3 Generelle synspunkter på lovgivningen om vergemål - gjeldende lovgivning med videre

3.1 Vergemålslovgivningens formål og omfang

3.1.1 Vergemålets formål

3.1.1.1 Innledning - vergemålslovgivningens målgrupper

Vergemålslovgivningens formål er å oppstille regler til vern for personer som på ulike måter - og i ulik grad - ikke er i stand til alene å sørge for sine interesser på det økonomiske og/eller personlige området. Vergens oppgave vil være å bistå og representere den som er under vergemål i spørsmål både av praktisk og rettslig karakter. For mindreåriges del vil dog vergemålslovgivningen i det vesentlige være begrenset til de økonomiske spørsmål, idet det faller inn under foreldreansvaret å ivareta deres interesser på det personlige plan.

Mindreårige, dvs. barn og unge som ikke har fylt 18 år, har med visse unntak ikke evne til å forplikte seg ved avtale. Denne alderen er generell. Det skilles således ikke mellom den enkeltes individuelle utvikling. Her har tendensen stadig gått i retning av å senke myndighetsalderen; den ble således redusert fra 20 til 18 år i 1979. Det byr av den grunn ikke på problemer å skille mindreårige fra voksne, med mindre det skulle være uklart når vedkommende er født. Dette synes ikke å være noe praktisk problem, med forbehold for de enslige, mindreårige asylsøkere, se 16.2.3.4.

En person som har fylt 18 år er i denne sammenheng å betegne som voksen, og for voksne er det normalt ingen begrensninger i adgangen til å råde over sine midler og påta seg forpliktelser, dvs. treffe beslutninger av økonomisk karakter. En voksen bestemmer også over sitt liv på det personlige plan. Dette utgangspunktet er grunnleggende.

Mens mindreårige som nevnt ikke skaper noen spesielle problemer i avgrensningsmessig henseende, blir dette annerledes når spørsmålet oppstår om når en voksen person skal settes under vergemål. Det er åpenbart at grensene her må være snevre, og at det er hensynet til vedkommende selv som gjør at samfunnet eventuelt må gripe inn. Det blir behov for verge, eventuelt også hel eller delvis fratakelse av den rettslige handleevne, når en voksen person av ulike årsaker ikke evner å treffe disposisjoner til varetakelse av sine interesser til eget beste. Det er således når en person har nedsatt eller manglende evne til å treffe beslutninger, behovet for vergemål kan oppstå.

Lovgivningens oppgave er stille opp vilkårene for når en person kan settes under vergemål, og de rettsvirkninger vergemålet skal ha. Vergemålslovgivningen skal gi nærmere regler om når samfunnet skal gis denne rett til å gripe inn, og hvilket omfang denne inngripen skal ha. Hensynet til den enkeltes integritet må veies mot det behov vedkommende har for hjelp - en hjelp som skal verne vedkommende ikke bare mot seg selv, men også mot en utilbørlig påvirkning fra omgivelsene. Når en person selv på grunn av sin tilstand er ute av stand til å treffe bindende disposisjoner, er det et klart behov for en person som kan tre inn som hans eller hennes rettslige stedfortreder.

Voksne som har behov for vergemål er en uensartet gruppe, og behovet for hjelp er meget varierende. Utvalget gir i 7.4 en inngående beskrivelse av de ulike tilstander som kan begrunne vergemål. Her skal det bare gis en kort oversikt over de viktigste typetilfelle, som både kan være av kognitiv og/eller emosjonell karakter.

Innledningsvis er det grunn til å trekke frem at gruppen demente i dag forekommer i et betydelig større antall enn tidligere. Som det vil fremgå av 7.4.3.1, ventes denne gruppen også å øke i tiden fremover. De som rammes av demens opplever en gradvis overgang fra det å ha evne til å handle på egne vegne til en tilstand hvor denne evnen ikke lenger er tilstede, og hvor noen generell bedring av tilstanden ikke vil finne sted. Disse er klare representanter for de passive vergetrengende, og hvor deres medvirkning til vergens disposisjoner ofte ikke er mulig. At det store flertall ikke pleies av nærstående, men er avhengig av hjemmehjelp i ulike former i de begynnende stadier, og senere pleies på sykehjem, er karakteristisk for den utvikling de fleste demente gjennomgår.

I en annen tallrik gruppe finner vi personer med psykisk utviklingshemming, hvis bo- og livssituasjon i dag er en helt annen enn tidligere. Ved HVPU-reformen er målsettingen integrering i samfunnet, noe som i større grad enn før aktualiserer vergemål, se 7.4.6.

En annen gruppe hvor behovet for vergemål kan oppstå, er personer med sinnslidelser, hvor vi har med en rekke ulike diagnoser å gjøre, se 7.4.4 og 7.4.5. Også disses situasjon er en annen enn tidligere, bl.a. ved at behandlingsmulighetene er bedret for mange. Her kan ofte lidelsen være av midlertidig eller svingende karakter; vergemålsbehovet blir således for mange ikke livsvarig.

Behovet for vergemål er ikke begrenset til ovennevnte grupper. Eksempelvis kan både rusmisbruk og ulike typer alvorlig svekket helbred, skape behov for vergemål, se 7.4.5. Også her vil ofte behovet for verge være av midlertidig art.

Som en spesiell gruppe, med mulig behov for vergemål, må nevnes personer som lider av såkalt ”spillegalskap”, og hvor dette medfører at en selv eller de pårørende kommer i en uholdbar situasjon. Ikke minst hvor midler settes over styr og nærstående dermed får det vanskelig, er det behov for vergemål, se 7.4.7.

3.1.1.2 Forvaltningen av midler

Vergemålslovgivningen har videre til formål å gi regler om forvaltningen av midlene til de som står under vergemål, se hertil kapittel 11. Det ligger i sakens natur at når en person ikke selv kan ta vare på sine eiendeler, må andre - i ulik grad -overta forvaltningen av dem. Her er det en rekke spørsmål som det må tas stilling til.

For det første må det tas standpunkt til hvilke eiendeler som skal forvaltes av vergen, og hvilke midler overformynderiet skal ta hånd om. Utformningen av reglene om forvaltningen beror på en avveining mellom hensynet til sikkerhet og til avkastning. Når det gjelder andre midler enn finansielle eiendeler, som f.eks. fast eiendom og løsøre, oppstår spørsmålet om de skal avhendes eller oppbevares, eventuelt drives videre, som ved ulike former for næringsvirksomet. Særskilte problemer oppstår her hvor den som settes under vergemål er gift, og hvor det ofte kan være vanskelig å trekke grensen mellom ektefellenes eiendeler, og hvor det også er nødvendig at ektefellen fortsatt, eventuelt vederlagsfritt, kan bruke eiendeler som tilhører den som er satt under vergemål, som f.eks bolig og innbo mv. Her må det også tas stilling til hvilke disposisjoner som vergen bare kan foreta med overformynderiets samtykke.

Et hovedspørsmål her er videre hvordan forvaltningen av de finansielle eiendeler skal skje, og hvilke rammer som skal settes for forvaltningsmyndighetens kompetanse. Her er det ulike muligheter som blir vurdert, se nærmere 11.8. Det har vært et sentralt spørsmål for utvalget å vurdere dagens desentraliserte forvaltning ved det enkelte overformynderi mot en sentralisert modell for forvaltningen av de anslagsvis ca. 10 milliarder kroner som i dag forvaltes av landets overformynderier.

3.1.1.3 Organiseringen av vergemålsmyndighetene

Organiseringen av vergemålsmyndighetene faller også inn under vergemålslovgivningen, se vgml. kapittel 3. Dagens ordning med kommunale overformynderier med stor forskjell i befolkningsgrunnlag og kompetanse må vurderes mot større og mer homogene administrative enheter, eventuelt i statlig regi. Utvalget har sett det som en viktig oppgave å utvikle en organisasjonsmodell som skal være ens for hele landet, og bidra til å heve kompetansenivået og en profesjonalisering av overformynderienes virksomhet. Utvalget tar videre opp spørsmålet om et overordnet organ for vergemålsvirksomheten og betegner dette for Vergemålstilsynet.

3.1.1.4 Tilgrensende problemstillinger

På to områder vil utvalget vurdere regler som i en viss grad kan supplere vergemålsinstituttet. Etter sitt mandat skal utvalget vurdere lovgivning om såkalte framtidsfullmakter, dvs. en fullmakt som gir fullmektigen kompetanse til å disponere på vegne av fullmaktsgiveren etter at denne på grunn av sinnslidelser eller alvorlig svekket helbred ikke lenger er i stand til å ivareta sine interesser. Utvalget er positiv til en slik fullmakt, som i en del tilfeller kan erstatte behovet for et vergemål, se kapittel 14.

På et noe annet plan ligger spørsmålet om mer uformelle representasjonsregler for personer med en svekket evne til å ivareta sine interesser. Regler om en mer uformell stedfortreder er foreslått i Sverige, og spørsmålet om behovet for slike regler vil utvalget vurdere i 3.6.

3.1.1.5 Enslige mindreårige asylsøkere

Det kommer hvert år et ikke ubetydelig antall enslige, mindreårige asylsøkere her til landet, se 16.2.2. Deres situasjon skaper en rekke spørsmål som er spesielle innenfor de mindreåriges krets. Etter gjeldende rett skal det oppnevnes en verge for dem, vgml. §§ 6 og 16. De vil normalt ikke ha midler, og formuesforvaltning blir derfor normalt ikke aktuelt. Oppgavene ligger mer på det personlige plan, herunder å sørge for at vedkommende sikres de rettigheter han eller hun etter lovgivningen har krav på. Hvorvidt de enslige mindreårige asylsøkeres forhold skal reguleres av vergemålsloven eller ved annen lovgivning er også et spørsmål som har en viss prinsipiell interesse. De spørsmål som reiser seg for de enslige mindreårige er omfattende og sammensatte. Etter utvalgets syn bør deres rettsstilling utformes i en egen lov, se 16.8.

3.1.2 Vergemålets omfang - ”det minste middels prinsipp”

De grunner som kan gi behov for verge, er meget forskjellige. Det betyr at vergemålsformene må differensieres.

Det mest ytterliggående skritt er å frata en voksen den rettslige handleevne, dvs. evnen til selv å disponere i forhold som gjelder rettigheter og forpliktelser. Etter gjeldende rett skjer dette ved umyndiggjøring, og det er da vergen som handler på den umyndiges vegne. Alternativet er å oppnevne en hjelpeverge, som også kan handle på vegne av den som er satt under vergemål, men hvor denne ikke ved dette blir fratatt den rettslige handleevnen. Hjelpevergeordningen slik vi kjenner den i dag, er fra 1990, og den har medført at antallet umyndiggjøringer har gått drastisk ned, se nærmere 7.2.5.

Mange av de vergetrengende er, i motsetning til f.eks. demente, aktive i samfunnet og har - i noe ulik grad - forståelse av sin situasjon. Det medfører at det for disse i større grad enn for de ”passive” er behov for begrensninger i den rettslige handleevnen. Men for alle grupper finnes det mange, utvilsomt det store flertall samlet sett, som fortsatt bør ha sin rettslige handleevne i behold. Utvalget har derfor lagt stor vekt på at vergemålet ikke bør gjøres mer omfattende enn det er behov for, se nærmere 7.5.2. Dette har for øvrig vært målsettingen ved alle de reformer som en rekke land har gjennomført de senere år, og regelen ble hos oss lovfestet i vgml. § 90 b ved reformen i 1990, jf. Ot. prp. nr. 45 ( 1989-90) s.1, se utk. § 2-4. Det ble her videre understreket at ”umyndiggjøring ikke skal foretas når vedkommendes interesser på hensiktsmessig måte kan ivaretas gjennom oppnevning av hjelpeverge eller gjennom mindre vidtgående tiltak.” Utvalget gir sin tilslutning til dette grunnsynet. Det ble videre i denne proposisjonen lagt vekt på å styrke rettsvernet for den vergetrengende både ved oppnevnelsen av hjelpevergen og bedre kontrollen med hjelpevergens disposisjoner. Også dette er hensyn som utvalget har lagt stor vekt på i sitt arbeid.

I Norge har bruken av hjelpeverge som nevnt i stor grad medført at antallet umyndiggjøringer har sunket vesentlig. At vergemålet ikke skal gjøres mer omfattende enn behovet tilsier, innebærer at man ved beslutningen om å sette vedkommende under vergemål, også må trekke opp rammene for det mandat vergen skal ha. Etter utvalgets syn vil vergemål uten at den vergetrengende dermed helt eller delvis fratas den rettslige handleevnen, være det normale, og innebærer en videreføring av tanken bak dagens hjelpevergeordning, se utk. § 3-1, noe som den danske vergemålsloven også bygger på, se bet. 1247 s. 115, hvor det bl.a. heter at den grunnordning som foreslås ”har forbillede i den norske hjelpevergeordning....”.

Mot denne bakgrunn mener utvalget at man som alternativ til helt ut å frata vedkommende den rettslige handleevne, slik som ved dagens umyndiggjøring, bør åpne adgang til å begrense fratakelsen av den rettslige handleevne til bestemte disposisjoner. I dansk rett er det imidlertid ikke adgang til dette, men det er lagt til grunn i finsk rett, se § 18 siste ledd i lagen om förmyndarverksamhet, hvor det heter at ”Handlingsbehörigheten får inte i övrigt begränsas mer än vad som är nödvendigt för att skydda vederbörandens intressen”. Dette er også regelen i Sverige, se FB 11 :7 § annet ledd: ”Förvaltaruppdraget skall anpassas till den enskildes behov i varje särskilt fall...”. Hvor det ikke er tale om fratakelse av den rettslige handleevnen, er dette ”minste middels prinsipp” også lovfestet i Danmark, se den danske loven § 8 første punktum som lyder slik:

”Afgørelser efter § 5 eller § 7 skal afpasses efter den pågældendes behov og må ikke være mer omfattende enn nødvendigt”.

Dette grunnsynet vil ikke bare være avgjørende for utformningen vergemålet, eventuelt om det skal tidsbegrenses, men må også ligge til grunn for en løpende vurdering av om det er grunn til å redusere vergemålet omfang eller om det skal oppheves. Dette er også uttrykkelig lovfestet i Danmark, se loven § 9 og i Finland bl.a. i 15 § annet ledd.

Utvalget vil imidlertid presisere at når det sies at vergemål uten fratakelse av den rettslige handleevne vil være det ”normale”, betyr ikke dette at det store flertall av de som settes under vergemål vil ha evne til å treffe bindende, rettslige disposisjoner. Mange vil på grunn av sin tilstand ikke ha denne evne, og det er da dette som gjør at fratakelse av den rettslige handleevnen ikke er nødvendig. Man må gå ut fra at en stor del av de i dag som får oppnevnt hjelpeverge, ikke har rettslige handleevne.

Begrepet rettslig handleevne er i innstillingen brukt noe unyansert, og det er derfor behov for noen bemerkninger knyttet til begrepet. Når utvalget i innstillingen sier at en person mangler rettslig handleevne, vil en i mange av tilfellene omtale personer som ikke mangler rettslig handleevne formelt sett, men rent faktisk er i en slik helsemessig situasjon at de ikke er i stand til å foreta disposisjoner av ulik art, eller forstå innholdet i disse. Som eksempel kan nevnes personer som er bevisstløse, dypt demente eller personer med meget sterk psykisk utviklingshemming. Annerledes vil det forholde seg der en omtaler de tilfeller der vedkommende ved rettslig beslutning er fratatt den rettslige handleevnen, i disse tilfellene vil det både faktisk og formelt være korrekt å si at personen ikke har rettslig handleevne.

I tillegg til å gi adgang til delvis fratakelse av rettslig handleevne, foreslår utvalget og å innføre en ny hjelpeordning, kalt samvergemål, jf. 7.6. Slik utvalget ser det vil adgangen til å opprette samvergemål etter reglene i utk. § 3-4 være et ytterligere middel til å oppnå intensjonene om å benytte det minste middels prinsipp. Ved samvergemål kan en person be om beskyttelse mot seg selv og likevel beholde innflytelsen over vergens disposisjoner. Ved samvergemålet mister den hjelpetrengende handleevnen på det området samvergemålet omfatter. Ordningen er imidlertid betinget av at den hjelpetrengende selv ber om å bli satt under samvergemål, dvs at vedkommende selv ber om den beskyttelsen dette innebærer. Samvergemål antas å kunne være særlig aktuell for personer som for eksempel lider av spilleavhengighet, psykiske lidelser eller annet, og som ellers risikerer å bli satt under vergemål med handleevnefratakelse. Samvergemålet vil være et mindre inngrep i personens handlefrihet da den hjelpetrengende beholder vetoretten i forhold til vergens disposisjoner.

3.1.3 Noen rettssikkerhetsspørsmål

Rettssikkerheten til voksne som ikke har evnen til - helt eller delvis - selv å ivareta sine interesser, har i de senere år stått sentralt både ved reformer her i landet, og har også vært tatt se kapittel 14, hvor de internasjonale instrumenter av betydning for vergemålslovgivningen vil bli nærmere omtalt. I utvalgets mandat blir det spesielt vist til at målet for endringene i vergemålslovgivningen bl.a. skal ivareta de berørtes integritet og rettssikkerhet. I denne forbindelse er det viktig å ha for øye at også andre mer generelle og grunnleggende konvensjoner til sikring av menneskerettighetene som Norge har sluttet seg til, legger føringer på utformningen av rettsreglene om vergemål. I NOU 2001: 32 Rett på sak, er det i kapittel 4 gitt en bred fremstilling av de internasjonale konvensjoner mv. av betydning for utformningen av en ny tvistelov. Disse har også interesse for utformningen av de saksbehandlingsregler som skal gjelde når en person skal settes under vergemål. Utvalget vil i 3.2.2.13 redegjøre for regler som er av betydning for vergemålslovgivningens problemstillinger. De særlige saksbehandlingsregler som utvalget foreslår for beslutning av vergemål, er utformet under hensyntagen til de internasjonale forpliktelser Norge har på dette området. Den omorganisering av vergemålsordningen som utvalget foreslår, er bl.a. basert på behovet for en øket kompetanse, noe utvalget oppfatter som en klar styrkelse av rettssikkerheten til de grupper voksne som det kan bli aktuelt å sette under vergemål.

Det vil her føre for langt å gå i dybden av en analyse av hva rettssikkerhet egentlig innebærer på de ulike rettsområder. Men noen hovedpunkter med særlig sikte på de problemer som vergemålslovgivningen reiser, er det naturlig å nevne. Her er det både grunn til å trekke frem de rettssikkerhetskrav som stilles til den forvaltningsmessige behandling av vergemålssakene, og til de krav om domstolsbehandling som stilles ved beslutninger om inngrep i den private rettssfære, og til omfanget av domstolskontrollen med forvaltningen.

Hva forvaltningen avgår, kan det være hensiktsmessig å ta utgangspunkt i Eckhoff, 1 som med rettssikkerhet i forvaltningen fremhever kravet om at den enkelte ”skal være beskyttet mot overgrep og vilkårlighet fra myndighetenes side, og at han skal ha mulighet for å forutberegne sin rettsstilling og forsvare sine rettslige interesser. Ofte inkluderes også hensynene til likhet og rettferdighet i rettssikkerhetsidealet.” I et nøtteskall pekes det her på kriterier som det er viktig å ivareta i en lovgivning som skal gjelde svakerestilte grupper. Utvalget vil spesielt peke på at hensynet til en ensartet praksis vil styrkes med utvalgets organisasjonsstruktur, og dermed også hensynet til likhet og forutberegnelighet.

Også EMK setter klare krav til en vergemåslovgivning, se 4.5.2, særlig om domstolsbehandling mv.

Ved den betydelige utvidelsen av hjelpevergeordningen som fant sted i 1990, ble det presisert at for å styrke rettssikkerheten ved hjelpevergmål, ble saksbehandlingsreglene ”utbygget og kontrollen med hjelpevergene styrket”, Ot. prp. nr. 45 (1989-9) s. 2. Etter utvalget syn gikk man ikke langt nok, og utvalget foreslår en rekke saksbehandlingsregler som har en klar rettssikkerhetsmessig begrunnelse, se kapittel 18. Her kan særlig nevnes kravet i utk. § 3-1 om at om at det må være ”åpenbart” at den som begjæres satt under vergemål ikke forstår hva saken gjelder før innhenting av samtykke kan unnlates. Videre er saksbehandlingsreglene for overformynderiets avgjørelser skjerpet, se utk. § 4-4, samtidig som det i utk. § 4-3 foreslås at overformynderiet skal sende saken til retten hvis det av hensyn til sakens opplysning eller andre forhold finnes hensiktsmessig at saken avgjøres av retten. Utvalget her det syn at dette skal være et aktuelt alternativ hvor en kontradiktorisk behandling er å foretrekke. Det vil bidra til å redusere betenkelighetene hvor det er overformynderiet som selv reiser saken og som også skal treffe avgjørelsen i den.

3.2 Gjeldende lovstruktur

3.2.1 Innledning - umyndigjørelsesloven og vergemålsloven i fugleperspektiv

Lovgivningen om vergemål bygger på to grunnleggende lover, lov om umyndiggjørelse 28. november 1898 og lov om vergemål for umyndige 22. april 1927 nr. 3.

Loven av 1898 gir regler om når en person over 18 år kan bli umyndiggjort, dvs. fratatt den rettslige handleevnen. Loven setter i § 1 vilkårene for dette, dvs. for når en person ”kan settes under vergemål (umyndiggjøres).” Lovens øvrige 36 paragrafer gjelder i det alt vesentlige saksbehandlingen for domstolene når de behandler saker om vergemål.

Loven av 1927 gjelder både for mindreårige og for umyndiggjorte. Den trekker opp regler som langt på vei er felles for de to grupper umyndige, jf. lovens første kapittel. Når en person blir umyndiggjort etter reglene i 1898 loven, kommer således vedkommende sammen med de mindreårige inn under 1927-lovens regelverk. Her gis det regler om hvem som er verger (for de mindreårige), om oppnevning av verger for de som blir umyndiggjort, herunder hvilke formelle krav som stilles til en oppnevnt verge, lovens kapittel 2, samt om vergens ”rådighet og plikter”, som det heter i overskriften til lovens kapittel 5. Her reguleres vergens kompetanse, når en disposisjon krever overformynderiets samtykke og hvilke eiendeler som skal forvaltes av vergen.

1927-loven gir videre i kapittel 4 regler om ”Den umyndiges handleevne”, og kapitlet er således utelukkende av privatrettslig karakter.

Det annet sentrale trekk ved 1927-loven er at den gir de nærmere regler om organiseringen av overformynderiene og om deres forvaltning av de midler som de skal ha til forvaltning, dvs. noe upresist sagt det som ikke er fast eiendom og løsøre. Det gis en lang rekke regler om tilsyn med vergen og kontrollen av deres regnskaper, og om kontroll av overformynderiets forvaltning, som utføres av den kommunale revisjon.

I lovens kapittel 9 ”Forskjellige bestemmelser” er det

• gitt en giver eller tredjemann adgang til å treffe særlige bestemmelser om forvaltningen av en gave eller arv til en umyndig

• gitt regler om forvaltning av midler som lovgivningen bestemmer skal forvaltes som umyndiges midler, og

• om midler som overformynderiet etter nærmere bestemmelser gitt av Kongen kan overta forvaltningen av legatmidler og andre midler som det ikke plikter å forvalte.

Av sentral betydning er de regler om oppnevnelse av hjelpeverge som i 1934 ble gitt i § 90a. Fra å være en regel som gjaldt midlertidig oppnevnelse av hjelpeverge, ble ordningen i 1961 utvidet til også å omfatte permanente tilfelle, og i 1990 fikk bestemmelsen - sammen med nye §§ 90b - c den form den har i dag. Som det vil fremgå nærmere av fremstillingen i 7.2.3 og 7.2.5, har bruken av hjelpeverge i praksis langt på vei fortrengt umyndiggjørelsesinstituttet, slik at det overveiende antall voksne som i dag settes under vergemål, ikke blir umyndiggjort, men får oppnevnt hjelpeverge. Dette betyr videre at disse ikke fratas den rettslige handleevne - en slik fratakelse vil alltid forutsette umyndiggjørelse og må skje ved kjennelse av vergemålsretten. Med mindre den som settes under vergemål på grunn av sin mentale tilstand ikke er i stand til å treffe rettslige, bindende disposisjoner, vil følgelig en som har hjelpeverge etter § 90a fortsatt - som andre myndige - fritt kunne råde over sine eiendeler, se 7.2.4. Men her bør det tilføyes at det er et betydelig antall personer som settes under hjelpevergemål som tilhører den førstnevnte gruppen.

Når det i denne innstillingen tales om vergemålslovgivningen, er det disse to lovene det gjelder.

3.2.2 Annen lovgivning som regulerer en umyndigs rettsstilling, herunder rettsstillingen til den som har fått oppnevnt hjelpeverge

3.2.2.1 Innledning

Rundt om i lovgivningen - og i en rekke forskrifter med hjemmel i ulike lover - er det gitt regler om medvirkning av ”vergen” eller ”hjelpevergen” ved en lang rekke beslutninger. Prosesslovgivningen regulerer den prosessuelle handleevne (prosessdyktigheten) til personer som er under vergemål. Tilsvarende gjelder i forhold til forvaltningslovgivningen.

Det er også i en del lover bestemt at det i visse situasjoner skal oppnevnes en verge for en person som ikke er i stand til å ivareta sine interesser, uten at vilkårene etter vergemålslovgivningen kommer til anvendelse.

Hvilke særlige problemer denne lovgivningen reiser, vil bli nærmere vurdert 3.2.2. De favner vidt, og omfatter dels bare økonomiske spørsmål, dels bare personlige spørsmål. Videre ligger en rekke bestemmelser i et grenseland mellom hva som vanligvis kalles økonomiske eller personlige.

