10 Forskning, utdanning og nasjonale kompetansesentre

10.1 Forskning

Forskning og utdanning er lovpålagte oppgaver, hjemlet i spesialisthelsetjenesteloven og helseforetaksloven. Utvalget viser til mandatet der en er bedt om å ta hensyn til utdanning og forskning ved vurdering av fordelingsmekanismene. Utvalget er videre bedt om å ha kontakt med universitets- og høyskolesektoren under arbeidet.

Utvalgsleder Jon Magnussen har i brev av 23. oktober 2007 (vedlagt) til dekanene ved de medisinske fakulteter ved Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, NTNU og Universitetet i Tromsø bedt om innspill til utvalgets arbeid vedrørende fordeling av midler til utdanning og forskning. Likelydende brev er også sendt til Universitets- og høgskolerådet. Svar fra Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo av 14. november 2007 og Universitets- og høgskolerådet av 7. desember 2007 er vedlagt. Utvalgsleder har også hatt muntlig kontakt med enkelte av de medisinske fakultetene og Universitets- og høgskolerådet.

For å understøtte oppfølgingen av de pålagte oppgavene forskning og utdanning var det allerede før foretaksreformen et eget tilskudd delvis beregnet på disse områdene; regionsykehustilskuddet. Imidlertid har det også vært lagt til grunn at basisfinansieringen av de regionale helseforetakene skulle dekke deler av kostnadene forbundet med ansvaret for bl.a. forsknings- og utdanningsvirksomhet.

Forskning i de regionale helseforetakene finansieres via forskjellige kilder. Det er tre hovedtyper; bruk av helseforetakenes egne midler, delvis resultatbasert øremerket tilskudd over statsbudsjettet og eksterne kilder (dvs. midler fra Norges forskningsråd, legemiddelindustri, frivillige organisasjoner, EU osv.).

Hagen-utvalget (NOU 2003: 1) foreslo at de øremerkede forskningsmidlene skulle fordeles som en del av basisrammen i form av et fast tilskudd fordelt likt mellom de regionale helseforetakene og et aktivitetsbasert tilskudd basert på forskningsresultater i form av antall doktorgrader og publikasjonspoeng. Departementet fulgte opp dette i St.meld. nr. 5 (2003 – 2004), men satte den aktivitetsbaserte andelen til 60 pst., som var lavere enn forslaget fra Hagen-utvalget. Fra 2004 ble det tidligere regionsykehustilskuddet omgjort til et tilskudd for forskning, utdanning og nasjonale medisinske kompetansesentre. I den forbindelse ble om lag 55 pst. av det tidligere regionsykehustilskuddet overflyttet til andre poster i budsjettet, jf. omtale i kapittel 4.3 og 4.4. Tilskudd til utdanning skulle kompensere for sykehusenes merkostnader ved å motta medisinerstudenter i den kliniske virksomheten. Fra 2006 ble tilskudd til utdanning overført til regionale helseforetaks basisbevilgning, slik at tilskuddet nå heter Tilskudd til forskning og nasjonale medisinske kompetansesentre (statsbudsjettets kap. 732 post 78).

10.1.1 De regionale helseforetakenes bruk av ressurser til forskning

NIFU STEP har fra 2007 fått i oppdrag å måle ressursbruk til forskning i helseforetakene. Systemet er under utvikling, og skal samordnes med det nasjonale målesystemet for ressursbruk til forskning og utvikling i universitets- og høyskolesektoren. Det er gråsoner i måling av ressursbruk mellom helseforetakene og universitetene, som ikke er tilstrekkelig kartlagt. Det understrekes derfor at tallene er usikre.

Utvalget har fra NIFU STEP fått tilgang til anslag over de regionale helseforetakenes ressursbruk knyttet til forskning i 2006 (Wiig, 2007). Disse kostnadene skal dekke:

• Forskning som utføres i helseforetakene, og medfører kostnader (ressursbruk) som vises i helseforetakets regnskaper.

