1 Sammendrag av innstillingen

1.1 Innledning

Utvalget er gitt et omfattende mandat. Det har resultert i en grunnleggende og dyptgående gjennomgang av hele den aktuelle lovgivning om mindreårige og voksne med behov for vergemål. Innstillingen er utarbeidet på bakgrunn av behovet for modernisering med mer hensiktsmessige og tidsriktige bestemmelser og ordninger for å ivareta svakerestilte gruppers behov for rettslige stedfortredere. Det har vært en overordnet målsetning å bidra til å øke rettsikkerheten for de vergetrengende, og å ivareta disses integritet på best mulig måte. En omorganisering av overformynderiene med en øket profesjonalisering av arbeidet for hele landet, står i denne forbindelse sentralt. Videre har utvalget sett det som en viktig oppgave å sørge for en forsvarlig økonomiforvaltning for dem som ikke har forutsetninger for selv å forvalte sine midler.

Utkast til lov om vergemål er ment å skulle avløse lov om umyndiggjørelse 28. november 1898 (uml.), og lov om vergemål for umyndige 22. april 1927 nr. 3 (vgml.). I tillegg er det foretatt en vurdering av behovet for endringer eller opphevelse av en rekke bestemmelser i andre lover. Det er også utarbeidet et utkast til en egen lov om representasjon for enslige mindreårige asylsøkere.

Utvalget har satt seg inn i den relevante lovgivning i Danmark, Finland og Sverige, og redegjør i stor utstrekning for løsninger som er valgt i disse land. I en rekke spørsmål har utvalget hentet inspirasjon fra annen nordisk rett.

1.2 Utredningens oppbygging

Utredningen består av 19 kapitler. Kapittel 2 inneholder en oversikt over utvalgets sammensetning, mandat og arbeidsmåte. Kapittel 3 gir generelle synspunkter på lovgivningen om vergemål – gjeldende lovgivning mv. Kapittel 4 omhandler internasjonale konvensjoner, rekommandasjoner m.v. av betydning for utvalgets arbeid. Kapittel 5 omhandler formålsparagrafen – definisjoner, kapittel 6 vergemål for mindreårige, kapittel 7 vergemål for voksne, kapittel 8 opprettelse av vergemål- saksbehandlingsregler, kapittel 9 er om verger og deres oppnevnelse, godtgjørelse- inhabilitet, kapittel 10 er om vergens oppgaver, kapittel 11 omhandler forvaltningen av finansielle eiendeler, kapittel 12 overformynderiets organisering og funksjoner, kapittel 13 inneholder forskjellige bestemmelser, kapittel 14 fremtidsfullmakter, mens kapittel 15 omhandler ikrafttredelse og overgangsbestemmelser. Kapittel 16 behandler de enslige mindreårige asylsøkere og en egen lov for denne gruppen personer, Kapittel 17 tar for seg endringer i andre lover, mens kapittel 18, 19 og 20 tar opp de økonomiske og administrative konsekvenser av utvalgets forslag, samt inneholder utvalgets forslag til en ny Lov om vergemål, og utkast til lov om representasjon for enslige mindreårige asylsøkere.

1.3 Hovedpunkter i utvalgets forslag

Med utgangspunkt i mandat og utkast til lovtekst, vil de mest sentrale punkter i utvalgets innstilling bli gjennomgått nedenfor.

1.3.1 Formålsparagraf og definisjoner - begrepsbruken

Et flertall av utvalgets medlemmer har i kapittel 1 foreslått inntatt en angivelse av hva som er lovens formål, samt definisjoner av de mest sentrale av lovens begreper. Definisjonene antas å ville lette forståelsen og tilegnelsen av hva som er intensjonene i lovteksten.

