3 Foretaksstyring

De senere årene har forståelse for verdien av å ha gode prinsipper og regler for foretaksstyring (“corporate governance”) vært økende både internasjonalt og i Norge. Det vises blant annet til at sviktende foretaksstyring har blitt pekt på som en vesentlig årsaksfaktor i en rekke finansskandaler i løpet av de senere årene. På denne bakgrunn har det i akademiske miljøer, men også fra næringslivet selv og fra myndighetshold, blitt tatt til orde for at det må etableres et hensiktsmessig regulatorisk rammeverk for foretaksstyring. I USA er et slikt rammeverk søkt etablert blant annet gjennom den såkalte Sarbanes-Oxley Act (SOX). I Europa ble Wintergruppen nedsatt med henblikk på å utrede et slikt rammeverk 1 . Direktiv 2006/46/EF bygger i vesentlig utstrekning på Wintergruppens anbefalinger. Etter mandatet skal utvalget foreslå regler til gjennomføring av dette direktivet i Norge.

Tradisjonelt har fokuset i foretaksstyringsdebatten særlig vært rettet mot rolledelingen mellom aksjeeiere, styre og daglig ledelse, forholdet mellom majoritets- og minoritetseiere og kapitalmarkedenes rolle. Det synes å være en utbredt oppfatning at god foretaksstyring vil styrke tilliten til selskapene i kapitalmarkedene og dermed bidra til større verdiskapning over tid.

Forskningen innen foretaksstyring har historisk hovedsakelig vært rettet mot den såkalte «eksterne» foretaksstyringen. Forskningen innen foretaksstyring har i den senere tid imidlertid i noen grad blitt utvidet til også å omfatte den «interne» foretaksstyring. Blant annet er det et økende fokus på foretakets interne kontrollrutiner. Det er flere grunner til dette. En grunn er at det i økende grad har blitt gitt uttrykk for at det ikke nødvendigvis er tilstrekkelig for å oppnå optimale rammebetingelser for foretaksstyring bare å sørge for at det er et samsvar mellom kontrollrettigheter og økonomiske insentiver. Man må også ta i betraktning at rammebetingelsene for foretaksstyringen vil være bestemmende for hvordan kontrollen faktisk vil bli utøvd. En annen grunn er at det i økende grad blitt tatt til orde for at gode prinsipper for foretaksstyring også må ivareta interessenter («stakeholders») utover den mer snevre, tradisjonelle interessentkretsen bestående av eiere og ledelse. Dermed oppstår behov for kontrollrutiner som reflekterer et slikt utvidet interessentbegrep.

3.1 Gjeldende rett

Utgangspunktet og rammene for foretaksstyring i Norge er den relevante selskapslovgivning, slik denne regulerer krav til saksbehandling i selskapsorganer, og fordelingen av ansvar og arbeidsoppgaver mellom disse.

De mest sentrale lovbestemmelsene om styrets oppgaver og ansvar finnes i aksjelovene §§ 6-12 og 6-13. Aksjelovene sondrer mellom forvaltning i § 6-12 og kontroll i § 6-13, men også § 6-12 inneholder betydelige elementer av kontroll. Etter § 6-12 plikter styret å sørge for forsvarlig organisering av virksomheten, jf. første ledd. Styret plikter etter annet ledd å holde seg orientert om selskapets økonomiske stilling og plikter å påse at dets virksomhet, regnskap og formuesforvaltning er gjenstand for betryggende kontroll. I følge § 6-13 skal styret føre tilsyn med daglig leder og selskapets virksomhet for øvrig.

Styret har plikt til å påse at selskapet har tilfredsstillende systemer for regnskapsrapportering. Styrets plikt til å være oppdatert om selskapets økonomiske situasjon, er en av styrets viktigste oppgaver. Styret har som hovedregel et overordnet ansvar; et overvåkingsansvar. Når det gjelder plikten til å påse at selskapet har etablert forsvarlige regnskapssystemer og økonomistyring, går plikten noe lenger enn dette.

Daglig leder skal i henhold til aksjelovene § 6-14 fjerde ledd sørge for at selskapets regnskap er i samsvar med lov og forskrifter, og at formuesforvaltningen er ordnet på betryggende måte. Daglig leder skal minst hver fjerde måned i aksjeselskaper og minst hver måned i allmennaksjeselskaper i møte eller skriftlig gi styret underretning om selskapets virksomhet, stilling og resultatutvikling, jf. aksjelovene § 6-15.

Styret avlegger årsregnskapet og årsberetning til selskapets generalforsamling som skal godkjenne dette, jf. aksjeloven § 5-5 og allmennaksjeloven § 5-6. Årsregnskapet og årsberetningen skal underskrives av samtlige styremedlemmer og daglig leder, jf. regnskapsloven § 3-5. Har en som skal underskrive regnskapet innvendinger mot årsregnskapet eller årsberetningen, skal vedkommende undertegne med påtegnet forbehold og gi nærmere redegjørelse i årsberetningen. Denne bestemmelsen understreker at hvert enkelt styremedlem har et selvstendig ansvar for at informasjonen i årsregnskapet og årsberetningen er korrekt.

I regnskapsloven § 3-3a oppstilles krav til årsberetningens innhold for foretak som ikke er små. Disse opplysningene vil være av betydning for foretaksstyringen. Av bestemmelsen følger blant annet at årsberetningen skal inneholde opplysninger om virksomhetens art, utvikling og resultat samt vesentlige risiko- og usikkerhetsfaktorer. Opplysningskravene er særlig knyttet til forhold av finansiell og regnskapsmessig karakter, men bestemmelsen omfatter også opplysningskrav knyttet til miljø- og personalforhold.

3.2 «Beste praksis»-anbefalinger knyttet til foretaksstyring

Foretaksstyring er et område hvor lovgivningen i betydelig utstrekning blir utfylt og supplert ved den praktiske organiseringen av foretakene gjennom vedtekter, interne prosedyrer, aksjonæravtaler mv., og også gjennom såkalte «beste praksis»-anbefalinger. Den selskapsrettslige lovgivningen danner bare et utgangspunkt for hvordan foretaksstyringen i foretakene må innrettes, og kan ikke vurderes isolert fra andre virkemidler. Med Wintergruppens ord kan dette oppsummeres slik (Wintergruppens rapport, s. 44) 2 :

“[C]orporate governance is a system. It has foundations partly in company law, setting out the internal relationships between the various participants in a company, and partly in the wider laws and practices and market structures which operate […] It follows that there are dangers in dealing with particular components of the corporate governance system in isolation from their wider context.”

Den relevante «beste praksis»-anbefalingen i Norge er Norsk Anbefaling for Eierstyring og Selskapsledelse 4. desember 2007, utarbeidet av Norsk Utvalg for Eierstyring og Selskapsledelse (NUES). Selskaper med aksjer og grunnfondsbevis notert på Oslo Børs skal innrette seg etter anbefalingen (etter et «oppfyll eller forklar»-prinsipp), jf. Oslo Børs’ «Løpende forpliktelser for børsnoterte selskaper» kapittel 7, oppstilt med hjemmel i børsloven § 24. Et tilsvarende krav gjelder for selskaper notert på Oslo Axess, jf. «Løpende forpliktelser for selskaper notert på Oslo Axess» kapittel 7, også oppstilt med hjemmel i børsloven § 24. Som nevnt i kapittel 2.4 angis i anbefalingens innledning at den også kan være hensiktsmessig for «ikke-børsnoterte selskaper med spredt eierskap, og hvor aksjene er gjenstand for regelmessig omsetning.»

NUES anbefalingen oppstiller krav til foretaksstyring, herunder opplysningskrav, som utfyller og supplerer gjeldende selskapslovgivning. I anbefalingens kapittel 1 heter det at:

«Styret skal påse at selskapet har god eierstyring og selskapsledelse.

Styret skal gi en samlet redegjørelse for selskapets eierstyring og selskapsledelse i årsrapporten. Redegjørelsen skal omfatte hvert enkelt punkt i anbefalingen. Dersom denne anbefalingen ikke er fulgt, skal det forklares.

Styret bør klargjøre selskapets verdigrunnlag og i samsvar med dette utforme etiske retningslinjer.»

I kommentarene til anbefalingen vises til at en samlet fremstilling vil gjøre det enkelt for aksjeeiere og omverdenen for øvrig å fastslå hvordan selskapet har innrettet sin «eierstyring og selskapsledelse» (foretaksstyring). Den samlede framstillingen kan imidlertid gi henvisninger til mer utførlige opplysninger andre steder i årsrapporten eller på selskapets internettsider. Ulike forhold knyttet til det enkelte selskap kan tilsi at enkelte elementer i anbefalingen ikke passer. I så fall åpnes det for at styret kan se bort fra anbefalingen for disse elementers del, men avvikene skal i tilfelle forklares.

Det følger av Anbefalingen Kapittel 10 «Risi­kostyring og intern kontroll» at:

«Styret skal påse at selskapet har god intern kontroll og hensiktsmessige systemer for risikostyring i forhold til omfanget og arten av selskapets virksomhet. Internkontrollen og systemene bør også omfatte selskapets verdigrunnlag og etiske retningslinjer.

Styret bør årlig foreta en gjennomgang av selskapets viktigste risikoområder og den interne kontroll.

Styret bør i årsrapporten gi en beskrivelse av hovedelementene i selskapets interne kontroll og risikostyringssystemer knyttet til dets finansielle rapportering.»