En rekke steder rundt om i lovgivningen er ”vergen” - eventuelt overformynderiet - gitt kompetanse til å handle eller treffe beslutninger på vegne av den som er under vergemål. Er vedkommende umyndig - mindreårig eller umyndiggjort - oppstår ingen særlige spørsmål, og vil det heller ikke etter utvalgets forslag når det gjelder mindreårige eller personer som helt ut er fratatt den rettslige handleevnen. Hvor vedkommende har fått oppnevnt hjelpeverge, er hjelpevergen gitt den samme kompetanse som vergen, uten at det er tatt hensyn til at vedkommende ved en slik oppnevnelse ikke fratas den rettslige handleevne. Etter utvalgets syn kan en slik lovgivning ikke aksepteres.

Nedenfor vil det bli gitt en oversikt over den lovgivningen som har særskilte bestemmelser om vergen/hjelpevergens rolle for ulike beslutninger. Hvorvidt hjelpevergen har beslutningskompetanse hvis saksområdet ligger utenfor hans eller hennes mandat, er uklart. Men det er uttrykkelig sagt enkelte steder, som f.eks. ekteskapsloven § 2. Etter utvalgets syn bør dette klargjøres dit hen at slike avgjørelser etter særlovgivningen som er tillagt en verge, bare kan treffes hvor det omfattes av mandatet, se utk. § 3-2 tredje ledd.

Utvalgets vurdering av en rekke av de lover som omtales nedenfor, vil bli gitt i kapittel 17.

3.2.2.2 Pasientrettighetsloven

Pasientrettighetsloven § 4-1 første ledd lovfester det generelle krav om informert samtykke som rettsgrunnlag og vilkår for å yte helsehjelp.

Helsehjelp kan bare gis med pasientens samtykke, med mindre det er lovhjemmel eller annet gyldig rettsgrunnlag for unntak fra samtykkekravet. Kravet gjelder all helsemessig hjelp som pasienter undergis eller medvirker til, dvs. pleie, omsorg, undersøkelse, innleggelse og behandling, jf. Ot. prp. nr. 12 (1998-99) s. 132.

Samtykkekompetanse har ”myndige personer, med mindre annet følger av særlige lovbestemmelser”, og ”mindreårige etter fylte 16 år, med mindre annet følger av særskilte lovbestemmelser eller tiltakets art”.

Samtykkekompetansen kan bortfalle - helt eller delvis - dersom pasienten på grunn av ”fysiske eller psykiske forstyrrelser, senil demens eller psykisk utviklingshemming åpenbart ikke er i stand til å forstå hva samtykket omfatter”, jf. § 4-3 annet ledd.

Spørsmål om helsehjelp til myndige personer som er uten samtykkekompetanse er regulert i § 4-6.

Etter § 4-6 første ledd er kompetansen til å treffe avgjørelse i helsespørsmål for myndige personer som er uten samtykkekompetanse lagt til helsepersonell dersom tiltaket er av lite inngripende karakter med hensyn til omfang og varighet. Dette gjelder bare dersom det kan antas at pasienten ville gitt sitt samtykke om vedkommende hadde vært samtykkekompetent, såkalt antatt eller presumert samtykke.

Etter § 4-6 annet ledd første punktum kan pasientens nærmeste pårørende samtykke til helsehjelp som ikke er omfattet av første ledd. Hvem som anses som pasientens pårørende, er definert i § 1-3 b). Pårørende er den som pasienten oppgir som pårørende og nærmeste pårørende. Dersom den nærmeste ikke oppgis, er den nærmeste den av de pårørende som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med pasienten, likevel slik at det tas utgangspunkt i den rekkefølge som er angitt i bestemmelsen. Verge og hjelpeverge er listet opp sist i denne rekkefølgen. Vilkåret om at den nærmeste er den som i størst mulig utstrekning har varig og løpende kontakt med pasienten, vil kunne medføre at en hjelpeverge oppnevnt med særskilt sikte på helsespørsmål, anses som den nærmeste når pasienten ikke har oppgitt andre, jf. proposisjonen s. 126. Dette forutsetter imidlertid at dette ligger innenfor mandatet, noe de alltid vil være når det er gjort generelt.

I proposisjonen s. 134-135 fremgår det at samtykke fra pasientens nærmeste pårørende kan legges til grunn som pasientens eget, dvs anses som representert samtykke. Det var opprinnelig foreslått en adgang til å oppnevne hjelpeverge hvis pasientens pårørende motsetter seg tiltak helsepersonellet mener pasienten ville gitt sitt samtykke til. Dette ble strøket ved behandlingen i sosialkomiteen. I Innst. O nr. 91 (1998-99) s. 28 heter det til § 4-6 at ”Komiteen mener at forslagets andre ledd tillegger pårørende en myndighet og ansvar de trolig ikke burde ha fullt ut. Komiteen mener at helsepersonellet har hjelpeplikt med mindre det er helt åpenbart at pasienten har truffet en veloverveid beslutning om det motsatte. En kan tenke seg at pårørende ønsker å velge bort muligheten til f.eks blodoverføring. Komiteen mener at andre ledd bør fange opp denne problemstillingen, og andre punktum i proposisjonens forslag bør gå ut.” Sosialkomiteen tilføyde nytt andre punktum i § 4-6 annet ledd. Slik bestemmelsen lyder i dag, gis helsepersonell inngrepshjemmel ut fra et antatt samtykke. Bestemmelsen forutsetter at helsepersonell vurderer og tar stilling til hva pasienten ville ha ønsket om vedkommende hadde hatt evne til å treffe avgjørelsen. Den endelige utformingen er identisk med et forslag fremmet av legeforeningen overfor Sosialkomiteen, men da skulle første ledd falle bort, jf. Syse i Norsk Lovkommentar (2002) note 64 s. 3196. Forholdet mellom første og annet punktum synes noe uklart idet det ikke fremgår hva som er ”annen helsehjelp” enn den som pårørende kan samtykke til. Etter Sosialkomiteens uttalelse, gjengitt ovenfor, synes bestemmelsen å omfatte situasjoner der pårørende ikke samtykker, f.eks til blodoverføringer. Da skal bestemmelsesretten tillegges helsepersonell med hjemmel i antatt samtykke. For å vurdere om slik samtykke foreligger, kan helsepersonell innhente informasjon fra pasientens pårørende, jf. § 4-6 annet ledd tredje punktum.

Etter § 4-6 tredje ledd kan helsehjelp likevel ikke gis dersom pasienten motsetter seg dette, med mindre annet følger av særlige lovbestemmelser. Bestemmelsen gjør unntak fra helsepersonellets inngrepskompetanse i § 4-6 første ledd og det representerte eller antatte samtykke i § 4-6 annet ledd.

Dersom det skal settes i verk tiltak som pasienten motsetter seg, kreves hjemmel i lov. Nødrettsreglene kan imidlertid hjemle adgang til å gripe inn med medisinsk behandling overfor personer uten samtykkekompetanse som motsetter seg dette.

Etter § 4-7 skal umyndiggjorte i så stor utstrekning som mulig selv samtykke til helsehjelp. Dersom ”dette ikke er mulig”, kan vergen samtykke på vegne av den umyndiggjorte. Utgangspunktet er at umyndiggjorte selv har rett til å ta avgjørelser om helsehjelp i så stor utstrekning det er mulig og tilrådelig. Der pasienten selv ikke er i stand til å ta avgjørelse, trer vergen inn med full kompetanse til å treffe avgjørelse på vegne av pasienten.

Helsedepartementet arbeider med endringer i § 4-6 annet ledd for å klargjøre pårørendes rolle og hvilke situasjoner denne bestemmelsen omfatter. I tillegg er forslag til et nytt kap 4a som skal regulere helsehjelp der pasienten motsetter seg dette under utarbeidelse. Dette vil bety at hvor vedkommende ikke selv er i stand til å ta beslutninger, vil hjelpevergen kunne gjøre det.

3.2.2.3 Lov om psykisk helsevern

Etter lov om psykisk helsevern § 2-1 første ledd, kan den som har fylt 16 år tas under frivillig psykisk helsevern på grunnlag av eget samtykke. Kravet til samtykkets kvalitet og form følger av pasientrettighetsloven §§ 4-1 og 4-2, dvs at det må foreligge et informert samtykke. Dersom det ikke foreligger et uttrykt samtykke, kan det videre antas at pasienten samtykker stilltiende, forutsatt at det ut fra vedkommendes handlemåte og omstendighetene for øvrig er sannsynlig at han eller hun godtar helsehjelpen. Fravær av motstand er ikke nok til at man kan si at det foreligger gyldig samtykke, jf. merknadene til § 2-1 i Ot. prp. nr. 11 (1998-99) kapittel 14.

Samtykke kan ikke gis av en som åpenbart ikke er i stand til å forstå begrunnelsen for frivillig psykisk helsevern, jf. § 2-1 annet ledd. Hvis mangelen på samtykkekompetanse skyldes psykisk utviklingshemming, gjelder blant annet pasientrettighetsloven §§ 4-6 og 4-7, se 3.2.2.2. Det er den faglig ansvarlige som avgjør om vilkårene er tilstede. For barn under 16 år gis samtykke av den eller de som har foreldreansvaret.

I § 1-3 defineres hvem som er en persons pårørende og nærmeste. Verge og hjelpeverge er opplistet blant personens pårørende i bestemmelsens første ledd. Personens valg av pårørende er her begrenset til de som er på den oppstilte listen, i motsetning til pasientrettighetsloven § 1-3, hvor pasienten i utgangspunktet har full råderett over hvem som er pårørende og nærmeste pårørende. Personens nærmeste er gitt særlig status etter loven, med bl.a. krav på informasjon etter en rekke bestemmelser og gitt klagerett m.v etter kapittel 4 om gjennomføring av psykisk helsevern. I tillegg er den nærmeste gitt prosessuell kompetanse i forbindelse med etablering av og krav om opphør av tvangen. I utgangspunktet er den nærmeste den av de pårørende som er listet opp og som personen selv oppgir som sin nærmeste, men med hensyn til §§ 3-5 (om tvungen psykisk helsevern), 3-6 (begjæring om observasjon) og 3-7 (begjæring om tvungent psykisk helsevern) er den nærmeste den av de pårørende som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med vedkommende.

Vilkårene for å etablere tvungent psykisk helsevern fremgår av loven kapittel 3. Etter § 3-5 kan den nærmeste begjære tvungen undersøkelse av en person hvis det er grunn til å tro at han eller hun oppfyller vilkårene for etablering av tvungen psykisk helsevern. Dette er aktuelt hvis den det gjelder har psykiske problemer og selv nekter å oppsøke helsevesenet. Den nærmeste kan videre begjære videre undersøkelse (observasjon) hvis den legen som har foretatt personlig undersøkelse etter §§ 3-4 og 3-5 er i tvil om vilkårene for tvungent psykisk helsevern er til stede og finner at videre undersøkelse er nødvendig, jf. § 3-6. Etter § 3-7 kan den nærmeste pårørende begjære en person undergitt tvungent psykisk helsevern på grunnlag av uttalelse fra lege etter at undersøkelse er foretatt. Som nevnt er verge og hjelpeverge i kategorien ”de nærmeste”.

Kontrollkommisjonen behandler klage på vedtak om etablering, opprettholdelse og opphør av psykisk helsevern. I den utstrekning det er mulig, skal kontrollkommisjonen også føre den kontroll den finner nødvendig for pasientenes velferd. Den kan ta opp saker av eget initiativ eller etter henvendelse fra pasienten, pasientens nærmeste eller personalet, jf. § 6-1. Før kontrollkommisjonen avgjør sak om videre undersøkelse, etablering, opprettholdelse eller opphør av tvungent psykisk helsevern, samt sak om overføring, skal pasienten eller den som handler på hans eller hennes vegne, gis adgang til å uttale seg, jf. § 6-4 første ledd. Med ordlyden ”den som handler på hans eller hennes vegne” menes pasientens advokat eller fullmektig, jf § 1-7. Selv om den nærmeste på dette stadiet ikke er gitt en særskilt uttalerett, er det ikke unaturlig at kontrollkommisjonen innhenter en uttalelse fra den nærmeste i forbindelse med sakens opplysning. Det vises her til § 6-4 annet ledd. Dette vil særlig gjøre seg gjeldende ved klage på opprettholdelse av tvungent psykisk helsevern, jf § 3-9 tredje ledd, hvor det kan ha gått lang tid fra etableringen av vernet, jf. merknadene til § 6-4 i Ot. prp. (1998-99) nr. 11 kapittel 14.

3.2.2.4 Sosialtjenesteloven

Adgangen til å iverksette tvangstiltak overfor psykisk utviklingshemmede er regulert i sosialtjenesteloven kap 4A, som trådte i kraft 1. januar 2004. Disse bestemmelsene er i hovedsak en videreføring av de tidligere, midlertidige reglene i sosialtjenesteloven kapittel 6A, jf. Ot.prp. nr. 55 (2002-2003). Reglene gjelder bruk av tvang og makt som ledd i pleie- og omsorgstjenester til personer med psykisk utviklingshemming.

Sosialtjenesteloven kapittel 4A regulerer ikke bruk av tvang for å gjennomføre en medisinsk undersøkelse eller behandling, herunder tannbehandling. Etter Helsedepartementets vurdering er det nødvendig å utrede problemstillingene knyttet til tvang for å gjennomføre helsehjelp nærmere. Helsedepartementet arbeider nå med utkast til regelverk om medisinsk behandling uten samtykke, som vil gjelde flere grupper pasienter uten samtykkekompetanse. Helsedepartementet vil samarbeide med Sosialdepartementet med sikte på sammenheng med regelverk for personer med demens og personer med psykisk utviklingshemming. Det tas sikte på å fremme en proposisjon om medisinsk behandling uten samtykke i 2004, jf. Ot.prp. nr. 55 (2002-2003) pkt. 5.3. Det arbeides også med lovreguleringer av bruk av tvang overfor personer med demens i pleie- og omsorgssammenheng, jf. høringsnotat fra Sosialdepartementet av mai 2002.

Etter sosialtjenesteloven § 4A-3 skal tjenestemottaker, pårørende og verge eller hjelpeverge høres før det treffes vedtak om bruk av tvang eller makt. De skal gis informasjon om adgangen til å uttale seg i saker som skal overprøves, klageadgang og adgangen til å bringe vedtaket inn for tilsynsmyndighet og tingretten. Dersom verge eller hjelpeverge ikke allerede er oppnevnt der kommunen anser det aktuelt å fatte vedtak om bruk av tvang og makt, skal hjelpeverge oppnevnes. Kommunen skal i så tilfelle begjære hjelpeverge oppnevnt dersom ikke oppnevning er begjært av andre som kan framsette en slik begjæring, jf. vgml. § 90a, § A-3 annet ledd første og annet punktum.

Beslutning om tvang og makt ved skadeavvergende tiltak i nødsituasjoner treffes av den som har det daglige ansvaret i tjenesten, eller – dersom det ikke er tid til dette – av tjenesteyteren. Beslutningen skal nedtegnes straks etter at tiltaket er gjennomført. Det skal sendes melding om beslutningen til den faglige ansvarlige for tjenesten, fylkesmannen, verge eller hjelpeverge og pårørende, eller på den måten fylkesmannen beslutter, jf. § 4A-7 første ledd, jf. § 4A-5 tredje ledd pkt. a.

Beslutning om tvang og makt ved planlagte skadeavvergende tiltak i gjentatte nødsituasjoner, eller tiltak for å dekke tjenestemottakerens grunnleggende behov for mat og drikke, påkledning, hvile, søvn, hygiene og personlig trygghet, herunder opplærings- og treningstiltak, treffes av den som har det overordnete faglige ansvaret for tjenesten, jf. § 4A-7 annet ledd, jf. § 4A-5 tredje ledd pkt b og c. Vedtaket skal gjøres skriftlig og sendes fylkesmannen til overprøvning. Vedtaket skal samtidig sendes spesialisttjenestene, verge eller hjelpeverge og pårørende som kan avgi uttalelse til fylkesmannen. Vedtaket kan ikke iverksettes før det er godkjent av fylkesmannen.

Vedtak om bruk av tvang og makt kan påklages av tjenestemottakeren, verge eller hjelpeverge og pårørende til henholdsvis fylkesmannen eller fylkesnemnda for sosiale saker, se nærmere § 4A-11.

3.2.2.5 Adopsjonsloven

Etter adopsjonsloven § 8 kan umyndiggjorte ikke adopteres uten samtykke fra vergen, og etter loven § 4 kan umyndiggjorte bare adoptere med samtykke av vergen. Om adopsjon av en som er under 18 år, kreves samtykke av den som har foreldreansvaret, eller verge. Loven har ingen regler om adopsjon for en som har hjelpeverge. Det medfører at hvor vedkommende har evne til å treffe rettslige beslutninger, kan adopsjon finne sted uten hjelpevergens medvirkning.

Hvor vedkommende ikke har rettslig handleevne, kan adopsjon ikke finne sted. Da foreligger det ingen rettsgyldig disposisjon som vergen kan samtykke til.

3.2.2.6 Ekteskapsloven

Vergen eller hjelpevergens medvirkning ved inngåelse av ekteskap eller ved avtaler om formuesordningen mellom ektefeller, er nærmere regulert i ekteskapsloven. Vergen skal gi sitt samtykke hvis en umyndig ønsker å inngå ekteskap, eller å få ekteskapet oppløst eller kjent ugyldig. I tillegg er vergens medvirkning nødvendig hvor ektefellen er umyndig ved avtaler om formuesforholdet mellom ektefeller og ved delingen av formuen i forbindelse med separasjon og skilsmisse, se ekteskapsloven §§ 1 første ledd, 2, 8 fjerde ledd, 16 i.f., 28, 47, 54 og 57.

En person som har fått oppnevnt hjelpeverge, må ha samtykke fra denne til å inngå ekteskap, dersom det faller innenfor mandatet å gi slikt samtykke. Hvis det ikke rimelig grunn til nektelsen, kan fylkesmannen gi samtykke, § 2.

Ved inngåelse av ekteskap når man tidligere har vært gift, skal det fremlegges erklæring om at boet i det tidligere ekteskap er overlatt skifteretten til behandling, eller legge frem erklæring fra den tidligere ektefelle eller partner eller arvingene om at det er innledet privat skifte, se § 8 fjerde ledd. En slik erklæring kan imidlertid ikke gis av noen som er under 18 år eller umyndiggjort, hvis ikke vergen har gitt har gitt samtykke til privat skifte etter skifteloven § 79.

Søksmål med påstand om at et ekteskap er ugyldig, kan reises av vergen på vegne av en ektefelle ”som mangler rettslig handleevne. Det samme gjelder en hjelpeverge som er oppnevnt etter vergemålsloven § 90 a flg., dersom det faller innenfor hjelpevergens oppdrag”.

Regler om sak om oppløsning av ekteskap og separasjon er gitt i § 28. Slik sak kan reises av eller mot en ektefelle, selv om denne er umyndig. Når sak er reist, kan vergen opptre til støtte for den umyndige. Hvis ektefellen mangler rettslig handleevne, kan vergen fremme sak på vegne av ektefellen, dersom det er påtrengende nødvendig av hensyn til denne ektefellen.

Hvor det er tale avtaler om endringer i formuesordningen mellom ektefeller, er det gitt regler om vergens og hjelpevergens medvirkning i § 47. En som er umyndig, må ha vergens samtykke til å inngå slike avtaler. Hvor en myndig ektefelle har fått oppnevnt hjelpeverge, må denne samtykke dersom det ligger innenfor dennes mandat å gi slikt samtykke. Samtykket må gis i ektepakts form, § 54 annet ledd.

En ektefelle kan etter § 57 c kreve deling av felleseiet fordi den andre ektefellen har vanskjøttet sine økonomiske forhold ”slik at det har ført til alvorlig fare for at familien vil miste det felles hjemmet”. Er ektefellen umyndig, må vergen samtykke.

3.2.2.7 Arveloven

Arveloven har flere bestemmelser om vergen og/eller overformynderiets medvirkning og kompetanse til disposisjoner av arverettslig karakter. Disse bestemmelser har bare betydning hvor en person er umyndiggjort. En person med hjelpeverge faller utenfor deres ramme. Dette reiser spørsmålet i hvilken utstrekning hjelpevergens mandat kan omfatte disposisjoner som bestemmelsene gjelder. Etter utvalgets utkast oppstår ikke dette spørsmålet.

En som er under 18 år kan opprette testament, men det krever samtykke av Kongen, arvel. § 48 annet ledd. Men den mindreårige kan fritt tilbakekalle et slikt testament. En som er umyndiggjort kan opprette testament, og endre og tilbakekalle det, så lenge vedkommende er testasjonshabil, jf. arvel. § 62.

En som er umyndig kan ikke inngå arvepakt, dvs binde seg til ikke å gjøre, endre eller tilbakekalle et testament, jf. arvel. § 56, uten overformynderiets samtykke.

En som er umyndig, må ha overformynderiets samtykke til å gi avkall på arv, arveloven § 45 annet ledd, og til å gi avslag å arv, arveloven § 74 annet ledd. Vergens medvirkning er ikke nødvendig. I praksis vil nok vergen her spille en sentral rolle, idet en slik anmodning om samtykke i flertallet av tilfelle må antas å komme fra ham eller henne. Men også medarvinger kan tenkes å ta initiativet til et avkall eller avslag. I slike tilfelle vil vergen normalt få adgang til å uttale seg før avgjørelsen treffes. Hvor vergen er inhabil, kan det bli nødvendig å oppnevne en setteverge - dette må vurderes konkret i det enkelte tilfelle.

Etter arveloven § 13 kan en som er umyndiggjort ikke sitte i uskifte, med mindre det er nødvendig for at ektefellen og hjemmeværende barn kan få et forsvarlig underhold og holde hjemmet sammen. Dette forutsetter imidlertid at retten treffer vedtak om det, noe som bare kan skje hvis overformynderiet samtykke. Hvor en mindreårig ønsker å sitte i uskifte, må overformynderiet samtykke.

Etter arveloven § 15 skal det hvor en arving er umyndig og gjenlevende er dennes verge, oppnevnes en setteverge, med mindre boets samlede formue etter skifterettens skjønn ikke er større enn at den trenges for å underholde ektefellen og barna.

Retten til å sitte i uskiftet bo faller bort, hvis gjenlevende blir umyndiggjort, arveloven § 23 annet ledd.

En person som har fått oppnevnt hjelpeverge har i utgangspunktet selv kompetanse til å treffe de beslutninger som er omtalt ovenfor. At vedkommende blir satt under hjelpevergemål, berører ikke uskifteretten, selv om han eller hun mangler evnen til å treffe rettslige disposisjoner.

Hvor en arving er umyndig og det kreves samtykke til uskifte hvor det er tale om særeiemidler eller arvingen er særkullsbarn, må overformynderiet samtykke i uskiftet.

3.2.2.8 Skifteloven

Skiftelovens regler om umyndige og om personer som har hjelpeverge, spiller i praksis en stor rolle. Arv eller legater kan tilfalle både mindreårige, umyndiggjorte og personer med hjelpeverge.

Etter § 18 skal ”loddeierne eller deres verger” innkalles til skiftesamlinger,

og vergen skal varsles om utlodningen, § 39. Er beløpet over den grense som etter vgml. § 63 skal forvaltes av overformynderiet, skal dette varsles.

Skal et dødsbo med en umyndig loddeier skiftes privat, må vergen skriftlig samtykke i det, skifteloven § 79. Overformynderiet skal underrettes om at boet skiftes privat.

Under skiftebehandlingen representerer vergen den umyndige, og har på dennes vegne de rettigheter som tilkommer en loddeier, § 79 tredje punktum. Det samme gjelder for en hjelpeverge, med mindre en slik representasjon faller utenfor hjelpevergeoppdraget.

Er alle loddeierne umyndige, er det vergen som må overta det fulle ansvar for avdødes forpliktelser dersom det skal kunne skiftes privat, § 79 annet ledd.

Overformynderiet og vergen kan på en umyndig loddeiers vegne kreve offentlig skifte, skifteloven § 84 annet ledd. Overformynderiet har videre rett til å kreve offentlig skifte selv om et privat skifte er avsluttet, ”hvis det ikke finner at størrelsen på den umyndiges arvelodd tilfredsstillende”.

De reglene som er omtalt her, gjelder bare loddeiere. Er den umyndige legatar, kommer de følgelig ikke til anvendelse. Her må man da falle tilbake på de alminnelige regler om vergens kompetanse. Det må således antas at regelen om at en legatar kan kreve offentlig skifte hvor han eller hun ”er tilsagt en vesentlig del av boets midler”, også må gi legatarens verge rett til å kreve boet skiftet offentlig.

3.2.2.9 Barneloven - farskap

Reglene om farskapsfastsettelse og endring av et etablert farskap gjelder også for mindreeårige og umyndiggjorte.

Er barnets mor ugift, må farskapet enten fastsettes ved erkjennelse eller ved dom. Hvis en mindreårig eller umyndiggjort er barnets far, oppstår spørsmålet om vedkommende kan erkjenne farskapet alene, eller om vergen må medvirke for at erkjennelsen skal være gyldig. For mindreårige skal etter barneloven § 4 siste ledd også den eller de som har foreldreansvaret skrive under på erkjennelsen. For umyndiggjorte er det ikke gitt noen tilsvarende regel. Farskapet må i tilfelle avgjøres ved dom.

Er det aktuelt med sak om endring av et bestående farskap, kan barnet reise sak med mindre det er umyndig. I så fall kan saken reises av oppnevnt verge, barneloven § 6 første ledd. Er barnet fylt 15 år, kreves barnets samtykke. Etter lovmotivene synes det som om man her bare har hatt mindreårige i tankene, NOU 1977: 35 s. 110. Er barnet voksent og umyndiggjort, er det uklart hva som gjelder.

