme mandatet setter, jf. utk. § 6-1. I denne forbindelse kan vergen treffe disposisjoner som er rettslig bindende for den som er under vergemål. Dette er uttrykt i utk. § 6-2. Vergen skal skjøtte sitt verv etter beste evne, noe det imidlertid ikke synes nødvendig å gi uttrykk for i lovteksten. Dette innebærer at vergen aktivt skal virke til beste for den som er under vergemål. Kommer vergen til at mandatet setter for snevre rammer for vervet, bør det vurderes å utvide mandatet, noe vergen etter utkastet har kompetanse til å foreslå, jf. utk. § 4-1. Hvor den som er under vergemål har evne til å forstå sin situasjon, bør vergen holde vedkommende orientert om spørsmål som må antas å ha interesse for ham eller henne. Dette er særlig praktisk overfor mindreårige, ikke minst når de nærmer seg myndighetsalderen, og vedkommende skal høres før det treffes beslutninger av betydning, jf. utk. §§ 2-4, 6-3 og 6-4.

Selv om ikke utvalget foreslår det lovfestet, vil vergen - og forsåvidt også overformynderiet - ha opplysningsplikt overfor den som er under vergemål i alle spørsmål som gjelder vergens utførelse av sine oppgaver. Ønsker vedkommende innsyn i økonomiske forhold, kan ikke vergen nekte å opplyse om det. For overformynderiets del følger en slik plikt av vedkommendes stilling som part, jf. fvl. § 2 e, og innsynsretten følger av fvl. § 18.

Vergens forvaltning av aktiva har både en side til den som er under vergemål og til overformynderiet. Overformynderiet har i denne sammenheng tre funksjoner. Det skal overta forvaltningen av finansielle eiendeler, i en rekke tilfelle kreves det dettes samtykke til en disposisjon vergen ønsker å treffe, og føre et tilsyn med vergens virksomhet. Eiendeler skal forvaltes til beste for den som er under vergemål, og brukes til vedkommendes beste. Oppsparing er ikke i seg selv noe mål hvor den som er under vergemål har behov for midler til nødvendig forbruk og til livsutfoldelse for øvrig.

10.2 Gjeldende rett

10.2.1 Generelt - vergemålslovens regler - vergens kompetanse

10.2.1.1 Utgangspunkt og hovedregel

De generelle regler om vergens oppgaver og kompetanse, er gitt i vergemålsloven, kapittel 5. Her til kommer at det i en rekke andre lover er oppstilt regler om vergens funksjoner, se om disse 3.2.2.

Hovedregelen følger av vgml. § 38: ”Vergen handler på den umyndiges vegne i formuessaker...”. Det er således vergen som handler på den umyndiges vegne i hans økonomiske forhold, og som styrer den umyndiges midler i den grad dette ikke hører til overformynderiet eller den umyndige selv, jf. vgml. kapittel 4. Vergens kompetanse er en følge av at den umyndige ikke selv kan råde over egne midler eller binde seg ved rettshandler, jf. vgml. § 2, med mindre det er særskilt hjemmel for det.

Dersom ingen har foreldreansvaret for en mindreårig, skal vergen etter vgml. § 39 treffe beslutninger om hans eller hennes ”underhold, oppfostring og opplæring.” Vergen får således ikke alle foreldreansvarets funksjoner. Er en umyndiggjort ute av stand til å ”dra forsvarlig omsorg for sig, skal vergen gjøre det”, vgml. § 39 annet ledd.

Den som har fått oppnevnt hjelpeverge, har i utgangspunktet fortsatt sin rettslige handleevne i behold. Men ved hjelpevergeoppnevnelsen har hjelpevergen den samme kompetanse som vergen for den som er under vergemål, se nærmere 3.3.3. Da flertallet av de som får oppnevnt hjelpeverge rent faktisk ikke har rettslig handleevne, innebærer oppnevnelsen at vedkommende gjennom vergen fortsatt kan treffe rettslige disposisjoner. Er mandatet gjort generelt, blir det da liten forskjell mellom en verge og en hjelpeverges stilling og kompetanse.

10.2.1.2 Den umyndige skal høres

Er den umyndige over 14 år, skal vergen høre hva den umyndige har å si før det fattes beslutninger om økonomiske forhold, vgml. § 40. Vergen bør etter en konkret vurdering også høre yngre mindreårige, hvor det synes tilrådelig. Er det andre som har foreldreansvaret eller den daglige omsorgen for den umyndige, skal vergen også rådføre seg med disse så langt det er mulig. Tilsvarende skal vergen rådføre seg med ektefellen dersom den umyndige er gift. Selv om bestemmelsen kan peke i retning av at den bare gjelder for mindreårige, er det ikke tvilsomt at høringsplikten også gjelder for voksne som er satt under vergemål.

10.2.1.3 Forvaltningen av midler

Den umyndiges ”penger, bankinnskott, obligasjoner, andre pengekrav, livspoliser, aksjer og andre andeler i selskaper med begrenset ansvar” skal som hovedregel forvaltes av overformynderiet, vgml. § 62. Andre eiendeler, fast eiendom og løsøre, næringssvirksomhet m.v., faller etter dette under vergens tilsyn og forvaltning. Se nærmere om gjeldende rett her 10.2.1.3.

10.2.1.4 Bruken av midler

Avkastningen av den umyndiges midler kan disponeres av vergen til dekning av den ”umyndiges nødvendige utgifter”. Et eventuelt overskudd skal betales inn til overformynderiet, vgml. § 44 første ledd. Avkastningen kan komme fra midler som vergen mottar på vegne av den umyndige, eller fra midler som forvaltes av overformynderiet. Nødvendige utgifter vil være det som trengs til den umyndiges underhold, oppdragelse og utdanning. I tillegg vil også utgifter til ferie, rekreasjon, drift og vedlikehold av fast eiendom, vedlikehold og oppbevaring av innbo og løsøre og forsikringspremier være omfattet, jf. vgml. § 52. Er det snakk om store inntekter kan overformynderiet fastsette et beløp som vergen ikke må overskride, se § 44 annet ledd. Skulle inntektene ikke strekke til, er det hjemmel for å bruke av den umyndiges kapital, jf. § 44 tredje ledd.

Overskytende midler som vergen disponerer og som det ikke er nødvendig å ha i kasse til utbetalinger, skal settes inn i bank på den umyndiges navn, vgml. § 53.

I den utstrekning vergen finner det forsvarlig, kan den umyndige få midler til egen rådighet for å sørge for sine behov, vgml. § 45.

Etter vgml. § 43 skal vergen sørge for at midler som skal forvaltes av overformynderiet, blir sendt til dette. Ansvaret kan imidlertid i visse tilfeller ligge til skifteforvalteren eller en annen offentlig tjenestemann, f.eks. skattefogden.

Vgml. § 54 forbyr vergen å gjøre seg noen fordel av at han styrer den umyndiges midler. Utover utlegg for nødvendige utgifter, et eventuelt vederlag for tapt arbeidsfortjeneste og et mulig vergehonorar, har ikke vergen krav på noen godtgjørelse, med mindre overformynderiet samtykker i det, vgml. § 17. Har vergen beregnet seg en urettmessig godtgjørelse, vil det påligge overformynderiet å kreve beløpet tilbakebetalt.

Vergen er pliktig til å gjøre fast eiendom, som ikke selges, inntektsbringende, vgml. § 50. Vanligvis bør dette skje ved bortleie eller bortforpaktning. I § 50 annet ledd er oppregnet en del disposisjoner over den faste eiendom som krever overformynderiets samtykke. Dette er ellers rådighetsutøvelser som vergen naturlig skulle ha rett til å foreta i arbeidet med å gjøre eiendommen inntektsbringende.

10.2.1.5 Når overformynderiet må samtykke i en disposisjon

I de tilfeller som omhandles i vgml. §§ 46-50, og §§ 55-60 trenger vergen overformynderiets samtykke for å foreta formuesdisposisjoner på vegne av den umyndige.

Overformynderiets samtykke er nødvendig for at en umyndiggjort skal gis tillatelse til å drive ”en viss ervervsvirksomhet på egen hånd”, se § 46. Tillatelsen som gis av overformynderiet kan trekkes tilbake, og det blir da opp til vergen og overformynderiet i fellesskap å avgjøre om driften skal fortsette for den umyndiges regning, jf. § 46 siste ledd. I tilfelle disse ikke blir enige, skal fylkesmannen treffe avgjørelsen.

Dersom en person som blir umyndiggjort er innehaver av eller deltager i en ervervsvirksomhet, og han ikke er skikket til å drive denne på egen hånd, vil det være vergen og overformynderiet som i henhold til § 46 siste ledd avgjør en eventuell videre drift, jf. vgml. § 47.

En umyndig kan ved arvefall få mulighet til å overta ervervsvirksomhet helt eller delvis, vgml. § 48. Får vergen enstemmig samtykke av overformynderiet, kan vergen drive eller delta i virksomheten for den umyndiges regning. Vergen kan også på den umyndiges vegne overta aksjer i et selskap som dannes for å fortsette virksomheten.

Videre er det etter vgml. § 49 nødvendig med overformynderiets enstemmige samtykke dersom vergen vil selge en fast eiendom som tilhører en umyndig. Tilsvarende gjelder ved salg av rettigheter som ligger til eiendommen. Salg bør ikke skje dersom de umyndige selv vil ha bruk for eiendommen enten det er som grunnlag for næringsvirksomhet eller ut fra rent personlige forhold. Det må vurderes om utleie/forpaktning eller annen inntekt kan skaffes på eiendommen og er en bedre løsning hensett til eierens egen helse, evner, økonomi og interesser. Overformynderiets samtykke til salg gis under forutsetning av at det skjer på det åpne marked til best mulig pris og på betryggende vis. Normalt kreves det at salg skjer gjennom autorisert eiendomsmegler. Kjøpekontrakt og skjøte underskrives av vergen og overformynderiet før tinglysing.

Har den umyndige ”odelsrett eller annen løsningsrett til fast eiendom” må overformynderiet samtykke for at vergen skal kunne gjøre retten gjeldende eller frafalle den, vgml. § 58. Bestemmelsen gjelder uten hensyn til om løsningen skal iverksettes ved hjelp av midler under overformynderiets forvaltning eller på annen måte. Det er en forutsetning at vergen skal påse at frister i forbindelse med løsningsrettigheter ikke løper ut før spørsmålet om å bruke dem har vært forelagt overformynderiet til avgjørelse. En odelsfraskrivelse kan skje mot eller uten vederlag. Dersom en verge begjærer fraskrivelse i egen interesse, må det oppnevnes setteverge. Ved vurderingen av om samtykke skal gis, må overformynderiet ta utgangspunkt i hva som er det beste for barnet, og det må vurderes om det kan tenkes at barnet senere kan få lyst og mulighet til å overta gården. Momenter ved vurderingen er blant annet barnets alder og tilknytning til gården samt innløsningsreglene i odelsloven kapittel X. Etter odelsloven § 25 kan en fraskrive all odelsrett til eiendommen, eller kun i forhold til en bestemt kjøper. En odelsfraskrivelse som er generell vil utelukke enhver mulighet for senere odelsløsning. Fraskrivelsen av løsningsrett i forhold til en bestemt kjøper med dårligere odelsrett medfører at odelsretten senere kan gjøres gjeldende dersom eiendommen selges ut av slekten.

Etter vgml. § 55 har vergen som hovedregel ikke adgang til stifte gjeld på vegne av den umyndige eller pantsette hans eiendeler uten overformynderiets samtykke. Overformynderiets samtykke er imidlertid ikke påkrevet dersom det er snakk om nødvendige disposisjoner av hensyn til den umyndiges underhold eller oppfostring, hvor det dreier seg om disposisjoner som er vanlige i forbindelse med fast eiendom som drives av vergen for den umyndiges regning, jf. §§ 47 og 48, eller hvor det er tale om å oppta utdanningslån for mindreårige fra statlig låneinstitusjon. For øvrig er det ikke adgang for verge eller overformynderiet å pådra den umyndige kausjonsansvar, samt å stille hans eller hennes eiendeler som sikkerhet for andres gjeld.

Vergen må etter vgml. § 56 ikke gi ”gaver eller stønader” av den umyndiges midler i videre omfang enn god skikk og bruk krever. Er den umyndige over 15 år kreves dennes samtykke, og hvis det gjelder større beløp, må vergen også ha samtykke fra overformynderiet. Gaven må imidlertid også da ligge innenfor hva ”god skikk og bruk krever”. I første rekke tar bestemmelsen sikte på gaver ved spesielle anledninger, for eksempel fødselsdager, konfirmasjon, bryllup og lignende. Hvor stort beløp man kan benytte til gaver vil blant annet bero på den vergetrengendes økonomi og egne behov, tilknytningen til mottakeren av gaven og i hvilken anledning gaven skal gis. Hensynet til den vergetrengende tilsier at vergen legger seg på en forsiktig linje, både i forhold til når gaver skal gis, og med hvilket beløp.

Spørsmål om arveforskudd skal gis vurderes etter gjeldende praksis også etter vgml. § 56, og må derfor ligge innenfor hva ”god skikk og bruk krever”. Momenter i vurderingen er hva som er den vergetrengendes nåværende og fremtidige behov, og det må sørges for gode marginer slik at bl.a. uforutsette behov også vil la seg dekke. I spesielle tilfeller må det kunne anses som i samsvar med ”god skikk og bruk” å gi forskudd på arv, hvis det foreligger et tungtveiende behov hos en livsarving eller at man har særlige sikre holdepunkter for å anta at arvelater ville ha gitt en ytelse til den aktuelle arving, jf. Justisdepartementets håndbok for overformynderiene (G-0198) s. 72-79.

Etter vgml. § 57 avgjør overformynderiet om gave i form av fast eiendom, skip, skipspart eller aksje som ikke er fullt innbetalt, skal mottas av den umyndige. Overformynderiet kan både avslå gaven og beslutte å motta den uten at vergen og den umyndige er enige. Andre typer gaver kan vergen motta uten overformynderiets medvirkning. Ønsker vergen å avslå gaven, må spørsmålet imidlertid forelegges overformynderiet.

Etter vgml. § 59 kan fast eiendom erverves når vergen og overformynderiet enstemmig finner at det foreligger særlige grunner, og kjøpet i tillegg er økonomisk gunstig. Særlig grunn kan foreligge når kjøpet skjer for å skaffe bolig til den umyndige og hans familie, eller hvor den umyndige trenger eiendommen til næringsvirksomhet eller lignende.

Endelig kreves overformynderiets samtykke når det skal erverves livsforsikring, livrente eller føderåd som vil være til gagn for den umyndige, vgml. § 60.