I kommentarene til anbefalingen fremgår at anbefalingens retningslinjer for internkontroll og risi­kostyring skal anses som en presisering av styrets lovpålagte tilsynsansvar. Formålet med risikostyring og internkontroll er å håndtere risiko knyttet til vellykket virksomhetsutøvelse, og det forutsettes ikke at risiko elimineres. I anbefalingen angis at internkontrollsystemet minst skal omfatte organiseringen og gjennomføringen av selskapets finansielle rapportering.

Det fremgår av kommentarene at ledelsen forutsettes å gi styret en balansert fremstilling av alle risikofaktorer av betydning. Det fremgår videre at styrets omtale av internkontrollen i årsberetningen bør inneholde tilstrekkelig informasjon til at aksjeeierne kan forstå hvordan internkontrollsystemet er organisert. Det angis at beskrivelsen bør relateres til hovedområdene for den interne kontrollen knyttet til finansiell rapportering. Dette omfatter i henhold til anbefalingen kontrollmiljøet, risikovurderingen, kontrollaktiviteter, informasjon og kommunikasjon og oppfølgning. Dersom selskapet anvender et etablert rammeverk for intern kontroll, bør dette angis. Det vises som eksempel til Committee of Sponsoring Organizations of the Treadway Commissions (COSO) rammeverk for risikostyring og intern kontroll 3 .

3.3 EØS-rett

Direktiv 2006/46/EF artikkel 1 nr. 7 gjelder endringer i regnskapsdirektivet (78/660/EØF). Etter direktivet artikkel 1 nr. 7 (som tilføyer ny artikkel 46a i regnskapsdirektivet, heretter omtalt som artikkel 46a), stilles det krav om at selskaper som har utstedt verdipapirer som omsettes på regulert marked, i årsberetningen må gi en redegjørelse for visse forhold knyttet til selskapets foretaksstyring. Redegjørelsen må blant annet inneholde opplysninger om den eventuelle foretaksstyringskodeksen (anbefalinger og regelverk) selskapet er omfattet av eller frivillig velger å følge, eller alternativt en begrunnelse for hvorfor kodeksen ikke følges, i henhold til et «oppfyll eller forklar»-prinsipp. «Oppfyll eller forklar»-prinsippet skal etter direktivet gjelde tilsvarende for de enkelte bestemmelser i kodeksen. Redegjørelsen skal videre inneholde en beskrivelse av selskapets systemer for internkontroll og risikostyring knyttet til regnskapsrapporteringsprosessen, og den skal etter artikkel 46a nr. 1 bokstav d, også omfatte enkelte opplysninger som kreves etter artikkel 10 i overtakelsesdirektivet (2004/25/EF) – herunder blant annet opplysninger om betydelige aksjeinnehav i selskapet, opplysninger om aksjonærer med spesielle kontrollrettigheter i selskapet, stemmerettsbegrensninger, selskapets regler for valg og utnevnelse av ledende ansatte, og ledelsens rett til å beslutte gjenkjøp og/eller emisjoner.

Artikkel 1 nr. 7 lyder (i offisiell dansk versjon):

«Følgende artikel indsættes:

«Artikel 46a

1. Et selskab, hvis værdipapirer er optaget til handel på et reguleret marked, jf. artikel 4, stk. 1, nr. 14, i Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 2004/39/EF af 21. april 2004 om markeder for finansielle instrumenter (*), skal medtage en redegørelse for virksomhedsledelse i sin årsberetning. Denne redegørelse skal medtages som et særlig afsnit i årsberetningen og skal mindst indeholde følgende oplysninger:

2. Medlemsstaterne kan tillade, at de oplysninger, der kræves i henhold til denne artikel, anføres i en særskilt beretning, som offentliggøres sammen med årsberetningen i overensstemmelse med artikel 47 eller ved hjælp af en henvisning i årsberetningen, hvis et sådant dokument er offentligt tilgængeligt på selskabets websted. Hvis der udfærdiges en særskilt beretning, kan redegørelsen for virksomhedsledelse indeholde en henvisning til årsberetningen, hvor de oplysninger, der kræves i henhold til stk. 1, litra d), er tilgængelige. Artikel 51, stk. 1, andet afsnit, finder anvendelse på bestemmelserne i stk. 1, litra c) og d). Med hensyn til de øvrige oplysninger skal revisoren kontrollere, at redegørelsen for virksomhedsledelse er udarbejdet.

3. Medlemsstaterne kan undtage selskaber, som kun har udstedt andre værdipapirer end aktier, der er optaget til handel på et reguleret marked, jf. artikel 4, stk. 1, nr. 14, i direktiv 2004/39/EF, fra anvendelsen af bestemmelserne i stk. 1, litra a), b), e) og f), medmindre sådanne selskaber har udstedt aktier, som handles i en multilateral handelsfacilitet, jf. artikel 4, stk. 1, nr. 15, i direktiv 2004/39/EF.»

Artikkel 10 i overtakelsesdirektivet (2004/25/EF) lyder (i offisiell dansk versjon):

«Artikel 10

Oplysning om selskaber som omhandlet i artikel 1, stk. 1

1. Medlemsstaterne sikrer, at de selskaber, som omhandles i artikel 1, stk. 1, offentliggør detaljerede oplysninger om følgende emner:

   1. kapitalstrukturen, herunder kapitalandele, der ikke er optaget til handel på et reguleret marked i en medlemsstat, i givet fald med angivelse af de forskellige aktieklasser med oplysninger om de rettigheder og forpligtelser, der knytter sig til hver aktieklasse, og den procentdel af aktiekapitalen, som den udgør

   2. samtlige begrænsninger ved overdragelse af kapitalandele, for eksempel begrænsning af det antal kapitalandele, der må ejes, eller krav om tilladelse fra selskabet eller de øvrige indehavere af kapitalandele, jf. dog artikel 46 i direktiv 2001/34/EF

   3. væsentlige direkte eller indirekte kapitalbesiddelser (for eksempel på tværs af vertikale strukturer eller krydsejerskab af aktier) som omhandlet i artikel 85 i direktiv 2001/34/EF

   4. indehaverne af kapitalandele med særlige kontrolrettigheder og en beskrivelse af disse rettigheder

   5. kontrolsystem i forbindelse med eventuelle medarbejderaktieordninger, når stemmeretten ikke udøves direkte af medarbejderaktionærerne

   6. stemmeretsbegrænsninger, for eksempel i form af procentdele eller et begrænset antal stemmer, frister for udøvelse af stemmeret eller ordninger, hvorved de finansielle rettigheder, der knytter sig til kapitalandelene, i samarbejde med selskabet adskilles fra ejerskabet af kapitalandelene

   7. aktionæraftaler, som er kendt af selskabet og kan medføre begrænsninger i mulighederne for at overdrage kapitalandele og/eller stemmerettigheder som omhandlet i direktiv 2001/34/EF

   8. gældende regler for udpegelse og udskiftning af medlemmer af selskabets ledelse samt ændring af dets vedtægter

   9. ledelsens beføjelser, især hvad angår muligheden for at udstede eller tilbagekøbe kapitalandele

   10. væsentlige aftaler, som selskabet har indgået, og som får virkning, ændres eller udløber, hvis kontrollen med selskabet ændres som følge af et overtagelsestilbud, og virkningerne heraf, medmindre de er af en sådan art, at offentliggørelse heraf ville være til alvorlig skade for selskabet; denne undtagelse finder ikke anvendelse, når selskabet udtrykkelig er forpligtet til at videregive sådanne oplysninger i henhold til andre krav i lovgivningen

   11. aftaler mellem selskabet og dets ledelse eller medarbejdere, som medfører, at disse modtager kompensation, hvis de fratræder eller afskediges uden grund, eller hvis deres stilling nedlægges som følge af et overtagelsestilbud.

2. De i stk. 1, nævnte oplysninger offentliggøres i selskabets årsberetning som omhandlet i artikel 46 i direktiv 78/660/EØF(13)og artikel 36 i direktiv 83/349/EØF(14).

3. Medlemsstaterne sikrer, at der findes regler, der garanterer, at ledelsen i selskaber, hvis værdipapirer er optaget til handel på et reguleret marked i en medlemsstat, forelægger aktionærerne beretning på den ordinære generalforsamling om de spørgsmål, der er omhandlet i stk. 1.»

Direktiv 2006/46/EF omfatter også endringer i direktiv 83/349/EØF (konsernregnskapsdirektivet). Etter direktivets artikkel 2 nr. 2 skal konsernregnskapsdirektivets artikkel 36 endres slik at redegjørelsen for foretaksstyring i morselskapets årsberetning må omfatte en beskrivelse av konsernets systemer for internkontroll og risi­kostyring knyttet til prosessen med utarbeidelse av konsernregnskap.

Artikkel 2. nr. 2 lyder (i offisiell dansk versjon):

«2) I artikel 36, stk. 2, indsættes følgende litra:

«f) en beskrivelse af hovedelementerne i koncernens interne kontrol- og risikostyringssystemer i forbindelse med proceduren for udarbejdelse af konsoliderede regnskaber, når der er tale om en virksomhed, hvis værdipapirer er optaget til handel på et reguleret marked, jf. artikel 4, stk. 1, nr. 14, i Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 2004/39/EF af 21. april 2004 om markeder for finansielle instrumenter (*). Såfremt den konsoliderede årsberetning og årsberetningen præsenteres som en enkelt beretning, skal disse oplysninger anføres i det afsnit i beretningen, der indeholder redegørelsen for virksomhedsledelse som omhandlet i artikel 46a i direktiv 78/660/EØF.

