«Stemmer teller, men ressurser avgjør». Stein Rokkan – en av Norges mest profilerte statsvitere – skrev dette i en spissformulering for snart 40 år siden. I dette ligger at ressurssterke medlemsorganisasjoner i privat sektor er i stand til å påføre samfunnet betydelige kostnader gjennom streik, kapitalflukt eller stans i vareleveranser. Folkevalgte beslutningstakere vil derfor vegre seg mot å treffe vedtak som i vesentlig grad avviker fra organisasjonenes interesser. For å unngå åpne konflikter innlemmes organisasjonene i et korporativt system; et system der viktige politiske beslutninger først treffes etter forhandlinger mellom myndigheter og organisasjoner. Det er her, og ikke i parlamentet, at de sentrale beslutningene fattes: Partienes stemme- og representanttall teller, men andre ressurser er avgjørende for de viktige sakenes utfall, hevder Rokkan.

Tesen har i ettertid blitt sterkt kritisert fra mange hold. Moderne forskning tegner et langt mer positivt bilde av folkestyrets forutsetninger: Spesielt tillegges Stortinget en sentral rolle i utformingen av politikk. Utredningen har dette som utgangspunkt. Det er partienes stemme- og representanttall som til sist bestemmer den politiske kurs. Likevel kan penger omsettes til mer omfattende og effektive valgkamper, og på denne måten gi større stemmeoppslutning. Derav utredningens tittel: «Penger teller, men stemmer avgjør». Utredningen problematiserer dette forholdet, og tilrår en rekke tiltak som kan sikre at penger gjør seg gjeldene i folkestyret vårt på en akseptabel måte.