3.2.2.10 Svangerskapsavbrytelse

Krav om svangerskapsavbrudd skal fremsettes av kvinnen selv, lov om svangerskapsavbrudd 13. juni 1975 nr. 50 § 4. Er kvinnen under 16 år, skal ”den som har foreldreansvaret eller vergen gis anledning til å uttale seg”. Hvis hun er alvorlig sinns­lidende eller psykisk utviklingshemmet i betydelig grad, kan begjæringen settes frem av vergen. Hvis kvinnen antas å forstå betydningen av inngrepet, skal etter § 4 annet ledd hennes samtykke innhentes. Har ikke kvinnen verge, skal tingretten etter begjæring fra hennes lege eller den nemnd som ar omhandlet i lovens § 7 oppnevne en hjelpeverge til å utføre vergens oppgaver etter § 4.

Denne bestemmelsen særpreges ved at det er tingretten som skal oppnevne hjelpevergen. Hjelpevergens mandat er som det fremgår begrenset til oppgavene etter lovens § 4.

3.2.2.11 Sterilisering

Etter lov om sterilisering 3. juni 1977 nr. 57 kan en person som har fylt 25 år kan steriliseres ”når han selv begjærer det”, § 2. Dette gjelder imidlertid ikke for personer ”som har en alvorlig sinnslidelse eller er psykisk utviklingshemmet eller psykisk svekket”. Disse kan imidlertid begjære sterilisering med vergens samtykke, § 4. Hvis vedkommende ikke ”har evne til selv å ta standpunkt til inngrepet og helbredelse eller vesentlig bedring ikke kan påregnes”, kan begjæring fremsettes av vergen alene. Hvis vedkommende ikke har verge, skal tingretten på begjæring fra vedkommende lege, steriliseringsnemnda eller steriliseringsrådet, oppnevne hjelpeverge til å utføre vergen oppgaver.

3.2.2.12 Lov om forsvunne personer

Etter lov om forsvunne personer 3. mars 1961 nr. 1 § 2 skal det gis melding til retten om en forsvunnet person. Hvis retten ikke kan legge til grunn at vedkommende er død, skal den sørge for at det blir oppnevnt en verge, hvis det er nødvendig for å ivareta den forsvunnes interesser. Hvis den forsvunne ”har ektefelle eller har tilsatt fullmektig til å ta seg av sine interesser, kan retten i stedet bestemme at ektefellen eller fullmektigen eller i tilfelle begge sammen skal vareta den forsvunnes interesser.”

Vergen skal etter lovens § 3 sørge for at formuen til den forsvunne blir ”registrert og vurdert”. Midlene skal forvaltes som umyndiges midler. Vergen skal i ”viktige tilfelle, særlig når det gjelder salg av fast eiendom og større utbetalinger”, om mulig rådføre seg med den forsvunnes arvinger. Hvis det er fullmektigen eller ektefellen som trer i vergens sted, gjelder disse reglene tilsvarende.

Hvis ektefellen hadde hatt rett til å sitte i uskifte om den forsvunne var død, gjelder uskiftelovgivningen om opptak av status og forvaltningen og disposisjonsretten av boet. Det innebærer bl.a. at ektefellen får en ”eiers rådighet” over det, arveloven § 18.

Den verge som oppnevnes etter denne loven, står på mange måter i en rettslig særstilling, og det kan ikke antas at vergemålslovgivningens bestemmelser uten videre gjelder for ham eller henne. Vergen for en som er forsvunnet har heller ikke den samme kompetanse som vergen til en som er umyndig.

3.2.2.13 Tvistemålsloven

I tvistemålsloven er det gitt særlige regler om parts­evne, dvs. evnen til å være part i en rettssak. Partsevne har bl.a. enhver fysisk person. Men det betyr ikke at vedkommende uten videre er prosessdyktig (har prosessuell handleevne). Prosessuell handleevne er evnen til å reise søksmål og ta i mot søksmål. Har man rettslig handleevne på formuerettens område, er det antatt at man også er prosessdyktig, jf. NOU 2001: 32 s. 657. En som ikke er prosessdyktig, må ha en lovlig stedfortreder.

Hovedregelen er at umyndige personer mangler prosessdyktighet, jf. tvistemålsloven § 37. Her vil det være vergen som er den lovlige stedfortreder. Et søksmål i en sivil sak reises av eller mot vergen. Dersom den umyndige er over 15 år, skal vedkommende varsles til rettsmøtene, og meddeles prosesskrift samtidig med vergen.

Den umyndige er imidlertid gitt adgang til å reise sak på egen hånd hvor dette fremgår av særlig lovbestemmelse, jf. § 38. Et eksempel er sak om oppløsning av ekteskap eller separasjon, der utgangspunktet etter ekteskapsloven § 28, (jf. tvistemålsloven § 419) er at sak reises av eller mot ektefellen personlig også når han eller hun er umyndig, jf. 3.2.2.6.

Et annet eksempel er tvistemålsloven § 476: En person som har evne til å forstå hva saken gjelder er prosessdyktig i saker om administrative frihetsinngrep når vedkommende har fylt 15 år.

Opprettelse av hjelpevergemål medfører etter dette ikke at prosessdyktigheten faller bort. Men vedkommende kan miste sin prosessdyktighet som følge av sinnssykdom mv. I Rt. 1951 s. 1095 forutsatte Høyesterett at en sinnssyk uten verge hadde prosessuell handleevne – sinnssykdommen førte således ikke til at vedkommende mistet den, jf. også Rt. 1979 s. 1079. Sinnssykes prosessdyktighet vil avhenge av hva slags partsstilling den sinnssyke vil få. Sinnssyke må kunne saksøkes, men det er mer tvilsomt om en sinnssyk fritt kan anlegge sak. Hvor vedkommende ikke har rettslig handleevne, vil som nevnt normalt vedkommende ikke være prosessdyktig, og har vedkommende da hjelpeverge, vil denne være lovlig stedfortreder.

I NOU 2001: 32 s. 658 er det antatt at man ved vurderingen av om en person er prosessdyktig, kan ta utgangspunkt i vgml. § 90a om når hjelpeverge kan oppnevnes.

Høyesterett har i Rt. 1966 s. 504 antatt at retten må sørge for at det blir oppnevnt en hjelpeverge hvor vedkommende ikke er i stand til i ivareta sine interesser i saken.

Tvistemålsutvalget foreslår i NOU 2001: 32 s. 658 en egen bestemmelse om prosessdyktighet, som lyder slik:

Ӥ 2-2 Prosessdyktighet

1. Prosessdyktighet er evnen til selv å opptre i rettssak, herunder reise og ta i mot søksmål.

2. Myndige personer er prosessdyktige med mindre annet følger av reglene nedenfor. Det samme gjelder utlending som etter sitt hjemlands lov ikke er myndig, dersom han ville vært myndig etter norsk lov.

3. Umyndige er ikke prosessdyktige, med mindre de etter annen særlig lovbestemmelse er gitt prosessdyktighet.

4. Myndig person som på grunn av sin psykiske helsetilstand ikke er i stand til å vareta sine egne interesser under saken, er ikke prosessdyktig. Har personen ikke hjelpeverge, skal retten sørge for at slik verge oppnevnes.

5. Saken kan avvises dersom den utvilsomt ikke kan ha et fornuftig formål, og den er anlagt av en person som misbruker rettsapparatet ved gjentatte ganger å ha anlagt slike saker.”

Forslaget er ment å videreføre det som i dag er gjeldende rett. Bestemmelsene i (4) viderefører de unntak fra prosessdyktighet som må oppstilles på grunn av sinnssykdom mv. Unntaket i (4) er med hensikt ikke knyttet opp mot noen medisinsk diagnose. Det er vist til at vergemålsloven § 90 a første ledd, kan gi et utgangspunkt for vurderingen av når en person mangler prosessdyktighet etter dette unntaket.

Et en person har fått oppnevnt hjelpeverge, vil etter dette ikke uten videre mangle prosessdyktighet.

Tvistemålsutvalget foreslår videre en bestemmelse som skal avløse reglene i den gjeldende tvistemålsloven kapittel 3 om at forkynnelse og andre prosesshandlinger skal foretas i forhold til vergen mv. Det antas at det ikke er nødvendig å videreføre alle de detaljerte bestemmelsene som nå fremgår av §§ 37 til 41, jf. innstillingen s. 661. Det er forslått følgende bestemmelser av interesse her:

Ӥ 2-3 Lovlig stedfortreder

1. For personer som ikke er prosessdyktige og for upersonlige rettssubjekter ivaretar den lovlige stedfortreder alle partens rettigheter og plikter i rettssaken. En part kan bare ha én lovlig stedfortreder om gangen.

2. For umyndige er vergen lovlig stedfortreder. Er vedkommendes foreldre verge i fellesskap får vergemålsloven § 4 anvendelse. Gjelder søksmålet midler som forvaltes av overformynderiet, skal stevningen forkynnes for overformynderiet. Overformynderiet har rett til å tre inn i saken. Overformynderiets prosesshandlinger kommer den umyndige til gode selv om de strider mot den umyndiges egne prosesshandlinger.

3. For myndige personer som mangler prosessdyktighet etter § 2-2 (4) er hjelpevergen lovlig stedfortreder. ”

Det står for dette utvalget som noe uklart om bestemmelsens pkt. (2) bare gjelder umyndiges midler, eller om det også tar sikte på midler som forvaltes av overformynderiet og som eies av personer som ikke er umyndiggjort, men som har hjelpeverge. Da disse fortsatt har sin rettslige handleevne i behold, antar utvalget at så ikke er tilfelle. Dette støttes også av siste punktum.

Det presiseres i innstillingen (s. 662) at en lovlig stedfortreder kan inngå rettsforlik på vegne av parten. Dette utvalget legger til grunn at overformynderiet ikke etter forslaget er lovlig stedfortreder i denne sammenheng.

Dette utvalget legger til grunn at hjelpevergens evne til å være lovlig stedfortreder forutsetter at dette ligger innenfor vedkommendes mandat. Utvalget antar videre at en person med hjelpeverge ikke uten videre mangler prosessdyktighet.

3.2.2.14 Straffeprosessloven

Straffeprosessloven har regler om vergens rolle hvor en umyndig er siktet eller mistenkt for en straffbar handling. Er siktede under 18 år, har også vergen partsrettigheter, § 83. Dersom vergen ikke kan eller vil ivareta den umyndiges tarv, skal det oppnevnes hjelpeverge, se § 83 annet ledd. Vergen har også partsrettigheter dersom siktede er alvorlig sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet i betydelig grad, sml. strl. § 44. Har ikke vedkommende verge, skal det oppnevnes hjelpeverge etter vgml. § 90 a, jf. § 84. I de nevnte tilfeller er det også vergen som velger forsvarer, se § 94. I forbindelse med avhør av mistenkte under 18 år, bør vergen få anledning til å være tilstede og eventuelt uttale seg, se straffeprosessloven § 232. Hvor en mindreårig eller en umyndiggjort er fornærmet i en straffesak, gjelder reglene i straffeprosessloven kap. 10 om vitner. Aktuelle regler er § 110 annet ledd, der det fremgår at dersom vitnet er under 14 år, skal stevning forkynnes for foresatte, som også er ansvarlig for at den mindreårige møter. Videre bestemmer § 114 tredje ledd at i tilfelle det innkalles vitne under 18 år, skal foresatte i alminnelighet underrettes ved gjenpart. Straffeprosessloven viser til barne-loven kapittel 5 om hvem som er å anse som foresatt.

3.2.2.15 Forvaltningsloven

Forvaltningsloven gjelder generelt for all virksomhet som utøves av forvaltningsorganer når ikke annet er bestemt i eller i medhold av lov, jf. forvaltningsloven § 1. Som forvaltningsorgan regnes ethvert organ for stat eller kommune. Loven gir regler om saksbehandlingen for forvaltningsorganene. Disse skrevne reglene må i tillegg suppleres av uskrevne normer om god forvaltningsskikk.

Forvaltningsloven gjelder følgelig for overformynderienes virksomhet.

Spørsmålet om hvem som er part i forvaltningslovens forstand har betydning i flere sammenhenger. En part har rett til å la seg bistå av en advokat eller annen fullmektig (§ 12), rett til forhåndsvarsel (§ 16), rett til innsyn i sakens dokumenter (§§ 18 og 19), rett til begrunnelse av og underretning om vedtak (§§ 24 og 27), rett til klage (§ 28) og rett til å kreve sakskostnader ved endring av vedtak til gunst for seg (§ 36).

Etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav e) er part definert som en ”person som en avgjørelse retter seg mot eller som saken ellers direkte gjelder.” For umyndige vil vergen utøve partsrettighetene. Det er likevel ikke grunn til å være så formell at part som er umyndig, sinnssyk eller har utviklingshemming, alltid henvises til at det er vergen som har partsrettighetene. Det må legges til grunn at den det gjelder, også bør ha adgang til å utøve en viss rådighet og kunne opptre ved siden av eller i stedet for vergen. Den nærmere avgrensningen må skje konkret og være avhengig av sakens art og hvor ”formørket” den det gjelder er, jf. Woxholth s. 85-86. Ved inkorporeringen av FN"s barnekonvensjon i norsk rett i 2003, fikk mindreårige over 15 år en rekke selvstendige rettigheter under forvaltningssaken.

En hjelpeverge kan på tilsvarende måte utøve partsrettigheter, så lenge dette faller inn under hjelpevergens mandat. Den som har hjelpeverge er ikke fratatt den rettslig handleevne, og har derfor i utgangspunktet full adgang til å opptre på egen hånd ovenfor forvaltningsmyndighetene.

Etter forvaltningsloven § 12 har en part rett til å la seg bistå av advokat eller annen fullmektig på alle trinn i saken. Verge for en umyndig er ikke fullmektig etter den bestemmelsen, jf. Woxholth s. 197. Det samme må da gjelde for hjelpevergen. Den som har verge eller hjelpeverge har derfor adgang til å la seg bistå av andre enn vergen/hjelpevergen på alle trinn i saksbehandlingen.

3.2.2.16 Særlig om personer med opphold i sykehjem, institusjon eller bolig med heldøgns omsorgstjenester

Etter sitt mandat bør utvalget vurdere ”overformynderiets oppgaver overfor institusjonsplasserte” (se pkt. c) og om det bør gjelde særlige regler for personer i institusjon...” (se pkt. d).

Etter gjeldende rett er det ingen regler i vergemålslovgivningen som er særlige for denne gruppen. I utgangspunktet er det denne lovgivningens regler som også kommer til anvendelse på personer på institusjoner med heldøgns omsorgstjenester. Men dette er bare et utgangspunkt, idet sosiallovgivningen (dvs. sosialtjenesteloven, kommunehelsetjenesteloven, folketrygdloven og dels helseforetaksloven) har regler om forvaltning mv. av beboernes/pasientenes trygde/pensjonsinntekter. Her er det også bestemmelser som dels uttrykkelig sier at vergemålslovens regler ikke kommer til anvendelse.

Disse reglene er innbyrdes kompliserte, og reiser en rekke tvilsomme spørsmål innen det området som utvalget skal vurdere. Utvalget finner det formålstjenlig innledningsvis å gjengi dem i sin helhet; ikke minst fordi det - langt på vei - er ved forskrifter de er gitt sin utformning.

Kommunehelsetjenesteloven § 6-8 nr. 1 og 3 har denne ordlyd:

1. Ledelsen for sykehjem skal ha fullmakt til å disponere folketrygd for pasient som ikke er i stand til å disponere midlene selv. Midlene skal nyttes slik at de kommer pasienten personlig til gode. Oppsparte midler som overstiger 3/4 av folketrygdens grunnbeløp, forvaltes ikke av institusjonen. Reglene i loven om vergemål for umyndige får ikke anvendelse på midler som institusjonen forvalter.

2. 3. Departementet kan fastsette forskrifter om disponering av kontantytelser på vegne av pasienter, om forvaltning og regnskap mv. og om felles trivselordning.

Med hjemmel i nr. 3 er det forskrift (F 11. desember 1988 nr. 1018, endret 19. desember 1990 nr. 1134) om disponeringen av kontantytelser. I § 2-6 heter det:

Den myndighet ledelsen for boformen har etter bestemmelsene i og § 2-5 til å disponere midler på beboerens konto gjelder ikke eventuelt oppsparte midler som overstiger 3/4 av folke­trygdens grunnbeløp, jfr. kommunehelsetjenestelovens § 6-8 nr 1. Dersom midler som overstiger denne ramme, ikke kan overføres til overformynderiet, skal de settes inn på særskilt konto, som bare ved spesielle behov for beboeren kan disponeres av helseinstitusjonen. Også disse midler innsatt på spesiell konto skal være undergitt vanlig revisjon (institusjonens revisjon).

Den særskilte konto for overskytende midler kan disponeres av institusjonen hvis beboeren har behov for utbetalinger som ikke kan dekkes av vedkommendes ordinære konto. Ved slike behov kan institusjonen tilbakeføre midler fra den spesielle konto til beboerens ordinære konto.

Sosialtjenesteloven § 7-11 - med overskriften Rettigheter under opphold i institusjon/bolig som omfattes av dette kapittel - har regler for boliger med heldøgns omsorgstjenester. Her bestemmes bl.a. at Kongen kan gi forskrifter ”d) om forvaltning av beboernes midler.”

Med hjemmel i denne bestemmelsen er det gitt forskrift 4. desember 1992. Etter § 6-1 gjelder forskriften ”utbetaling og disponering av kontantytelser fra folketrygden...” samt kontantytelser fra tjenestepensjonsordning eller personskadetrygd som omfattes av lov om samordning av pensjons- og trygdeytelser og som utbetales under ett gjennom trygdekontoret til beboere som nevnt.” Midlene skal etter § 6-2 innsettes på konto til beboerens disposisjon. Her er det imidlertid gjort unntak i § 6-3. Hvis beboeren ikke ”selv er i stand til å disponere midler, skal den hovedansvarlige for boligen disponere kontantytelsene.

Det heter videre i annet ledd:

Dersom beboeren har verge eller hjelpeverge som har i oppdrag ivareta beboerens økonomiske interesser, skal vergen eller hjelpevergen ha samtykket i en ordning som nevnt.

Dersom beboeren ikke har verge eller hjelpeverge skal institusjonen melde fra til fylkesmannen dersom det anses for å være behov for umyndiggjørelse eller hjelpeverge, jf. umyndiggjørelsesloven av 28. november 1898 § 3 annet ledd annet punktum. Vedtak om slik disposisjonsrett som nevnt i første ledd skal fattes av kommunelegen i samråd med verge/hjelpeverge og nærmeste pårørende, samt den hovedansvarlige for boligen. Vedtaket kan gjøres tidsavgrenset. Spørsmålet om fortsatt disposisjonsrett skal i så fall tas opp til ny vurdering minst tre måneder før perioden utløper.

Når beboeren ikke har verge eller hjelpeverge skal det alltid foreligge uttalelse fra lege som omhandler vedkommendes evne til å disponere egne midler.

Videre bestemmes det i forskriften §§ 6-4 til 6-7:

§ 6-4.

Som nevnt i § 6-3 tredje ledd skal være skriftlig og det skal føres inn i beboerens journal. Beboeren, dennes verge/hjelpeverge og nærmeste pårørende samt sosialtjenesten og fylkesmannen skal ha kopi av vedtaket.

§ 6-5.

I tilfelle som nevnt i § 6-3 bestemmer den hovedansvarlige for boligen, i samråd med verge/hjelpeverge eller pårørende, hvem som skal ha fullmakt til å utta midler på beboerens konto og om kontroll med bruk av midlene.

§ 6-6.

Midlene skal disponeres slik at de kommer beboeren til gode med sikte på å dekke hans/hennes personlige behov, interesser og ønsker. Midlene kan ikke benyttes til dekning av boligens driftsutgifter.

Såfremt beboeren har verge, hjelpeverge eller pårørende som har god kontakt med beboeren, skal vedkommende tas med på råd når det dreier seg om større disposisjoner. Det skal avtales hvilket beløp som skal regnes som en større disposisjon.

§ 6-7.

Den myndighet den hovedansvarlige for boligen har til disponere midler på beboerens konto, etter bestemmelsene i § 6-3 og § 6-6, gjelder ikke et oppspart beløp som overstiger grensen for når overformynderiet skal forvalte midlene etter vergemålslovens § 63 eller § 90 d annet ledd. Hele beløpet skal da overføres til overformynderiet.

Folketrygdloven § 22-4 har denne ordlyd om disponeringen av ytelsessituasjonen:

For den som er innlagt i en helseinstitusjon for langtidspasienter, og som ikke er i stand til å disponere ytelsen selv, skal ytelsen utbetales til institusjonen. Helseinstitusjonen skal forvalte midlene til beste for den som har rett til ytelsen. Lov av 22. april 1927 nr. 3 om vergemål for umyndige skal ikke gjelde for trygdemidler som forvaltes av helseinstitusjoner.

Denne paragrafen gjelder bare for trygdemidler opptil 3/4 av grunnbeløpet.

Bestemmelsene i denne paragrafen omfatter langtidspasienter som er innlagt i en institusjon som går inn under lov om spesialisthelsetjenesten m.m. Departementet gir forskrifter om at bestemmelsene også skal omfatte langtidspasienter som er innlagt i andre institusjoner enn de som går inn under denne loven. Departementet kan gjøre unntak for institusjoner som går inn under denne loven.

Departementet gir forskrifter om hvem som skal gjøre vedtak etter denne paragrafen om disponering av trygdemidler på vegne av pasienter, og om forvaltning og regnskap.

I medhold av bl.a. denne bestemmelsen er det gitt forskrift av Sosialdepartementet (opprinnelig av 20. mars 1973, senest endret ved forskrift 18. desember 2001 nr. 1577). Den lyder slik:

§ 1. Omfang.

1. Disse forskrifter gjelder utbetaling og disponering av kontantytelser fra folketrygden til trygdede i helseinstitusjoner for langtidspasienter. De omfatter imidlertid ikke eventuell del av kontantytelsene som er tillegg for forsørget ektefelle eller barn eller fraskilt ektefelle, jfr. dog § 2.

2. Som helseinstitusjon for langtidspasienter regnes etter disse forskrifter følgende internatinstitusjoner:

   1. psykiatriske institusjoner, unntatt barne- og ungdomspsykiatriske behandlingsinstitusjoner, med mindre departementet gir særskilte bestemmelser om dette,

   2. institusjoner for psykisk utviklingshemmede,

   3. spesialsykehjem.

Departementet kan bestemme at forskriftene også skal omfatte andre internatinstitusjoner for langtidspasienter. Likeledes kan bestemmes at internatinstitusjoner under a-d ovenfor skal unntas fra forskriftene.

Bestemmelse som departementet treffer etter annet ledd ovenfor, kan gjelde hele institusjonen eller del av den.

§ 2. Utbetaling av trygdeytelser. Innsetting på bankkonto.

Kontantytelser fra folketrygden til trygdet som er innlagt i institusjon som omfattes av disse forskrifter, skal fra og med den annen måned1 etter innleggelsesmåneden innbetales av vedkommende trygdekontor til bank etter institusjonens nærmere anvisning. Midlene skal anbringes på rentebærende konto for hver enkelt pasient. Kontoen skal stilles til pasientens disposisjon, jfr. dog § 3 nr 1.

Bestemmelsene i foregående ledd gjelder også forsørgingstillegg som nevnt i § 1, såfremt pasienten selv har full rådighet over sine trygdeytelser. For pasient hvis trygdeytelser disponeres av helseinstitusjon, jfr. § 3 nr 1, skal institusjonen snarest mulig underrette vedkommende trygdekontor om at forsørgingstillegget ikke skal innbetales på forannevnte bankkonto, slik at trygdeadministrasjonen kan avgjøre hvordan denne ytelse skal utbetales. Helseinstitusjonen skal likeså underrette trygdekontoret snarest mulig dersom den finner grunn til å anta at en pasient som kan og bør disponere egendelen av trygdeytelsen selv, ikke er i stand til å disponere forsørgingstillegget.

Helseinstitusjonen kan bestemme at også trygdeytelser som pasienten er berettiget til i tiden før den annen kalendermåned etter innleggelsen, skal innbetales på bankkonto som nevnt i første ledd.

Bestemmelsene i denne paragraf er ikke til hinder for at helseinstitusjonen kan samtykke i at ytelsene utbetales direkte til pasienten uten å gå over bankkonto, såfremt den finner at særlige grunner taler for dette.

§ 3. Disponering av kontantytelser på vegne av pasient.

• Helseinstitusjonen skal disponere kontantytelsen for de pasienter som ikke selv er i stand til å disponere midler etter avgjørelse av institusjonens ledelse.

  Avgjørelse etter første ledd skal skje i samråd med den som har det daglige ansvaret for pasienten (bestyrer, avdelingsleder). Sosial- og helsedirektoratet bestemmer i hvilken utstrekning avgjørelsesmyndigheten skal kunne delegeres.

  Avgjørelse etter første ledd skal være skriftlig og innføres i eller vedlegges pasientens journal.

  Foruten underretning i samsvar med forvaltningsloven til pasienten og hans eventuelle verge, skal underretning gis til pasientens nærmeste pårørende såframt vedkommende har god personlig kontakt med ham.

  Institusjonens ledelse gir skriftlig fullmakt til den som kan ta ut midler fra pasientens bankkonto, og fører kontroll med bruken av midlene.

• 2. Midlene skal disponeres slik at de kommer pasienten til gode med sikte på å dekke hans personlige behov, interesser og ønsker. Midlene kan ikke nyttes til dekning av driftsutgifter ved institusjonen.

  Såfremt pasienten har pårørende eller verge som har god personlig kontakt med ham, bør vedkommende søkes tatt med på råd når det dreier seg om større disposisjoner.

• 3. Helseinstitusjonens fullmakt etter bestemmelsene i nr. 1 og 2 til å disponere midler på pasientens bankkonto gjelder ikke eventuelle oppsparte midler som overstiger 3/4 av folketrygdens grunnbeløp, jf. folketrygdloven § 22-4. Hvis midler som overstiger denne ramme, ikke kan overføres til overformynderiet, skal de settes inn på særskilt konto som bare ved spesielle behov for pasienten kan disponeres av helseinstitusjonen. Også disse midler innsatt på spesiell konto skal være undergitt vanlig revisjon (institusjonens revisjon).