Betegnelsen ”hjelpeverge” foreslås fjernet, noe som innebærer at ”verge” blir fellesbetegnelsen på den person som handler på en annens vegne uansett hva vergemålet innebærer. Videre har utvalget foreslått at dagens umyndiggjørelsesinstitutt oppheves i sin nåværende form, og at betegnelsen ”umyndiggjørelse” faller bort. Utvalget opprettholder imidlertid adgangen til å frata en person den rettslige handleevne, og åpner adgang til å begrense handleevnefratakelsen til bestemte områder eller bestemte disposisjoner. Utvalget forutsetter at det fortsatt vil være slik at flertallet som settes under vergemål ikke ved dette mister sin rettslige handlevne.

Betegnelsen ”vergemål” foreslås innført som fellesbetegnelse for de tilfeller hvor en verge representerer en mindreårig ell er en voksen uansett om vedkommende helt eller delvis er fratatt den rettslige handleevnen eller ikke. Betegnelsen ”overformynderi ” foreslå ikke endret.

1.3.2 Mindreårige – barn og unge under 18 år

I kapittel 2 gis det regler om hvem som regnes som umyndige. Dette vil bare være barn og unge under 18 år, idet voksne som settes under vergemål ikke betegnes som umyndige. Et flertall i utvalget foreslår at en mindreårig som gifter seg blir myndig.

En mindreårig kan som hovedregel ikke inngå avtaler eller råde over egne midler. Det er vergen(e) som handler på den mindreåriges vegne i økonomiske forhold. Nytt er imidlertid at utvalget foreslå at vergen med samtykke fra overformynderiet kan gi en umyndig tillatelse til å drive næringsvirksomhet, jf. utk. § 2-12. Kapitlet har videre regler om hvem som er verge(r), vergen(e)s kompetanse og det innbyrdes forhold mellom dem. Kapitlet avsluttes med bestemmelser som regulerer de tilfeller hvor den mindreårige har inngått en avtale, og hvor avtalen er ugyldig. Det er adgang til å gi den myndige part erstatning for den negative kontraktsinteresse hvis den mindreårige har forledet medkontrahenten til å tro at det forelå en gyldig avtale, jf. utk. §§ 2-13 og 2-14.

Kapitlet inneholder videre forslag til regler om forholdet mellom vergene, fratakelse av vergemålet og om forholdet til en tredjeperson som den mindreårige har inngått avtale med.

1.3.3 Vergemål for voksne

Kapittel 3 inneholder bestemmelser om når en voksen person kan settes under vergemål, og om hva vergemålet kan omfatte jf. utk. §§ 3-1, 3-2 og 3-3. Vilkåret er at han eller hun på grunn av sin medisinske tilstand er ute av stand til, eller ikke på tilfredsstillende vis er i stand til, å ivareta egne økonomiske og/eller personlige interesser. Umyndiggjørelsesinstituttet slik vi kjenner det i dag, er som nevnt foreslått opphevet, og i stedet innføres en ordning hvor en voksen kan settes under vergemål og eventuelt i tillegg helt eller delvis fratas den rettslige handleevne. Opprettelse av vergemål for voksne skal skje gjennom en totrinns behandling. Først skal det tas stilling til om det faktisk foreligger et behov for vergemål, og om lovens vilkår for dette tilfredsstilles. Deretter tas en eventuell beslutning om opprettelse av vergemål og omfanget av vergemålet og vergens mandat. Innebærer ikke vergemålet fratakelse av handleevnen, skal vedkommende samtykke til vergemålet, hvem som skal oppnevnes som verge, samt til mandatets omfang. At en person settes under vergemål medfører således i utgangspunktet ikke at man mister den rettslige handleevnen. Utvalget foretar her en opprydning i forhold til gjeldende hjelpevergeordning hvor man i mange tilfeller har med en form for ”snikumyndiggjøring” å gjøre. Det er viktig å være klar over at det store flertall av de som settes under vergemål ikke har rettslig handleevne som følge av sin mentale tilstand.