• Anslag for ressursbruk som belastes helseforetakene (normal infrastruktur og støttefunksjoner) – direkte eller indirekte – som følge av eksternt finansiert forskning, dvs. der forskeren er lønnet av andre enn foretaket. Her er kun ressursbruken til infrastruktur eller annen direkte merkostnad tatt med.

Samlet ressursbruk kostnadsført i de regionale helseforetakene er i 2006 anslått til 1544 mill. kroner, hvorav 26 pst. finansieres gjennom bevilgningen til forskning over statsbudsjettets kap. 732 post 78. Helse Vest, Helse Midt-Norge og Helse Nord har en høyere andel av tildelt tilskudd enn deres andel av forskningen. Dette er i tråd med intensjonene i finansiering av forskning, hvor alle regionale helseforetak gis et flatt tilskudd, uavhengig av aktivitet. Dette tilskuddet utgjør 40 pst. av samlet bevilgning. Helse Sør-Øst har nær 2/3 av de samlede kostnader til forskning, og den samme andelen av forskningspoeng.

Anslagene for eksterne forskningsmidler er noe mer usikre enn resten av tallene, men de indikerer at om lag tre firedeler av disse midlene går til Helse Sør-Øst. Målt som andel av samlede kostnader til forskning har imidlertid også Helse Nord en relativt høyere andel eksternfinansiering enn hva tilfellet er for Helse Vest og Helse Midt-Norge (figur 10.1). Helse Sør-Øst og Helse Vest er de to foretakene som via sin basisbevilgning selv dekker størst andel av samlede kostnader til forskning.

Kilde: NIFU-STEP.

10.1.2 Utvalgets vurderinger

Dagens øremerkede finansiering av forskning er basert på en kombinasjon av et basistilskudd som fordeles likt mellom regionale helseforetak og en aktivitetsbasert del som finansieres etter regionale helseforetaks relative andel av forskningspoeng (et glidende gjennomsnitt av de siste tre år). Utvalget ser ikke behov for å foreslå endringer i denne modellen. Sammenslåingen av Helse Sør og Helse Øst gir imidlertid utfordringer i forhold til fordelingen av basistilskuddet. Dette var for 2008 på 34 mill. kroner per regionalt helseforetak. Når antall regionale helseforetak nå er redusert fra fem til fire skulle samme prinsipp tilsi en bevilgning på 42,5 mill. kroner til hvert regionalt helseforetak. Dette vil i så fall medføre en omfordeling av om lag 25,5 mill. kroner fra Helse Sør-Øst til de tre andre regionale helseforetakene. I forhold til det samlede forskningstilskuddet i 2008 vil dette bety en reduksjon i tilskudd til Helse Sør-Øst på drøye 11 pst.

Utvalget ser at en slik omfordeling vil kunne oppfattes som urettferdig sett fra Helse Sør-Øst sitt ståsted. Samtidig vil utvalget påpeke at dagens modell med et flatt tilskudd til regionale helseforetak nettopp hadde som sin begrunnelse at dette var et tilskudd som skulle fordeles likt uavhengig av størrelse og aktivitet. Det vil kunne være geografiske variasjoner i mulighetene til å tiltrekke seg eksterne forskningsmidler, og et flatt tilskudd vil derfor være et viktig bidrag til å sette alle de regionale helseforetakene i stand til å bygge levedyktige forskningsmiljø. Det er derfor etter utvalgets oppfatning ikke naturlig å videreføre de tidligere tilskuddene til Helse Øst og Helse Sør uavkortet til Helse Sør-Øst. Samtidig vil utvalget peke på at Hagen-utvalget i NOU 2003: 1 anbefalte en deling mellom basis- og aktivitetsbasert tilskudd på 25/75. Dagens finansiering tilsier en deling på 40/60. Utvalget foreslår derfor følgende:

• Andelen basistilskudd av samlede forskningstilskudd reduseres fra 40 pst. til 30 pst.