Hvis en medlemsstat tillader, at de oplysninger, der kræves i henhold til artikel 46a, stk. 1, i direktiv 78/660/EØF, anføres i en særskilt beretning, som offentliggøres sammen med årsberetningen i overensstemmelse med artikel 47 i nævnte direktiv, skal de oplysninger, der anføres i henhold til første afsnit, også indgå i den pågældende særskilte beretning. Artikel 37, stk. 1, andet afsnit, i nærværende direktiv finder anvendelse.«»

Etter direktiv 2006/46/EF følger videre at styret skal ha det samme ansvaret for avleggelse av redegjørelse for foretaksstyring som for selskapets årsregnskap og årsregnskap for øvrig. Etter direktivets artikkel 1 nr. 8 og 10 skal det således tilføyes nye artikler 50b, 50c og 60a til regnskapsdirektivet, mens det etter artikkel 2 nr. 3 og 5 skal tilføyes nye artikler 36a, 36b og 48 til konsernregnskapsdirektivet.

Artikkel 1 nr. 8 lyder (i offisiell dansk versjon):

«8) Følgende afdeling indsættes:

«Afdeling 10A

Forpligtelse og ansvar med hensyn til udarbejdelse og offentliggørelse af årsregnskaberne og årsberetningen

Artikel 50b

Medlemsstaterne sikrer, at medlemmerne af selskabets administrations-, ledelses- og tilsynsorganer er kollektivt forpligtede til at sikre, at årsregnskaberne, årsberetningen og, hvis denne fremlægges særskilt, redegørelsen for virksomhedsledelse, jf. artikel 46a, udarbejdes og offentliggøres i overensstemmelse med kravene i dette direktiv og i påkommende tilfælde i overensstemmelse med de internationale regnskabsstandarder, der er vedtaget i overensstemmelse med forordning (EF) nr. 1606/2002. Sådanne organer skal handle inden for de beføjelser, der er tillagt dem efter den nationale lovgivning.

Artikel 50c

Medlemsstaterne sikrer, at deres love og administrative bestemmelser om ansvar gælder for medlemmerne af administrations-, ledelses- og tilsynsorganerne, jf. artikel 50b, som minimum over for selskabet, for brud på den i artikel 50b omhandlede forpligtelse.«»

Artikkel 1 nr. 10 lyder (i offisiell dansk versjon):

«10) Følgende artikel indsættes:

«Artikel 60a

Medlemsstaterne fastlægger reglerne om de sanktioner, der skal gælde for overtrædelser af de nationale bestemmelser, der er vedtaget i medfør af dette direktiv, og træffer alle nødvendige foranstaltninger til at sikre, at de gennemføres. De pågældende sanktioner skal være effektive, stå i et rimeligt forhold til overtrædelsen og have en afskrækkende virkning.«»

Artikkel 2 nr. 3 lyder (i offisiell dansk versjon):

«3) Følgende afdeling indsættes:

«Afdeling 3A

Forpligtelse og ansvar med hensyn til udarbejdelse og offentliggørelse af de konsoliderede regnskaber og den konsoliderede årsberetning

Artikel 36a

Medlemsstaterne sikrer, at medlemmerne af administrations-, ledelses- og tilsynsorganerne i de virksomheder, der udarbejder de konsoliderede regnskaber og den konsoliderede årsberetning, er kollektivt forpligtede til at sikre, at de konsoliderede regnskaber, den konsoliderede årsberetning og, hvis denne fremlægges særskilt, redegørelsen for virksomhedsledelse, jf. artikel 46a i direktiv 78/660/EØF, udarbejdes og offentliggøres i overensstemmelse med kravene i nærværende direktiv og i påkommende tilfælde i overensstemmelse med de internationale regnskabsstandarder, der er vedtaget i overensstemmelse med Europa-Parlamentets og Rådets forordning (EF) nr. 1606/2002 af 19. juli 2002 om anvendelse af internationale regnskabsstandarder (*). Sådanne organer skal handle inden for de beføjelser, der er tillagt dem efter den nationale lovgivning.

Artikel 36b

Medlemsstaterne sikrer, at deres love og administrative bestemmelser om ansvar gælder for medlemmerne af administrations-, ledelses- og tilsynsorganerne, jf. artikel 36a, som minimum over for den virksomhed, der udarbejder de konsoliderede regnskaber, for brud på den i artikel 36a omhandlede forpligtelse.«»

Artikkel 2 nr. 5 lyder (i offisiell dansk versjon):

«5) Følgende artikel indsættes:

«Artikel 48

Medlemsstaterne fastlægger reglerne om de sanktioner, der skal gælde for overtrædelser af de nationale bestemmelser, der er vedtaget i medfør af dette direktiv, og træffer alle nødvendige foranstaltninger til at sikre, at de gennemføres. De pågældende sanktioner skal være effektive, stå i et rimeligt forhold til overtrædelsen og have en afskrækkende virkning.»»

3.4 Utvalgets vurdering

Som følge av EØS-forpliktelser som svarer til direktiv 2006/46/EF har utvalget vurdert om visse selskaper skal pålegges å avgi en redegjørelse for foretaksstyring. Utvalget har lagt til grunn at det i første omgang bør fokuseres på implementering av direktivet, og utvalgets forslag går derfor i hovedsak ikke utover direktivets minstekrav.

Utvalget har lagt til grunn at spørsmålet om å pålegge styret krav om å avgi en redegjørelse for foretaksstyring, må ses i sammenheng med direktivets bakgrunn, hvor målsetningen har vært å etablere hensiktsmessige selskapsrettslige rammebetingelser for foretaksstyring. Utvalget viser til at direktivets krav har bakgrunn i Wintergruppens arbeid med regulatoriske rammebetingelser for selskapslovgivning. I Wintergruppens rapport, anbefaling II.5, heter det blant annet:

“The objective of combating fraud and abuse of companies should be achieved through specific law enforcement instruments outside company law, and should not be allowed to hinder the development and efficient use of company law structures and systems.”

På denne bakgrunn legger utvalget til grunn at gjennomføring av direktivkravet ikke kan vurderes utelukkende ut fra et formål om å motvirke finansielle misligheter. Utvalget finner på den annen side grunn til å påpeke at tiltak som kan bidra til å legge til rette for forsvarlig foretaksstyring, i noen grad også vil kunne bidra til å motvirke finansielle misligheter. Utvalget viser til vurderingen i Wintergruppens rapport kap. III.3.1 s. 47-48, hvor det blant annet uttales:

“In a proper system of corporate governance, shareholders should have effective means to actively exercise influence over the company. As we emphasised in our Consultative Document, shareholders are the residual claimholders (they only receive payment once all creditors have been satisfied) and they are entitled to reap the benefits if the company prospers and are the first to suffer if it does not. Shareholders need to be able to ensure that management pursues – and remains accountable to – their interests. Shareholders focus on wealth creation and are therefore, in the Group’s view, very suited to act as “watchdog» not only on their own behalf, but also, in normal circumstances, on behalf of other stakeholders […]”

Utvalget har etter dette lagt til grunn at hensiktsmessige rammebetingelser for foretaksstyring bør legge til rette for at aksjeeiere både gis tilstrekkelige muligheter og insentiver til å utøve innflytelse i foretaket.

Wintergruppen påpeker at det er mindre sannsynlig at aksjeeierne vil utøve innflytelse jo mer innsats som kreves og jo større kostnader som er forbundet med slik utøvelse. Utvalget viser til vurderingen i Wintergruppens rapport, III.3.1 s. 48, hvor det blant annet heter:

“Reliance on shareholders performing [the role of “watchdog” not only on their own behalf, but also on behalf of other stakeholders, jf. sitatet ovenfor] presupposes that it is, indeed, possible for shareholders to influence the decisions of the company and, in addition, appears attractive for them to do so. This, in turn, depends on the costs and difficulties attached to exercising influence. The more costly and cumbersome it is to exercise influence, the more shareholders are likely to elect not to do so.”

I Wintergruppens rapport fremgår at fenomenet omtalt som «rasjonell apati» 4 , anses for å være en betydelig utfordring knyttet til det å oppnå aktivt eierengasjement i foretak med spredt eierskap og mange mindre eiere (særlig blant de mindre aksjeeierne). Utvalget legger til grunn at «rasjonell apati» er et fenomen som i betydelig grad også forekommer i Norge 5 .

Wintergruppen anfører at opplysningskrav kan bidra til å senke terskelen for aksjeeierengasjement, og gir på dette grunnlag et sett med anbefalinger for slike opplysningskrav, som i det vesentlige er fulgt opp ved artikkel 46a i regnskapsdirektivet (og artikkel 36 nr. 2 bokstav f i konsernregnskapsdirektivet). Utgangspunktet for Wintergruppens anbefalinger om nye opplysningskrav kommer blant annet til uttrykk i følgende passus:

“Disclosure can be a powerful regulatory tool: it creates an incentive to comply with best practice, and allows members and third parties to take necessary actions. Disclosure requirements can be more efficient, more flexible and easier to enforce. Information and disclosure requirements are at the intersection of company law and securities regulation, and responses to the consultation confirmed that disclosure was particularly suited in the area of corporate governance.”

Utvalget legger til grunn at direktivet krever gjennomføring ved hjemmel i formell lov. Tilsvarende vurdering er lagt til grunn i Danmark 6 og Storbritannia 7 . Hvordan bestemmelsen bør gjennomføres i norsk rett, vil særlig avhenge av to spørsmål. For det første må det vurderes hvilke konkrete plikter som anses ønskelig å pålegge foretakene. For det andre må det vurderes hvilke grupper av foretak som skal omfattes av bestemmelsen. Spørsmålene må imidlertid ses i sammenheng, idet det kan være hensiktsmessig å oppstille lempeligere krav til enkelte typer foretak.