  Institusjonen skal heller ikke disponere midler som åpenbart overstiger pasientens behov for disponibel reserve, såfremt fortsatt oppsparing må ventes. Ved vurdering av behov for disponible midler skal det blant annet tas hensyn til større utgifter som antas å kunne bli aktuelle, f.eks. til feriereise. Institusjonen skal derfor, vanligvis ved utgangen av hvert kalenderår, vurdere om kontobeløpet er større enn nevnt. I så tilfelle skal den overskytende del overføres til særskilt konto som nevnt i foregående ledd, dog slik at dette kan unnlates hvis kontobeløpet ikke overstiger 1/4 av folketrygdens grunnbeløp.

  Den særskilte konto for overskytende midler kan disponeres av institusjonen hvis pasienten har behov for utbetalinger som ikke kan dekkes over vedkommendes ordinære konto. Ved slike behov kan institusjonen tilbakeføre midler fra den spesielle konto til pasientens ordinære konto.

• 4. Ved pasientens død skal det i meldingen til lensmann/skifterett gis opplysninger om avdødes formuesstilling, herunder om størrelsen av trygdemidler i bank eller overført til overformynderiet. Eventuelle bankbøker skal overlates til lensmannen/skifteretten eller til person som kan legge frem skriftlig fullmakt fra skifteretten.

• 5. Institusjonen skal føre regnskap for bruken av de midler som tas ut av de enkelte pasientkonti. Det skal føres særskilt regnskap for hver enkelt pasient. Regnskapet skal undergis vanlig revisjon. Utskrift av revidert regnskap og av bankkonto for pasienten skal sendes nærmeste pårørende eller verge en gang årlig.

Om disponering av kontantytelser fra folketrygden til trygdede i privat forpleining etter spesialisthelsetjenesteloven § 8-3 er det bl.a. med hjemmel i folketrygdloven § 22-4, § 22-5 og § 25-15 gitt forskrift 20. mars 1973 nr 9769 med senere endringer.

§ 1. Omfang.

Forskriften gjelder for privat forpleiningssted hvor forpleiningsutgiftene dekkes på kontraktsbasis etter spesialisthelsetjenesteloven § 8-3. Forskriften kommer ikke til anvendelse på tilfelle hvor en pasient forpleies av sine foreldre eller barn eller verge. Det regionale helseforetaket kan i særlige tilfeller bestemme at forskriften heller ikke skal gjelde når pasienten forpleies av annen nærstående slektning.

Med unntak for bestemmelsene i § 2 annet ledd kommer disse forskrifter ikke til anvendelse på eventuell del av kontantydelsen som er tillegg for forsørget ektefelle eller barn eller fraskilt ektefelle.

§ 2. Utbetaling av trygdeytelser. Innsetting på bankkonto.

Kontantytelser fra folketrygden til trygdet i privat forpleining som omfattes av forskriften her, skal av vedkommende trygdekontor innbetales til bank på egen rentebærende konto for pasienten. Kontoen skal stilles til pasientens disposisjon, med mindre det i henhold til bestemmelsene i § 3 nr. 1 er truffet vedtak om at forpleieren skal disponere midlene på vegne av pasienten. Det regionale helseforetaket skal i samråd med trygdekontoret sørge for at det blir opprettet slik bankkonto for pasienten. Kontoen skal stilles til pasientens disposisjon, med mindre det i henhold til bestemmelsene i § 3 nr 1 er truffet vedtak om at forpleieren skal disponere midlene på vegne av pasienten. Den myndighet som på det offentlig vegne oppretter forpleiningskontrakten, i samråd med trygdekontoret, sørge for at det samtidig blir opprettet slik bankkonto for pasienten.

§ 3. Disponering av kontantytelser på vegne av en pasient.

• Den institusjon som har ansvaret for den faglige oppfølgingen av pasienten, jf. forskrift av 21. desember 2000 nr. 1407 § 8, treffer vedtak om hvilke pasienter dette skal gjelde. Vedtaket skal treffes i samråd med forpleieren.

• Midlene skal disponeres slik at de kommer pasienten til gode med sikte på å dekke hans personlige behov, interesser og ønsker. De kan ikke nyttes til dekning av utgifter som inngår i forpleiningskontrakten.

  Såfremt pasienten har pårørende eller verge som har god personlig kontakt med ham, bør vedkommende søkes tatt med på råd når det dreier seg om større disposisjoner.

• Forpleierens fullmakt etter bestemmelsene i nr. 1 og 2 til å disponere midler på pasientens bankkonto gjelder ikke eventuelle oppsparte midler som overstiger 3/4 av folketrygdens grunnbeløp, jf. folketrygdloven § 22-4. Hvis midler som overstiger denne ramme ikke kan overføres til overformynderiet, skal de settes inn på særskilt konto som ikke kan disponeres av forpleieren.

  Forpleieren skal heller ikke disponere midler som åpenbart overstiger pasientens behov for disponibel reserve, såfremt fortsatt oppsparing må ventes. Ved vurdering av behov for disponible midler skal det blant annet tas omsyn til større utgifter som antas å kunne bli aktuelle, f.eks til feriereise. Forpleieren skal derfor, vanligvis ved utgangen av hvert kalenderår, vurdere om kontobeløpet er større enn nevnt. I så tilfelle skal den overskytende del overføres til overformynderiet eller til særskilt konto som nevnt i foregående ledd, dog slik at dette kan unnlates hvis kontobeløpet ikke overstiger 1/4 av folketrygdens grunnbeløp.

• 4) Ved pasientens død skal det i meldingen til lensmann/skifterett gis opplysninger om avdødes formuesstilling, herunder om størrelsen av trygdemidler i bank eller overført til overformynderiet. Eventuelle bankbøker skal overlates til lensmannen/skifteretten eller til person som kan legge frem skriftlig fullmakt fra skifteretten.

• 5) Forpleieren skal føre regnskap for bruken av de midler som tas ut av den enkelte pasientkonto. Det skal føres særskilt regnskap for hver enkelt pasient. Regnskapet skal undergis vanlig revisjon. Utskrift av revidert regnskap og av bankkonto for pasienten skal sendes nærmeste pårørende eller verge en gang årlig.

3.2.2.17 Folketrygdloven

Folketrygdloven inneholder to bestemmelser av særlig interesse for disse spørsmål. De lyder slik:

§ 22-4. Disponering av ytelser til langtidspasienter i helseinstitusjon

For den som er innlagt i en helseinstitusjon for langtidspasienter, og som ikke er i stand til å disponere ytelsen selv, skal ytelsen utbetales til institusjonen. Helseinstitusjonen skal forvalte midlene til beste for den som har rett til ytelsen. Lov om vergemål for umyndige skal ikke gjelde for trygdemidler som forvaltes av helseinstitusjoner.

Denne paragrafen gjelder bare for trygdemidler opptil 3/4 av grunnbeløpet.

Bestemmelsene i denne paragrafen omfatter langtidspasienter som er innlagt i en institusjon som går inn under lov om spesialisthelsetjeneste mm. Departementet gir forskrifter om at bestemmelsene også skal omfatte langtidspasienter som er innlagt i andre institusjoner enn de som går inn under denne loven. Departementet kan gjøre unntak for institusjoner som går inn under denne loven.

Departementet gir forskrifter om hvem som skal gjøre vedtak etter denne paragrafen om disponering av trygdemidler på vegne av pasienter, og om forvaltning og regnskap.

§ 22-6. Utbetaling til sosialkontor o.a.

Dersom en person ikke er i stand til å disponere ytelsen selv på grunn av sinnslidelse, psykisk utviklingshemning, alvorlig mental svekkelse, hjerneskade, eller misbruk av berusende eller bedøvende midler, kan ytelsen utbetales til en annen person eller til et sosialkontor. Det samme gjelder når en person åpenbart bruker sine trygdeytelser til skade for seg selv eller en person som han eller hun forsørger eller plikter å forsørge.

Ytelsen skal disponeres til beste for den som har rett til den.

Departementet gir forskrifter om utbetaling og forvaltning av ytelser etter denne paragrafen.

Norsk lovkommentar kommenterer § 22-6 på denne måten: 2

”Bestemmelsen kan i utgangspunktet bare brukes overfor personer som ikke er mindreårige eller umyndiggjorte, disse vil ha en verge som forvalter midlene. Bestemmelsen brukes heller ikke for personer med hjelpeverge. Utbetaling til andre etter bestemmelsen kalles populært for tvungen forvaltning, dette i motsetning til frivillig forvaltning, som bør prøves dersom det er grunn til å tro at det vil fungere. Anmodning kommer ofte fra sosial­kontoret.

Vedtak om tvungen forvaltning etter andre ledd første setning, dvs pga sinnslidelse, psykisk utviklingshemming, alvorlig mental svekkelse, hjerneskade eller misbruk av berusende el. bedøvende, midler fattes av trygdekontoret. Til støtte for avgjørelsen er det aktuelt med uttalelse fra lege, men diagnose gir i seg selv ikke tilstrekkelig grunnlag for tvungen forvaltning. Det må i tillegg fremstå som ganske klart at utbetaling til andre vil gagne vedkommende. Dersom trygdemottaker bor sammen med ektefelle el annet familiemedlem bør ytelsen utbetales til denne.”

Vedtak om tvungen forvaltning etter andre ledd andre setning fattes av fylkestrygdekontoret. Misbruket og manglende evne til å styre økonomien bør ha pågått en stund før det er aktuelt å utbetale til andre. Dersom vedkommende ikke oppfyller sin forsørgelsesplikt overfor barn/ektefelle taler dette for tvungen forvaltning. Bestemmelsen tar sikte på forhold hvor det ikke foreligger medisinske forhold eller rusmisbruk.

Om utvalgets vurderinger av de bestemmelsene som er referert i dette avsnittet, se kapittel 17.

3.2.3 Om absolutte grenser for vergens kompetanse

Det er lite tvilsomt at det er visse beslutninger/disposisjoner som en verge ikke kan gis kompetanse til å treffe. Det er særlig disposisjoner av en utpreget personlig art som utvalget her har i tankene - disposisjoner som verken kan følge av et generelt mandat eller direkte fremgå av mandatet, med mindre det er særskilt lovhjemmel for det. Dette reiser også spørsmålet om hvor langt en lovgiver bør gå i gi vergen beslutningskompetanse på et spesielt område, men det er det ikke utvalgets oppgave å komme nærmere inn på.

Selv om det ikke sagt noe om det i arvelovgivningen, er det sikker norsk rett, og også i de øvrige nordiske land, at testament må opprettes personlig, og at vergen ikke kan gjøre dette på arvelaterens vegne. Uansett om en person er umyndiggjort eller ikke, er det vedkommendes testasjonshabilitet som er avgjørende, ikke om han eller hun er myndig eller ikke. Grensene for testasjonshabiliteten følger av arveloven § 62. En verge kan således ikke opprette testament på vegne av en som er under vergemål og heller ikke gis mandat til det.

Utvalget har ikke sett det som sin oppgave å gå nærmere inn på vergens/hjelpevergen funksjoner og kompetanse, særlig samtykkekompetanse, innen den helse- og sosiallovgivningen som er nærmere omtalt ovenfor 3.2.2. Dette er problenstillinger som det såkalte Bernt-utvalget har som oppgave å vurdere nærmere. Ut fra gjeldende lovgivning antar utvalget at hvor denne lovgivning taler om verge, menes vergen for umyndige, og når det tales om hjelpeverge, må funksjoner og kompetanse ligge innenfor det mandat hjelpevergen har fått. Dette mandatet kan ikke være videre enn det vedkommende lovgivning gir hjemmel for.

Av beslutninger av personlig karakter som ikke er berørt i den lovgivningen som er omtalt ovenfor 3.2.2, kan trekkes frem spørsmål om ikke-terapeutisk forskning og donor ved transplantasjoner, jf. transplantasjonsloven 9. februar 1973 nr. 6. Når særlige grunner talet for det, kan en som er under 18 år samtykke i transplantasjon med vergens ”tilslutning”, loven § 1 annet ledd. Donasjon av fornybart vev fra barn under 12 år eller fra personer ”som mangler evnen til å gi eget samtykke”, kan under visse vilkår skje med samtykke av fylkesmannen, § 1 tredje ledd. Vergen har således ikke her noen avgjørende innflytelse av beslutningen.

Transplantasjonsloven inneholder ingen bestemmelser om at en verge/hjelpeverge for en voksen person under vergemål kan samtykke til avgivelse av organer utover de tilfelle som er nevnt i annet ledd. Utvalget antar at en verge ikke kan gi samtykke etter lovens § 1, og en hjelpeverge ikke kan gis i mandat å gi slikt samtykke. Et slikt inngrep må anses å være så personlig at det kreves en klar lovhjemmel for at vergen kan ha kompetanse til å samtykke i det. Det samme gjelder erkjennelse av farskap, heller ikke dette kan vergen gis kompetanse til.

Spørsmål av denne karakter reiser seg også ved de såkalte fremtidsfullmakter, se kapittel 14. Også her vil det være grenser for hva fullmaktsgiver kan gi fullmektigen kompetanse til å treffe beslutninger om, se 14.5.3.

3.3 Utvalgets generelle vurderinger av gjeldende rett

3.3.1 Innledning

Utvalget vil i dette avsnittet gi en del generelle vurderinger av gjeldende rett. Ved siden av det som trekkes frem her, vil vurderingene av en lang rekke enkeltspørsmål bli tatt opp der de systematisk hører hjemme, og i bemerkningene til de enkelte bestemmelser i utvalgets utkast til ny lovgivning.

Utvalget vil innledningsvis bemerke at det er en rekke sider ved den nåværende lovgivningen som fungerer godt, og som utvalget ikke finner grunn til å endre. Grunnstrukturen i samspillet mellom verge og overformynderi og rekkevidden av vergens kompetanse er her eller typiske eksempler. På den annen side er organiseringen av overformynderiene etter utvalgets syn åpenbart foreldet, ikke minst ved å se overformyndervervet som et kommunalt ombud valgt av kommunestyret.

Gjeldende rett er lovteknisk lite naturlig ved at vilkårene for umyndiggjøring er gitt i én lov, mens virkningene av umyndiggjøringen er gitt i en annen, som også får anvendelse på mindreårige. Hertil kommer at hjelpevergemål og vilkårene for dette bør ses i bedre i sammenheng med vilkårene for å bli fratatt den rettslige handleevne. At reglene for hjelpevergemål, som i dag har størst praktisk betydning, er gitt i vergemålsloven kap. 9 om ”Forskjellige bestemmelser”, kan forklares historisk, men må i en fremtidig lovgivning gis en sentral plassering.

3.3.2 Bør umyndiggjørelsesinstituttet videreføres i sin nåværende form?

Etter mandatet skal utvalget ”foreta en prinsipiell vurdering av umyndiggjørelsesordningen i lys av de omlegginger som har vært foretatt i andre nordiske land”. Da utvalget foreslår at umyndiggjørelsesinstituttet ikke blir videreført i en nye vergemålslovgivning, må det videre ”vurdere reglene om hjelpeverge på denne bakgrunn og overveie om det er behov for regler om andre alternativer til umyndiggjørelse”. Om alternative ordninger til vergemål, se 3.6.

En umyndiggjørelse innebærer at en voksen person blir fratatt sin rettslige handleevne, i første rekke i økonomiske saker, men dels også i spørsmål av personlig karakter.

Utvalget finner det klart at det også i fremtiden vil være behov for å frata en person den rettslige handleevnen fullt ut i økonomiske spørsmål, og at det unntaksvis også bør være adgang til å gjøre det i mer personlig pregede spørsmål. Det er derfor nødvendig å gi hjemmel for når dette kan skje i en fremtidig vergemålslovgivning. Men det betyr ikke nødvendigvis at man skal operere med en ordning med ”umyndiggjørelse” og betegne den som settes under vergemål med fratakelse av den rettslige handleevnen som ”umyndiggjort” eller ”umyndig”.

Begrepene ”umyndiggjørelse” og ”umyndiggjort” er i det alt vesentlige fjernet fra vergemålslovgivningen i de øvrige nordisk land. Rester av denne terminologien finner vi i den finske loven § 18 pkt. 3, som blant flere alternativer gir retten adgang til å ”omyndigförklara” en voksen person. Betegnelsen ”umyndig” er fortsatt i bruk i Danmark, hvor loven i § 6 sier at ”Den der er frataget handleevnen, er umyndig...”. For finsk retts del heter det i 2 § at ”Omyndig er den som inte har fyllt 18 år, (mindreårig) och den som har fyllt 18 år (myndighetsålderen) men förklarats omyndig”.

I Sverige avskaffet man instituttet ”omyndigförklaring” i 1988. Det ble erstattet med et nytt institutt ”förvaltarskap” for å dekke de behov som umyndiggjørelsesinstiuttet fylte.

Utvalget finner det lite tvilsomt at norsk rett bør følge tendensen de øvrige nordiske land og unnlate å bruke betegnelsene ”umyndiggjørelse” og ”umyndiggjort” i en fremtidig vergemålslovgivning.

De avgjørende argumenter for en endret terminologi er hensynet til den vergetrengende. Å bli ”umyndiggjort” kan virke belastende for den det gjelder, og gi ham eller henne et stempel som virker unødvendig. Det kan også hemme helbredelse og en sosial tilpasning. Terminologien kan også sies å avspeile et foreldet syn på personer med hjelpebehov av ulik karakter. Dette ble bl.a trukket frem i den danske innstillingen, se Bet. 1247 s. 154 flg. Det blir her videre vist til reformer i sosiallovgivningen, lov om omsorg for personer med psykisk utviklingshemming med mer, hvor respekten for mennesker selvbestemmelsesrett og integritet står i forgrunnen.

Spørsmålet om det er formålstjenlig - som i Danmark og Finland - fortsatt å bruke ordet ”umyndig” for den som blir fratatt den rettslige handleevnen (er ”umyndiggjort” etter gjeldende rett), synes mer tvilsomt. Med det store antall lover som bruker dette begrepet, og knytter det sammen i rettsvirkninger med de som er mindreårige, og dermed umyndige, kan det synes hensiktsmessig med et begrep som betegnelse for det forhold som utløser de rettsvirkninger det har ved å være ”umyndig”, dvs. enten mindreårig eller fratatt den rettslige handleevne. På den annen side vil en slik språkbruk til en viss grad videreføre den eldre terminologien, idet en voksen som betegnes som umyndig, lett i dagligtale ville bli omtalt som umyndiggjort. Hertil kommer at utvalget foreslår - i motsetning til dansk rett, men i overensstemmelse med svensk og finsk rett - at det åpnes adgang til bare å frata en person handleevnen på begrensede områder eller bare forsåvidt angår bestemt angitte disposisjoner. Det vil virke kunstig å tale om ”delvis umyndig”. Å beholde termen umyndig for de som helt ut var fratatt handleevnen, vil etter utvalgets syn da være uaktuelt .

Men det må da straks understrekes at ordet ”umyndig” både er innarbeidet i vanlig språkbruk, men også brukt en lang rekke steder i lovgivningen ellers. En endret terminologi vil derfor medføre endringer i lovgivningen også utenfor vergemålslovgivningens område. Følges denne linje, vil ”umyndig” bli en betegnelse som bare omfatter de mindreårige.

3.3.3 Forholdet mellom verge og hjelpeverge i gjeldende lovgivning

En av de vesentlige endringer i forhold til gjeldende rett som utvalget foreslår, er som nevnt å oppheve skillet mellom vergemål og hjelpevergemål. Det har sammenheng med utvalgets forslag om at umyndiggjørelsesinstituttet som sådant ikke forslås videreført i den fremtidige vergemålslovgivning, se 7.5. I dag er det i forhold til tidligere få som blir umyndiggjort, idet hjelpevergeordningen har vist seg å fylle det behov for bistand som i de fleste tilfelle er tilstrekkelig for å dekke den vergetrengendes behov, og i overensstemmelse med den grunnsetning at de tiltak som treffes ikke skal gå lenger enn det som er nødvendig for å oppnå dette.

Lovgivningen i dag sier en rekke steder at ”vergen” skal disponere for den umyndige, dvs. den mindreårige og den som er umyndiggjort, se f.eks. hele vgml. kapittel 5. Men ved vgml. § 90 c er en rekke bestemmelser, særlig i kapittel 5, gitt tilsvarende anvendelse for de disposisjoner som en hjelpeverge ønsker å foreta. Andre steder er det uttrykkelig sagt at ved siden av vergen, kan også en hjelpeverge disponere, se f.eks. skifteloven § 79 og ekteskapsloven § 54 første ledd annet punktum. Atter andre steder er det bare vergen som kan forplikte den umyndige, idet de som har fått oppnevnt hjelpeverge ikke er nevnt, se f.eks. arveloven §§ 45 og 74 om avkall og avslag på arv. De sistnevnte tilfeller reiser spørsmålet om en hjelpeverge kan gi som mandat å godta slike disposisjoner.

Med en mindre bruk av full fratakelse av den rettslige handleevne (”umyndiggjøring”), helt eller delvis, og heller bruk av verge med bibehold av vedkommendes rettslige handleevne, kommer spørsmålet om den rolle den som er satt under vergemål skal spille for vergens disposisjoner. I dag synes det som om hjelpevergens disposisjoner dominerer bildet, og at den som er satt under vergemål ikke er klar over at han eller hun har den fulle rettslige handleevne i behold. Følgelig får hjelpevergen ofte den samme posisjon som en verge; vedkommende handler uten i tilstrekkelig grad å erkjenne at den som er satt under vergemål fortsatt har sin rettslige handleevne i behold. Når den som er satt under vergemål ikke har evne til å forstå hva disposisjonen gjelder, oppstår ingen spesielle problemer. At vergen da har kompetanse til - innenfor sitt mandat - å handle på vedkommendes vegne, er lite tvilsomt. Men etter det utvalget har brakt i erfaring hersker det i praksis fra tid til annen uklarhet her. I flere lover hvor det er gitt regler for de ”umyndige”, er det ofte tilføyd ”eller har hjelpeverge etter vgml. § 90a”. Det må da klargjøres om bestemmelsen skal gjelde generelt for den som er under vergemål, eller som den bare skal gjelde hvor vedkommende helt ut er fratatt handleevnen eller er fratatt den på det aktuelle område. Igjen kan ekteskapsloven illustrere problemet: En gift person som ikke er fratatt den rettslige handleevne, kan inngå avtaler om formuesordningen også hvor han eller hun har fått oppnevnt hjelpeverge, med mindre det faller innenfor hjelpevergens mandat å gi samtykke til slike avtaler, se ekteskapsloven § 47 omtalt under 3.2.2.6. Men dette betyr i realiteten at vedkommende er fratatt handleevnen på dette området, idet hjelpevergen jo kan nekte å gi sitt samtykke, og dermed er det ikke mulig for ektefellen å inngå en slik avtale. Rettslig sett kan det hevdes å være i orden, idet vedkommende normalt må samtykke i at det oppnevnes en hjelpeverge. Men det er uklart etter gjeldende rett om samtykket bare skal gjelde oppnevnelsen av hjelpeverge, eller om vedkommende også skal samtykke i det mandat som denne blir gitt. Etter utvalgets syn bør en som ikke er fratatt den rettslige handleevne, aldri være avhengig av vergens samtykke til å treffe en disposisjon. Slik ekteskapsloven nå lyder, er en ektefelle med hjelpeverge fratatt sin evne til på egen hånd å inngå avtaler om formuesordningen mellom ektefeller, hvor hjelpevergen har fått mandat til å samtykke i dem. Dette er en lovstruktur utvalget tar avstand fra. Om forholdet mellom vergen og den som er under vergemål og har den rettslige handleevne i behold, se nærmere 3.3.5.

Gjeldende lov er bygget opp slik at dens regler i første rekke bare kommer til anvendelse på umyndige og deres verger, dvs. hvor vedkommende ikke har rettslig handleevne på grunn av mindreårighet eller umyndiggjørelse. Vergens kompetanse følger av vgml. § 38, og er i utgangspunktet altomfattende i ”formuessaker” - beskjæringer i denne kompetansen krever særskilt hjemmel. Slik hjemmel er gitt for i §§ 32-35 og §§ 45, hvor dels den mindreårige, dels den umyndiggjorte på enkelte områder har selvstendig rett til å handle. Videre er vergens kompetanse begrenset i de tilfelle hvor en disposisjon enten krever overformynderiets samtykke, jf. vgml. §§ 48-51, 55-60 eller ved at midlene forvaltes av overformynderiet.

Hjelpevergeordningen er regulert i vgml. kapittel 8 om ”Forskjellige bestemmelser”. At en person som har fått oppnevnt hjelpeverge, fratar som nevnt ham eller henne ikke den rettslige handleevne. Hjelpevergens kompetanse følger dels av loven, dels av overformynderiets oppnevnelsesvedtak. Etter vgml. § 90 b kan hjelpevergen ”gis myndighet til å vareta klientens anliggender i sin alminnelighet eller enkelte særlige anliggender”. Her gis følgelig hjelpevergen kompetanse til å handle på vegne av en person som fortsatt har sin rettslige handleevne i behold, enten fullt ut eller begrenset til bestemt, angitte disposisjoner. I praksis går hjelpevergens oppdrag i flertallet av tilfelle ut på å ivareta vedkommendes interesser i sin alminnelighet. Mens altså kompetansen til verge for en umyndig (mindreårig eller umyndiggjort) direkte følger av vgml. §§ 38 og 39, er den for hjelpevergens del utledet av overformynderiets vedtak.

Hjelpevergens kompetanse innen mandatet er ellers regulert av vgml. § 90 c, hvor det gis nærmere bestemmelser om hvilke av vergemålslovens regler som gjelder for ham eller henne. Det må antas at disse er uttømmende, slik at lovens øvrige regler ikke får anvendelse på hjelpevergen og dennes oppdrag. De regler som er gitt anvendelse er dels regler av formell karakter, dels regulerer de hjelpevergens kompetanse. Da alle regler i utvalgets utkast vil få anvendelse uavhengig av om den som settes under vergemål er fratatt den rettslige handleevne eller fortsatt har den, er det naturlig å omtale de regler som etter gjeldende rett får anvendelse på hjelpeverger.