• Basistilskuddet fordeles flatt til de fire regionale helseforetakene.

Tabell 10.2 viser omfordelingseffekter basert på forslaget til bevilgning presentert i St.prp. nr. 1 (2007 – 2008).

Når utvalget foreslår en fordeling mellom aktivitetsbasert finansiering og rammefinansiering på 70/30 er dette i hovedsak motivert ut fra å gjøre endringen så inntektsnøytral som mulig. Utvalgets forslag vil gi en mindre reduksjon i bevilgningen til Helse Sør-Øst. Samtidig vil utvalget påpeke at en aktivitetsbasert modell historisk sett har være gunstigere for Helse Sør-Øst enn for de andre regionale helseforetakene. Med det forslaget som her foreligger, opprettholdes basisfinansieringen til de tre andre regionale helseforetakene på om lag uendret nivå.

Utvalget har valgt å ikke vurdere størrelsen på tilskuddet til forskning over kap. 732 post 78. Samtidig ser utvalget at forskjeller i kostnadsdekning mellom de regionale helseforetakene klart går i disfavør av Helse Sør-Øst. Ifølge tallene fra NIFU STEP har Helse Sør-Øst i 2006 en egenfinansiering av forskning fra basisbevilgningen som tilsvarer nær 600 mill. kroner. Utvalget vil peke på at det er et ansvar for de regionale helseforetakene å tilpasse sin forskningsaktivitet til de økonomiske rammebetingelsene, som det også er tilfelle med nivået på pasientbehandling. Samtidig vil utvalget påpeke at det er ønskelig å opprettholde sterke medisinskfaglige forskningsmiljø, og at det er et faktum at de forskningstunge helseforetakene i dag må finansiere deler av forskningen fra en rammebevilgning hvor fordelingen ikke reflekterer fordelingen av forskningsaktivitet. Dette forholdet fanges ikke opp i den foreslåtte modellen for inntektsfordeling som utvalget presenterer i kapittel 11. Utvalget ber derfor om at departementet særskilt vurderer omfanget av medisinsk-faglig forskning og hvordan finansieringen av denne kan skje uten at dette går på bekostning av bevilgningene til pasientbehandling. En slik utredning bør også inneholde en vurdering av mulige geografiske fordelingseffekter av forholdet mellom ramme- og aktivitetsfinansiering av forskningsaktiviteten.

10.2 Utdanning

Helseforetakene har utdanning av helsepersonell som en av sine lovpålagte hovedoppgaver. Utdanning av helsepersonell er samtidig et strategisk virkemiddel i de regionale helseforetakenes «sørge for»-ansvar. Utvalget har valgt å skille mellom helseforetakenes rolle som arena for grunnutdanningen, og deres rolle som arena for kompetanseutvikling av egne ansatte i form av videre- og etterutdanning. Under dagens finansieringsmodell finansierer helseforetakene sin utdanningsaktivitet gjennom basisbevilgningen. I tillegg dekkes noen kostnader gjennom tilskudd til turnuskandidater (25.000 kroner per kandidat).

Fram til 2006 skulle deler av tilskuddet under statsbudsjettets kap. 732 post 78 finansiere praksisundervisningen av medisinstudenter. Dette tilskuddet var tidligere en del av regionsykehustilskuddet, jf. omtale i kapittel 4.3 og 4.4. Hagen-utvalgets anbefaling var at tilskudd til undervisning ble fordelt på bakgrunn av undervisningsaktivitet. I Innst. S. nr. 82 (2003 – 2004) ba Stortinget departementet sørge for en mer likeartet praksisfinansiering for studenter fra universiteter og høyskoler. Departementet utredet muligheten for å finansiere utdanning på bakgrunn av aktivitet, men valgte å legge praksisundervisningsdelen av tilskuddet over kap. 732 post 78 inn som en del av basisbevilgningen. Dette er samme modell som for helsefagutdanningene. Fra 2006 ble 492 mill. kroner overflyttet fra kap. 732 post 78 og fordelt på kap. 732 postene 71 – 75. Fordelingen mellom de regionale helseforetakene forble lik som tidligere år. Tilskuddet tilsvarte om lag 860 000 kroner per medisinstudent.