Opplysningskravet etter artikkel 46a omfatter to hovedelementer. For det første kreves opplysninger som til sammen skal belyse de faktiske betingelsene for foretaksstyringen i selskapet. Dette omfatter eventuelle anbefalinger eller regelverk selskapet omfattes av som følge av lovgivning, børsnotering eller av andre grunner etter artikkel 46a nr. 1 bokstav a og b, på grunnlag av særlige eier- og innflytelsesforhold i selskapet etter artikkel 46a nr. 1 bokstav d (som oppstiller krav om visse opplysninger etter artikkel 10 i overtakelsesdirektivet), og på grunnlag av hvordan selskapsorganene er innrettet etter artikkel 46a. nr. 1 bokstav e og f.

For det andre kreves opplysninger om foretakets systemer for internkontroll og risikostyring knyttet til regnskapsrapporteringsprosessen etter artikkel 46a nr. 1 bokstav c, og knyttet til utarbeidelsen av konsernregnskapet etter artikkel 36 nr. 2 bokstav f.

3.4.1 Opplysninger om hvordan foretakstyringen faktisk er innrettet

Opplysningskravene etter artikkel 46a nr. 1 bokstav a, b, d, e og f bygger på direktivets forutsetning om at det skal redegjøres for foretakets faktiske prinsipper for foretaksstyring. Forutsetningen kommer til uttrykk i direktivets fortale punkt 10, hvor det blant annet heter:

«[…] Denne redegørelse skal som minimum give aktionærerne let adgang til centrale oplysninger om de faktisk anvendte virksomhedsledelsesmetoder, […]om selskabet anvender andre bestemmelser om virksomhedsledelse end dem, der er fastsat i national lovgivning, uanset om disse bestemmelser er direkte fastsat i en kodeks for virksomhedsledelse, som selskabet er omfattet af, eller i enhver anden kodeks for virksomhedsledelse, som selskabet måtte have besluttet at anvende.»

Forutsetningen har bakgrunn i Wintergruppens rapport. I Wintergruppens rapport kapittel 2 s. 45 gis det uttrykk for at det bør oppstilles krav om en sammenhengende deskriptiv erklæring hvor hovedelementene i hvordan foretaket har innrettet seg etter regelverk og prinsipper for foretaksstyring bør fremgå: “regardless of whether these elements arise from mandatory law, default provisions, articles of association, resolutions of company organs, codes or other company processes.”

Behovet for opplysninger om foretaksstyring knytter seg for det første til aksjeeiernes mulighet for å kunne vurdere utøvelse av eierinnflytelse; herunder eventuelle særlige behov for å utøve (eventuelt ikke utøve) slik innflytelse, og da særlig økonomiske virkninger av hvordan ansvar og myndighet er fordelt mellom organer og eiergrupper. Behovet vil særlig være knyttet til aksjeeiernes mulighet til å vurdere behovet for forholdsregler eller tiltak på området for foretaksstyring.

For det andre vil det være av avgjørende ­betydning at aksjeeierne har tilgang til nødvendig informasjon om hvilke faktiske muligheter de har til å utøve eierinnflytelse i henhold til foretakets prinsipper for foretaksstyring, herunder hvilke aksjeeierbeføyelser som gjelder i selskapet og vilkårene for å gjøre slike beføyelser gjeldende, samt særlige saksbehandlingsregler, formkrav mv.

Utvalget er enig med Wintergruppen i at opplysningskravet bør bidra til at aksjeeiere i størst mulig grad gis tilgang til opplysninger om hvordan foretaket faktisk forholder seg til foretaksstyring, uavhengig av om dette skyldes lovpålagte krav, vedtektsbestemmelser, «beste praksis»-anbefalinger, beslutninger i selskapsorganer eller annet.

For den nærmere vurderingen av hvordan opplysningskravet konkret bør utformes, viser utvalget til at utgangspunktet for foretaksstyring, som nevnt i punkt 3.2 ovenfor, er den relevante selskapslovgivning. Etter utvalgets vurdering er det neppe noe behov for å pålegge foretaket å opplyse om at det følger loven. Det kan heller ikke være behov for å oppstille krav om at foretaket skal gjengi lovens innhold. En tilsvarende vurdering ligger forutsetningsvis til grunn for direktivet artikkel 46a nr. 1 bokstav e.

På den annen side vil det for å oppnå hensikten med å innføre opplysningskravet være vesentlig at det gis opplysninger dersom et foretak har etablert en praksis som bygger på en utfylling av lovens krav (eventuelt på grunnlag av en «beste praksis»-anbefaling). Dette vil for eksempel omfatte eventuelle avtalemessige grunnlag som medfører at deklaratoriske regler fravikes.

Utvalget har vært i tvil om hensiktsmessigheten av å kreve opplysninger om aksjonæravtaler og lignende. Utvalget viser blant annet til at aksjeeierne ikke plikter å opplyse foretaket om inngåtte aksjonæravtaler, og at det således ikke uten videre kan legges til grunn at foretaket vil ha kjennskap til disse. Utvalget antar at en praktisk løsning kunne være å utforme opplysningskravet slik at foretaket bare må opplyse om aksjonæravtaler det har kjennskap til. Etter utvalgets vurdering vil dette imidlertid kunne medføre at flere (aksjeeiere) vil vegre seg for å opplyse selskapet om at slike avtaler eksisterer. Utvalget viser til at det ofte er et formål med å regulere forhold i aksjonæravtaler at innholdet kan unntas fra offentlighet. Etter utvalgets oppfatning kan dette medføre at det vil være vanskelig å sikre en notoritet som på en hensiktsmessig måte kan bidra til at bestemmelsen etterleves. Utvalget viser også til at aksjonæravtaler i utgangspunktet ikke har selskapsrettslig virkning, dvs. de binder ikke selskapet. Dette betyr blant annet at selskapsorganer kan treffe vedtak i strid med en aksjonæravtale uten at dette medfører at vedtaket blir ugyldig. I slike tilfeller vil opplysninger som gis om praksis som følger av aksjonæravtaler, kunne fremstå som misvisende.

På den annen side er det utvilsomt at aksjonæravtaler kan danne grunnlag for praksis i selskapet for hvordan dette styres. Etter utvalgets syn bør det særlig legges vekt på at det for aksjeeierne (særlig de mindre) vil kunne være vanskelig å ha en oversikt tilstrekkelig til å ivareta sine interesser. Avgjørende for utvalget er at det åpenbart er forutsatt i direktivet at det skal gis slike opplysninger. Etter utvalgets vurdering følger det imidlertid ikke av direktivet noe krav om at foretakene må pålegges å fremskaffe opplysninger om aksjonæravtaler og lignende som det ikke har kjennskap til. Utvalget foreslår derfor at det bare skal gis opplysninger om avtalemessige grunnlag, som aksjonæravtaler og lignende, i den grad foretaket har kjennskap til disse.

Etter artikkel 46a nr. 1 bokstav d, oppstilles krav om visse opplysninger som kreves etter overtakelsesdirektivet (2004/25/EF) artikkel 10 nr. 1. Det ble i Ot.prp. nr. 34 (2006-2007) om lov om verdipapirhandel (verdipapirhandelloven) og lov om regulerte markeder (børsloven) foreslått at årsberetningskravene etter overtakelsesdirektivet på et senere tidspunkt vurderes gjennomført i børsforskriften. Departementet har anmodet utvalget om å vurdere om kravene etter 2006/46/EF artikkel 46a nr. 1 bokstav d og kravene etter 2004/25/EF artikkel 10 kan innarbeides samlet i lovgivningen. Etter dette direktivet skal opplysningene etter artikkel 10 gis av foretak hjemmehørende i Norge med finansielle instrumenter notert på et regulert marked innen EØS. Dette svarer til virkeområdet for artikkel 46a i regnskapsdirektivet.

Opplysningene i overtakelsesdirektivet artikkel 10 nr. 1 bokstav c, d, f, h og i, må etter direktiv 2006/46/EF inngå i foretakets redegjørelse for foretaksstyring. I all hovedsak er dette imidlertid opplysninger som må gis etter eksisterende (eller andre foreslåtte) opplysningskrav. En snever fortolkning av direktivet kunne kanskje tilsi at opplysningene uansett må inngå i den delen av årsberetningen som gjelder foretaksstyring, og at opplysningene derfor eventuelt må gis to ganger dersom tilsvarende krav også følger av et annet direktiv. For utvalget fremstår en slik fortolkning som unødig formalistisk. Etter utvalgets syn må det kunne forutsettes at eiere og potensielle investorer leser hele selskapets årsberetning, og de vil dermed få tilgang til alle opplysninger som forutsatt. Utvalget viser også til at det vil kunne skape uklarhet om kravenes faktiske innhold dersom det oppstilles to krav med forskjellig ordlyd men tilnærmet identisk innhold.

Etter en samlet vurdering har utvalget kommet til at artikkel 10 nr. 1 bokstav d ikke krever lovendringer. Etter utvalgets vurdering er imidlertid ikke artikkel 10 nr. 1 bokstav c og f fullt ut dekket av gjeldende opplysningskrav. Opplysningskrav knyttet til stemmerettsbegrensninger gjennomføres etter utvalgets syn mest naturlig i sammenheng med kravet til opplysninger om vedtektsbestemmelser om generalforsamlingen og utøvelse av stemmeretter, jf. artikkel 46a nr. 1 bokstav e. Bokstav c foreslås gjennomført ved at det inntas et tillegg i regnskapsloven § 7-26, slik at regnskapspliktige som er store foretak også må opplyse om vesentlige indirekte aksjebesittelser.