Reglene av formell karakter som er gitt anvendelse på hjelpevergen er disse:

• § 7 første og tredje ledd, dvs. om til hvem som bør oppnevnes, unntatt regelen i annet ledd om at for en som er gift, bør ektefellen oppnevnes,

• – §§ 8 til 15 som dels utelukker bestemte personer fra å bli oppnevnt som verge, hvordan oppnevnelsen skjer og om inhabilitet for vergen,

• – § 18 og vergers krav på å få dekket sine utgifter mv.

• – § 19 om klage over avgjørelser etter de nevnte bestemmelser

• – § 54 om at vergen ikke kan gjøre seg noen fordel av at han styrer den umyndiges midler

• – § 56 om begrensninger i retten til å gi gaver

• – § 61 om at vergen står under tilsyn av overformynderiet, og at vergen skal rådføre seg med overformynderiet i saker av større betydning for den umyndiges økonomi.

Regler av materiell karakter som uten videre gjelder for hjelpevergen er:

• §§ 41 og 42 om henholdsvis at vergen skal sette en frist for godkjennelse av overformynderiet og om virkningene av at en avtale skal settes ut av kraft

• – § 49 om at fast eiendom ikke kan avhendes uten samtykke av overformynderiet

• – § 56 om begrensninger for vergen til å gi gaver.

Med mindre noe annet blir bestemt ”av de oppnevnende myndigheter” får også disse bestemmelsene anvendelse på hjelpevergen ”så langt de passer”:

• § 50 om overformynderiets samtykke til en rekke disposisjoner over fast eiendom

• § 51 om at det er overformynderiet som skal avgjøre om løsøre skal selges eller ikke, eller leies bort

• – § 52 om plikt for vergen til å sørge for at bygninger og løsøre holdes i god stand og forsikret

• – § 55 om samtykke av overformynderiet til å stifte gjeld på den umyndiges vegne, med unntak

• – § 58 om samtykke til å gjøre gjeldende eller frafalle odelsrett eller andre løsningsrettigheter til fast eiendom, samt for å gjøre visse rettigheter

• – §§ 77-81 om regler for regnskapsførsel.

Av bestemmelser som ikke er gjort gjeldende for hjelpeverge, kan nevnes:

• § 40 om plikt til å høre hva den umyndige har så si før det treffes av avgjørelse om økonomiske forhold

• – § 47 om bestemmelse om drift eller avvikling av en ervervsvirksomhet den som blir umyndiggjort ikke er skikket til å drive på egen hånd, som overformynderiet kan tilbakekalle

• – § 53 om egen kasse for de midler som ikke skal forvaltes av overformynderiet

• – § 57 om at ved gave i form av fast eiendom, skip eller skipspart eller en aksje som ikke er fullt innbetalt, skal overformynderiet avgjøre om gaven skal mottas

• – § 59 om innkjøp av fast eiendom som vil kreve overformynderiet samtykke

• – § 60 at om erverv av livsforsikring, livrente og føderåd krever enighet mellom vergen og overformynderiet.

Etter utvalgets syn har denne lovteknikken betydelige svakheter. For det første reiser den tvil om hjelpevergens kompetanse på områder hvor vergemålsloven ikke er gjort gjeldende for ham eller henne. Utvalget antar at de begrensinger som for umyndige er gitt i vergens kompetanse, også må gjelde for hjelpevergens disposisjoner, og hvor en regel ikke er gjort anvendelig, har ikke hjelpevergen med (eller uten) overformynderiets samtykke rett til å disponere. Hjelpevergen kan således ikke kjøpe en livsforsikring for den som er under vergemål. Utvalget finner det lite heldig at en rekke regler gjelder tilsvarende ”så langt de passer”. Hvis den ”oppnevnende myndighet” bestemmer ”noe annet” for de paragrafer dette kan gjøres for, antar videre utvalget at dette ikke kan bety at hjelpevergens kompetanse går lenger enn en verges; det kan således ikke bestemmes at hjelpevergen skal kunne avhende fast eiendom uten tillatelse av overformynderiet. Utvalget finner det også uheldig at bestemmelsen i vgml. § 40 om at vergen skal høre hva den umyndige har å si, ikke uttrykkelig gjelder for hjelpevergen.

Utvalget vil også peke på at etter § 90 c er heller ikke § 39 annet ledd om at hvis en umyndiggjort ikke er i stand til å dra ”forsvarlig omsorg” for seg selv, skal vergen gjøre det, gjort gjeldende for hjelpevergen. I praksis er det antatt at vergens mandat, også kan omfatte personlige forhold. Er mandatet angitt å være å ivareta vedkommendes interesser i sin alminnelighet, vil det også omfatte vedkommendes interesser i personlige forhold. Men den måte loven her er bygget opp, er etter utvalgets syn ikke tilfredsstillende.

Vgml. § 59 gjelder ikke direkte i saker med hjelpeverge, jf. vgml. § 90 c, som ikke henviser til den. Imidlertid kan og bør overformynderiet ved oppnevnelsen uttrykkelig sette som vilkår at samtykke til kjøp av fast eiendom skal innhentes, jf. § 90 b. Hvis et slikt krav ikke er satt vil vgml. § 61, jf. § 90 c, komme til anvendelse, idet kjøp av fast eiendom må anses å være en sak av særlig stor økonomisk betydning som hjelpevergen skal rådføre seg med overformynderiet om.

Som påvist under 7.2.3, er det i dag sjelden at noen blir umyndiggjort, idet oppnevnelse av hjelpeverge antas å ivareta den vergetrengendes behov på en tilstrekkelig måte. Utvalget antar at det også i fremtiden bare i liten grad blir aktuelt å frata vedkommende den rettslige handleevnen. Dette innebærer at hvor den som er satt under vergemål fortsatt har evnen til å treffe bindende disposisjoner, og på vanlig måte kan disponere på egen hånd uten vergens medvirkning. Om når en disposisjon ikke blir bindende, se utk. § 9-6. Som en konsekvens av dette, vil verge og overformynderi kunne bli bundet av det standpunkt som den som er satt under vergemål inntar til en bestemt disposisjon. Når verge og overformynderi etter såvel gjeldende rett, vgml. § 40, og etter utk. §§ 6-3 og 6-4, skal høre hva vedkommende har å si, vil det innebære at den som er fylt 18 år og er satt under vergemål, kan hindre at en disposisjon som verge og overformynderi er enige om, blir truffet. De bestemmelser, som er gitt i kapittel 6 om vergens og overformynderiets kompetanse, må ses mot denne bakgrunn.

Etter utvalgets syn bør reglene - med mindre annet uttrykkelig blir sagt - være felles for vergers kompetanse uavhengig av om den som er under vergemål har den rettslige handleevne i behold eller om den helt eller delvis er fratatt vedkommende.

3.3.4 Vilkårene for å bli satt under vergemål

De vilkår som er satt for umyndiggjøring etter uml. § 1 og for opprettelse av hjelpevergmål i vgml. § 90 a, anser utvalget med den tilpasning som har funnet sted i tråd med den medisinske utvikling, kan videreføres med enkelte justeringer og tilføyelser. Når det også i fremtiden må antas at flertallet av vergemål vil skje uten fratakelse av den rettslige handleevnen, er det etter utvalgets syn naturlig å bygge opp loven slik at vilkårene for et slikt vergemål formes som grunnvilkårene for vergemål for voksne og at vilkårene for fratakelse av den rettslige handleevnen bygger videre på dem. At vilkårene for å bli satt under hjelpevergemål er plassert i vergemålslovens kapittel 9 om ”Forskjellige bestemmelser”, er lovteknisk lite tilfredsstillende.

Utvalget ser det som en svakhet at det etter gjeldende rett ikke er adgang til bare delvis å frata en person den rettslige handleevne, og foreslår derfor at det blir åpnet adgang til det.

Utvalget foreslår også at det åpnes adgang til såkalt samvergemål, dvs. vergemål hvor vergen og den som er satt under vergemål må handle i fellesskap.

3.3.5 Forholdet mellom vergen og disposisjonsretten til den som er satt under vergemål

Når det etter gjeldende rett er oppnevnt hjelpeverge, er det etter det utvalget har brakt på det rene, en alminnelig oppfatning at hjelpevergens disposisjoner uten videre binder den som er satt under vergemål, selv om sistnevnte har sin rettslige handleevne i behold. Hvor en person er umyndig (mindreårig over 14 år eller fratatt den rettslige handleevne (”umyndiggjort”) skal vergen høre hva den som er under vergemål har å si før vergen treffer sin avgjørelse. Denne bestemmelsen er som nent ikke gjort tilsvarende gjeldende for hjelpevergen, jf. vgml. § 90 c.

Når en person er satt under vergemål uten å bli fratatt den rettslige handleevne, oppstår spørsmålet hvor langt vergen uten videre skal kunne disponere på vedkommendes vegne når hans eller hennes tilstand ikke er til hinder for at hun eller han kan inngå bindende avtaler. At loven må inneholde en plikt for vergen til å rådføre seg med den som er satt under vergemål, er klart, jf. utk. §§ 6-3 og 6-4. Hvis den som er satt under vergemål protesterer mot den disposisjon som vergen ønsker å foreta, eller på annen måte gir uttrykk for at han eller hun er uenig i disposisjonen, vil vergen ikke kunne treffe den.

Dette reiser spørsmålet om vergen, hvor den som er satt under vergemål ikke er fratatt den rettslige handleevnen, bare bør kunne disponere med vedkommendes samtykke, slik regelen er i svensk rett. I Sverige er den ”gode mans” kompetanse betinget av samtykke fra den som er satt under vergemål, jf. FB 11:5, som sier at den ”gode mans” disposisjoner ikke binder den som er satt under vergemål hvor de er truffet uten samtykke, med mindre den som er satt under vergemål på grunn ”av sin tilstånd varit ur stånd att ge uttryck för sin mening eller denna av annan orsak inte har kunnat inhämtas”, se nærmere 7.3.2 om svensk rett. At beslutning om vergemål treffes av overformynderiet hvor den vergetrengende ikke fratas sin rettslige handleevne, kan tale for den svenske løsning. På den annen side vil et krav om uttrykkelig samtykke i mange tilfelle skape uklarhet. Utvalget har derfor valgt den linje at vergen ikke kan handle dersom den som er satt under vergemål protesterer mot vergens ønsker om å disponere, og at vedkommende skal høres før vergen disponerer. Se nærmere utk. § 6-3 og bemerkninger til utk. kapittel 6.

3.3.6 Saksbehandlingsregler

Ved vurderingen av saksbehandlingsreglene må det skilles mellom beslutningen om å sette en person under vergemål, og beslutningen om hvem som skal oppnevnes som verge for vedkommende. Det må videre skilles mellom saksbehandlingsreglene når en person skal fratas den rettslige handleevne og som ligger under domstolene, og de saksbehandlingsregler som gjelder for overformynderiet.

Umyndiggjøring skjer etter gjeldende rett ved domstolene. De vanlige regler i rettergangslovgivningen er på sentrale punkter fraveket ved at umyndiggjørelsesloven inneholder en lang rekke detaljerte saksbehandlingsregler for vergemålssaker.

Beslutning om oppnevnelse av hjelpeverge og setteverger fattes av overformynderiet. Her er det ikke gitt nærmere regler om saksbehandlingen utover bestemmelsene i vgml. § 90 a annet ledd om hva som må foreligge av dokumentasjon før en hjelpeverge kan oppnevnes, nemlig begjæring av en som er kompetent til å begjære dette, tilfredsstillende legeerklæring og samtykke fra den som skal ha oppnevnt hjelpeverge, med mindre det av legeerklæring fremgår at samtykke er umulig eller av særlige grunner utilrådelig. Hertil kommer de generelle regler i forvaltningsloven til anvendelse på overformynderiets arbeid og vedtak.

Utvalget har vurdert om det fortsatt bør være et skille mellom administrativ og judisiell behandling av vergemålssakene, avhengig av om den som settes under vergemål blir (helt eller delvis) fratatt den rettslige handleevne eller ikke. At fratakelse av den rettslige handleevne fortsatt bør skje ved en avgjørelse av en domstol, synes ikke særlig tvilsomt. Ved denne vurdering har utvalget lagt vekt på EMK art. 6. 3 Umyndiggjørelse er et tiltak som omfattes av ”borgerlige rettigheter”, og en begrensing av en persons evne til å foreta rettslige disposisjoner er en begrensning av vedkommendes borgerlige rettigheter. 4 . At fratakelse av handleevnen etter utvalgets forslag i denne sammenheng er et inngrep i ”borgerlige rettigheter”, kan ikke være tvilsomt.

I den danske Bet. 1247 er det lagt til grunn at EMK art. 6 ikke stiller som krav at førstegangsbehandlingen legges til en domstol, så lenge ”blot der er mulighed for hurtig etterfølgende kontrol ved en domstol” (s. 164). Det er lite tvilsomt at dette er gjeldende rett i forhold til art. 6. I NOU 2001: 32 s. 1025 heter det således at ”Bestemmelsen forutsetter at det skal være adgang til rettslig overprøving av administrative vedtak, så lenge vedtaket gjelder en parts civil rights and obligations”. Det er følgelig ikke i strid med art. 6 om handleevnefratakelsen skjedde administrativt, så lenge adgangen til rettslig overprøvelse var i overensstemmelse med den. Utvalget har imidlertid funnet det riktig at handleevnefratakelse fortsatt skal skje ved domstolsbehandling, og at avgjørelsen treffes ved dom, jf. utk. § 3-3. I denne forbindelse kan det også vises til at fratakelse av handleevnen i de øvrige nordiske land bare kan skje ved dom.

Utvalget finner at det ved domstolsbehandlingen av saker om fratakelse av handleevnen, fremdeles er behov for visse særlige regler om saksbehandlingen for domstolene, men at det er mulig å redusere disse i betydelig grad. Se nærmere utk. kapittel 4. Utvalget har i denne forbindelse innhentet en uttalelse fra tingrettsdommer Ellen Martens, som har bred erfaring med slik umyndiggjørelsessaker i Oslo tingrett, og hennes synspunkter har utvalget lagt betydelig vekt på.

Etter gjeldende rett betegnes partene som saksøker og saksøkte, og saken innledes med en begjæring til retten. Utvalget forutsetter at partsbetegnelsene beholdes, men at det er naturlig å ta ut stevning etter reglene i tvml. § 122. Dette er neppe noen vesentlig realitetsendring i forhold til de krav som settes til begjæringen etter uml. § 4.

Etter uml. § 16 kan i tillegg til opphevelse av en avgjørelse etter tvml. § 373, en anke avgjøres uten ankeforhandling hvis den har tatt påstanden om vergemål til følge, hvis lagmannsretten eller Høyesteretts kjæremålsutvalg enstemmig finner det utvilsomt at den bør oppheves som uriktig i sitt innhold. Utvalget finner under en viss tvil at en slik særlig regel ikke bør videreføres. Antallet saker om fratakelse av den rettslige handleevnen antas å bli så beskjedent at det ikke kan forsvare en slik særlig regel.

Uml. § 17 har særlige regler om saksdokumentene ved ankeforhandling. Bestemmelsen synes ikke å tjene noe særlig formål i dag.

Utvalget har vurdert om de særlige saksbehandlingsregler for domstolsbehandlingen bør inntas i vergemålsloven, eller om det de systematisk hører hjemme i tvistemålslovgivningen, som i dag har egne kapitler for særregler for bl.a. ekteskapssaker og nedstammingssaker. I NOU 2001: 32 er imidlertid disse kapitlene foreslått overført til henholdsvis ekteskapsloven og barneloven. Mot denne bakgrunn synes det lite tvilsomt at de særlige saksbehandlingsregler for vergemålssaker rettelig hører hjemme i vergemålsloven. Dette er et standpunkt utvalget også ville inntatt uten hensyn til de nevnte forslag i NOU 2001: 32.

For øvrig vises til bemerkningene til de enkelte bestemmelsene.

Det neste spørsmål blir om administrativ behandling fortsatt bør være utgangspunktet og hovedregelen hvor vedkommende settes under vergemål, men ikke fratas den rettslige handleevne. Etter utvalgets syn er også dette avgjørelser som faller innenfor EMK art 6. Men som nevnt ovenfor, vil det ikke stride mot denne bestemmelsen at vergemålet besluttes administrativt, så lenge domstolsprøvelse av avgjørelsen står åpen. Utvalget viderefører her regelen i vgml. § 90 a siste ledd annet punktum, jf. utk. § 4-11, om at domstolene ved rettslig overprøving av et vedtak om å oppnevne en hjelpeverge, kan prøve alle sider av vedtaket. Det innebærer at retten også kan prøve det konkrete skjønnet ved avgjørelsen. Hertil kommer at beslutningen om å sette en person under vergemål etter utk. § 3-1 i utgangspunktet forutsetter samtykke fra den det gjelder. Og hvor vedkommende ikke evner å forstå hva et samtykke innebærer, finner utvalget liten grunn til domstolsbehandling, idet denne i mange tilfelle ville bli av formell karakter.

Hvor en person blir satt under vergemål, oppstår spørsmålet om vedkommendes klagekompetanse og rett til domstolsprøving. Hvor vedkommende ikke har samtykket til vergemålet, og det skyldes at legeerklæringen går ut på at personen ikke har samtykkekompetanse, kan det spørres om klagekompetanse og prosessdyktighet fortsatt er i behold. Spørsmålet kommer på spissen hvor vedkommende bestrider legeerklæringen på dette punkt. Etter utvalgets syn må dette få sin avklaring av klageinstansen eller av retten. Når administrativ behandling forsvares med at domstolsbehandling står til rådighet, kan ikke overformynderiets aksept av at vedkommende ikke har samtykkekompetanse være endelig.

Utvalget foreslår en ny regel i utk. § 4-3 om at overformynderiet kan sende saken til retten ”hvis det av hensyn til saken opplysning eller andre forhold finnes hensiktsmessig at saken avgjøres av retten.” Forslaget har mønster i dansk rett, hvor flere lover om administrativ beslutningskompetanse inneholder en slik bestemmelse, se for vergemål lovens § 13 annet ledd.

For overformynderienes saksbehandling vil reglene om opprettelse av vergemål og beslutningen av hvem som skal være verge, bli forenklet som følge av den omorganisering av overformynderiene som utvalget foreslår. Det blir også klargjort at man her står overfor prinsipielt to beslutninger - opprettelsen av vergemålet, og deretter oppnevnelsen av vergen. Vergemålsloven skiller i dag ikke her, idet vgml. § 90 a gjelder vilkårene for oppnevnelse av hjelpeverge - disse blir da indirekte vilkår for når en person kan settes under vergemål. Utvalgets utkast bygger på det formelle system som følger av umyndiggjørelsesloven. Her settes vilkårene for vergemål (umyndiggjørelse) og saksbehandlingsreglene for domstolsbehandlingen, mens vergeoppnevnelsen er en egen sak som behandles av overformynderne sammen med skifteforvalteren, eventuelt den faste formann, vgml. § 14. Utvalget foreslår at lovens kapittel 3 bygger på det mønster som ligger til grunn for umyndiggjørelsesloven, og setter vilkårene for å bli satt under vergemål i sentrum.

For en beslutning om å oppnevne hjelpeverge, inneholder vergemålsloven ingen tilsvarende regler om saksbehandlingen. Hvor vedkommende som settes under vergemål beholder den rettslige handleevne - en ordning som svarer til dagens hjelpevergeordning - bør saksbehandlingen som i dag etter utvalgets syn følge de alminnelige regler i forvaltningsloven. Saksbehandlingsreglene i utk. kap. 4 skiller derfor mellom saksbehandlingen i de to organer.

Vgml. § 14 har regler om hvordan vergen skal oppnevnes etter at retten har besluttet at en person skal umyndiggjøres, mens vgml. § 90 a siste ledd lar disse regler gjelde tilsvarende for beslutninger om å sette en person under hjelpevergemål. Med utvalgets forslag om organiseringen av overformynderiet, vil oppnevnelsesreglene bli forenklet, idet oppnevnelsen av vergen skjer av overformynderiet, se utk. § 4-1.

Om saksomkostninger ved rettslig behandling inneholder uml. § 24 regler om fritak for rettsgebyr, utskrifter og attester, og at reisegodtgjørelse til rettens medlemmer og andre utgifter ved sakens behandling, som godtgjørelse til sakkyndige og vitner, dekkes av det offentlige, se kapittel 18.

3.3.7 Forholdet mellom verge og overformynderi

Forholdet mellom verge og overformynderi faller i fire punkter.

Overformynderiet er det organ som oppnevner vergen, fastsetter vergens mandat og eventuelt fratar vedkommende vervet.

Videre skal overformynderiet føre kontroll med vergens utførelse av sitt oppdrag - vergen står ”under tilsyn av overformynderiet”, jf. vgml. § 61, herunder kontroll med vergens regnskaper, og vergen plikter å gi de opplysninger som kreves for at dette tilsynet kan utføres på en tilfredsstillende måte. Vergen skal så vidt mulig rådføre seg med overformynderiet, bl.a. hvor det gjelder avgjørelser av ”særlig stor betydning for den umyndiges økonomi”.

For det tredje skal overformynderiet forvalte en rekke av den umyndiges midler, særlig finansielle eiendeler, vgml. § 62.

Det siste vesentlige punkt er det sett av bestemmelser hvor vergen må ha overformynderiets samtykke til en disposisjon vergen ønsker å treffe.

Utvalget vil i innledningsavsnittene til de enkelte kapitler i loven gi en nærmere fremstilling av gjeldende rett og sine vurderinger til de enkelte bestemmelser. Her vil utvalget knytte noen generelle bemerkninger til disse punktene.

Utvalget finner at denne grunnstruktur for overformynderiet og dets forhold til vergen i det vesentlige bør beholdes.

3.3.8 Vergemål på det økonomiske og personlige området - grensedragninger

3.3.8.1 Problemstillingen

Vergemålslovgivningen har i første rekke tatt sikte på å ivareta de økonomiske interesser til de som er under vergemål. Vgml. kapittel 5 innledes med følgende bestemmelse i § 38: ”Vergen styrer den umyndiges formue og handler på hans vegne i formuessaker, med mindre annet er bestemt.” En umyndiggjøring innebærer derfor ikke at den umyndiggjorte mister sin handleevne (råderett eller kompetanse) i personlige spørsmål. Tilsvarende er situasjonen i utgangspunktet for de mindreårige, hvor råderetten i personlige spørsmål som nevnt ikke reguleres av vergemålsloven, men av barneloven.

Riktignok heter det i vgml. § 39 annet ledd at hvis en umyndiggjort er ”ute av stand til å dra forsvarlig omsorg for seg selv, skal vergen gjøre det”. Men denne bestemmelsen betyr i praksis lite i forhold til de økonomiske sider ved vergemålet, og det er for øvrig uklart hvor langt den favner.

Hvor en person har fått oppnevnt hjelpeverge, er det ingen tilsvarende bestemmelse som vgml. § 38. Hjelpevergens kompetanse til å ”handle” på vegne av den som er satt under vergemål utledes av vgml. § 90 b, om at vergen av overformynderiet ”kan gis myndighet til å ivareta klientens anliggender i sin alminnelighet eller enkelte særlige anliggender”. Her oppstilles det følgelig intet skille mellom økonomiske og personlige anliggender. En hjelpeverge kan således gis en kompetanse som vergen for en umyndiggjort ikke uten videre har.

At man oppstiller et skille mellom økonomiske og personlige spørsmål, er åpenbart hensiktsmessig, og et slikt skille er også lagt til grunn i vergemålslovgivningen i de øvrige nordiske land. Men det er ikke uproblematisk, idet det forutsetter en nærmere presisering av hva som må anses som spørsmål av personlig karakter, se 3.3.9.2. Det er heller ikke gitt at grensen er entydig, i det det lett kan oppstå tvil om en disposisjon er av personlig karakter hvor den har klare økonomiske konsekvenser, som f.eks. å avslå falt arv eller å søke om - eller å unnlate å søke om - ytelser fra det offentlige. Hertil kommer spørsmålet om det er disposisjoner på det personlige plan som ikke vergen kan foreta uten at det foreligger uttrykkelig lovhjemmel for det, se 3.2.3. Dette gjelder også bruk av tvang; her legger utvalget til grunn at vergen i kraft av vergemålet ikke kan samtykke i anvendelse av tvang overfor den som er under vergemål; dette krever uttrykkelig lovhjemmel utenfor vergelovgivningens område, jf. utk. § 6-2 annet ledd.

Utvalget antar at en avgjørelse er å anse som personlig, selv om den gjelder økonomiske verdier, direkte eller indirekte. Når det er de personlige elementer som i det vesentlige motiverer en beslutning, vil det være en ledetråd for grensedragningen, som f.eks. ved avslag på arv jf. 3.3.9.2 nedenfor.

Utvalget foreslår ingen videreføring av vgml. § 39. Dette betyr imidlertid ikke at en verge hvis mandat f.eks. er begrenset til økonomiske disposisjoner, kan unnlate å gjøre oppmerksom på omsorgssvikt og forhold ellers som kan sette vedkommendes helse på spill. Vergen kan her begjære mandatet utvidet, eller at det oppnevnes en verge til å ivareta interessene på det personlige plan, jf. utk. §§ 4-1 c) og 4-10.