10.2.1 Omfanget av utdanningsaktiviteten

Det har ikke lykkes utvalget å samle inn data for samlet utdanningsaktivitet i de regionale helseforetakene. Det finnes heller ingen gode oversikter over helseforetakenes kostnader knyttet til utdanningsvirksomhet. Utvalget har derfor basert sin gjennomgang på de aktivitetskrav som er fastsatt for den enkelte høyskole og det enkelte universitet, og som er formidlet de regionale helseforetakene gjennom oppdragsdokumentene for 2007.

Oversikter over aktivitetskrav Helse- og omsorgsdepartementet har stilt til ulike utdanningskategorier følger i tabellene 10.3 til 10.6.

10.2.1.1 Grunnutdanning

Grunnutdanning omfatter studier ved videregående skoler, høyskoler og universitet – der elevene/lærlingene/studentene har både helseforetakene og private virksomheter som praksisarena. Kunnskapsdepartementet fastsetter, i samråd med Helse- og omsorgsdepartementet, aktivitetskrav for den enkelte høyskole og for det enkelte studium. Kravet for 2007 er vist i tabell 10.3.

Aktivitetskrav fastsatt for det enkelte universitet og for det enkelte studium er vist i tabell 10.4. Her kjenner vi ikke fordeling på helseforetakene. Det er rimelig å anta at fordelingen følger de regionale helseforetakene hvor universitetet hører hjemme.

10.2.1.2 Turnustjeneste

Turnustjenesten er et vilkår for å få autorisasjon og kompletterer grunnutdanningen. Turnuskandidatene har helseforetakene som tjenestested. Sosial- og helsedirektoratet ved Statens Autorisasjonskontor for helsepersonell (SAFH) fastsetter hvor mange turnusplasser det skal legges til rette for leger og fysioterapeuter, og formidler dette i brev til hvert av de regionale helseforetakene.

Tabell 10.5 viser at også private institusjoner har turnuskandidater i praksisperioden. Det gjelder hovedsaklig fysioterapeuter, men store sykehus drevet av ideelle organisasjoner tar også i mot leger til turnustjeneste.

10.2.1.3 Videreutdanning

Videreutdanning omfatter legespesialistutdanningen og studier ved fagskoler, høyskoler og universiteter – og studentene har helseforetakene som praksisarena (og arbeidsplass). Høyskoler som tilbyr videreutdanning, skal i forkant inngå avtaler med helseforetakene om praksisplasser, og helseforetakene skal tilrettelegge for praksisplasser i tråd med avtalene. Utvalget har ikke oversikt over den regionale fordelingen av denne aktiviteten.

10.2.1.4 Samlet oversikt

I tabell 10.8 vises en samlet oversikt over belastning knyttet til utdanning, målt i forhold til landsgjennomsnittet. Utvalget fastslår at utdanningsbelastningen er betydelig høyere i Helse Nord og i Helse Midt-Norge, og jevnt over lavere i Helse Sør-Øst.

10.2.2 Utvalgets vurderinger

Finansiering av helseforetakenes grunn- og videreutdanning reiser etter utvalgets oppfatning tre problemstillinger:

1. I hvilken grad får helseforetakene i dag kompensert for de merkostnader som påløper helseforetakene gjennom deres utdanningsoppgaver i relasjon til grunnutdanningen?

2. I hvilken grad får helseforetakene i dag kompensert for kostnadene til videre- og etterutdanning av egne ansatte?

3. I hvilken grad har dette konsekvenser for en regional fordeling av inntekter.

De to første punktene dreier seg om nivået på bevilgningene, og representerer bare en utfordring i den grad det er regionale skjevheter i fordelingen av utdanningsaktiviteten.