Utvalget viderefører og forsterker det såkalte minste middels prinsipp, dvs. at vergemålet ikke skal gjøres med omfattende enn nødvendig, og legger stor vekt på at mandatet blir vurdert i hvert enkelt tilfelle, og at den omfattende bruk av et generelt mandat blir redusert.

I utk. § 3-4 foreslås innført en ny form for vergemål kalt samvergemål.

En person som ber om det kan settes under samvergemål - som er et nytt begrep i norsk rett - hvis det foreligger behov for hjelp til å forvalte eiendeler eller ivareta egne interesser. Den som er satt under vergemål og vergen må handle i fellesskap for at en disposisjon skal være gyldig.

Utvalget foreslår klare bestemmelser om at den som er under vergemål skal høres før det treffes beslutninger av betydning, og at en som ikke er fratatt den rettslige handleevne kan motsette seg en disposisjon vergen ønsker å foreta.

Det er et grunnsyn i utkastet at en person som er satt under vergemål, men som ikke er fratatt den rettslige handleevne, kan treffe de disposisjoner av økonomisk og personlig karakter som vedkommende antas å forstå betydningen av, herunder å trekke tilbake sitt samtykke til vergemålet.

1.3.4 Opprettelse av vergemål -saksbehandlingsregler

I kapittel 4 gis de nærmere formelle regler for opprettelse av vergemål for voksne og fremgangsmåten for dette. Med reglene her går utvalget inn for en utbygging av rettssikkerhetsgarantiene for dem som settes under vergemål. Forholdet til internasjonale konvensjoner og rekommandasjoner har vært gjenstand for løpende vurdering, og utvalget har lagt vekt på å ikke fremme forslag som er i strid med disse. Spesielt tas det sikte på å bedre vurderingen av vedkommendes helsetilstand, se utkastet § 4-4. Det bestemmes videre hvem som kan begjære en person satt under vergemål. Personkretsen er utvidet til også å omfatte samboer, mens betegnelsen ”besvogret” er tatt ut jf. utk. § 4-1.

Institusjoner og tilsvarende instanser har meldeplikt til overformynderiet dersom det antas å være behov for vergemål, jf. utk. § 4-2. Hvor vedkommende ikke blir fratatt den rettslige handleevne, er det overformynderiet som beslutter vergemål. Overformynderiet er gitt mulighet til å sende saken til retten hvis det av hensyn til sakens opplysning eller andre forhold finnes hensiktsmessig at retten avgjør spørsmålet, jf. utk. § 4-3. Det er for øvrig tingretten som i medhold av utk. § 4-6 skal beslutte hel eller delvis fratakelse av rettslig handleevne. Kapitlet inneholder ellers en rekke regler av saksbehandlingsmessig karakter som i vesentlig grad styrker rettsikkerheten i vergemålsprosessen, jf. utk. § 4-4 til 4-12.

1.3.5 Om verger og deres oppnevnelse – godtgjørelse - inhabilitet

Kapittel 5 inneholder de nærmere regler om oppnevnelse av verger, herunder hvem som kan oppnevnes, når vergemålet kan fratas en verge, om vergers inhabilitet og om godtgjørelse til verger. Med unntak av reglene om vergers inhabilitet, har reglene i dette kapitlet ingen betydning for de fødte verger.

Det er enten overformynderiet eller tingretten, ved hel eller delvis fratakelse av den rettslige handleevne, som oppnevner verge. Enhver som er bosatt i Norge, og er egnet for vervet kan oppnevnes. Vedkommende behøver således ikke, som nå, være bosatt i vedkommende vergemålsdistrikt (kommune). Utvalget foreslår å oppheve ordningen med at funksjonen som oppnevnt verge er et verv man som utgangspunkt plikter å påta seg. En verge skal samtykke i vervet, jf. utk. § 5-2.

