12 Økonomiske og administrative konsekvenser

Forslaget i kapittel 3 om at det skal gis en redegjørelse for foretaksstyring har sin bakgrunn i EØS-forpliktelser, hvor formålet er å etablere hensiktmessige rammebetingelser for foretaksstyring, herunder særlig å danne et grunnlag for økt tillit til finansiell rapportering og mer aktivt eierskap. Forslaget er således ment å skulle ivareta hensyn utover formålet om å motvirke finansielle misligheter. Utvalget har i hovedsak ikke sett det som hensiktsmessig å foreslå tiltak utover direktivets minstekrav på dette området.

Kravet til en redegjørelse for foretaksstyring er foreslått å omfatte selskaper med verdipapirer notert på regulert marked. De fleste slike foretak gir i dag en lignende redegjørelse etter NUES anbefaling. Etter NUES anbefaling kreves at hvert punkt i anbefalingen skal omtales i redegjørelsen. Opplysningskravene etter utvalgets forslag er mer begrensede enn det som følger av NUES anbefaling. På den annen side innebærer utvalgets forslag at enkelte opplysninger alltid må gis. Det vil for disse opplysningenes del ikke være tilstrekkelig å bare forklare hvorfor opplysningene ikke er gitt. Etter det utvalget har forstått er det imidlertid få selskaper som er omfattet av anbefalingen som ikke gir en omtale av de enkelte punktene i NUES anbefaling i dag. For disse selskapenes del vil utvalgets forslag forutsetningsvis ikke innebære noen vesentlig merkostnad.

På den annen side har utvalget erfart at særlig når det gjelder punktet om internkontroll og risikostyring knyttet til finansiell rapportering, i mange tilfeller har blitt gitt summariske og lite informative redegjørelser. Selv om utvalgets forslag til krav om opplysninger om internkontroll og risikostyring knyttet til regnskapsrapporteringsprosessen ikke i seg selv forutsettes å være mer omfattende enn det tilsvarende punktet i NUES anbefaling, antar utvalget at et lovkrav vil kunne innebære at styrene vil kreve at internkontroll- og risikostyringsprosessene blir dokumentert noe mer utførlig enn i dag. Dette vil kunne medføre en økt administrativ byrde for disse foretakene. Imidlertid må slik økt dokumentasjon forutsettes å kunne gi styret bedre kontroll over hva som skjer i foretaket, og dermed et bedre grunnlag for å vurdere risiko, samt til å redusere mulighetene for at det begås finansielle misligheter. Utvalget antar dessuten at dersom lovkravet fører til at det blir gitt mer informative redegjørelser, vil det på sikt også kunne føre til økt investortillit, og dermed legge et grunnlag for en lavere risikopremie på selskapets egenkapital.

Det er vanskelig å tallfeste hvilke merkostnader kravet til å avgi en redegjørelse for foretaksstyring vil medføre. Sett hen til at det allerede i dag gis redegjørelser for foretaksstyring, og at forslaget medfører både kostnader og gevinster, antar utvalget imidlertid at netto økonomiske og administrative konsekvenser knyttet til dette forslaget vil være minimale.

Flertallet foreslår i kapittel 5 en plikt for styret til å avholde et årlig møte med revisor uten at noen fra den daglige ledelsen er til stede. Lovkravet skal gjøre det lettere å oppdage manglende eller misvisende informasjon fra den daglige ledelsen til styret, og dermed gjøre det vanskeligere for den daglige ledelsen å gjennomføre økonomiske misligheter uten at dette oppdages. Forslaget har således til hensikt å medføre reduserte kostnader relatert til konsekvensene av økonomiske misligheter. På den annen side medfører avholdelsen av et slikt møte visse kostnader for foretakene. Kostnadene totalt sett er imidlertid vesentlig innskrenket ved at flertallet foreslår unntak for foretak som er små, jf. definisjonen av små foretak i regnskapsloven § 1-6, unntak for datterselskaper av morselskap som avholder et slikt møte og unntak for filialer av utenlandske foretak som driver virksomhet utenfor Norge.