Overformynderiets samtykke er imidlertid ikke påkrevet dersom det er tale om nødvendige disposisjoner av hensyn til den umyndiges underhold eller oppfostring, hvor det dreier seg om handlinger som er vanlige i forbindelse med fast eiendom som drives av vergen for den umyndiges regning, vgml. §§ 47 og 48, eller å oppta utdanningslån for mindreårige fra statlig låneinstitusjon. Overformynderiets samtykke er videre nødvendig hvor vergen ønsker å gi ut gaver eller stønader av den umyndiges midler som beløpsmessig ikke samsvarer med god skikk og bruk. Er den umyndige over 15 år, kreves hans samtykke.

I tillegg til at vergen i de ovennevnte tilfeller må innhente overformynderiets samtykke, plikter han i henhold til vgml. § 61 så vidt mulig å rådføre seg med overformynderiet når han er i tvil eller når det gjelder avgjørelser av særlig stor betydning for den umyndiges økonomi. Bestemmelsen innebærer ikke at vergen kan overlate avgjørelser til overformynderiet, og heller ikke at en avtale blir ugyldig om vergen på forhånd ikke har rådført seg med overformynderiet.

10.2.1.6 Særlig om løsøre

Etter § 51 avgjør overformynderiet på egen hånd om løsøre skal selges eller ikke, eller om det skal leies bort. Vergen og den umyndige selv, eventuelt andre som er nevnt i vgml. § 40, bør imidlertid rådspørres før beslutninger tas. Spørsmålet om løsøre skal selges eller ikke, vil først og fremst avhenge av om den umyndige eller dennes familie har behov for løsøret til sitt personlige bruk, om det skaffer inntekt eller om det er nødvendig i den umyndiges næringsvirksomhet. Dersom løsøret med fordel kan oppbevares uten risiko for ødeleggelse og uten for store omkostninger, skal også fremtidige forhold tas i betraktning.

10.2.2 Vergens og overformynderiets oppgaver etter særlovgivningen

I likhet med overformynderiet er også vergen tillagt kompetanse og oppgaver i lovgivningen ellers. Disse er nærmere behandlet 3.2.2.

10.3 Utvalgets vurderinger

10.3.1 Innledning

Etter utvalgets syn bør en ny vergemålslov bygge videre på det regelverk som i dag er gitt i vgml. kapittel 5. Utvalget vil imidlertid på en del punkter foreslå mindre endringer i en del bestemmelser, og disse vil bli nærmere begrunnet i bemerkningene til de enkelte paragrafene.

Som nærmere vurdert ovenfor, mener utvalget at loven bør gjennomføre den linje at vergen i alle tilfelle disponerer, men at enkelte disposisjoner for å være gyldige må ha overformynderiets samtykke. At overformynderiet etter gjeldende rett kan treffe visse disposisjoner på egen hånd, som f.eks. salg av løsøre, finner utvalget umotivert.

Etter gjeldende rett er vergemålsloven kapittel 5 utformet med sikte på verger for umyndige, dvs. mindreårige og umyndiggjorte. Ved vgml. § 90 c er de fleste, men ikke alle, bestemmelsene her gjort gjeldende for hjelpevergen, se 3.3.3. Som nærmere begrunnet der, er utkastet utformet slik at bestemmelsene i kapittel 6 også gjelder for hvor den som er satt under vergemål ikke er fratatt den rettslige handleevnen. Da den som settes under vergemål i flertallet av tilfelle også i fremtiden antas ikke å ville bli fratatt den rettslige handleevnen, bør loven avspeile dette. At en stor del av disse på grunn av sin tilstand likevel ikke har rettslig handleevne, støtter utvalgets opplegg her.

Etter sin karakter vil kapittel 6 i det alt vesentlige ha betydning for disposisjoner av økonomisk karakter.

10.3.2 Vergemål uten fratakelse av handleevnen

Det store flertall av de som settes under vergemål, vil som nevnt ikke være fratatt sin rettslige handleevne. Dette er for så vidt situasjonen ved hjelpevergmål etter gjeldende rett. Mange av disse antas å mangle samtykkekompetanse, og mangler følgelig i stor grad rettslig handleevne på grunn av sin tilstand.

Med mindre vedkommendes tilstand er slik at han eller hun er ute av stand til å treffe rettslige disposisjoner, finner utvalget det klart at det uttrykkelig bør fremgå av loven at vergen ikke kan handle uten at vedkommende er hørt, og at vergen ikke kan disponere mot vedkommendes protest. Dette antas å være i overensstemmelse med gjeldende rett. At hjelpevergemål er brukt som en slags ”snik-umyndiggjøring” 7.5.3 og at midler ved en rekke overformynderier nærmest automatisk blir satt under overformynderiets forvaltning, har vesentlige betenkeligheter. Som det fremgår der, er ikke samtykke til å bli satt under vergemål etter utk. § 3-1 å betrakte som en form for selvumyndiggjøring og en ”blankofullmakt” til verge og overformynderi til å disponere på vedkommendes vegne. Den som er satt under vergemål og som har den rettslige handleevne i behold, har fortsatt full råderett, på det økonomiske og personlige plan, og vergen og overformynderi må handle ut fra dette. Hvis f.eks. verge og overformynderi er enige om å avhende en fast eiendom, kan ikke det gjøres hvis den som er under vergemål og ikke fratatt den rettslige handleevne motsetter seg det. Tilsvarende vil vedkommende selv kunne avhende eiendommen; det kan ikke verge eller overformynderi hindre uten at vedkommende fratas handleevnen etter utk. § 3-3. Ønsker vedkommende i et slikt tilfelle å rådføre seg med vergen, kan vergen gi de råd han finner riktig, uten at overformynderiet bringes inn i bildet. Dette kan heller ikke hindres ved at det tinglyses en erklæring om vergemålet - til det kreves i tilfelle samtykke fra den som er under vergemål. Slik tinglysing godtas i dag uten samtykke, og kan bety en faktisk hindring for vedkommende til på egen hånd å disponere over eiendommen. Etter utvalgets syn er det ikke adgang til etter gjeldende rett uten vedkommendes samtykke å tinglyse en slik erklæring så lenge eieren har den rettslige handleevnen i behold. Tilsvarende gjelder de øvrige bestemmelser, som f.eks. for gaver, gjeldsstiftelse m.v. En som ikke er fratatt den rettslige handleevne kan således fritt oppta lån og treffe andre disposisjoner, med mindre hans eller hennes tilstand er som beskrevet i utk. § 9-6.

Reglene i utk. kapittel 6 må tolkes mot denne bakgrunn. Men det må understrekes at det nok i flertallet av tilfelle vil den som er satt under vergemål på grunn av sin tilstand ikke være i stand til å ta standpunkt til de spørsmål som måtte oppstå, og da vil vergen/overformynderiet stå fritt ved sine vurderinger om hva som best tjener den vedkommendes interesser. I slike tilfelle, som i praksis nok vil være i flertall, vil vergen ha kompetanse til å handle innenfor sitt mandat med bindende virkning for den som er under vergemål.

Vergens oppgaver i økonomiske forhold vil således både avhenge av mandatet, formuens størrelse og sammensetning, og dessuten om det er snakk om vergemål for barn eller voksne. Ved vergemål for mindreårige, vil oppgaven for vergen først og fremst være å beholde formuen mest mulig intakt frem til barnet blir myndig, med mindre barnets tarv tilsier noe annet. Ved vergemål for voksne, vil det derimot være riktig å bruke av midlene til beste for den det gjelder. Oppsparing blir ikke her noe mål i seg selv, og bevaring av verdier av hensyn til arvingene, kan aldri gå foran bruk til beste for den som er under vergemål. Om situasjonen hvor det foreligger et testament som bestemmer hvordan eiendeler skal fordeles etter vedkommendes død, se 10.3.3.

Omadressering av post reiser vanskelige vurderingsspørsmål. Å få post til det sted man oppholder seg, er en sentral del av ens privatliv. Å bli fratatt retten til post, og dermed retten til å nekte vergen å åpne posten, kan lett støte an mot Europarådsrekommandasjonens prinsipp 9 om respekt for den voksnes ønsker og følelser. Det kan etter utvalgets syn i utgangspunktet bare være et begrenset behov for at post skal omadresseres til vergen, med mindre vedkommendes tilstand er slik at posten ikke vil bety noe. Utover disse tilfelle vil mange oppleve det som en krenkelse av ens verdighet ikke selv å være den som mottar posten. I det overveiende flertall av tilfelle antar utvalget at det ikke medfører skadevirkninger av betydning om vergen ikke får posten direkte til seg. Avtaler med bank om automatisk betaling av de faste regninger vil sørge for at disse dekkes ved forfall. Det er heller ikke noe i veien for at vergen varsler bestemte avsendere om at han eller hun bør få posten tilsendt direkte.

Etter det utvalget har fått opplyst fra Posten Norge, kan verge/hjelpeverge fylle ut en dertil bestemt blankett, og i underskrevet stand vedlagt vergebeskikkelsen sende den til postkontoret. Dette kan også skje pr. fax eller ved bestilling på telefon. Fødselsnummer på vergen/hjelpevergen og på den som er satt under vergemål må da oppgis. Samtykke eller underskrift fra den som settes under vergemål, kreves ikke.

Etter utvalgets syn tilfredsstiller ikke disse rutiner de krav som bør stilles for omadressering av post for en som settes under vergemål.

Det som her er sagt om omadressering av post, gjelder ikke for mindreårige. 1

10.3.3 Hvorvidt eiendeler (fast eiendom, løsøre m.v) bør omgjøres til kontanter eller andre finansielle eiendeler

Et sentralt og vanskelig spørsmål er om eller når det bør foretas avhendelse av eiendeler for omgjøring til kontanter eller andre finansielle eiendeler. En som er under vergemål kan eie eiendeler av ulik karakter, fast eiendom, innbo og annet løsøre (bil, båt, kunstgjenstander, smykker), ulike former for næringsvirksomhet m.v. Dette er særlig praktisk for voksne som settes under vergemål, men kan også være aktuelt for mindreårige som kan ha ervervet eiendeler ved arv eller gave. For de eldre, ikke minst de demente, vil evnen til å nyttiggjøre seg mange eiendeler ikke lenger være til stede.

Ved disse vurderinger må det legges avgjørende vekt på vedkommende persons interesser, økonomisk og emosjonelt, så vel i forhold til slekt og familie, arvinger og andre som står vedkommende nær. Som et utgangspunkt vil det være naturlig å videreføre forvaltningen av eiendelene slik de befant seg forut for vergemålet. I praksis vil dette medføre at man hvor det er praktisk mulig og økonomisk forsvarlig og gjennomførbart, fortsatt lar eiendelene bli i vedkommendes eie. Dette forutsetter imidlertid at vedkommende ikke har behov for de midler som salg vil innbringe, og dette er også en forutsetning for den følgende drøftelse.

Et annet generelt synspunkt ved vurderingen av om avhendelse bør finne sted, er hensynet til hva som må antas å være den formodede vilje til den som er under vergemål. Hvis vedkommende kan gi uttrykk for sin mening, skal denne legges til grunn, jf. utk.§§ 6-3 og 6-4. Ellers må man foreta en helhetsvurdering av situasjonen, hvor tidligere bruk og hva man i sin alminnelighet må anta et personer i vedkommendes situasjon normalt vil ønske. Av interesse er her at den svenske utreder foreslår en tilføyelse i FB 12:3, hvor det heter at formyndere, gode menn og forvaltere skal ”beakta” den enkeltes egen uttrykte eller formodede vilje. Utvalget antar at dette også må legges til grunn i norsk rett, selv om det ikke uttrykkes i lovs form.

Ikke sjelden har den som er under vergemål liten interesse av å beholde fast eiendom eller løsøre, eller det kan være direkte i strid med vedkommendes interesser og behov å beholde slike eiendeler. For eksempel kan den som er satt under vergemål gjennom arv være blitt part i et sameie, erverve aksjer eller andeler i forretningsdrift, hvor det ikke nødvendigvis vil være i den umyndiges interesse å delta som passiv investor. Spesielt bør man være oppmerksom på forholdet dersom det ikke oppnås forsvarlig avkastning eller investeringen er risikoutsatt.

Det kan lett tenkes tilfelle hvor en person som får oppnevnt verge på grunn av sviktende helse, eier en bil eller en båt m.v. som vedkommende ikke kan nyttiggjøre seg. Det bør da gjennomføres et salg med mindre det synes klart at det er i den vergetrengendes interesse å beholde gjenstanden, for eksempel for utlån eller utleie til nærstående, til bruk av nærstående til vedkommendes egen interesse eller fordi den som er satt under vergemål har en følelsesmessig tilknytning til eiendelen. Slike synspunkter kan også anføres for fast eiendom, kunst m.v. Dersom det er overveiende sannsynlig at eieren på grunn av eiendommens beskaffenhet eller beliggenhet, vedkommendes helsesituasjon eller andre forhold, ikke vil kunne gjøre seg nytte av eiendommen, og eieren heller ikke har noen tilknytning til eiendommen eller ønske om at familien skal beholde den, kan det være naturlig å vurdere eiendommen som en hvilken som helst finansinvestering. Dersom andre familiemedlemmer gjør seg nytte av eiendommen, bør ikke dette kunne skje på bekostning av interessene til den som er under vergemål. På den annen side bør det legges vekt på hvordan eiendommen har vært disponert før eieren ble satt under vergemål. Dersom han eller hun tidligere har ønsket at eiendommen skulle kunne disponeres for eksempel vederlagsfritt av nærstående, bør dette tillegges vekt. Et feriested som familien har brukt i årevis, vil det som regel være naturlig at barna - som normalt er voksne - fortsatt får benytte vederlagsfritt. Hvorvidt utgiftene til eiendommen fortsatt skal bestrides av den som er under vegemål, må også avgjøres konkret.

Eiendeler kan i mange tilfelle ha vært i familien i generasjoner, f.eks. smykker, kunstgjenstander o.l., som det er naturlig går i arv når den som er satt under vergemål faller fra. Her kan ikke hensynet til avkastning ved salg begrunne en avhendelse. Den affeksjonsverdi som knytter seg til mange eiendeler, bør det med det samme forhold også tas hensyn til. Hvor salg fremstår som riktig, bør de pårørende normalt høres, og salg til en eller flere av disse kan være et alternativ til salg på det åpne marked.

Når personer med nedsatt funksjonsdyktighet gjennom arv eller på annen måte erverver fast eiendom, bør det legges vesentlig vekt på hvorvidt eller i hvilken grad hans eller hennes interesser ivaretas best ved at nærstående gjør bruk av eiendommen sammen med vedkommende. Dette vil i første rekke være aktuelt ved erverv av fritids- eller boligeiendom som er egnet til bruk for vedkommende. Det samme vil gjelde for en mindreårig, men her vil imidlertid også hensynet til mulig fremtidig bruk og interesser måtte tillegges betydelig vekt.

Dersom det ikke kan antas at det er i eierens interesse, verken økonomisk eller emosjonelt, å beholde den faste eiendommen, bør den selges eller leies ut til markedsriktig leie.