Opplysningskravene etter overtakelsesdirektivet artikkel 10 nr. 1 bokstav h og i, samt opplysningskravene etter direktiv 2006/46/EF artikkel 46a nr. 1 bokstav f gir tilgang til nødvendig informasjon om hvordan selskapsorganene er sammensatt, samt informasjon om hvilke oppgaver som er tildelt selskapsorganene. Utvalget foreslår at det inntas opplysningskrav om selskapets styrende organer tilsvarende direktivets minstekrav i regnskapsloven, jf. utkast til ny § 3-3b nr. 6 til 8.

Etter utvalgets vurdering er opplysningskravet etter overtakelsesdirektivet artikkel 10 nr. 1 bokstav a dekket av eksisterende opplysningskrav etter regnskapsloven § 7-26 første ledd. Opplysningskravet etter bokstav k er delvis dekket av eksisterende krav i regnskapsloven § 7-31 annet ledd. På bakgrunn av utvalgets forslag om å endre lovens systematikk slik at § 7-31 heretter bare skal gjelde foretak som ikke er store, jf. omtalen i kapittel 9, foreslår utvalget at kravet gjennomføres ved en endring i regnskapsloven § 7-31b. Selv om direktivet etter sin ordlyd krever opplysninger om sluttvederlag mv. for hver enkelt ansatt, anser utvalget at det ikke er nødvendig å kreve slike opplysninger for ansatte som ikke innehar en ledende stilling. Utvalget viser til at etterlønnsavtaler mv. for slike ansatte normalt vil være av begrenset betydning. Utvalget viser dessuten til at formålet med bestemmelsen er å sikre transparens om forhold av betydning for investorer i en potensiell overtakelsessituasjon, og at ansatte som ikke er ledende normalt vil ha en minimal innflytelse på forhold av særlig betydning i slike situasjoner.

Utvalget foreslår at opplysningskrav tilsvarende minstekravet etter overtakelsesdirektivet artikkel 10 nr. 1 bokstav b, e, g, j og k, inntas i verdipapirforskriften på grunnlag av forskriftshjemmelen i verdipapirhandelloven § 5-5 åttende ledd.

Det er et krav etter overtakelsesdirektivet artikkel 10 nr. 2 at opplysninger som nevnt i nr. 1 inntas i selskapets årsberetning. Siden hovedregelen etter norsk selskapslovgivning er at årsberetningen skal behandles på selskapets ordinære generalforsamling, jf. for eksempel aksjeloven § 5-5 nr. 2 og allmennaksjeloven § 5-6 nr. 2, er det utvalgets vurdering at artikkel 10 nr. 3 i overtakelsesdirektivet i utgangspunktet ikke krever lovendring. For det tilfelle at redegjørelsen for foretaksstyring gis som eget dokument, jf. forslaget til § 3-3b første ledd, er det imidlertid behov for en presisering, jf. forslaget til nytt fjerde ledd i allmennaksjeloven § 5-6, om at generalforsamlingen også skal behandle redegjørelsen for foretaksstyring.

3.4.2 Opplysninger om internkontroll og risikostyringssystemer knyttet til regnskapsrapporteringsprosessen

Etter regnskapsdirektivet artikkel 46a nr. 1, bokstav c skal det gis opplysninger om hovedelementene i foretakets systemer for internkontroll og risikostyring slik disse vedrører regnskapsrapporteringsprosessen. Etter konsernregnskaps­direktivet artikkel 36 nr. 2 bokstav f skal det gis tilsvarende opplysninger om systemer som knytter seg til utarbeidelsen av konsernregnskap.

I Norge er konsernregnskapet en av årsregnskapets bestanddeler for regnskapspliktige som er morselskap i konsern, jf. regnskapsloven § 3-2 tredje ledd, og begrepsmessig vil regnskapsrapporteringsprosessen dermed omfatte prosessen med å utarbeide konsernregnskap. Det er følgelig ikke behov for selvstendige bestemmelser for å gjennomføre konsernregnskapsdirektivet artikkel 36 nr. 2 bokstav f.

Foretak som er notert på Oslo Børs eller Oslo Axess omfattes i dag av et tilnærmet likt opplysningskrav etter et «oppfyll eller forklar»-prinsipp i henhold til NUES anbefaling kapittel 10, jf. «Løpende forpliktelser for børsnoterte selskaper» kapittel 7 og «Løpende forpliktelser for selskaper notert på Oslo Axess» kapittel 7. Kravet etter direktivet er imidlertid ubetinget. Det vil ikke være tilstrekkelig å pålegge lovkravet etter et «oppfyll eller forklar»-prinsipp.

Presise og relevante opplysninger om foretakets kontroll med regnskapsrapporteringsprosessen, vil trolig kunne bidra til økt styrefokus på hvordan foretakets systemer for internkontroll og risikostyring bør innrettes (er innrettet). Utvalget antar at opplysningskravet også i noen grad vil kunne bidra til å høyne investorers generelle tillit til finansiell rapportering, og motvirke «rasjonell apati».

En beskrivelse som gir grunnlag for økt styrefokus, høynet investortillit og redusert rasjonell apati forutsetter etter utvalgets vurdering at det gis opplysninger som gjør det mulig å forstå foretakets tilnærming til kontrollen med den finansielle rapporteringen. Utvalget har på denne bakgrunn vurdert hvilke opplysninger lovkravet bør omfatte. I den forbindelse har utvalget undersøkt en rekke årsberetninger for å fastslå hvilken type opplysninger som faktisk er gitt på grunnlag av NUES anbefaling. Utvalgets generelle inntrykk er at enkelte av de største selskapene har opplyst tilfredsstillende om internkontroll og risikostyring knyttet til finansiell rapportering. Andre (og særlig litt mindre) børsnoterte selskaper har nøyd seg med å gi en summarisk og lite informativ fremstilling av sine systemer for internkontroll og risikostyring knyttet til finansiell rapportering, eventuelt med en henvisning til mer detaljerte opplysninger om risikostyring (i stor grad knyttet til andre forhold enn finansiell rapportering) i årsrapporten for øvrig.

Utvalget finner det tvilsomt om den typen redegjørelser som har blitt gitt kan ha bidratt til økt aksjeeierengasjement eller gitt grunnlag for høynet investortillit. Etter utvalgets vurdering kan dette tale for at det enten bør oppstilles et mer presist og detaljert krav, eller at det bør gis bedre veiledning om hvilke opplysninger som skal gis.

Imidlertid er det utvalgets oppfatning at et opplysningskrav i seg selv ikke bør innebære vesentlige føringer for hvordan foretakene må innrette sine systemer for risikostyring og internkontroll. Etter utvalgets syn må det tas hensyn til at aksjeeiernes opplysningsbehov både vil kunne variere fra virksomhet til virksomhet og at behovet kan endre seg over tid. Utvalget anser det ikke mulig å detaljregulere opplysningskravet i lov på en slik måte at det passer for alle selskaper. Samtidig vil et detaljert krav kunne få den konsekvens at styret eller daglig leder ser seg tvunget til å endre eksisterende velfungerende kontrollrutiner (eller til å innføre nye) utelukkende for å kunne gi opplysninger i samsvar med kravet. Dette bør etter utvalgets syn unngås. Disse hensynene taler for en fleksibel ordlyd som åpner for en hensiktsmessig videreutvikling av kravet gjennom en «beste praksis»-anbefaling.

Utvalget legger dessuten vekt på at kravet etter NUES anbefaling er av relativt ny dato. Utvalget antar at knappe eller lite relevante redegjørelser i noen grad kan skyldes uklarhet om hva som skiller opplysningskravet knyttet til risiko- og risikohåndtering etter regnskapsloven § 3-3a fra opplysningskravet knyttet til finansiell rapportering etter NUES anbefaling. Etter utvalgets vurdering vil et lovkrav i seg selv i noen grad kunne bidra til en bedret rapporteringspraksis. Utvalget viser dessuten til at det blant annet gjennom revisjonsdirektivet innføres tiltak som kan bidra til å høyne kvaliteten på styrets arbeid med den finansielle rapporteringen; herunder kravet om revisjonsutvalg og krav om regnskaps- eller revisjonskompetanse i styrene (gjennom det foreslåtte kravet til revisjonsutvalgets sammensetning).

Utvalget foreslår på denne bakgrunn at det i første omgang oppstilles et krav om en beskrivelse av hovedelementene i foretakets systemer for internkontroll og risikostyring knyttet til regnskapsrapporteringsprosessen, jf. forslaget til ny § 3-3b nr. 4 i regnskapsloven. Utvalget vil imidlertid anbefale at utviklingen i foretakenes rapporteringspraksis evalueres etter at opplysningskravet har fått virke en tid, og at det på grunnlag av evalueringen vurderes om det er behov for at det oppstilles mer presise og detaljerte krav.

3.4.3 Hvilke selskaper bør omfattes av kravet til redegjørelse om foretaksstyring?

Hvilke selskaper som skal pålegges å gi en redegjørelse om foretaksstyring, må vurderes på grunnlag av hvilke innholdsmessige krav som anses hensiktsmessige, jf. avsnitt 3.3.2 foran. Vurderingen vil måtte ta utgangspunkt i direktivets krav og ta høyde for eventuelle særlige norske forhold. Vurderingen må etter utvalgets oppfatning også ses i sammenheng med typen og graden av risiko en aktuell foretakstype er utsatt for. Foretakets samfunnsmessige betydning vil også være et relevant kriterium.

