7 Vergemål for voksne

7.1 Innledning - problemstillinger

Uvalget skal etter sitt mandat foreta en prinsipiell vurdering av umyndiggjøringsordningen i lys av de omlegginger som har vært foretatt i de andre nordiske land. Utvalget skal videre vurdere om umyndiggjøringsinstituttet skal avskaffes eller beholdes. Spørsmålene om dette skal ses i sammenheng med den utvikling av regelverket for psykisk utviklingshemmede som har funnet sted.

At en person blir umyndiggjort, innebærer at han eller hun mister sin rettslige handleevne - vedkommende kan ikke lenger inngå forpliktende avtaler eller pådra seg gjeld, med mindre det er særskilt hjemmel for det. Rettsstillingen blir således i det vesentlige den samme som for de umyndige mindreårige.

Som det fremgår av konklusjonen i 3.3.2, foreslår utvalget at en fremtidig lovgivning om vergemål for voksne ikke bygger på umyndiggjørelsesinstituttet i sin nåværende form, og at begrepet umyndiggjort ikke videreføres. Dette henger bl.a. sammen med at utvalget foreslår at det ved siden av adgang til fullt ut å frata en person den rettslige handleevne, blir åpnet adgang til å gjøre dette også på begrensede områder. Hertil kommer den utviklingen som har funnet sted i retning av å begrense vergemålet til hjelpevergeetablering, dvs. at den som settes under vergemål ikke derved blir fratatt sin rettslige handleevne.

Etter gjeldende rett er vilkårene for umyndiggjøring gitt i umyndiggjørelsesloven, se uml. § 1, mens vilkårene for å oppnevne hjelpeverge er gitt i vgml. § 90 a. Vilkårene er langt på vei de samme, men er gitt en noe ulik utforming, noe som dels henger sammen med at umyndiggjørelsesloven bygger på en noe foreldet terminologi. Utvalget foreslår at skillet mellom vilkårene for å bli satt under vergemål etter umyndiggjørelsesloven og vilkårene for vergemål uten fratakelse av handleevnen faller bort - grunnvilkårene for vergemål blir de samme uavhengig av om vedkommende som settes under vergemål blir fratatt den rettslige handleevne eller ikke, se utk. § 3-1. Om utviklingen av hjelpevergeordningen som alternativ til umyndiggjørelse, se 7.2.5.

Oppgaven blir etter dette å utforme de vilkår som skal stilles for at en person skal kunne settes under vergemål, se nærmere 7.7, hvor det også redegjøres for de ulikheter det er mellom utvalgets forslag og gjeldende rett etter uml. § 1 og vgml. § 90 a.

Den gjeldende vergemålsordningen er i særlig grad utformet for å ivareta en persons økonomiske forhold. Det er i dag ofte like viktig å ivareta personens behov for representasjon overfor den offentlige forvaltning. I mandatet fremgår det derfor at de nye reglene skal omfatte representasjon overfor det offentlige for å ivareta personens interesser, både økonomisk, i forhold til behovet for omsorgstjenester, og i forhold til andre typer offentlige tilbud og ytelser. I dette kan ligge både et økonomisk aspekt og et behov for bistand på det personlige området i spørsmål av ikke-økonomisk karakter, se nærmere 3.3.8.

7.2 Gjeldende rett

7.2.1 Innledning

Umyndiggjørelsesloven gir hjemmel til å sette under vergemål (umyndiggjøre) personer som ellers ville vært myndige. Etter vergemålsloven er det adgang til å oppnevne hjelpeverge for personer som forblir myndige. Ved umyndiggjøring fratas personen den rettslige handleevne, mens personen ved hjelpevergemål beholder den rettslige handleevne fullt ut. Umyndiggjørelsesloven inneholder dels vilkår for umyndiggjørelse, dels regler om behandlingen av saker om umyndiggjørelse. Umyndiggjøring skjer ved kjennelse av vergemålsretten, dvs. tingretten. Ved siden av de generelle regler i tvistemålsloven inneholder umyndiggjørelsesloven en lang rekke avvikende saksbehandlingsregler, som utvalget bare i liten grad foreslår å videreføre, se nærmere utk. kapittel 4.

7.2.2 Vilkår for å bli satt under vergemål (umyndiggjøring)

7.2.2.1 Umyndiggjørelsesloven § 1 nr. 1

Etter uml. § 1 nr. 1 kan personer som har fylt 18 år bli umyndiggjort

”naar de paa Grund af Aandssvaghed eller Sindsygdom eller, fordi de er forfaldne til Drukkenskab eller ødelæggende Brug af Morfin eller andre Beruselses- eller Bedøvelsesmidler, mangler Evnen til at drage Omsorg for sig eller sit Gods”.

Her oppstilles det flere kumulative vilkår. Vedkommende person må være fylt 18 år (se likevel nedenfor vedrørende uml. § 1 annet ledd). Videre må han eller hun enten være mentalt tilbakestående eller ha en psykisk lidelse, eller være avhengig av alkohol eller narkotika, og vedkommende må pga. den aktuelle tilstanden mangle evne til å ivareta seg selv eller sine eiendeler.

Kravet om at vedkommende må være 18 år, dvs. være myndig, har sammenheng med at det normalt ikke vil være grunn til å umyndiggjøre en person som ikke har nådd myndighetsalderen. De som er mindreårige er umyndige, og kan normalt heller ikke forplikte seg, og har allerede en verge som ivaretar deres økonomiske interesser. Det er likevel gitt en adgang til å umyndiggjøre personer som er fylt 16 år, dersom de generelle vilkår er tilstede, og det ”etter omstendighetene finnes nødvendig at vergemålet uavbrutt vedblir”, uml. § 1 annet ledd. Det kan tenkes at det i særlige tilfeller kan være behov for å hindre at myndighet inntrer, f.eks. hvor vedkommende har midler som det er fare for at han eller hun kan sette over styr etter oppnådd myndighetsalder, og før man får besluttet umyndiggjørelse. I kravet om at det må være ”nødvendig”, ligger at det må foreligge tungtveiende grunner for at kravet kan tas til følge.

For vurderingen av personens mentale tilstand, kreves det normalt uttalelse fra sakkyndig, jf. uml. § 7. Sakkyndig i en slik sak vil normalt være en psykiater. Det er i de fleste saker tilstrekkelig med uttalelse fra én sakkyndig. Vergemålsretten er ikke bundet av den sakkyndiges uttalelser, men da det er den sakkyndige som har de faglige forutsetningene for å bedømme vedkommendes tilstand, vil retten sjelden sette sitt skjønn over den sakkyndiges.

At den sakkyndige finner at vedkommende er i en slik tilstand som nevnt i § 1 nr. 1, betyr likevel ikke at retten må beslutte umyndiggjørelse. Vedkommendes tilstand må vurderes i forhold til de øvrige vilkår, og retten må dessuten utøve skjønn ved vurderingen av om umyndiggjørelse skal skje, særlig vil behovet for umyndiggjørelse i det konkrete tilfellet er sentralt. Ofte kan det være tilstrekkelig å oppnevne en hjelpeverge etter vgml. § 90 a, se 7.2.2.4.

Innholdet av begrepene ”Åndssvakhet” og ”Sindssygdom” må tolkes etter dagens forståelse og psykiatriske syn. Når det gjelder åndssvakhet, innfortolket domstolene tidlig intellektuell svekkelse på grunn av høy alder i begrepet, se bl.a. Rt. 1939 s. 191.

Åndssvakhet er en varig, og som oftest medfødt tilstand. Åndssvakhet kan også skyldes en hjerneskade ved fødselen, eller en senere skade, f.eks. som følge av en ulykke. Åndssvakhet affiserer hovedsakelig de intellektuelle funksjoner, i motsetning til sinnssykdom som i særlig grad går ut over følelses- eller viljelivet.

Med sinnssykdom, eller psykose, forstås gjerne en sterk sinnslidelse, som blant annet medfører en markert reduksjon av virkelighetssansen. Det skilles mellom en rekke typer sykdommer, av de mest utbredte er depressive psykoser og schizofreni. Det kreves ikke nødvendigvis at sykdommen skal være varig eller uhelbredelig, men det vil kunne velges andre løsninger, f. eks. oppnevnelse av hjelpeverge, dersom det dreier seg om en akutt og lite klarlagt tilstand.

Det annet alternativ i loven § 1 nr. 1, ”forfaldne til Drukkenskab eller ødelæggende Brug af Morfin eller andre Beruselses- eller Bedøvelsesmidler”, omfatter avhengighet både av alkohol og alle typer narkotiske stoffer. Kravet om ”forfallenhet” innebærer at vedkommende person må være fysisk eller psykisk avhengig av ett eller flere rusmidler. For bruk av morfin er det satt krav om at det må dreie seg om ”ødeleggende” bruk. Kravet ble satt for å vise at bruk av enkelte narkotiske stoffer aksepteres i visse sykdomssituasjoner, og at eventuell avhengighet som følge av dette, ikke uten videre berettiger umyndiggjørelse. Det er neppe noe krav om at ”ødeleggelsen” må være inntrådt, det må være tilstrekkelig at den fremstår som sannsynlig.

Det er videre et vilkår at personens tilstand eller situasjon ellers medfører at vedkommende ikke kan dra omsorg for seg eller sitt gods. Umyndiggjøring kan mao. ikke skje dersom vedkommende til tross for sine mangler, sin sinnstilstand eller sitt misbruk, kan ta hånd om seg selv og sine eiendeler. Det er heller ikke tilstrekkelig at vedkommende disponerer dårlig på andre områder. Videre er vilkåret at vedkommende ikke kan dra omsorg for seg eller sitt gods, ikke begge deler. En person kan altså umyndiggjøres hvis han eller hun ivaretar sin økonomi helt utmerket, men forsømmer forhold som gjelder sin person. Dersom det bare dreier seg om forsømmelse av personlige forhold, vil det i mange tilfeller være mest aktuelt å benytte et mindre inngripende virkemiddel enn umyndiggjørelse, f.eks. i medhold av lov om psykisk helsevern. I Borgarting lagmannsretts dom 9. desember 1997 ble vergemål for en 78 år gammel, sinnssyk kvinne opphevet. Hun var bosatt på institusjon gjennom tvangsvedtak etter lov om psykisk helsevern. Umyndiggjørelse ble derfor ikke ansett nødvendig av hensyn til hennes manglende evne til å ta vare på seg selv. Hun ble ansett å ha tilstrekkelig evne til å ta vare på sin formue, under forutsetning av at det ble oppnevnt hjelpeverge for henne.

Alternativet manglende evne til å dra omsorg for seg selv, er i praksis anvendt i kombinasjon med manglende evne til å dra omsorg for sin økonomi. Som eksempel på dette kan nevnes de kjennelser som er nevnt i 7.2.7.

Med ”gods” menes både formue og inntekt. At en person bruker hele sin inntekt til rusmidler, men likevel har tilstrekkelig midler til å klare seg, kan gi grunn til umyndiggjørelse, hvis vilkårene ellers er til stede.

Hensynet til vedkommendes familie er ikke nevnt i loven, i motsetning til bestemmelsen i § 1 nr. 3. Det er likevel antatt at også hensynet til pårørende kan begrunne umyndiggjørelse, men her vises det særlig forsiktighet med å umyndiggjøre når dette ikke i første omgang er begrunnet i hva vedkommende selv er best tjent med, jf. Bratholm s. 25. I Borgarting lagmannsretts dom 9. februar 1996 ble en mann umyndiggjort etter uml. § 1 nr. 1. Lagmannsretten tok her også hensyn til hustruen som var blitt skadelidende fordi ektemannen var ute av stand til å handle økonomisk forsvarlig. Her heter det at: ”Også hensynet til hustruen tilsier umyndiggjøring. Ektefellene har felleseie. Den felles økonomi tåler ikke ytterligere belastninger.”

Det må være årsakssammenheng mellom vedkommendes tilstand, eller rusmisbruk, og hans eller hennes manglende evne til å ta vare på seg selv eller sitt gods, for at umyndiggjørelse kan skje.

7.2.2.2 Umyndiggjørelsesloven § 1 nr. 2

Etter uml. § 1 nr. 2, kan umyndiggjørelse finne sted når vedkommende

”på Grund af Blindhed, manglende Taleevne eller anden legemlig Mangel eller Skrøbelighed mangler Evnen til at drage Omsorg for sig eller sit Gods...”.

I tillegg kreves det at

”…de selv samtykker i Vergemaalet, eller dette maa ansees nødvendigt for at beskytte dem mod paaviselig Fare for egennyttig Efterstrebelser fra andres Side”.

Det er således i tillegg til fysisk mangel ett av to alternative vilkår som må være oppfylt. For det første kan vedkommende selv samtykke i umyndiggjørelsen. Det vil da selvsagt kreves et gyldig samtykke, og det må antas at det pga. sakens karakter stilles strenge krav i så henseende. Dersom samtykket trekkes tilbake, må retten, dersom saken bringes inn på nytt, oppheve umyndiggjørelsen.

Dersom det ikke foreligger samtykke, kan umyndiggjørelse finne sted hvor det er påviselig fare for at vedkommende skal bli utnyttet. Det må kreves at det foreligger mer enn en løs frykt for at utnyttelse skal finne sted. Det kreves imidlertid neppe at faren truer fra en bestemt person, det må være nok at faren sannsynliggjøres, jf. RG 1966 s. 252.

Hensynet bak bestemmelsen er å beskytte vedkommende selv, og umyndiggjøring etter dette alternativet kan bare skje for å beskytte den det gjelder, ikke dennes nærmeste. Dette står i motsetning til regelen i § 1 nr. 1, som ikke har en slik begrensning. Videre følger det av vilkåret om at umyndiggjørelse må være ”nødvendig”, at umyndiggjørelse ikke kan finne sted hvis den samme beskyttelse kan oppnås med mindre inngripende virkemidler.

7.2.2.3 Umyndiggjørelsesloven § 1 nr. 3

Etter uml. § 1 nr. 3 kan en person umyndiggjøres som ved

”Drik, Spil eller Udsvævelser eller iøvrigt ved aabenbart uvittig Adfærd forøder eller spilder sit Gods, saa at Trang opstaar for dem eller deres Familie eller maa forudsees at ville inntræde, om de ei sættes under Værgemaal.”

Det oppstilles også her kumulative vilkår for umyndiggjørelse. Det kreves for det første at det foreligger drikk, spill, utsvevelser eller annen åpenbar uvittig, dvs. uforstandig, atferd. Det vil ofte være enighet om hva som er åpenbart uforstandig atferd, men det kan likevel tenkes grensetilfeller, se f.eks. Rt. 1923 II s. 344. I den saken ble en kvinne umyndiggjort fordi hun gjennom årene hadde ligget så å si i stadig kamp med sin ektemann for å verne sitt særeie mot å bli inndratt i hans spekulative forretningsaffærer. Kvinnen maktet ikke å stå imot mannens overtalelser og press, og hadde gjentatte ganger stilt sikkerhet for mannens gjeld, med den følge at hun ikke lenger hadde disponible midler til rådighet samtidig som hennes mann var slått konkurs. Begge hadde bodd omtrent gratis hos en av sine døtre, som selv ikke hadde noen formue, det siste halvåret. Dette ble karakterisert som ”aabenabart uvittig adfærd” som utsatte kvinnen selv og hennes barn for å komme i ”Trang”.

Dersom det er aktverdige motiver som har begrunnet vedkommendes disposisjoner, kreves det meget før disposisjonene kan anses som ”uvittige”. Det er ikke umyndiggjøringsgrunn å gi bort det meste man eier til bestemte, gode formål. - At det i bestemmelsen i § 1 nr. 1 nevnes bruk av narkotika i tillegg til alkohol, mens det i nr. 3 kun er nevnt alkohol, ”drik”, har ingen praktisk betydning. Tilføyelsen ”iøvrigt ved aabenbart uvittig Adfærd”, vil fange opp andre former for misbruk, dersom misbruket er klart nok.

Det kreves videre at det som følge av handlemåten oppstår eller må forutses å oppstå ”Trang”, dvs nød, for vedkommende selv eller for dennes familie. Det er her ikke nok at det er en viss fare for at en slik situasjon vil oppstå, med mindre faren må anses som overhengende. Da umyndiggjørelses­loven ble vedtatt, var det sosiale sikkerhetsnett svært dårlig utbygget i forhold til det som er dagens situasjon. Det kan derfor stilles spørsmålstegn ved om trygder og sosiale ytelser som kan tilstås vedkommende selv, eller familien, kan medføre at umyndiggjørelse ikke vil bli foretatt på grunn av at vilkåret om ”Trang” da ikke vil være oppfylt. Spørsmålet er ikke vurdert i rettspraksis. Loven må trolig forstås slik at dersom vedkommende ikke lenger kan forsørge seg selv ved egne midler, eller kan oppfylle sine forsørgelsesplikter, er vilkåret oppfylt. Dersom vedkommende har pensjon eller andre løpende ytelser som gjør at han uansett ikke vil lide nød, foreligger det derimot ikke trang, jf. Rt. 1903 s. 700. Begrepet ”Trang” må i utgangspunktet fortolkes på bakgrunn av dagens økonomiske standard, men man må også i noen grad se hen til den standard vedkommende selv og hans eller hennes familie er vant til.

7.2.2.4 Vurderingen av om umyndiggjøring bør finne sted

Etter uml. § 1 ”kan” en person settes under vergemål dersom vilkårene i enten § 1 nr. 1, 2 eller 3 er oppfylt. Hvis et av de tre alternativene er oppfylt, må det foretas en konkret vurdering av om det er tilstrekkelig å oppnevne hjelpeverge, eller om man må gå veien om umyndiggjørelse, hvis det overhodet anses påkrevet å sette vedkommende under vergemål.

I Rt. 1982 s. 1776 ble det presisert at selv om vilkårene etter uml. § 1 nr 1 var oppfylt ”må man imidlertid foreta en vurdering av om man bør gå til det skritt å sette vedkommende under vergemål”. Førstvoterende uttaler avslutningsvis at: ”Når vilkårene for å etablere vergemål foreligger, er det en oppgave for overformynderiet å avgjøre om man i det konkrete tilfellet kan nøye seg med å oppnevne hjelpeverge”. Det betyr at domstolen må frifinne i sak om umyndiggjøring dersom mindre vidtgående løsninger er tilstrekkelig til å ivareta personens behov.

I denne saken var spørsmålet om det var behov for umyndiggjøring i det konkrete tilfellet; de medisinske krav var oppfylt. En eldre kvinne satt i uskiftet bo med en sønn og to mindreårige barnebarn. Ved vurderingen av behovet ble det lagt vekt på at kvinnen hadde en ikke ubetydelig formue. Formuen var på ca. kr. 600 000, med aksjer og bankinnskudd på ca. kr. 115 000, samt en selveierleilighet. Førstvoterende uttalte at det ”ligger etter min oppfatning nær å si at forvaltningen bør finne sted etter de regler for umyndiges midler som finnes i vergemålsloven”. Førstvoterendes uttalelse må sees i lys av at den ble avgitt før hjelpevergeordningen ble utvidet i 1990 og hvor det ble åpnet for å kunne inndra en hjelpevergetrengendes midler til forvaltning, jf. vgml. § 90 d.

Ved behovsvurderingen ble det tillagt vesentlig vekt at kvinnen satt i uskiftet bo og at det forelå en potensiell interessekonflikt mellom sønnen og barnebarna. Det heter i dommen at ”domstolene ikke kan foreta en konkret vurdering av om det i det enkelte tilfelle er noen fare for at boet vil forringes til skade for umyndige arvinger eller gjenlevende ektefelle”. Konsekvensen av en umyndiggjøring i dette tilfellet ville være at boet skulle skiftes etter arveloven § 23.

Høyesterett kom til at vilkårene for umyndiggjøring var til stede. Se nærmere om denne dommen i 7.7.4.

7.2.3 Umyndiggjøring i praksis

Umyndiggjøringsinstituttet er i dag ikke særlig anvendt i praksis. Hjelpevergeordningen slik den ble utformet i 1990 har vist seg å fange opp det store flertall av tilfelle hvor det er behov for vergemål.

Det foreligger ingen statistiske data om omfanget av umyndiggjørelsen før og nå.

Skattedirektoratet har opplyst overfor utvalget at det pr. 8. januar 2004 var 537 personer som på landsbasis var registrert som umyndiggjorte i Det sentrale folkeregisteret. Utvalget har sendt en forespørsel til alle tingrettene og lagmannsrettene om antallet saker om umyndiggjøring som ble behandlet i 1. halvår 2002. Tre av lagmannsrettene har svart på henvendelsen. Agder lagmannsrett behandlet i denne perioden to saker, Eidsivating lagmannsrett hadde én sak, mens Borgarting lagmannsrett ikke behandlet noen slike saker. Fra tingrettene ble det bare gitt 18 tilbakemeldinger 1 , og disse behandlet til sammen fire saker om umyndiggjøring i 1. halvår 2002 (tre i Tønsberg vergemålsrett og en i Sand vergemålsrett). Horten tingrett opplyste å ha avsagt en kjennelse om umyndiggjøring i 2001, mens Sunnfjord ikke har hatt noen slike saker siden ca. 1980. Oslo tingrett har opplyst at den behandler 12-14 saker om umyndiggjøring pr. år.

Det er rettet en forespørsel til tingrettene i Tromsø, Trondheim, Stavanger, Bergen, Kristiansand, Drammen og Hedemarken om rutiner ved behandlingen av saker om umyndiggjøring. Av svarene 2 fremgår det at det har vært svært få saker om umyndiggjøring de senere år. I Stavanger har det eksempelvis bare vært tre saker i perioden 1990 t.o.m. 2002. Til sammenligning kan nevnes at det ved Nedenes sorenskriverembete i perioden 1966-1969 ble avsagt 16 kjennelser om umyndiggjøring, se Bratholm s. 59. Den danske Bet. s. 69 flg. har utførlige tall for umyndiggjøringer i Danmark. Det kan nevnes at det i perioden 1989-91 var ca. 650 pr. år, og at antallet umyndiggjorte i 1990 var 3264. I Bet. på s. 83 opplyses det at det i Norge i 1988 var 6000 personer som var umyndiggjort. Tallet på umyndiggjorte i Norge har således blitt redusert med over 90% på 14 år.

7.2.4 Vilkår for å bli satt under hjelpevergemål – vgml. § 90 a

I vgml. § 90 a oppstilles de nærmere vilkår for oppnevnelse av hjelpeverge. Etter første ledd kan:

”en myndig person som på grunn av sinnslidelse, andre psykiske forstyrrelser, senil demens, psykisk utviklingshemming eller legemlig funksjonshemming, ikke kan ivareta sine anliggender, ved behov få oppnevnt hjelpeverge.”

Det kreves for det første at det foreligger en av de nevnte, medisinske tilstander hos den hjelpetrengende. Senil demens vil også omfattes av ”psykiske forstyrrelser”, men på grunn av at senil demens er et praktisk oppnevningsgrunnlag, er det nevnt særskilt. De medisinske kriteriene vil etter omstendighetene kunne omfatte tilstander som følge av alvorlig rusmisbruk, både alkohol- og narkotikamisbruk. Kriteriene må tolkes på bakgrunn av det rådende medisinske og psykiatriske syn til enhver tid. Også de lettere former for psykisk utviklingshemming omfattes av bestemmelsen. Grensen nedad skaper trolig ikke særlige problemer i praksis, da det etter bestemmelsen kreves at vedkommende pga. tilstanden ikke kan ivareta sine anliggender.

Etter § 90 a annet ledd nr. 2 må det foreligge tilfredsstillende legeerklæring om at de vilkår som stilles i første ledd er oppfylt. I kravet om ”tilfredsstillende legeerklæring” må i alminnelighet ligge at legeerklæringen bare kan utferdiges på grunnlag av en personlig undersøkelse. Det er ikke foretatt noen lovbestemt avgrensning av hvilke leger som skal kunne gi legeerklæring (oppnevnt lege, institusjonslege, behandlende lege e. l.). Om det er behov for tilleggsdokumentasjon fra andre som har god kjennskap til klientens sosiale funksjonsevne, må vurderes konkret i det enkelte tilfelle.

Etter § 90 a annet ledd nr. 3 skal det innhentes samtykke fra den som skal ha oppnevnt hjelpeverge med mindre det går fram av legeerklæring at innhenting av samtykke er umulig eller av særlige grunner utilrådelig.

Den opprinnelige § 90 a, som ble vedtatt i 1934, lød slik:

”Før opnevnelse finner sted, skal den sykes samtykke innhentes, når dette er mulig og ikke av særlige grunner er utilrådelig”.

I forarbeidene til denne bestemmelsen, Ot.prp. nr. 36 (1934), og Innst. O. XII. ( 1934), er det ikke sagt noe nærmere om hvordan kravet til samtykke skal forstås. I forarbeidene til den nåværende § 90 a (Ot.prp. nr. 45 (1989-90) s. 41) fremgår det at kravet om samtykke i § 90 a svarer til den form den ble vedtatt i 1934. Det er videre presisert at det må fremgå av legeerklæring dersom innhenting av samtykke er umulig eller av særlige grunner utilrådelig.

Innhenting av samtykke vil være ”umulig” hvis den det gjelder ikke har evnen til å kunne samtykke, f.eks. fordi vedkommende er sterkt rammet av demens eller annen svekkelse. Alternativet ”av særlige grunner utilrådelig” er etter det utvalget er kjent med lite anvendt i praksis.

Det kreves videre at det må foreligge et behov for hjelpeverge. Behovet må vurderes konkret i det enkelte tilfellet, og det er gitt liten generell veiledning vedrørende hva som ligger i kravet. I en uttalelse til Helsedirektoratet i 1988 uttalte Justisdepartementet at man forholdsvis raskt vil måtte si at det foreligger et behov hvor den hjelpetrengende har formue av en viss størrelse, antydningsvis kr 50-100 000, jf. Ot.prp. nr. 45 (1989-90) s. 21. Videre kan det være behov for hjelpeverge for personer som har gjeldsbyrde, og det kan være behov for bistand i forhold til det offentlige hjelpeapparat, i forbindelse med enkeltstående transaksjoner som f.eks. boligsalg, eller ved skifteoppgjør.

7.2.5 Hjelpevergemål i praksis

Det foreligger ingen oversikt over hvor mange personer som i Norge har hjelpeverge etter vgml. § 90 a. I forbindelse med utvalgets arbeid har Justisdepartementet sendt en forespørsel til alle overformynderiene om hvor mange personer som pr. 1. januar 2003 har oppnevnt hjelpeverge. Det er mottatt tilbakemeldinger fra 183 kommuner, dvs. fra ca. 42 %.

Av disse svarene fremgår det at 12 604 personer har hjelpeverge etter § 90 a. Hvis man kan legge til grunn at dette er representativt for hele landet (noe som kan være tvilsomt), kan det antyde at det er ca. 30 000 voksne personer som på landsbasis har hjelpeverge etter § 90 a.

Ut fra de tilbakemeldingene som er gitt, har det vært en gradvis økning i antall hjelpevergeoppnevnelser etter § 90 a de siste 5 årene. Sammenholdt med tallene for antallet umyndiggjorte, viser dette at det er hjelpevergeordningen som i dag er fullstendig dominerende.

7.2.6 Hjelpeverge etter sosialtjenesteloven kapittel 4A

Det er videre opplyst i svarene fra de 183 kommunene som er nevnt ovenfor at det 1. januar 2003 var 308 personer som har fått oppnevnt hjelpeverge etter sosialtjenesteloven kapittel 6A. Kapitlet ble 1. januar 2004 avløst av sosialtjenesteloven kapittel 4A. Ut fra disse opplysningene kan det anslås at ca. 700 personer på landsbasis har hjelpeverge etter dette kapitlet i sosialtjenesteloven.

Kapitlet gjelder bl.a. bruk av makt overfor psykisk utviklingshemmede. Etter § 4A-3 tredje ledd skal det oppnevnes hjelpeverge etter vgml. § 90 a dersom kommunen anser det aktuelt å fatte vedtak om tvang eller makt og personen det gjelder ikke allerede har oppnevnt verge eller hjelpeverge. Oppnevnelse av hjelpeverge etter denne bestemmelsen krever ikke at vilkårene ellers for oppnevnelse av hjelpeverge er tilstede, herunder heller ikke kravet til samtykke.