Ved varig bruk, for eksempel når nærstående bebor eller på annen måte nyttiggjør seg fast eiendom tilhørende den som er under vergemål, bør det gis kompensasjon i form av leie som man antar den som er under vergemål ville funnet rimelig, da også tatt i betraktning det hensyn vedkommende ville tatt til andre nærstående som ikke benytter eiendommen. Tilsvarende bør skje ved varig eller sporadisk bruk av fritidseiendom eller forretningseiendom som en mindreårig eller vergetrengende er medeier i, men ikke gjør bruk av.

Når det gjelder løsøre, bør tilsvarende vurderinger legges til grunn.

Spesielle forhold har man hvor eiendom eller leilighet inklusive innbo har vært brukt av ektefeller/samboere i fellesskap, og hvor den ene – den som settes under vergemål – kommer på alders/sykehjem. I slike tilfelle bør det bare unntaksvis bli tale om et salg som medfører at den andre ektefellen/samboer mister hjemmet.

I forhold til løsøre vil det enkelte ganger bli spørsmål om hvorvidt enkelte gjenstander representerer en klar affeksjonsverdi. Dette ligger ikke alltid klart i dagen, men kontakt med vedkommendes nærstående vil i en viss grad kunne avklare en slik mulighet. Her er det ikke bare tale om affeksjonsverdi for den som er satt under vergemål, men også for familien/slekten. Man bør f.eks. ikke avhende verdigjenstander som har vært i familiens eie i generasjoner, med mindre vedkommende har behov for midler til eget forbruk.

Nærstående til en person som har fått verge på grunn av demens, vil kunne hevde at vedkommende ut fra deres vurdering ville ha disponert på en bestemt måte dersom vedkommende hadde vært frisk. I slike sammenhenger vil det kunne eksistere interessekonflikter mellom den vergetrengende og en eller flere nærstående. Det må imidlertid, slik utvalget ser det, legges avgjørende vekt på den umyndiges interesser, økonomisk så vel som emosjonelt, i forhold til nærstående, arvinger og andre interessenter.

Tilsvarende vurdering bør foretas for andre eiendeler som ikke har en direkte bruksverdi eller affeksjonsverdi. At salg vil gjøre forvaltningen av hans eller hennes midler enklere, mer oversiktlig og mindre tidkrevende, anser utvalget bare bør spille en sekundær rolle. Hvor f.eks. møbler ikke selges, men settes på lager, f.eks. etter ønske av de pårørende, må det vurderes om disse bør betale det dette koster.

Hvor årsaken til at vedkommende settes under vergemål kan antas å være av forbigående karakter, må man være særdeles varsom med salg av eiendeler. Som det fremgår av fremstillingen i 7.4, er bedrings- og helbredelsesmulighetene for en rekke sinnslidelser gode.

Hvor det foreligger et testament hvor den som er under vergemål har bestemt hvordan eiendeler skal fordeles, må det som er sagt ovenfor vurderes i lys av dette. Utvalget vil peke på at salg av eiendeler kan gjøre et testament uvirksomt, idet eiendeler da ikke er i boet ved vedkommendes død. En gjenstandslegatar har i et slikt tilfelle som utgangspunkt ikke krav på en tilsvarende verdi, jf. arveloven § 66 nr. 4. At testamentariske bestemmelser vil få en vesentlig betydning for salgsspørsmålet, finner utvalget lite tvilsomt. Her er det tale om respekt for vedkommendes ønsker.

For øvrig vises til bemerkningene nedenfor til utk. § 6-14.

10.4 Nordisk rett

De spørsmål som reguleres i utk. kapittel 6, er også underlagt særskilte regler i de øvrige nordiske land. I Danmark inneholder i motsetning til de øvrige land ikke vergemålsloven disse reglene; de er gitt i Justitsministeriets bekendtgørelse nr. 1177 av 13. desember 1996, forkortet Bek. Den danske loven kap. 4 gir imidlertid de generelle utgangspunkter, jf. for Sveriges del FB 12 kap. og for finsk rett loven 5 kapittel.

Utvalget finner ikke grunn til å gå i detalj i beskrivelsen av annen nordisk rett i disse spørsmål, men vil trekke opp visse hovedlinjer. Enkeltspørsmål vil bli nærmere omtalt i bemerkningene til de enkelte paragrafene, hvor utvalget vil trekke frem de rettssammenligninger som kan ha betydning for vurderingen av hvordan norsk rett bør utformes.

Utgangspunktet er i alle de nordiske land generelle bestemmelser om at vergen (”intressebevakaren”, den ”gode man”, ”förvaltaren”) skal forvalte vedkommendes aktiva og representere ham eller henne i forhold som vedrører formuen, FB 12: 1, jf. FB 12: 2, hvoretter den gode mann og forvalteren innenfor sitt mandat skal ”bevaka rätten för de personer som de företräder, förvalta deras tillgångar och sörja för deras person”.

Etter den finske loven 29 §, skal intressebevakaren representere hovedmannen i rettshandlinger som gjelder hovedmannens eiendom og økonomiske anliggender. Dette utgangspunktet modifiseres av begrensninger som kan fremgå av mandatet, samt av bestemmelser i lag om förmyndarverksamhet eller i lovgivningen ellers. Svensk rett særpreges ved at det er gitt særlige regler om forvaltningen av en mindreårigs midler hvor foreldrene er verger, se FB 13 kap. Er verdiene under 8 ganger ”basbeloppet” - våren 2004 noe over 310 000 kroner - bestemmer foreldrene selv hvordan de skal plasseres og forvaltes, FB § 13: 2.

Den danske loven kap. 4 gjelder i utgangspunktet alle typer vergemål, men for samvergemål etter lovens § 7, og for vergemål for gifte personer etter § 33 første ledd, gjelder kun noen av reglene. Det er ikke særegler for foreldre som verger for sine barn, utover de som finnes i lovens §§ 2-4, og som skyldes at det for denne gruppen kan være to verger (foreldrene).

Utgangspunktet for vergens oppgaver er loven § 24, hvor det heter at ”Værgen skal indenfor hvervets omfang varetage interessene for den, der er under værgemål”. Dersom vergemålet omfatter økonomiske forhold, skal vergen administrere formuen, og bestemme over anvendelsen av inntektene, jf. lovens § 25. Vergens kompetanse er imidlertid ikke så vidtrekkende som det kan synes ut fra bestemmelsen i § 25. Etter lovens § 35 er hovedregelen at kontante midler, aksjer, obligasjoner, pantebrev og andre verdipapir som omfattes av vergemålet, skal bestyres i en forvaltningsavdeling knyttet til et forvaltningsinstitutt, godkjent av justisdepartementet. Dessuten står vergen under tilsyn av statsamtet, §§ 28 flg., blant annet er det i § 30 gitt hjemmel for at det kan fastsettes regler om at vergen plikter å innhente samtykke fra statsamtet til disposisjon av inntekten og formuen til den hjelpetrengende. I praksis betyr dette at vergen forvalter fast eiendom, innbo og løsøre, fordringer på naturalytelser, samt eventuell forretning drevet for den umyndiges regning. Vergen forvalter dessuten den hjelpetrengendes formue, dersom den er ubetydelig. Videre administrerer vergen arv og gavebeløp, dersom giveren har bestemt at midlene ikke skal forvaltes i henhold til bestemmelsen i § 35 første ledd. I tillegg vil vergen ta seg av sedvanlige innkjøp, blant annet klær og lignende, i den grad ikke den hjelpetrengende selv er gitt adgang til å forestå dette.

10.5 Utvalgets forslag - bemerkninger til de enkelte bestemmelser

Utk. § 6-1 Vergens oppgave

Vergen skal innenfor rammen av sitt mandat ivareta interessene til den som er under vergemål.

Det er vergens mandat, eller ”myndighetsområde” som det heter i vgml. § 90 a, som trekker rammene for den kompetanse vergen har til å handle på vegne av den som er satt under vergemål. Ved oppnevnelse av vergen skal det presiseres hva vergens oppgaver skal være, jf. utk. § 2-4 og bemerkningene til den bestemmelsen, og i det hele om det minste middels prinsipp i 7.5.2. Slik utk. § 6-1 er utformet, har vergen en generell plikt til innen mandatets ramme å ivareta interessene til den som er satt under vergemål. Her er det i prinsippet intet skille mellom økonomiske og personlige forhold.

Bestemmelsen gjelder både for oppnevnte verger og fødte verger, men den i første rekke er utformet med sikte på den oppnevnte vergen, jf. referansen til vergens mandat. Se for de fødte verger også utk. § 2-4.

Er den som er satt under vergemål fratatt den rettslige handleevnen, vil det av dommen gå frem om fratakelsen er generell, eller om den er begrenset til bestemte disposisjoner, jf. utk. § 2-3 første ledd annet punktum.

Etter gjeldende rett er vgml. kapittel 5 direkte gitt for de umyndige, dvs. for de mindreårige og for de voksne som er umyndiggjort. Skal reglene i dette kapitlet også gjelde for personer som har fått oppnevnt hjelpeverge, må det ha særlig hjemmel. En slik hjemmel er gitt i vgml. § 90 c. Her skal særlig trekkes frem at § 49 (om at hjelpevergen vergen må ha overformynderiets samtykke til selge fast eiendom eller rettighet til slik eiendom) og § 56 (om begrensninger i vergens adgang til å gi gaver) direkte er gjort anvendelig. Hertil kommer at med mindre noe annet blir bestemt ved oppnevnelsen av hjelpeverge, gjelder også de sentrale bestemmelsene vgml. §§ 50 og 51 (om samtykke til disposisjoner over fast eiendom, og om overformynderiets kompetanse til å disponere over løsøre). I praksis gis det sjelden slike begrensninger, slik at også disse bestemmelse vil komme til anvendelse når en person har fått oppnevnt hjelpeverge.

Slik gjeldende lov her er bygget opp, kan følgelig en hjelpeverge med overformynderiets samtykke treffe en lang rekke disposisjoner over eiendeler som tilhører en person som har fått oppnevnt hjelpeverge - altså over eiendeler som tilhører en som ikke er fratatt den rettslige handleevne. Lovens oppbygging er her uheldig. Man kan spørre om hjelpevergens kompetanse uten henvisningene i vgml. § 90 c ville vært ubegrenset, og at de paragrafene som gis tilsvarende anvendelse for hjelpeverger, begrenser dennes kompetanse. Slik kan selvsagt ikke loven forstås, idet det ville gitt en hjelpeverge en videre kompetanse enn en verge for en mindreårig eller umyndiggjort. Henvisningene i vgml. § 90 c må oppfattes dithen at når de der nevnte bestemmelser gis anvendelse, kan de disposisjoner som er omhandlet bare treffes av hjelpevergen med samtykke av overformynderiet, selv om den som er satt under vergemål fullt ut har den rettslige handleevne i behold.

Utvalgets forslag vil skape klare linjer her. Bestemmelsene i utk. kapittel 6 gjelder for ”vergen” i sin alminnelighet, uavhengig av om den som er under vergemål er mindreårig eller, eller om vedkommende voksne er fratatt den rettslige handleevnen eller ikke. Hvor vedkommende som følge av sin mentale tilstand ikke kan treffe rettslige disposisjoner, blir i realiteten situasjonen den samme som etter gjeldende rett hvor vedkommende er umyndiggjort, dersom mandatet er generelt utformet.

Se nærmere om disse problemstillingene be-merkningene til utk. § 6-2.

Utk. § 6-1 ligger nær opp til den danske loven § 24, og er innholdsmessig i det vesentlige som den svenske FB 12:2, jf. for finsk rett loven § 3,

Generelt bør det videre minnes om Europarådsrekommandasjonens prinsipp 9, om respekt for de voksnes ønsker og følelser, se 4.4.2.2. Dette prinsipp er grunnleggende, og er nedenfor direkte nedfelt i utk. §§ 6-3 og 6-4.

Utk. § 6-2 Vergens kompetanse

Vergen treffer innen rammen av mandatet bindende avgjørelser på vegne av den han eller hun er verge for, med mindre annet er bestemt ved lov eller av arvelater eller giver. Den som har fått oppnevnt verge og har den rettslige handleevne i behold, kan på egen hånd forplikte seg, og også kalle tilbake en disposisjon som er truffet av vergen så lenge ingen har ervervet rett etter den.

En verge kan ikke samtykke i utøvelse av tvang med mindre det er særskilt hjemmel i lov for det.

Første ledd første punktum avløser i første rekke vgml. § 38, men er tilpasset den situasjon av den vergetrengende ikke (helt eller delvis) er fratatt den rettslige handleevne, og at vergemålet ellers bare kan gjelde bestemte disposisjoner, så vel på det økonomiske og personlige området.

Er den som settes under vergemål helt ut fratatt den rettslige handleevne, blir det for så vidt ikke behov for et særlig mandat for vergen. Da vil hans kompetanse som etter gjeldende rett hvor en person blir umyndiggjort, omfatte alle disposisjoner som kan erstatte vedkommende manglende handleevne i ”formuessaker”, som det heter i vgml. § 38. Uten særskilt bestemmelse i mandatet, vil det ikke omfatte personlige forhold. Dette er i overensstemmelse med reglene i de øvrige nordiske land, jf. den danske loven § 24, sammenholdt med § 5 tredje ledd, den finske loven 29 § og for Sveriges del FB 12:1.

Vergens kompetanse til å forvalte midler og til å treffe bindende avgjørelser på vegne av den som er under vergemål, er imidlertid begrenset i de tilfelle overformynderiet kommer inn i bildet, enten ved å overta forvaltningen av bestemte eiendeler, se utk. § 7-1, eller fordi den som er under vergemål selv er gitt kompetanse til å råde over eiendeler, eller en slik råderett er gitt vedkommende av giver eller arvelater. Dette fremgår uttrykkelig av vgml. § 38, og utvalget finner det riktig at dette også presiseres i en ny lov.

Handler vergen utover sitt mandat, blir ikke den som er under vergemål bundet av vergens disposisjoner. Situasjonen blir her i det alt vesentlige den samme som når en person har gitt en annen person fullmakt til å handle for seg, og vergen blir da ansvarlig for det tap som tredjemann er påført, jf. avtaleloven § 25, som bør komme analogisk til anvendelse for vergens ansvar. Hvor den som er satt under vergemål har den rettslige handleevne i behold, kan ikke vergen handle mot vedkommendes vilje. Hvor tredjemann vet eller burde vite dette, blir ikke den som er under vergemål bundet av vergens disposisjon, jf. prinsippet i avtaleloven § 11.

Gjelder det disposisjoner på det personlige plan, vil vergens kompetanse fremgå av mandatet, eller hvor det særlig er bestemt i lovgivningen ellers at vergen kan treffe beslutninger på vegne av den som er satt under vergemål, se 3.2.2. Men også i slike tilfelle må etter utk. § 3-2 tredje ledd vedkommende spørsmål ligge innenfor det mandatet vergen har.