Direktivets minstekrav er at foretak hjemmehørende i Norge med verdipapirer notert på et regulert marked innen EØS-området skal omfattes av kravet. Spørsmålet er om man bør gå lenger enn minstekravet. Utvalget har funnet at en hensiktsmessig tilnærming til vurderingen av hvilke selskaper som bør omfattes, vil være å bygge på kriterier for inndeling av foretak som allerede er innarbeidet i norsk lovgivning. Ett slikt kriterium er selskapsrettslig organisasjonsform. Man kan for eksempel tenke seg at grensen trekkes på grunnlag av om foretaket er organisert som aksjeselskap, allmennaksjeselskap mv. Et annet mulig kriterium er foretakets størrelse etter regnskapslovens systematikk. Et tredje relevant kriterium er om foretaket kan anses for å være av særlig samfunnsmessig betydning, jf. for eksempel avgrensningen av foretak av allmenn interesse etter direktiv 2006/43/EF (revisjonsdirektivet) hvor blant annet finans- og forsikringsforetak er omfattet. Uansett må det også ses hen til foretakets hjemhørighet og/eller notering.

Wintergruppen sondrer mellom foretak som ved innhenting av kapital kan henvende seg til en lukket krets («lukkede selskaper»), en åpen krets («åpne selskaper»), og etter om foretaket har finansielle instrumenter notert på et regulert marked. Dette tilsvarer skillet i Norge mellom aksjeselskaper, allmennaksjeselskaper og selskaper med finansielle instrumenter notert på regulert marked (som ved siden av allmennaksjeselskapene i Norge blant annet kan omfatte grunnfondsbevisinstitusjoner).

Wintergruppens utgangspunkt er at de strengeste reglene bør gjelde foretak med noterte finansielle instrumenter, mens «lukkede selskaper» (aksjeselskaper) bør ha en større grad av autonomi. Direktivets minstekrav bygger på dette utgangspunktet.

For de unoterte «åpne selskapene» viser Wintergruppen til at det enten kan argumenteres for at reguleringen burde ligge et sted mellom reguleringen av «lukkede selskaper» og noterte selskaper; eller at det potensialet som ligger i «åpne selskaper» med hensyn til å utnytte markedet, kan tilsi at de burde reguleres som de noterte selskapene.

Wintergruppen anfører at hvilket av disse argumentene som bør ha størst gjennomslagskraft, kan variere mellom medlemsstatene på grunnlag blant annet av hvordan eierstrukturen i de «åpne selskapene» faktisk er, og hvor utstrakt handel det er i disse selskapenes finansielle instrumenter. Wintergruppen legger til grunn at en del «åpne selskaper» må anses for å være mer lukkede enn enkelte mer åpne «lukkede selskaper», mens enkelte «lukkede selskaper» i stor grad fremstår som «åpne selskaper». Utvalget finner grunn til å anta at skillelinjene mellom aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper i praksis også kan være mindre skarpe i Norge, blant annet ved at også aksjeselskaper i en viss utstrekning emitterer aksjer til en mer ubestemt krets.

Utvalget legger til grunn at et obligatorisk krav om å avgi en redegjørelse for foretaksstyring ikke bør gjøres gjeldende for aksjeselskaper. I samsvar med Wintergruppens vurdering er det utvalgets oppfatning at slike selskaper bør ha en valgadgang. At kravet ikke gjøres gjeldende for aksjeselskaper tilsier etter utvalgets oppfatning at det heller ikke gjøres gjeldende generelt for små eller «øvrige» foretak i regnskapslovens forstand.

Spørsmålet er om det bør oppstilles krav om å avgi en redegjørelse for foretaksstyring for allmennaksjeselskaper og/eller finans- og forsikringsforetak som ikke har finansielle instrumenter notert på regulert marked.

Når det gjelder allmennaksjeselskapene som ikke har utstedt verdipapirer som er notert på regulert marked, kan det argumenteres at foretak som har valgt å organisere seg med en selskapsform som særskilt er utformet med henblikk på å kunne henvende seg til allmennheten for å innhente egenkapital, bør gi opplysninger om hvordan selskapet har innrettet sin foretaksstyring. For selskaper med spredt eierskap og flere mindre aksjeeiere vil det etter utvalgets oppfatning kunne være et reelt behov for offentliggjøring av selskapets prinsipper for foretaksstyring. Utvalget viser dessuten til at lovgivningen normalt bør ta utgangspunkt i at allmennaksjeselskapsformen er utformet med sikte på selskaper med en bred eierkrets. På den annen side kan det argumenteres at det muligens vil være et mindre behov for slike opplysninger dersom selskapet ikke har verdipapirer som er notert på regulert marked, idet avstanden mellom eiere og styre/ledelse i slike selskaper ofte vil være kortere.

Utvalget viser også til at det vil være et særlig behov for opplysninger fra foretak som forbereder notering på regulert marked. Utvalget legger til grunn at det før slik notering skjer, må stilles særlige krav til forsvarlig verdivurdering av foretaket, og at det i perioden frem til noteringen vil være et særlig stort potensial for å utnytte markedet ved offentliggjøring av misvisende og/eller direkte feilaktige regnskapsopplysninger. Det er utvalgets vurdering at potensielle investorers tillit til (og da særlig ved forbedrede muligheter til å vurdere forsvarligheten av) foretakets regnskapsopplysninger vil kunne styrkes dersom det foreligger informasjon om selskapets praksis innen foretaksstyring, og da særlig på grunnlag av opplysninger om systemene for internkontroll og risikostyring. Utvalget legger også til grunn at vurderingsgrunnlaget vil måtte bygge på analyse, hvor da særlig sammenhengen mellom et antall rapporteringsperioder vil være avgjørende for kvaliteten på vurderingene, noe som kan tilsi et fast periodisk rapporteringskrav. På den annen side viser utvalget til at det gjelder strenge opplysningskrav for opptak til notering på regulert marked. Blant annet er prospektreglene (jf. omtale i kapittel 2.3.5) nylig oppdatert, og det gjennomføres også en omfattende opptakskontroll i regi av Oslo Børs.

Utvalget viser til at en av hovedbegrunnelsene for å oppstille et krav om å avgi en redegjørelse for foretaksstyring, er at det kan bidra til å motvirke det ovenfor omtalte problemet med «rasjonell apati». Det er utvalgets oppfatning at likviditeten i unoterte aksjer i Norge er såpass lav at hyppige transaksjoner i unoterte aksjer for aksjeeierne ikke fremstår som et hensiktsmessig alternativ til å involvere seg i foretaksstyringen. Utvalget har derfor kommet til at direktivets krav om en redegjørelse for foretaksstyring foreløpig ikke bør gjøres gjeldende for allmennaksjeselskaper generelt. Utvalget viser til at en eventuell utvidelse av virkeområdet kan vurderes etter man har sett virkningen av foreliggende lovforslag for de noterte allmennaksjeselskapene.

Utvalget finner at en tilsvarende vurdering gjør seg gjeldende for de unoterte foretakene som anses for å være av allmenn interesse etter revisjonsdirektivet, hvilket vil si unoterte finansinstitusjoner og forsikringsselskaper. Utvalget ser at slike institusjoner har et særlig ansvar for å påse at kapitalforvaltningen skjer på en betryggende måte. Disse foretakene er dessuten utsatt for en type risiko som medfører at forhold knyttet til foretaksstyring bør være særlig betryggende innrettet. Utvalget viser imidlertid til at slike foretak i større grad kan antas å være tilfredsstillende regulert ved dagens lovgivning, blant annet ved at de er pålagt å følge særlige internkontrollregler etter forskrift 20. juni 1997 nr. 1057 om klargjøring av kontrollansvar, dokumentasjon og bekreftelse av den interne kontroll (internkontrollforskriften), og er underlagt tilsyn fra Kredittilsynet. Utvalget anser derfor at det heller ikke for disse foretakene er behov for å oppstille krav om at det utarbeides en redegjørelse for foretaksstyring.

Utvalget foreslår etter dette at plikten til å avgi en årlig redegjørelse for foretaksstyring begrenses til å gjelde foretak med verdipapirer notert på regulert marked (utstedere fra EØS med Norge som hjemstat i verdipapirhandellovens forstand, med de unntak og tillegg som følger av drøftelsen nedenfor), jf. forslag til ny § 3-3b første punktum i regnskapsloven. Utvalgets forslag vil dermed i hovedsak omfatte allmennaksjeselskaper og grunnfondsbevisinstitusjoner som har forretningskontor i Norge, og som har utstedt aksjer/grunnfondsbevis som er opptatt til handel på regulert marked, jf. verdipapirhandelloven § 5-4 annet ledd nr. 1. Forslaget vil imidlertid, med de unntak som følger av drøftelsen nedenfor, også omfatte visse andre typer selskaper, blant annet selskaper som har utstedt gjeldsinstrumenter pålydende mindre enn 1000 euro pr enhet som er opptatt til handel på et regulert marked, og som har forretningskontor i Norge, jf. verdipapirhandelloven § 5-4 annet ledd nr. 2, og visse utenlandske selskaper, jf. drøftelsen nedenfor.