Utvalget etterlyser et bedre kunnskapsgrunnlag for å vurdere omfanget av eventuelle merkostnader knyttet til utdanningsaktiviteten. Som det framgår av tabell 10.8 er det klare geografiske variasjoner i omfanget av utdanning. I dag eksisterer det ett øremerket tilskudd til utdanning; Tilskudd til turnuskandidater. I tillegg finansieres kostnadene til utdanning over basisbevilgningene til de regionale helseforetakene. I 2006 ble tilskudd til medisinerstudenter, anslått til om lag 860 000 kroner per student, lagt inn i basisbevilgningene til de regionale helseforetakene. Utvalgets vurdering er at dette ikke gir en fordeling av ressurser som samsvarer med den reelle fordelingen av medisinerstudenter, slik det framgår av tabell 10.8. En eventuell underfinansiering vil derfor ha konsekvenser for den regionale inntektsfordelingen. Utvalget anbefaler at det etableres et eget prosjekt med sikte på å måle ressursbruk til utdanning/undervisning i helseforetakene, på lik linje med nasjonalt system for måling av ressursbruk til forskning i helseforetakene.

Utvalget har ikke informasjon om de reelle kostnadene knyttet til den videre- og etterutdanningsaktiviteten som foregår i helseforetakene. Nasjonalt Råd for spesialistutdanning av leger og legefordeling har i en utredning fra 2000 relativt skjematisk stipulert de direkte kostnadene per utdanningsstilling til om lag 150 000 kroner per år 1 (1999-kroner). Da er ikke eventuelle kostnader knyttet til en mer ressurskrevende pasientbehandling lagt inn. Det framgår av tabell 10.8 at det er en overvekt av leger i utdanningsstillinger i Helse Nord, og også her er det derfor utvalgets vurdering at dagens finansieringsmodell kan gi geografiske skjevheter.

I mangel av god og oppdatert informasjon om faktiske merkostnader knyttet til grunnutdanning og videre- og etterutdanning har utvalget, innen sitt mandat, funnet det vanskelig å foreslå spesifikke modeller for kompensasjon for kostnader knyttet til helseforetakenes utdanningsaktivitet. Utvalget har imidlertid i sin behandling av kostnadsforskjeller i kapittel 9, valgt å ta hensyn til historiske forskjeller i kostnader mellom helseforetakene, og antar at man på den måten fanger opp, i alle fall, deler av de regionale forskjellene knyttet til både grunn- og videreutdanning.

10.3 Nasjonale kompetansesentre i spesialisthelsetjenesten og høyspesialisert medisin

10.3.1 Problemstillingen

De spesialiserte funksjonene er sentralisert til ett eller et fåtall sykehus gjennom godkjenningsordningen for landsfunksjoner og nasjonale medisinske kompetansesentre. Regionale helseforetak som er tildelt slike funksjoner, sørger for kompetanseutvikling og pasientbehandling på vegne av pasienter i egen og andre regioner. Hagen-utvalget diskuterer modeller for finansiering av disse tjenestene i innstillingens kapittel 12. En bred diskusjon av problemstillingene finnes også i Kaarbøe (2004). I grove trekk kan problemstillingene rundt flerregionale tjenester oppsummeres som følger:

• Manglende kostnadsdekning.

• Ulik geografisk tilgjengelighet.

• Ufullstendige oppgjørsordninger mellom de regionale helseforetakene.

10.3.2 Hagen-utvalgets vurderinger

Hagen-utvalget diskuterte alternative finansieringsmodeller for høyspesialisert pasientbehandling langs to dimensjoner:

• Hvem skal finansiere, staten eller regionale helseforetak?

• Hvordan skal det finansieres, ved (i hovedsak) DRG-basert stykkpris eller ved rammebevilgninger?