Siste setning i første ledd er ikke tidligere lovfestet, men er utvilsomt gjeldende rett for den som har fått oppnevnt hjelpeverge etter § vgml. § 90 a. Bestemmelsen i vgml. § 90 b om at ”Hjelpevergen kan gis myndighet til å vareta klientens anliggender i sin alminnelighet eller i enkelte særlige anliggender”, betyr således ikke at den som er satt under vergemål dermed har mistet sin rettslige handleevne. Utvalget finner det naturlig at det av loven direkte fremgår at den som er satt under vergemål ikke uten videre mister sin rettslige handleevne, ikke minst når utvalget foreslår å bruke ordet verge for det som etter gjeldende rett både er verge og hjelpeverge.

Hvor den vergetrengende ikke er fratatt sin rettslige handleevne, vil de avtaler han eller hun inngår være gyldige, med mindre de rammes av ugyldighetsregler i avtaleloven eller av den foreslåtte ugyldighetsregelen i utk. § 9-6. Er vedkommende delvis fratatt handleevnen, vil det samme være tilfelle når han eller hun handler på områder hvor handleevnen er i behold.

I Sverige er etter FB 11:5 en disposisjon som en ”god man” foretar innenfor mandatet i utgangspunktet ikke bindende for den som er under vergemål uten dennes samtykke. Fra dette utgangspunktet er det gjort en del unntak, bl.a. dersom vedkommende på grunn av sin tilstand ikke er i stand til å gi uttrykk for sin mening, eller denne av annen årsak ikke har kunnet innhentes. Etter den danske loven § 5 stk. 4 handler vergen på den vergetrengendes vegne i anliggender som er omfattet av vergemålet, men vergen skal etter § 26 stk. 1 spørre den som er under vergemål før det treffes beslutning i viktige anliggender.

Utvalget finner det ikke hensiktsmessig å oppstille en regel som i Sverige om at vergen som hovedregel må innhente den vergetrengendes samtykke for å kunne handle på den vergetrengendes vegne når denne ikke er fratatt den rettslige handleevne. Men hvis den vergetrengende har evne til å forstå hva saken gjelder, skal vergen konferere med den som er satt under vergemål før han disponerer på hans eller hennes vegne, se utk. § 6-3. Hvis den som er satt under vergemål ikke ønsker disposisjonen foretatt, er vergen bundet av det. Reelt sett blir derfor ikke forskjellen mellom svensk rett og utvalgets forslag særlig stor.

Hvis vergen og den som er satt under vergemål ikke blir enige, kan således ikke vergen handle i strid med den vergetrengendes standpunkt på et område der han eller hun ikke er fratatt handleevnen. Men hvis vergen likevel gjør det, er den vergetrengende bundet av vergens handlinger, med mindre den annen part forsto eller burde ha forstått at vergen handlet i strid med den vergetrengendes standpunkt.

Vergen kan ikke instruere den som under vergemål om å handle på en bestemt måte. Han eller hun kan på sin side ikke pålegge vergen å disponere på en bestemt måte på hans eller hennes vegne i strid med vergens oppfatning av hva som er til den vergetrengendes beste. Den vergetrengende er i så fall henvist til å foreta disposisjonen selv.

Vergen kan ikke omgjøre disposisjoner til den som er satt under vergemål, med mindre han eller hun selv kan omgjøre dem, f.eks. etter avtaleloven § 39. Men vergen kan ikke omgjøre disposisjonen hvis den vergetrengende motsetter seg dette.

Hvis vergen og den som er under vergemål har foretatt kolliderende disposisjoner, f.eks. solgt en fast eiendom til forskjellige personer, må vanlige rettsvernsregler gjelde, som om begge handlinger var begått av den vergetrengende selv. Den eldste retten går foran, om det ikke er grunnlag for ekstinktivt godtroerverv.

Etter vgml. § 90 d annet ledd kan overformynderiet ved oppnevning av hjelpeverge eller senere bestemme at midler som omfattes av hjelpevergens oppdrag, skal forvaltes av overformynderiet etter samme regler som for umyndiges midler. En slik bestemmelse vil i praksis langt på vei hindre den som er satt under vergemål fra å disponere over slike midler, og vil i noen grad verne den vergetrengende mot oppfyllelse av avtaler som det er grunnlag for å bestride gyldigheten av. 2 I praksis har det hersket noe uklarhet om den som har hjelpeverge kan motsette seg at midlene forvaltes av overformynderiet, eller kreve midlene utlevert. Den rådende oppfatning blant overformynderiene i Norge er at en vergetrengende som ikke er umyndiggjort, kan kreve å få midlene utlevert fra overformynderiet til egen fri rådighet. Utvalget deler dette syn, som slik loven er utformet ikke kan være tvilsomt. Utvalget vil ikke foreslå noen endring av rettstilstanden på dette punkt, se utk. § 6-5 tredje ledd. Dette vil i praksis bety at hvor det av hensyn til den vergetrengede er behov for hindre vedkommende å disponere over midlene, er det nødvendig å frata vedkommende den rettslige handleevnen.

Utvalget har vurdert om det kan være grunn til å innføre krav om samtykke fra verge eller overformynderiet til tinglysing av disposisjoner over fast eiendom eller en annen form for kontroll med oppfyllelsen av avtaler den som er under vergemål har inngått på egen hånd, jf. Lilleholt l.c. s. 424. Utvalget er blitt stående ved at når en som er under vergemål ikke er fratatt handleevnen, vil det ikke være heldig med en slik faktisk unndragelse av midler fra vedkommendes råderett. Handleevnen bør ikke fratas den vergetrengende, uten at lovens materielle og formelle vilkår er oppfylt, herunder kravet om domstolsbehandling. Verken verge eller overformynderiet kan derfor tinglyse eller på annen måte foreta registrering av at en person er satt under vergemål når vedkommende har den rettslige handleevne i behold.

Annet ledd må ses i sammenheng med at en person kan fratas den personlige handleevne, jf. utk. §§ 3-1 og 3-3 annet ledd. Bestemmelsen gjør det klart at vergen ikke kan samtykke i tvang med mindre det er særskilt lovhjemmel for det. Verken retten eller overformynderiet kan derfor la vergens mandat omfatte tvangstiltak.

Utk. § 6-3 Vergens plikt til å høre den som er under vergemål og ikke er fratatt den rettslige handleevne

Den som er satt under vergemål og ikke er fratatt den rettslige handleevne, skal så vidt mulig høres før vergen treffer avgjørelser eller inngår avtaler av større betydning. Vergen kan ikke foreta disposisjonen hvis den som er satt under vergemål motsetter seg det.

Vergen kan med overformynderiets samtykke innhente legeeklæring for å få klargjort om den som er satt under vergemål har evnen til å forstå hva disposisjonen gjelder.

Når den som er satt under vergemål ikke er fratatt den rettslige handleevne, mener utvalget at det klart må fremgå av loven at når det gjelder disposisjoner av større betydning, skal vedkommende som hovedregel høres før disposisjonen treffes. Utvalget finner det videre naturlig å lovfeste en regel om at han eller hun kan motsette seg at vergen gjør eller unnlater noe, og at vergen må respektere det. I motsatt fall blir vergen ansvarlig overfor tredjemann etter de samme regler som vil komme til anvendelse om vergen handler utenfor sitt mandat, jf. bemerkningene til utk. § 6-2.

Noen tilsvarende regel er ikke i gjeldende rett gitt direkte for hjelpevergen, idet vgml. § 40 gjelder for umyndige, jf. nedenfor utk. § 6-4, og den er ikke gjort gjeldende for hjelpevergen, jf. § 90 c som ikke viser til § 40. For øvrig er vgml. § 40 utformet slik at den umyndiges mening ikke er bindende for vergen, og den er derfor å likestille med utk. § 6-4.

Vergens plikt til å høre hva den som er satt under vergemål mener om en disposisjon, og ikke disponere hvis vedkommende motsetter seg det, gjelder bare ”så vidt mulig”. Dette tar særlig sikte på den situasjon hvor den som er satt under vergemål må antas ikke å forstå hva disposisjonen innebærer, eller ellers på grunn av sin tilstand ikke evner å vurdere dens hensiktsmessighet. Ofte vil vedkommende være i den situasjon som er beskrevet i utk. § 9-6 om når en rettslig disposisjon ikke er bindende på grunn av vedkommendes ”sinnslidelse, herunder demens og bevisstløshet eller lignende forstyrrelser av sinnstilstanden”. Hvorvidt dette er tilfelle, vil måtte vurderes konkret, og ikke minst bero på sakkyndiguttalelser om vedkommendes situasjon. Her kan vergen i tvilstilfelle, og med overformynderiets samtykke, innhente en uttalelse fra lege som har kjennskap til helsetilstanden til den han eller hun er verge for, se kommentarene til neste ledd.

For at ikke vergen skal være handlingslammet i sin ivaretakelse av interessene til den som er under vergemål, er plikten til å høre vedkommende begrenset til disposisjoner av ”større betydning”. Dagliglivets gjøremål må vergen kunne foreta på egen hånd.

Finner vergen at den som er satt under vergemål ikke forstår sitt eget beste ved de standpunkter som vedkommende tar, er veien å frata vedkommende den rettslige handleevnen. Dermed får man den domstolsbehandling som er nødvendig for å få vedkommendes situasjon nærmere vurdert.

Annet ledd gir vergen hjemmel til å innhente legeerklæring dersom vergen er i tvil om den som er under vergemål forstår betydningen av den aktuelle disposisjonen. Vergen trenger samtykke fra overformynderiet for å innhente slik erklæring. Hjemmel til å innhente legeerklæring omfatter bare de tilfeller hvor den som er under vergemål ikke synes å forstå hva saken gjelder, eller det er tvil om dette. Dersom han eller hun protesterer mot vergens disposisjon, må det vurderes fratakelse av rettslig handleevne.

Utk. § 6-4 Vergen skal rådføre seg med den som er fratatt den rettslige handleevne mv.

Vergen skal så vidt mulig rådføre seg med den som er fratatt den rettslige handleevne før det treffes beslutninger av større betydning og hvor dette ellers fremstår som naturlig. Vergen skal legge vekt på det vedkommende ønsker. Er vedkommende gift og ikke separert, eller har en samboer, skal også ektefellen eller samboeren få uttale seg.

Er vedkommende uenig i vergens beslutning, kan han eller hun bringe spørsmålet inn for overformynderiet.

Bestemmelsen har sitt utgangspunkt i vgml. § 40, hvor det heter at når den umyndige er over 14 år, skal vergen høre hva den umyndige har å si før det treffes avgjørelser om den umyndiges økonomiske forhold, men den er noe omformulert etter mønster av den danske loven § 26. Utvalget har ved ordene ”fratatt den rettslige handleevne” begrenset anvendelsen av bestemmelsen til de voksne, idet reglene om når den mindreårige skal høres er tatt inn i utk. § 2-4 tredje ledd. Det samme gjelder annet ledd , hvor den mindreåriges rett til å bringe vergens avgjørelse inn for overformynderiet er tatt inn i utk. § 2-7.

At vergen ”så vidt mulig” skal rådføre seg med den som er fratatt den rettslige handleevne, får i første rekke betydning hvor vedkommende har evne til å forstå hva disposisjonen gjelder, jf. bemerkningene til utk. § 6-3. I så fall må det antas at det i det store flertall av tilfelle også er ”naturlig” å gjøre det. Er vedkommende fratatt den rettslige handleevnen på vedkommende område, skal vergen legge vekt på det vedkommende ønsker, herunder ektefellens eller samboerens syn. Men hverken vergen - eller overformynderiet hvor dettes samtykke kreves - er bundet av vedkommendes ønsker. Utvalget likestiller ektefelle med samboer, noe som er naturlig med den utbredelse samboerforhold har i dag, også i eldre årsklasser.

At vergen unnlater å høre hva den som er satt under vergemål har å si, får i utgangspunktet ingen virkning for disposisjonens gyldighet. At vgml. 40 bare var å anse som en ”ordensforskrift”, fremgår av forarbeidene, se Bratholm s. 69 med henvisninger. Utvalget foreslår ingen endringer her.

Utk. § 6-4 svarer i det vesentlige til den danske loven § 26, som imidlertid også gjelder for § 5 vergemål, dvs. vergemål hvor vedkommende ikke er fratatt den rettslige handleevne, altså den situasjon som er omhandlet i utk. § 6-3. For svensk retts del skal etter FB 12:7 ”förmyndaren om det lämpligen bör ske, höra den omyndige...., samt den omyndiges make eller sambo”. Tilsvarende gjelder for den ”gode man” og ”förvaltare”, FB 12:7 annet ledd.

Utk. § 6-5 Oversendelse av midler til overformynderiet - registrering

Vergen skal sørge for at midler som skal forvaltes av overformynderiet, jf. § 7-1, blir oversendt dette.

Den som er satt under vergemål, men ikke fratatt den rettslige handleevne, kan kreve å fortsatt ha rådighet over midlene.

Overformynderiet kan pålegge vergen å foreta registrering og vurdering av midlene til den som er under vergemål og sende oppgaven til overformynderiet.

Bestemmelsen bygger på vgml. §§ 43 og 90 d, men med en vesentlig realitetsendring hva angår personer under vergemål, som ikke er fratatt rettslig handleevne. Første og tredje ledd kommer til anvendelse både for de fødte verger og de oppnevnte verger, mens annet ledd bare er praktisk når en voksen person blir satt under vergemål. Oversendelse til overformynderiet og registrering skal bare skje for eiendeler som faller innenfor vergens mandat.

Utvalget ser ikke grunn til i første ledd å videreføre tilføyelsen i vgml. § 43 ”såfremt ikke skifteforvalteren eller en annen offentlig tjenestemann skal sørge for det”. Hvor andre etter lov skal sørge for at midler blir sendt overformynderiet, må en gå ut fra at dette skjer. Men vergen bør forvisse seg om at det blir gjort.

Mindreårige vil normalt ikke ha midler ved fødselen, og første ledd blir for deres vedkommende særlig aktuell når de senere erverver midler ved arv eller gave som overstiger den minstesum som setter grensen for når midler skal forvaltes av overformynderiet. Dette blir annerledes når en voksen settes under vergemål, idet vedkommende da gjerne vil ha midler; noen ikke så meget, mens andre kan ha større formuer.

De midler som skal forvaltes av overformynderiet er de finansielle eiendeler vedkommende har, jf. utk. kapittel 7. Eiendeler av annen art er det vergen som skal forvalte, jf. utk. § 6-8.

Annet ledd slår fast at personer som er satt under vergemål uten å være fratatt rettslig handleevne, kan kreve å selv ha hånd om forvaltningen av sine midler. Etter vgml. § 90 d annet ledd kan overformynderiet fatte vedtak om at midler tilhørende personer med hjelpeverge skal forvaltes som umyndiges midler, i den grad midlene omfattes av mandatet. Utvalget foreslår at midler for voksne under vergemål uten fratakelse av rettslig handleevne, automatisk skal forvaltes etter reglene i utk. kapittel 7, se kommentarene til utk. § 7-1. Dette blir således det motsatte utgangspunkt av dagens ordning, hvor midlene bare inndras til forvaltning dersom overformynderiet finner grunn til det. Begrunnelsen for dette er at utvalget er av den oppfatning at det som hovedregel er mest betryggende for eieren at midlene forvaltes i regi av overformynderiet.