Om hjelpevergens kompetanse i forbindelse med tvangsvedtak etter sosialtjenesteloven kapittel 4A, se 3.2.2.4.

7.2.7 Særlig om behovet for vergemål og hjelpevergemål på det personlige området

Når det gjelder personlige forhold, fremgår det av vgml. § 39 annet ledd, at dersom en umyndiggjort mangler evnen til å dra omsorg for seg selv, har vergen ansvar for dette. Bestemmelsen supplerer hovedregelen i vgml. § 38 om at vergen handler på den umyndiges vegne i formuessaker. En umyndiggjørelse reduserer således ikke den umyndiggjortes rådighet over personlige forhold i den utstrekning de selv kan ordne disse på en forsvarlig måte, jf. Rikheim s. 63.

Vergen må løpende vurdere om det er behov for å gripe inn og ivareta hans eller hennes rettigheter i personlige forhold etter vgml. § 39. Dette vil særlig være tilfellet hvis det er svikt på det personlige området som er grunnlaget for umyndiggjøringen, jf. uml. § 1 nr. 1.

Som eksempel på svikt på både det personlige og økonomiske området som grunnlag for umyndiggjøring, kan nevnes Borgarting lagmannsretts kjennelse av 29. mai 1997. Her ble en 60 år gammel kvinne umyndiggjort fordi hun manglet evnen til å dra omsorg for seg og sitt gods. Bakgrunnen var at hun to ganger måtte fravike sin bolig, og da spørsmålet om umyndiggjøring kom opp, bodde hun i en bil på en bensinstasjon. Hun nektet å ta imot avkastning på en eiendom hun eide, og hun ønsket ikke å motta noen form for trygdeytelser. I en kjennelse fra Borgarting lagmannsrett av 19. februar 1999 ble en 40 år gammel psykisk utviklingshemmet mann umyndiggjort; så vel hensynet til mannens økonomi som hans personlige forhold ellers talte for en umyndiggjøring av ham. Når det gjaldt det personlige forholdet, uttalte lagmannsretten at ”et vergemål innebærer at det vil kunne treffes beslutninger vedrørende A"s personlige forhold som en hjelpeverge ikke vil kunne treffe, jf. vergemålsloven § 39 annet ledd jf. § 90 c”. Det ble lagt vekt på at mannen ved flere anledninger hadde motsatt seg tjenester fra kommunens sosialtjenest, som det hadde vært aktuelt å yte ham, og som var nødvendige for hans velbefinnende.

Hjelpevergens mandat skal vurderes konkret etter vgml. § 90 a. Etter det utvalget kjenner til er det lagt til grunn i praksis at hjelpevergen etter en konkret vurdering av den enkelte hjelpevergetrengendes behov kan gis mandat til å ivareta forhold som omfattes av vgml. § 39 annet ledd. Spørsmålet om forståelsen av vgml. § 90 c er for øvrig nærmere diskutert i 10.5.

Utvalget finner det klart at adgangen til å opprette vergemål på det personlige området bør videreføres, jf. utk. § 3-2.

Ved siden av denne generelle problemstilling av betydning for de personlige spørsmål, er en rekke av dem regulert av særlovgivningen, se 3.2.2.

Vergens oppgaver på det personlige området er nærmere drøftet i kapittel 10. Spørsmålet om vergemål og tvang er drøftet i 7.5.5.3.

7.3 Nordisk rett

7.3.1 Danmark

7.3.1.1 Vergemål etter den danske vergemålsloven § 5

Rettsgrunnlaget for vergemål er gitt i loven § 5 første ledd, som lyder slik:

”Stk. 1. Der kan iværksættes værgemål for den, der på grund af sindssygdom, herunder svær demens, eller hæmmet psykisk udvikling eller annen form for alvorligt svækket helbred er ude af stand til at varetage sine anliggender, hvis der er behov for det.

Stk. 2. Der kan iværksættes værgemål for den, der på grund af sygdom eller stærkt svækket tilstand er uegnet til at varetage sine økonomiske anliggender, og som selv anmoder her­om, hvis det er behov for det i stedet for samværgemål efter § 7.

Stk. 3. Værgemålet kan begrænses til at angå økonomiske forhold, herunder bestemte aktiver eller anliggender.

Stk. 4. For så vidt ikke andet særlig er bestemt, handler værgen på den pågældendes vegne i anliggender, der er omfattet af værgemålet.

Stk. 5. Personer, der er under værgemål efter denne bestemmelsen, er myndige, med mindre de tillige er frataget handleevnen efter § 6.”

Vergemål etter § 5 omfatter i utgangspunktet både økonomiske og personlige forhold, men det kan begrenses til ett av dem. Dette tilsvarer den tidligere ordningen i dansk rett. Forskjellen fra eldre rett er nå at vergemålet etter § 5 kan begrenses til de personlige forhold. Videre kan vergemålet begrenses til bestemte aktiva, eller til bestemte disposisjoner, f.eks. forvaltning av eiendom, forvaltning av pensjonsutbetaling, eller til rettslig representasjon i en konkret sak. Vergemålet kan også begrenses til å gjelde bestemte personlige forhold, f.eks. en beslutning om å flytte den hjelpetrengende til institusjon. Ved vergemål etter § 5 er vergen lovlig stedfortreder for den som er satt under vergemål, og kan treffe beslutninger på dennes vegne, når det er behov for det. Vergemålet medfører imidlertid ikke at den hjelpetrengende fratas sin mulighet til selv å treffe beslutninger på de områder som omfattes av vergemålet, idet vedkommende fortsatt er myndig. En beslutning om § 5-vergemål blir derfor ikke tinglyst.

Det er et vilkår for å iverksette vergemål etter § 5 første ledd at vedkommende er ute av stand til å ivareta sine anliggender. Ved vurderingen av vedkommendes evne, må det ses hen til hvilke beslutninger som kreves av vedkommende, om det dreier seg om en større formue, kompliserte forhold osv. Det er ikke nødvendig at personen helt mangler evne til å ivareta sine anliggender, men det kreves et betydelig avvik i forhold til det normale.

Det kreves dessuten at visse medisinske kriterier er oppfylt. Begrunnelsen for dette er hensynet til rettssikkerhet og likebehandling. Ordningen er således begrenset til å omfatte personer med bestemte sykdommer og svekkelser; sinnssykdom, alvorlig demens, psykisk utviklingshemming og annen form for alvorlig svekket helbred. De tidligere alternativene i myndighedsloven § 2 nr. 2 og 3 om ”ødselhet og annen uforsvarlig atferd”, samt ”drikkfeldighet eller lignende last”, er ikke tatt med i den nye loven. Dette ble begrunnet med at disse tidligere umyndiggjørelsesgrunnene sjelden ble benyttet i praksis, samt at alvorlig alkohol- eller narkotikamisbruk, i enkelte tilfeller kunne medføre lidelser som vil falle inn under de nevnte medisinske kriterier.

Det følger videre av § 5 første ledd at det må være behov for vergemålet. Behovet skal vurderes konkret i det enkelte tilfelle. Begrunnelsen er at det vil være for vidtrekkende å iverksette vergemål i ethvert tilfelle der de rettslige og medisinske kriterier er oppfylt. Det var i følge det danske vergemålsutvalg grunn til å anta at det finnes en rekke voksne personer som oppfyller de øvrige kriterier, uten at det blir oppnevnt verge for dem. Dette kan skyldes at pårørende, institusjonspersonale eller andre, i praksis ordner de problemer som måtte oppstå, på en uformell måte. Dette kan sies å være et rettssikkerhetsmessig problem, idet man ikke kan være sikker på at disse personene alltid handlet med tanke på den hjelpetrengendes beste, jf. Bet. s. 133-134. I tillegg vil slike hjelpere ikke nødvendigvis være bundet av rettslige krav, f.eks. til taushetsplikt. Løsningen ble etter dette at det i større grad enn tidligere skal oppnevnes verge i de tilfeller det skal tas stilling til vesentlige spørsmål, særlig dersom den hjelpetrengende ikke har på­rørende eller andre nærstående å støtte seg til. Konkret er det i utvalgets innstilling, se Bet. s. 135-136, uttalt at det ikke bør iverksettes økonomisk vergemål bare med tanke på formuesforvaltning, dersom den hjelpetrengende har midler under Dkr. 50 - 75 000. Formuens sammensetning kommer imidlertid også inn, samt at det vil ha betydning hvorvidt det skal foretas rettslige disposisjoner som krever en underskriftsberettiget person. Dessuten kan det i enkelte tilfeller være behov for å frata den hjelpetrengende dennes rettslige handleevne også ved mindre formuer, og da må det iverksettes vergemål etter § 5 først.

Ved behovsvurderingen skal det ses hen til at den danske sosiallovgivning har regler om iverksettelse av administrasjon av vanlige inntekter, adgang til frivillige administrasjonsordninger, ad­gang til utstedelse av generalfullmakt, og at disse ordninger i en viss utstrekning kan være alternativer til vergemål. Det vises f.eks. til den danske lov om social pension § 36.

Etter § 5 annet ledd kan det opprettes vergemål for den som på grunn av sykdom eller sterkt svekket tilstand er uegnet til å ivareta sine økonomiske anliggender og som selv anmoder om vergemål hvis det er behov for det i stedet for samvergemål etter § 7. En vesentlig forskjell mellom vergemål etter § 5 annet ledd og samvergemål er at ved samvergemål kommer ikke de særlige formuesregler og tilsynsordninger til anvendelse, jf. 7.3.1.3. Bestemmelsen gir ikke personen et rettskrav på å få verge. Statsamtet skal foreta en selvstendig vurdering av om betingelsene i § 5 annet ledd er oppfylt, dvs. om manglende evne til ivaretakelse er oppfylt og om det er behov for vergemål, jf. Bet. s. 130-131.

Som nevnt ovenfor innebærer ikke vergemål etter § 5 at den som settes under vergemål mister sin rettslige handleevne. Dette kan innebære en fare for kolliderende rettshandlinger. Det ble imidlertid i den danske innstillingen antatt at faren ikke var spesielt stor, da de som blir satt under vergemål i de fleste tilfeller er så passive at det ikke er særlig fare for at de inngår avtaler av økonomisk karakter, jf. Bet. s. 246-247.

Vergemål som omfatter personlige forhold, medfører ikke inngrep i vedkommendes selvbestemmelsesrett og handlefrihet. Vergemålet medfører en rett for vergen til å representere den som er under vergemål i viktige forhold av personlig karakter, ved å treffe beslutninger som vedkommende selv ikke er i stand til å ta stilling til. Eksempel på slike beslutninger kan være søknad om institusjonsplass, kontakt med sosiale myndigheter for å få sosiale ytelser, klage på forvaltningsvedtak m.v. Utenfor rammen av vergens oppgaver faller bl.a. spørsmål knyttet til den daglige omsorg for personer som bor på institusjon. En verge som er oppnevnt for å ivareta personlige forhold skal ta hånd om rettslige spørsmål, og skal ikke fungere som en omsorgsperson, eller støttekontakt. Vergen får ikke rett til å beslutte at vedkommende skal innlegges på institusjon ved tvang. Av forhold som ikke er fullt ut avklart, er i hvilken utstrekning vergen kan medvirke til å treffe beslutninger om legebehandling o.l. Dette må ifølge den danske proposisjonen løses i annen lovgivning enn vergemålslovgivningen.

7.3.1.2 Fratakelse av handleevnen – den danske vergemålsloven § 6

Vergemål etter loven § 5, kan suppleres med å frata den det gjelder den rettslige handleevnen etter § 6:

”I forbindelse med værgemål efter § 5, der omfatter økonomiske forhold, kan den retlige handleevne fratages, hvis dette er nødvendigt for at hindre, at den pågældende udsetter sin formue, indkomst eller andre økonomiske interesser for fare for at forringes væsentligt, eller for at hindre økonomisk udnyttelse. Fratagelse af den retlige handleevnen kan ikke begrænses til at angå bestemte aktiver eller anliggender.

Stk. 2. Den, der er frataget handleevnen, er umyndig og kan ikke selv forpligte sig ved retshandler eller råde over sin formue, med mindre andet er bestemt.

Stk. 3. Afgørelse om fratagelse af handleevnen tinglyses, jf. tinglysningsloven § 48.”

Et behov for å frata en person den rettslige handleevne vil særlig foreligge hvor vedkommende til tross for, eller pga. sitt handikap, er så aktiv at det er nødvendig for å hindre egne disposisjoner, eller hvor det kan være fare for at vedkommende blir utnyttet økonomisk av personer rundt seg. Behovet kan også oppstå hvor det er fare for kolliderende rettshandlinger. Å gå til det skritt å frata en person handleevnen, skal etter uttalelsene i den danske lovens forarbeider, se Bet. s. 117, primært gjøres for å beskytte vedkommende person selv, og i mindre grad av hensyn til vedkommendes omgivelser. Hensynet til omverdenen er imidlertid begrunnelsen for at det ikke er mulig å begrense vergemål etter § 6 til kun å omfatte enkelte økonomiske forhold eller deler av formuen til den det gjelder, jf. 1247 Bet. s. 146.

En personer som fratas handleevnen er etter annet ledd ”umyndig”, § 6 annet ledd.

Under arbeidet med den danske vergemålsloven foreslo et flertall i utvalget å oppheve regelen i dagjeldende rett om adgangen til å frata en person handleevnen i personlige forhold. Dette ble også vedtatt. En slik mulighet ville f.eks. være aktuell hvor en person som er under personlig vergemål etter § 5, verbalt eller på annen måte, gir uttrykk for motstand mot en endring i vedrørendes personlige forhold, eksempelvis å flytte vedkommende til en institusjon. Det ble altså ikke flertall i det danske lovutvalget for en slik regel. Begrunnelsen for dette var først og fremst at å frata noen rådighet i personlige forhold, er et helt annet spørsmål enn å frata noen rådighet i økonomiske forhold. Det ble bl.a. vist til at en regel om rådighetsfratakelse i personlige forhold, i motsetning til ved økonomiske forhold, ikke vil ha noen lovregulerende rettsvirkning i forhold til medkontrahenter, jf. Bet. s. 120. I denne sammenheng ble det uttalt at når det gjelder personlige forhold, vil det å frata ham eller henne den rettslige handleevne, kunne gi vergen en fullmakt overfor myndighetene til å anmode om bistand til å tvinge vergens beslutninger gjennom, men vil utover det ikke ha noen rettslig virkning. Dessuten viste flertallet i utvalget til at en slik regel ville stride mot regler på andre rettsområder, hvor også inkapable personer er tillagt selvbestemmelses- og rådighetsrett, så langt deres evner rekker. Det ble også vist til at rettssikkerhetsmessige betraktninger talte mot å innføre en regel om at vergen kunne foreta avgjørelser i personlige forhold, som den som er under vergemål motsetter seg. Videre ble det vist til at en beslutning fra verge om anvendelse av tvang eller andre fysiske inngrep, trolig vil stride mot EMK artikkel 5, jf. Bet. 1247 s. 120.

7.3.1.3 Samvergemål - den danske vergemålsloven § 7

I § 7 åpnes det for samvergemål. Bestemmelsen lyder slik:

”Der kan iværksættes samværgemål for den, der på grund af uerfarenhed, svækket helbred eller anden lignende tilstand har behov for hjælp til at administrere sin formue, eller varetage andre økonomiske anliggender, og som selv anmoder herom.

Stk. 2. Samværgemålet kan begrænses til at angå bestemte aktiver eller anliggender.

Stk. 3. Samværgen og den pågældende handler i forening i anliggender, der er omfattet af værgemålet.

Stk. 4. Personer, der er under værgemål efter denne bestemmelse, er myndige.

Stk. 5. Reglene i § 25, stk. 2, 2. og 3. pkt., §§ 26-30, stk. 1, 2.pkt., og stk. 2, og §§ 33-45 gælder ikke ved samværgemål.”

Bestemmelsen er en videreføring av det tidligere ”lavværgemål”. Forut for den danske lovrevisjonen, var det opp mot 1 000 personer som var under lavvergemål, jf. Bet. 1247 s. 123. Lavvergemål ble antatt å være et alternativ som vedkommende og de pårørende velger for å unngå umyndiggjørelse. Man ønsket å bevare grunntrekkene i den gjeldende ordningen, men endret terminologien til samvergemål, Bet. 1247 s. 123.

Ved samvergemål skal den som er under samvergemål og vergen disponere i fellesskap. Hovedvilkåret for å iverksette denne typen vergemål, er at den som har hjelpebehovet selv anmoder om det, og at vedkommende har den nødvendige forståelse av hva ordningen innebærer. Det er ikke noe egentlig medisinsk kriterium som må være oppfylt for å iverksette samvergemål, samtykkekravet suppleres bare med et generelt krav om at behovet for hjelp skal skyldes uerfarenhet, svekket helbred eller annen lignende tilstand. Samvergemål er begrenset til økonomiske anliggender. Vedrørende behovsvurderingen er det den samme som ved opprettelse av vergemål etter § 5. Det vises til det som er sagt om dette ovenfor. Samvergemål medfører ikke at den hjelpetrengende mister sin rettslige handleevne, og han eller hun kan derfor fortsette å disponere alene. Annet ledd i § 7 innebærer derfor ikke at den som er under vergemål ikke kan disponere alene. Samvergemål skal ikke tinglyses, fordi det ikke begrenser handleevnen, jf. Bet. 1247 s. 122-123.

Alternativet samværgemål ble beholdt fordi man fant det rimelig å bevare grunntrekkene i lavvergemålet. Dette selv om utvalget visste ”meget lidt om” hvordan det virket i praksis, Bet. s. 123 flg., og heller ikke om ordningen virket tilfredsstillende. Det ble erkjent at vergen kunne få en dominerende stilling, og at det kunne ligge en fare i at formuen ikke ble underlagt noen form for kontroll. Ved at vergen ikke kunne handle på egen hånd, ble disse betenkelighetene imidlertid svekket. En kontroll lå også i overformynderiets vurdering av om den som ønsket vergemål hadde forståelse av hva ordningen innebar. Hvor tilstanden til den som er under samvergemål forverres, kan vedkommendes rettslige handleevne gå tapt, og det blir behov for et vanlig vergemål. Man fant at det derfor var behov for en løsning som var smidigere enn § 5 vergemål.

Det ble gjort den endring i forhold til lavvergemålet, at den som ble satt under samvergemål fortsatt beholdt sin rettslige handleevne.

7.3.2 Sverige

7.3.2.1 Innledning

I Sverige er reglene om vergemål - så vel for mindreårige som for voksne - regulert i Föräldrabalken (FB). Av særlig interesse for voksne som settes under vergemål er kapitlene 10, 11 og 12, som dels også gjelder for mindreårige. Fremstillingen her vil begrense seg til voksne som settes under vergemål.

Reglene skiller mellom oppnevnelse av ”god man” og ”förvaltare”. Ved forvalterskap mister vedkommende sin rettslige handleevne. En ”god man” binder ikke den som er satt under vergemål hvis denne ikke har samtykket i disposisjonen, med mindre han eller hun ”på grund av sitt tillstånd varit ur stånd att ge uttryck för sin mening eller denna av annan orsak inte har kunnat inhämtas”, jf. FB 11:5. Dette er altså annerledes når det er oppnevnt forvalter etter FB 11: 8 flg.

7.3.2.2 Godmansinstituttet

Godmansinstituttet kan til en viss grad sammenlignes med det norske hjelpevergeinstituttet, men skiller seg fra det ved at den ”gode man”, som nevnt ovenfor, bare under visse forutsetninger kan forplikte den som er satt under vergemål. Vilkårene for å oppnevne en god man er disse, jf. FB 11:4:

”Om någon på grund av sjukdom, psykisk störning, försvagat hälsotilstånd eller liknande förhållande behöver hjälp med att bevaka sin rätt, förvalta sin egendom eller sörja för sin person, skall rätten, om det behövs, besluta att anordna godmanskap för honom eller henne. Ett sådant beslut får inta meddelas utan samtycke av den för vilken godmanskap skall anordnas, om inte den enskildes tillstånd hindrar att hans eller hennes mening inhämtas.

När retten meddelar ett beslut enligt första stycket, skall rätten samtidigt förordna en god man att utföra uppdraget. Om en god man i något annat fall skall förordnas på grund av ett beslut enligt första stycket, skall förordnandet meddelas av överförmyndaren.”

Som det fremgår av bestemmelsen er det retten som beslutter oppnevnelse av god mann, og den som settes under vergemål må i utgangspunktet samtykke i det.

Den gode manns oppgaver er å ivareta den hjelpetrengendes rett, forvalte hans eller hennes eiendom eller sørge for hans eller hennes person, jf. FB 12:2. Den gode mannens mandat skal fremgå av oppnevningen, og således gi rammen for de oppgaver den ”gode man” skal ivareta. Han skal særlig ivareta hans eller hennes økonomiske anliggender, men kan også ivareta personlige forhold. Dette vil selvsagt være tilfellet der det fremgår klart av mandatet, men i følge forarbeidene 3 til dagens regler, vil det også ellers være innenfor den gode mannens myndighet å ivareta enkelte personlige forhold. Det vises her til at det ikke alltid er enkelt å skille mellom bistand i økonomiske eller juridiske spørsmål på den ene siden, og mer personlige anliggender på den andre siden. Selv om den gode mann ikke uttrykkelig har fått i oppdrag å ivareta personlige anliggender, må i følge forarbeidene den gode mann orientere seg om vedkommendes personlige forhold.

Oppnevning av ”god man” griper ikke inn i den rettslige handleevnen. Det kreves i utgangspunktet et samtykke for de handlinger den gode mann skal foreta på vegne av vedkommende, jf. FB 11:5. Handlinger foretatt av den gode mann uten samtykke, vil som hovedregel ikke bli bindende, verken for den som er under vergemål eller for tredjemann. Den gode mannen kan bli erstatningsansvarlig for tap han påfører hovedmannen eller tredjemann, i tilfeller der han ikke har sørget for samtykke, eller dersom han går utover sitt mandat, jf. FB 11:6.

7.3.2.3 Förvaltarskap

Forvalterskap er et supplement til godmannsinstituttet, og skal anvendes hvor oppnevning av ”god man” ikke er tilstrekkelig til å ivareta vedkommendes interesser. For de eiendeler eller forhold som omfattes av oppdraget, mister den som settes under forvalterskap den rettslige handleevne.

Vilkårene for å oppnevne forvalter er etter FB 11:7 for det første at den vergetrengende av grunner som nevnt i 4 §, jf. ovenfor, ikke kan ”vårda sig eller sin egendom”. Videre er det som nevnt en forutsetning for å oppnevne en forvalter at det ikke vil være tilstrekkelig med en god man, eller at bistandsbehovet heller ikke på annen måte kan avhjelpes. Eksempler på andre hjelpeordninger er at vedkommende får en fullmektig, som kan handle på hans eller hennes vegne i de saker vedkommende selv ikke kan ivareta.

Det er også vesentlig at forvalterskapet ikke skal gjøres mer omfattende enn behovet tilsier i det enkelte tilfellet. Det følger av FB 11: 7 annet ledd og det kan begrenses til å omfatte visse eiendeler eller visse forhold, eller eiendeler som overstiger en bestemt angitt verdi.

En beslutning om forvalterskap tas av retten, og retten skal samtidig oppnevne en ”förvaltar” for den som settes under vergemål. Retten kan imidlertid overlate til overformynderen å utforme mandatet. Forvalteroppdraget kan, i likhet med oppdraget som god mann, omfatte både økonomiske og personlige forhold.

Den svenske utrederen forslår en endring i svensk rett på dette området. Det foreslås at forvalterskap kun skal kunne opprettes på det økonomiske området og ikke på det personlige området. Det skal kun være adgang til å opprette god man på det personlige området. Det er vist til at respekten for det enkelte menneske tilsier en særskilt varsomhet med å sette hans eller hennes vilje til side når det gjelder spørsmål om personlige forhold. Endringen er begrunnet med at ønsket om å vise stor respekt for enkeltindividets autonomi veier tyngre enn eventuelle fordeler med å beholde forvalterskap i personlige anliggender. Forslaget til ny FB 11:9 lyder som følger:

”Om någon som har fyllt 18 år och befinner sig i ett sådant tillstånd som anges i 2 § är ur stånd att ha hand om sina ekonomiska angelägenheter, får rätten besluta att anordna förvaltarskap för honom eller henne när det är nödvändigt för att hindra att den enskildes ekonomi utsätts för väsentliga risker eller att han eller hon utnyttjas ekonomiskt på ett otillbörligt sätt. Förvalterskap får dock inte anordas, om det är tilräckligt att godmanskap anordnas eller att den enskilde på något annat, mindre ingripande sätt får hjälp.”

7.3.3 Finland

7.3.3.1 Innledning

Den finske Lag om förmyndarverksamhet fra 1999 (Lag nr. 442) innførte en ordning som tar sikte på å være et alternativ til den tidligere tradisjonen med umyndiggjørelse. Finland hadde før revisjonen et meget høyt antall umyndiggjorte, sammenlignet med de øvrige nordiske land. Loven suppleres av en lov av samme dag (lag nr. 443) ”Lag om ordnande av intressebevakningstjänster i fömyndarverksamheten”. Henvisningene er til den førstnevnte loven om ikke annet er sagt.

Regelen er også i finsk rett at man aldri skal gå lenger i vergemålet enn det som er nødvendig sett hen til vedkommendes beskyttelsesbehov.

Utgangspunktet er oppnevnelse av en ”intressebevakare”, 3 § annet ledd:

”För en myndig som behøver stöd i skøtseln av sina angelägenheter kan föordnas en intressebevakare enligt hva som bestäms i denna lag.”

En slik oppnevnelse medfører ikke at den som settes under vergemål mister sin rettslige handleevne, 14 §.

Dersom dette ikke er tilstrekkelig

”för at trygga en myndig persons intressen, kan den myndiges handlingsbehörighet begränsas, så som anges nedan”.

Den som blir satt under vergemål kalles i loven for ”huvudmannen”.

7.3.3.2 Intressebevakning

En myndig person kan etter 8 § få oppnevnt en ”intressebevakare” dersom vedkommende på grunn av

”sjukdom, störningar i de psykiska funktionerna, försvagat hälsotillstånd eller av någon annan motsvarande orsak saknar förmåga att bevaka sina intressen eller sköta sådana personliga eller ekonomiska angelägenheter som kräver åtgärder...”.

Oppdraget vil først og fremst omfatte ivaretakelse av økonomiske forhold, men det kan også være behov for bistand i personlige anliggender. Etter loven er det derfor også anledning til å oppnevne en intressebevakare for å bistå hovedmannen på dette området. Det fremgår av forarbeidene 4 at man her tenker på rettslig representasjon i saker av personlig art, som f.eks. overfor de sosiale myndigheter.

I utgangspunktet kan en ”intressebevakar” bare oppnevnes dersom vedkommende som trenger bistand, ikke motsetter seg det, 8 § annet ledd. Noe formelt samtykke er således ikke nødvendig. Det fremgår av den finske lovens forarbeider at når hovedmannen kan protestere mot oppnevnelsen, bør man ikke legge en for streng tolkning av vilkårene for behovet for bistand. Det bør likevel ikke oppnevnes ”intressebevakar” dersom hovedmannen stort sett kan klare å ivareta egne interesser ved hjelp av fullmektig, og vedkommende selv kan kontrollere fullmektigen i tilstrekkelig grad, 8 § tredje ledd. Det er for øvrig retten som oppnevner ”intressebevakare.”

Motsetter hovedmannen seg at det blir oppnevnt en ”intressebevakare”, kan oppnevnelse likevel finne sted hvor han eller hun, tatt i betraktning sin situasjon og sitt behov, ikke har tilstrekkelig grunn til å motsette seg det, 8 § annet ledd siste punktum. Når hovedmannen ikke samtykker, stilles det større krav til rettens undersøkelsesplikt, før eventuell beslutning om oppnevnelse foretas.