3.4.3.1 Norske selskaper som er notert utenfor EØS

For norske selskaper med verdipapirer notert utenfor EØS, vil de samme hensynene etter utvalgets oppfatning gjøre seg gjeldende som for selskaper med verdipapirer notert innenfor EØS. Utvalget viser dessuten til at det insentivmessig ville være lite heldig å oppstille lempeligere krav til foretaksstyring for slike selskaper enn for konkurrenter som er notert på et regulert marked innen EØS-området. Slike selskaper vil i alminnelighet være omfattet av norske rapporteringskrav, og slik sett kan det fremstå som lite rimelig å unnta dem fra krav om en redegjørelse for foretaksstyring på linje med andre noterte selskaper. På den annen side antar utvalget at norske selskaper som er børsnotert utenfor EØS-området, hovedsakelig vil være børsnotert i USA eller Canada, hvor det stilles krav til foretaksstyring som er minst like strenge.

Utvalget legger særlig vekt på at et krav om en redegjørelse for foretaksstyring ikke bør være av betydning for et selskaps vurdering av i hvilket land et selskap skal noteres, og foreslår derfor at kravet om en redegjørelse for foretaksstyring gjøres gjeldende for alle norske selskaper med noterte verdipapirer (bortsett fra de unntak som følger av drøftelsen nedenfor), jf. forslaget til regnskapsloven § 3-3b første ledd annet punktum.

3.4.3.2 Utenlandske selskaper som er notert på norsk regulert marked

Det følger av utvalgets forslag til ny § 3-3b i regnskapsloven at foretak som er notert på norsk regulert marked, men som ikke har forretningskontor i Norge, i utgangspunktet må gi en redegjørelse for foretaksstyring. Utvalget anser imidlertid at det ikke kan være noe behov for å kreve at selskaper skal måtte utarbeide en særskilt redegjørelse for foretaksstyring på grunn av den norske noteringen dersom de er omfattet av et likeverdig krav etter utenlandsk lovgivning, eller ved noteringsvilkår i henhold til primærnotering dersom de er sekundærnotert på et norsk regulert marked.

Foretak med en annen EØS-stat som hjemstat med verdipapirer notert på norsk regulert marked, vil være omfattet av denne EØS-statens hjemstatsregulering i rapporteringsdirektivets forstand 8 . For slike foretak vil Norge være vertsstat, jf. verdipapirhandelloven § 5-4 femte ledd, og de vil i utgangspunktet ikke være omfattet av de aktuelle rapporteringsreglene i verdipapirhandelloven. På den annen side vil slike foretak i alle praktiske tilfeller være omfattet av et likeverdig krav på grunnlag av lovgivning i den andre EØS-staten, og etter utvalgets vurdering er det derfor uansett ikke behov for å oppstille krav om en redegjørelse for foretaksstyring til disse foretakene.

Spørsmålet blir derfor om det bør oppstilles et unntak eller en dispensasjonsadgang for foretak fra land utenfor EØS som har Norge som hjemstat, jf. verdipapirhandelloven § 5-4 tredje ledd. Utvalget antar at en slik dispensasjonsadgang vil kunne virke ressursbesparende for de selskapene det gjelder, mens samfunnets og potensielle investorers informasjonsbehov likevel vil tilfredsstilles ved at redegjørelsen for foretaksstyring må foreligge i henhold til et likeverdig krav i henhold til primærnoteringen eller utenlandsk lovgivning. Utvalget anser på dette grunnlag at en adgang til å etablere en dispensasjonspraksis vil kunne bidra til å gjøre norske regulerte markeder mer attraktive for utenlandske selskaper (eller eventuelt forhindre at de blir mindre attraktive).

Mot en slik dispensasjonsadgang taler at man da vil måtte oppstille vurderingskriterier som vil kunne innebære vanskelige grensedragninger i spørsmål om et utenlandsk krav kan anses for å være likeverdig, og som derfor vil kunne være ressurskrevende å praktisere. Utvalget har imidlertid fått opplyst at Oslo Børs etter en foreløpig vurdering anser at det vil være uproblematisk å praktisere en slik dispensasjonsadgang. Utvalget antar også at det ikke vil være behov for å måtte vurdere om et krav til en redegjørelse for foretaksstyring er «likeverdig» hver gang man mottar en søknad, men at vurderingen som utgangspunkt bare må gjøres når det innkommer en søknad fra et selskap fra et land man ikke har vurdert tidligere, og at det vil innebære lite merarbeid å behandle søknadene til selskaper fra land som har blitt vurdert tidligere. Utvalget antar dessuten at en slik dispensasjonsmulighet uansett bare vil være aktuell for et lite antall selskaper, og at disse i hovedsak vil være fra stater hvor det vil være relativt enkelt å fastslå at de er omfattet av et likeverdig krav til en redegjørelse for foretaksstyring. På dette grunnlag anser utvalget at en dispensasjonsadgang ikke vil være uforholdsmessig ressurskrevende, og at hensynet til kostnadsbesparelse for de selskapene det gjelder, samt at norske regulerte markeder skal ha anledning til å fremstå som attraktive internasjonalt bør veie tyngst. Utvalget foreslår derfor at det oppstilles krav til utstedere fra land utenfor EØS som har Norge som hjemstat, jf. verdipapirhandelloven § 5-4 tredje ledd, om å utarbeide en redegjørelse for foretaksstyring, jf. forslaget til § 5-7 nytt tredje ledd i verdipapirforskriften, og foreslår at et regulert marked gis en adgang til å dispensere fra kravet hvor selskapet etter det regulerte markedets skjønnsmessige vurdering anses for å være omfattet av et «likeverdig» krav etter utenlandsk lovgivning, eller i henhold til forpliktelser etter sin primærnotering, jf. forslaget til § 5-7 nytt tredje ledd første punktum i verdipapirforskriften.

Uansett om et enkelt foretak som ikke er fra Norge er fritatt kravet på grunnlag av et tilsvarende krav etter utenlandsk lovgivning, er det utvalgets oppfatning at det er behov for en regel som sikrer at investorer på det norske regulerte marked vet hvor informasjonen kan finnes. Det foreslås derfor at foretak fritatt etter unntaksbestemmelsen likevel må offentliggjøre opplysninger om hvor redegjørelsen for foretaksstyring er offentlig tilgjengelig, jf. forslaget til § 5-7 nytt tredje ledd annet punktum i verdipapirforskriften. Det kan som angitt i bestemmelsen eventuelt vises til at den er offentlig tilgjengelig i elektronisk format på selskapets hjemmeside.

3.4.3.3 Unntaksbestemmelsen artikkel 46a nr. 3

Direktivet artikkel 46a nr. 3 åpner for at selskaper med noterte verdipapirer som ikke er aksjer eller grunnfondsbevis (obligasjoner mv.) kan unntas fra enkelte av opplysningskravene, forutsatt at aksjene/grunnfondsbevisene heller ikke omsettes på en multilateral handelsfasilitet. Slike selskaper skal bare måtte opplyse om:

• Hovedelementene i foretakets systemer for internkontroll- og risikostyring knyttet til regnskapsrapporteringsprosessen, jf, artikkel 46a nr. 1 bokstav c i direktiv 2006/46/EF.

• Kravene som følger av overtakelsesdirektivet artikkel 10 nr. 1 bokstav c, d, f, h og i, jf. artikkel 46a nr. 1 bokstav d i direktiv 2006/46/EF.

Utvalget foreslår at unntaksadgangen etter artikkel 46a nr. 3 benyttes, jf. forslaget til ny § 3-3b tredje ledd i regnskapsloven. Dette tilsvarer forslagene som er sendt på høring i Storbritannia 9 og Danmark 10 . Utvalget legger til grunn at vurderingene som er redegjort for tidligere ikke i samme grad gjør seg gjeldende for slike foretak, fordi investorer i slike verdipapirer i langt mindre grad vil være involvert i foretaksstyringen.

3.4.4 Nærmere om hvordan redegjørelsen skal avgis

Direktivet artikkel 46a nr. 2 åpner for at redegjørelsen for foretaksstyring gis som et eget dokument, forutsatt at det henvises til dette dokumentet i årsberetningen. I Storbritannia 11 og Danmark 12 er det i de respektive høringsforslagene lagt opp til at foretakene skal ha en valgadgang med hensyn til om redegjørelsen for foretaksstyring skal gis som et kapittel i årsberetningen eller som et eget dokument. Utvalget kan ikke se at det er noen tungtveiende hensyn som tilsier at norske foretak ikke burde ha en slik valgadgang. Utvalget antar at selskapets samlede rapportering vil kunne bli mer uoversiktlig jo flere separate dokumenter som publiseres, og utvalget mener dessuten at regelverket vil bli mer oversiktlig dersom kravet til en redegjørelse for foretaksstyring oppstilles som et krav til årsberetningens bestanddeler. På den annen side antar utvalget det kan være hensiktsmessig at redegjørelsen for foretaksstyring gis som et eget dokument i tilfeller hvor den blir svært omfangsrik, og således blir stående i et størrelsesmessig misforhold til resten av årsberetningen. Utvalget antar dessuten at et separat dokument kan bidra til å sette et ytterligere fokus på foretaksstyring. Utvalget foreslår derfor at foretakene gis en valgadgang med hensyn til om redegjørelsen for foretaksstyring skal gis som en integrert del av årsberetningen, eller som et eget dokument som det i så fall skal henvises til i årsberetningen, jf. forslaget til ny § 3-3b første ledd første punktum i regnskapsloven.