I utk. § 5-4 foreslås det å innføre en ordning med faste verger. Det er ønskelig at det etableres et felles system for faste verger. En slik ordning vil sammen med endringer i organiseringen, og krav til kompetanse i overformynderiene, bidra til en nødvendig profesjonalisering av vergemålsordningen. Samtidig vil man få et system hvor alle med behov er sikret kompetente verger. Selve engasjeringen av faste verger er det naturlig at overformynderiet står for. Det vil være det enkelte overformynderi som har kunnskap om hvilke vergebehov som foreligger i det enkelte distrikt. Det er overlatt til Kongen å gi nærmere retningslinjer om organiseringen av ordningen.

I utk. § 5-10 slås det fast at en verge som hovedregel skal ha krav på godtgjørelse for sitt arbeid, og samtidig ha rett til dekning av nødvendige utgifter fra den han eller hun er verge for. I de tilfeller hvor den vergetrengende er ubemidlet, eller bare har midler som er nødvendige til personlig bruk, er det overformynderiet som skal dekke godtgjørelse og utgifter. Det er av stor betydning at prinsippet om godtgjøring og dekning av utgifter videreføres og presiseres i ny lov. Mulighetene for å rekruttere verger vil derved øke, og det er ikke lenger naturlig at vergeoppdraget skal basere seg på veledighet.

I utk. § 5-11 er inntatt en ny bestemmelse om at verger for mindreårige skal fremlegge politiattest.

1.3.6 Vergens oppgaver mv.

Kapittel 6 gir regler om vergens oppgaver og kompetanse, jf. utk. §§ 6-1 og 6-2.

Det er vergens mandat som oppstiller rammer for den kompetanse vergen har til å handle på vegne av den som er satt under vergemål. Ved oppnevningen skal det tas uttrykkelig stilling til hva mandatet skal omfatte, og mandatet skal ikke være mer omfattende enn det som er nødvendig. Bestemmelsene er i første rekke utformet med tanke på de oppnevnte verger. Vergen skal innenfor mandatet treffe bindende avgjørelser for den han eller hun er verge for. Det er imidlertid uttrykt klart i loven at den som har fått oppnevnt verge, men fortsatt har den rettslige handleevne i behold, fremdeles kan forplikte seg på egen hånd jf. utk. § 6-3. Selv om dette er rettstilstanden også i dag har en del usikkerhet og uvisshet gjort at det syntes nødvendig å ta regelen inn i lovteksten. Kapitlet inneholder videre forslag om at vergen skal ha plikt til å høre meningen til den som er satt under vergemål, og eventuelt rådføre seg med vedkommende, jf. utk. §§ 6-3 og 6-4. Reglene om vergens plikt til å oversende midler til forvaltning hos overformynderiet, vergens egen forvaltning, overformynderiets forvaltning av midler og regler om de tilfeller hvor vergen må innhente overformynderiets samtykke, er inntatt i utk. §§ 6-5 til 6-18. Disse regler er i utgangspunktet felles for de fødte og oppnevnte verger, men en del av dem har etter sin natur sin vesentligste betydning for de oppnevnte verger. Det er viktig å være klar over at vergens forvaltning av verdier etter §§ 6-8 og 6-9 også omfattes av de regler for forvaltning og plassering av midler som omtales i utk. kapittel 7. Utk. § 6-19 gir vergen rett til å klage til Vergemålstilsynet dersom overformynderiet ikke gir nødvendig samtykke.

1.3.7 Overformynderiets forvaltning av midler – særlig om finansielle eiendeler

Regler om overformynderiets forvaltning av midler til personer under vergemål er gitt i kapittel 6 og 7, og gjelder både for mindreårige og voksne som er satt under vergemål. Overformynderiets forvaltning av andre midler, se f.eks. utk. § 6-12, omhandles særlig i kapittel 6, mens kapittel 7 er begrenset til forvaltning av finansielle eiendeler. Nærmere om forvaltningen se utk. § 6-5 og bemerkningene til bestemmelsen.