For å understreke frivilligheten i vergemål uten fratakelse av rettslig handleevne, finner imidlertid utvalget grunn til å presisere at i disse tilfelle kan eieren kreve å forvalte sine midler selv. Dette er også gjeldende rett. Dersom det er grunn til å tro at vedkommende ikke er i stand til å forvalte midlene, må en vurdere fratakelse av rettslig handleevne dersom han eller hun motsetter seg forvaltning etter utk. kapittel 7. Er vedkommende delvis fratatt den rettslige handleevne, vil imidlertid han eller hun ikke kunne kreve å ha rådighet over midler som omfattes av fratakelsen.

Tredje ledd svarer til vgml. § 90 d første ledd som gjelder for de tilfelle en person har fått hjelpeverge. En tilsvarende, direkte bestemmelse om registrering er for de umyndiggjorte gitt i uml. § 27. Tredje ledd har etter utkastet en generell rekkevidde. Er vedkommende ikke fratatt den rettslige handleevne, skal registrering bare foretas dersom han eller hun ikke motsetter seg dette, se ovenfor. Er vergens mandat begrenset, vil registrering og verdsetting bare kunne pålegges av verdier som omfattes av mandatet.

Tredje ledd vil videre være hjemmel for et pålegg om registrering og verdsetting hvor en person fratas den rettslige handleevnen. Her vil dette også følge av de regler som gis om vergens regnskapsførsel og plikt til å la overformynderiet overta forvaltningen av finansielle eiendeler.

Det er ikke bare eiendeler som skal registreres, men også de forpliktelser som vedkommende har, skal med i oppgaven.

Regler av denne art finnes også i de øvrige nordiske land, men en ulik form. I Danmark heter det i Bek. § 3 at ”Ved værgemålets begyndelse skal værgen udarbejde en fortegnelse over samtlige aktiver og passiver, der er omfattet af værgemålet”. Denne ubetingede plikt gjelder både hvor vedkommende beholder den rettslige handleevnen (§ 5 vergemål) og hvor vedkommende blir umyndig (§ 6 vergemål). Det gjøres imidlertid unntak for løsøre, med mindre ”det er særlig verdifullt”. Registreringsplikten gjelder heller ikke hvor foreldrene er verger for mindreårige barn som bor hjemme. Registreringen skal innsendes til overformynderiet med det første regnskapet.

Utk. § 6-6 Særregler om forvaltning mv. når ektefellen er oppnevnt som verge

Er den som er satt under vergemål gift og ektefellen blir oppnevnt som verge, gjelder ikke reglene i § 6-5 eller reglene om overformynderiets tilsyn. Ektefellen har heller ingen regnskapsplikt.

Vergen må ha overformynderiets samtykke til å avhende fast eiendom eller rettighet til fast eiendom, stifte gjeld eller gjøre gjeldende eller frafalle odelsrett.

Om de særlige spørsmål som reiser ser når den som settes under vergemål er gift, se de generelle vurderinger i 3.5.5.

Utk. § 6-6 viderefører med ett unntak uml. § 28 og vgml. § 28. Unntaket refererer seg til at kravet om overformynderiets samtykke kreves ved naturalutlegg av fast eiendom, bolig og innbo som nevnt i ekteskapslovens §§ 66, 67 og 74 ikke foreslås videreført og heller ikke skiftelovens § 63, jf. bemerkningene i 17.2. Reglene i ekteskapsloven er neppe aktuelle, idet de forutsetter en skilsmissesituasjon, og da vil ikke ektefellen være habil som verge. Bestemmelsen vil følgelig ikke komme til anvendelse.

Anvendelsen av skifteloven § 63 forutsetter at vergeektefellen er død, og det oppstår spørsmål om den som er under vergemål skal utlegges egne eiendeler, skifteloven § 63 første ledd, eller overta boligeiendom m.v. som den andre ektefeller eide, eller som var i sameie mellom dem, skifteloven § 63 annet ledd. I så fall vil det måtte oppnevnes en ny verge, og da er man også utenfor rekkevidden av utk. § 6-6.

Denne bestemmelsen gjelder - som de tidligere regler - uavhengig av formuesordningen mellom ektefellene. Om de har felleseie eller særeie, har bestemt at særeie ved død skal behandles som felleseie eller rett til uskifte med særeie, er således uten betydning.

De unntak som oppstilles fra de vanlige regler om forvaltning og tilsyn, vil få betydning for vurderingen av om ektefellen i det enkelte tilfelle bør oppnevnes som verge.

I Danmark er det også gitt særlige regler for gifte under vergemål, men de er noe annerledes utformet. Settes en gift person under vergemål, skal vergen og ektefellen i fellesskap forvalte den del av felleseiet som er underlagt vergemålet, den danske loven § 33 første ledd. Dersom også ektefellen er under vergemål, hvis ektefellene er separert, eller dersom det ved oppnevnelsen er særlig bestemt, skal vergen forvalte midlene alene, lovens § 33 annet ledd. Kapittel 5 i den danske loven, om formuens forvaltning og anbringelse, gjelder ikke i de tilfeller som går under § 33 første ledd, jf. § 41. Videre er det flere av bestemmelsene i kapittel 4 som ikke vil omfatte gifte personer med verge, det vises til den danske § 33 tredje ledd, som direkte viser til de bestemmelser i loven som kommer til anvendelse for de vergemål som følger av første ledd, og de har mindre interesse her.

Utk. § 6-7 Forhåndssamtykke - avtalen er helt eller delvis oppfylt

Krever en disposisjon samtykke enten fra overformynderiet eller den som er under vergemål, og vergen ikke har fått det på forhånd, skal han eller hun forbeholde seg en passende frist til å få samtykket.

Hvis en slik avtale er helt eller delvis oppfylt og samtykke ikke blir gitt, får reglene i § 2-14 tilsvarende anvendelse. Det samme gjelder hvor avtalen er inngått i strid med første ledd, og den annen part går fra den.

Første ledd svarer til vgml. § 41. Om disposisjoner som krever overformynderiets samtykke, se utk. §§ 6-12 til 6-18. Den som er satt under vergemål og ikke fratatt den rettslige handleevne, skal høres, jf. utk. § 6-3, og vergen og overformynderi kan ikke disponere mot dennes protest. Samtykke fra den som er under vergemål og fylt 15 år kreves også ved gaver m.v. fra vedkommendes midler, jf. utk. § 6-16.

Annet ledd har sitt utgangspunkt i vgml. § 42 og innebærer ingen realitetsendringer i forhold til gjeldende rett.

Utk. § 6-8 Vergens forvaltning

Vergen skal sørge for at de eiendeler som ikke forvaltes av overformynderiet holdes i god stand og blir oppbevart og eventuelt forsikret på en betryggende og sedvanemessig måte.

Eiendeler som kan gi avkastning, skal drives eller plasseres på en hensiktsmessig måte.

Penger som ikke skal forvaltes av overformynderiet, skal vergen sette i bank i eierens navn. Vergen kan etter avtale med banken gis kontantkort som han eller hun kan disponere til å trekke på kontoen.

Bestemmelsene tar sitt utgangspunkt i vgml. §§ 50 første ledd, 52 og 53.

I første ledd er regelen om forsikring av ”bygninger og løsøre” utformet på en noe annen måte enn vgml. § 51. Den ubetingede forsikringsplikt er noe oppmyket. Fremdeles vil regelen være at eiendeler skal være forsikret. Men hvor omkostningene ved forsikring står i misforhold til risikoen og de verdier forsikringen skal dekke, må det avgjøres konkret om det skal tegnes forsikring eller ikke. I tvilstilfelle bør vergen forelegge spørsmålet for overformynderiet.

I vgml. § 50 første ledd heter det: ”Fast eiendom som ikke skal selges, skal vergen gjøre inntektsbringende, som regel ved bortforpaktning eller bortleie”. Utvalget har i annet ledd gjort denne regel generell ved å la den omfatte alle former for eiendeler som kan gi avkastning. Rammen er satt ved at drive- eller plasseringsplikt skal skje etter hva som er ”sedvanemessig” for vedkommende eiendel. Bortforpaktning eller bortleie vil være normale disposisjoner for fast eiendom, men utleie kan også tenkes for løsøre som ikke blir solgt. Ved vurderingen her må de være et betydelig spillerom for skjønn fra vergens side. Det som her er sagt, må ses på bakgrunn av de generelle bemerkninger i 10.3.3.

Tredje ledd første punktum viderefører vgml. § 53. Bestemmelsen om ”kasse” er sløyfet. Det er imidlertid ikke noe til hinder for at vergen har en mindre kontantbeholdning til dekning av løpende småutgifter. Bestemmelsene er aktuelle både for midler som tilhører mindreårige og for voksne som er under vergemål. Det kan være kontanter under det beløpet som er fastsatt av Vergemålstilsynets, jf. utk. § 6-13, eller beløp som overformynderiet ellers har stilt til disposisjon for vergen.

Tredje ledd annet punktum er nytt. Det synes praktisk at det av loven fremgår at vergen kan disponere et kontantkort til å ta ut kontanter på eller bruke til innkjøp av ting til bruk for den som er under vergemål. Vergen må også kunne ved avtale med banken gis adgang til å signere brevgiro på vegne av den umyndige, eller disponere kontoen elektronisk.

Utk. § 6-9 Disponering av inntekter

Vergen dekker av inntektene til den som er under vergemål dennes utgifter og betaler resten inn til overformynderiet. Dette gjelder også inntekter av midler som forvaltes av overformynderiet.

Overformynderiet kan fastsette et beløp som vergen ikke må overskride, og bestemme at inntekten av midler i overformynderiet for en del ikke skal utbetales til vergen.

Strekker inntekten ikke til, kan kapitalen helt eller delvis brukes. Overformynderiet skal gi samtykke til dette.

Bestemmelsen viderefører vgml. § 44. Det er bare foretatt enkelte språklige endringer. Forståelsen er også ment å være den samme, men utvalget ser et behov for å foreta visse presiseringer.

Første ledd slår fast at vergen kan bruke inntektene til den som er under vergemål til å dekke dennes utgifter. Med inntekter menes blant annet pensjoner, livrente, avkastning av fast eiendom som bestyres av vergen, og også avkastning av finansielle eiendeler som forvaltes av overformynderiet etter kapittel 7. Gevinster må også betraktes som inntekt. Slike inntekter kan gå inn på den kontoen som er opprettet etter utk § 6-8 siste ledd.

I gjeldende lov heter det ”nødvendige” utgifter. Utvalget finner at ordet ”nødvendig” setter en for snever ramme for bruken. For voksne under vergemål vil alle utgifter som bidrar til vedkommendes behov og livstandard ellers omfattes av regelen. Oppsparing er ikke noe mål hvor forbruk kan gi glede og trivsel, selv om det har karakter av luksus. Det er ikke vergens eller overformynderiets oppgave å spare penger til eventuelle arvinger.

Når utgifter kan dekkes av vedkommende ”inntekter”, oppstår spørsmålet om dette gjelder innenfor det enkelte kalenderår, eller om man kan se et noe lengre tidsrom under ett. Utvalgets syn er at man her på skjønnsmessig grunnlag bør se på formuens utvikling, og ikke være bundet til ett års regnskaper.

Etter annet ledd kan overformynderiet fastsette en øvre grense for hvor mye av inntekten vergen kan bruke på utgifter som faller innenfor det første ledd. Det kan være behov for å sette en slik grense der inntektene er store, blant annet for å unngå misbruk fra vergens side. Men fremdeles må den grunnleggende betraktning at forbruk som kan gjøre hverdagen bedre for den som er satt under vergemål, være avgjørende. Utgifter kan videre være knyttet til vedlikehold og drift av fast eiendom, skatter og avgifter med mer.

Mindreårige vil ofte ha andre behov enn voksne. For mindreårige vil utgifter for det første være utgifter knyttet til underhold, oppdragelse og utdannelse. Det er viktig å slå fast at det er utgifter som refererer seg til den mindreårige eller den som er under satt under vergemål som reguleres av bestemmelsen, og ikke utgifter til vedkommendes familie.

Når det gjelder mindreårige, må bestemmelsen ses i sammenheng med barnelovens § 51. Her heter det at foreldre har plikt til å forsørge barnet, dersom barnet ikke selv har midler. Foreldrenes forsørgelsesplikt er således subsidiær i forhold til barnets. Det er likevel en grense for hvor mye barnet selv bør dekke av de utgifter som kan refereres til barnet. I Håndbok for overformynderiene er det uttalt at det er en maksimumsgrense for hvor mye den mindreårige bør dekke til sitt livsopphold, og at det antas at dersom beløpet overstiger kr. 30 000, bør det foreligge særlige grunner for dette. Etter det utvalget har kjennskap til ble dette fra Justisdepartementets side ansett å være et rimelig utgangspunkt den gang da Håndboken ble skrevet. Utvalget har ikke i annen litteratur og forarbeider funnet støtte for at det kan settes noen beløpsgrense for barnets eget bidrag. Det fremgår derimot at fordelingen må fastsettes skjønnsmessig, og vil blant annet avhenge av begge parters økonomi. Det synes å være klart at formuleringen i barneloven § 51 ikke innebærer at barnets inntekter skal brukes fullt ut før foreldrenes plikt til å bidra blir aktuell. Barnet har krav på å beholde noe midler til eget bruk, også med sikte på sparing. 3 Her kan nevnes at foreldrenes underholdsplikt etter reglene om underholdsbidrag etter separasjon og skilsmisse ikke ser hen til barnets formue, men utelukkende til dets inntekt. Ved beregningen av foreldrenes underholdsplikt skal inntekt under 30 ganger det fulle forskuddsbeløp (som våren 2004 var 1140 kroner) ikke regnes med. Barnet anses ikke som selvforsørget før inntekten er 100 ganger forskuddsbeløpet. Disse satsene kan være veiledende også ved vurderingen av barnets behov.

Første ledd annet punktum er nytt, og klargjør at også inntekter av midler som forvaltes av overformynderiet skal likestilles med avkastning av midler som forvaltes av overformynderiet. Dette vil være finansielle eiendeler, og kan ofte være den vesentligste inntektskilden.