At det oppnevnes en ”intressebevakare” begrenser ikke hovedmannens rettslige handleevne; han eller hun kan fortsatt forføye over sine eiendeler. Dersom det skulle oppstå en situasjon der ”intressebevakaren” og hovedmannen handler motstridende, vil tvister som eventuelt oppstår bli å løse i henhold til de regler som gjelder i forhold der en fullmektig og dennes hovedmann har foretatt motstridende rettshandlinger i tilknytning til samme objekt. Er det på grunn av hovedmannens karakter, eller ut fra erfaring, grunn til å tro at vedkommende til tross for oppnevnelse av ”intressebevakar” likevel vil foreta handlinger som kan være i strid med hans eller hennes interesser, har man etter loven også mulighet til å foreta begrensninger i personers handleevne.

7.3.3.3 Begrensning av handleevnen

Retten kan begrense en persons rettslige handleevne etter loven § 18 dersom

”oförmåga att skjøta sina ekonomiska angelägenheter leder til att hans eller hennes förmögenhetsställning, försörjing eller andra viktiga intressen äventyras och om ett förordnande av intressebevakare inte ensamt räcker til för att trygga den myndiges intressen, kan domstolen begränsa den myndiges handlingsbehörighet genom att

1. besluta att den myndige får företa vissa rättshandlingar eller förfoga över viss egendom endast tillsammans med intressebevakaren,

2. besluta att en myndige inte är behörig att företa vissa rättshandlingar eller inte har rätt att førfoga över viss egendom

3. omyndigförklara den myndige

4. Ingen får omyndigförklaras om de övriga åtgärder som näms i 1 mom. är tillräckliga för at trygga den myndiges intressen.

Handlingsbehörigheten får heller inte i övrigt begränsas mer än vad som är nödvändigt för att skydda vederbörandes intressen. Begränsningen får inte utsträckas till rättshandlingar som en omyndig enligt lag är behörig att företa. Domstolen kan emellertid av vägande skäl begränsa vederbörandes rätt att förfoga över vad denna efter begränsningsbeslutet förvärvar genom eget arbete”.

Finsk rett har således den samme betegnelse - ”intressebevakare” - for alle dem som oppnevnes når en person settes under vergemål, uavhengig av om vedkommende er fratatt den rettslige handleevne eller ikke.

Bak lovens bestemmelser om ”intressebevakarens” stilling, ligger i utgangspunktet at formynderskap først og fremst skal innebære bistand i økonomiske spørsmål. Som ellers i loven, skal begrepet økonomiske anliggender tolkes vidt. Det vil i de fleste tilfeller ikke være behov for at ”intressebevakaren” representerer hovedmannen i personlige anliggender, da dette er forhold vedkommende selv kan ivareta, i den grad han eller hun kan forstå sakens betydning. Det kan imidlertid være situasjoner der det er behov for bistand, også i saker av personlig karakter. Loven har derfor bestemmelser som gir ”intressebevakaren” rett til å representere hovedmannen i saker som gjelder vedkommendes person, dersom hovedmannen ikke selv kan forstå sakens betydning, og det er besluttet av domstolen. ”Intressebevakaren” kan ikke i noen tilfeller på vegne av hovedmannen samtykke i adopsjon eller ekteskap, erkjenne farskap, godkjenne hovedmannens erkjennelse av farskap, opprette eller tilbakekalle testament eller representere hovedmannen i andre personlige anliggender av tilsvarende karakter.

7.4 Når behov for vergemål kan oppstå for voksne personer

7.4.1 Innledning - bakgrunnen for vergemålsbehov

Behov for den type støtte et vergemål kan gi, oppstår erfaringsmessig hvor en person er ute av stand til, eller ikke på tilfredsstillende vis er i stand til, å ivareta egne økonomiske og/eller personlige interesser. Et uvanlig og for omgivelsene forstyrrende atferdsmønster kan også utløse behov for slik bistand som et vergemål kan gi. Erfaringer fra involverte instanser er at behov for vergemål hos voksne oftest melder seg innen visse og utsatte grupper i befolkningen.

Blant voksne vil behovet for en verges bistand erfaringsmessig og i hovedsak oppstå hos personer med ulike typer sinnslidelser og med varierende grad av psykisk svikt. Det er et stort antall ulike sinnslidelser, og disse kan grupperes på forskjellig vis. Tidligere ble det bl.a. annet anvendt en grovinndeling som klassifiserte sinnslidelsene i bare fem undergrupper, nemlig: nevroser, psykoser (sinnssykdommer), psykopatier, psykosomatiske lidelser og psykisk utviklingshemming. I fagmiljøene er denne inndelingen erstattet av et internasjonalt diagnosesystem, ICD-10 med 10 hovedgrupper og en rekke undergrupper. Det vil ikke være hensiktsmessig å gjengi dette systemet i detalj. De av systemets hovedgrupper hvor det er oppført sinnslidelser som særlig kan være aktuelle i forbindelse med vergemål er:

Organiske, inklusive symptomatiske, mentale lidelser (med bl.a. demens),

Mentale og atferdsmessige lidelser som skyldes psykoaktive stoff (alkohol, opiater etc.),

Schizofreni, schizotype og paranoide lidelser (en undergruppe er schizoaffektive lidelser, med symptomer fra både schizofreni og affektive lidelser),

Stemningslidelser eller affektive lidelser (med manisk-depressiv lidelse),

Nevrotiske, stressrelaterte og somatoforme lidelser,

Personlighets- og atferdsforstyrrelser hos voksne (med bl a. paranoid eller emosjonelt ustabil personlighet),

Mental retardasjon (med psykisk utvik­lings­hemming),

Forstyrrelser i den psykologiske utvikling (med bl.a. autisme).

Når det gjelder mulig behov for vergemål, finner utvalget det hensiktsmessig å trekke ut fra dette diagnosesystemet de i denne sammenheng mest aktuelle lidelser for nærmere omtale. Det dreier seg om lidelser som kan samles i fire grupper. Både fordi utvikling av demens er dominerende viktig i forbindelse med vergemålsbehov, og fordi sykdomsutviklingen er så spesiell for denne lidelsen, kan de ulike typer demens med fordel skilles ut og omtales for seg, som de viktigste av de organisk betingede sinnslidelser. En neste gruppe hvor det kan være behov for vergemål og hvor det vil være naturlig med en egen omtale, er de vanligste psykosene (sinnssykdommene), med schizofreni som den i denne sammenheng mest aktuelle. En del øvrige sinnslidelser kan så med fordel omtales samlet i en tredje gruppe. Til denne gruppen hører bl.a. individer hvor det som følge av sykdom, ulykke eller langvarig inntak av sentralnervøst virkende stoff, inklusive alkohol, er utviklet slik psykisk funksjonssvikt at en verges bistand kan være aktuell. En fjerde gruppe med vergebehov gjelder de med psykisk utviklingshemming og de med forstyrrelser i den psykologiske utvikling.

Innen hver av de nevnte gruppene vil det igjen bare være noen som, i perioder eller mer permanent, vil ha et sikkert og veldefinert behov for en verges bistand. Det vil heller ikke alltid og for alle aktuelle tilfellers vedkommende være et skarpt skille mellom gruppene. En vergetrengende person kan således eksempelvis være både dement og ha en annen sinnslidelse, f.eks. depresjon. En annen vergetrengende person kan være både psykisk utviklingshemmet og dement.

En inndeling av potensielt vergetrengende kan også foretas langs en annen akse enn den med de ovennevnte fire grupper. Det kan således i noen sammenhenger være formålstjenlig å skille mellom ”de aktive” og ”de passive” vergetrengende. De siste er erfaringsmessig i flertall. En typisk ”passiv” vergetrengende vil være en person med langt utviklet demens, hvor hukommelse og andre intellektuelle funksjoner er sterkt redusert. Hos en ”aktiv” vergetrengende kan et fremtredende trekk være en uvanlig og omfattende tiltaks- og beslutningslyst, og vedkommende kan da ha behov for bistand som bl.a. vil kunne beskytte mot konsekvenser av uoverveide og også for vedkommende selv lite ønskelige beslutninger og tiltak. ”Aktive” vergetrengende, oftest med et tidsbegrenset behov for bistand, ses bl.a. blant personer i manisk fase av manisk-depressiv sinnslidelse og hos enkelte etter misbruk av sentralstimulerende midler. Videre kan enkelte av dem som utvikler demens være hyperaktive og foretaksomme i en begynnende fase, mens noen psykotiske pasienter i faser kan utvise en høy, aggressiv og pågående aktivitet. – Graden av eventuell påfallende og høy aktivitet eller graden av passivitet, mer enn sykdomsårsaken til grunn for hyper- eller hypoaktiviteten, vil være avgjørende for utformingen av et eventuelt og individuelt utformet vergemål.

7.4.2 Generelt om behovet for vergemål for voksne

Behov for vergemål melder seg oftest der hvor det observeres en atferd, eventuelt en endret atferd, med svikt i evnen til å treffe adekvate valg eller beslutninger. Det skaper problemer at flere av de sykdomstilstander som leder til et erkjent behov for vergemål utvikles gradvis og over tid. I en tidlig fase registreres ofte ikke annet enn videre utvikling av på forhånd kjente personlighetstrekk. Hos en med begynnende demens registreres i startfasen kanskje bare en viss økende glemsomhet hos en på forhånd distré person. Ved debut av sinnssykdommen schizofreni vil en på forhånd innesluttet og kanskje litt sær person, i ytterligere grad trekke seg inn i seg selv, isolere seg og unnvike kontakt med andre. Denne ofte gradvise endring av sinnstilstand vil ha flere konsekvenser når det gjelder eventuelt behov for vergemål.

For det første vil det ofte være vanskelig å erkjenne når i en slik utvikling behovet for bistand, herunder eventuell etablering av vergemål, vil være til stede. Videre vil en gradvis utvikling mot økende demens eller mot mer uttalte symptomer på sinnssykdom kunne føre til at omfang og innhold i et opprettet vergemål vil trenge justeringer med sykdommens utvikling. Det er følgelig viktig at instanser med ansvar for etablering og avvikling av vergemål har tilgang på innsikt om forløpet av sykdomstilstander hvor det permanent eller i perioder er behov for verges støtte. Likeledes må disse instanser, med støtte fra sakkyndig hold, kunne avgrense tilfeller hvor atferd og mestringssvikt gjør opprettelse av vergemål aktuelt, mot tilfeller hvor en viss eksentrisitet eller et visst avvik i personalatferd tolereres av samfunn og omgivelser, og hvor spørsmål om opprettelse av vergemål derfor ikke er aktuelt.

Blant de potensielt vergetrengende vil i denne sammenheng de demente på mange vis være spesielle. En demens utvikler seg ubønnhørlig, og lite påvirkelig av behandling, mot økende mentalt og emosjonelt forfall, slik at behov for verges bistand vedvarer og gjerne øker med tiden. Ikke alltid så med gruppen av sinnssyke eller gruppen av dem som er rammet av ulykkes-, sykdoms- eller stoffskade. Flere tilfeller av sinnssykdom kan ha et svingende forløp, hvor vergebehovet av den grunn vil kunne variere over tid. Det er også slik at det i nevnte grupper vil være mange med et vesentlig bedringspotensiale og hvor det også foreligger ulike typer effektiv behandling å trekke på. Følgelig vil behovet for bistand, herunder for verges støtte, kunne endres betydelig etter hvert som tiden går. Hos psykisk utviklingshemmede vil adekvat hjelp og god trening kunne endre og eventuelt redusere et erkjent behov for bistand, herunder eventuell hjelp fra verge.

Selv om flere potensielt vergetrengende kan rubriseres som hørende til en og samme diagnosegruppe, må det understrekes at det kan være store individuelle forskjeller mellom individer med samme diagnose. Atferd og symptomer kan være meget forskjellige hos to personer med samme psykiatriske diagnose, og demens kan utvikles med ulik hastighet og fremby noe ulike debutsymptomer. Det følger av dette at hver enkelt vergetrengende må vurderes individuelt og like meget ut fra egne sykdomstrekk som ut fra angitt diagnose.

7.4.3 Organisk betinget sinnslidelse. Demens

7.4.3.1 Årsaksforhold, forekomst og utviklingstrekk

Ved de organisk betingede sinnslidelser, hvorav demens er den hyppigste, foreligger det påvisbare forandringer i hjernen. Svinn av hjernevev er en fremtredende organisk endring ved ulike former for demens. Personer som rammes av demens, med forfallet av intellektuell kapasitet, utgjør erfaringsmessig den største gruppe av dem som kan oppleve behov for vergemål. Hyppigst forekommer demens i den aldrende del av befolkningen, og den tiltar med økende alder. Demenssyndromet, med det oftest gradvise tap av intellektuell kapasitet, kan imidlertid også, men langt mindre hyppig, oppstå i andre sammenhenger enn som aldersbetinget. Grunnlaget kan være traumer, forgiftning, en periode med mangel på oksygen, hormonforstyrrelser eller en arvelig lidelse som Huntingthons chorea (Setesdalsrykkja). I det siste er man også blitt økende oppmerksom på demensutviklingen ved den relativt sjeldne (og i noen tilfeller arvelig betingede) Creutzfeldt Jacobs sykdom, som i stor grad er lik utviklingen hos individer som er påført det smittsomme agens ved kugalskap. Demens kan også, og ofte uten påvisbar årsak, utvikles i yngre alder, såkalt presenil demens, også her med et forløp mot fullt mentalt forfall.

Det aldersrelaterte og organisk betingede demens-syndrom kan ha flere og ulike tilgrunnliggende typer hjerneforandringer. De to viktigste typer forandringer som leder til demens er atrofi, bortfall av hjernevev, og småskader (blødninger, små blodpropper m.m.) som følge av sykdom i hjernens (og andre) blodårer. Svinn av fungerende hjernevev er et typisk trekk ved den hyppig forekommende demensutvikling som har benevnelsen Alzheimers sykdom. Også ved Creutzfeldts Jacobs sykdom og ved kugalskaps-demensen svinner det fungerende hjernevevet. Når det gjelder behovet for vergemål, spiller det imidlertid liten rolle hvilke hjerneforandringer som ligger til grunn for utviklingen av demens. Det vil være symptomene, graden av mentalt forfall og utviklingshastigheten hos det enkelte individ, som må danne grunnlaget for vurderinger over nødvendigheten av vergemål og annen bistand.

Selv om det hos noen, relativt få, utvikles demens i forholdsvis ung alder, inntrer det store antallet av sykdommen i høy alder, oftest hos personer over 70 år og hyppigere jo høyere opp i aldersklassene man kommer. I begynnelsesstadiet av demens har symptomene ofte et nevrotisk preg, med økt irritabilitet og trettbarhet. Samtidig svekkes innprentingsevnen, med dårlig hukommelse for nyere hendelser (korttidshukommelsen). Personen blir ofte emosjonelt labil, blir lett rørt til tårer, begeistret eller nedfor og engstelig. Ofte sees aksentuering av den premorbide (før-sykelige) personlighet: den sparsommelige blir gjerrig, den skeptiske mistenksom og paranoid osv. Gradvis innsnevres så interessefeltet; den gamle blir puslete og eldet, og det utvikles en økende intellektuell svikt, som kan ende i en vegeterende tilværelse, med mangelfull eller manglende kontakt med familiemedlemmer og pleiepersonale. I tillegg til de emosjonelle og intellektuelle forandringer sees ofte sekundære symptomer som angst eller depresjon. På den annen side blir også gamle med depresjon på annet grunnlag ikke sjelden feildiagnostisert som demente. På grunn av individuelle forskjeller når det gjelder tidlige symptomer, samt preg og hastighet i utviklingen av det intellektuelle forfall, er det ønskelig at de som får med gamle demente å gjøre, både har kjennskap til ytringsformene og er innstilt på å observere over tid.

Forekomsten av aldersrelatert demens er høy i vestlige samfunn. Det er anslått at det finnes noe over 52 000 personer i ulike stadier av demensutvikling i det norske samfunn, noe som gjør denne typen lidelse tung og dominerende i pleie- og støttesammenheng , og da også når det gjelder behov for vergemål. Aldersdemens øker, som nevnt, med økende alder. Mens noen få prosent av 70-åringene erfarer begynnende demens, øker forekomsten til anslagsvis nær 20 prosent hos dem over 80 år. Siden den gjennomsnittlige levealder har økt de siste tiår, og siden nå flere enn før når høy og også meget høy alder, forventes det at antallet aldersdemente vil øke i årene fremover. Omfanget og forekomsten av senil demens i Norge er vurdert i en rapport fra Helsetilsynet; ”Scenario 2030. Sykdomsutvikling for eldre fram til 2030”. De beregnede tall for aldersdemente i perioden 2000 til 2030 i rapporten er:

Det er ikke angitt hvor stor andel av de demente som vil være langt kommet i sin sykdomsutvikling, med betydelig pleiebehov og med aktualitet i vergemålssammenheng. Tallene er imidlertid så høye, og utviklingen med økning så påtagelig, at det med stor grad av sikkerhet kan fastslås at aldersdemens, allerede i dag er en stor og tung gruppe i vergemålssammenheng, og fortsatt vil utgjøre den største og tyngste gruppen av personer hvor etablering av vergemål kan være aktuelt.

7.4.3.2 Livssituasjon, behandling og ivaretakelse

Det er lite å stille opp mot utviklingen av aldersdemens, selv om det å komme den gamle forståelsesfullt og tålmodig i møte synes å mildne og lette forløpet. Likeledes later det til å være viktig med mental stimulering av de demente. Mangel på stimulering synes å bidra til et raskt mentalt forfall. Det er produsert medikamenter som angis å kunne forsinke utviklingen av Alzheimers sykdom, men det stilles fortsatt spørsmål om disse medikamenters mulige effekt.

Behovet for pleie og hjelp øker med demensutviklingen, og mange demente vil få støttebehov som overskrider det et hjemmemiljø kan yte. Den naturlige endestasjon vil for mange, antagelig de fleste, bli sykehjemmet, hvor tendensen nå er å utvikle egne avdelinger for demente. I slike avdelinger vil gode, moderne opplegg og rutiner kunne bedre denne siste livsfasen for pasientene, og kanskje også i noen grad forsinke det mentale forfall.

I og med at demente gamle lenge og varig er innlagt i institusjon og også avslutter sitt liv der, oppstår problemer av bistandsmessig art som er spesielle for denne gruppen. En stor og økende andel av pasienter på sykehjem, noen steder anslått til 70%, angis å være i ulike stadier av en utviklende demens. Med det store arbeidspress som eksisterer for de ansatte ved sykehjem, diskuteres det stadig hvorledes de innlagte – og spesielt de tyngst demente av disse, skal sikres en behandling hvor deres rettigheter blir ivaretatt. Hvem skal i så fall sikre dette? Om og i hvilket omfang demente personer innlagt i institusjon har behov for formelt etablert vergemål er her et aktuelt diskusjonstema. I individuelle overveielser om dette vurderes nok ofte den mer uformelle støtte fra pårørende, hvis slike finnes, som tilstrekkelig. En side ved spørsmålet om rettigheter for demente innlagt i institusjon vil imidlertid være at de også bør sikres mot økonomisk utnyttelse fra pårørende eller andre.

Pleie- og omsorgstyngden for personalet er spesielt stor når det gjelder de demente gamle. I sykehjem krever disse pasientene både mer hjelp og pleie og også en bedre overvåking enn andre pasienter. Et vanskelig spørsmål for mange institusjoner har vært å klargjøre på hvilken måte og i hvilken grad man kan etablere eventuelle og ulike typer hindringer for fri mobilitet for de demente. Et hovedspørsmål i eldreomsorgen, og dermed også for de mange demente blant de gamle, er om det vil være mulig å skaffe til veie et tilstrekkelig stort pleie- og omsorgspersonale for denne sektoren. Utarbeidede prognoser, bl.a. i ovennevnte rapport ”Scenario 2030, Sykdomsutvikling for eldre fram til 2030” viser at landet om få år vil få en dramatisk og økende mangel på pleiepersonale. I en slik situasjon vil det være økende viktig å beskytte de svakest stilte av de eldste, de demente.

7.4.3.3 Konklusjoner

Det store antall demente, med de eldre demente i flertall, skaper et sett problemer i samfunnet. Innen eldreomsorgen, som med et økende antall gamle har vært viet stor oppmerksomhet de senere år, utgjør ivaretakelsen av de demente et viktig og økende underproblem. De demente krever spesielt stor pleie- og omsorgsinnsats, og med det økende antall pleietrengende gamle i årene fremover kan det bli vanskelig for samfunnet å levere de nødvendige tjenester på dette felt. Det kan derfor bli viktig at det i det videre voktes på rettighetene for denne gruppen, både generelt og på det individuelle plan. Herunder må også ivaretakelse av de økonomiske forhold for aldersdemente vies oppmerksomhet. Spørsmålet om opprettelse av vergemål for demente gamle antas å øke betydelig i aktualitet i årene fremover.

7.4.4 Psykosene (sinnssykdommene)

7.4.4.1 Sykdomstyper, opptreden og forløp

Psykosene skiller seg fra andre sinnslidelser ved at det hos psykotiske personer er en endret og forskjøvet virkelighetssans og en mangel på sykdomsinnsikt. For at diagnosen psykose skal kunne stilles, må visse typer symptomer, psykotiske symptomer, positivt være tilstede. Blant slike symptomer er hallusinasjoner og vrangforestillinger, private, emosjonelt ladede forestillinger som strider mot det omgivelsene betrakter som riktig, sant eller virkelig. De lar seg ikke korrigere via fornuft eller logikk. Som forståelig er kan en psykotisk tilstand i ulike sammenhenger gjøre opprettelse av vergemål aktuelt. Innledningsvis må det også understrekes at psykoser har, eller kan ha, et svingende forløp, hvor den syke i perioder kan være vergetrengende, i andre perioder ikke.

Etter at de organisk betingede sinnslidelser, med demens som den viktigste, er skilt ut og omtalt for seg, er det naturlig å omtale enkelte grupper av psykoser hvor opprettelse av vergemål antas å kunne være aktuelt. Viktigst her er schizofreni og de affektive psykoser (med manisk-depressiv lidelse) samt overgangsformer mellom disse to gruppene, men også enkelte andre typer psykoser vil måtte nevnes. Med den kompliserte inndelingen av sinnslidelser som nå anvendes av fagfolk, vil hver av de hovedtypene som i det følgende omtales ha flere både sidegrupper og undergrupper. En konsekvens av anvendelsen av det omfattende og kompliserte diagnosesystemet på dette felt vil være at sykdomsytringene, med graden av forstyrret virkelighetssans, mer enn den faglig sett riktigste diagnose, vil være avgjørende for støttebehovet, herunder for et eventuelt behov for vergemål.

Schizofreni er den hyppigst forekommende sinnssykdom. I Norge får hvert år 300-350 mennesker diagnostisert schizofreni for første gang, og mer enn 10 000 mennesker lever i dag med denne diagnosen.

Spørsmål om vergemål vil oftere melde seg overfor schizofrene enn for individer med andre typer sinnssykdom. Sykdommen viser seg vanligvis i ung alder, oftest i 20-30 års alderen og sjelden etter 45 år. Selv om betydelig bedring ses hos noen, vil sykdommen for de fleste vare livet ut. Schizofreni kan, i følge ledende innen psykiatrien, sees på som en form for utviklingsforstyrrelse, hvor flere årsakselementer ligger til grunn for sykdomsutviklingen. Det synes klart at både arv og miljø, og da spesielt miljøforhold under oppveksten, er avgjørende for om og hvorledes en person skal bli rammet. Tyngden av en arvelig disposisjon illustreres ved de såkalte konkordanstall som er funnet hos tvillinger. Hvis den ene av to eneggede tvillinger (som har helt like arveanlegg) får schizofreni, er sjansen for at også den andre skal få det 30-40%. Hos toeggede tvillinger, som jo likhetsmessig er som vanlige søsken, vil det derimot bare være 5-15% sjanse for at den andre tvilling får sykdommen etter at en første tvilling er blitt schizofren. Infeksjoner hos mor under svangerskap, skader i fosterlivet eller under og etter fødsel spiller muligvis en rolle for disposisjonen. Det er uenighet om hva det kan være i oppvekstmiljøet som kan bidra til sykdomsutbrudd, men et hjem preget av interpersonelle konflikter, med utrygghet og emosjonell avstand, ser ut til å kunne spille en rolle. Likeså kan psykogene traumer (brutte forhold, kontakttap, isolasjon) muligvis ha betydning.

Schizofreni vil oftest starte snikende, med en gradvis utvikling av personlighetsendringer, slik at det kan være vanskelig å fastslå tidspunktet for sykdommens begynnelse. I noen tilfeller kan imidlertid sykdommen opptre forholdsvis akutt. Symptomene kan være mangeartet og sykdomsutviklingen kan også være ulik. Tidlig i sykdommen opptrer tankeforstyrrelser, personen ”får ikke orden på tankene sine”. Tilbaketrekking fra omgivelsene, autisme, er fremtredende og kan nå betydelige grader. Pasienten reagerer ofte følelsesmessig inadekvat, med tilsynelatende umotivert latter eller gråt. Det kan skje endring i oppfattelsen av egen kropp. Mange får ”influenssymptomer”, føler seg påvirket av makter utenfor seg selv, angir seg styrt av bestemte mennesker, av radio eller fjernsyn. Karakteristisk for den utviklede schizofreni er pasientens vrangforestillinger, med hallusinasjoner på alle sanseområder. Det høres stemmer andre ikke hører, og det melder seg synsopplevelser som andre ikke har. Enkelte schizofrene kan i startfasen få markerte depressive perioder. Det er den bisarre virkelighetsoppfattelsen som kan gjøre en schizofren uegnet til ivaretakelse av egne oppgaver og forpliktelser, og som i noen tilfeller kan gjøre opprettelsen av vergemål aktuell. For noen schizofrene vil aggressiv og truende adferd være det som aktualiserer både innleggelse i institusjon og eventuelt etablering av vergemål. Pasienter i en slik fase kan oppleves som farlige både for seg selv og for andre.

Schizofreni kan utvikle seg på høyst ulik vis. Med adekvat behandling kan en viss andel, ca. 20%, av de som rammes bli betydelig bedret, med etablering av adekvat funksjon i familie- og arbeidsliv. En annen andel, ca. 10%, blir økende endret og kronisk invalidisert, ofte kontinuerlig avhengige av bistand fra sosial- og helsevesen. Mellom disse kategorier vil de fleste av de schizofrene befinne seg i en midtsituasjon, hvor de med egnet støtte og behandling kan klare seg ute i lange perioder. Det kan opptre både perioder med tydelig bedring og perioder med forverring.

De affektive psykosene (manisk-depressive lidelser). Som navnet angir, har disse sykdomstypene ytringer på det emosjonelle plan. Det kan være faser med unaturlig oppstemthet og faser med nedstemthet, depresjon. I psykiatrien skilles det mellom unipolare og bipolare former. Ved bipolar sykdom, manisk-depressiv lidelse, opplever pasienten begge typer faser, som kan opptre med ulikt tidsmessig mellomrom. I en periode er pasienten manisk, oppstemt, hyperaktiv med stor tiltakslyst og aktivitet. I en neste fase kan samme pasient være preget av dyp depresjon. Ved unipolar lidelse, som oppgis å være det hyppigste, opplever pasienten bare den ene typen emosjonell endring, hyppigst depresjonen. Fasene kan vare ulike lenge, i måneder og opptil ett år, men klinger så oftest av. Dybden av emosjonell endring, og også faselengden kan lettes/forkortes ved adekvat behandling. Fasenes antall varierer fra pasient til pasient. Noen angis å oppleve hyppige faser, mens andre erfarer 3-4 faser i løpet av livet. Noen opplever bare et eneste anfall. Utenom sykdomsfasene er disse pasientene friske og normale.

Pasienter med denne type lidelse trenger vanligvis hjelp og støtte, eventuelt behandling, i begge typer faser. Faser med oppstemthet kan dog være lette, med en tilstand av såkalt hypomani , hvor kanskje bare de nærmeste merker at pasienten har uvanlig godt humør og stor tiltakslyst. (Det angis at en rekke kjente kunstnere har hatt slike faser av oppstemthet, hvor de kan ha vært spesielt produktive). I faser med mer uttalt oppstemthet kan pasienten måtte voktes og beskyttes mot uventede, uansvarlige handlinger, f.eks. ødselhet i økonomien. I depressive faser må pasienten hjelpes ut av det sinnsmessige mørke, og omgivelser og behandlere må være på vakt mot tanker og handlinger i retning av selvmord. Pasientenes selvkontroll kan være tydelig svekket både i faser med oppstemthet og i faser med depresjon. – Grunnlaget for opptreden av denne typen lidelse er fortsatt noe usikkert, men undersøkelser tyder på at det foreligger et element av arvelig disposisjon, samtidig som det kanskje også kan sees en sammenheng med opplevelser i tidlig barndom og i aktuelle livssituasjoner. Når det gjelder fasene med depresjon, angis avgrensingen mot depresjoner av annen art å være vanskelig. Depresjoner, uansett årsak og type, er for øvrig et stort problem innen psykiatrien.