Fire modeller ble vurdert:

1. Statlig finansiering gjennom rammebevilgninger.

2. Statlig finansiering ved DRG-basert stykkprisbetaling.

3. Finansiering fra regionalt helseforetak gjennom rammebevilgninger.

4. Finansiering fra regionalt helseforetak ved DRG-basert stykkprisbetaling.

Utvalget henviser til diskusjon av disse modellene i NOU 2003: 1, kapittel 12. Hagen-utvalgets forslag var:

«Utvalget vil understreke at høyspesialiserte funksjoner er et område som må være gjenstand for nasjonal styring og prioritering. Betydelige investeringer, både utstyrsmessig og kompetansemessig, tilsier at disse funksjonene ikke kan overlates til regionale helseforetak å prioritere og styre alene. Tjenestene er kjennetegnet ved at de ikke skal utføres i alle regioner, men tildeles som nasjonale oppgaver til enkelte sykehus som skal ivaretas på vegne av hele landet.

Det er videre viktig at finansieringssystemet legger til rette for at pasienter som bør ivaretas av en høyspesialisert funksjon, får tilbud om dette. Staten bør derfor vurdere om slike funksjoner skal motta et eget infrastrukturtilskudd. I dag er det betydelige variasjoner mellom regionene i bruk av høyspesialiserte tjenester, inkludert tjenester som tilbys ved sykehus med landsfunksjoner og høyspesialiserte funksjoner. Utvalget foreslår følgende modell for finansiering av pasientbehandling ved høyspesialiserte funksjoner.

1. Staten definerer og tildeler lands- og flerregionale funksjoner, som i dag.

2. Midlene til høyspesialiserte funksjoner innarbeides i statens generelle finansiering av regionale helseforetak.

3. Så langt som mulig inkluderes høyspesialisert behandling i DRG-systemet, og DRG-relaterte priser benyttes mellom regionale helseforetak der ikke annet avtales. Utvikling av DRG-prisene må skje i lys av kostnader som påløper ved sammenliknbare funksjoner i andre land. Der DRG-finansiering ikke er mulig, kan det utvikles priser for behandlingsprogrammer, eller utgiftene til funksjonene fordeles etter innbyggertall.

4. Regionale helseforetak inngår avtaler om bruk av lands- og flerregionale funksjoner, herunder fastsetting av pris og volum. Ved uenighet mellom partene, fastsetter staten normerte priser og minstevolum.»

10.3.3 Utvikling høyspesialisert pasientbehandling siden 2004

Etter 2004 har utviklingen på området blitt fulgt opp når det gjelder organisering og finansiering.

I Bestillerdokumentene for 2004 ble det fastslått at departementet ikke lenger vil regulere opprettelse eller avvikling av flerregionale funksjoner. I 2006 fikk de regionale helseforetakene i oppdrag om sammen å utarbeide et forslag til framtidig organisering av landsfunksjoner, flerregionale funksjoner og nasjonale medisinske kompetansesentre. Forslaget ble overlevert til departementet i 2006 og ble deretter sendt Sosial- og helsedirektoratet for gjenomgang og kommentarer. Saken er oversendt til Helse- og omsorgsdepartementet fra Sosial- og helsedirektoratet.

I 2004 ble midlene som tidligere var øremerket lands- og flerregionale funksjoner overført til basisbevilgningene til de regionale helseforetakene.

Det har vært et uttalt mål å gjøre de aktivitetsbaserte finansieringsordningen mer tilpasset høyspesialisert medisin. SINTEF Helse utarbeidet i 2005 en rapport med enkelte forslag til endringer. Sosial- og helsedirektoratet ble bedt om å videreføre arbeidet da de overtok ansvaret for Innsatsstyrt finansiering i 2005. Målet med dette arbeidet er at det samlede finansieringssystemet skal være mest mulig prioriteringsnøytralt. Hittil er det laget egne DRGer for Cochlea implantater og noen kostbare medikamentelle behandlinger. Utvalget viser til at både DRG-systemet og ISF-ordningen har blitt kritisert for sen innarbeidelse av nye behandlingsmetoder. Her menes ikke bare inkludering av nye metoder som nye koder, men og relative kostnadsforhold i tråd med endringene i klinisk praksis. Utvalget er kjent med at Sosial- og helsedirektoratet arbeider med videreutvikling av DRG- og ISF-systemet for høyspesialiserte tjenester.