Tredje ledd åpner for at vergen - med samtykke av overformynderiet - kan bruke av kapitalen dersom inntektene ikke strekker til for å dekke de utgiftene. Krav til samtykke fra overformynderiet omfatter ikke bare om kapitalen kan benyttes, men også hvor meget. For mindreårige vil forholdet til barneloven § 51 komme inn også ved vurderingen av om barnets formue skal brukes til det daglige underhold. Generelt må det kreves mer før det brukes av formuen enn av avkastningen. Også her må en se hen til formuens størrelse og art. Er det midler barnet selv har spart opp, er det naturlige utgangspunktet at midlene ikke skal brukes. Likeens er det i utgangspunktet ikke rimelig å selge fast eiendom den mindreårige har arvet og som han eller hun senere kan få bruk for, for å dekke barnets oppfostringsutgifter, jf. Backer s. 313.

For voksne vil en også i dette tilfellet ofte måtte vurdere spørsmålet annerledes enn for mindreårige. Det vises her til det som er sagt ovenfor om dette, og at forbruk av kapitalen vil være naturlig i det omfang vedkommende har glede av det, og ikke vil komme på bar bakke. Å holde kapitalen i hevd, er ikke noe mål i seg selv. Den svenske utreder foreslår lovfestet at midler også skal dekke vedkommendes ”välbefinnande”- noe som også gir et dekkende uttrykk for utvalgets syn.

De spørsmål som er drøftet her oppstår - som ellers - bare hvor vedkommende er fratatt den rettslige handleevne, eller er i en slik tilstand at han eller hun ikke kan treffe bindende disposisjoner. Er ikke den som er satt under vergemål fratatt den rettslige handleevne, kan vedkommende forlange å få midler til disposisjon, både av avkastningen og kapitalen.

Når overformynderiet skal gi samtykke etter denne bestemmelsen, bør vergens ønsker imøtekommes, med mindre overformynderiet klart finner at de er i strid med interessene til den som er under vergemål. Det er ikke meningen at overformynderiet skal finjustere vergens skjønn.

Utk. § 6-10 Midler kan stilles til rådighet for den som er under vergemål

Vergen kan la den som er under vergemål få midler til egen rådighet i den utstrekning vergen finner det forsvarlig å la ham eller henne sørge for sine behov.

Bestemmelsen viderefører vgml. § 45, men med enkelte språklige endringer som følge av at begrepet umyndig ikke blir brukt. For øvrig bemerkes at bestemmelsen bare gjelder midler som vergen forvalter på egen hånd, eventuelt fått til disposisjon av overformynderiet, jf. utk. § 6-8. Bestemmelsen får særlig betydning for personer som er mindreårige, fratatt den rettslige handleevne, eller ellers er i en slik tilstand at vedkommende ikke kan disponere rettslig. Er ikke vedkommende i en slik situasjon, kan han eller hun kreve selv å disponere over sine midler.

Bestemmelsen vil nok ha noe forskjellig betydning alt ettersom det dreier seg om mindreårige og voksne under vergemål, og også mellom mindreårige kan situasjonen variere sterkt. Voksne vil oftere enn mindreårige ha midler, og deres behov er andre. I den utstrekning vedkommende ut fra sin situasjon vil ha glede av midler til egen disposisjon og forbruket ligger innenfor det som etter en romslig vurdering må antas å være forsvarlig, bl.a. ut fra vedkommendes økonomi, er det liten grunn til å være tilbakeholden her. En mindreårig vil normalt blir forsørget av sine foreldre, og slike midler som har vært eiet av foreldrene faller utenfor vergemålslovgivningen. Denne bestemmelsen hadde nok større betydning den gang myndighetsalderen var 20 år.

Utk. § 6-11 Drift av næringsvirksomhet

Er den som er satt under vergemål innehaver av eller deltaker i en ervervsvirksomhet som han eller hun ikke er skikket til å drive på egen hånd, kan vergen med samtykke av overformynderiet bestemme at virksomheten skal fortsette, eller om den skal avvikles.

Bestemmelsen erstatter vgml. § 47. Vgml. § 47 gjelder kun personer som er umyndiggjort; den er ikke gitt tilsvarende anvendelse på personer som har hjelpeverge. Etter utk. vil bestemmelsen også omfatte personer som er satt under vergemål, men som fortsatt har rettslig handleevne i behold. Dette er som nevnt nytt, idet vgml. § 47 gjelder bare umyndige, da § 90 c ikke lar denne bestemmelsen gjelde hvor det er oppnevnt hjelpeverge. Denne utvidelsen begrunnes med at mange som blir satt under vergemål ikke fratas den rettslige handleevnen fordi de er ute av stand til å handle fornuftsmessig, hva tilfelle er for mange demente. Det synes ikke nødvendig å frata vedkommende handleevnen for at verge og overformynderi skal kunne treffe beslutning etter denne bestemmelsen. Hvis derimot den som er satt under vergemål har sin rettslige handleevne i behold, kan vergen og overformynderiet ikke treffe beslutning mot vedkommendes vilje.

Bestemmelsen gjelder bare for voksne som settes under vergemål, og ikke mindreårige. De sistnevnte vil praktisk sett ikke kunne være innehaver eller deltaker på det tidspunkt vergemålet inntrer, nemlig ved fødselen. Om det tilfelle at en mindreårig, og for så vidt også en voksen under vergemål, erverver en næringsvirksomhet, se utk. § 6-18.

I mange tilfelle vil det være forutsatt at en næringsvirksomhet, herunder gårdsbruk, ved eierens død skal overtas av en bestemt person, f.eks. et livsarving som allerede er aktiv i virksomheten. Vedkommende kan ha utdannet seg for dette, eller være under utdanning. I slike tilfelle vil avhendelse til andre sjelden være aktuelt, og andre individuelle løsninger tilpasset den konkrete situasjon, herunder partene økonomi, bør vurderes.

Utk. § 6-12 Forvaltning av overformynderiet

For så vidt ikke annet følger av lov eller annen gyldig bestemmelse, skal pengekrav som ikke reguleres av § 7-1, livspoliser og andeler i selskaper med begrenset ansvar forvaltes av overformynderiet uten at midlene plasseres etter bestemmelsene i kapittel 7.

Ved eventuelt omgjøring til kontanter, får bestemmelsen i § 7-4 tilsvarende anvendelse.

Bestemmelsen er dels en videreføring av vgml. § 62, dels er den ny, som følge av utvalgets forslag om felles forvaltning av finansielle eiendeler.

Etter vgml. § 62 skal umyndiges penger, bankinnskudd, obligasjoner, andre pengekrav, livspoliser, aksjer og andre andeler i selskaper med begrenset ansvar, forvaltes av overformynderiet. Alternativene penger, bankinnskudd, obligasjoner og aksjer, fanges opp av det som benevnes som finansielle eiendeler, se utk. § 7-1. Disse verdiene skal således forvaltes i fellesforvaltningen i medhold av utk. § 7-1. Ved at utvalget foreslår å begrense fellesforvaltningen til finansielle eiendeler, vil det være enkelte verdier som faller utenfor. For å sikre at disse verdiene forvaltes på betryggende vis, er det utvalgets oppfatning at disse midlene som hovedregel skal kontrolleres av overformynderiet, og forvaltes særskilt, utenfor fellesforvaltningen.

Bestemmelsen omfatter for det første pengekrav som ikke kommer inn under utk. § 7-1. Eksempel på slike pengekrav er uomsettelige gjeldsbrev, for eksempel private lån. Videre omfattes livspoliser og andeler i selskaper med begrenset ansvar.

Utvalget tar ikke stilling til hvordan forvaltningen nærmere skal skje, det vil avhenge av hvilke midler det er snakk om. Forvaltningen må imidlertid sikre at ikke vergen eller andre kan disponere over de uten overformynderiets samtykke.

Det er gjort unntak for de tilfeller der det følger av lov eller annen gyldig bestemmelse at midlene skal forvaltes på annen måte. Unntaket omfatter midler eieren kan forvalte som selververv, se utk §§ 2-10, 2-11 og 2-12 jf. § 3-5. Det vises i denne sammenheng også til utk. § 6-10. I tillegg vil unntaket omfatte midler som skal forvaltes på særskilt vis etter § 9-1.

Det vil være vergen som er ansvarlig for å sende midlene til overformynderiet, jf. utk. § 6-5.

Om forholdet til regler om konsesjonsplikt for forvaltning i overformynderiet, vises det til kommentarene til utk. § 9-3.

Annet ledd gjelder tilfelle der det kan bli behov for å omgjøre midler nevnt i første ledd til kontanter. Bestemmelsen i utk. § 7-4 om omgjøring av midler ved salg, får da tilsvarende anvendelse. Det kan tenkes at den hjelpetrengendes behov økonomiske situasjon er så vanskelig at det for eksempel er nødvendig å ta ut gjenkjøpsverdien av en livspolise. Vedrørende de momenter som kan spille inn i vurderingen av om salg skal finne sted, vises det til kommentarene til utk. § 6-12, samt til pkt. 10.3.3, der spørsmålet om omgjøring av eiendeler til kontanter, er grundig behandlet.

Utk. § 6-13 Mindre beløp

Midler som utgjør et mindre beløp enn det som er fastsatt av Vergemålstilsynet til forvaltning av overformynderiet, skal vergen plassere med tilstrekkelig sikkerhet og slik at de gir tilfredsstillende avkastning.

Overformynderiet kan i så fall bestemme at pengebeløp skal settes i bank, og inngå avtale med banken om hvor meget vergen til enhver tid har rett til å heve.

Bestemmelsen tar sitt utgangspunkt i vgml. § 53, jf. § 63. Den gjelder for kontanter/finansielle eiendeler.

Kongen kan etter gjeldende rett til enhver tid fastsette en nedre grense for når overformynderiet plikter å overta forvaltningen av midlene. Den er i 2004 kr. 75 000. Kompetansen til å fastsette dette beløpet foreslås lagt til Vergemålstilsynet.

Utvalget er av den oppfatning at beløpsgrensen skal være den samme for mindreårige og for voksne under vergemål. Det fremgår av utvalgets mandat at en skulle vurdere lemping av reglene om tilsyn og kontroll av foreldres forvaltning av sine barns midler, herunder om innslagpunktet for offentlig forvaltning skal være høyere for mindreårige enn for voksne. Utvalget har ikke funnet å ville gi særregler for mindreårige på dette punkt.

Utvalget antar at overformynderiet i det enkelte tilfelle bør kunne unnlate å ta midler til forvaltning, selv om beløpet er høyere enn det som er fastsatt, hvor det foreligger særlige grunner for det. Som eksempel kan nevnes en mindreårig som nærmer seg myndighetsalderen arver et høyere beløp, eller hvor en gjeldspost forfallet til betaling i nær fremtid. Da kan innsetting av beløpet i bank etter utk. § 6-13 være et alternativ. Etter gjeldende rett antas det ikke å være adgang til dette. Nærmere regler her vil kunne gis av Vergemålstilsynet.

Utk. § 6-14 Vergen må ha overformynderiets samtykke

Vergen skal ha overformynderiets samtykke til å

1. erverve og avhende fast eiendom, samt å gjøre gjeldende eller gi avkall på odelsrett eller annen rettighet til fast eiendom. Det samme gjelder for andel eller aksje i boligselskap.

2. pantsette fast eiendom eller påhefte den en servitutt

3. forpakte eller leie bort fast eiendom, herunder bolig

4. si opp leieavtale eller avtale om bortforpaktning

5. kreve utskiftning eller grenseregulering

6. drift av fast eiendom

7. begjære bruksendringstillatelse, deling mv. for fast eiendom

8. erverve livsforsikring, livrente eller føderåd

9. avhende løsøre hvor dette er av større verdi, er av usedvanlig karakter eller for øvrig kan sies å være av en spesiell interesse for den som er under vergemål eller dennes nærmeste familie.

10. utlån av midler tilhørende den som er under vergemål til vergen selv, eller til personer som står i et slikt forhold til vergen som nevnt i § 5-8. Kongen gir nærmere regler om vilkårene for slike lån.

I denne bestemmelsen er det samlet noen av de viktigste regler om når vergen må ha overformynderiets samtykke for at disposisjonen skal være gyldig. Den avløser - med noen endringer som vil bli omtalte nedenfor - vgml. §§ 49, 50, 59 og 60. I utk. §§ 6-14 - 6-18 er omhandlet andre tilfelle hvor vergen bare kan disponere med overformynderiets samtykke.

Pkt a) gjelder for det første erverv og avhendelse av fast eiendom.

Etter vgml. § 59 kan innkjøp av fast eiendom bare foretas når vergen og overformynderne enstemmig finner at særlige grunner taler for ervervet, og at kjøpet vil være økonomisk heldig. Utvalget finner at regelen om kjøp og salg kan samles i én bestemmelse, og at det ikke er nødvendig å oppstille kriteriene for når dette kan skje i loven. Utvalget har valgt å bruke betegnelsen ”avhende” i stedet for salg, selv om salg vil være den mest aktuelle form for avhendelse.

Det synes klart at erverv av fast eiendom ikke ofte vil bli aktuelt, og at kjøpet i tilfelle må være til beste for den som er under vergemål. Hvor det i slike tilfelle vil bli nødvendig å ta opp lån, vil også utk. § 6-14 komme inn i bildet. Et eksempel på at erverv kan være aktuelt, er hvor foreldrene omkommer, og det er naturlig å sikre boligen, f.eks. en borettslagsleilighet for den umyndige som nærmer seg myndighetsalderen på skifte med andre arvinger. Da kan også opptak av lån bli aktuelt for å utløse medarvinger eller til dekning av arveavgiften.

Ved arv av fast eiendom, gjelder ikke denne bestemmelsen - verken vergens eller overformynderiets godkjennelse er et vilkår for erverv ved arv. Det samme gjelder for gaver.

Det er salg av fast eiendom som byr på de vanskeligste avveininger.

I vgml. § 49 annet ledd heter det at fast eiendom ”som den umyndige selv har bruk for, bør ikke selges.” Utvalget har ikke gjentatt en slik formaning, idet en antar at vedkommendes behov for eiendommen alltid vil være et sentralt moment ved vurderingen av om et salg bør skje, uansett hva slags eiendom, eller løsøre for så vidt, skal selges. For øvrig vises til 10.3.3 om de momenter som kan være relevante ved vurderingen av om eiendom skal selges. Driver den som settes under vergemål, f.eks. som et ansvarlig selskap, ervervsvirksomhet som bl.a. omfatter kjøp og salg av fast eiendom, kommer utk. § 6-14 a) til anvendelse.

Om situasjonen hvor den som er under vergemål er loddeier i et bo hvor det er fast eiendom, se 7.2.

Etter vgml. § 58 må vergen ha overformynderiets samtykke til å gi avkall på odelsrett eller annen løsningsrett til fast eiendom. Pkt. a) er utformet slik at ”erverve” fast eiendom også innebærer erverv på grunnlag av odelsrett eller annen løsningsrett. Utvalget finner det riktig at overformynderiet skal samtykke hvis vergen ønsker å gi avkall på en slik rett. Det er imidlertid bare frafall som krever samtykke; hvis vergen lar løsningsfristen - som for å gjøre odelsretten gjeldende er 1 år - løpe ut, er odelsretten tapt. Denne bestemmelsen har i første rekke betydning for de mindreårige, men kan også være aktuell hvor en person er fratatt den rettslige handleevne fullt ut, eller hvor den delvise fratakelsen gjelder den aktuelle eiendom.