Det finnes relativt gode behandlingsmuligheter, også av forebyggende art, for disse lidelsene, slik at et vesentlig element i håndteringen av dem blir å etablere god observasjon. Tidlig registrering av begynnende emosjonelt avvik kan derved bidra til at den rammede tidlig får adekvat behandling. Potensielt effektiv behandling og støtte fra omgivelsene gir hyppig en tilfredsstillende situasjonskontroll, slik at det bare unntaksvis vil bli aktuelt med etablering av en vergemålsordning.

Ved ulike andre typer psykoser, flere av dem tidligere benevnt reaktive psykoser, regner man, som navnet angir, at psykosen er utløst som følge av påkjenning av psykogen eller somatisk art, selv om sykdommen til en viss grad kan forståes på grunnlag av den premorbide (før-sykelige) personlighet. Igjen antar man et samspill mellom arv og miljø, hvor et psykogent eller somatisk traume treffer en noe avvikende personlighet. Dog kan åpenbart ekstreme psykiske belastninger utløse psykose også hos tilsynelatende robuste, upåfallende personligheter. - Forløpet av denne typen lidelser er oftest akutt, men med god prognose, selv om tilbakefall, residiv, kan inntre.

En reaktiv sinnssykdom kan innta mange former. Det forekommer således reaktive depresjoner , som kan være vanskelige å skille fra annen depresjon. Det er nedsatt livslyst, ofte med fortapelses­ideer og skyldfølelse og angst. Pasientene reagerer imidlertid normalt på kontakt og er tilgjengelige for trøst. Suicidalfare angis ofte å foreligge. Diagnosen av psykose forutsetter også her positive symptomer av typen hallusinasjoner og vrangforestillinger. Disse pasientene må som andre følges over tid med løpende vurdering av evnen til å utføre vanlig arbeid og til å ta vare på seg selv.

Reaktive paranoide reaksjoner preges av vrangforestillinger som kan variere fra lettere selvhenførelse til bisarre vrangforestillinger. Hyppig har vrangforestillingene relasjon til det utløsende traume og pasientens livssituasjon. Det kan forekomme hallusinasjoner, da oftest av hørselsmessig art. Hos eldre, ugifte kvinner kan det utvikles paranoid psykose med seksuelt innslag (”Old maids psykosis”). Hos andre eldre kan utvikles paranoide symptomer av reaktiv art, med forestillinger om at ukjente bryter seg inn, stjeler, forgifter maten etc. Enkelte føler seg påvirket av radio eller fjernsyn, hypnotisert eller påvirket av stråler. Mange slike paranoide tilstander hos eldre som tidligere ble klassifisert som senile psykoser, betegnes i dag som reaktive psykoser, siden intellektet er normalt for alderen og organisk hjernelidelse ikke foreligger. Andre varianter i denne lidelseskategorien er sjalusiparanoia, religiøs paranoia, hvor pasienten kan utgi seg for profet eller helgen, og kverulant paranoia. I dette siste tilfellet føler pasienten seg krenket av en eller annen grunn, f.eks. en forbigåelse eller en tapt rettssak. Slike pasienter går gjerne til krav om oppreising, tviholder på sin rett og er ikke til å rokke.

Reaktiv konfusjon kan forekomme, ofte med akutt opptreden. Pasienten kan være desorientert, forvirret, rådvill og engstelig, ofte med stor uro. Her, som ved andre reaktive tilstander, kan det være innslag både av depressiv og paranoid art.

De reaktive psykosene, som nå plasseres innen andre og forskjellige grupper i diagnosesystemet, kan opptre med overgangsformer mot andre psykosetyper, f.eks. schizofreni, og det må observasjon til for å avgjøre hvilken diagnose som vil være den riktigste. En mellomform her utgjøres av de schizoaffektive psykoser , som har en bedre prognose enn schizofreni.

7.4.4.2 Livssituasjon, behandling og ivaretakelse

Det mangler atskillig på at psykotiske pasienter blir godt nok ivaretatt og behandlet. Den psykiatriske del av helsevesenet har i de siste tiår vært under betydelig omlegging. De tidligere opprettede store psykiatriske sykehusene er bygget ned til betydelig redusert (etter manges mening for sterkt redusert) kapasitet, mens en desentralisert del av behandlingstilbudet er bygget opp. Det er, eller blir, opprettet en rekke regionale enheter, såkalte distrikts- psykiatriske sentre. Dette har samtidig ført til at psykiatrisk behandling i stor grad er ført over fra innleggelse i institusjon til poliklinisk behandling og støtte. Denne omleggingen søkes tilfredsstillende fullført gjennom en av Stortinget vedtatt omfattende opptrappingsplan for psykiatrien. Alt i alt, og delvis som følge av en ennå ikke fullført omlegging og opptrapping av det psykiatriske behandlingsapparat, er det i dag en underkapasitet når det gjelder behandling innen psykiatrien. Ikke så rent få psykiatriske pasienter har, som følge av dette, en uverdig livssituasjon. Både på grunn av sykdommens alvorlige ytringer og varighet og fordi behandlingsmulighetene ikke er av de beste, vil schizofreniene i denne sammenheng representere et større problem enn de andre psykosene. Spørsmål om opprettelse av vergemål vil derfor antagelig oftest melde seg for pårørende til pasienter fra denne gruppen. Situasjonen innen psykiatrien medfører også at behovet for opprettelse av egnede vergemål kan være noe mer aktuelt i den nærmeste fremtid enn det ville vært med et bedre utbygget behandlingsapparat. I motsetning til den forventede og betydelige økning av pasienter innen gruppen demente, antas ikke psykosene, og eventuelt vergetrengende blant de med psykose, å øke vesentlig i antall i årene fremover.

7.4.4.3 Konklusjoner

Psykiatriske pasienter, og blant disse de psykotiske, utgjør i dag et tyngende problem i helsevesenet, siden behandlingskapasiteten på feltet ikke strekker helt til. Dette vil kunne velte noen situasjoner og problemer over på vergemålsinstituttet. Det vil neppe komme til å dreie seg om et stort antall tilfeller, men de som kommer vil være av alvorlig art og vil stille betydelige krav til utformingen av gode vergemålsordninger. De schizofrene utgjør både tallmessig og atferdsmessig den gruppen som vil representere de største problemene i så henseende.

7.4.5 En del øvrige sinnslidelser (etter bl.a. skade, sykdom eller stoffbruk)

7.4.5.1 Skadetyper, forekomst og konsekvenser

Deler av hjernen kan rammes av ødeleggende påvirkning som kan få betydelige psykiske konsekvenser. I prinsippet er det tale om skade av enten fysisk eller kjemisk art. Fysisk kan hjernen påføres alvorlig skade fra utsiden ved ulykke eller uhell med hodeskade til følge. Den kan også skades ”innenfra” gjennom såkalt hjerneslag, forårsaket av blodåretilstopping eller av blødning eller ved at hjernen i en periode utsettes for surstoffmangel. Følgene av fysisk hjerneskade vil avhenge av hvilke og hvor store deler av hjernen som rammes. Det er de alvorlige og omfattende hjerneskader som vil kunne redusere personers intellektuelle kapasitet og emosjonelle balanse i en slik grad at evnen til å ivareta egne rettigheter og forpliktelser ikke lenger strekker til.

Av skadeutfall som kan nødvendiggjøre bistand fra andre kan, ved siden av lammelser, nevnes bortfall av taleevne og forståelsesevne og omfattende intellektuell svikt, i noen tilfeller med betydelig innskrenket bevissthet. Det må følgelig tas med i betraktningen at store og spesielle hjerneskader kan føre til en slik grad av hjelpeløshet at meget betydelig bistand, eventuelt opprettelse av vergemål, kan bli aktuelt. Ved noen hjerneskader, ikke minst de forårsaket av hjerneslag, er det imidlertid et betydelig bedringspotensiale, slik at vurdering av tilstanden også av andre grunner vil kreve observasjon over tid. Skader som følge av hjerneslag vil for øvrig være de hyppigst forekommende, med over 10 000 tilfeller i året. Med en økende andel eldre i befolkningen antas slike slagtilfeller å øke i forekomst i årene fremover.

Kjemisk kan hjernen skades på ulike vis. Mest kjent er formodentlig hjerneskadene hos personer som over lengre tid har vært utsatt for innånding av damp fra organiske løsemidler. Meget betydelig psykisk svikt kan være følgen, med hukommelsestap, konsentrasjonssvikt m.m., slik at arbeidsevnen helt kan tapes, og bistand fra andre blir nødvendig.

Vedvarende bruk av sentralnervøst stimulerende stoff (medikamenter eller narkotika) kan føre til betydelig endring av psyke og personlighet. En ting er at inntak av visse narkotiske stoff i betydelige doser relativt akutt kan føre til en regulær psykotisk tilstand, med endret virkelighetsoppfatning og hallusinasjoner. Behandlet behøver ikke tilstanden å bli langvarig, men det kan henge igjen plagsomme ettervirkninger av anfallet. Noe annet er at langvarig bruk av sentralnervøst virkende stoff (narkomani) kan forandre en persons psyke slik at bl.a. atferdsmønstret blir vanskelig å tolerere. Selv om pårørende og omgivelser i et slikt tilfelle ville ønske å frata narkomane med en uansvarlig og mulig kriminell livsførsel deres handlefrihet, eventuelt ved bl.a. å etablere vergemål, vil vel dette i mange tilfeller støte på slike vanskeligheter av praktisk art at tiltak vanskelig lar seg gjennomføre. Tilholdssted og bevegelsesmønster for mang en narkoman vil bl.a. kunne være vanskelig å identifisere.

Langvarig alkoholmisbruk vil også redusere hjernens funksjon og dermed ofte endre personers atferd og psyke, eventuelt i en slik grad at vedkommende ikke på adekvat vis evner å forvalte sin økonomi og sine sosiale forpliktelser. Personer som er sterkt og langvarig bundet opp mot sitt alkoholbehov faller ofte ut av arbeidslivet, opplever brudd i familielivet og i sosiale relasjoner og forfaller både fysisk og psykisk. Alkoholikere vil jevnlig være i behov av bistand og behandling, uten at dette alltid lar seg etablere. Behovet for et egnet vergemål kan nok de facto være til stede i mange tilfeller. Om og i hvilken grad dette lar seg etablere, antas å ville by på vanskeligheter av både praktisk og annen art. Likevel bør det opprettholdes en adgang til å etablere egnet vergemål for så vel narkomane som for alkoholavhengige, der hvor forholdene ligger til rette for dette og hvor det er muligheter for å finne frem til en praktikabel løsning.

En alvorlig type akutt skade av hjernen utvikles etter perioder med utilstrekkelig surstofftilførsel til organet (f.eks. ved en drukningsperiode eller ved kvelning). Dette kan resultere i varig og stor ødeleggelse av hjernen, med alvorlig funksjonsbortfall til følge, og med varig behov for omfattende bistand, eventuelt også ved etablering av egnet vergemål.

7.4.5.2 Konklusjoner

Ved ulykke eller sykdom, eller som følge av påvirkning av kjemisk art, kan hjernen skades i en slik grad at så store deler av intellektet, av hukommelsesevne og handleevne går tapt at det oppstår et meget vesentlig behov for bistand og støtte. De hyppigst forekommende hjerneskader er de som oppstår etter hjerneslag, hvor imidlertid bedringspotensialet også er betydelig. I enkelte situasjoner med betydelig og varig skade av hjernen kan det være aktuelt å vurdere opprettelse av egnet vergemål. Dette vil også kunne være aktuelt ved slik skade og slike psykiske endringer som følger av langvarig bruk av sentralnervøst virksomt stoff (narkomani) eller av langvarig alkoholmisbruk.

7.4.6 Personer med psykisk utviklingshemming og personer med forstyrrelse i psykologisk utvikling

7.4.6.1 Årsaksforhold og ytringsformer ved psykisk utviklingshemming

En hemming av den psykiske utvikling bunner i at sentralnervesystemet, og spesielt hjernen, av en eller annen grunn ikke får utvikle seg på fullt og komplett vis. Den medfølgende hemmede utvikling av de psykisk betingede kapasiteter og ferdigheter kan ha flere årsaker og anta ulike former. Grunnlaget for hemmingen vil oftest være til stede fra fødselsøyeblikket. Personer med psykisk utvik­lingshemming skiller seg derved fra de ovennevnte grupper, ved at deres handikap er tilstede fra fødselen av og gjennom hele det videre liv. Grunnlaget for hemmingen kan være av genetisk art, som ved Downs syndrom (mongoloide). Det kan også skyldes påvirkning i mors liv, bl.a. gjennom infeksjoner som rammer fosteret og også skader hjernen. Skade kan også oppstå hvis blod- og surstofftilførsel til fosteret blir mangelfull. En for tidlig fødsel kan også følges av ulike typer defekt utvikling, inklusive slike som affiserer og hemmer hjernens komplette utvikling. En tredje, ikke helt sjelden grunn, kan være skader som oppstår i tilknytning til selve fødselen. Det dreier seg ofte om en noe vanskelig fødsel, hvor barnet for lenge utsettes for sviktende blodtilførsel og derved også for skjebnesvanger mangel på surstoff. Blant tilfellene med genetisk grunnlag er personer med Downs syndrom (med en spesiell kromosomdefekt) i flertall, men det kjennes et stort antall mindre hyppig forekommende tilfeller av psykisk utviklingshemming på annet genetisk grunnlag.

Personer som har en psykisk utviklingshemming utgjør en heterogen gruppe, hvor hemmingen kan gi seg ulike psykiske manifestasjoner. Noen vil i tillegg også ha varierende fysiske handikap, med grader av svikt i bevegelsesapparatet. Det kan være spesielt utfordrende å få etablert god og riktig bistand, herunder eventuelt egnet vergemål, for personer med ”multihandikap”, samtidig forekomst av flere typer fysisk og psykisk svikt.

Antallet av personer med psykisk utviklingshemming er høyt. Det er i Norge i dag rundt 20 000 personer som betegnes som utviklingshemmet. I denne gruppen vil det finnes personer med alle grader av mestringssvikt, fra det forholdsvis bagatellmessige til det meget alvorlige. Hva enten årsaken er av genetisk eller annen art, vil det være omfanget av hemmingen som er avgjørende for den enkelte persons utviklings- og mestringsmuligheter. Det vil for den enkelte være viktig å kartlegge og vurdere, ikke bare den svikt som måtte foreligge, men også hvilke muligheter for videre utvikling og trening som foreligger. Hos mange personer med psykisk utviklingshemming foreligger nemlig et betydelig utviklings- og bedringspotensiale. Det er videre ønskelig at det i hvert enkelt tilfelle foretas en grundig og forståelsesfull vurdering av hvilken støtte- og hjelpeinnsats som måtte være ønskelig og riktig. Der hvor evnen til å ivareta egne rettigheter og forpliktelser er for svak, vil det kunne komme på tale å vurdere etablering av vergemål. Personer med godt kjennskap til denne gruppen understreker viktigheten av at etablering av vergemål må nå de som ut fra en helhetsvurdering vil være mest i behov av dette.

Det er vanskelig å forutsi om forekomsten av psykisk utviklingshemming samlet sett vil endres i årene fremover. Forskjellige utviklingstrekk vil kunne gjøre seg gjeldende. Slike utviklingstrekk er bl.a. den pågående økning i fødende kvinners alder (økt risiko for Downs syndrom), en stadig bedring i svangerskaps- kontroll og i fødselshjelp og økt bruk av fosterdiagnostikk og genetisk veiledning. Hvorledes disse utviklingstrekk enkeltvis og samlet sett vil slå ut er meget uvisst.

7.4.6.2 Forstyrrelse i den psykologiske utvikling. Autisme.

Autisme, en særegen form for innesluttethet, kan opptre som en egen lidelse, selv om det også kan forekomme som et av flere atferdselementer ved andre sinnslidelser. Det er usikkert hva slags hemmet eller forsinket sentralnervøs utvikling som ligger til grunn for den tilsynelatende medfødte autisme. Det later til å foreligge et arvelig element, men ytre påvirkning har også vært tillagt betydning. Den medfødte autisme kan anta mange former, men en redusert evne til sosial kontaktskapning går igjen hos de fleste. Mange av dem som rammes har høy intellektuell kapasitet og kan fremvise former for spesialbegavelse. Ved noen uttalte former opptrer en dårlig eller forsinket taleevne. Noen av dem med autisme har monomane eller bisarre handlingsmønstre, noe som vanskeliggjør innordning i skole- og familiemiljøer. Tilstanden bemerkes og diagnostiseres i tidlig barnealder, og kan representere en meget stor belastning for foreldre og søsken. Noen med autisme synes å være godt tilgjengelige for behandling, andre ikke. For noen vil hjelpeløshet og tilpasningssvikt vare ved ut over barnealderen, slike at varig bistand blir nødvendig, med mulig opprettelse av egnet vergemål som en aktualitet. Aspenbergers syndrom er en spesiell form for medfødt autisme, som angis å ha relativt god prognose. Forekomsten av autisme angis å øke, uten at man med sikkerhet vet hvorfor.

7.4.6.3 Sosial situasjon og ivaretakelse

Etter gjennomføringen av ansvarsreformen (HVPU-reformen) er situasjonen i det store og hele bedret for personer med psykisk utviklingshemming. Det har her vært en styrke at disse personene har hatt god støtte fra flere hold, med Norsk Forbund for Utviklingshemmede som en meget viktig pådriver i reformarbeidet. Vanskelighetene er imidlertid flere når det gjelder å gi alle god nok støtte og oppfølging. Dette har sammenheng både med at det er store individuelle forskjeller mellom dem det gjelder, og at kommunene har hatt ulik evne til å etablere gode løsninger for den enkelte. Mange personer med utviklingshemming vil gjennom hele livet ha behov for omfattende støtte i hverdagen og med ivaretakelse av sine rettigheter (lovbestemte og andre) og behov. Bistand av personlig art vil i denne sammenheng ofte være vel så viktig som bistand i forbindelse med økonomiske disposisjoner. Det flersidige og individuelt pregede støttebehovet vil stille spesielle og store krav til de oppnevnte verger. Mer enn for mange andre grupper er det her viktig at tiltakene bygges opp mot - og tilpasses - den enkeltes behov og situasjon.

7.4.6.4 Konklusjoner

Personer med psykisk utviklingshemming utgjør en gruppe med store individuelle forskjeller når det gjelder mestringsmuligheter og behov for støtte. Bistands- og støttebehovet kan for noens vedkommende være omfattende og mangesidig. For denne gruppen er det spesielt viktig at hver enkelt blir vurdert og hjulpet ut fra sin situasjon og sine behov. Grundig og individuell vurdering må også ligge til grunn for overveielser om eventuell etablering av egnet vergemål og oppnevning av egnet verge. Vergen må i særlig grad kunne bistå slik at angjeldende persons grunnleggende rettigheter og behov blir imøtekommet. En rekke ulike medisinske og andre utviklingstrekk gjør det vanskelig å forutsi om antallet personer med utviklingshemming vil endres i årene fremover.

Situasjonen er uklar når det gjelder autisme, med usikkerhet både når det gjelder årsaksforhold og den mulige økning av tilfellene.

7.4.7 Andre sykdomstilfeller – og samlende bemerkninger

Atferdsmønstre eller mestringssvikt som kan aktualisere opprettelse av egnet vergemål, vil også kunne opptre i andre sammenhenger enn når knyttet til de sykdomstilstander som er omtalt ovenfor, som f.eks. ved former for tvangs- eller angstnevroser.

En spesiell problemskapende avhengighet, annerledes enn avhengighet av alkohol eller sentralnervøst stimulerende stoff, og i grenseland mot det sykelige, må trekkes frem. Det gjelder den sterke og ofte tvangspregede tilbøyelighet til ustoppelig deltakelse i ulike former for spill og hasard, ofte benevnt som spillemani eller spillegalskap. Behovet for egnet vergemål ved slik spilleavhengighet kan melde seg når en persons spilleaktivitet blir så dominerende, får et slikt omfang og medfører slike økonomiske tap at hele det økonomiske grunnlag for personen og de pårørende er truet.

Hjernen kan også på ulike vis, og ved flere alvorlige sykdommer, bli rammet slik at atferd og mestringsevne endres. Eksempelvis kan infeksjoner i noen tilfeller på alvorlig vis angripe hjernen og utløse atferdsendring.

En viktig hovedkonklusjon må bli at det vil være en persons totale psykiske og fysiske tilstand, mestringsevne og bistandsbehov, mer enn den diagnosen som kan stilles, som vil være avgjørende for hvorvidt opprettelse av et vergemål er riktig og hensiktsmessig. Det blir også viktig at tids- og bedringsperspektivet for den enkelte trekkes inn i de samlede vurderinger, når det gjelder overveielser om mulig vergemål, dettes omfang og eventuelle varighet.

7.5 Utvalgets generelle betraktninger om vergemål for voksne

7.5.1 Innledning

Utvalget finner det ikke tvilsomt at det fortsatt må være adgang til fullt ut å frata en person den rettslige handleevnen på det økonomiske området. En total fratakelse av handleevnen tilsvarer umyndiggjøring etter gjeldende rett.

Det kan her være grunn å skille mellom de såkalte aktive og de passive hjelpetrengende. For de passive, dvs. de som ikke er i stand til å foreta disposisjoner på egen hånd på grunn av sin sykdomstilstand, f.eks. personer med senil demens, vil det normalt ikke være behov for å frata den rettslige handleevnen, verken på det økonomiske eller personlige området. Tilsvarende vil det være for de som innretter seg etter vergemålet, eksempelvis fordi de selv ønsker å få en verge. Behovet for fratakelse av handleevnen er særlig tilstede i de tilfeller hvor personen er aktiv, dvs. er i stand til å handle, og har mulighet til å sette sin økonomi over styr.

Vergemålet skal ikke gjøres mer omfattende enn hva hensynet til den hjelpetrengende tilsier. Ordningen må være fleksibel og kunne tilpasses behovet i det enkelte tilfellet. Utvalget foreslår derfor en adgang til å frata handleevnen på nærmere begrensede områder som et alternativ til en total fratakelse. Delvis fratakelse er ikke mulig etter gjeldende rett. Utgangspunktet i utvalgets forslag er at den som settes under vergemål beholder sin rettslige handleevne. Hel eller delvis fratakelse av handleevnen må bestemmes særskilt og særlige rettssikkerhetsgarantier må ivaretas i saksbehandlingen. Utvalget foreslår å innføre en ordning med samvergemål, der den som settes under vergemål bare kan handle med samtykke av vergen, og vergen bare kan handle med samtykke fra den som er under vergemål.

Utvalget har vurdert spørsmålet om personlig vergemål, herunder spørsmålet om fratakelse av den rettslige handleevnen på det personlige området. Utvalget er kommet til at det unntaksvis kan være behov for bistand på det personlige området, enten alene eller i tillegg til det økonomiske, slik det er etter gjeldende rett. Det er derfor foreslått en adgang til å frata den personlige handleevne i visse tilfeller, en adgang som nok er snevrere enn etter gjeldende rett.

7.5.2 Det minste middels prinsipp

Det minste middels prinsipp innebærer at det ikke skal gjøres større inngrep i en persons rettsstilling enn det som er nødvendig ut fra vedkommendes situasjon og behov.

I norsk vergemålsrett er det kommet til uttrykk et minste middels prinsipp når det gjelder vurderingen av om umyndiggjøring skal finne sted, jf. Rt. 1982 s. 1776, som må oppfattes slik at umyndiggjøring ikke skal finne sted hvis retten finner at mindre omfattende tiltak kan være tilstrekkelig.

Når det gjelder omfanget av hjelpevergemålet, er det også lagt til grunn et minste middels prinsipp. I vgml. § 90 b heter det:

”Hjelpevergen kan gis myndighet til å vareta klientens anliggender i sin alminnelighet eller enkelte særlige anliggender. Det skal uttrykkelig tas stilling til myndighetsområdet ved oppnevningen, og myndighetsområdet bør ikke gjøres mer omfattende enn nødvendig.”

Etter det utvalget har brakt i erfaring, er praksis i mange overformynderier at hjelpevergens mandat som hovedregel blir gitt til å gjelde ”i sin alminnelighet” uten noen nærmere presisering av myndighetsområdet. Denne praksis er i strid med det minste middels prinsipp. I andre overformynderier er praksis mer varierende. I forhold til f.eks. personer med senil demens kan det være et behov for en verge med et generelt mandat, men det bør ikke være hovedregelen. Når det gjelder yngre personer med f.eks. psykisk utviklingshemming eller andre psykiske lidelser, bør det tas hensyn til den enkeltes utviklingspotensiale ved fastsettelsen av mandatet.

Det er ikke ukjent i praksis at den status man satte opp ved vergemålets etablering ikke var fullstendig, eller det har kommet inn nye midler ved arv eller gave, eller på annen måte. Dertil kommer at det å endre mandatet, spesielt slik som flertallets uttalelse forutsetter - nemlig at personen er så dement at vedkommende ikke har noen faktisk rettshandelsevne - er en meget kurant sak. Da slipper man også uvissheten ved at man har gitt en oppnevnt verge en ubegrenset fullmakt uten at man har full oversikt over den vergetrengendes nåværende eller fremtidige midler.

Utvalget foreslår at prinsippet om det minste middel kommer til anvendelse både når det gjelder spørsmålet om valg av vergemålsform, omfanget av vergemål uten fratakelse av handleevnen og når det er tale om å frata vedkommende den rettslige handleevnen. De to første forhold er en videreføring av gjeldende rett, men med en understrekning av at mandatet alltid må vurderes konkret. Forslaget om en adgang til å frata en person den rettslige handleevnen på nærmere bestemte områder, slik at vedkommende for øvrig har sin råderett i behold, er en nyskapning i forhold til gjeldende rett. Grunnprinsippet om at man ikke skal gjøre større inngrep enn nødvendig ut fra den enkeltes verne- og støttebehov, må etter utvalgets syn gå som en rød tråd gjennom hele vergemålslovgivningen, også ved vurderingen av hvor stort inngrep i den rettslige handleevne det er behov for. Dette er i overensstemmelse med svensk og finsk rett, mens det i dansk rett ikke er adgang til delvis å frata en person den rettslige handleevne.

Overformynderiet skal ved opprettelsen av vergemålet så vidt mulig ha full oversikt over hvilke økonomiske forhold som skal være under tilsyn.

Det minste middels prinsipp krever som nevnt at vergemålet tilpasses den enkeltes situasjon i større grad enn i dag. Den som settes under vergemål skal selv fungere i den grad han eller hun er i stand til det. Dette krever at den myndighet som skal ta stilling til rekkevidden av et eventuelt vergemål, - overformynderiet eller retten - konkret må vurdere den enkeltes situasjon. Når det gjelder rekkevidden av vergemål uten fratakelse av handleevne, medfører dette for så vidt ingen endring i forhold til det som er gjeldende rett, jf. vgml. § 90 b. Utvalget vil likevel presisere viktigheten av at vergemålets omfang undergis en konkret vurdering. Den praksis som synes å eksistere om at hjelpevergen rutinemessig gis myndighet til å ivareta vedkommendes behov ”i sin alminnelighet”, bør ikke lenger bli den praktiske hovedregel hvor vedkommende må antas å kunne ha evnen til å treffe rettslige disposisjoner eller ellers ta stilling til spørsmål av økonomisk eller personlig karakter. Når det i Rt. 1982 s. 1776 (på s. 1779) heter at ”Domstolene kan etter min oppfatning ikke foreta en konkret vurdering av om det i det enkelte tilfelle er noen fare for at boet vil forringes til skade for umyndige arvinger eller gjenlevende ektefelle”, gis det uttrykk for en rettsoppfatning som bør forlates. Utvalgets syn er at selv om de medisinske grunner, jf. utk. § 3-1, for vergemål er oppfylt, må man ved behovsvurderingen konkret ta stilling til vergemålets berettigelse og omfang.