I utk. § 7-1 fremgår at slike eiendeler omfatter penger, bankinnskudd og såkalte finansielle instrumenter. Tredje til femte ledd har en angivelse av hva som menes med finansielle instrumenter, omsettelige verdipapirer og varederivater.

I utk. § 7-2 foreslår utvalget en helt ny modell for forvaltning av finansielle eiendeler tilhørende mindreårige og personer som er satt under vergemål. Et flertall foreslår at overformynderiet skal inngå avtale om forvaltningen av finansielle eiendeler med foretak med tillatelse etter lov om verdipapirfond til å drive verdipapirforvaltning. Forslaget innebærer at midlene ikke lenger skal forvaltes lokalt av det enkelte overformynderi, men sentralt av et forvaltningsselskap som har fått tillatelse til dette. Utvalgets mindretall - som støtter forslaget om en sentralisert modell - mener at Folketrygdfondet eller et nytt offentlig foretak skal forvalte de finansielle eiendeler.

1.3.8 Overformynderiets organisering - vergemålstilsynet

Kapittel 8 tar opp overformynderienes organisering, oppgaver og tilsynet med dem gjennom et nytt organ, Vergemålstilsynet.

Det foreslås i utk. § 8-1 at vergemålstjenesten administreres lokalt av overformynderiet og sentralt av et Vergemålstilsyn. Videre legges opp til at forvaltningen overføres fra kommunalt til statlig nivå. Denne endringen har sin bakgrunn i et ønske om et mer enhetlig tjenestetilbud til brukerne, og at de oppgaver som ligger til overformynderiet i stor grad er av rettssikkerhetsmessig karakter. Oppgavefordelingsutvalget har uttalt at slike typer oppgaver bør legges på et statlig nivå. I tillegg har Kommunenes Sentralforbund ytret ønske om en slik overføring som nevnt.

Det er i utk. § 8-2 foreslått en regionalisering av overformynderiene, og slik at et overformynderi kan omfatte en eller flere kommuner, eller at en kommune kan deles i flere overformynderidistrikter. Det antas at dette vil bety at antallet overformynderier reduseres med mer enn 3/4 deler. I tillegg foreslås opprettet lokale servicefunksjoner der det er behov for dette.

Etter utk. § 8-3 skal overformynderiet ledes av en jurist ansatt av Vergemålstilsynet, og slår fast den prinsipielt viktige endring fra dagens ordning med politisk valgte overformyndere med fireårs valgperioder. De oppgaver som ligger til overformynderiet er i stor grad av rettslig karakter, og det vil bl.a. av rettssikkerhetsmessige grunner være en oppgave å heve kompetansen i overformynderiene.

I utk. § 8-4 oppstilles rammen for de oppgaver som ligger til overformynderiet. Overformynderiene skal fatte vedtak, føre tilsyn med verger, og gi nødvendig opplæring, veiledning og bistand til verger.

Utk. §§ 8-5 og 8-6 har regler om Vergemålstilsynet, dets oppgaver og dets ledelse i form av et styre. Som klageorgan for overformynderiets vedtak vil tilsynet ta over fylkesmannens funksjoner på dette området.

1.3.9 Forskjellige bestemmelser

I kapittel 9 er det gitt en del forskjellige bestemmelser som naturlig ikke hører hjemme i noen av de foregående kapitler. De gjelder både for mindreårige og voksne under vergemål.

Spørsmålet om særskilt forvaltning når dette er bestemt av en giver eller arvelater er omhandlet i utk. § 9-1. Nytt i forhold til vgml. § 89 er at det oppstilles krav om at en givers bestemmelse må være skriftlig, datert og bekreftet av vitner.

I utk. § 9-2 behandles spørsmålet om forvaltningen av midler som etter lov skal følge de regler som gjelder for forvaltningen av midler til de som er under vergemål. Forvaltning av midler som ellers faller utenfor loven, omtales i utk. § 9-3.

Det fastslås i utk. § 9-4 at forvaltningslovens regler som hovedregel kommer til anvendelse på vedtak fra overformynderiet og Vergemålstilsynet.