Et mindretall foreslår at også små foretak omfattes av kravet. Omtrent 97 % av det totale antall aksjeselskaper er små foretak (se kapittel 11). De økonomiske og samfunnsmessige konsekvensene av økonomiske misligheter i det enkelte foretak vil normalt øke med foretakets størrelse. Videre vil kostnaden ved å avholde et slikt møte relativt sett være større i et lite enn i et stort selskap. Særlig for de minste foretakene, med få ansatte, liten omsetning og små verdier i balansen, antar flertallet at kostnadene ikke står i forhold til nytteverdien.

Flertallets forslag i kapittel 6 om at revisors brev med påpekninger om forhold som kan føre til ansvar for styremedlem skal sendes styrets leder med kopi til samtlige styremedlemmer antas å ikke medføre nevneverdige kostnader og administrative byrder. Revisor må uansett ha oversikt over hvem som sitter i styret i foretaket vedkommende reviderer, og kostnadene ved å fremskaffe styremedlemmenes adresser og sende kopiene antas å være beskjedne.

I kapittel 7 foreslås tiltak som skal legge bedre til rette for at det kan åpnes gransking dersom ­minoritetsaksjonærene har en beskyttelsesverdig interesse i å få informasjon gjennom en slik gransking. Utvalget har dessuten foreslått tiltak som skal effektivisere gjennomføringen av granskinger, herunder en utvidet tilgang til opplysninger, og tilgang for grankseren til tilstrekkelige rettsmidler i tilfeller hvor arbeidet treneres eller motarbeides av personer i selskapet.

Når det gjennomføres gransking vil dette påføre selskapet direkte og indirekte kostnader. De direkte kostnadene vil være knyttet til saksbehandling i selskapsorganene og i retten, samt granskernes salær og tilknyttede kostnader. For små foretak må det antas at de direkte kostnadene i seg selv kan representere en vesentlig byrde. For større foretak kan de indirekte kostnadene knyttet til konsekvensene av granskingen for den daglige driften være av vel så stor (hvis ikke større) betydning.

I og med at utvalget foreslår at terskelen for å få åpnet gransking reduseres noe sammenlignet med gjeldende rett, antar utvalget at det vil kunne bli åpnet noen flere granskinger enn i dag. På den annen side er det ved forslagene som skal effektivisere granskernes tilgang til opplysninger mv. søkt oppnådd at granskinger skal kunne gjennomføres noe raskere enn i dag. Dette vil kunne redusere kostnadene knyttet til å gjennomføre granskinger, både de direkte, ved at granskerne bruker kortere tid, og de indirekte ved at varigheten til eventuelle driftsforstyrrelser vil kunne reduseres noe. Utvalget viser også til at det forutsetningsvis etter utvalgets forslag skal åpnes gransking i tilfeller hvor det kan vises til et saklig behov. I slike tilfeller vil regelendringene ha en verdi som ikke kan tallfestes. Utvalget antar at de økonomiske og adminstrative konsekvensene for foretakene av disse forslagene samlet sett vil være minimale.

Som nevnt kan de nye reglene føre til at det åpnes flere granskinger. Isolert sett kan dette bety at flere slike saker blir kanalisert gjennom rettsapparatet. Utvalget antar imidlertid at det store antallet avvisninger kan tilsi at de som føler behov for å få visse forhold gransket, også i dag begjærer gransking åpnet. Utvalget viser til at det etter svensk rett ikke oppstilles noe krav om at en begjæring om gransking må ha rimelig grunn, og at det årlige antall granskingsbegjæringer i Norge nå kan antas å være på nivå forholdsmessig med antallet begjæringer i Sverige jf. omtalen i punkt 7.3. Etter utvalgets vurdering kan det ikke generelt legges til grunn at behandlingen av en sak som fører til åpning av gransking vil medføre høyere belastning for rettsapparatet enn en som fører til avvisning. Utvalget viser videre til at antallet granskingssaker representerer en svært liten andel av det samlede antall saker som årlig behandles i domstolene. Samlet sett er det utvalgets vurdering at de økonomiske og administrative konsekvensene for rettsvesenet av dette forslaget ikke vil være store.

I kapittel 9 foreslås en presisering av opplysningskravet i § 7-31b. Dette er opplysninger foretakene i vesentlig utstrekning plikter å gi etter andre bestemmelser i selskaps- og regnskapslovgivningen. Foretakene må dessuten forutsettes å ha oversikt over sine avlønningsordninger. Etter utvalgets vurdering vil dette forslaget ikke medføre vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser.