Slik saksforholdet var i den nevnte dommen, ville etter utvalgets opplegg domstolene måtte vurdere den konkrete fare for at boet ville bli forringet.

Psykiske lidelser er det som følge av den medisinske utviklingen i økt grad mulig å påvirke i helbredende retning, og dette må det tas hensyn til ved vurderingen av om vergemålet skal gjøres tidsbegrenset.

Individuelt tilpassede vergemål er mer ressurskrevende å tilrettelegge enn de mer standardiserte løsninger. En eventuell økning i arbeidsbyrden til vergemålsmyndighetene må imidlertid være under­ordnet det grunnleggende hensynet om at det offentlige ikke skal gjøre større inngrep i den enkeltes rettsstilling (integritet) enn det strengt tatt er behov for. Hvor stor merbelastning dette kan medføre for vergemålsmyndighetene i et lengre tidsperspektiv, er det vanskelig å vurdere. Dette må ses i sammenheng med de reformer som foreslås i organiseringen og den økte profesjonalisering av overformynderiet som reformene vil medføre.

Det minste middels prinsipp må også gjelde ved den behovsvurdering som er nevnt ovenfor. Etter vgml. § 90 a annet ledd nr. 1 kan ”den ansvarshavende lege eller tilsynslege ved helseinstitusjon” begjære oppnevning av hjelpeverge. Hvor det i begjæringen fra vedkommende lege heter at vedkommende ikke har samtykkekompetanse, jf. vgml. § 90 a annet ledd nr. 2, synes det i praksis å være en klar tendens til at hjelpeverge blir oppnevnt uten at det skjer noen nærmere vurdering av behovet for en hjelpeverge. Det er også varierende praksis med hensyn til om pårørende, f.eks. barn, gis adgang til å uttale seg om det er behov for hjelpeverge. At pårørende skal underrettes før det fattes noen beslutning, foreslår utvalget lovfestet, se utk. § 4-12 og kommentarene til bestemmelsen, og deres syn bør tillegges betydelig vekt. Har f.eks. ett av barna sørget for vedkommendes daglige behov og tatt seg av det nødvendige, er det ikke gitt at det er behov for vergemål selv om vedkommende ikke lenger kan sies å ha noen rettslig handleevne. Enighet mellom de pårørende vil her være et viktig moment, likeså om det er grunn til å tro at vedkommende vil misbruke sin stilling eller om andre hensyn tilsier at en hjelpeverge er til beste for vedkommende. Under enhver omstendighet er melding fra tilsynslege m.v. ikke uten videre tilstrekkelig til at alle vilkår for vergemål er oppfylt. I denne forbindelse bør det presiseres at institusjoner m.v. som etter utk. § 4-2 har meldeplikt om vergemålsbehov, ikke har noen selvstendig rett til å begjære en person satt under vergemål. Når overformynderiet mottar en slik melding, må det etter utk. § 4-1 av ”eget tiltak” vurdere om det skal reises sak om vergemål overfor vedkommende. Vurderingen av behovet for vergemål må skje på selvstendig grunnlag. At vedkommende mangler samtykkekompetanse, er i seg selv ikke nok til uten videre å konstatere at det er behov for å sette vedkommende under vergemål.

7.5.3 Vergemål og rettslig handleevne

Etter gjeldende rett medfører oppnevnelse av hjelpeverge i seg selv ingen begrensninger i den rettslige handleevne til den som settes under vergemål. Hjelpevergemål er i dag den store hovedregelen når det gjelder etablering av vergemål, jf. 7.2.5. Utvalget foreslår å videreføre gjeldende rett på dette området. Utgangspunktet skal fortsatt være at vergemålet ikke begrenser den rettslige handleevnen hvor dette ikke er nødvendig for å ivareta den enkeltes verne- og støttebehov.

Utvalget foreslår imidlertid en endring i terminologien på dette området, jf. 3.4, slik at det som etter gjeldende rett er betegnet som hjelpevergemål, etter utvalgets forslag blir betegnet som ordinært vergemål. Dette synes ikke minst naturlig når det overveiende flertall av de som settes under vergemål faller i denne kategorien. Dette er altså en terminologisk endring, og innholdet av det skal være det samme, se ovenfor NBC. Ved konsekvent å bruke betegnelsene ”vergemål” og ”verge”, understrekes at dette skal være utgangspunktet og at fratakelse av handleevnen må besluttes særskilt. Dette er i overensstemmelse med dansk og finsk rett, som heller ikke terminologisk skiller her. Svensk rett har derimot opprettholdt det terminologiske skillet mellom ”god man” og ”förvaltare”, se 7.3.2. Vergemål etter utk. § 3-2 ligger nær opp til den svenske ”gode man”, og overensstemmer i prinsippet i rettsvirkninger med vergemål etter den danske loven § 5.

Det er reist en viss kritikk mot dagens hjelpevergeordning. Kritikken retter seg mot praktiseringen av ordningen, og ikke mot det rettslige innholdet i den som sådan. Som nevnt i 7.5.2 gis et hjelpevergemål i mange tilfelle et større omfang enn det rettslig sett er grunnlag for. Blant overformyndere, hjelpeverger, de som er satt under hjelpevergemål og andre involverte parter, f.eks. slektninger, gjør det seg gjeldende en betydelig usikkerhet og misforståelser når det gjelder hvilke rettsvirkninger som følger av en oppnevnelse av hjelpeverge. Det er nok en oppfatning hos mange at den som settes under hjelpevergemål ikke lenger kan handle på egen hånd. Hjelpevergemål er blitt ansett som en form for ”snik-umyndiggjøring”. Særlig gjelder dette i de sakene der overformynderiet inndrar den hjelpetrengendes midler til forvaltning etter vgml. § 90 d annet ledd, se mer om dette i utk. § 7-1 og kommentarene til bestemmelsen, selv om dette i prinsippet ikke innebærer at de aktuelle midlene unndras fra den hjelpetrengendes rettslige rådighetssfære. I Ot.prp. nr. 45 (1989-90) s. 30 heter det: ”Dommerforeningen sa seg noe ”betenkt til” en slik mellomløsning, som i realiteten innebærer en umyndiggjøring for så vidt angår de aktuelle midler”. Dette er også kritisert av Lars Edvard Erichsen, Hjelpevergeordningen: Klientens rådighet over egne midler (2001) s. 41, der det påpekes at det er ”prinsipielt vanskelig å forsvare ordningen i et system hvor klienten skal være myndig. I realiteten medfører ordningen en partiell umyndiggjøring med hensyn til de pengene som omfattes av overformynderiets forvaltning. Dommerforeningens bekymring ble ikke tillagt vekt av Justisdepartementet. Slik lovverket er utformet i dag, kan jeg ikke se at ordningen er forenlig med utgangspunktet om at klienten er myndig”.

Ved en klargjøring av at ordinært vergemål ikke medfører noen begrensning i den vergetrengendes handleevne, må det antas at en del av de som i dag har hjelpeverge, kan komme til å falle inn under den kategorien som helt eller delvis må fratas den rettslige handleevnen, jf. utk. § 3-3. Det er derfor nærliggende å vente en økning i antall saker om vergemål med (helt eller delvis) fratakelse av handleevnen, sammenlignet med det antall som i dag blir umyndiggjort, jf. 7.2.3.

Vergemål skal være et hjelpetiltak til personer som ikke kan ivareta egne interesser. I det store flertallet av de tilfeller hvor det kan være aktuelt å etablere vergemål, vil de personer det gjelder være passive enten på grunn av sin medisinske tilstand, eksempelvis demens, eller som følge av psykisk utviklingshemming. Særlig personer med senil demens utgjør i dag en stor gruppe av de som faller inn under vergemålsordningen. Som nevnt i 7.4.3.1 antas andelen personer med senil demens å øke i fremtiden. Utvalget legger derfor til grunn at det også fremover vil være vergemål uten fratakelse av den rettslige handleevnen som i praksis blir hovedregelen, idet disse ”passive” ofte ikke vil være i stand til å treffe en rettslig, bindende disposisjon.

I utk. § 7-1 er det foreslått at midlene til den som settes under vergemål kan inndras til forvaltning, selv om vedkommende ikke fratas den rettslige handleevnen over dem. Dette er en videreføring av gjeldende rett, jf. vgml § 90 d annet ledd. Det presiseres at dette ikke medfører noen begrensning i personens rettslige rådighet over midlene, det vil bare innebære en faktisk begrensning i rådigheten. Hvis vedkommende ønsker midlene stilt til disposisjon, er det bare en fratakelse av den rettslige handleevne som kan hindre dette.

Utvalget har flere steder konstatert at det i flertallet av tilfelle nok vil være slik at den som begjæres satt under vergemål ikke har den forståelse av vergemålet at vedkommende kan sies å ha den samtykkekompetanse som er omhandlet i utk. § 3-1. Dette vil da også normalt bety at vedkommende heller ikke har evnen til å treffe bindende disposisjoner, og følgelig bare i svært begrenset utstrekning kan bli hørt etter utk. § 6-3. I alle disse tilfellene vil derfor vergemålet innebære at en tapt handleevne gjenoppstår på vergens hånd. Hvor vedkommende har samtykket i vergemålet og senere pga. sin tilstand ikke lenger har den rettslige handleevnen i behold, vil denne fortsatt bestå på vergens hånd. I begge tilfelle vil imidlertid vergens mandat sette grenser for hvor langt vergen kan disponere på vegne av den som er satt under vergemål.

Vilkårene for å etablere ordinært vergemål er tatt inn i utk. § 3-1. Hvis den rettslige handleevnen skal begrenses enten helt eller delvis, må det besluttes særskilt etter utk. § 3-3.

7.5.4 Tap av den økonomiske handleevne - helt eller delvis

Spørsmål om fratakelse av den økonomiske handleevnen kan oppstå i ulike situasjoner. Vi har personer som på grunn av sin medisinske tilstand er så ”aktive”, jf. 7.4.1, at det er behov for å beskytte vedkommende mot å foreta handlinger til skade for seg selv. Eksempelvis kan det være en som står i fare for å sette sin økonomi over styr, står i fare for å miste boligen sin eller unnlater å betale regninger. Det samme vil være tilfelle hvis det er risiko for at den som er satt under vergemål vil foreta slike disposisjoner som kolliderer med vergens nødvendige disposisjoner. I andre tilfelle kan det være personer som må beskyttes mot omverdenen, enten slektninger eller andre, som på ulike måter søker å tilegne seg vedkommendes midler.

I de øvrige nordiske land er det også etter reformene på 1990-tallet adgang til å frata en person den rettslige handleevne. Hvis en person skal beskyttes mot gjeldsstiftelse, vil den eneste måten være fullt ut å frata vedkommende handleevnen på det økonomiske området. Det vil ikke være adgang til å frata en person evnen til å stifte gjeld, hvis vedkommende fortsatt har råderett over sine aktiva.

Det som det kan reises spørsmål om, er om det bør innføres en mulighet til handleevnefratakelse på begrensede områder.

I Sverige og Finland er det adgang til delvis fratakelse av handleevnen. I Sverige kan handleevnefratakelsen begrenses til ”viss egendom eller angelägenhet eller egendom överstigande ett visst värde”, jf. FB 11:7. Tilsvarende bestemmelse er det i finsk rett, se 18 §, som gir adgang til å begrense handleevnen på visse områder. Den danske loven gir derimot ikke adgang til en delvis fratakelse av den rettslig handleevnen, se § 6. Dette ble begrunnet med at det vil skape for store praktiske problemer å gjennomføre en slik ordning. Det ble lagt vekt på at hensynet til omverdenen taler for at man ved vurderingen av handleevnefratakelse må velge mellom alt eller intet. Det er vist til at en potensiell medkontrahent vanskelig kan være klar over om en delvis fratakelse rammer nettopp den avtale partene er i ferd med å inngå. I tillegg mente det danske lovutvalget at det var vanskelig å se behovet for en begrenset handleevnefratakelse, jf. Bet. s. 146.

Spørsmålet om ”delvis umyndiggjøring” ble vurdert i NOU 1979: 57. Om dette sies det på s. 9:

”Det vil kunne være mange tilfelle hvor eiendeler forvaltes på en lite hensiktsmessig måte uten at det hverken er hjemmel til å umyndiggjøre eller ønskelig å umyndiggjøre ham. Dette er et meget innviklet problemkompleks hvor man på den ene side må veie hensynet til vedkommende selv og hans pårørende mot på den annen side handlefrihetens grenser og rettssikkerheten. Etter utvalgets mening vil det være meget vanskelig å gi regler om en ”delvis umyndiggjøring” uten å komme i konflikt med et av de nevnte hensyn. Svarene på de spørsmål som er sendt vergemålsrettene gir også en indikasjon på at det i praksis ikke føles noe stort behov for mellomløsninger utover det utvalget har foreslått.”

Som nevnt ovenfor i 7.5.3 forekommer det i en viss grad ”snik-umyndiggjøring” ved at det opprettes hjelpevergemål uten at den hjelpevergetrengende blir informert om at dette ikke medfører noen innskrenkning av vedkommendes rettslige handleevne. En slik holdning forsvares med at det anses som svært inngripende og stigmatiserende å gå til det skritt å umyndiggjøre en person. Utvalget ser store betenkeligheter ved å anvende hjelpevergemål som en form for ”snik-umyndiggjøring”. Etter utvalgets syn er dagens praktisering av hjelpevergemål som en form for ”snik-umyndiggjøring” et sterkt argument for en adgang til delvis fratakelse av handleevnen. Hjelpevergemål opprettes ved en administrativ beslutning og har ikke de rettsikkerhetsgarantier som følger av en rettslig prøving av om vilkårene for umyndiggjøring er til stede. Ved å innføre en adgang til delvis å frata handleevnen, vil behovet for tilstrekkelig vern av den enkelte etter rettslig saksbehandling imøtekommes, samtidig som inngrepet forhåpentligvis ikke anses som stigmatiserende. En slik ordning vil ivareta behovet for smidige og fleksible løsninger tilpasset de konkrete behov.

Utvalget er på det rene med at en delvis fratakelse av handleevnen kan skape særlige praktiske problemstillinger i forhold til hensynet til tredjemann. Hensynet til å anvende det minste middels prinsipp også i dette henseende, må imidlertid veie tyngre enn merkostnadene ved å administrere ordningen. I tillegg må nevnes at en delvis fratakelse av handleevnen ofte vil gjelde aktiva der tinglysning er mulig, f.eks. fast eiendom, eller aktiva der varsel til tredjemann er mulig, f.eks. brukskonti. Hensynet til tredjemann vil derfor langt på vei bli ivaretatt. Manglende mulighet for registrering vil på den annen side være et argument mot å frata handleevnen for f.eks. vanlig innbo.

Adgangen til å frata en person dennes rettslige handleevne - helt eller delvis - er regulert i utk. § 3-3 første ledd.

7.5.5 Tap av den personlige handleevne

7.5.5.1 Innledning

Utvalget har vurdert om det skal være adgang til å frata en person handleevnen på det personlige området, tilsvarende det som gjelder på det økonomiske området. Etter gjeldende rett innebærer en umyndiggjøring at hvis den umyndiggjorte ikke kan dra omsorg for seg selv, skal vergen gjøre det, jf. vgml. § 39 annet ledd. En umyndiggjøring har således også virkning i forhold til den personlige handleevnen, jf. uml. § 1 nr. 1, omtalt ovenfor i 7.2.2.1. Det er ikke adgang til å frata handleevnen i personlige forhold i verken Danmark eller Finland. Den svenske utrederen foreslår at det ikke skal være adgang til å frata handleevnen i personlige forhold.

Problemstillingen er hvilken adgang vergen skal ha til å fatte avgjørelser på vegne av den vergetrengende i personlige saker i strid med hans eller hennes eget ønske. Dersom vedkommende faktisk er uten handleevne, f.eks. langt fremskreden senil dements, kan vergen handle på det personlige område hvis dette omfattes av mandatet.

Et eksempel kan være spørsmål om flytting til pleiehjem eller institusjon. Videre kan det reises spørsmål om vergen skal ha anledning til å søke og motta offentlige trygdeytelser som den vergetrengende er berettiget til. Et annet spørsmål kan være om vergen skal kunne hindre en person i å dra på utenlandsreiser, eller å gjennomføre andre faktiske handlinger som han eller hun står i fare for å foreta, i en forbigående sinnstilstand, og som man må gå ut fra at vedkommende selv vil beklage i ettertid.

Om grensedragningen mellom personlige og økonomiske vergemål vises for øvrig til 3.3.8.

7.5.5.2 Grunnleggende hensyn

Generelt i samfunnet er det økt vektlegging og fokus på enkeltindividets selvbestemmelsesrett (autonomi). Eksempelvis er dette hovedhensynet bak utvalgets forslag om framtidsfullmakter som et alternativ til vergemålsinstituttet, jf. kapittel 14. Hensynet til selvbestemmelsesretten taler mot en adgang til å frata en person råderetten i personlige spørsmål. Som nevnt ovenfor i 7.3.1.2, gikk Danmark bort fra en ordning med adgang til personlig umyndiggjøring ved innføringen av den danske vergemålsloven. Tilsvarende foreslås det i Sverige at det kun skal være adgang til å opprette forvalterskap for økonomiske forhold, se forslag til ny FB 11:9, jf. 7.3.2.3. I Finland har ”interessebevakaren” kun samtykkekompetanse på det personlige område, hvis hovedmannen ikke forstår sakens betydning, jf. 7.3.3.3.

I enkelte tilfeller kan det etter utvalgets syn være et behov for å beskytte en person også i saker av personlig karakter. I NOU 1979:57 ble spørsmålet om videreføring av manglende evne til å dra omsorg for sin person som grunnlag for umyndiggjøring, jf. uml. § 1 nr. 1, vurdert. Man kom til at det ikke var grunn til å endre vilkåret om at vedkommende enten skal mangle evnen til å dra omsorg for seg selv – altså sin person – eller for sitt gods. Begrunnelsen var denne (s. 23):

”I praksis har umyndiggjøring sitt hovedformål der hvor vedkommende ikke kan dra omsorg for sitt gods, og det er i disse tilfelle umyndiggjøring oftest foretas, men det er også et visst behov for å kunne foreta umyndiggjøring hvor vedkommende ikke evner å dra omsorg for sin egen person, selv om andre tiltak stort sett benyttes i slike tilfelle i dag (lov om psykisk helsevern, lov om sosial omsorg etc. ).”

Utvalget slutter seg til denne vurderingen. Som eksempel på behovet vises det til Borgarting lagmannsretts avgjørelser nevnt ovenfor i 7.2.7. Det må f.eks. være mulig å oppnevne en verge med mandat å sørge for at vedkommende mottar de offentlige ytelser han eller hun har krav på, uavhengig av hva vedkommende selv måtte mene. Her er vi for øvrig i grenseland i forhold til hva som kan karakteriseres som spørsmål av personlig karakter.

Utvalget er av den oppfatning at hensynet til selvbestemmelsesretten må vike hvis dette kommer i konflikt med samfunnets ansvar for å verne svake parter. Fratakelse av handleevnen på det personlige området bør bare skje for å hindre den enkelte i å foreta handlinger (eller unnlatelser) som i vesentlig grad vil være egnet til å skade hans eller hennes interesser. Unntaksvis kan det antas å være skade på personens egen interesse, dersom hans eller hennes adferd medfører skade for barn eller ektefelle som vedkommende har forsørgelsesplikt for, se mer om dette i 7.9.3. Etter utvalgets syn er det en grense for hvor langt vergens kompetanse på det personlige område kan gå, jf. 3.2.3.

7.5.5.3 Forholdet til bruk av tvang

I sosialtjenesteloven kap 4A er tvang eller makt definert som ”tiltak som tjenestemottakeren motsetter seg eller tiltak som er så inngripende at de uansett motstand må regnes som bruk av tvang eller makt. […] Alminnelige oppfordringer og ledelse med hånden eller andre fysiske påvirkninger av liknende art anses ikke som bruk av tvang eller makt”, jf. § 4A-2, annet ledd. Tvang er generelt en så inngripende integritetskrenkelse at det krever hjemmel i lov. Tvang kan imidlertid etter forholdene hjemles i nødverge- og nødrettsbetraktninger.

Tvang overfor en person er regulert i flere lover. Bruk av tvang eller makt som ledd i pleie- og omsorgstjenester til personer med psykisk utviklingshemming er regulert i sosialtjenesteloven kapittel 4A, jf.3.2.2.4. Tvang i det psykiske helsevern er regulert i lov om psykisk helsevern kapittel 3, jf. 3.2.2.3. I tillegg arbeides det med lovreguleringer i pasientrettighetsloven om helsehjelp i tilfelle pasienten motsetter seg behandling, og det arbeides med lovreguleringer om bruk av tvang overfor personer med demens i pleie- og omsorgssammenheng, jf. Sosialdepartementets høringsnotat av mai 2002. Spørsmål om bl.a. flytting til pleiehjem og iverksettelse av bevegelseshemmende tiltak når det er nødvendig for å hindre eller begrense vesentlig personskade overfor personer med demens er foreslått lovregulert i Sosialdepartementets høringsnotat. Etter utvalgets syn er det utvilsomt behov for en lovregulering av problemstillinger knyttet til pleie og omsorg for demente.

Når det gjelder spørsmålet om vergens rolle i forbindelse med spørsmål om tvang i pleie- og omsorg eller i forbindelse med helsehjelp, finner utvalget at dette må reguleres i særlov og ikke i vergemålslovgivningen. Disse spørsmålene er kompliserte. Det vises til drøftelsene om vergens kompetanse i medisinske spørsmål der pasienten ikke selv har samtykkekompetanse, jf. 3.2.2.2, dvs. spørsmål om vergen eller fagpersonalet skal ha avgjørelsesmyndigheten. De samme argumentene kan anføres ved vurderingen av hvilken rolle vergen skal ha i forbindelse med tvangstiltak. Flytting til institusjon eller pleiehjem mot personens eget ønske er delvis regulert i spesiallov og delvis arbeides det med ytterligere lovreguleringer på dette området. Utvalget avgrenser derfor sin oppgave mot disse problemstillingene.

Det er utvalgets oppfatning at vergen innen vergemålslovgivningens ramme ikke i noen tilfeller bør gis kompetanse til å fysisk hindre eller tvinge en person til å foreta faktiske handlinger. Vergens oppgaver må avgrenses mot fysisk inngripen i klientens person. Det betyr at vergen ikke fysisk kan holde en person tilbake eller fysisk kan avverge en person fra å foreta eller unnlate å foreta en handling. Vergens kompetanse er begrenset til å forklare og overbevise vedkommende med ord. Handlinger som er betinget av at personen må betale for seg, f.eks. kjøp av reiser, kan unngås ved å frata personen råderetten i økonomiske forhold, og herunder frata ham betalingsmuligheten. Om utstedelse av pass, se 7.5.5.4. Utover dette bør vergens kompetanse være begrenset til å eventuelt henvende seg til rette offentlige instans som har hjemmel til å hindre faktiske handlinger, f.eks. i forhold til psykisk helsevern. Hvis det er fare for straffbare handlinger, bør vergen henvende seg til politiet.

Utvalgets grunnleggende oppfatning er at vergen skal representere klienten og ivareta klientens interesser overfor offentlige instanser. Det er derfor naturlig at dette også er vergens oppgave i forhold til spørsmål om tvang, dvs. at vergen skal informeres, høres og gis klageadgang. Vergen bør ikke kunne samtykke til bruk av tvang.

7.5.5.4 Forholdet til forvaltningen

I mandatet pkt. 4 er det presisert at gjeldende ”ordning er særlig innrettet for å ivareta personens økonomiske forhold. Det er i dag ofte like viktig å ivareta personens behov for representasjon overfor offentlig forvaltning. De nye reglene skal derfor også omfatte representasjon overfor det offentlige for å ivareta personens interesser, både økonomisk, i forhold til behovet for omsorgstjenester, og i forhold til andre typer offentlige tilbud og tjenester.”

Behov for fratakelse av handleevnen på det personlige området kan oppstå i forhold til adgangen til å henvende seg til forvaltningen.

Som eksempel kan nevnes at vedkommende selv nekter å søke om og ta i mot offentlige tjenester som han eller hun er berettiget til og klart har behov for, jf. f.eks. Borgarting lagmannsretts dom av 29. mai 1997, omtalt ovenfor i 7.2.7. Her bodde en kvinne i sin bil, og nektet å motta trygdeytelser hun var berettiget til. Etter utvalgets syn bør vergen i slike tilfeller ha adgang til å søke om trygdeytelser eller andre offentlige tjenester som vedkommende har behov for og er berettiget til. Selv om den som settes under vergemål har en oppfatning om at han eller hun ikke vil belaste det offentlige tjenesteapparatet, mener utvalget at vergen bør ha anledning til å søke om offentlige ytelser når dette åpenbart er i klientens egen interesse og selv om klienten motsetter seg dette. Hvis klienten uttrykkelig gir uttrykk for at han eller hun ikke vil søke om en konkret ytelse, kan vergen ikke gjøre dette med mindre klienten er fratatt sin rettslige handleevne. Vergemål uten fratakelse av handleevne gir ikke vergen anledning til å foreta disposisjoner i strid med klientens ønske.

Et særlig spørsmål er regulering av adgangen til å få utstedt pass. Etter passloven § 4 annet ledd må vergen samtykke til at umyndiggjorte skal få utstedt pass. Utvalget finner at denne regelen bør videreføres slik at det gis adgang til å frata en person den personlige handleevne i denne sammenheng – dvs. at pass bare kan utstedes med samtykke av verge. Eventuelle utenlandsreiser som antas å være skadelige for en person, kan således hindres på dette grunnlaget.

Det kan tenkes personer som i svært stort omfang belaster forvaltningen med henvendelser, søknader og klager som åpenbart skyldes manglende dømmekraft og klart fremstår som misbruk av forvaltningsapparatet. Slike henvendelser kan til tider kreve store ressurser fra forvaltningen. Utvalget finner imidlertid ikke at hensynet til forvaltningens ressursbruk kan forsvare et så inngripende tiltak som en fratakelse av rettslig handleevne på det personlige området.

7.5.5.5 Oppsummering

Fratakelse av den rettslige handleevne på det personlige området er av en annen karakter enn fratakelse på det økonomiske området. Hensynet til selvbestemmelsesretten kommer inn med særlig tyngde. Etter utvalgets syn kan det likevel være behov for en adgang til fratakelse av personlig handleevne i helt spesielle situasjoner for å kunne ivareta den enkeltes interesser. De praktiske tilfeller som er nevnt ovenfor er ikke ment å være uttømmende.

I utk. § 3-3 annet ledd er det åpnet for adgang til å kunne frata en person den personlige handleevnen på bestemte områder hvor forhold som nevnt i § 3-1 gjør dette nødvendig ut fra hensynet til den enkeltes behov for vern og hjelp. Utvalget forutsetter at adgangen bare blir brukt i de mer alvorlige tilfeller.

7.6 Samvergemål

7.6.1 Innledning

Utvalget foreslår å innføre en ny vergemålsform kalt samvergemål. Samvergemål finnes i dag i dansk rett, og bestemmelsen om samvergemål i den danske loven § 7 er i sin helhet gjengitt ovenfor i pkt. 7.3.1.3.

Ved samvergemål har vergen etter dansk rett bare kompetanse til å handle sammen med den hjelpetrengende. Den som er under samvergemål er fortsatt myndig, og kan forplikte seg uten samtykke av vergen. Samvergemål kan bare opprettes på det økonomiske området.

Utvalgets forslag avviker på et vesentlig punkt fra det danske samvergemålet. Etter utvalgets forslag kan den hjelpetrengende bare handle sammen med sin verge, dvs. at samvergemålet innebærer en fratakelse av handleevnen.