Det foreslås i utk. § 9-5 at forvaltningslovens taushetspliktsregler kommer til anvendelse for oppnevnte verger. Videre er sagt der at opplysninger om at en person er satt under vergemål, ikke er undergitt taushetsplikten.

I utk. 9-6 gis det nærmere bestemmelse om når en disposisjon er ugyldig på grunn av den disponerendes mentale tilstand m.v, og virkningen av en slik ugyldighet. I utk. § 9-7 foreslås at institusjoner og andre offentlige organer skal ha plikt til gi opplysninger om midler som erverves av en som er under vergemål.

1.3.10 Framtidsfullmakter

I kapittel 10 foreslår utvalget å lovfeste adgangen til å opprette såkalte framtidsfullmakter, dvs. at det gis en mulighet til å utstede en fullmakt som gir fullmektigen kompetanse til å representere på fullmaktsgiverens vegne når vedkommende selv, som følge av sin helsetilstand, ikke er beslutningsdyktig. Ordningen med framtidsfullmakter vil være personlig og individuell og kan fungere som et alternativ til det å bli satt under vergemål. Etter sin karakter vil kapitlet ikke ha betydning for de mindreårige.

Etter utk. § 10-2 kan fullmakten omfatte både økonomiske og personlige forhold. Fullmakten kan gjøres generell eller defineres til kun å gjelde nærmere spesifiserte områder. Den kan begrenses både i tid og sted. Utk. §§ 10-3 og 10-4 inneholder bestemmelser om formkrav og hva fullmakten bør opplyse om, mens § 10-5 fastslår at en fremtidsfullmakt ikke kan gjøres ugjenkallelig. En fullmaktsgiver kan i tillegg settes under vergemål dersom det skulle være behov for dette, og vilkårene er tilstede, se utk. § 10-12. Utk. § 10-13 har angivelser om forholdet mellom fullmaktsgiveren og vergen.

1.3.11 Enslige mindreårige asylsøkere

I kapittel 16 foreslås en egen lov om representasjon for denne gruppen mindreårige. Behovet for en særskilt representant/verge for de enslige mindreårige asylsøkere, må ses på bakgrunn av disse barnas særlige behov, og deres rettigheter både etter nasjonale og internasjonale normer. Utvalget finner at en egen lov for de enslige mindreårige asylsøkere er å foretrekke fremfor å ta reglene for dem inn i vergemålsloven eller utlendingsloven. Utvalget har videre - med mønster bl.a. fra Danmark og Sverige - valgt å bruke betegnelsen ”representant” og ikke ”verge” for den som blir oppnevnt for å ivareta den enslige mindreåriges interesser. Dette bl.a. fordi det ikke er de økonomiske sider som her står i fokus for representantens funksjoner, og oppgaver.

I utk. § 1 er inntatt en definisjon av hva som menes med enslig mindreårig asylsøker. Utvalget forslår at loven også skal gjelde for barn som har kommet sammen med foreldre eller andre med foreldremyndighet, men hvor disse på et senere tidspunkt blir ute av stand til å utøve foreldreansvaret for barnet.

Det er overformynderiet hvor vedkommende oppholder seg som skal oppnevne en representant for barnet, se utk. § 2.

For å skape klarhet i representantens oppgaver, er disse regnet opp i utk. § 3. Med utgangspunkt i en ”barnets beste” betraktning vil det v-åriges interesser i asylsaken og ellers representere barnet overfor det offentlige. Representanten har ikke ansvar for forsørgelse og daglig omsorg. Dette ansvar tilligger UDI via mottakene samt barnevernmyndighetene, se utk. § 4.