10.3.4 Nasjonale kompetansesentre i spesialisthelsetjenesten

Midler til de nasjonale medisinske kompetansesentrene som lå i det tidligere regionsykehustilskuddet er fra 2004 videreført som øremerket bevilgning. Fra 2006 er ansvaret for de nasjonale kompetansesentrene for sjeldne og lite kjente diagnoser og funksjonshemninger samt ansvaret for det statlige kompetansesystemet for døvblinde og Nasjonalt kompetansenettverk for personer med autisme overført de regionale helseforetakene. Midler til drift av disse er overført øremerket tilskudd til Nasjonale kompetansesentre i spesialisthelsetjenesten.

10.3.5 Utvalgets vurderinger

10.3.5.1 Høyspesialiserte tjenester – flerregionale funksjoner

Utvalget mener at regionale forskjeller i behov for høyspesialiserte tjenester fanges opp i de analysene av behov som utvalget har gjennomført. Dette gir dermed en fordeling av ressurser til regionale helseforetak som vil ivareta mulighetene for å gi et likt tilbud også til de pasientgrupper som har behov for lands- eller flerregionale funksjoner.

Denne modellen for ressursfordeling stiller imidlertid sterke krav til oppgjørsordninger mellom de fire regionale helseforetakene. Oppgjørsordningene må videre ivareta flere hensyn; de må være nøytrale i forhold til valg av behandlingssted, de må være nøytrale i forhold til prioritering mellom pasientgrupper, de må være nøytrale i forhold til tilgang til tjenestene og de må sikre rimelig kostnadsdekning og forutsigbarhet for de helseforetakene som står som leverandør av disse tjenestene.

Utvalget slutter seg derfor til forslagene fra Hagen-utvalget, og anbefaler at man arbeider videre med å etablere en abonnementsmodell mellom de fire regionale helseforetak. Abonnementsmodellen må utformes slik at det «kjøpende» helseforetak forplikter seg til å dekke både kapital og driftskostnader opp til et avtalt volum.

10.3.5.2 Nasjonale kompetansesentre i spesialisthelsetjenesten

Utvalget finner det ikke naturlig å legge finansiering av nasjonale kompetansesentre i spesialisthelsetjenesten inn i en kriteriebasert nøkkel. Dagens nasjonale kompetansesentre i spesialisthelsetjenesten bør derfor fortsatt finansieres gjennom særskilte tilskudd. Utvalget tar ikke stilling til om dagens tilskudd gir kostnadsdekning eller ikke, men presiserer at man ikke ønsker å dekke opp for eventuell manglende kostnadsdekning gjennom den kriteriebaserte inntektsfordelingen. Utvalget slutter seg videre til deler av forslaget fra Hagen-utvalget om finansiering av nasjonale kompetansesentre (ekskl. forslaget om at tilskuddet skal ligge i basisbevilgningen):

«Utvalget foreslår at nye nasjonale kompetansesentra i framtida finansieres etter følgende modell: Et regionalt helseforetak som via samarbeidsorganet søker om å få tildelt, eller aksepterer å påta seg, en kompetansesenterfunksjon, utarbeider forslag til årlig budsjett (utgifter/inntekter) for de oppgavene man forplikter seg til å utføre. På grunnlag av planlagt aktivitet, og etter vurdering av behovet for virksomheten, kan staten gi godkjenning som følges av statstilskudd……. I den grad sykehus med kompetansesentre også utfører pasientbehandling, finansieres denne på ordinær måte gjennom basistilskudd og ISF-refusjon.»