I Danmark er samvergemålet en videreføring av det tidligere lavvergemålet. I de danske forarbeidene er det antatt at opp mot 1 000 personer var under lavvergemål, jf. 7.3.1.3. Utvalget antar at samvergemål også kan være et reelt alternativ her i landet i tilfeller hvor den hjelpetrengende ellers står i fare for å bli satt under vergemål med handleevnefratakelse. Samvergemål vil være en mindre inngripende og mer fleksibel løsning.

7.6.2 Samvergemål og vergens kompetanse

Den svenske ”god man”- ordningen har i sine virkninger (men ikke i oppnevnelsesgrunnlaget) mange likhetstrekk med samvergemålet slik utvalget har utformet det. Den gode mann kan i utgangpunktet ikke foreta disposisjoner som binder vedkommende uten dennes samtykke, jf. FB 11:5 annet pkt. se 7.3.2.2. For personer som har samtykkekompetanse, virker ”god man” ordningen i realiteten som et samvergemål når det gjelder den gode manns kompetanse. For personer som ikke har samtykkekompetanse i behold eller hvor samtykket av andre grunner ikke kan innhentes, virker ”god man”- ordningen som dagens hjelpevergeordning og utvalgets forslag om ordinært vergemål.

Et samvergemål gir således vergen en snevrere handlefrihet enn et ordinært vergemål med eller uten handleevnefratakelse. Vergen har ingen myndighet til å opptre på egen hånd. Disposisjoner som vergen foretar er bare gyldige hvis den som er under samvergemål deltar i den. Skriftlige avtaler skal underskrides både av vergen og den som er under samvergemål. Dette gir den som er under samvergemål større innflytelse. Den hjelpetrengende beholder vetoretten i forhold til disposisjoner på hans eller hennes vegne. Samvergemålet er således mindre inngripende i forhold til den hjelpetrengende sammenlignet med vergemål med handleevnefratakelse.

Samvergemål er i dansk rett begrenset til økonomiske spørsmål. Dette er begrunnet med at hvis den hjelpetrengende er i en slik situasjon at han eller hun kan medvirke ved økonomiske disposisjoner, kan vedkommende også ta vare på seg selv, jf. Bet. 1247 s. 124. Utvalget slutter seg til denne vurderingen.

7.6.3 Samvergemål og rettslig handleevne

Personer under samvergemål er etter den danske ordningen ikke fratatt sin rettslige handleevne. Handler den som er under samvergemål på egen hånd, er rettsstillingen tilsvarende som om vedkommende var satt under vergemål etter den danske loven § 5, uten at handleevnen er fratatt etter den danske loven § 6. Det danske utvalget ønsket ikke å kombinere samvergemål med handleevnefratakelse fordi det ville stride mot grunntankene bak utvalgets vergemålsregler. Det ble sett på som paradoksalt at det etter egen anmodning kunne anordnes vergemål uten handleevnefratakelse (§ 5), mens imøtekommelse av et ønske om samvergemål automatisk skulle medføre tap av handleevne. Dersom risikoen for at den hjelpetrengende handler på egen hånd er reell, er samvergemål ikke anvendelig, og det må vurderes om betingelsene etter den danske loven § 6 er oppfylt og dermed om det er behov for vergemål med fratakelse av handleevnen, jf. Bet. 1247 s. 125.

Utvalget har en annen oppfatning enn det danske utvalget i dette spørsmålet. Begrunnelsen for å innføre samvergemål kan være at en person ønsker beskyttelse mot egne handlinger og likevel beholde innflytelsen over vergens disposisjoner. Samvergemålets vesentlige verdi ligger i at den hjelpetrengende mister handleevnen på det området samvergemålet omfatter. En annen løsning vil ikke innebære noen vesensforskjell i forhold til rettsvirkningene av ordinært vergemål når det gjelder beskyttelsen av den hjelpetrengende. Ordningen er betinget av at den hjelpetrengende selv ber om å bli satt under samvergemål, dvs. at vedkommende selv ber om den beskyttelsen dette innebærer. Dette antas å kunne være aktuelt for personer som f.eks. lider av spilleavhengighet, psykiske lidelser eller annet, som medfører at han eller hun kan risikere å sette sin økonomi over styr og som selv ønsker å unngå at dette skjer. Samvergemålet kan være et alternativ for en person som ellers risikerer å bli satt under vergemål med handleevnefratakelse. Samvergemålet vil være et mindre inngrep i personens handlefrihet, jf. prinsippet om det minste middel, da personen beholder vetoretten i forhold til vergens disposisjoner, jf. ovenfor. Den hjelpetrengende har anledning til selv å begjære vergemål med handleevnefratakelse, jf. utk. § 4-1. Således bør den hjelpetrengende gis anledning til å be om en ordning som er mindre inngripende, nemlig samvergemål. Samvergemål åpner for mer fleksible løsninger tilpasset den enkeltes behov.

Personen må selv be om samvergemål. Personen må således i ettertid ha anledning til å ombestemme seg og trekke begjæringen tilbake med den virkning at samvergemålet opphører. Alternativet er da at personen blir satt under vergemål med fratakelse av handleevne etter utk. § 3-3.

Den utforming som samvergemålet har etter utvalgets forslag, ligger nær opp til den tidligere lavvergeordning i Danmark.

7.6.4 Tilsyn og forvaltning av formue

Etter dansk rett gjelder ikke de alminnelige reglene om forvaltning av formue og tilsyn for samvergemålsordningen. Det ble vurdert om det var forsvarlig å ha en ordning uten kontrollmuligheter, da det kan være fare for at vergen uten tilsyn ikke tar sitt verv alvorlig nok og ikke ivaretar den hjelpetrengendes interesser tilstrekkelig. Det kunne heller ikke utelukkes at vergen tok for stort honorar eller på annen måte utnyttet sin stilling, jf. Bet. 1247 s. 124. Det danske utvalget fant likevel ikke at de særlige regler om formuen og om tilsyn skulle innføres på samvergemålsområdet. Dette er begrunnet med at man må stole på at det er nok at samvergen ikke kan handle på egen hånd, og at det kreves medvirkning fra to personer som kan holde hverandre i sjakk. Videre er det lagt vekt på at den hjelpetrengende selv har ønsket samvergemålet iverksatt, og at statsamtet under vergemålssaken har vurdert at denne er i stand til å uttrykke sin oppfatning overbevisende under personlig fremmøte. Statsamtene må ved vurderingen om samvergemål skal opprettes ta hensyn til hvordan den hjelpetrengende antas å ville samarbeide, hvem som eventuelt skal oppnevnes som samverge, hvilke disposisjoner man kan tenkes å ta stilling til, størrelsen og sammensetningen av formuen til den hjelpetrengende og hvordan det vil bli fulgt opp hvis samarbeidet ikke fungerer. Det må tas hensyn til hvordan den hjelpetrengendes situasjon vil utvikle seg og om vedkommende har evner, forutsetninger og psyke til å samarbeide, jf. Bet. 1247 s. 124.

Utvalget slutter seg til de vurderinger som er gjort i Danmark om tilsyn og forvaltning av formue ved samvergemål. Etter det utvalget kjenner til er det ikke reist kritikk mot denne ordningen i Danmark. Vergens disposisjoner er som nevnt betinget av den hjelpetrengendes medvirkning for at de skal være gyldige. I tillegg er det den hjelpetrengende selv som må be om opprettelsen av samvergemålet. I utgangspunktet bør man kunne stole på at den hjelpetrengende selv har evnen til å føre kontroll med sin verge. Hvis det er mistanke om noe annet, bør ikke samvergemål opprettes eventuelt bør det oppheves.

7.6.5 Oppsummering

Utvalget foreslår å innføre samvergemål, jf utk. § 3-4. Dette er en nyskapning i forhold til gjeldende rett. Utvalget har lagt vekt på at dette kan være en fleksibel og praktisk ordning i de tilfellene der den hjelpetrengende selv ønsker bistand.

Samvergemål kan opprettes på det økonomiske området, og innebærer at vergen og den som er satt under vergemål må handle i fellesskap for at disposisjonen skal være gyldig. Reglene om tilsyn og forvaltning av formue, jf. utk. § 3-4 tredje ledd, gjelder ikke ved samvergemål.

7.7 Utvalgets vurderinger - kriterier for å bli satt under vergemål

7.7.1 Innledning

I utvalgets forslag er grunnlaget for å sette en voksen person under vergemål basert på tre sett av kriterier: de rettslige, de medisinske og de behovsmessige. Utk. § 3-1 angir hvorledes disse kriterier i kombinasjon skal være til stede for at et vergemål kan etableres. Det er således en forutsetning at alle tre kriterier må være oppfylt for at en person skal bli satt under vergemål. Det er f.eks. ikke tilstrekkelig at vedkommende fyller de medisinske vilkår - det rettslige og det behovsmessige kriterium må også være oppfylt.

7.7.2 Rettslige kriterier

Et grunnvilkår for å opprette vergemål etter utk. § 3-1 er at en person ”ikke er i stand til å ivareta sine interesser”. Kombinert med dette må det være et konkret behov for vergemål, slik det blir omtalt nedenfor. Dette tilsvarer den danske loven § 5, jf. 7.3.1.2. Dette grunnvilkåret er en videreføring av gjeldende rett ved opprettelse av hjelpevergemål, jf. vgml. § 90 a og ved umyndiggjøring etter uml. § 1 nr. 1 og nr. 2 første alternativ: ”mangler Evnen til at drage Omsorg for sig eller sit Gods”.

Det må foretas en konkret vurdering av om den som begjæres satt under vergemål i rimelig grad er i stand til å utføre de oppgaver og plikter som det forutsettes at en voksen habil person under tilsvarende omstendigheter kan og skal utføre for å fungere i samfunnet. Det må foreligge et betydelig avvik fra det antatt normale for at vergemål skal kunne opprettes. Det er imidlertid ikke nødvendig at vedkommende totalt mangler evnen til å ivareta sine interesser. Den enkeltes funksjonsnivå må vurderes ut fra den konkrete situasjon. Spesielle behov for helsehjelp eller for ulike sosiale støttetiltak kan f.eks. medføre at personen trenger bistand til å orientere seg i det offentlige system for å kunne ivareta sine interesser (nærmere om dette under omtalen av behovskriteriet i 7.7.4). Størrelse, sammensetning og kompleksitet av vedkommendes formue vil også være relevant i vurderingen av evne til ivaretakelse av økonomiske interesser. Kriteriet er formulert for å sikre at den vergetrengende med sitt handikap ikke skal komme rettighetsmessig til kort i et ofte ganske komplisert samfunn.

Det rettslige kriteriet for å frata en person den rettslige handleevnen etter utk. § 3-3 første ledd er at dette er ”nødvendig for å hindre at han eller hun utsetter sin formue eller andre økonomiske interesser for fare for å bli vesentlig forringet, eller for å hindre at han eller hun blir utnyttet økonomisk på en utilbørlig måte”. Også dette har til formål å beskytte den svakt stilte vergetrengende, her mot vanskjøtsel av økonomiske interesser og mot økonomisk utnyttelse fra ulike hold.

7.7.3 Medisinske kriterier

De medisinske kriterier for opprettelse av vergemål må utformes slik at de fanger opp det store spekter av tilstander hvor sykdom, ulykker eller annet har ført til en slik helsemessig svekkelse og slik mestringssvikt at opprettelse av vergemål blir aktuelt. Utk. § 3-1 angir i relativt kortfattet form, og i overensstemmelse med en begrepsbruk som i dag er akseptert i medisinsk og sosial sammenheng, hvilke lidelser og avvik som kan gjøre opprettelse av vergemål nødvendig og ønskelig.

Kriteriene faller i to hovedgrupper: Tilstander på det psykisk/psykiatriske og beslektede plan og tilstander av mer fysisk og legemlig art.

Kriteriene av psykisk/psykiatrisk art i utkastet dekker det relativt vide spenn av tilstander hvor behovet for etablering av vergemål erfaringsmessig og mest sannsynlig vil oppstå. Formuleringen ”Den som på grunn av sinnslidelse, herunder demens, psykisk utviklingshemming, rusmisbruk... ikke er i stand til å ivareta sine interesser,” ligger nær opp til det som etter vgml. § 90 a er gjeldende rett ved oppnevning av hjelpeverge. Begrepet sinnslidelse står nå alene, uten tilføyelsen ”andre psykiske forstyrrelser”, idet slike andre forstyrrelser av psykisk art etter gjeldende psykiatrisk/psykologisk rubrisering nå skal inngå i hovedbegrepet sinnslidelser. Fortsatt er demens, pga. den store og hyppige forekomsten av lidelsen, spesielt nevnt blant sinnslidelsene, men i utkastet uten det foranstående ordet ”senil”. Dette fordi demens noen ganger også kan utvikles hos yngre individer og uten at det foreligger aldersbetinget senilitet.

I utk. § 3-1 er rusmisbruk (omfattende alle typer misbruk: alkohol, ulike typer sentralnervøst stimulerende stoff og medikamenter) spesielt nevnt som grunnlag for vergemål, noe det ikke er i vgml. § 90 a. Selv om følger av langvarig rusmisbruk kan rubriseres blant sinnslidelsene (slik at rusmisbruk derfor på sett og vis kan sies å ha vært omfattet også av § 90 a) har utvalget, pga. det store omfang og de spesielle konsekvenser ulike typer misbruk i dag har, funnet å ville fremheve og tydeliggjøre disse tilstander som et medisinsk grunnlag for opprettelse av vergemål.

Nytt i forhold til kriteriene i vgml. § 90 a er også utkastets tilføyelse av ”alvorlig spillavhengighet” (populært ofte benevnt spillegalskap) som sidestilt grunnlag for opprettelse av vergemål, når omfanget er slik at vedkommende kan sies ikke å være ”i stand til å ivareta sine forpliktelser”. Tilføyelsen er begrunnet i at spillavhengighet, og også de alvorligste grader av denne, synes å være et voksende problem, med potensielt alvorlige konsekvenser for dem det gjelder og for vedkommendes nærmeste. Slik alvorlig spillavhengighet er diagnosemessig å plassere i en gråsone mellom det utrert normale og det sykelige.

I forhold til utformingen i uml. § 1 er de medisinske kriteriene for å sette en person under vergemål betydelig modernisert og forenklet. Dette gjelder både kriteriene på det psykiatrisk/psykologiske plan og kriterier for tilstander av mer legemlig og fysisk art. Dette vil utvalget komme tilbake til nedenfor.

Når det gjelder kriterier av mer fysisk og legemlig art som kan danne grunnlag for vergemål, har vgml. § 90 a første ledd begrepet ”legemlig funksjonshemming”. Utvalgets utkast bruker formuleringen ”alvorlig svekket helbred”, som nok vil kunne dekke et noe videre tilstandsspekter, og som svarer til bestemmelsen i den danske loven § 5. Den vil omfatte tilstander av legemlig art som kan medføre en slik invalidisering og mestringssvikt at etablering av vergemål kan bli ønskelig og nødvendig. Tilstandene man her tenker på kan både være medfødte, ha en sykdoms-årsak eller være en følge av ulykke. Invalidiseringen kan ha rammet sanseapparatet, bevegelsesapparatet eller funksjonen av indre organer. Ofte vil det dreie seg om en kombinasjon av svekkelse i flere legemsfunksjoner. Som eksempler på sterkt invalidiserende tilstander kan nevnes: følger etter store fødselsskader, følger etter trafikk- og arbeidsskader (bl.a. brudd i ryggrad med lammelser), følger etter en rekke typer gradvis invalidiserende nerve- og muskelsykdommer m.m. Det har ikke vært sett som hensiktsmessig i utkastet å nevne eksempler på de tallrike og ganske forskjelligartede typer legemlig funksjonssvikt som kan være aktuelle for etablering av et støttende vergemål. Intensjonen er at man med det vide begrepet ”alvorlig svekket helbred” og med vekt på alvorlig skal ha et grunnlag for vergemålsetablering ved slike skade- eller sykdomstilstander hvor vedkommende ikke makter å ivareta sine interesser. Her vil ”alvorlig svekket helbred” være bedre dekkende enn ”legemlig funksjonshemming” i vgml. § 90 a.

Utvalgets forslag innebærer noen endringer av mer praktisk art i forhold til gjeldende rett i forbindelse med de medisinske kriterier som uml. § 1 oppstiller som grunnlag for å sette personer under vergemål (umyndiggjørelse). Endringene av mer praktisk art i forhold til uml. § 1 har sammenheng med at de medisinske kriterier der er meget detaljert beskrevet i lys av innsikten og den sosiale situasjon på lovgivningstidspunktet. Utvalgets forslag til medisinske kriterier i § 3-1 representerer først og fremst en betydelig forenkling og en tidsmessig og begrepsmessig ajourføring i forhold til kriteriene som er oppstilt i uml. § 1.

Når det gjelder lidelser på det psykisk/psykiatriske plan angir uml. § 1 som medisinske kriterier at det foreligger ”Aandssvaghet eller Sindsykdom eller, fordi de er forfaldne til Drukkenskap eller ødeleggende Brug af Morfin eller andre Beruselses- eller Bedøvelsesmidler…” De tilstander som her blir benevnt som ”Aandssvaghet eller Sindssykdom” vil med dagens terminologi og inndeling være dekket av utkastet ”sinnslidelse, herunder demens, psykisk utviklingshemming…”. Det dreier seg her om en begrepsmodernisering, men ingen realitetsendring i forhold til gjeldende rett. Likeledes vil det generelle, men bredt dekkende begrepet ”rusmisbruk” som medisinsk kriterium for opprettelse av vergemål i utk. § 3-1 dekke det som i uml. § 1 beskrives som ”forfaldne til Drukkenskap elle ødeleggende Brug af Morfin eller andre Beruselses- eller Bedøvelsesmidler”.

Etter utvalgets forslag vil begrepet ”rusmisbruk” representere en endring i gjeldende rett. Uml § 1 nr. 3 har en lang angivelse av grunnlag for mulig opprettelse av vergemål: ”naar de ved Drikk, Spil eller Udsvævelser eller iøvrigt ved aabenbart uvittig Adferd forøder eller spiller sit Gods, saa at Trang opstaar for dem eller deres Familie eller maa forudse at ville indtræde”. Av dette vil konsekvenser av drukkenskap være dekket under det vide begrep ”rusmisbruk”. Av de øvrige typer adferd som uml § 1 nevner, er bare hangen til spill opprettholdt i utvalgets forslag, og her under angivelsen ”alvorlig spillavhengighet”. Spillegalskap er med sin økende forekomst og alvorlighetsgrad beholdt i forslaget til lovtekst, mens utvalget ikke har funnet grunn til å ta med som spesifikke kriterier de øvrige angivelser av kritikkverdig håndtering av egen økonomi.

Annet avsnitt av uml. § 1 angir forholdsvis omfattende, og delvis spesifisert på enkelttilstander, hvilke medisinske kriterier av mer fysisk og legemlig art som gir grunnlag for å kunne sette personer under vergemål: ”naar de på Grund af Blindhed, manglende Taleevne eller annen legemlig Mangel eller Skrøbelighed mangler Evnen til at drage Omsorg for sig og sit Gods, og de derhos samtykker i Værgemaalet, eller dette må anses nødvendig for at beskytte dem mod paaviselig Fare for egennyttige Efterstræbelser fra anden Side”. På dette punkt har utvalget ønsket å forenkle, samtidig som mange former for sterkt svekket helbred, både slike som er nevnt i uml § 1 og en rekke andre, vil kunne danne grunnlag for etablering av vergemål, dersom tilstanden samlet sett er så invalidiserende at kriteriet ”ikke er i stand til å ivareta sine interesser” er oppfylt. Utvalget har følgelig valgt ikke å spesifisere fra det mangfold av helsesvekkelser som kan gi grunnlag for å sette en person under vergemål, men har ment å dekke hele spektret av alvorlige helsesvikt under begrepet ”alvorlig svekket helbred”.

7.7.4 Behovskriteriet

I tillegg til at rettslige og medisinske kriterier er tilfredsstilt, må vedkommende som vurderes satt under vergemål også ha et konkret behov for den bistand og støtte vergemål innebærer.

Behovskriteriet er uttrykt i teksten i utk. § 3-1: ”kan settes under vergemål dersom det er behov for det”. Dette er også gjeldende rett i dag, både ved opprettelse av hjelpevergemål, jf. vgml § 90 a første ledd, og ved umyndiggjøring. Den danske lov har også en likelydende behovsangivelse. I de uttalelser som foreligger om forståelsen av behovsvilkåret etter gjeldende rett, går det klart frem at det særlig er tenkt på behov av økonomisk eller rettslig karakter. Dette har sammenheng med at vergemålsloven i første rekke tar sikte på ivaretakelse av slike interesser. Etter utvalgets forslag vil også ivaretakelse av interesser på det personlige plan kunne trekkes inn ved vurderingen av behovet for vergemål. Dette er ingen endring i gjeldende rett som sådan, jf. ”sig eller sit Gods” i uml. § 1 nr. 1 og nr. 2, men forhåpentligvis vil det medføre en økt synliggjøring av behovet for bistand på det personlige plan. Dette medfører at alle typer interesser, både av økonomisk, rettslig og mer personlig art, kan trekkes inn.

Behovskriteriet innebærer at det ikke bare skal være et formelt korrekt rettslig og medisinsk grunnlag for opprettelsen. I tillegg må vergemål være nødvendig fordi ulike typer av interesser ikke blir godt nok ivaretatt uten at det opprettes et vergemål. Vurderingen vil kunne vise at et slikt behov ikke er til stede i situasjoner hvor vedkommende får adekvat og betryggende bistand fra sine nærmeste og sitt miljø, eller ved at en fullmektig på grunnlag av en framtidsfullmakt, jf. kapittel 14, yter adekvat og betryggende bistand.

Det vil videre være en nedre grense for hva som skal omfattes av vergemålslovgivningen. Her kan bl.a. vises til forståelsen av behovsvilkåret etter vgml. § 90 a i Håndbok for overformyndere, hvor det fremgår at hjelpevergemål ikke skal erstatte det ordinære offentlige hjelpeapparat. Hjelpevergen skal heller ikke fungere som en støttekontakt. Utvalget er enig i at denne grensedragning også i fremtiden skal være retningsgivende.

Behovsspørsmålet sto sentralt i Rt. 1982 s. 1776. Saken gjaldt umyndiggjørelse etter uml. § 1 første ledd nr. 1, som ikke etter sin ordlyd stiller krav om behov sett fra den vergetrengendes ståsted. Det som her er av interesse, er at fru A som satt i uskifte med en sønn og to barnebarn ble umyndiggjort ikke bare av hensyn til henne selv, men i første rekke av hensyn til arven til de to umyndige barnebarn. Uskifteboet var under offentlig skifte da saken sto for Høyesterett, som følge av lagmannsrettens dom som ”i sterk tvil” hadde umyndiggjort fru A. I lagmannsrettens dom - som Høyesterett ”i det vesentlige” sluttet seg til, heter det (på s. 1782): ”Det er som sagt lagt vesentlig vekt på at hun har en ganske betydelig formue og at hun sitter i uskiftet bo med mindreårige arvinger. Under slike forhold bør overformynderiet få utøve den nødvendige forvaltning og kontroll, uten at det her ligger noen mistillit til [sønnen] B som hittil har vært morens økonomiske rådgiver”.

Dommen gir grunnlag for tre refleksjoner av generell karakter. For det første er det noe forbausende at både lagmannsretten og Høyesterett legger vekt på ønsket om overformynderiets forvaltning og kontroll av uskifteboet, uten å komme inn på at uskifteboet ved å umyndiggjøre A måtte skiftes. Umyndiggjøringen medførte med andre ord at sønnen og de to umyndige barnebarn mottok sin arv etter den førsteavdøde ektefellen, mens As arve- og boslodd ble forvaltet som umyndiges midler. Sakens kjerne var følgelig om uskifteretten skulle bestå.

Dommen viser at det ikke i første rekke var hensynet til A som var begrunnelsen for umyndiggjøringen. Selv om det ikke var noe som tydet på at As sønn - som tok vare på hennes økonomi - misbrukte sin rolle, var det et mulig motsetningsforhold mellom ham og den avdøde søsters barn som sto sentralt.

For det tredje ble sønnen først oppnevnt som morens verge, men da uskifteboet ble tatt under skiftebehandling, ble det oppnevnt setteverge, da sønnen ble ansett inhabil. Om han fortsatte som hennes verge da inhabilitetsgrunnen ikke lenger var tilstede etter at boet var skiftet, gir saken ikke opplysninger om.

Etter utvalgets syn kan ikke hensynet til vedkommendes arvinger - selv om de er mindreårige - være relevant ved vurderingen av om en person skal settes under vergemål. Ofte vil imidlertid interessen for vedkommende og arvingene være sammenfallende.

I vurderingen av behovet for vergemål har utvalget det syn at det er den enkeltes faktiske hjelpebehov og totale situasjon, mer enn arten av den medisinske diagnosen som kan stilles, som skal være avgjørende i vurderingen av ønskeligheten og nødvendigheten av at det opprettes et vergemål.

7.8 Kravet til samtykke

Etter gjeldende rett er opprettelse av hjelpevergemål i utgangspunktet en frivillig ordning, jf. vgml. § 90 a annet ledd nr. 3. Før vedkommende settes under hjelpevergemål, skal det innhentes samtykke fra ham eller henne, med mindre det går frem ”av legeerklæringen at innhenting av samtykke er umulig eller av særlige grunner utilrådelig”.

Utvalget ønsker å videreføre at vergemål uten fratakelse av rettslig handleevne som utgangspunkt skal være en frivillig ordning. Det begrunnes i hensynet til den enkeltes selvbestemmelsesrett (autonomi). Dette er også en naturlig konsekvens av at vedkommende fortsatt har sin rettslige handleevne i behold, og kan kalle tilbake vergens disposisjoner i etterkant eller selv foreta disposisjoner som går på tvers av disposisjoner vergen har foretatt, med mindre tredjemann har vunnet rett etter dem. For å sette det på spissen: Vedkommende vil offentlig kunne gå ut med en erklæring om at vergen ikke har hans eller hennes samtykke til å disponere på hans eller hennes vegne, eller underrette den medkontrahent vergen er i ferd med å slutte en avtale med om at vergen ikke har adgang til det.

I svensk rett er det krav til samtykke ved oppnevnelse av ”god man” med mindre den enkeltes tilstand hindrer at hans eller hennes mening innhentes, jf. FB 11:4. Det fremgår av den finske loven 8 § at en ”intressebevakar” bare kan oppnevnes dersom den saken gjelder ikke motsetter seg dette. Ifølge opplysninger fra den finske formyndermyndigheten innhentes det samtykke dersom dette er mulig. Svensk og finsk rett er derfor i det alt vesentlige i tråd med norsk rett - og utvalgets utkast - på dette området.

Dansk rett er imidlertid annerledes. Ved opprettelse av vergemål etter den danske loven § 5, dvs. vergemål uten fratakelse av handleevnen, er det ikke noe krav til samtykke fra den det gjelder. Etter den danske loven § 19 har ”den, som sagen angår”, rett til å gjøre seg kjent med grunnlaget ”for den påtænkte afgørelse og til at afgive en skriftlig eller mundtlig” uttalelse før statsamtet treffer avgjørelsen. Denne retten gjelder dog ikke hvis ”den pågældende ikke med nytte kan udtale sig om spørgsmålet”.