At en verge for en som er umyndiggjort - eller for en mindreårig - etter vergemålsloven ikke uten videre har kompetanse til å handle for den umyndige i annet enn økonomiske spørsmål, er imidlertid ikke vært ansett som en hindring for at vergen etter spesiallovgivningen er gitt en slik kompetanse. Dette gjelder særlig på det helsemessige plan, men også utenfor dette, som f.eks. etter ekteskapsloven. I den lovgivning som er nærmere omtalt ovenfor 3.2.2, er vergen gitt kompetanse til å handle eller gi samtykke til inngrep som klart er av personlig karakter. Dette gjelder i første rekke hvor vedkommende som er under vergemål selv ikke har kompetanse til å treffe disposisjonen fordi han eller hun på grunn av sin tilstand ikke har noen forståelse av sin situasjon og hva et samtykke vil innebære. I disse tilfellene gir følgelig denne spesiallovgivning vergen en kompetanse som ligger utenfor det økonomiske området som normalt dannet grunnlaget for vergeoppnevnelsen.

Hvor en person har fått oppnevnt hjelpeverge, blir dette annerledes. Her har utvalget som nevnt lagt til grunn av hvor den omtalte lovgivning gir kompetanse til hjelpevergen, må forutsetningen være at disposisjonen må ligge innenfor hjelpevergens mandat. Gjør den ikke det, må mandatet utvides for at hjelpevergen skal kunne handle på vedkommende vegne.

3.3.8.2 Nærmere om forhold av personlig karakter

Kjernen i forhold av personlig karakter er knyttet til den enkeltes daglige tilværelse og selvbestemmelsesretten over den. Det gjelder spørsmål om boforhold, innredning av boligen, kosthold, bruk av fritiden mv. I denne forbindelse er det viktig å understreke at så lenge den som er under vergemål har evnen til å handle, kan her som ellers, ikke vergen, selv om mandatet omfatter personlige spørsmål, handle på tvers av ønskene til den som er under vergemål. Særlig aktuelt er spørsmålet om vedkommende bør flyttes fra hjemmet til en institusjon. Selv om vergen mener dette vil være til vedkommendes beste, og overtalelser o.l. ikke fører frem, vil det være viljen til den som er under vergemål som er avgjørende. Det er i slike tilfelle ikke hjemmel for bruk av tvang.

Videre ligger en rekke av de beslutninger som må tas innen helse- og sosiallovgivningen på det personlige plan. Den sentrale lovgivningen her er det redegjort for i 3.2.2.

Etter utvalgets syn er også beslutninger etter arve- og skiftelovgivningen, familie- og adopsjonslovgivningen normalt beslutninger som må sies å være av personlig karakter, selv om de har økonomiske konsekvenser, som f.eks. å inngå og oppløse et ekteskap, adoptere et barn osv.

I utvalgets mandat er det uttrykkelig sagt at ”det ofte er like viktig å ivareta personens behov for representasjon overfor offentlig forvaltning”. Det heter videre at de nye reglene skal ”derfor også omfatte representasjon overfor det offentlige ved å ivareta personens interesser, både økonomisk i forhold til behovet for omsorgstjenester, og i andre forhold til andre typer offentlige tilbud og ytelser”. Denne presisering viser at grensen mellom behovet for bistand på det økonomiske og personlige området nødvendigvis vil være flytende. Hvorvidt en slik representasjon skal sies å gjelde personlige eller økonomiske forhold, kan det være delte meninger om - noen vil kanskje si begge deler. Den svenske utreder foreslår at det lovfestes i FB 11:3 at ”En godmanskap som avser personliga angelägenheter omfattar frågor om att erhålla sociala förmåner från det allmänna, även om dessa är av ekonomisk natur, såvida inte något annat framgår av beslutet”. En lignende regel foreslås i FB 11: 10 hva angår forvalterskap. Utvalget har vurdert om det bør oppstilles særlige regler for disse oppgavene. Nøkkelen til en slik representasjon er vergens mandat. Er dette å ivareta vedkommendes interesser på det personlige plan, de daglige disposisjoner o.l. vil en slik representasjon overfor det offentlige etter utvalgets syn være omfattet av mandatet. Vergen vil i så fall ha plikt til å se hen til at behovet for omsorgstjenester blir tilfredsstilt og at vedkommende tilkommer de ytelser fra det offentlige han eller hun har krav på. Hvor behovet for vergemål i særlige grad gjelder representasjon overfor det offentlige, kan det være naturlig å presisere dette i mandatet, selv om det strengt tatt ikke er nødvendig. Hvor mandatet ikke omfatter personlige spørsmål, men bare økonomiske, må følgelig mandatet også utformes slik at representasjon overfor det offentlige med hensyn til sosiale ytelser omfattes av det. Det er heller ikke noe i veien for et mandat bare gir vergen kompetanse til en slik representasjon.

Når hovedregelen er at en person ikke kan fratas den rettslige handleevne på det personlige område, vil det ha som følge at så lenge vedkommende har forståelse av hva spørsmålet gjelder, kan ikke vergen treffe disposisjoner mot vedkommende vilje. Dette er imidlertid ikke noe spesielt for det personlige område, idet hvor den som er under vergemål også hva angår økonomiske spørsmål da kan ha handlekompetanse, jf. utk. § 6-3. Det blir således først når vedkommende på grunn av sin tilstand ikke har evne til å disponere, at vergen - hvor det ligger innenfor mandatet - kan binde den som er under vergemål på det personlige området.

Spesiallovgivningen bruker en del steder hjelpevergeinstituttet når en person uten verge skal utsettes for inngrep eller foreta disposisjoner på de personlige området. Som et typisk eksempel kan nevnes steriliseringsloven § 4, jf. 3.2.2.11. Realiteten er behovet for en representant for den som ikke har forståelse for hva saken gjelder - mangler rettslig handleevne på vedkommende område. Vergebegrepet er også brukt andre steder, f.eks. i lov om forsvunne, jf. 3.2.2.12. I slike tilfeller er det gjerne tingretten som skal oppnevne vergen/hjelpevergen.

3.3.8.3 Noen vurderinger

Som nevnt finner utvalget at det fortsatt er riktig å bygge på et skille mellom personlige og økonomiske spørsmål, selv om det i visse tilfelle kan by på tvil om en disposisjon gjelder et personlig eller økonomisk spørsmål. Dette grunnsynet kommer til uttrykk i utk. § 3-2. Her heter det at ”Vergemålet kan omfatte både økonomiske og personlige forhold”. Men her er det viktig å understreke at adgangen til fratakelse av handleevnen i personlige forhold er snever, utk. § 3-3 annet ledd, dog noe avhengig av disposisjoner fratredelsen gjelder.

At utvalget ikke viderefører det begrepsmessige skillet mellom verge og hjelpeverge, får i liten grad betydning for de spørsmål som skillet mellom økonomiske og personlige forhold måtte reise. At ”hjelpeverge” går ut og erstattes med ”verge”, kan ikke utvalget se får noen praktisk betydning. Det vil uansett måtte gå frem av oppnevnelsesvedtaket hvilket mandat vergen skal ha. Er det tale om sterilisering, jf. 3.2.2.11, vil således vergen oppnevnes for å kunne treffe de beslutninger som steriliseringsspørsmålet reiser. I slike tilfelle er det klart at vergens funksjon er saklig begrenset til dette, og det følger da av sakens natur at vergefunksjonen i tid ikke blir langvarig. Dette kan stille seg annerledes for en verge som skal fungere etter pasientrettighetsloven - her vil funksjonstiden variere etter sykdommens karakter.

Hvor en person har fått oppnevnt verge etter utk. § 3-1, og samtykke til dette ikke er innhentet fordi vedkommende mangler samtykkekompetanse, vil mandatet være avgjørende for vergens kompetanse på både det økonomiske og personlige området. Selv om den som er satt under vergemål mangler rettslige handleevne i sin alminnelighet, kan ikke vergen gå utenfor sitt mandat, som f.eks. å samtykke til sterilisering; her må i tilfelle mandatet utvides til å omfatte dette. Etter utvalgets syn bør- uansett hvordan dette oppfattes etter gjeldende rett - ikke den omhandlede spesiallovgivningen være en selvstendig hjemmel for at en verge med et begrenset mandat, uten videre har en kompetanse til å treffe avgjørelsen innen vedkommende lovs område.

Hvor det etter spesiallovgivningen skal oppnevnes verge for å ta stilling til enkeltspørsmål, er det flere steder sagt at oppnevnelsen skjer av tingretten. Utvalget er i tvil om dette er hensiktsmessig. Dette reiser for det første det generelle spørsmålet om dennes vergens forhold til vergemålslovgivningens regler om vergen og dennes stilling. Hvor lovgivningen bruker begrepet verge, bør vergen fylle de krav som vergemåls-loven setter og for øvrig være underkastet dennes regler verger. Videre kan det reises spørsmål om ikke det bør være overformynderiet som oppnevner vergen også i de tilfelle hvor det etter gjeldende rett skal gjøres av tingretten. Det er ikke oppstilt noen regler om saksbehandlingen i slike tilfelle, og utvalget finner det naturlig at også spørsmål om vergemål etter disse lovene følger de regler som ellers gjelder for oppnevnelse av verger. Etter sin art er dette spørsmål som ellers faller inn under overformynderiets oppgaver. Dette gjelder ikke minst hvor vedkommende allerede har en verge, og det blir spørsmål om å utvide mandatet. Det kan synes som om valget av tingretten kan være noe tilfeldig, idet andre lover, som sosialtjenesteloven § 4A-3 tredje ledd klart forutsetter av hvis den hjelpetrengende ikke har verge, skal kommunen begjære oppnevnt hjelpeverge, og at begjæringen skal rettes til overformynderiet. Selv om det ikke fremgår direkte av barnevernloven § 4-20, er det overfor overformynderiet begjæringen om verge fremsettes etter denne bestemmelsen.

Også for mindreårige er det vergen som gis kompetanse etter flere av de lover som her opptar interessen, se f.eks. steriliseringsloven § 4 Det virker umiddelbart forbausende, idet dette er disposisjoner som typisk hører under foreldreansvaret - vergefunksjonen til de mindreårige er knyttet til dennes økonomiske forhold. I andre lover er beslutningskompetanse lagt til den eller de som har foreldreansvaret, se f.eks. lov om psykisk helsevern § 2-1 siste ledd. Atter andre lover, som lov om svangerskapsavbrytelse, er det ”den som har foreldreansvaret eller vergen” som skal uttale seg hvis kvinnen er under 16 år. Disse ulikheter leder i praksis neppe til noen problemer, idet vergerollen er knyttet til den eller de som har foreldreansvaret. Utvalget finner det naturlig at det her gjennomføres en ensartet terminologi, og at disse avgjørelser av personlig art formelt sett knyttes til foreldreansvaret.

3.3.8.4 Særlig om personer på ulike institusjoner

Personer som er innlagt på institusjoner er ikke rettslig sett i en situasjon som atskiller vedkommende fra andre myndige. Det bare de generelle regler for vedkommende institusjon som setter grenser for handlefriheten. Dette gjelder både i økonomiske og personlige forhold. Som utvalget vil komme nærmere inn på i 17.6 og 17.7 ved vurderinger av de i 3.2.2 omhandlede regler, bør de alminnelige regler i vergemålslovgivningen også gjelde her.

3.3.9 Overformynderiets organisering

Etter utvalgets syn er organiseringen av overformynderiene som kommunale organer med overformynderfunksjonen som et kommunalt ombud, en modell som vanskelig kan forsvares i fremtiden. Dette gjelder også for differensieringen med overformynderier med og uten fast formann.

Utvalget foretar i kapittel 12 en nærmere drøftelse av hvordan det mener overformynderiene i fremtiden bør organiseres. Utvalget foreslår at overformyndervirksomheten blir et statlig ansvar og med større overformynderdistrikter enn den enkelte kommune. Argumentene for forslaget er i stikkords form kompetanseheving, bedre ensartethet i avgjørelsene, med en større forutberegnelighet som konsekvens. Dette er vesentlige elementer i de stadig økede krav til rettssikkerhet som settes i slike saker, og som etter utvalgets syn gjenspeiles i de internasjonale instrumenter Norge er forpliktet etter.

3.3.10 Forvaltningen av midler til personer under vergemål

Forvaltningen av midler til personer under vergemål, reiser en rekke spørsmål. Det er et grunnleggende skille mellom de verdier som skal forvaltes av overformynderiet, og de eiendeler som ligger under vergens forvaltning. Det er enighet innen utvalget om at det bør innføres et klart skille mellom finansielle eiendeler og andre eiendeler, og at det gis særskilte regler for forvaltning av det som faller inn under definisjonen av finansielle eien­deler.

Regelverket for forvaltningen av de verdier som hører inn under overformynderiet, reiser ytterligere spørsmål. Av særlig betydning er spørsmål om det bør legges opp til individuell forvaltning eller forvaltning i en felles, sentral masse. Utvalget finner at omlegging til sentral, aktiv forvaltning av finansielle eiendeler gjennom en felles masse er mer hensiktsmessig enn dagens forvaltning ved det enkelte overformynderi. Dette er det enighet om innen utvalget. Det er derimot ikke enighet om denne forvaltningsenhet skal være et offentlig organ (eller knyttet til et eksisterende offentlig organ) eller om forvaltningsenheten skal utpekes etter en anbudsrunde mellom private forvaltningsinstitusjoner.

Et sentralt element er videre de regnskapsregler som skal legges til grunn for beregningen av den enkeltes andel av den samlede forvaltningsmasse. Også på dette punkt er det uenighet innen utvalget, se 11.8.5.

Et siste spørsmål er i hvilke finansielle instrumenter midler kan plasseres. I dag gir plasseringsforskriften rammene for plasseringsmulighetene. Utvalget foreslår at det også i fremtiden bør gis en forskrift til vergemålsloven som oppstiller plasseringsbegrensningene for finansielle eiendeler.

3.3.11 Registrering - offentlighet om vergemål

Etter gjeldende rett er det full offentlighet om umyndiggjørelser, uml. § 14. Umyndiggjørelsen skal bl.a. kunngjøres i Norsk Lysningsblad og ”i en avis som er alminnelig lest på stedet”. Hertil kommer tinglysing og registrering i en rekke offentlige registre.

Hvor en person settes under hjelpevergemål, eller blir umyndiggjort, skal det sendes melding til folkeregisteret; en meldeplikt som i praksis i ulik grad blir fulgt opp av overformynderiene. Etter det utvalget har fått opplyst, er det, med få unntak bare, noen av de større overformynderiene som sender slik melding.

Hjemmel for denne melding er gitt i forskrift 4. mars 1994 nr. 161 (med hjemmel i folkeregisterloven 16. januar 1970 nr. 1. I pkt. 8 heter det:

Vergemål registreres på grunnlag av melding fra tingretten. Oppnevning av verge eller hjelpeverge registreres på grunnlag av melding fra overformynderiet. Ved hjelpevergeoppnevning må det registreres om oppdraget er generelt eller begrenset.

Registreringen slettes på grunnlag av melding fra tingretten eller overformynderiet om at oppnevningen av henholdsvis verge/ hjelpeverge er opphevet eller bortfalt.

Det står for utvalget som uklart hvilket behov denne meldeplikten, og dermed registreringen i folkeregisteret, skal fylle. Som nevnt blir denne meldeplikten av overformynderiene bare oppfylt i begrenset utstrekning, og opplysningene er ikke tilgjengelige for offentligheten.

Utvalget finner det klart at vergemål med fratakelse av den rettslige handleevne fortsatt bør offentliggjøres, men i mer begrenset grad enn i dag, se 8.4, hvor dette er nærmere begrunnet. Derimot er utvalget i tvil om det er grunn til å videreføre registreringen i folkeregisteret. Når en fratakelse av den rettslige handleevne skal registreres i ulike registre, jf. utk. § 4-13, er det liten grunn til en folkeregisterregistrering av vergemålet, når dette ikke er tilgjengelig for innsyn. Utvalget kan heller ikke se at en registrering av vergemål uten handleevnefratakelse i folkeregisteret kan ha noen særlig praktisk betydning. At melding i dag bare skjer i begrenset omfang, synes å styrke dette synet. At registeret i lengre tid ikke har vært troverdig, og at det ikke har vakt reaksjoner, synes ytterligere å begrunne meldepliktens overflødighet.

Utvalget har vurdert om det bør opprettes et sentralt vergemålsregister, som kunne føres av Vergemålstilsynet - eventuelt ved registerenheten i Brønnøysund - om utvalgets forslag om et slikt tilsyn blir gjennomført. Noe slikt behov kan man imidlertid ikke se at det er hvor en person helt eller delvis er fratatt den rettslige handleevne; her vil løsøreregisteret fungere som et sentralregister. For andre vergemål synes et sentralregister ikke å ha noen hensikt. Foreligger et behov for å vite om en person er under vergemål uten å være fratatt den rettslige handleevne, vil opplysning om dette og hvem som er verge gis av overformynderiet.

Europarådets rekommandasjon har i prinsipp 4 om offentlighet anbefalt at offentlighet omkring vergemål må bero på en avveining av hensynet til den som er under vergemål, og hensynet til tredjemann.

Ved den nye finske loven ble det opprettet et landsomfattende register, der alle formynderskapsoppdrag skal føres, loven 64 §. Hensikten med registeret er å føre tilsyn med ”intressebevakarnas verksamhet samt för betryggande av tredje mans rätt”. I registeret blir det lagt inn opplysninger om intressebevakaren og hovedmannen, opplysninger om begrensninger i hovedmannens rettslige handleevne, intressebevakarens mandat, begrunnelsen for oppnevnelsen, samt opplysninger om hovedmannens midler. Formyndermyndigheten er ansvarlig for oppdatering av registeret, og skal ta stilling til innsynsbegjæringer. Oppdrag som intressebevakar skal blant annet innføres i registeret der det oppnevnes intressebevakar for en myndig person, der hovedmannen har fått begrenset sin handleevne og der andre enn foreldre er intressebevakar for mindreårige. For mindreårige skal oppdraget i alle tilfeller innføres i registeret dersom den mindreårige har midler av en viss størrelse, eller har rettigheter i et dødsbo, og vedkommendes andel er av en viss størrelse. I utgangspunktet har alle rett til å få opplysninger fra registeret om hvorvidt en person har intressebevakar, hvem som er intressebevakar for en bestemt person, hvilket oppdrag intressebevakaren har, samt opplysninger om en person har fått begrenset sin handleevne.

Etter dansk rett er det bare en fratakelse av handleevnen som skal tinglyses, loven § 6 tredje ledd.

Utvalgets konklusjon er at registrering av vergemål bør begrenses til de tilfelle som er nevnt i utk. § 4-13.

3.4 Lovtekniske spørsmål

3.4.1 Vergemål, overformynder(i) og verge

Utvalget finner det naturlig fortsatt å bruke de tradisjonelle begrepene vergemål, verge og overformynderi. Vergemål er i dag en fellesbetegnelse på det problemfelt som særlig vil bli regulert av vergemålsloven; en betegnelse som utvalget finner det naturlig å videreføre. Men vergemål vil også ha en noe snevrere betydning, idet det er en betegnelse for det rettsinstitutt som gjelder for mindreårige og for voksne som har fått oppnevnt en verge. I sistnevnte tilfelle vil utvalget bruke formuleringen at vedkommende er ”satt under vergemål”.

Utvalget har ikke nærmere vurdert å endre begrepene ”overformynder” og ”overformynderi”. De er vel innarbeidet, det har så vidt vites ikke vært reist kritikk mot dem, og de brukes også i de øvrige nordiske land. Heller ikke ordet verge er det grunn til å forlate. ”Fødte verger” er den tradisjonelle betegnelse for foreldre som verger for mindreårige barn, og utvalget finner ingen grunn til å gå bort fra en slik språkbruk. For voksne som settes under vergemål, er den ”oppnevnte verge” en vanlig betegnelse.

Utvalget har ikke funnet noen tilfredsstillende betegnelse på en voksen person som er satt under vergemål, eller som har behov for vergemål. I denne innstillingen vil ord som vergetrengende eller hjelpetrengende bli brukt noe om hverandre. Betegnelsen ”klient” har vært vurdert, men det synes lite treffende og kan lett gi uheldige assosiasjoner. Ordet ”klient” er imidlertid i gjeldende lov brukt om den som får oppnevnt hjelpeverge, se vgml. §§ 90 b og 90 d. Den danske loven betegner en rekke steder den som er satt under vergemål som den ”pågældende” (se f.eks. § 5 fjerde ledd). I Sverige omtales den som har fått oppnevnt ”god man” eller ”förvaltare” som den ”enskilde” eller den ”som förordnandet avser” (se f.eks. FB 11 kap. 7 § og 11 kap. 5 §). I finsk rett er derimot ”huvudman” betegnelsen på den som har en ”intressebevakare”, mens betegnelsen ”omyndig” er brukt for den som helt ut er fratatt den rettslige handleevnen (§ 18 nr. 3 og kapittel 4). I den svenske utredningen brukes også ”huvudman” om den som settes under vergemål. Etter norsk språkbruk er ikke ”hovedmann” noen egnet betegnelse.

Eldre retts betegnelse ”myndling” er etter utvalgets syn neppe brukbart i dag. Rikheim bruker imidlertid denne betegnelsen i sin kommentarutgave til vergemålsloven (1978).

At betegnelsen umyndig blir reservert de mindreårige, får visse lovtekniske konsekvenser for oppbygningen av en vergemålslov. Det er naturlig å innlede loven med de særlige regler som gjelder for disse, idet de som den overveiende hovedregel har en eller begge foreldre som fødte verger. Også reglene om deres begrensede handleevne berettiger til en egen behandling. Men for vergen og dennes disposisjoner og når samtykke for overformynderiet kreves for en disposisjon vil stort sett være de samme for de mindreårige og voksne som er satt under vergemål, likeledes reglene om forvaltningen av deres midler med tilhørende regler for regnskapsførsel og revisjon, se nærmere kapittel 11.

At utvalget ikke viderefører en terminologi basert på umyndiggjørelse, har klare terminologiske og begrepsmessige følger. Når en voksen person blir satt under vergemål, vil det bare være unntaksvis at vedkommende også fullt ut blir fratatt den rettslige handleevne. En som er under vergemål vil derfor normalt ikke være umyndig, rettslig sett. Og når en person blir fratatt den rettslige handleevne i sin helhet, vil det som nevnt ovenfor ikke være hensiktsmessig å betegne vedkommende som ”umyndig”. Etter dette vil derfor begrepet umyndig bare omfatte de mindreårige, og utvalget finner det naturlig at denne betegnelsen fortsatt brukes for dem, ikke minst fordi dette er en vel innarbeidet språkbruk. Etter dette har utvalget ikke noen særskilt betegnelse for en voksen person som blir ”satt under vergemål.” Lovteknisk et det derfor nødvendig å bruke denne formuleringen som den lovmessige forankring for dem.

Gjeldende lov bruker ordet hjelpeverge i to ulike betydninger. Hvor en verge for en umyndig ikke kan ivareta den umyndiges interesser for en viss tid eller for visse saker, skal det oppnevnes en hjelpeverge, vgml. § 16. Vedkommende er altså hjelpeverge for en som ikke er myndig og som har en verge, og har således en annen funksjon enn den hjelpeverge som oppnevnes etter vgml. § 90 a, hvor vedkommende ikke fra før har noen verge, og hvor den som settes under vergemål har sin rettslige handleevne i behold. Gjeldende lov bruker videre betegnelsen ”setteverge” i de tilfelle hvor en verge er inhabil til å handle på den umyndiges vegne, vgml. § 15. Her er utformningen av loven ikke brakt ajour med hjelpevergeordningen etter § 90 a, idet det også for hjelpeverger etter denne bestemmelse kan oppstå tilfelle hvor hjelpevergen er inhabil.

Utvalget finner det hensiktsmessig å beholde begrepet ”setteverge” i de tilfellene vergen er inhabil. Derimot opprettholder ikke utkastet terminologien ”hjelpeverge”, idet verge brukes som felles betegnelse i tillegg til de fødte verger også for den verge som oppnevnes for en voksen person, uavhengig av om vedkommende (helt eller delvis) er fratatt den rettslige handleevnen. I de mange lover hvor ”hjelpevergen” etter vgml. § 90 a er omtalt i tillegg til ”vergen” for en som er umyndig, vil dette bety en lovmessig forenkling.

Utvalgets linje innebærer at når en person besluttes satt under vergemål, må vergens mandat utformes med sikte på den enkelte vergetrengendes behov, samtidig som det må vurderes om det er nødvendig helt eller delvis å frata vedkommende den rettslige handleevnen. Fratakelse av handle-evnen vil i mange tilfelle ikke være nødvendig fordi den vergetrengende ikke er i en slik tilstand at han eller hun kan foreta rettslige disposisjoner, som det ofte vil være for demente og andre ”passive” personer. Full fratakelse av den rettslige handleevnen vil imidlertid alltid være nødvendig hvor man ønsker å hindre at vedkommende pådrar seg gjeld, idet det ikke er aktuelt å frata en person evnen til å pådra seg gjeld, men ellers ha den rettslige handleevne helt eller delvis i behold.

3.4.2 Formålsparagraf og definisjoner

I spørsmålet om en ny vergemålslov bør inneholde en formålsparagraf og definisjoner av sentrale begreper, har utvalget delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet (alle unntatt Lødrup og Ramm Bjerke) ønsker at loven innledes med et eget kapittel hvor lovens formål blir angitt, og at de sentrale begreper i loven som verge, overformynderi mv. blir definert. Siden denne loven har et noe annet opplegg og innhold enn de to tidligere lovene den skal erstatte, mener flertallet at det er meget hensiktsmessig med en formålsparagraf. Den vil klargjøre hensikten bak regelsettet og presisere hvilke interesser loven er ment å skulle ivareta. Paragrafen vil også kunne være en støtte i fortolkningen av lovens bestemmelser.

Flertallet finner det også nyttig å angi definisjoner av noen sentrale begreper i vergemålsloven, idet disse begrepene kan sies å stamme fra denne delen av lovverket, mens de er til dels helt ukjente i andre sammenhenger. Definisjonene vil derved kunne lette forståelsen og tilegnelsen av intensjonene i lovteksten.