I kapittel 9 foreslås videre at kravet til opplysninger om aksjeverdibaserte avlønningsordninger også gjøres gjeldende for øvrige foretak, jf. forslag til nytt fjerde ledd i § 7-31. Mange av opplysningene som kreves må i dag uansett gis etter dagens opplysningskrav i bestemmelsens annet ledd, samt etter krav i regnskapsloven § 5-9a, § 7-11a og eventuelt § 7-1. Forslaget til nytt fjerde ledd representerer således i stor utstrekning en presisering og formalisering av skjønnsmessige og spredte opplysningskrav som gjelder i dag. Opplysningskravet gjelder dessuten faktaopplysninger som foretaket uansett må ha oversikt over. De direkte kostnadene må forventes å være minimale, men opplysningskravet vil kunne være noe mer byrdefullt administrativt, ved at de aktuelle opplysninger vil måtte samles inn mer systematisk enn i dag. På den annen side vil forslaget ved økt notoritet om foretakets insentivordninger kunne bidra til at det etableres mer hensiktsmessige og forsvarlige avlønningsordninger, og utvalget har dessuten lagt til grunn at økt åpenhet vil kunne bidra til å øke tilliten til foretakets kontroll over lønnspolitikken.

Det er blitt spekulert i om større åpenhet kan bidra til press om økt insentivavlønning fra personer som i dag ikke har slike ordninger, og at forslaget samlet sett dermed kan ha en lønnsdrivende virkning. Utvalget vil ikke generelt utelukke at økt åpenhet i noen tilfeller kan gi en slik virkning. Utvalget vil imidlertid peke på at generelle opplysninger om lønninger mv. i stor utstrekning finnes offentlige tilgjengelige i dag. Etter utvalgets syn er det ikke grunn til å forvente at forslagene vil ha noen merkbar lønnsdrivende effekt generelt.

Utvalget foreslår i kapittel 10 å innføre et nytt krav til noteopplysninger om transaksjoner med nærstående parter. Et slikt opplysningskrav kan være et forebyggende tiltak mot finansielle misligheter foretatt i sammenheng med transaksjoner mellom nærstående parter, og dermed redusere samfunnets kostnader i tilknytning til finansielle misligheter. På den annen side vil regnskapsprodusentene ha kostnader ved å fremskaffe og utarbeide noteinformasjonen. Normalt vil dette være opplysninger foretakene uansett har oversikt over, og kravet vil dermed innebære beskjedne kostnader for det enkelte foretak. Opplysningskravet medfører imidlertid at regnskapsprodusentene må ha samlet oversikt over hvem de nærstående partene er og om transaksjonene foretaket har med disse. I komplekse strukturer kan kostnadene derfor bli større. Etter flertallets forslag er, de samlede kostnadene begrenset ved at det foreslås unntak for små foretak, jf. regnskapsloven § 1-6, og ved at det foreslås at det kan unnlates å opplyse om transaksjoner mellom heleide konsernselskaper.

I kapittel 11 foreslår utvalget å øke terskelverdien for små foretak, hvor to av tre følgende tre kriterier må være oppfylt: fra 60 til 70 mill. kroner i salgsinntekt, fra 30 til 35 mill. kroner i balansesum og 50 årsverk. Dette medfører at flere vil få mulighet til å benytte forenklingsreglene for små foretak. Reglene anses mindre byrdefulle å overholde for foretakene, både administrativt og økonomisk, enn regnskapslovens regler for «øvrige foretak».

Forslagene i utredningen er i hovedsak av privatrettslig art, og vil ikke ha nevneverdige økonomiske eller administrative konsekvenser for det offentlige. Forslaget i punkt 5.2.6 om at norskregistrerte utenlandske foretak skal registrere opplysninger i Foretaksregisteret om de driver virksomhet utenfor Norge, kan imidlertid antas å medføre en beskjeden økning i kostnader og ­administrative byrder for Foretaksregisteret. Dessuten vises til omtalen ovenfor av mulige virkninger av forslaget om å endre vilkårene for å åpne gransking, som kan tenkes å medføre en (formodentlig beskjeden) økning i antallet saker for domstolene.