For at kravet til samtykke skal ha noen realitet, er forutsetningen at den det gjelder har samtykkekompetanse. Med samtykkekompetanse menes evnen til å avgi et gyldig samtykke, dvs. at vedkommende må ha evnen til å forstå hva samtykket innebærer og dets konsekvenser. Spørsmål om samtykke som rettsgrunnlag for helsehjelp er diskutert av Aslak Syse, Pasientrettighetsloven med kommentarer, 2. utgave 2004, s. 235 flg. For at samtykke etter pasientrettighetsloven § 4-1 skal være gyldig, kreves det at den som samtykker har tilstrekkelig ”personell kompetanse” til å ta den aktuelle avgjørelsen. Personell kompetanse innebærer at vedkommende må ha formell rettshandelsevne og den nødvendige habilitet til å kunne gi et samtykke. Med habilitet menes at vedkommende har personlige forutsetninger for å tilegne seg tilstrekkelig grad av forståelse for situasjonen, herunder av samtykkets konsekvenser og at et samtykke kan forplikte han eller henne, jf. Syse s. 241 flg. Tilsvarende må legges til grunn ved vurderingen av om en person er samtykkekompetent i forhold til opprettelse av vergemål. Det må vurderes om vedkommende person forstår hva det innebærer å komme under vergemål. Spørsmålet om en person har samtykkekompetanse må vurderes konkret ut fra hvilken tilstand vedkommende er i på det tidspunktet avgjørelse om opprettelse av vergemål skal fattes. Det er først hvor vedkommende ikke har en slik samtykkekompetanse, at vergemålet kan iverksettes uten at vedkommende samtykker til det. I utk. § 3-1 annet ledd er det brukt samme formulering som i pasientrettighetsloven § 4-3 annet ledd om at det bare kan unnlates å innhente samtykke hvis personen ”åpenbart ikke er i stand til å forstå” hva et samtykke innebærer. Spørsmålet om samtykkekompetanse etter vergemålsloven vil derfor måtte bygge på de samme vurderingene som spørsmålet om samtykkekompetanse etter pasientrettighetsloven. I ”åpenbart” ligger etter utvalgets syn at hvis det er tvil her, vil vilkårene for vergemål etter utk. § 3-2 ikke være tilstede.

Etter gjeldende rett kan det gjøres unntak fra samtykkekravet hvis innhenting av samtykke er av ”særlige grunner utilrådelig”, jf. § 90 a annet ledd nr. 3. Hvilke situasjoner denne bestemmelsen er ment å fange opp er noe uklart, jf. 7.2.4 om gjeldende rett her. Bestemmelsen er etter det utvalget kjenner til lite anvendt i praksis. De aller fleste tilfeller hvor samtykke kan unnlates vil være i situasjoner der den enkelte mangler samtykkekompetanse.

Hvis en person er samtykkekompetent, bør det etter utvalgets syn ikke være anledning til å gjøre unntak fra kravet om samtykke. Hvis vedkommende ikke samtykker, må det vurderes om det skal opprettes vergemål med fratakelse av rettslig handleevne. Utvalget kan ikke se gode argumenter for å beholde adgangen til å gjøre unntak fra kravet til samtykke når det er av ”særlige grunner utilrådelig”. I tillegg til at denne bestemmelsen er svært lite brukt i praksis, er den betenkelig av prinsipielle grunner. Det anbefales ikke å videreføre en adgang til at det offentlige kan oppnevne en verge til å disponere på vegne av en person uten at vedkommende selv vet om det. Dette strider mot grunnleggende rettsikkerhetsprinsipper. Noe annet er situasjonen om vedkommende ikke har evnen til å forstå hva opprettelse av vergemål innebærer, men da vil personen ikke ha samtykkekompetanse og det kan gjøres unntak fra kravet til samtykke på det grunnlag. Utvalget foreslår ikke å videreføre at innhenting av samtykke kan unnlates hvis det er av ”særlige grunner utilrådelig”, jf. § 90 a annet ledd nr. 3.

Etter gjeldende rett er det noe uklart om kravet til samtykke bare gjelder spørsmålet om det skal etableres hjelpevergemål, eller om det også gjelder hjelpevergens mandat. Uansett hva gjeldende rett her måtte være, finner utvalget det klart at samtykket også må gjelde mandatet. I tillegg må det være åpenbart at i de tilfeller den hjelpetrengende er samtykkekompetent, må han eller hun også samtykke i hvilken person som skal oppnevnes som verge. For å unngå eventuelle uklarheter i fremtiden, er dette foreslått uttrykkelig presisert i lovteksten, jf. utk. § 3-1 annet ledd. Her kan nevnes at den svenske utreder foreslår en tilføyelse i FB 11:12 (som foreslås som FB 11:21) som innebærer at hvis den saken gjelder foreslår en bestemt person som ”god man” eller ”förvaltare, skal denne oppnevnes hvis vilkårene ellers er oppfylt og han eller hun vil påta seg oppdraget.

Utvalget har vurdert om det bør stilles visse formkrav til samtykket. Etter alminnelige avtalerettslige prinsipper er et muntlig samtykke like gyldig og bindende som et skriftlig. Skriftlighet sikrer imidlertid dokumentasjon og notoritet (etterviselighet) hvis det i ettertid blir spørsmål om samtykke er gitt. I tillegg understreker krav om form viktigheten av disposisjonen - noe som er tillagt vekt ved kravet om form for testamenter. En avgiver foretar normalt grundigere avveininger når samtykke skal gis skriftlig, og det vil kunne gi overformynderiet større oppfordring til å informere og sørge for at vedkommende forstår virkningene av valget. Utvalget er likevel under en viss tvil kommet til at det ikke bør oppstilles noen spesielle krav til form for samtykkets gyldighet. I pasientrettigrettighetsloven er det ikke stilt formkrav til samtykket, se § 4-1. Det er heller ikke formkrav til samtykke til hjelpevergemål i dag, og det synes ikke å ha skapt særlige problemer i praksis. Her må tilføyes at utvalget ikke kjenner til tilfelle hvor man har nøyet seg med et muntlig samtykke; rutinemessig gis samtykket på skjema.

At en person har gitt samtykke til å bli satt under vergemål, er ikke til hinder for at samtykket senere trekkes tilbake, hvis vedkommende fremdeles har sin handleevne i behold. Det kan ikke stilles like strenge krav til tilbakekallet av samtykke som ved avgivelsen. Det kan ikke være slik at ”bordet fanger” for den som avgir samtykke til vergemål. Terskelen for når en person har i behold evnen til å kalle samtykke tilbake, må være klart lavere enn når vedkommende har evnen til å avgi samtykke. For mange eldre vil senilitet gradvis utvikles, og evnen til å avgi et samtykke gradvis svekkes. Hvis den personen det gjelder klart gir uttrykk for at han eller hun ikke lenger vil være under vergemål, så må dette tas til følge. Her er det selvsagt kun personens eget syn som er relevant og ikke hva eventuelle slektninger måtte mene om vergemålet. Overformynderiet må foreta en ny vurdering av personens tilstand på det tidspunktet tilbakekallet gis. Årsaken til at vedkommende vil tilbakekalle samtykke, vil i tvilstilfelle ha betydning. Overformynderiet må ha bevisbyrden for at tilbakekallet eventuelt ikke kan anses som gyldig. Det betyr at overformynderiet må vurdere om det skal innhente ny legeerklæring som belyser personens habilitet, hvis legeerklæringen som ble innhentet ved opprettelsen av vergemålet er foreldet. Det må også vurderes om personens tilstand har forbedret seg i positiv retning siden vergemålet ble opprettet. Selv om personen ikke ble ansett som samtykkekompetent ved opprettelsen av vergemålet, kan situasjonen ha endret seg slik at han eller hun må anses å ha gjenvunnet sin evne til å gi et gyldig samtykke og herunder gi et gyldig tilbakekall.

Hvis samtykket gyldig kalles tilbake, må vergemålet oppheves, med mindre det er grunnlag for å opprette vergemål med fratakelse av rettslig handleevne, jf. utk. § 3-3.

7.9 Kriterier for hel eller delvis fratakelse av den rettslige handleevne

7.9.1 Innledning

At det fortsatt må være adgang til å frata en person (helt eller delvis) den rettslige handleevnen, er etter utvalgets syn ikke tvilsomt, jf. 7.5.3 flg. Er vedkommende på grunn av sin helsetilstand ikke i stand til å treffe bindende disposisjoner, vil det normalt være tilstrekkelig å oppnevne verge uten noen fratakelse av handleevnen. Dette stiller seg annerledes hvor den vergetrengende har den rettslige handleevne i behold, og forventes å bruke den. Problemstillingen er således aktuell i forhold til de såkalt ”aktive” vergetrengende, jf. 7.4.1.

Etter gjeldende rett kan en person fratas handleevnen (umyndiggjøres) enten på grunn av egne handlinger eller på grunn av fare for utnyttelse fra omverdenen, jf. uml. § 1, jf. 7.3.1.2. Både uml. § 1 nr. 1 og nr. 3 refererer seg til den situasjonen at personen selv foretar uvettige handlinger. Uml. nr. 2, siste alternativ beskytter personen mot ”egennyttige Efterstræbelser fra andres side”. Utvalget foreslår en videreføring her, slik at en fratakelse av handleevnen på det økonomiske området enten kan skje for å beskytte personen mot seg selv eller for å beskytte personen mot omverdenen. Når det gjelder det personlige området, ser utvalget at det kan være behov for å beskytte personen mot seg selv.

Etter den danske loven § 6 kan en person fratas handleevnen hvis det er nødvendig for å hindre vedkommende i å utsette sin formue, inntekt eller andre økonomiske interesser for fare for vesentlig forringelse, eller for å forhindre økonomisk utnyttelse, jf. 7.3.1.2. Etter den svenske loven, jf. FB 11:7, kan forvalterskap anordnes for en som er ”ur stånd att vårda sig eller sin egendom”. Etter den finske loven § 18 kan en persons handleevne begrenses hvis vedkommendes manglende evne til å ivareta sine økonomiske interesser leder til at hans eller hennes formue, forsørgning eller andre viktige interesser settes på spill. Som nevnt, jf. 7.5.5.1, gir Danmark, Sverige og Finland kun adgang til at handleevnen kan fratas på det økonomiske området, og ikke på det personlige.

7.9.2 Det økonomiske området

Når det gjelder fratakelse av handleevnen på det økonomiske området, foreslår utvalget å videreføre gjeldende rett. Det er klart et behov for å beskytte en person mot egne uvettige økonomiske disposisjoner. I tillegg er det et behov for å kunne beskytte en person mot økonomisk utnyttelse fra omverdenen, dette kan f.eks. være slektninger, andre venner og bekjente, organisasjoner m.v. Nyskapningen på dette området, er adgangen til å frata handleevnen på begrensete områder, som er nærmere vurdert i 7.5.4.

I utgangspunktet må det legges til rette for stor grad av handlefrihet hos den enkelte. Noe som anses som en ufornuftig disposisjon av én, er ikke nødvendigvis ufornuftig for en annen. I tillegg må det være opp til hver enkelt selv å bestemme hva han eller hun vil bruke sine midler til. Den alminnelige handlefrihet tilsier at en person fritt må kunne gi bort hele formuen sin hvis han eller hun skulle ønske det. Det offentlige kan ikke gripe inn og sensurere en persons handlinger bare fordi de kan fremstå som avvikende fra hva det antas at det alminnelige flertallet i befolkningen ville foretatt seg i en lignende situasjon. Det må være et vidt spillerom for den enkeltes eksentrisitet. Ulike oppfatninger om grunnleggende verdier tilsier at personer prioriterer forskjellig. Oppsparte midler kan brukes til luksus, eller gaver til bestemte personer, organisasjoner o.l. Det må stilles strenge krav til når en person kan fratas sin rettslige handleevne, helt eller delvis.

Forutsetningen for at handleevnen kan begrenses er at ordinært vergemål ikke er tilstrekkelig beskyttelse for personen, jf. prinsippet om det minste middel i 7.5.2. I tillegg må både det medisinske vilkåret, det rettslige vilkåret og behovsvilkåret i utk. § 3-1 første ledd være oppfylt, se nærmere om disse i 7.7.

Ved vurderingen av om handleevnen skal begrenses på det økonomiske området, skal det i det alt vesentlige legges vekt på hensynet til personen selv. Hensynet til fremtidige arvinger er lite relevant i denne sammenheng. Hvor det er fremtidige arvinger som begjærer vergemål med handleevnefratakelse, er det viktig å få brakt på det rene hva som har initiert begjæringen. Er det ønsket om å hjelpe den vergetrengende, eller er det utsikten til at en fremtidig arv kan forringes, som ligger bak. Det er viktig at fokus holdes på hva som er i den hjelpetrengendes interesse. Det må imidlertid være adgang til å ta hensyn til ektefelle, barn og eventuelt annen familie som personen forsørger. Står mor f.eks. i fare for å sette hele familiens økonomi over styr, må det tas hensyn til om barn eller ektefelle som hun har forsørgelsesplikt for, risikerer å bli skadelidende.

Fratakelse av handleevne på det økonomiske området er regulert i utk. § 3-3 første ledd. Det første alternativet er at handleevnefratakelse er nødvendig for å hindre at personen utsetter sin økonomi for fare for å bli vesentlig forringet. Det andre alternativet er at handleevnefratakelse er nødvendig for å hindre at personen blir utnyttet økonomisk på en utilbørlig måte. De enkelte vilkårene er nærmere utdypet i kommentarene til bestemmelsen.

7.9.3 Det personlige området

Utvalget finner at det kan være behov for en adgang til å frata en person handleevnen på det personlige området, jf. drøftelsene i 7.5.5. I gjeldende rett medfører umyndiggjøring at dersom den umyndiggjorte er ute av stand til å dra omsorg for seg selv, skal vergen gjøre det, jf. vgml. § 39 annet ledd, se nærmere i 7.2.7.

I prinsippet har vergen ikke adgang til å foreta disposisjoner som strider mot den hjelpetrengendes eget ønske hvis han eller hun har handleevnen i behold. Dette gjelder derfor også disposisjoner på det personlige området, som f.eks. søknader om trygde- eller støttetiltak fra det offentlige. Vergens kompetanse på det personlige området er nærmere vurdert i 3.3.8.

I utk. § 3-3 annet ledd er det åpnet for en adgang til å frata handleevnen i personlige forhold på bestemte områder. Retten må derfor ta konkret stilling til hvilke disposisjoner vergen skal kunne ta i strid med klientens ønske.

I utgangspunktet må det legges vekt på stor grad av handlefrihet slik som ved økonomiske disposisjoner, jf. ovenfor. Hensynet til den personlige integritet tilsier at vilkårene for å begrense handleevnen på det personlige området er snevrere enn på det økonomiske området. Utvalget forutsetter at adgangen til å frata handleevnen på det personlige området blir benyttet med stor varsomhet.

Det er bare hensynet til personen selv som er relevant ved denne vurderingen. Hensynet til nærstående eller andre skal ikke tillegges vekt. Eksempelvis skal det ikke tas hensyn til at det vil være enklere for det offentlige tjenesteapparatet å forholde seg bare til vergen, hvis tjenestemottakeren har en rasjonell oppfatning av egne ønsker og behov. Unntaksvis kan det antas å være skade på personens egen interesse, dersom hans eller hennes adferd medfører skade for barn eller ektefelle som vedkommende har forsørgelsesplikt for. Dette vil være tilfelle dersom vedkommende f.eks. nekter å søke trygdeytelser, som f.eks. barnetrygd, og ektefelle eller barn blir skadelidende av den grunn. Fratakelse av handleevnen på det personlige området er regulert i utk. § 3-3 annet ledd. Se nærmere kommentarene til bestemmelsen.

7.10 Utvalgets forslag – bemerkninger til de enkelte bestemmelsene

Utk. § 3-1 Vilkårene for vergemål

Den som på grunn av sinnslidelse, herunder demens, psykisk utviklingshemming, rusmisbruk eller alvorlig svekket helbred ikke er i stand til å ivareta sine interesser, kan settes under vergemål dersom det er behov for det. Det samme gjelder ved alvorlig spillavhengighet.

Hvor vergemålet ikke medfører fratakelse av den rettslige handleevnen, skal vedkommende samtykke i vergemålet, vergemålets rekkevidde og hvem som skal være verge, med mindre han eller hun åpenbart ikke er i stand til å forstå hva et samtykke innebærer.

Den som ber om det, kan settes under vergemål hvis han eller hun på grunn av forhold som nevnt i første ledd, sykdom, nedsatt funksjonsevne eller lignende forhold har behov for hjelp til å ivareta sin interesser.

Utk. § 3-1 oppstiller vilkårene for å opprette vergemål for myndige personer. Bestemmelsen erstatter vilkårene for oppnevnelse av hjelpeverge etter vgml. § 90 a og vilkårene i uml. § 1 for så vidt gjelder umyndiggjørelse. Dansk, finsk og svensk rett har lignende formuleringer, i henholdsvis den danske loven § 5, i lag om förmyndarverksamhet 8 § og FB 11:4, som alle er gjengitt i pkt. 7.3.

Opprettelse av vergemål kan også finne sted for personer under 18 år, hvis det er nødvendig at vergemålet består uavbrutt etter myndighetsalder. Det er ikke satt noen aldersgrense for å iverksette vergemål etter utk. § 3-1 slik det er gjort i uml. § 1 og vgml. § 90 a. Bestemmelsen i uml. § 1 siste ledd blir dermed overflødig.

Uml. § 1 lovteknisk formet som vilkår for umyndiggjørelse, mens vgml. § 90 a inneholder vilkår for oppnevnelse av hjelpeverge. Utk. § 3-1 inneholder vilkårene for å bli satt under vergemål, og må suppleres med utk. § 3-3 hvis det er aktuelt å frata en person helt eller delvis den rettslige handleevne. Oppnevnelse av den person som skal være verge, skal skje etter utk. § 5-1. Det skal altså formelt treffes to vedtak. Først må det tas stilling til om vilkårene for vergemål er til stede, og deretter hvem som skal oppnevnes som verge og hva som er dennes mandat. Det er selvsagt ingenting i veien for at dette gjøres samtidig.

En person som settes under vergemål etter denne bestemmelsen beholder sin rettslige handleevne fullt ut, jf. utk. § 6-2 første ledd annet punktum. Ordinært vergemål etter § 3-1 kan derfor bare verne personer som selv innretter seg etter vergemålet eller som på grunn av sin helsetilstand eller andre grunner er passive og ute av stand til å handle på egen hånd. Fratakelse av den rettslige handleevnen må besluttes særskilt etter utk. § 3-3.

Bestemmelsen oppstiller tre kumulative vilkår for å kunne opprette vergemål.

Det rettslige grunnvilkåret for å opprette vergemål er etter utk. § 3-1 første ledd at vedkommende ”ikke er i stand til å ivareta sine interesser”. Dette tilsvarer vilkåret i uml. § 1 nr. 1 og nr. 2 første alternativ: ”mangler Evnen til at Drage omsorg for sig eller sit Gods”, og er i det vesentlige den samme formuleringen som er brukt i gjeldende vgml. § 90 a. Formuleringen i § 3-1 første ledd er ment å videreføre gjeldende rett på dette området.

Sammenlignet med vgml. § 90 a er ”anliggender” byttet ut med ”interesser”. Endringen er ikke ment å medføre noen realitetsendringer. Med interesser menes her både økonomiske og personlige interesser, overfor både offentlige myndigheter og private parter. Dette er også en videreføring av gjeldende rett, jf. ”sig eller sit Gods” i uml. § 1 og ”anliggender” i vgml. § 90 a, som ved siden av økonomisk forvaltning også kan omfatte bl.a. spørsmål i forbindelse med søknad om flytting til institusjon, disposisjoner angående egen bolig, opptreden i rettssaker og skifteoppgjør, og andre interesser overfor det offentlige tjenesteapparatet. Ivaretakelse av den hjelpetrengendes personlige interesser kan være like viktig som ivaretakelse av vedkommendes økonomiske interesser, og det kan etter forholdene danne et selvstendig grunnlag for vergemål, jf. utk. § 3-2 og kommentarene til denne bestemmelsen.

Det skal foretas en konkret vurdering av om personen i rimelig grad er i stand til å utføre de oppgaver og plikter som det forutsettes at en voksen habil person kan og skal utføre ut fra sin situasjon. Det er ikke nødvendig at vedkommende totalt mangler evnen til å ivareta sine interesser, men det må være et betydelig avvik fra det normale. På den annen side er ødselhet og ufornuftig disponering av midler ikke i seg selv tilstrekkelig for å opprette vergemål. Det skal tas hensyn til at den enkelte står fritt i hvordan han eller hun vil forvalte sine eiendeler, se 7.9.2.

Vergemål kan bare opprettes hvis det foreligger nærmere bestemte avvik i en persons mentale eller fysiske funksjonsevne. Bestemmelsen oppstiller i likhet med gjeldende rett, et medisinsk vilkår for å sette en person under vergemål. Formuleringen er i stor grad en videreføring av vgml. § 90 a, men med noen tilføyelser hentet fra uml. § 1. I likhet med gjeldende rett, er det den rådende medisinske oppfatningen til enhver tid som må være avgjørende for forståelsen av begrepene.

Begrepet ”sinnslidelse” er brukt som en samlebetegnelse i tillegg til demens og viderefører uml. § 1 nr. 1: ”Aandssvaghed eller Sindssygdom”. Demens er særskilt nevnt som eksempel på sinnslidelse på grunn av det store antall tilfeller av tilstanden.

Psykisk utviklingshemming er rubrisert som en egen gruppe, tilsvarende som etter vgml. § 90 a. Det vises til utvalgets omtale av psykisk utviklingshemming i kapittel 7.4.6. Som det fremgår der bygger utvalget på samme forståelse av begrepet psykisk utviklingshemming som legges til grunn av Røkke-utvalget i NOU 1991:20, og Syse i Rettssikkerhet og livskvalitet for utviklingshemmete (1995) s. 108. Nytt i forhold til § 90 a er at rusmisbruk er oppstilt som en egen gruppe. Dette er en videreføring av uml. § 1 nr. 1 annet alternativ: ”forfaldne til Drukkenskab eller ødelæggende Brug af Morfin eller andre Beruselses- eller Bedøvelsesmidler” og § 1 nr. 3 første alternativ: ”Drik”. Det kan være et stort behov for bistand for personer med alvorlige rusproblemer, og utvalget ønsker derfor at loven skal ha en mulighet for å etablere vergemål i slike tilfeller. Det vises også til psykiatriens oppfatning av at mentale og adferdsmessige forstyrrelser som følge av rusmisbruk nå rubriseres som sinnslidelse, jf. 7.4.5. Rusmisbruk omfatter både misbruk av alkohol, narkotika og legemidler.

Samlebetegnelsen sinnslidelse vil dekke og omfatte de mange diagnoser og psykiske lidelser som kan bli aktuelle i vergemålssammenheng, se 7.4.

Det kan også være behov for å opprette vergemål for personer som lider av alvorlig spilleavhengighet. Dette er en videreføring av uml. § 1 nr. 3. Utvalget finner imidlertid ikke grunn til å videreføre alternativet ”aabenbart uvittig Adferd” utover spilleavhengighet, jf. 7.7.3. Spilleavhengighet er imidlertid særlig nevnt, siden tilstanden ligger i en gråsone i forhold til det som anses som sykdom, jf. 7.4.7.

Med ”alvorlig svekket helbred” menes alle former for fysiske svekkelser som kan medføre at en person ikke selv makter å ivareta sine interesser. Dette tilsvarer begrepet ”legemlig funksjonshemming” i vgml. § 90 a og er ment å omfatte det samme. ”Alvorlig svekket helbred” er videre ment å omfatte ”Blindhed, manglende Taleevne eller anden legemlig Mangel eller Skrøbelighed” i uml. § 1 nr. 2. Eksempler på tilfeller som kan falle inn under begrepet, kan være følger av fødselsskade, trafikkskade eller annen ulykkesskade. Det kan også tenkes at personer med sterkt svekket syn eller hørsel eller andre fysiske funksjonshemminger som medfører svekket kommunikasjonsevne, kan behøve hjelp til å ivareta sine interesser. Den enkeltes funksjonsnivå må vurderes konkret. Det vesentlige i denne sammenhengen er behovet for verge. Utvalget ønsker ikke å trekke for snevre grenser i forhold til hvilke medisinske tilstander som kan danne grunnlaget for vergemål. Likevel vil kravet til årsakssammenheng mellom den medisinske tilstanden og hjelpebehovet være med på å trekke en nedre grense for når vergemål kan opprettes.

Det er videre et vilkår for vergemål at det foreligger et konkret behov for det, se nærmere 7.7.4. Tilsvarende krav er det etter gjeldende rett ved oppnevning av hjelpeverge, jf. vgml. § 90 a, og ved vurderingen om en person skal umyndiggjøres, jf. Rt. 1982 s. 1776. Det må foreligge et behov for vergemål på bakgrunn av personens medisinske tilstand. Denne vurderingen må bl.a. bygge på legeerklæringen som skal innhentes, jf. utk. § 4-4 første ledd bokstav a). I tillegg må overformynderiet vurdere om personen har et konkret behov for vergemål ut i fra den enkeltes totale situasjon. Hvis personen har pårørende som ivaretar hans eller hennes interesser på en betryggende måte, kan dette være et argument for at det konkrete behovet for vergemål ikke er til stede, se 7.7.4. Vurderingen av behovet skal ikke i så stor grad som ved gjeldende rett kun knytte seg til vedkommendes lidelse. Personens faktiske situasjon og hjelpebehov skal tillegges større vekt enn selve diagnosen - denne er ingen selvstendig grunn for vergemål. Vurderingen skal rettes mot hvilket konkret hjelpebehov den enkelte har. Også her kommer det grunnsyn inn at vergemålet ikke skal gjøres mer omfattende enn nødvendig - det konkrete behov vil således også ha betydning her.

Hvis utvalgets forslag om lovfesting av framtidsfullmakter blir tatt til følge, jf. utk. kapittel 10, må det tas hensyn til om det foreligger en gyldig framtidsfullmakt og om denne ivaretar personens konkrete behov for bistand. Hvis det er utnevnt en fullmektig som ivaretar fullmaktsgivers interesser på en god måte, vil det normalt ikke være behov for vergemål.

I utk. § 3-1 første ledd er det oppstilt et krav om årsakssammenheng mellom den aktuelle medisinske tilstanden og mangelen på ivaretakelse av egne interesser. Forståelsen av kravet skal være den samme som etter dagens regler. Det må kreves at de aktuelle disposisjoner, eller mangel på evne til å disponere fornuftig, skyldes den aktuelle tilstand hos den hjelpetrengende.

Hovedregelen ved opprettelse av ordinært vergemål er at det skal foreligge samtykke fra den hjelpetrengende. Dette fremgår av annet ledd . Samtykke skal omfatte både det at vergemål opprettes, vergemålets omfang og hvem som skal oppnevnes som verge. Utgangspunktet om frivillighet er i overensstemmelse med vgml. § 90 a om oppnevning av hjelpeverge. Tilsvarende bestemmelse i svensk rett er gitt i FB 11:4. Finsk lov har en bestemmelse om at ”intressebevakar” kan oppnevnes dersom den saken gjelder ikke motsetter seg dette, jf. 8 §. I den danske loven § 5 er det derimot ikke noe krav til samtykke ved opprettelse av vergemål.

Ved etablering av vergemål er hovedregelen at det innhentes samtykke fra den hjelpetrengende, selv om vedkommende kanskje ikke fullt ut har samtykkekompetanse i andre henseender. Vergemål uten fratakelse av rettslig handleevne skal være en frivillig ordning.

Kravet om samtykke gjelder ikke hvis den det gjelder ikke har samtykkekompetanse. Dette er gjeldende rett i dag, jf. at samtykke kan unnlates hvis det er ”umulig”, § 90 a annet ledd nr. 3. Utvalget har valgt en annen formulering: ”åpenbart ikke er i stand til å forstå”. Den er hentet fra pasientrettighetsloven § 4-3 annet ledd, og er ment å forstås på samme måte. Det må vurderes om vedkommende har den nødvendige habilitet til å kunne avgi et gyldig samtykke, jf. de generelle drøftelsene i 7.8. Her er det viktig at forholdene legges til rette og innholdet i vergemålet blir kommunisert på en slik måte at personen i størst mulig grad får mulighet til å forstå hva et vergemål innebærer. Blant personer med senil demens vil det typisk kunne være tilfeller der samtykke ikke kan innhentes fordi den det gjelder ikke kan antas å forstå hva et samtykke til etablering av vergemål innebærer. ”Åpenbart” betyr at det ikke hersker forstandig tvil om vedkommendes evne til å forstå hva vergemålet innebærer. Hvor det er tvil om vilkåret ”åpenbart” er tilfredsstilt, kan ikke overformynderiet vurdere begjæringen. I så fall må det begjæres helt eller delvis fratakelse av den rettslige handleevnen etter § 3-3. Hvis imidlertid overformynderiet, hvor det er tvil om dette, sender saken til retten, jf. utk. § 4-3 tredje ledd, vil retten kunne opprette vergemål etter utk. § 3-1, se nærmere bemerkningene til den bestemmelsen.