Mindretallet er av den oppfatning at i en lov som vergemålsloven er det lite naturlig å innta en formålsparagraf og de definisjoner som flertallet foreslår. De ord og uttrykk som defineres, er vel innarbeidet i det norske språk. Unntaket er samvergemål, som imidlertid lovteksten klargjør innholdet av, se utk. § 3-4. Formålsparagrafer er særlig brukt i en rekke lover av forvaltningsmessig, kontroll- og regulerende karakter og inneholder dels politiske målsettinger. Definisjoner kan være nødvendig for å avgrense/presisere ord og begreper og har således et normativt innhold, eller å forklare meningsinnholdet av begreper som ikke er allment kjent. Etter mindretallets syn er de definisjoner som flertallet foreslår unødvendige, og lovens formål fremgår på en mer utførlig og beskrivende måte ovenfor i 3.1.1. Hertil kommer at formålsparagrafer kan (mis)brukes i tolkingsmessig henseende til resultater som ellers ikke ville vært mulig ut fra en naturlig tolking, herunder inngrep overfor den enkelte, men formålsbestemmelser inneholder ingen handlingshjemmel. Mindretallet vil her bl.a. peke på at pkt. b. i § 1-2 gir en beskrivelse voksne personers vergemålsgrunn som er anner-ledes utformet enn utk. § 3-1.

3.4.3 Fordelingen av regelverket mellom lov og forskrift

Etter sitt mandat skal utvalget vurdere om lovgivningen ”mer enn i dag bør legges opp slik at hovedprinsippene nedfelles i lovteksten, mens detaljreglene i større grad plasseres i forskrifter.” Det nevnes videre i mandatet at da loven i stor grad retter seg ”til legfolk med lite trening i å lese lovtekster”, bør kravene til lettfattelighet stilles høyt.

Etter utvalgets opplegg til organiseringen av overformynderiene, vil disse bli besatt med personer med en høyere grad av ekspertise enn det som i dag er tilfelle ved flertallet av overformynderier. Men det er klart at den enkelte verge i mange tilfelle er uten kunnskaper i vergerollen; ikke minst vil dette gjelde hvor ektefelle eller andre familiemedlemmer oppnevnes som verge. At loven i størst mulig grad bør gi vergen kunnskap om sine rettigheter og plikter, og være så presist utformet som mulig, synes klart.

Dette innebærer etter utvalgets syn at loven bør inneholde i det alt vesentlige det regelverk som vergen har behov for å være orientert om. Tilgjengeligheten av forskrifter er normalt mindre enn hva gjelder for lovtekster. Utvalget har derfor valgt å gi de regler som direkte henvender seg til verger i lovs form, selv om de på en del punkter blir detaljerte, som f.eks. utk. § 6-14 og enkelte andre bestemmelser. Dette stiller seg imidlertid annerledes når det gjelder overformynderiets arbeid. Her kan loven i større grad trekke opp hovedlinjene, og la mer detaljerte regler bli gitt ved forskrift. Dette gjelder særlig regelverket om forvaltning av finansielle eiendeler, regnskapsførsel og revisjon, som i gjeldende lov har en bred plass i vgml. kapittel 6 og 7. Ved dette blir loven også mer oversiktlig og ikke tynget av forvaltningsmessige detaljer. Utvalget finner det derfor tilstrekkelig i utk. § 7-6 med en forskriftshjemmel for vergens regnskapsplikt.

3.4.4 Lovutkastets struktur

Vergemålslovgivningen gjelder som nevnt for to ulike grupper som har behov for vergemål, de mindreårige og de voksne hjelpetrengende. Utvalget har i sitt mandat spørsmålet om de mindreåriges økonomiske forhold og vergens (normalt foreldrenes) kompetanse på dette området bør reguleres av barneloven. Når utvalget har funnet at de beste grunner tilsier at man beholder den nåværende struktur med en samlet lov for alle som er under vergemål, vil nødvendigvis en rekke regler være forskjellige for de mindreårige og voksne, mens andre er felles for begge grupper. Utvalget vil klargjøre dette ved kapitteloppbyggingen av loven.

Utkastet til en ny vergemålslov er bygget opp på følgende måte:

Første kapittel inneholder en formålsparagraf og definisjoner av noen ord og uttrykk som forekommet i utvalgets utkast til en ny lovgivning om vergemål. 5

Annet kapittel gjelder de mindreåriges stilling. Her gis det regler om hvem som er verge(r), normalt begge eller en av foreldrene, og deres innbyrdes forhold, utk. §§ 2-1 - 2-6. Deretter følger hovedregelen om at den mindreårige ikke kan inngå avtaler eller råde over sine midler, og at det er vergen(e) som handler på den mindreåriges vegne i økonomiske forhold, og unntakene fra dette, utk. §§ 2-8 flg. Kapitlet avsluttes med regler om oppgjøret hvor den mindreårige har inngått en avtale han eller hun ikke hadde kompetanse til, utk. §§ 2-13 og 2-14.

I tredje kapittel gis det regler for når en voksen person kan settes under vergemål, utk. §§ 3-1 og 3-3 - og om vergemålets rekkevidde, utk § 3-2. I utk. § 3-4 foreslås det innført et ny form for vergemål, samvergemål. Kapitlet avsluttes med to paragrafer om handleevnen til den som fratatt den rettslige handleevnen, utk. §§ 3-5 og 3-6.

I fjerde kapittel gis de nærmere regler for opprettelse av vergemål for voksne og fremgangsmåten for dette. Her bestemmes hvem som kan begjære en person satt under vergemål, utk. § 4-1 og om meldeplikt for institusjoner og andre om det kan foreligge behov for det, utk. § 4-2. Kapitlet ellers inneholder en rekke regler av saksbehandlingsmessig og karakter, utk. §§ 4-3 til 4-12, og om registrering av vedtak om fratakelse av handleevnen, utk. § 4-13.

De nærmere regler om oppnevnelse av verger, herunder hvem som kan oppnevnes som verge, når vergemålet kan fratas en verge, om vergers inhabilitet og om godtgjørelse til verger er gitt i femte kapittel . Med unntak av reglene om vergers inhabilitet, utk. § 5-9, har reglene i dette kapitlet mindre betydning for de fødte verger.

Sjette kapittel gir regler om vergens oppgaver og kompetanse, utk. §§ 6-1 og 6-2, og om vergens plikt til å høre meningen til den som er satt under vergemål, utk. § 6-3 og 6-4. Reglene om vergens forvaltning og når vergen må innhente overformynderiets samtykke til å foreta en disposisjon, utk. §§ 6-8 - 6-18, er felles for de fødte og oppnevnte verger. Men en del av bestemmelsene her har etter sin natur sin vesentligste betydning på de oppnevnte verger.

Regler om overformynderiets forvaltning av midler til personer under vergemål er gitt i syvende kapittel , og gjelder både for mindreårige og voksne som er satt under vergemål, men er begrenset til finansielle eiendeler.

Åttende kapittel tar opp overformynderienes organisering og tilsynet med dem gjennom Vergemålstilsynet og dets oppgaver, og ved regler om klage over overformynderiets avgjørelser.

I niende kapittel er det gitt en del forskjellige bestemmelser som systematisk ikke hører hjemme i noen av de foregående kapitler. De gjelder både for mindreårige og voksne under vergemål. Det gjelder spørsmålet om særskilt forvaltning når dette er bestemt av en giver eller arvelater, utk. § 9-1, forvaltningen av midler som etter lov skal følge de regler som gjelder for forvaltningen av midler til de som er under vergemål, utk. § 9-2, og forvaltning av midler som ellers faller utenfor loven, utk. § 9-3. Regler om taushetsplikt er tatt inn i utk. § 9-5. I utk. § 9-6 gis det nærmere bestemmelse om når en disposisjon er ugyldig på grunn av den disponerendes mentale tilstand m.v, og virkningen av en slik ugyldighet. Regler om opplysningsplikt for institusjoner om midler som erverves av en som er under vergemål er gitt i utk. § 9-7, mens krav om politiattest i visse tilfelle er gitt i utk. § 9-9.

I kapittel ti er det foreslått regler om såkalte framtidsfullmakter, dvs. en fullmakt som gir fullmektigen kompetanse til å handle på fullmaktsgiverens vegne når han eller hun selv ikke lenger er i stand til å treffe beslutninger. Etter sin karakter vil dette kapitlet ikke ha betydning for de mindre­årige.

I kapittel 11 drøftes behovet for endringer i en del andre lover. Endringene er dels av mer teknisk karakter som følge av bl.a. at begrepet hjelpeverge ikke foreslås videreført, mens andre er endringer i realiteten. Utvalget drøfter her også om noen andre lover bør endres, men hvor det kommer til et benektende svar. Dette er særlig gjort hvor utvalget har vært i tvil, og at spørsmålene bør vurderes i høringsrunden. Reglene i dette kapitlet vil være felles for de mindreårige og de voksne under vergemål.

Etter dette vil reglene i de to gjeldende lover, umyndiggjørelsesloven og vergemålsloven bli samlet i en lov, og som etter utvalgets syn bør hete lov om vergemål.

Etter sitt mandat skal utvalget også vurdere de enslige mindreårige asylsøkeres særskilte problemer. Her foreslår utvalget at det gis en egen lov for dem, se 16.8.

3.4.5 Paragrafinndelingen

Utvalget har - under en viss tvil - valgt å bygge opp lovutkastet etter paragrafinndeling basert på de enkelte kapitler i utkastet i stedet for en løpende paragrafnummerering gjennom hele loven. Valget mellom disse to alternativer synes ikke å følge noen klar linje i nyere lovgivning.

3.5 Noen andre spørsmål av generell karakter

3.5.1 Virkningene av at begrepet umyndiggjort ikke videreføres

Opphevelsen av skillet mellom vergemål og hjelpevergemål reiser særlige spørsmål hvor gjeldende lovgivning bruker begrepet ”umyndig”. Det innebærer etter gjeldende rett at vedkommende ikke har rettslig handleevne - er mindreårig eller umyndiggjort. Med utvalgets terminologi og dagens hjelpevergeordning kan man være ”under vergemål” og fortsatt ha den rettslige handleevne i behold. Når dagens lovgivning utenfor vergemålslovgivningen taler om den ”umyndige”, som f.eks. arve­loven §§ 45 og 74, oppstår spørsmålet om dette skal omfatte alle under vergemål, eller bare de mindreårige og de voksne som er fullt ut fratatt den rettslige handleevne. Dette må vurderes konkret i forhold til den enkelte bestemmelse, se kapittel 17. Hvor gjeldende retts regel om den ”umyndige” blir beholdt, vil det være naturlig å erstatte ordet ”umyndig” med ”en mindreårig eller en som fullt ut er fratatt den rettslige handleevne”.

Gjeldende rett reiser videre et annet spørsmål som synliggjøres når verge blir ett felles begrep for alle under vergemål, og som kan illustreres med følgende eksempel fra arveloven § 45. Skal en ”umyndig” gi avkall på arv, må overformynderiet samtykke. Det innebærer at hvor en som f.eks. på grunn av demens er umyndiggjort, kan overformynderiet samtykke i et arveavkall. Har derimot vedkommende fått oppnevnt hjelpeverge, vil et slikt avkall være utelukket - hvor en dement uten evne til å treffe rettslige disposisjoner har fått oppnevnt en hjelpeverge med generell kompetanse, vil det ikke være mulig for vedkommende å gi avkall på arv, idet han eller hun ikke er umyndig, og verken hjelpeverge eller overformynderi har da kompetanse til å gi avkall på arv på den dementes vegne. I et slikt tilfelle synes det like berettiget for overformynderiet - eventuelt at vergen må ha overformynderiets samtykke - til å gi avkall på arv som når vedkommende er umyndiggjort. Det vesentlige her er at ingen av dem har evnen til å treffe rettslige disposisjoner, og at det er lite tilfredsstillende at man for den demente er nødt til å gå veien om fratakelse av handleevnen for at overformynderiet skal ha kompetanse til å gi avkall på arv. Dette reiser spørsmålet om det ikke er behov for en generell regel i loven om at vergen/overformynderiet kan handle på vegne av den som er under vergemål når han eller hun ikke har evnen til å treffe bindende disposisjoner, dvs. ikke lenger har rettslig handleevne. Svaret på dette spørsmålet er imidlertid etter utvalgets syn utvilsomt: Loven bør ikke oppstille noe generelt mandat for vergen, dette bør uten unntak baseres på den utforming mandatet har fått ved opprettelsen av vergemålet, eventuelt ved en senere utvidelse.

Problemstillingen kan videre illustreres ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt. 2002 s. 11. Etter skifteloven § 84 annet ledd kan ”Overformynderi og verge ... på en umyndig loddeiers vegne kreve offentlig skifte”. I den refererte saken etterlot førstavdøde ektefelle seg en dement hustru, som var pleiepasient. Arvingene (avdødes søsken) ønsket å skifte privat, og skifteretten oppnevnte gjenlevendes særkullsbarn som hjelpeverge etter § 90 a, med kompetanse til å ivareta gjenlevendes interesser i sin alminnelighet. Noe senere meddelte skifteretten at det var åpnet offentlig skifte i boet, og det ble oppnevnt bobestyrer. Overformynderiet ble underrettet om dette. Grunnlaget for å åpne offentlig skifte er uklart, men hjelpevergen protesterte mot det. Skifteretten gjennomførte imidlertid registrering av boet, og sendte gjenpart av registreringsforretningen til overformynderiet, som da begjærte offentlig skifte ”med bakgrunn i boets størrelse”. Hjelpevergen klaget overformynderiets beslutning til fylkesmannen, som opphevet den under henvisning til skifteloven § 84 annet ledd: Så lenge en person ikke er umyndiggjort, kan ikke overformynderiet begjære offentlig skifte. Etter dette avsa skifteretten kjennelse for at boet skulle tilbakeleveres arvingene til privat skifte, men uttalte at de omkostninger som var påløpt, skulle dekkes av boet. Denne omkostningsavgjørelsen ble påkjært til lagmannsretten, som avviste kjæremålet. Avvisningen ble imidlertid opphevet av Høyesteretts kjæremålsutvalg, som bl.a. uttalte at ”dersom skifteretten åpner offentlig skifte uten hjemmel, må utgangspunktet være at de ekstra omkostninger ved slikt skifte ikke kan belastes boet...”.

Saken reiser - ikke minst basert på overformynderiets feilaktige bruk av skifteloven § 84 annet ledd - en lignende problemstilling som illustrert ovenfor ved avkall på arv: I hvor stor grad skal det være forskjell mellom de som etter gjeldende rett blir umyndiggjort, og de som får oppnevnt hjelpeverge når vedkommende ikke er i stand til å foreta bindende disposisjoner?

Gjeldende lovgivning, som f.eks. arveloven §§ 45 og 74 og vgml. 51 (om salg av løsøre), gir overformynderiet en kompetanse til å treffe beslutninger uten at vergen er nevnt. Ellers er hovedregelen at vergen i en del tilfelle må ha overformynderiets samtykke til å handle for den umyndige, som f.eks. ved kjøp og salg av fast eiendom, vgml. § 50. Utvalget antar at hvor overformynderiet er gitt enekompetanse, er det vergen som normalt reiser spørsmålet for overformynderiet, mens vergens tilslutning til disposisjonen da ikke er nødvendig. Lovens system er altså i dag at hovedregelen er at verge og overformynderi må være enige om disposisjonen; overformynderiet kan således ikke på egen hånd bestemme at fast eiendom skal selges.

Utvalget antar at regelen her bør være at vergen alene kan handle innenfor sitt mandat, men at i visse bestemt tilfelle må han eller hun ha samtykke av overformynderiet til disposisjonen. Det er lite naturlig at overformynderiet i enkelte tilfelle kan handle på egen hånd, mens det i andre tilfelle er vergen som kan handle med dets samtykke. Det synes videre at gjeldende retts regler om overformynderiets eneråden er tilfeldige, og ikke basert på generelle vurderinger av en disposisjons viktighet. Utvalget har således ikke funnet noen eksempler som tilsier at overformynderiet bør ha enekompetanse til å treffe en disposisjon på den umyndiges vegne.

Blir vergen og overformynderiet ikke enige om en disposisjon hvor sistnevntes samtykke er nødvendig, oppstår spørsmålet om uenigheten kan løses av et overordnet organ. Vergen bør etter utvalgets syn kunne bringe overformynderiets nektelse av å gi samtykke inn for vergemåltilsynet. Men på den annen side synes det ikke grunn til at overformynderiet skal ha en slik rett. Overformynderiet har således ikke noen instruksjonsmyndighet overfor vergen.

Ved at utvalget ikke bruker begrepet umyndig om voksne som er satt under vergemål, selv om de fullt ut er fratatt den rettslige handleevne, vil ”umyndig ” bare betegne de mindreårige, dvs. personer under 18 år. I en lang rekke lover er betegnelsen ”umyndig” en felles betegnelse for de mindreårige og de umyndiggjorte, de sistnevnte er altså de som er gjort umyndige etter reglene i umyndiggjørelsesloven. Også utkastet til lov om tvisteløsning, NOU 2001: 32, bygger på denne språkbruk, se særlig forslagene til regler om prosessdyktighet og lovlig stedfortreder, nærmere omtalt 3.2.2.13. Etter dette skulle begrepet ”umyndig” i gjeldende rett være synonymt med ”mindreårig eller en som fullt ut er fratatt den rettslige handleevne” etter utkastet struktur. Utvalget har vurdert om man - selv om instituttet umyndiggjørelse i prinsippet bortfaller - fortsatt skulle bruke begrepet umyndig om den som fullt ut er fratatt den rettslige handleevne; dette er lovteknisk enklere enn å tale om ”en som fullt ut er fratatt den rettslige handleevne”. Utvalget er kommet til at dette ikke er hensiktsmessig, idet begrepet umyndig ikke bør hefte på denne gruppen, jf. 3.4.1.

3.5.2 Konsekvensene av at det store flertall av de som settes under vergemål ikke fratas den rettslige handleevne

Gjeldende lovgivning - ikke minst vgml. kapittel 5 om vergens rådighet og plikter - er i første rekke utformet med henblikk på de umyndige, dvs. de mindreårige og de som er umyndiggjort. Her er vergens handleevne uavhengig av hva den umyndige måtte mene, selv om vergen skal høre og legge vekt på vedkommendes ønsker. Med hensyn til de mindreårige, har det ikke skjedd noen prinsipielle endringer de senere år, og utvalgets utkast innebærer heller ikke det.

Dette stiller seg annerledes for de som settes under vergemål. Som nevnt i 7.2.5 har hjelpevergeordningen og den utbredde bruk av den, medført at umyndiggjøring bare skjer i få tilfelle. Dagens virkelighet er således at det store flertall av de som settes under vergemål, ikke ved oppnevnelsen av hjelpeverge mister sin rettslige handleevne. Det innebærer at regelverket om vergens disposisjoner og når vergen må ha overformynderiets samtykke, ikke kan vurderes uavhengig av den rettslige handleevne som den som er satt under vergemål fortsatt har. Hvor vergens mandat er begrenset, og det gjelder også hvor den som er satt under vergemål delvis er fratatt den rettslige handleevne, vil reglene om vergens, og dermed overformynderiets, kompetanse være begrenset til disposisjoner som faller innenfor vergens mandat.

Hvor den som er satt under vergemål har den rettslige handleevne i behold, er det klart at vedkommende kan disponere fritt. Følgelig vil vedkommende kunne nekte vergen å treffe bestemte disposisjoner, og overformynderiet kan da heller ikke samtykke i disse på tvers av vedkommendes ønske. Dette innebærer at vergens og overformynderiet plikt til å høre vedkommendes mening, blir viktig. Unnlatelse av å gjøre dette, kan medføre erstatningsansvar overfor den som er satt under vergemål.

I mange tilfelle vil den som er satt under vergemål - selv om vedkommende ikke ved vergemålet er fratatt den rettslige handleevne - ikke ha evne til å selv vurdere en disposisjons hensiktsmessighet. Vedkommendes tilstand vil kunne være slik at den rettslige handleevne er tapt av medisinske grunner. Men her vil det lett forekomme tvilstilfelle, ikke minst ved demens hvor det kan være uklart i hvor stor grad vedkommende kan vurdere på forstandsmessig basis den disposisjonen vergen ønsker å foreta. Her må det utvises et skjønn, jf. utk. § 6-3.

En umyndig ektefelle måtte etter lov om ektefellers formuesforhold 20. mai 1927 nr. 1 ha samtykke av vergen til å inngå avtaler om endringer i fomuesordningen mellom ektefeller. Den umyndige inngår følgelig selv avtalen, men vergen må samtykke, og samtykket må gis i ektepakts form. Denne regelen er videreført i ekteskapsloven, ekteskapsloven § 54 første ledd femte punktum. Dette innebærer at den umyndiggjorte må være i stand til å treffe en rettslig disposisjon. Er han eller hun ikke det, kan ikke vergen på egen hånd inngå en ektepakt. I Ot. prp. nr. 28 (1990-1991) satte departementet inn regelen i § 54 femte punktum ”eller for en myndig ektefelle samtykke av hjelpeverge”. I nevnte prp. s. 112 heter det at ”Samtykke fra hjelpevergen er bare et krav der det faller innenfor hjelpevergens oppdrag å gi samtykke. Det vil det gjøre hvis oppnevningen er gjort generell.” Vi står følgelig her overfor en situasjon hvor det forutsettes at en myndig person delvis er fratatt den rettslige handleevnen, idet hans eller hennes vilje ikke slår gjennom hvor hjelpevergen ikke gir sitt samtykke. Etter utvalgets syn strider denne regelen klart mot det grunnleggende prinsipp at en oppnevnelse av hjelpeverge i seg selv ikke fratar den som settes under vergemål den rettslige handleevne. Det samme kan sies om regelen i ekteskapsloven § 2, om at en som vil inngår ekteskap må ha hjelpevergens samtykke hvor dette ligger innenfor hjelpevergens oppdrag. Etter utvalgets syn må her den kontroll med at brudefolkene har rettslig handleevne som kreves etter ekteskapsloven § 9 være tilstrekkelig. At en som ikke er umyndiggjort, men har hjelpeverge og fyller de vilkårene for ekteskap som settes i ekteskapsloven § 9 skal ha hjelpevergens samtykke til å gifte seg, kan ikke være riktig.

Etter dette bygger utvalgets utkast på at oppnevnelse av hjelpeverge ikke i seg selv fratar den som settes under vergemål den rettslige handleevne, og at denne regel må være uten unntak. Begrensning i den rettslige handleevne krever domstolsbehandling etter utk, § 2-3, og kan ikke skje administrativt.

For de som blir satt under vergemål og ikke har evnen til å treffe bindende disposisjoner på grunn av svekket mental tilstand, vil det ofte ikke være aktuelt å frata rettslig handleevne - den er allerede tapt. I slike tilfelle vil behovet for verge ikke være å verne den vergetrengende mot egne disposisjoner, men å få en verge med kompetanse til å disponere på vedkommende vegne, og få formuen under betryggende forvaltning. Her må vergens mandat tilpasses de behov som måtte være tilstede.

3.5.3 Bør lovgivningen om mindreårige plasseres i en generell vergemålslov, eller tas inn som et eget kapittel i barneloven?

Etter mandatets pkt. d) skal utvalget bl.a. vurdere om reglene ”for foreldres vergemål hører hjemme i barnelovgivningen fremfor vergemålslovgivningen”.

Dette spørsmålet ble også reist for ca. 10 år siden etter initiativ fra Barne- og familiedepartementet. Det ble da ikke tatt noe endelig standpunkt til det, idet det fra Justisdepartementets side ble vist til at det burde vurderes av det utvalg som departementet hadde til hensikt å sette ned til å revidere umyndigjørelsesloven og vergemåls­loven.

Lovstrukturutvalget foreslo i sin tid at umyndiggjørelsesloven, vergemålsloven og barneloven ble slått sammen i en lov. Utvalget er ikke enig i at det ville være hensiktsmessig. Reglene om vergemål for voksne bør fortsatt bli regulert av en egen lov uavhengig av barneloven. Dette gjelder så vel vilkår for å bli satt under vergemål, saksbehandlingsreglene for dette, vergemålets rettsvirkninger, overformynderienes organisering og utvalgets forslag om framtidsfullmakter. Barneloven bør som i dag være en lov som utelukkende gjelder forholdet mellom barn og foreldrene.

Men dette løser ikke spørsmålet om forholdet mellom foreldrene og barnet på det økonomiske området også bør reguleres av barneloven. Barneloven regulerer foreldreansvaret og dets innhold på det personlige området, og barnets med- og selvbestemmelsesrett her. Reguleringen av de tilsvarende spørsmål på det økonomiske plan er gitt i vergemålsloven, som også inneholder regler om den mindreåriges adgang til selv å inngå arbeidsavtaler og disponeringen av midler han eller hun har tjent på egen hånd. Når den eller de som har foreldreansvaret handler på den mindreåriges vegne i formuessaker, er det i egenskap av verge, en posisjon som er avledet av foreldreansvaret, jf. vgml. § 3. Det er således ikke noe prinsipielt i veien for at man for de mindreårige avskaffet vergebegrepet, og knyttet de funksjoner som i dag er tillagt vergen, direkte til foreldreansvaret, som en del av dets innhold. I ”Foreldremyndighet og Barnerett” (1980) tar Lucy Smith til orde for en slik løsning, se s. 66 flg. Begrepet foreldreansvar bør etter hennes mening utvides til også å omfatte økonomiske forhold, og også ellers omfatte de funksjoner som er knyttet til vergen for en mindreårig. Dette ville i så fall innebære at i alle de steder det i lovgivningen tales om vergen, ble vergebegrepet reservert for de oppnevnte verger for voksne, mens loven for de mindreårige måtte knytte kompetansen til den eller de som har foreldreansvaret til barnet. I så fall ville det nok være naturlig at reglene om de økonomiske sider av foreldreansvaret ble gitt i barne­loven.