3.4.5 Nærmere om styrets ansvar for redegjørelsen for foretaksstyring

Det følger av direktiv 2006/46/EF artikkel 1 nr. 8 og artikkel 2 nr. 3 og 5 (henholdsvis nye artikler 50b og 50c i regnskapsdirektivet, og 36a og 36b i konsernregnskapsdirektivet) at det enkelte styremedlem skal ha et ansvar for redegjørelsen for foretaksstyring, tilsvarende det ansvaret styremedlemmene ellers har for innholdet i årsberetningen, jf. regnskapsloven § 3-5 forutsetningsvis. For det tilfellet at redegjørelsen utgjør en integrert del av årsberetningen er det ikke behov for lovendring. Utvalget foreslår imidlertid at det presiseres at underskrift og påtegnet forbehold etter regnskapsloven § 3-5 skal anses å omfatte redegjørelsen for foretaksstyring også når årsberetningen bare inneholder en henvisning til denne, jf. forslaget til nytt tredje ledd i regnskapsloven § 3-5.

Utvalgets forslag innebærer at det enkelte styremedlem vil ha en plikt til å påse at det gis opplysninger i samsvar med kravet (for enkelte deler av forslaget, etter et «oppfyll eller forklar»-prinsipp), og ansvaret for at det er overensstemmelse mellom det som beskrives i redegjørelsen og prinsippene for foretaksstyring som er etablert i foretaket. Utvalgets forslag innebærer imidlertid ikke et utvidet ansvar i forhold til styremedlemmenes ansvar etter gjeldende rett for at foretaksstyringen som beskrives oppfyller visse minstekrav. Utvalget viser således til at redegjørelsen i prinsippet kan angi at det ikke er etablert tilfredsstillende systemer for foretaksstyring (dette kan imidlertid etter omstendighetene bety at styret ikke har oppfylt sine plikter etter allmennaksjeloven §§ 6-12 og 6-13.) Dessuten vil det enkelte styremedlem ha plikt til å underskrive med påtegnet forbehold, jf. regnskapsloven § 3-5 annet ledd, dersom det for eksempel angis i redegjørelsen at det er etablert en tilfredsstillende internkontroll, når dette etter styremedlemmets oppfatning ikke er tilfellet. ­Vilkårene for å pålegge styremedlemmer som ­underskriver med påtegnet forbehold erstatnings- og/eller straffansvar som følge av at det er blitt gitt misvisende eller feilaktige opplysninger, vil i så fall normalt ikke være oppfylt.

Den senere tiden har begreper som «EuroSOX» versert i media 13 . Utvalget er også kjent med at det er etablert en prosjektgruppe kalt «NorSOX» som angivelig har som formål 14 :

«[…] å gi norske bedrifter kunnskap om hvordan bedriften på beste måte kan oppfylle de nye krav som kommer i 2008 i nytt justert lovverk som følge av EU’s 4, 7. og 8. selskapsdirektiv (Populært:«EuroSOX»).»

Utvalget antar at bruken av begreper som «EuroSOX» og «NorSOX» kan bidra til å skape et inntrykk av at krav tilsvarende Sarbanes-Oxley Act 2002 (SOX), som ble oppstilt for selskaper notert på amerikanske børser, vil bli innført i Norge.

Utvalget finner grunn til å presisere at kravene som følger av utvalgets forslag ikke er sammenlignbare med kravene etter SOX. Etter SOX kreves blant annet at sentrale personer i ledelse og styre ved sin signatur skal bekrefte at internkontrollen er vurdert og har fungert i rapporteringsperioden. Utvalgets forslag er som nevnt utelukkende et krav om opplysninger, og innebærer ikke et ansvar tilsvarende det som følger av SOX-reglene. Det oppstilles heller ikke noe krav om at foretaket må innrette internkontrollen på en bestemt måte (eventuelt innføre nye kontrolltiltak), eller til at internkontrollen må dokumenteres mer inngående enn det som følger av dagens regelverk.

I samsvar med direktivets minstekrav innebærer utvalgets forslag at det skal gis en beskrivelse av hovedelementene i foretakets systemer for internkontroll og risikostyring knyttet til regnskapsrapporteringsprosessen. Utvalgets forslag innebærer at man på dette punktet ikke går lenger enn direktivets krav. Det foreslås således ikke en utvidet plikt for styremedlemmene til å bekrefte at disse systemene er vurdert og/eller at de har fungert i rapporteringsperioden, på linje med den bekreftelse som styremedlemmer plikter å avgi etter SOX-reglene.

Når det gjelder kravet om å beskrive hovedelementene i foretakets systemer for internkontroll og risikostyring knyttet til regnskapsrapporteringsprosessen, innebærer utvalgets forslag at beskrivelsen må reflektere den faktiske internkontrollstrukturen som er implementert i foretaket, slik denne vedrører regnskapsrapporteringsprosessen. Utvalget vil presisere at foretak etter forslaget ikke uten videre kan hevde at uformelle (udokumenterte) retningslinjer/rutiner utgjør et hovedelement i systemene for internkontroll og risikostyring knyttet til regnskapsrapporteringsprosessen, dersom dette ikke kan sannsynliggjøres. Foretak som ønsker å opplyse om at det er implementert systemer for internkontroll og risi­kostyring knyttet til regnskapsrapporteringsprosessen, må således være forberedt på å kunne underbygge sin påstand. Alternativt vil det antagelig måtte opplyses at det er implementert (tilstrekkelige) systemer, men at styret ikke har fått dette dokumentert. Dersom det senere viser seg at systemene faktisk var utilstrekkelige eller ikke implementert i det hele tatt, vil dette eventuelt kunne medføre ansvar for styret, for eksempel som følge av at kravene i allmennaksjeloven §§ 6-12 og 6-13 ikke er oppfylt.

For foretak med en utpreget uformell og lite dokumentert internkontroll kan opplysningskravet i praksis medføre at foretaket formaliserer sine retningslinjer og rutiner noe mer enn etter dagens (uformelle) praksis. Utvalget legger imidlertid til grunn at slik formalisering ikke kreves etter forslaget til opplysningskrav, men eventuelt gjøres fordi styrene føler et økt behov for å få verifisert at opplysningene som gis i redegjørelsen er korrekte, og for dermed å få bekreftet at det er forsvarlig å underskrive.

Utvalget vil bemerke at erklæringen som skal gis etter verdipapirhandelloven § 5-5 annet ledd nr. 3 automatisk vil omfatte redegjørelsen om foretaksstyring når den gis som en integrert del av årsberetningen. Utvalget ser imidlertid ikke noe behov for å kreve at erklæringen etter verdipapirhandelloven § 5-5 annet ledd nr. 3 må omfatte en redegjørelse gitt som eget dokument. Utvalget viser til at erklæringen som skal avgis i henhold til verdipapirhandelloven § 5-5 annet ledd nr. 3, ikke er ment å skulle medføre noe økt eller endret ansvar for foretakets rapportering. Utvalget viser i den forbindelse til Ot.prp. nr. 34 (2006-2007) om lov om verdipapirhandel og lov om regulerte markeder s. 299, hvor det om denne bestemmelsen heter:

«Etter departementets vurdering vil en erklæring som omhandlet her bidra til å bevisstgjøre de ansvarlige med hensyn til kontroll av opplysningene i årsregnskapet og årsberetningen. Departementet legger ikke opp til å endre reglene om regnskapsavleggernes ansvar for at foretakets rapportering er korrekt.»

3.4.6 Nærmere om revisjon av redegjørelsen for foretaksstyring

Etter regnskapsdirektivet (78/660/EØF) artikkel 51 nr. 1 bokstav b oppstilles krav om at revisor vurderer om opplysningene som gis i årsberetningen er konsistente med opplysninger gitt i årsregnskapet. En tolkning av ordlyden i artikkel 51 nr. 1 bokstav b tilsier at denne konsistenssjekken må forutsettes å skulle omfatte informasjonen om foretaksstyring som etter ny artikkel 46a skal gis som et eget kapittel i årsberetningen. Dette følger forutsetningsvis også av at det i artikkel 46a nr. 2 åpnes for at medlemsstatene kan tillate at informasjonen gis i et eget dokument, hvor det i tilfelle oppstilles krav om revisors konsistenssjekk etter artikkel 51 nr. 1 bokstav b i regnskapsdirektivet for deler av informasjonen, og for resten, krav om revisors bekreftelse på at rapporten finnes.

Dersom direktivbestemmelsen hadde blitt gjennomført ved at det ble oppstilt et ubetinget krav om et foretaksstyringskapittel i årsberetningen ville redegjørelsen for foretaksstyring være omfattet av et krav til konsistenssjekk på grunnlag av revisorloven § 5-1. En redegjørelse gitt som eget dokument vil imidlertid ikke uten videre være omfattet av kravet i revisorloven § 5-1. Etter utvalgets oppfatning bør ikke foretakets valg av avgivelsesform være avgjørende for i hvilken grad redegjørelsen må underlegges revisors konsistenssjekk. Utvalget foreslår derfor at kravet til konsistenssjekk presiseres, jf. forslaget til ny § 5-1 første ledd tredje punktum i revisorloven.

Etter utvalgets vurdering bør det imidlertid ikke oppstilles krav til at redegjørelsen for foretaksstyring revideres utover konsistenssjekken som nevnt ovenfor. Utvalget legger i sin vurdering vekt på at kravene til foretaksstyring ikke innebærer noen endring i ansvaret for forvaltning og kontroll som følger av selskapslovgivningen for øvrig, og at et utvidet revisjonskrav kan skape en viss usikkerhet om rolle- og ansvarsfordeling mellom styre og revisor.