I vgml. § 90 a nr. 3 kan samtykke også unnlates hvis det er ”av særlige grunner utilrådelig”. Dette alternativet er ikke videreført i utkastet, jf. 7.8.

Hvis personen er samtykkekompetent, er det ikke adgang til å gjøre unntak fra kravet til samtykke. Dersom personen ikke samtykker, må det vurderes om det kan opprettes vergemål med fratakelse av handleevnen, jf. utk. § 3-3. Vurderingen av om innhenting av samtykke skal finne sted, vil som i dag i utgangspunktet måtte bygge på den legeerklæring som ligger til grunn for begjæring om vergemål, jf. utk. § 4-4 første ledd bokstav a. Det er viktig at legen som undersøker vedkommende er klar over hva legeerklæringen skal brukes til, slik at erklæringen blir tilstrekkelig informativ. Hvorvidt samtykke etter omstendighetene ikke skal innhentes, bør fremgå klart av legeerklæringen. Overformynderiet er imidlertid ikke bundet av legens erklæring, men må foreta en selvstendig vurdering av om samtykke likevel bør søkes innhentet. Se hertil de saksbehandlingsregler som stilles opp i utk. kapittel 4, særlig § 4-4.

I likhet med gjeldende rett er det ingen formkrav til samtykket.

Dersom samtykket tilbakekalles på gyldig måte, må vergemålet oppheves med mindre personen kan fratas den rettslige handleevnen etter utk. § 3-3, se nærmere 7.8.

Etter § 3-1 tredje ledd kan en person selv be om å bli satt under vergemål. Etter gjeldende rett kan en person selv begjære umyndiggjøring eller hjelpevergemål, jf. uml. § 3 og vgml. § 90 a annet ledd nr. 1. Den danske loven har en tilsvarende bestemmelse om opprettelse av vergemål for økonomiske anliggender, se § 5 annet ledd. De svenske og finske lov er har ingen slik bestemmelse. I motsetning til den danske vergemålsloven, foreslår utvalget at man selv kan be om både økonomisk og personlig vergemål.

Hvis en person selv ber om å bli satt under vergemål, vil dette normalt tale for at vedkommende har et tilstrekkelig omfattende hjelpebehov. Kravet til personens medisinske tilstand er det samme som etter første ledd, og det vises til kommentarene ovenfor. Videre er ”sykdom” og ”nedsatt funksjonsevne” oppstilt som egne alternativer. I tillegg kan personer som på grunn av ”lignende forhold” har behov for hjelp be om vergemål. Dette alternativet må sees i sammenheng med de tilstander som er angitt i første ledd. ”Lignende forhold” vil være forhold som er beslektet med de i første ledd, men av annen og eventuelt mindre alvorlighetsgrad. Hensikten er at det ikke skal stilles så strenge krav til alvorligheten av den medisinske tilstanden når personen selv ber om vergemål. Denne adgangen er altså ment å omfatte tilstandsmessig mer enn det som omfattes av første ledd.

Grunnen til at en person ønsker å bli satt under vergemål, kan være at vedkommende ikke selv ønsker eller makter å føre kontroll med en fullmektig. Ved opprettelse av vergemål er det overformynderiet som fører tilsyn med vergen. Det presiseres at det også i disse tilfellene må gå en nedre grense for hvilke tilfeller som kan begrunne et vergemål. Det er også her krav om årsakssammenheng mellom vedkommendes medisinske tilstand og manglende evne til å ivareta egne interesser. Man kan ikke få opprettet vergemål ut fra rene bekvemmelighetshensyn, det må foreligge et reelt og vesentlig behov for hjelp.

Utk. § 3-2 Vergemålets rekkevidde

Vergemålet kan omfatte økonomiske og personlige forhold.

Et vedtak om vergemål skal uttrykkelig ta stilling til omfanget av vergemålet, herunder om det skal begrenses saklig eller i tid. Vergemålet skal ikke gjøres mer omfattende enn nødvendig.

Hvor det i lovgivningen ellers kreves samtykke fra verge, må vergens mandat omfatte de spørsmål som reguleres av vedkommende lov.

At det i første ledd slås fast at vergemålet enten kan gjelde økonomiske forhold eller personlige forhold eller begge deler, er i overensstemmelse med gjeldende rett. Bestemmelsen erstatter vgml. §§ 38 og 39. I dag synes umyndiggjørelse eller hjelpevergemål i det vesentlige å være begrunnet med ivaretakelse av økonomiske interesser. Det er dette den gjeldende vergemålslov i det alt vesentlige er innrettet på, jf. vgml. kapittel 5. Både dansk, svensk og finsk rett har regler som gjør det mulig å opprette vergemål for både økonomiske og personlige anliggender.

Når det gjelder behovet for bistand på det økonomiske området, vises det til den praksis som er utviklet i gjeldende rett og som utvalget ikke tilsikter endringer i. Eksempelvis kan det være behov for bistand til å ta hånd om løpende utgifter og inntekter, eller til forvaltning av fast eiendom, enten ved utleie, salg eller på annen måte. Den hjelpetrengende kan ha næringsvirksomhet, som han eller hun på grunn av sin tilstand ikke selv kan ta hånd om på en forsvarlig måte. Det vil også kunne være grunnlag for vergemål dersom den hjelpetrengende har gjeldsproblemer som han eller hun ikke selv makter å ta fatt i.

Med ”personlige forhold” omfattes alle former for representasjon og ivaretakelse av rettigheter utover økonomiske forhold. Det kan f.eks. innebære bistand med å oppnå trygde- og sosialstønader fra det offentlige, klage på vedtak fra offentlige forvaltningsorganer, ivaretakelse av at de rettig-hetene en person har etter sosialtjenesteloven blir ivaretatt, representasjon i forbindelse med rettssak m.v. Vergemålet må avgrenses mot andre former for hjelpe- og støttetiltak, som f.eks. det som tilligger en støttekontakt. Vergemålet omfatter heller ikke daglige omsorgsoppgaver. Se nærmere 3.3.8.

Om de tilfeller i annen lovgivning som viser til at vergen/hjelpevergen kan handle på vegne av den som er satt under vergemål, se tredje ledd.

Om vergens oppgaver, se nærmere utk. kapittel 6 og bemerkningene til disse bestemmelsene.

Utk. § 3-2 annet ledd lovfester det minste middels prinsipp som, iser at vergemålet ikke skal gjøres mer omfattende enn nødvendig. Bestemmelsen innebærer at det i hvert tilfelle skal tas stilling til den enkeltes hjelpebehov ved opprettelsen av vergemålet. Om det minste middels prinsipp, se de generelle bemerkninger i 7.5.2.

Endring eller opphevelse av vergemål er regulert i utk. § 4-10.

Vergemålet kan begrenses både i tid og sak. En tidsmessig begrensning bør overveies hvor det er grunn til å tro at vedkommendes tilstand er midlertidig eller vil bedres. Dette er aktuelt hvor den medisinske tilstanden som er grunnlaget for vergemålet antas å være av forbigående karakter. Hvis vedkommende er under behandling for den aktuelle lidelsen, kan vergemålet gjøres tidsbegrenset for den tid behandlingen antas å vare. Det bør så foretas en ny vurdering av om det fortsatt er behov for vergemål etter dette tidspunktet. Dette kan være aktuelt ved spilleavhengighet og rusmisbruk, men kan også tenkes i andre tilfelle.

I sak kan vergemålet begrenses til bare å gjelde økonomiske spørsmål, eller bare bestemte disposisjoner av økonomisk karakter, som f.eks. et bestemt låneopptak for vedlikehold av en fast eiendom, vedtak om fortsatt drift eller nedleggelse av næringsvirksomhet, avhendelse av nærmere angitte eiendeler m.v. Det kan også være behov for løpende bistand innenfor et eller flere bestemte saksområder, f.eks. løpende forvaltning av fast eiendom eller drift av næringsvirksomhet, hvor denne besluttes drevet videre.

Det kan videre være behov for ivaretakelse av rettigheter i en rettssak eller en bestemt sak overfor forvaltningen.

På samme måte kan vergemålet begrenses til å gjelde personlige spørsmål, eller deler av disse som måtte oppstå, avhengig av hvilket hjelpebehov den enkelte måtte ha. Som eksempel kan nevnes behov for bistand i forhold til spørsmålet om flytting til institusjon eller pleiehjem. Er vedkommende på institusjon, kan mandatet begrenses til å ivareta vedkommendes økonomiske og personlige interesser overfor institusjonen og myndighetene ellers.

Et begrenset vergemål faller automatisk bort når det konkrete oppdraget er utført eller tidsfristen er utløpt.

Om vergemålet etter § 3-1 bør gjøres generelt, må også vurderes konkret. Et vergemål som omfatter ivaretakelse av vedkommendes interesser i sin alminnelighet, vil omfatte både økonomiske og personlige spørsmål. Dette kan være aktuelt dersom det er på det rene at personen ikke faktisk har noe av sin rettslige handleevne i behold, eksempelvis personer som er sterkt rammet av senil demens. Også i slike tilfelle må imidlertid mandatet være gjenstand for en konkret vurdering. Selv om vedkommende ikke har evne til å treffe rettslige disposisjoner, gjelder fortsatt det minste middels prinsipp. Vergemålet skal heller ikke her gå lenger enn det som er nødvendig.

Overformynderiets tilsynsplikt omfatter alle forhold innen mandatet, og det bør av denne grunn ikke gjøres videre enn behovet tilsier. Hertil kommer at hvis det skulle bli behov for å utvide mandatet, blir ikke det noen stor sak.

Har vedkommende pårørende, kan det være et alternativ at vergens mandat blir begrenset til økonomiske spørsmål, eller bestemt angitte økonomiske spørsmål.

Det kan også være aktuelt å oppnevne to verger, jf. utk. 5-2 annet ledd. Dette kan være naturlig hvor en av de pårørende får som mandat å ivareta vedkommendes personlige interesser, mens de økonomiske interesser helt eller delvis legges til en annen verge.

Dersom den hjelpetrengendes behov for vergemål er av midlertidig karakter, faller som nevnt situasjonen inn under § 3-2 annet ledd. Hvis den alminnelige vergen derimot er midlertidig forhindret i å ivareta oppgavene sine, skal det oppnevnes en midlertidig verge etter utk. § 5-7. Dersom den alminnelige vergen er inhabil i en eller flere konkrete saker, skal det oppnevnes en setteverge, jf. utk. § 5-9.

Det bør ligge til Vergemålstilsynet å vurdere om det skal gis retningslinjer for utformingen av mandat.

Det er i en rekke lover gitt vergen en kompetanse til å handle på vegne av den som er under vergemål. Hvorvidt denne lovgivningen gir vergen en kompetanse til å handle hvor vedkommende disposisjon ikke omfattes av vergens mandat, synes etter gjeldende rett å være noe uklart.

Tredje ledd - som ikke har noen parallell i gjeldende lovgivning - bestemmer at hvor særlovgivningen har bestemmelser om en verges funksjoner, må vedkommende funksjon ligge innenfor vergens mandat. Den aktuelle lov skal ikke oppfattes dit hen at en verge med mandat f.eks.til å forvalte en persons faste eiendom eller en næringsvirksomhet, i kraft av denne særlovgivning skal ha kompetanse til å treffe sine avgjørelser av personlig karakter som lovgivningen i det vesentlige gjelder. Er det f.eks. aktuelt med svangerskapsavbrudd, må vergens mandat utvides, eller det kan oppnevnes en annen verge, f.eks. en pårørende med mandat til å ta stilling til dette spørsmålet.

Utk. § 3-3 Fratakelse av den rettslige handleevne

Er vilkårene etter § 3-1 første ledd oppfylt, kan en person fratas den rettslige handleevne i økonomiske forhold hvor dette er nødvendig for å hindre at han eller hun utsetter sin formue eller andre økonomiske interesser for fare for å bli vesentlig forringet, eller for å hindre at han eller hun blir utnyttet økonomisk på en utilbørlig måte. Fratakelsen av den rettslige handleevne kan begrenses til å gjelde bestemte eiendeler eller bestemte disposisjoner.

En person kan på bestemte områder fratas den rettslige handleevne i personlige forhold når forhold som nevnt i § 3-1 gjør dette nødvendig og hvor det er betydelig fare for at vedkommende vil handle eller unnlate å handle på en måte som i vesentlig grad vil være egnet til å skade hans eller hennes interesser.

Utk. § 3-3 regulerer fratakelse av den rettslig handleevnen. Utkastet - som tilsvarer den svenske FB 11:7 om ”förvaltare”, den finske loven § 18 og den danske loven § 6 - må ses i sammenheng med utk. § 3-1. Disse to bestemmelsene i utkastet avløser uml. § 1 og vgml. § 90 a.

Umyndiggjøring slik vi kjenner denne etter uml. § 1, blir ikke videreført i sin nåværende form, jf. 3.4 hvor dette er nærmere begrunnet.

Fratakelse av den rettslig handleevnen er et tillegg til opprettelse av vergemål etter utk. § 3-1, og skal bare anvendes hvor ordinært vergemål ikke er tilstrekkelig til å ivareta vedkommendes interesser. For at den rettslige handleevne kan begrenses, må vilkårene i utk. § 3-1 første ledd være oppfylt; i tillegg kommer de vilkår som settes i utk. § 3-3.

Etter utk. § 3-3 kan handleevne fratas enten helt eller delvis i økonomiske forhold. Adgangen til en delvis fratakelse av handleevnen er en nyskapning i forhold til gjeldende rett, og er begrunnet i det minste middels prinsipp, jf. 7.5.4.

Vergemål med fratakelse av handleevne kan opprettes for personer under 18 år hvis det er nødvendig at vergemålet består uavbrutt etter myndighetsalder, jf. bemerkningene til utk. § 3-1.

Fratakelse av den rettslige handleevnen i økonomiske forhold reguleres i bestemmelsens første ledd og fratakelse av den rettslige handleevnen i personlige forhold reguleres i bestemmelsens annet ledd.

Utkastet § 3-3 første ledd regulerer adgangen til å frata en person den rettslige handleevne - helt eller delvis - i økonomiske forhold.

Det første alternativet er at fratakelse av handleevnen kan finne sted hvor dette ”er nødvendig for å hindre at han eller hun utsetter sin formue eller andre økonomiske interesser for fare for å bli vesentlig forringet”. Dette alternativet skal beskytte personen mot egne uvettige handlinger. Det må kreves et betydelig avvik fra normal handlemåte, se kommentarene til utk. § 3-1 og 7.9.2. Alternativet vil kunne omfatte personer som setter eller står i fare for å sette sin formue over styr og handlemåten ikke fremstår som rasjonell, noe den ofte ikke vil være når vedkommende er i en slik tilstand som nevnt i utk. § 3-1 første ledd. I det hele må vurderingen ofte knyttes til den tilstand vedkommende er i, og om disposisjonen kan sies å være motivert eller påvirket av den. Det må også kunne tas hensyn til nærstående som vedkommende har forsørgelsesplikt overfor.

Det kreves videre at det foreligger ”fare” for at økonomien blir ”vesentlig forringet”. Med ”fare” menes at det ikke er nødvendig at forringelsen allerede er skjedd, det er tilstrekkelig at det er sannsynlig at det vil kunne skje hvis ikke vedkommendes handleevne blir begrenset. Her er det tilstrekkelig at det foreligger en konkret og ikke helt ubetydelig risiko. Med ”vesentlig forringet” menes at det må være en betydelig reduksjon av formuen eller andre økonomiske interesser som kan være aktuelt. Hva som skal anses som en ”vesentlig” forringelse, må vurderes konkret i forhold til formuens størrelse.

Det andre alternativet er at fratakelse av handleevnen i økonomiske forhold kan skje ”for å hindre at han eller hun blir utnyttet økonomisk på en utilbørlig måte”. Bestemmelsen er en videreføring av uml § 1 nr 2 siste alternativ: ”nødvendig for at beskytte dem mod paaviselig Fare for egennyttig Efterstræbelser fra andres side”. Denne bestemmelsen skal beskytte personen mot ”utilbørlig” utnyttelse fra omverdenen. Det kan være en som forsøker å få tak i personens formue til fordel for seg selv eller andre, f.eks. til en humanitær organisasjon el.lignende. Om utnyttelsen er ”utilbørlig” må bero på en totalvurdering av handlingen og forholdene ellers. Utnyttelsen vil normalt ikke være ”utilbørlig” hvis den det gjelder vet at han eller hun blir utnyttet og avfinner seg med det, f.eks. som en form for motytelse mot besøk eller omsorg. Et eksempel er nevøen som besøker sin gamle tante på pleiehjem og gjør det i egennytte fordi han da får gaver av den gamle tanten. Tanten på sin side ønsker å gi ham gaver fordi han er den eneste i familien som kommer så mye på besøk. En utnyttelse i form av bevisst å gi uriktige eller misvisende opplysninger kan etter forholdene være ”utilbørlig”. ”Utilbørlig” krever at den som utnytter opptrer klanderverdig med en viss grad av alvorlighet. Omfanget av påvirkningen og hvor store følger det har, f.eks. hvor store og hvor mange gaver, vil være relevante momenter ved vurderingen.

En begjæring om å sette en person under vergemål med fratakelse av handleevnen kan være motivert av å beskytte egne interesser, typisk en ventet arv. Det er imidlertid klart at en person kan disponere uavhengig av arvingenes interesser, selv om de medisinske vilkår for vergemål er oppfylt. To eldre dommer her er fremdeles av interesse, se Rt. 1914 s. 793 og Rt. 1903 s. 700.

Det er et vilkår at fratakelse av handleevnen er ”nødvendig”. Dette er et utslag av det minste middels prinsipp, og er en videreføring av gjeldende rett når det gjelder vurderingen av om en person skal umyndiggjøres eller om det er tilstrekkelig å oppnevne hjelpeverge, jf. 7.2.2.4. Det er ikke nødvendig med fratakelse av den rettslige handleevnen hvis opprettelse av ordinært vergemål er tilstrekkelig for å ivareta den enkeltes interesser. Nødvendighetskriteriet medfører også at handleevnen kun kan begrenses så langt som behovet i den konkrete saken tilsier. Dette er en nyskapning i forhold til gjeldende rett. Personen kan f.eks. fratas rådigheten over faste eiendommer, bestemte bankkonti, bestemte aksjeposter m.v., men beholde rådigheten over f.eks. andre bankkonti, inntekter fra arbeid, trygd, pensjoner el. lignende. Vergemål med fratakelse av rettslig handleevne skal skreddersys den enkeltes behov på samme måte som ordinært vergemål, jf. utk. § 3-2. Det presiseres at en total fratakelse av den rettslige handleevne er det eneste inngrepet som kan forhindre gjeldsstiftelse.

Uml. § 1 nr. 3 oppstiller som umyndiggjørelsesgrunn også tilfeller når vedkommendes atferd medfører at ”Trang opstaar for dem eller deres Familie”. Utvalget har ikke uttrykkelig nevnt dette momentet i sitt utkast til lovtekst. Hvor først de medisinske vilkår for fratakelse av handleevnen er tilstede, og vedkommendes handlinger rammes av utk. § 3-3, vil det sjelden være behov for ha familiens situasjon som et selvstendig moment. Unnlatelse av å oppfylle sin forsørgelsesplikt, kan i seg selv nødvendiggjøre fratakelse av handleevnen.

Utkastet § 3-3 annet ledd regulerer adgangen til å frata en person den rettslige handleevne i personlige forhold. Etter gjeldende rett medfører en umyndiggjøring at hvis den umyndiggjorte er ute av stand til å ta dra forsvarlig omsorg for seg, skal vergen gjøre det, jf. vgml. § 39 annet ledd.

Den rettslige handleevnen i personlige forhold kan kun fratas på ”bestemte områder”. Det er følgelig ikke adgang til å frata en person den rettslige handleevne på det personlige området i alle henseender, og fratakelsen av handleevnen må spesifiseres i mandatet.

For fratakelse av den personlige handleevne etter utk. § 3-3 annet ledd gjelder samme nødvendighetskrav som i første ledd. Det er altså et krav om at ordinært vergemål ikke er tilstrekkelig.

I tillegg må det foreligge ”betydelig fare for at vedkommende vil foreta handlinger som i vesentlig grad vil være egnet til å skade hans eller hennes interesser”. Vilkåret ”betydelig fare” er strengere enn vilkåret ”fare” i første ledd. Det må således konstateres større grad av sannsynlighet for fare for å kunne frata handleevnen i personlige forhold enn i økonomiske forhold, jf. ovenfor. Både handlinger og unnlatelser omfattes. Det kan f.eks. tenkes en person som nekter å søke offentlige trygdeytelser som vedkommende i utgangspunktet har krav på og behov for. De aktuelle handlingene eller unnlatelsene må i ”vesentlig grad” være egnet til å skade personen.

Det er kun hensynet til å beskytte personen selv som er relevant ved vurderingen av om handleevnen i personlige forhold skal begrenses. Unntaksvis kan det antas å være skade på personens egen interesse, dersom hans eller hennes adferd medfører skade for barn eller ektefelle som vedkommende har forsørgelsesplikt for. Se mer om dette i 7.9.3.

Utk. § 3-4 Samvergemål

En person som ber om det kan settes under samvergemål hvis han eller hun på grunn av forhold som nevnt i § 3-1, sykdom, nedsatt funksjonsevne eller lignende forhold har behov for hjelp til å forvalte sine eiendeler eller ivareta sine interesser.

Ved samvergemål må den som er satt under vergemål og vergen handle i fellesskap for at en disposisjon skal være gyldig.

Reglene i kapittel 6 og 7 gjelder ikke ved samvergemål.

Utk. § 3-4 åpner for at det kan opprettes samvergemål. Ved samvergemål må vergen og den hjelpetrengende handle i fellesskap. Bestemmelsen er ny; det er ingen tilsvarende mulighet i gjeldende rett. Om den nærmere begrunnelse for utvalgets forslag, se 7.6.

Den danske loven § 7 åpner adgang til samvergemål. Dansk rett atskiller seg imidlertid fra utvalgets forslag ved at den som er under samvergemål fortsatt på egen hånd treffe rettslige disposisjoner. Den svenske ”god man”-ordningen har en del likhetstrekk med samvergemål, idet en ”god man” i utgangspunktet må ha samtykke fra den som er under vergemål til alle disposisjoner, jf. FB 11:5.

Da samvergemål innebærer at vedkommende ikke kan disponere på egen hånd, må samverge-målet gjøres offentlig på samme måte som ved fratakelse av den rettslige handleevne etter utk. § 3-3.

Begjæring om samvergemål etter første ledd kan bare fremsettes av personen selv. Vedkommende må be om det, og dette forutsetter at den det gjelder er i en slik tilstand at han eller hun evner å fremsette en slik begjæring. I tillegg følger det av annet ledd at personen som settes under samvergemål faktisk må ha sin rettslige handleevne i behold, siden personen selv må medvirke til alle handlinger som omfattes av samvergemålet. Retten må vurdere dette når den mottar begjæringen.

Personer som omfattes av utk. § 3-1 første ledd kan søke om samvergemål. I tillegg kan personer som på grunn av ”sykdom, nedsatt funksjonsevne eller lignende forhold” har behov for hjelp be om samvergemål. Dette er samme formuleringer som er brukt i utk. § 3-1 siste ledd og det vises derfor til kommentarene til denne bestemmelsen. Dette viser at samvergemål kan være et aktuelt alternativ til det ordinære vergemål, idet den det gjelder kan avverge dette ved å begjære samvergemål.

Etter annet ledd kan vergen kun handle sammen med den som er under samvergemål, og den som er under samvergemål kan kun handle sammen med vergen når det gjelder forhold som er omfattet av samvergmålet. Både vergen og den vergetrengende har således en vetorett. Samvergemål innebærer en begrensning av den hjelpetrengendes handleevne. Utvalget har her som nevnt valgt en annen løsning enn Danmark, der den hjelpetrengende i prinsippet har sin fulle rettslige handleevne i behold, se nærmere 7.6.3.

Både vergen og den som er under samvergemål må følgelig underskrive på avtaler, søknader eller andre skriftlige disposisjoner som omfattes av vergemålet.

Da samvergemål innebærer en fratakelse av handleevne, må det, som nevnt, besluttes av retten, jf. utk. § 4-6.

Det er i tredje ledd gjort unntak fra bestemmelsene i utk. kapittel 6 om vergens oppgaver. Dette følger naturlig av at vergen bare kan treffe beslutninger sammen med den som er under samvergemål. Kontrollen vil indirekte derfor utføres av den som er under samvergemål. Kapittel 7 om forvaltningen av midler gjelder heller ikke for samvergemål.

Utk. § 3-5 Handleevnen for den som er fratatt den rettslige handleevne etter §§ 3-3 og 3-4

Med mindre noe annet blir uttrykkelig bes-temt, beholder den som helt eller delvis er fratatt handleevnen etter §§ 3-3 og 3-4 adgangen til å inngå de disposisjoner som er nevnt i § 2-9 første ledd, § 2-10 første ledd og § 2-11 første ledd. Paragraf 2-9 annet ledd, § 2-10 annet og tredje ledd og § 2-11 annet ledd gjelder i alle tilfelle tilsvarende.

Etter vgml. §§ 34-35 beholder den som er umyndiggjort en viss handleevne i formuerettslige spørsmål. Etter § 34 første ledd treffer en umyndiggjort selv avtale om å ta arbeid, og kan selv si opp avtalen. Etter bestemmelsens annet ledd rår den umyndiggjorte selv over midler han har tjent ved egen virksomhet etter at han ble umyndig og over midler som vergen eller andre har latt ham få til egen rådighet. Både etter første og annet ledd er det imidlertid hjemmel for å frata den umyndiggjorte denne handleevnen. Umyndiggjorte som med overformynderiets samtykke driver ervervsvirksomhet etter § 35, gis rett til på egen hånd å inngå de rettshandler som går inn under virksomheten.

Etter utk. § 3-3 må retten ved avgjørelse om fratakelse av handleevnen ta stilling til om den som settes under vergemål skal fratas handleevnen helt eller delvis, herunder fratakelse på de områder som er nevnt i vgml. §§ 34 og 35. Utvalget foreslår at den som fratas handleevnen i hovedsak beholder den handleevne som i dag følger av vgml. § 34, med mindre retten bestemmer noe annet. Videre foreslås at den som er fratatt handleevnen, med mindre noe annet bestemmes, også beholder adgangen til å foreta disposisjoner i egen husholdning.

Det følger av henvisningen til §§ 2-9 annet ledd og 2-10 annet ledd at vergen/overformynderiet, selv om retten ikke fratok den som er under vergemål adgangen til å råde over selververv og til å foreta disposisjoner i egen husholdning, senere kan frata handleevnen på disse områdene, uten at dette undergis rettslig behandling.

Av vgml. § 46 følger at vergen kan gi en umyndiggjort som har fylt 18 år, lov til å drive en viss ervervsvirksomhet på egen hånd. Etter vgml. § 35 kan den umyndiggjorte i tilfelle på egen hånd inngå de rettshandler som går inn under virksomheten. Også på dette området vil det etter utkastet være opp til retten å ta stilling til om handleevnen skal fratas den som settes under vergemål. Etter utvalgets syn er det ikke behov for å lovregulere dette nærmere.

Etter vergemålsloven beholder den umyndiggjorte i utgangspunktet full råderett over sine personlig forhold så langt vedkommende er i stand til det. Er den umyndiggjorte ute av stand til å dra forsvarlig omsorg for seg, skal vergen gjøre det, jf. vgml. § 39 annet ledd. Utvalget foreslår i utk. § 3-2 at vergemål kan omfatte personlige forhold og etter utk. § 3-3 annet ledd kan den personlige handleevnen begrenses på bestemte områder.

Utk. § 3-6 Disposisjon av en som er fratatt den rettslige handleevne

Bestemmelsene i §§ 2-13 og 2-14 gjelder tilsvarende når en som helt eller delvis er fratatt handleevnen etter §§ 3-3 og 3-4 har gjort en avtale som ikke bindende kunne gjøres på egen hånd.

Den som er satt under vergemål med handleevnefratakelse er i utgangspunktet ikke bundet av egne disposisjoner innen de områder der han eller hun er fratatt handleevnen. Om forholdet til tredjemann, vises det til utk. § 2-13 og § 2-14 med kommentarer.