Som nevnt har lovgivningen ellers - utover vergemålsloven og barneloven - en lang rekke bestemmelser om både forholdet til foreldreansvaret og vergerollen, se 3.2.2. Å samle disse reglene i en lov, er ikke praktisk mulig. Dette innebærer at man uansett må supplere så vel vergerollen som foreldreansvarsollen med lovgivning utenfor de to sentrale lovene.

Men at man - som utvalget foreslår, se utk. kapittel 2 - opprettholder vergen som den som representerer den mindreårige på det økonomiske området, og viderefører gjeldende rett ved at verge normalt er den eller de som har foreldreansvaret til barnet, hindrer for så vidt ikke at reglene om forholdet mellom den mindreårige og vergen tas inn som et eget kapittel i barneloven. Slik utk. kap. 2 er utformet, er det ingen ting i veien for at dette tas inn i barneloven. Men utvalget ser ikke dette som noe god løsning. Reglene om forvaltningen av den mindreåriges midler bør etter utvalgets syn være de samme som for voksne under vergemål, samtidig som utvalget ikke finner grunn til å skille mellom mindreårige og voksne når det gjelder de tilfelle overformynderiet må samtykke i en disposisjon. Beskyttelsesbehovet er etter utvalgets syn det samme for begge grupper. Det ville være tungvint med henvisninger her mellom to lover, idet en rekke regler vil ha sin naturlige plass i vergemålsloven. Det er ved vergemål for voksne de tallmessig har den klart største betydning, selv om antallet mindreårige er betydelig høyere enn voksne under vergemål. Å ha de samme regler i to lover, er neppe noen farbar vei. Riktignok kan det sies at for foreldre ville det vært praktisk at alle deler av foreldreansvaret (altså også de funksjoner som lå til vergen) var samlet ett sted. Noen avgjørende ulempe kan imidlertid ikke dette sies å være. Det veier tyngre at sammenhengen i regelverket mellom de mindreårige og voksne under vergemål blir mindre klar.

Utvalget legger en viss vekt på at det ikke synes å ha vært noe uttalt praktisk behov for å oppheve vergebegrepet for de mindreårige.

3.5.4 Noen regler som utvalget ikke finner grunn til å ta inn i en ny lovgivning

3.5.4.1 Erstatningsreglene i vgml. § 92

I vgml. § 92 er det gitt regler om ansvar for kommunen for ”tap som en overformynder med pliktsstridig eller forsømmelig forhold har påført en umyndig eller overformynderiets fellesmasse. På fellesmassens vegne kan fylkesmannen med departementets samtykke reise sak mot kommunen for statskassens regning”. Fra dette gjøres det en reservasjon i § 92 annet ledd: ”Kommunen hefter ikke for tap av midler som efter bestemmelse av arvelater eller giver forvaltes på en fra lovens ordning avvikende måte”. Disse bestemmelsene har ikke vært endret siden loven ble vedtatt.

Utvalget finner at disse reglene ikke bør videreføres i en ny vergemålslovgivning slik denne etter utvalgets forslag blir organisert. Regelen om ansvar for ”pliktsstridig eller forsømmelig forhold” må antas å følge av alminnelige erstatningsregler; kommunen må også som arbeidsgiver ha ansvar for de valgte overformyndere og deres forvaltning av de umyndiges midler. I Rt. 1999 s. 1903 kom Høyesterett til at erstatningsregelen i vgml. § 92 ikke kom til anvendelse ”for overformynders erstatningsbetingende forhold ved tilsyn og kontroll med hjelpeverge” (s. 1909). Saken gjaldt krav om erstatning for hjelpevergens underslag av de midler som vergen forvaltet. Men kommunen fikk ikke medhold i at vgml. § 92 uttømmende regulerte kommunens ansvar. Da overformynderiet hadde forsømt sin kontroll med hjelpevergen på erstatningsbetingende måte, fulgte ansvaret av den alminnelige regel om arbeidsgiveransvar etter skadeserstatningsloven § 2-1. At det ikke var den som var satt under vergemål, men dennes dødsbo, som reiste saken, spilte i denne forbindelse ingen rolle. Det spilte heller ingen rolle for kommunens ansvar etter § 2-1 at det ikke hadde arbeidsgiveransvar for hjelpevergen, når det den unnlatte, erstatningsbetingende kontroll skyldtes ”to middelbare skadevoldere, overformynderiets formenn” (s. 1914).

Overformynderiet har ikke noe selvstendig ansvar for tap som vergen ved erstatningsbetingende forhold påfører den som er under vergemål - her må kravet rettes mot vergen. Men hvor vilkårene for ansvar etter skadeserstatningsloven § 2-1 er tilstede, som i dommen i Rt. 1999 s. 1903, vil denne bestemmelsen være avgjørende for overformynderiets ansvar også hvor vergen er den umiddelbare skadevolder.

Mot denne bakgrunn anser utvalget at regelen i § 2-1 gjør vgml. § 92 overflødig som selvstendig ansvarsregel.

Bestemmelsen i annet ledd har heller ikke etter utvalgets syn noen plass i en ny lovgivning. Hvis den må omfattes som et unntak fra ansvar når dette ellers ville fulgt av skadeserstatning­loven § 2-1, er den ikke rimelig. Når det først foreligger et forsømmelig forhold innen rammen av § 2-1, må dette også omfatte tap som er påført slike midler. Men arten av givers eller arvelaters bestemmelse kan få betydning for rekkevidden av ansvarsgrunnlaget og de krav som bør stilles til overformynderiet.

Hvor vergen ved forsett eller uaktsomhet volder tap for den han eller hun er verge for, følger erstatningsplikt av alminnelige erstatningsrettslige regler. Å si dette uttrykkelig i loven, som gjøres i den danske loven § 31 og i den svenske FB 13:14, ser ikke utvalget noen grunn til.

3.5.4.2 Bestemmelsen i vgml. § 54

Etter vgml. § 54 ”må ikke vergen gjøre seg nogen fordel av at han styrer den umyndiges midler”. Bestemmelsen får etter § 90 c også anvendelse for hjelpevergen. Etter utvalgets syn er dette ikke uttrykk for annet enn det selvsagt. Som veiledning for vergen kan den heller ikke ses å ha noen betydning. Hva vergen kan kreve som vederlag for sitt arbeid, er nærmere regulert i utk. § 4-10. Tar vergen oppdrag ellers for den som er under vergemål - vergen er f.eks. advokat - må det ha overformynderiets samtykke.

3.5.4.3 Overformynderiets forvaltning - regnskaper

Som nevnt ovenfor 3.4.3 har utvalget valgt ikke å ta inn i sitt utkast de mange og detaljerte regler om overformynderiets forvaltning og vergens regnskapsførsel, revisjon, sikringsfond og bruken av dette mv. Disse reglene er videre utfylt ved forskrift, jf. bl.a. vgml. § 80 som gir hjemmel for disse. Hjemmel for å fastsette regler av denne art i forskrift gis i utk. § 7-6.

3.5.5 Den som settes under vergemål er gift

3.5.5.1 Problemstillingene

Hvor den som settes under vergemål er gift, oppstår særlige problemer i forhold til de regler som ellers gjelder for verger. Her skal utvalget ikke ta opp spørsmålet om ektefellen bør oppnevnes som verge, se om dette 9.2, men de særlige spørsmål som oppstår når en gift person settes under vergemål, og om det er behov for særlige regler hvor den ene ektefellen blir oppnevnt som den andres verge. Disse problemstillingene vil bli mer aktuelle med den stigning i antallet demente som ventes i fremtiden, se 7.4.3.1. Hertil kommer de konflikter som vil ligge i at antallet ektefeller som har særkullsbarn vil være et helt annet enn tidligere. Her ligger i seg selv mulighetene for konflikt mellom ektefellen og den vergetrengendes særkullsbarn.

Det er her flere spørsmål som reiser seg.

1. Hvor ektefellen oppnevnes som verge, oppstår spørsmålet om de ellers gitte regler om regnskapsplikt og forvaltning av overformynderiet skal komme til anvendelse.

2. Vergeektefellens kompetanse reiser et annet spørsmål: Skal den være friere enn for andre verger, slik at vergeektefellen kan disponere på egen hånd hvor vergen ellers trenger overformynderiets samtykke til å disponere? Uansett om det er ektefellen eller en annen som oppnevnes som verge, er det andre konflikter som kan oppstå.

3. Det tredje spørsmål har adresse til formuesforholdet mellom ektefellene, og det løser seg opp i særlig to spørsmål:

   1. Er det av betydning om ektefellene har særeie, eller vil reglene være de samme som for eiendeler som er felleseie, og

   2. spiller det noen rolle om verdier er gjenstand for skjevdeling.

4. Ektefellers formue er ofte sammenblandet, og det er i mange tilfeller ikke lett å påvise hvem som eier hva, særlig hvor vi står overfor et langvarig ekteskap. Bankkonti kan være gjenstand for felles bruk, hvor begges inntekter har gått inn, uten at det er ført noe regnskap over den. Sameie kan oppstå på både direkte måte, og indirekte ved fordelingen av utgiftene under samlivet. Problemene oppstår også ved fast eiendom, hvor sameie i eiendommen er uavhengig av hvem som har grunnbokshjemmel til den. Om begge har grunnbokshjemmel, eller bare en av dem, kan bero på tilfeldigheter. I dag har ofte begge hjemmel til den felles bolig, uten at det er avgjørende for eierforholdene. Det sier seg selv av dersom overformynderiet skal ha forvaltningen av de eiendeler – så vel finansielle eiendeler som andre midler - som den ektefelle som settes under vergemål er eier av, vil det lett oppstå avgrensningsproblemer som ikke uten videre kan løses. Her må man bygge på familierettens regler om eiendomsretten til ektefellers eiendeler, se særlig ekteskapsloven § 31.

Avgrensningen har betydning ikke bare for hva som eventuelt skal overtas til forvaltning av overformynderiet, men også for hva den andre ektefelle har fri disposisjonsrett over. Det kan også lett tenkes at denne ektefellen er legitimert til å råde av eiendeler den andres eier, typiske eksempler er bankkonti som lyder på begges navn, og hvor denne ektefellen alene har grunnbokshjemmel til en fast eiendom som eies av begge i sameie.

3.5.5.2 Gjeldende rett

I uml. § 28 er det gitt særregler for forvaltning og regnskapsførsel når ektefellen er verge: ”Er den umyndige gift og vergemålet overdras ektefellen, skal formuen ikke inndras under overformynderiets bestyrelse og tilsyn.” Etter vgml. § 90e gjelder det samme når en ektefelle er oppnevnt som den andres hjelpeverge. Her er det også uttrykkelig sagt at registrering ikke skal finne sted. Etter begge bestemmelser gjelder heller ikke vgml. kapittel 5, men med tre unntak: Kravet om overformynderiets samtykke etter vgml. §§ 49, 55 og 58 gjelder også når ektefellen er verge. Det vil si at avhendelse av fast eiendom eller rettighet som ligger til slik eiendom, gjeldsstiftelse (og forbudet mot intercesjon, dvs. sikkerhetsstillelse for en annens gjeld), og frafall eller påberopelse av odelsrett og annen løsningsrett krever samtykke av overformynderiet, samt ektefellens mulige rettigheter ”etter ekteskapsloven §§ 66, 67 og 74 og skifteloven § 63 til å få utlagt fast eiendom, andel eller aksje i boligselskap eller obligasjon som ektefellenes rett til leie av felles bolig har vært knyttet til.”

At ektefellen oppnevnes som verge, betyr følgelig at de avgrensningsproblemer som er omtalt ovenfor mellom de to ektefellers eiendeler får mindre betydning. Men det viser på den annen side at det blir et grunnleggende skille mellom disse tilfellene og de tilfelle hvor en annen enn ektefellen blir oppnevnt som verge. Når det i dag og i fremtiden i mange tilfelle vil være særkullsbarn til den ektefellen som blir satt under vergemål, får en lett en interessekonflikt mellom den andre ektefelle (steforelderen) og disse barna, og det må antas at antallet tilfelle hvor ektefellen ikke oppnevnes som verge, vil øke betydelig i fremtiden.

Tvistigheter mellom ektefellen og en oppnevnt verge for den andre ektefellen om hvem av ektefellene som eier hva, synes hittil ikke å ha skapt særlige problemer. En ektefelle som protesterer mot de eiendomsforhold som legges til grunn for registreringen og forvaltningen av eiendelene til den som settes under vergemål, vil ha klagerett etter forvaltningsloven § 28, idet det er åpenbart at kravet til rettslig klageinteresse er tilfredsstilt. I en tvist om eiendomsforhold o.l. vil ektefellen antakelig også være å anse som part etter forvaltningsloven § 2 e, idet det må kunne sies at avgjørelsen ”direkte” gjelder ektefellen. Uansett har ektefellen også mulighet til å gå til domstolene og få fastsettelsesdom for eierforholdene.

Utover det som her er sagt, er det ingen særlige regler i vergemålslovgivningen som tar opp de særlige regler som gjelder når en gift person settes under vergemål.

Utvalgets standpunkt til de spørsmål som er reist her, vil man komme tilbake til under forslagene til de enkelte bestemmelser i utkastet.

Hvor en gift person begjæres satt under vergemål, kan det reises spørsmål om det ikke bør lovfestes en plikt til å underrette ektefellen, hvor dette er mulig. Ektefellen har både av følelsesmessige og økonomiske grunner en klar interesse i få kunnskap om dette. En slik plikt gjelder ikke i dag, og utvalget foreslår en bestemmelse om dette i utk. § 4-12.

3.5.6 Overformynderiets tilsyn med vergen mv.

Etter gjeldende rett har overformynderiet en veiledningsplikt overfor vergene. Veiledningsplikten kan dels utledes av forvaltningsloven § 11, og dels av vergemålslovens system med at det er overformynderiet som oppnevner verger til de ulike oppgaver. Veiledningen bør gis ved oppnevningen og fortløpende når det er behov for det.

Etter vgml. § 61 skal vergen så vidt mulig rådføre seg med overformynderiet når han er i tvil eller når det gjelder avgjørelser av særlig stor betydning for den umyndiges økonomi.

Overformynderiet har også tilsynsplikt med vergene, jf. vgml. § 61 første punktum. Hvis overformynderiet har fast formann, er det han som skal føre tilsyn med vergene, jf. vgml. § 29. Tilsynsplikten innebærer bl.a. at overformynderiet skal gå igjennom regnskap som vergen og eventuelt hjelpevergen skal sende til overformynderiet hvert år. Tilsynet med hjelpevergene må tilpasses mandatet. Tilsynet blir relativt enkelt hvis den hjelpevergetrengendes midler forvaltes av overformynderiet etter samme regler som for umyndiges midler. Overformynderiet må også, så langt de har mulighet, foreta en løpende kontroll av vergenes bruk av de midlene som disponeres på klientens vegne i løpet av året.

Etter utvalgets syn bør det fortsatt lovfestes at vergen står under tilsyn av overformynderiet, se utk. § 6-19. Det bidrar også til å gi vergen kunnskap om at han eller hun har et overordnet organ som fører et generelt tilsyn utover de tilfelle hvor vergen trenger dets samtykke til å foreta en disposisjon.

3.5.7 Opplæring av verger

Det er fra ulike hold blitt fremholdt at verger trenger en bedre opplæring og et høyere kunnskapsnivå om vergefunksjonen enn mange har i dag. Utvalget vil her peke på at forholdene i praksis er varierende. Hvor ektefelle eller familiemedlemmer oppnevnes som verge, vil opplæringsbehovet gjennomgående være mindre enn hvor det er fremmede som blir oppnevnt. Det siste er gjerne tilfelle hvor den vergetrengende ikke har nære slektninger, venner o.l. som kan oppnevnes, og vergerollen derfor får et mer profesjonelt preg.

At alle verger ved oppnevnelsen må få en generell informasjon om vergens rettigheter og plikter, f.eks. i form av brosjyrer o.l., finner utvalget lite tvilsomt. Opplæring utover dette må tilpasses de konkrete forhold. Hvis det i en viss utstrekning blir aktuelt med ”faste verger”, jf. utk. § 8-4 siste ledd, bør disse gis en opplæring utover dette. Utvalget viser videre til de funksjoner som foreslås tillagt vergemålstilsynet, utarbeidelse av generelle retningslinjer for opplæring av verger vil her være en naturlig oppgave. Hvordan opplæring konkret skal utformes, vil det bli opp til tilsynet å vurdere. Men utvalget vil presisere at dette blir en viktig oppgave. Antallet vergetrengende vil øke i de kommende tiår, se kapittel 17 , og det vil bli et større behov for verger. Når det allerede i dag mange steder er vanskelig å rekruttere verger, vil dette bli et større problem i tiden som kommer. En bedre opplæring av vergene, vil etter utvalgets syn kunne styrke interessen for å bli oppnevnt som verge. En utvikling av ordningen med ”faste verger”, se 9.2, vil ytterligere bidra til at behovet for økt kompetanse om vergerrollen blir nødvendig. Mot denne bakgrunn vil utvalget understreke viktigheten av at både overformynderiene og vergetilsynet blir seg denne oppgaven bevisst.

Utvalget har vurdert å ta inn en bestemmelse om en lovmessig plikt til opplæring av verger. I den svenske utredningen refereres kritikk mot at verger ”inte utfør sina sysslor på ett korrekt sätt”. En slik kritikk har som nevnt også kommet i Norge, og også verger har gitt uttrykk for at de mangler kunnskaper som gjør at de på en fullverdig måte kan være til hjelp for den som er satt under vergemål. Den svenske utreder foreslår at det lovfestes at overformynderen har ansvaret for at ”gode män och förvaltare får erforderlig utbildning,” og at det før noen oppnevnes skal hans eller hennes egnethet kontrolleres i nødvendig utstrekning. Utvalget har vurdert en liknende lovfesting for å sikre vergens kompetanse, men er kommet til at en slik lovfesting ikke er nødvendig utover den fremhevelse av opplæringsbehovet som er gitt ovenfor. Utvalget forutsetter at overformynderiet uten særskilt lovgrunnlag i det konkrete tilfellet plikter å vurdere vergens egnethet i det konkrete tilfellet, jf. utk. § 5-2 og bemerkningene til bestemmelsen.

3.6 Alternative ordninger

3.6.1 Innledning - Problemstillingene

Det er mange eldre personer som har innrettet seg slik at pårørende tar seg av praktiske gjøremål, herunder betaling av regninger og disponering av bankkonti, gjennom alminnelige fullmakter. Dette kan være personer som fyller de medisinske kravene til å få opprette hjelpevergemål etter vgml. § 90 a, men som får bistand til å ivareta sine interesser av pårørende uten at overformynderiet er koblet inn. Så lenge disse personene bor hjemme, vil overformynderiet normalt ikke få kunnskap om dette. Sett fra både de pårørendes side og fra personen selv, kan slike ordninger fungere helt utmerket i praksis.

Institusjoner og boform med heldøgns omsorg eller pleie har meldeplikt til overformynderiet etter vgml. § 90 a første ledd nr. 1, jf. uml. § 3 annet ledd, dersom det anses å være behov for umyndiggjøring eller oppnevning av hjelpeverge. Den dagen personen blir for syk til å bo hjemme og må flytte på aldershjem, vil det ofte gå en melding til overformynderiet om at her er det behov for oppnevning av en hjelpeverge. Dette selv om en pårørende fortsatt har fullmakt til å ivareta personens løpende praktiske behov. Etter det utvalget kjenner til, oppnevnes det i det store flertall av tilfeller da hjelpeverge og hjelpevergen trekker tilbake tidligere gitte fullmakter. Om fullmakter, deres forhold til avtaleloven § 22 og spørsmål om tilbakekall se nærmere drøftelsene i kapitlet om framtidsfullmakter, jf. 14.2.

I Sverige vil det bli foreslått en adgang for pårørende til å representere en voksen person i dagligdagse gjøremål når den voksne selv ikke lenger er i stand til dette. Denne representasjonsretten vil bli foreslått forankret i en egen lov. Det vises i denne sammenheng også til Europarådets rekommandasjon 12 (99) 4 om prinsipper vedrørende den rettslige beskyttelse av inkapable voksne del II prinsipp 2, se 4.4.2.2.

Utvalget har vurdert om det bør foreslås en tilsvarende ordning i Norge, men er kommet til at det ikke anbefaler det. Utvalget ønsker ikke å gi pårørende en generell representasjonsrett i økonomiske forhold. Det antas at det store antall tilfeller der dette kunne vært aktuelt, kan reguleres av utvalgets forslag om framtidsfullmakter og utk. § 10-14, som særlig gjelder fullmakter om løpende betalinger.

På helseområdet er pårørendes representasjonsrett regulert i pasientrettighetsloven og psykisk helsevernloven, se nærmere om dette i 3.2.2.2 og 3.2.2.3.

3.6.2 Behov for å lovfeste uformelle ordninger

3.6.2.1 Den svenske utreders forslag

Det vil bli fremmet et svensk forslag om ”lag til framtidsfullmakter och anhöriga ställföreträdare i vissa ekonomiske angelägenheter”. Lovens første kapittel regulerer framtidsfullmakter, se nærmere 14.3.1 om dette. Lovens andre kapittel forslår å lovfeste en adgang for pårørende til å representere en voksen person i dagligdagse gjøremål av økonomisk karakter når personen på grunn av psykiske forstyrrelser, sykdom, skade eller lignende forhold åpenbart varig mangler evnen til å ivareta sine anliggender, jf. 2:1. Den pårørendes kompetanse er subsidiær, dvs. at den gjelder ikke hvis personen blir representert på samme område på grunnlag av en framtidsfullmakt eller av en god mann eller forvalter, jf. 2:3.

Den pårørendes kompetanse er begrenset til sedvanlige rettshandler med tilknytning til den enkeltes daglige livsførsel samt til å sette inn midler i bank eller kredittmarkedsforetak, jf. 2:2. Den pårørende skal kunne sørge for at den enkeltes viktigste økonomiske behov blir ivaretatt. Disposisjonene som kan utføres skal være av sedvanlig og rutinemessig karakter, eksempelvis betaling av husleie, telefonregninger, forsikringer, utgifter til klær og helse– og hygieneartikler mv. I den grad personen har behov for representasjon i andre økonomiske anliggender, må det oppnevnes en god mann eller en forvalter. Den pårørende kan heller ikke representere personen overfor domstol eller annen myndighet, jf. 2:7.

Det er den pårørende som må ta stilling til om personen er i en slik tilstand at han eller hun åpenbart mangler evnen til å ta hånd om sine økonomiske anliggender. Det forslås derfor at det inn-føres et unntak i sekretesslagen (7:1) om at taushetsplikt ikke bør hindre at den pårørende får opplysninger som har betydning for å ta stilling til om en person har evnen til å ta hånd om sine økonomiske anliggender. Det er således ikke lagt opp til noen form for formell godkjenning før den pårørende kan ta i bruk representasjonsretten.

Hvem som skal være den pårørende som har kompetanse til å representere personen er angitt i følgende prioritetsrekkefølge; 1) ektefelle eller samboer, 2) barn, 3) barnebarn, 4) foreldre og 5) søsken, jf. 2:4. Pårørende på samme prioritetsnivå skal innbyrdes komme overens om hvem som skal representere den enkelte. En person som på grunn av bestående funksjonsnedsettelse er i en tilstand som beskrevet i 2:1 når han eller hun fyller 18 år, kan bare representeres av en god mann eller forvalter.

Den pårørende skal alltid handle ut i fra den enkeltes beste, jf. 2:10. Det skal tas hensyn til den enkeltes egne uttrykte eller formodete ønske. Den pårørende skal føre regnskap over sin forvaltning og holde den enkeltes midler atskilt fra andre midler han forvalter. På begjæring fra overformynderiet skal den pårørende gi opplysninger om utførte disposisjoner og regnskap over forvaltningen, jf. 2:12.

3.6.2.2 Utvalgets vurderinger

Utvalget har vurdert om det skal foreslås en tilsvarende ordning i Norge der pårørende gis formell kompetanse til å representere en nærstående når personen selv åpenbart mangler evnen til å ivareta sine anliggender.

Forslaget om lovfesting av framtidsfullmakter, jf. utkastet kap. 10, åpner for at pårørende kan gis kompetanse til å representere fullmaktsgiver innenfor rammen av fullmakten. En slik fullmakt trer i kraft når fullmaktsgiver selv ikke er i stand til å ivareta sine interesser. Framtidsfullmakten kan opprettes både på det økonomiske og på det personlige området. Framtidsfullmakten er undergitt visse kontrollmekanismer, se nærmere kap. 14. I tillegg åpnes det for i utk. § 10-14 at skriftlige fullmakter som er gitt en kredittinstitusjon eller en annen tredjeperson for å betale løpende utbetalinger beholder sin gyldighet også etter at framtidsfullmakten er trådt i kraft. Denne bestemmelsen antas å fange opp det meste av de praktiske tilfellene der pårørende disponerer på vegne av en annen person. Dette vil omfatte disponering av bankkonti for å dekke løpende utgifter.

Utvalget finner det betenkelig om pårørende uten samtykke fra vedkommende eller annen kontroll, skal kunne kreve taushetsbelagte opplysninger om vedkommende fra lege og lignende. Utvalget finner også at rettsikkerhetshensyn taler mot ytterligere adgang for pårørende til å representere en nærstående. Det kan være vanskelig å føre kontroll med at pårørende ikke misbruker en slik stilling. Hvis en person har tillit til sine pårørende og ønsker at de skal ivareta de aktuelle interessene når han eller hun selv ikke lenger kan ivareta dem uten innblanding fra det offentlige, er det etter lovforslaget adgang til å opprette en framtidsfullmakt. Hvis denne adgangen ikke benyttes, mener utvalget at det mest forsvarlige må være at personen får oppnevnt en verge til å representere seg, med de kontrollmekanismer som ligger i vergemålssystemet. Utvalgets oppfatning er at hensynet til den hjelpetrengendes rettsikkerhet må veie tyngst der dette er i motstrid med andre hensyn. Videre vil en ordning tilsvarende forslaget til den svenske utrederen kunne medføre en utvanning av framtidsfullmakten og vergemålsinstituttet.