Når en enslig mindreårig asylsøker får oppholdstillatelse i Norge, vil han eller hun ikke lenger regnes som asylsøker. Vedkommende skal da bosettes i en kommune, og det vil være kommunen som får ansvaret for personen. Vergemålslovgivningens alminnelige regler vil sammen med barnevernlovens regelverk nå komme til anvendelse, og det er dette som kommer til uttrykk i utk. § 6. Se nærmere 16.9 og bemerkningene til bestemmelsen.

I utk. § 7 oppstilles krav om politiattest for vedkommende som skal oppnevnes som representant, mens det i utk. § 9 er regler om tolk. Utk. § 8 slår fast at ansvaret for rekruttering av representanter ligger til det enkelte overformynderi, og at overformynderiet også for enslige mindreårige kan opprette ordninger med faste representanter se ovenfor om faste verger i 1.3.5.

I utk. § 10 foreslås en lovfesting av godtgjøring og dekning av utgifter for representanten. Utgifter til representant må bekostes av det offentlige, og representanten må få dekket både nødvendige utgifter og få godtgjøring for det arbeidet som utføres. Bestemmelsen må ses i sammenheng med utkast til lov om vergemål § 5-10 som omhandler vergens godtgjørelse mv.

1.3.12 Endringer i andre lover

Utvalget har funnet behov for endringer i en rekke andre lover, og foreslår konkrete endringer i disse. Endringene er dels av teknisk karakter bl.a. som følge av at begrepet hjelpeverge ikke foreslås videreført, mens andre er endringer har et realitetsinnhold. Utvalget finner det ikke hensiktsmessig å gå inn på de ulike endringer her, men viser til utk. kapittel 3 og kapittel 17 som nærmere omhandler de lover som er knyttet opp mot vergemålslovgivningen og som det derfor har vært naturlig å gjennomgå.

1.4 Administrative og økonomiske konsekvenser

1.4.1 Administrative konsekvenser

Utvalgets forslag innebærer omfattende endringer i organiseringen av vergemålsmyndighetene. De kommunale overformynderier forsvinner og erstattes med statlige overformynderier inndelt i regioner. Ved at staten overtar ansvaret for overformynderiene, vil man få større likhet mht. prioritering og ressurstilgang. I tillegg legges opp til at det skjer en kompetanseheving og en profesjonalisering, bl.a. ved at alle overformynderier ledes av en jurist.

Som følge av de foreslåtte endringer i organiseringen, vil fylkesmennene ikke lenger utføre oppgaver etter vergemålslovgivningen. Det foreslås at klage- og tilsynsfunksjonen i stedet legges til et landsomfattende Vergemålstilsyn.

Også Justisdepartementets rolle vil bli endret. Det foreslås at utarbeidelse av forskrifter, retningslinjer, rundskriv mv. delegeres til Vergemålstilsynet, men slik at departementet beholder lovansvar og ansvaret for budsjettet.

1.4.2 Økonomiske konsekvenser

Det har ikke vært mulig for utvalget å få brakt på det rene hva omkostningene ved administrasjonen av dagens vergemålsordning utgjør. Utvalget har bare i begrenset grad fått svar på sine spørsmål til de ulike kommuner, fylkesmenn og domstoler.

Skal man få gjennomført den ønskede og etter utvalgets syn helt nødvendige kompetanseheving, må det antas at det er behov for noe mer midler enn det som i dag brukes på denne sektoren. Til gjengjeld må man anta at den statlige driften blir mer effektiv, og at man vil oppnå stordriftsfordeler ved omorganiseringen. Det antas at ca. 10 årsverk frigjøres ved at oppgavene flyttes fra fylkesmennene, mens det er usikkert eksakt hvor stort tilsynet bør være. Det er imidlertid klart at et fremtidig Vergemålstilsyn må bruke vesentlig mer ressurser på arbeidet enn det som gjøres hos fylkesmennene etter dagens ordning.

Med den betydelige uklarhet som knytter seg til de utgifter som i dag går med innen vergemålssektoren, ser ikke utvalget noen mulighet å utarbeide et forslag basert på uendret ressursbruk.