I pkt. a) er videre ”annen rettighet i fast eiendom” brukt i stedet for ”annen løsningsrett”, idet erverv eller avkall på alle former for rettigheter knyttet til fast eiendom bør ha overformynderiets samtykke.

Utvalget har funnet det naturlig å ta med en direkte henvisning til ”andel eller aksje” i boligselskap. At fast eiendom omfatter de tradisjonelle eneboliger, tomannsboliger o.l. er klart, likeledes eierleiligheter/seksjoner etter lov 23. mai 1997 nr. 31. Hvorvidt andel eller aksje i boligselskap omfattes av fast eiendom kan være uklart, men at disse bør omfattes av samme regler som fast eiendom, synes åpenbart. Utvalget har derfor uttrykkelig sagt at reglene for fast eiendom også gjelder for disse, slik det også er gjort i bl.a. ekteskapsloven § 67. Andel i boligselskap vil typisk omfatte andeler i borettslag som reguleres av lov om borettslag 4. februar 1960 nr. 2. Her kan nevnes at i praksis følges Håndbokens anbefaling om at reglene om fast eiendom blir brukt om slike boligtyper. Plasseringsforskriften åpner for at vergen etter samtykke av fylkesmannen gir lån av den umyndiges midler mot sikkerhet i atkomstdokument til leierett til bolig som den umyndige skal bo i.

Pkt. b) er en videreføring av vgml. § 50 nr. 6. At pantsettelse uttrykkelig er med i lovteksten, er for så vidt overflødig ved siden av utk. § 6-15. Dette er gjort for å gjøre det klart at det med overformynderiets samtykke er mulig å oppta lån med pant i den faste eiendommen. Det fremgår forutsetningsvis av vgml. § 55 siste ledd at eiendeler som den som er under vergemål er eier av, kan stilles som sikkerhet for lån som vedkommende tar opp.

Pkt. c) er noe endret og innsnevret til vgml. § 50 nr. 1. Utvalget ser det slik at også sedvanlige avtaler om bortforpaktning og utleie bør ha overformynderiets samtykke. Også sedvanlige avtaler kan binde opp vedkommende eiendel i lang tid, som f.eks. en avtale om utleie av bolig.

Pkt. d) tilsvarer vgml. § 50 nr. 1.

Pkt. e) tilsvarer vgml. § vgml. § 50 nr. 4 og 5.

Pkt. f) er ny, men har sitt utgangspunkt i vgml. § 50 nr. 3, hvor det bestemmes at overformynderiet må samtykke dersom vergen ønsker å ”hugge til salg i den umyndiges skog eller selge trær i skogen på rot”. Utvalget finner det naturlig at det gis en generell regel om at overformynderiets samtykke kreves hvis vergen ønsker å drive en eiendom etter sitt formål på vegne av den som er satt under vergemål. Slik drift kan medføre en rekke avtaler som vergen uten videre ikke bør kunne inngå på egen hånd.

Pkt. g) har ingen parallell i gjeldende lov.

Pkt. h) tilsvarer vgml. § 60.

Pkt. i) gjelder løsøre, om dette skal selges eller ikke. Den viderefører med et noe annet innhold vgml. § 51, som bestemmer at det er overformynderiet som ”avgjør om løsøre skal selges eller ikke, og om det i tilfelle skal leies bort”.

Utvalget mener at det i utgangspunktet bør være vergen som skal vurdere hvordan løsøre skal disponeres. Løsøre kan være så mangt, fra trivielle ting uten særlig verdi, til gjenstander som representerer betydelige beløp. Eiendeler kan videre ha affeksjonsverdi uavhengig av verdien, og som de nærmeste kan ha en verneverdig interesse i at ikke blir solgt til fremmede. Hvor eieren er mindreårig, kan det være i hans eller hennes interesse at løsøret er i behold vår vedkommende blir myndig. Bruksverdi vil normalt i ikke ubetydelig grad overstige salgsverdien. Omkostningene ved oppbevaring vil være et moment som må vurderes, og om vedkommende kan eller bør belastes disse. De faktiske forhold vil her også variere meget: Man selger f.eks. ikke innboet i barndomshjemmet til en 17-åring som mister sine foreldre i en ulykke. Her vil imidlertid vedkommendes rett til å bli hørt og hva han eller hun mener, være av vesentlig betydning.

Hvis vergen mener at løsøre ikke skal selges, finner utvalget at det ikke er nødvendig å bringe overformynderiet inn i bildet. Gjeldende rett etter vgml. § 51 er som nevnt at vergen ikke har noen kompetanse til å vurdere hva som skal skje med løsøre, finner utvalget ikke grunn til å videreføre. Overformynderiet bør her som ved fast eiendom bare komme inn i bildet hvor det er tale om avhendelse. Men å kreve overformynderiets samtykke ved enhver avhendelse av løsøre vil være å belaste overformynderiet i unødig grad. En lang rekke løsøregjenstander er av en slik karakter at vergen alene bør kunne treffe avgjørelsen. Hvordan avgrensningen her skal skje, kan by på tvil. Utvalget har valgt å legge vekt på eiendelens verdi, om den er av usedvanlig karakter eller om den kan sies å ha en spesielle interesse for den som er under vergemål eller dennes familie. Her kan det lett være store forskjeller mellom de ulike typetilfelle. Er det tale om mindreårig, vil hans eller hennes mening veie tungt, særlig hvor vedkommende nærmer seg myndighetsalderen. Er ikke den som er satt under vergemål fratatt den rettslige handleevne, vil han eller hun selv kunne ta avgjørelsen, med mindre vedkommende ikke har evne til dette på grunn av sin tilstand. Her vil den som er under vergemål som regel være eldre, og de nærmestes syn på hvordan løsøret skal disponeres, bør tillegges vekt.

Til disse tre kriterier bemerkes: Når det vises til eiendelens verdi, vil det vanskelig kunne sies nøyaktig hvor grensen skal trekkes. Den vil nok også variere etter eiendelens karakter; her blir det en flytende grense mot eiendelens karakter.

Eiendelen usedvanlige karakter henspiller på svært ulike situasjoner. Et ytterpunkt er familie-papirer, familiebilder mv. som kan ha en økonomisk interesse, hvor det dreier som eiendeler som stammer fra kjente personer (f.eks. politikere, kunstnere) som er satt under vergemål. Her vil også den nærmeste families interesse komme inn, og dette viser også at overformynderiet her bør være varsom med å tillate salg. Selv om det som den store hovedregel bare er interessene til den som er under vergemål som skal spille inn ved vurderingene, bør ikke det være til hinder for at salg av løsøre ikke finner sted av hensyn arvingene, hvor den som er satt under vergemål ikke har behov for de likvider et salg vil medføre. Av andre eiendeler kan nevnes gjenstander som har vært i familien i lengre tid eller som det er knyttet spesielle affeksjonsinteresser til.

For øvrig vises også her til bemerkningene i 10.3.3.

Utk. § 6-13 har sine paralleller i de øvrige nordiske land, men disse er til dels annerledes utformet. Den danske Bek. § 6 begrenser seg til å kreve overformynderiets samtykke til å erverve eller avhende fast eiendom, pantsette fast eiendom eller påhefte den en usedvanlig servitutt, eller bortforpakte eller utleie fast eiendom på usedvanlige vilkår eller for uvanlig lang tid. Hertil kommer en generell bestemmelse i § 20 første ledd om at ”enhver usædvanlig disposition” krever statsamtets samtykke. Utover dette inneholder ikke dansk rett generelle krav om statsamtets samtykke. I Finland oppstiller loven i 34 § krav om samtykke fra overformynderiet for en rekke disposisjoner over fast eiendom, se pkt. 1, 2, 3 som har klare likhetspunkter med utk. § 6-14, særlig a, b og c, slik også for svensk retts del i FB 14:11.

Pkt. j) viderefører bestemmelsen i vgml. § 64 tredje ledd om at vergen eller hans eller hennes nærstående ikke kan låne midler av den umyndige uten samtykke, men med noen endringer i forhold til dagens bestemmelse. I dag er det fylkesmannen som samtykker i lån til vergen. Utvalget finner at overformynderiet bør samtykke i slike utlån; dette vil være ubetenkelig som følge av at overformynderiets kompetanse blir høyere som følge av de endringer som er foreslått i utk. kap. 8.

Utvalget finner at det fortsatt bør være adgang for vergen(e) å låne av midlene til den som er under vergemål. Det vises til 11.3.3 der problemstillingen er drøftet. Som det fremgår der kan hensynet til den som er under vergemål - normalt den mindreårige - tilsi at vergen(e) under bestemte forutsetninger må kunne låne av vedkommendes midler.

De nærmere vilkår for lån til vergen(e) fremgår i dag av plasseringsforskriften, se. I dag gis det samtykke til lån dersom sikkerheten er innenfor de rammer plasseringsforskriften setter og det ikke er forhold i vergens økonomiske situasjon som tilsier at han eller hun vil få problemer med å betjene lånet. Som det fremgår i 11.3.3 er det utvalgets oppfatning at det bør foretas en behovsvurdering før det gis samtykke til lån vergene(e). Utgangspunktet må være hva som er til beste for den som er under vergemål. Dette innebærer bl.a. at man som hovedregel ikke bør samtykke til lån hvor vergen(e) ønsker lånet kun fordi det gir dem større økonomisk handlefrihet, eller hvor vergen har gitt avkall på arv fra sine foreldre for å slippe arveavgift, for så å søke om lån av de samme midlerne. Dersom man skal fravike hovedregelen om overformynderiets forvaltning, skal det være fordi dette totalt sett vil være bedre for den som er under vergemål.

Utvalget foreslår ellers at dagens krav til sikkerhet videreføres, jf. plasseringsforskriftens be-stemmelser.

Utk. § 6-15 Gjeldsstiftelse - overformynderiets samtykke

Vergen skal ha overformynderiets samtykke til å stifte gjeld eller på annen måte forplikte den som er under vergemål. Samtykke kreves også ved pantsettelse av vedkommendes eiendeler.

Kravet om samtykke gjelder ikke lån til utdannelse i statlig låneinstitusjon. Lånet skal utbetales vergen, som stiller midlene til disposisjon for den som er under vergemål.

Kausjonsansvar kan ikke pådras den som er under vergemål, og hans eller hennes eiendeler kan ikke stilles som sikkerhet for andres gjeld. Vergen kan med overformynderiets samtykke gjøre unntak fra denne regelen hvis det foreligger særlige grunner.

Denne bestemmelsen svarer til vgml. § 55, men med et par realitetsendringer, idet § 55 nr. 1 og 2 ikke foreslås videreført.

Vgml. § 55 nr. 1 gjelder samtykke ”til disposisjoner som er nødvendige av hensyn til den umyndiges underhold eller oppfostring”. For mindreårige kan det neppe være aktuelt å låne penger til deres ”underhold og oppfostring” - her vil foreldrenes underholdsplikt være avgjørende, eventuelt sosiale tiltak hvor de ikke evner å dekke slike behov. For eldre som er satt under vergemål, vil heller ikke lån være noen brukbar vei. Men skulle unntak kunne tenkes, synes det riktig at vergen bare kan oppta lån med overformynderiets samtykke.

Vgml. § 55 nr. 2 omhandler disposisjoner som går ”inn som vanlig ledd i driften av ervervsvirksomhet som vergen med samtykke av overformynderiet eller fylkesmannen driver for regning av den umyndige.” Også her finner utvalget det riktig at vergen ikke på egen hånd kan foreta låneopptak.

Utvalget finner derimot grunn til å videreføre regelen i vgml. § 55 nr. 3 om utdanningslån i statlig låneinstitusjon, dog slik at begrensningen til en institusjon ”for mindreårige” ikke opprettholdes. Utvalget finner også at regelen om at vergen råder over slike lånemidler blir videreført, se annet ledd annet punktum .

Utvalget har vært i tvil om det er grunn til å opprettholde det absolutte forbud mot kausjon og pantsettelse av eiendeler for en annens forpliktelser. Normalt vil dette ikke gagne eller være til beste for den som er satt under vergemål, og da vil det heller ikke være noen grunn til å gi et slikt samtykke, og det skal da heller ikke gis. Men det kan tenkes tilfeller hvor den som er under vergemål har en klar interesse i at hans eller hennes eiendeler blir pantsatt, eller at det stilles kausjon for en annens forpliktelse, og da bør det ikke være utelukket. Utvalget har her særlig de tilfelle for øyet hvor en slik forpliktelse for en annens lån til f.eks. den mindreåriges utdanningsbehov som faller utenfor foreldrenes plikter, og hvor dette er å foretrekke fremfor salg av den mindreåriges eiendeler for å finansiere utdannelsen. Et annet eksempel kan være at den gjenlevende ektefelle etter den andres død ikke ønsker å - eller kan - sitte i uskiftet bo, og det er til den mindreåriges fordel at arvede midler stilles som sikkerhet for lån som gjenlevende tar opp for å gjøre det mulig å fortsette det eksisterende boligforhold. Det kan nevnes at kausjon og sikkerhetsstillelse for annen gjeld er tillatt i Sverige, FB 13:12, mens det er et absolutt forbud mot det i dansk rett, se § 27, mens Bek. § 7 bestemmer at statsamtet må samtykke i gjeldsstiftelse ”udover, hvad der sædvanlig kræves til fyldestgørelse af fornødenhederne for den, der er under vergemål”. I finsk rett kreves overformynderiets samtykke hvis det skal opptas lån annet enn studielån. Med overformynderiets samtykke kan den som er under vergemål ”ta ansvar for annans skuld”, 34 § pkt. 4.

Hvor den som er satt under vergemål ikke fullt ut er fratatt den rettslige handleevne, vil han eller hun fortsatt kunne pådra seg gjeld og stille sine eiendeler som sikkerhet for andres forpliktelser. I slike tilfeller er det bare hvor disposisjonen rammes av § 9-6 at han eller hun ikke kan forplikte seg. Er vedkommende delvis fratatt den rettslige handleevne og det gjelder disposisjonsretten over bestemte eiendeler, kan derimot ikke disse vær gjenstand for sikkerhetsstillelse, verken for egne eller andres forpliktelser.

Når det gjelder begrepet ”eiendeler” i første ledd annet punktum , menes eiendeler generelt. Dette i motsetning til utk. § 6-14 bokstav b, som fastslår at vergen må ha overformynderiets samtykke ved pantsettelse av fast eiendom.

At overformynderiet må samtykke ved enhver stiftelse av gjeld, kan synes strengt i dagens samfunn med en utstrakt avbetalingshandel, og hvor f.eks. mindreårige i stort omfang er abonnenter med mobiltelefoner m.v. Men nettopp omfanget gjør at det her er behov for overformynderiets samtykke; vergen kan gi etter for mas som overformynderiet står imot. Hvor vergen alene samtykker i at den mindreårige inngår en forpliktelse, vil derfor ikke den mindreårige bli ansvarlig for den. Kreditor bør derfor i alle tilfelle sørge for overformynderiets samtykke, hvis han eller hun vil være sikret kravet mot den umyndige. Kravet kan heller ikke gjøres gjeldende etter at den mindreårige er blitt myndig, smln. her bemerkningene til utk. § 2-8. Hvorvidt vergen blir forpliktet hvor overformynderiets samtykke ikke er innhentet, er det ikke grunn til å komme nærmere inn på her.

Det kan være tvilsomt om sikkerhetsstillelse for en fordring vedkommende ikke selv er personlig ansvarlig for, er ”gjeldsstiftelse” etter denne bestemmelsen. Som eksempel kan nevnes at kontantytelser fra trygdeetaten ved kjøp av bil, og hvor ytelsen gis pant i bilen, som er utover salgspant etter panteloven § 3-14 b), er mulig hvor den betales direkte til bilens selger. Den som er satt under vergemål er bilens eier, og panterettens funksjon er bl.a. å sikre beløpet ved eventuelt salg. Spørsmålet oppstår videre hvor en som er under vergemål kjøper en fast eiendom det hviler pantegjeld på, men hvor det avtales at kjøperen ikke skal være personlig ansvarlig for lånet - en form for pant ”som nok er en sjelden foreteelse”. 4 Spørsmålet om dette er å anse som gjeldsstiftelse har sin særlige betydning ved at vergen ved et benektende svar ikke trenger overformyndeiets samtykke til disposisjonen. Utvalget vil ikke gi uttrykk for noe standpunkt her.

Utk. § 6-16 Gaver og arveforskudd

Vergen kan ikke gi gaver eller stønader utover det som følger av skikk og bruk. Er den mindreårige over 15 år, kreves hans eller hennes samtykke. Gjelder det større beløp kreves det samtykke av overformynderiet, selv om en slik gave også følger av skikk og bruk.

Med overformynderiets samtykke kan vergen gi arveforskudd til en livsarving hvor det foreligger et tungtveiende behov for det eller hvor det foreligger skriftlige nedtegnelsen eller andre sikre holdepunkter for at et slikt forskudd er i samsvar med ønsket til den som er under vergemål.

Første ledd svarer til vgml. § 56. Den er noe omformulert, men det innebærer ikke større endringer i realiteten. Hva som ligger i ”større beløp” vil bero på vedkommendes inntekts- og formuesforhold. Her må vergen gis et betydelig spillerom for et konkret skjønn.

Hva som er skikk og bruk, må ikke tolkes for snevert, idet en gave som ikke følger av dette, overhodet ikke kan gis. Overformynderiet har heller ikke kompetanse til å godkjenne en slik gave. Som eksempel på en gave som er i overensstemmelse med skikk og bruk, nevner Bratholm (s. 63) den velstående person som slekten forventer skal ”hjelpe en ubemidlet slektning til utdannelse”, eller hvor den som er under vergemål tidligere har gitt sine barnebarn en vesentlig sum etter hvert som de fyller 18 år. Da bør det gis samtykke til et dette fortsatt kan gjøres.

Både gjeldende rett og utvalgets forslag går noe lenger enn dansk og finsk rett. Etter Bek. § 8 skal statsamtet godkjenne enhver gave, medmindre den er av ubetydelig verdi, samtidig som den som er under vergemål og har fylt 15 år også skal samtykke, medmindre vedkommende ”ikke forstår sagens betydning”. Av den finske loven 32 § fremgår det at intressebevakaren ikke kan gi bort penger eller noe annet som tilhører hovedmannen. Forbudet mot å gi gaver av hovedmannens midler er absolutt, og innebærer at intressebevakaren heller ikke kan gi nærstående eller andre gaver fra hovedmannen til jul, fødselsdag og lignende merkedager. Svensk rett gir i FB 14:12 bare adgang til å gi gaver med mindre det er spørsmål om ”personliga presenter vars värde inte står i misförhållande til den enskildes ekonomiska villkor.”

Annet ledd er nytt. Det er i dag praksis at overformynderiene bruker vgml. § 56 også på arveforskudd, idet bestemmelsen gjelder ”gaver eller stønader”. Det er for så vidt riktig, idet et arveforskudd i arveloven § 38 betegner et arveforskudd som en gave; riktignok en gave som under visse vilkår kan avkortes i arven. Den vesentlige forskjell på et arveforskudd og en ren gave, er at en gave er endelig og ikke påvirker fordelingen ved et senere arveoppgjør. Er gaven å anse som arveforskudd, skal den derimot avkortes i mottakerens arvelodd i det arveoppgjør som senere skal finne sted, jf. arveloven § 38. Et arveforskudd gir derfor bare en midlertidig fordel (forutsatt at boet er tilstrekkelig til at de øvrige arvinger får sitt). I de tilfelle vi står overfor her, forutsettes det at det gis et avkortningspåbud. Utdeling av arveforskudd vil derfor ikke redusere de øvrige arvingers arvelodd - forskuddsmottakeren oppnår bare en midlertidig likviditetsfordel. I praksis synes det som om vgml. § 56 på dette punkt har vært oppfattet som uklar, 5 noe som skyldes henvisningen til ”skikk og bruk”.

Utdeling av et arveforskudd (dvs. en gave som skal være gjenstand for avkortning) bør det være adgang til i større utstrekning enn for rene gaver. Denne situasjonen er i praksis bare av betydning for de voksne som er satt under vergemål. Det typiske eksempel er et barn som trenger midler, f.eks. til å erverve bolig. Vilkåret for at overformynderiet skal samtykke i at det ytes et arveforskudd, er enten at det er et tungtveiende behov for det på mottakerens hånd. Men selv om ikke et slikt behov er tilstede, kan forskudd ytes hvor det må antas å være på det rene at det er i overensstemmelse med vedkommende ønsker.

For den som er under vergemål vil ikke en gave eller arveforskudd bety noen fordel. Men det vil i mange tilfelle være i overensstemmelse med vedkommendes ønsker at dette skjer. Hvor vedkommende ikke er fratatt den rettslige handleevnen, vil - hvor den som er satt under vergemål har forståelse av hva det gjelder - samtykke i gaven eller forskuddet, eller ha en selvstendig rett til å disponere. Men hvor dette ikke er tilfelle og gaven eller forskuddet ikke vil påvirke vedkommendes livssituasjon, bør hvert tilfelle vurderes konkret. De øvrige arvingers syn på spørsmålet om det bør ytes et arveforskudd, kan her ha betydning. En sak for Sivilombudsmannen 6 kan illustrere problemstillingen her. En mor i uskifte hadde fire barn, og ett av dem var oppnevnt som hjelpeverge. Hun led av fremskreden demens. Tre av barna, herunder hjelpevergen, ønsket å utdele 100 000 kroner til hver av de fire, mens det siste barnet protesterte, idet det ble hevdet at A da bare hadde 130 000 kroner tilbake, og det var for lite til å ivareta morens velferd. Overformynderiet samtykket i utdelingen av arveforskuddet, noe som medførte at det ene barnet brakte avgjørelsen inn for Sivilombudsmannen. Fylkesmannens avgjørelse ble kritisert, og da Sivilombudsmannens uttalelse inneholder betraktninger som må ligge til grunn for tolkingen av utvalgets forslag i annet ledd, gjengis deler av denne:

”Hvor det ikke foreligger konkrete økonomiske behov hos arvingene, er det vanskelig å se tungtveiende grunner som taler for å tillate utdelinger av en slik størrelsesorden at det i det hele tatt blir nødvendig med avveininger omkring hva som kan antas å være nødvendig for å sikre de hjelpetrengendes behov.

....

Det følger av det jeg har uttalt foran, at fylkesmannen etter mitt syn har lagt en til dels uriktig betraktningsmåte til grunn for sin avgjørelse. Arvingenes behov er ikke utredet, og det er ikke foretatt noen avveining mellom deres og morens interesser. Begrunnelsen i vedtaket av 19. november 1992 og uttalelsen til ombudsmannen bærer preg av at man uten videre har lagt til grunn at arvingene har behov for midler, og med det utgangspunktet vurdert om restbeløpet ville være ”tilstrekkelig” for å dekke ”nødvendige” utgifter for moren i fremtiden - altså en slags minimumsbetraktning. Det riktige måtte etter mitt syn ha vært først å bringe på det rene om det forelå økonomiske behov hos en eller flere av døtrene ut over det helt alminnelige, og så latt resultatet av denne undersøkelsen være avgjørende for om det i det hele tatt var tilstrekkelig grunn til å tillate utdeling av en større del av formuen. Selv om det fra ulike hold har vært anbefalt at eldre bør overføre midler til de kommende generasjoner, kan ikke dette synspunktet uten videre legges til grunn i saker som den foreliggende”.

Utk. § 6-17 Avkall og avslag på arv og gave

Vergen skal ha overformynderiets samtykke til å avslå en gave eller gi avkall eller avslag på arv, med mindre gaven eller arven må anses å ha en ubetydelig verdi.

Bestemmelsen bygger dels på vgml. § 57 annet ledd, dels er den ny. Det bemerkes at ”avkall” refererer seg til arv som ikke er falt, mens ”avslag” gjelder situasjonen etter arvelaterens død, jf. henholdsvis arveloven §§ 45 og 74 (i § 74 tredje ledd brukes i ordet ”avkall” hvor det rettelig skal stå ”avslag”).

Etter vgml. § 57 skal vergen, hvis han eller hun finner at en gave bør avslås, forelegge ”spørsmålet for overformynderiet som avgjør saken.” Det bør merkes at vgml. § 57 ikke gjelder for personer som har fått oppnevnt hjelpeverge - den er ikke nevnt i vgml. § 90 c. Det innebærer at etter gjeldende rett kan ikke en hjelpeverge eller overformynderiet avslå en gave på vegne av en som er satt under vergemål uten å være umyndiggjort. Utvalget ser ingen grunn til å unnta avslag på gave fra de mange andre tilsvarende bestemmelser hvor vergen kan disponere med overformynderiets samtykke.

Nytt i utk. § 6-16 er at både avkall og avslag på arv nå blir regulert og likestilt i vergemålsloven. I denne forbindelse må dog merkes at etter arveloven henholdsvis § 45 annet ledd og § 74 annet ledd kan avkall og avslag på arv for en umyndig arving ”berre gis når overformynderiet samtykker i det”. Vergens rolle er ikke nevnt. Utvalget antar at dette må forstås slik at vergens samtykke ikke kreves. Utvalget finner det naturlig at reglene om avkall og avslag på arv på vegne av den som er under vergemål følger de regler som ellers gjelder for samspillet mellom verge og overformynderi, og som er regulert i dette kapitlet i utkastet, se 17.1, hvor arveloven §§ 45 annet ledd og 74 annet ledd foreslås opphevet.

Kravet om at vergen må ha overformynderiets samtykke gjelder ikke hvor arven eller gaven må anses å ha en ubetydelig verdi. Ved denne vurderingen må det tas hensyn til den økonomiske situasjon hos den som er under vergemål, og arvens størrelse. Det bør også kunne legges noe vekt på det behov vedkommende må antas å ha for gaven eller arven.

Om når et avkall på arv kan være aktuelt når arvingen er under vergemål, heter det bl.a. i Innstillingen fra arvelovkomiteen (1962) s. 212. ”Unntaksvis kan det være naturlig med avkall fra en umyndig... . Dette kan være tilfelle hvor en av arvingene er umyndiggjort og formuende, og arvelateren ønsker å skape en uangripelig stilling for de øvrige arvinger, som har et reelt behov for arven”.

For øvrig må det antas at denne bestemmelsen ikke har særlig betydning for gaver, idet spørsmålet om gavens mottakelse kan bli tatt opp av giveren og vergen, og at giveren ikke gir gaven hvis vergen er negativ til den.

Utk. § 6-17 er i det vesentlige enslydende med dansk rett, se Bek. § 9. Etter den finske loven 34 § pkt. 7 kreves overformynderiets tillatelse ved avslag eller avkall på arv.

Utk. § 6-18 Næringsvirksomhet

Er en mindreårig alene eller sammen med andre arving til næringsvirksomhet eller del av slik virksomhet, må vergen ha samtykke av overformynderiet til på den mindreåriges vegne å delta i virksomheten eller på dennes vegne overta aksjer i et aksjeselskap eller allmennaksjeselskap som dannes for å fortsette virksomheten. Dette gjelder også hvor en myndig er satt under vergemål, og den rettslige handleevne er fratatt ham eller henne for slik virksomhet.

Bestemmelsen viderefører vgml. § 49, som imidlertid ikke gjelder for personer med hjelpeverge. Derfor er det i siste punktum uttrykkelig sagt at den bare gjelder for personer som er fratatt den rettslige handleevne for slik virksomhet. Hvis en som har hjelpeverge arver slik virksomhet, blir det derfor nødvendig å frata ham eller henne den rettslige handleevne.

Med næringsvirksomhet forstås alle former for virksomhet uavhengig av hvordan virksomheten er organisert, som ansvarlig selskap, aksjeselskap eller allmennaksjeselskap.

Bestemmelsen omfatter bare næringsvirksomhet som den som er under vergemål arver. Om de tilfelle at vedkommende driver slik virksomhet og settes under vergemål, se utk. § 6-11.

Utk. § 6-19 Vergens forhold til overformynderiet

Vergen står under tilsyn av overformynderiet og ølikter å gi det de oplysninger om vergemålet som overformynderiet ber om.

Vergen skal så vidt mulig rådføre seg med overformynderiet når han elelr hun er i tvil eller når det gjelder avgjørelser av særlig betydning for den som er under vergemål.

Bestemmelsen viderefører vgml. § 61. Utvalget finner det nødvendig med en bestemmelse som slår fast at vergen plikter å gi overformynderiet opplysninger på forespørsel, dette sikrer at overformynderiet kan føre et tilstrekkelig effektivt tilsyn med vergens forvaltning på vegne av den som er under vergemål. I likhet med gjeldende rett vil ikke utkastet § 6-19 innebære at overformynderiet har noen instruksjonsrett overfor vergen.

Om overformynderiets tilsyn med vergen vises det til utk. § 8-4 annet ledd, og kommentarene til denne bestemmelsen.

Utk. § 6-20 Vergens klagerett

Vergen kan påklage overformynderiets avgjørelser til Vergemålstilsynet.

Vergen kan også etter dagens regler påklage de vedtak overformynderiet fatter, til fylkesmannen, se vgml. § 30 a, jf. forvaltningslovens regler om klagebehandling. Bestemmelsen i utk. § 6-20 er gitt av informasjonshensyn da den egentlig er overflødig, det vises til utk. § 9-4 der det er slått fast at forvaltningsloven skal gjelde for vedtak truffet av overformynderiet og Vergemålstilsynet.