7 Behovsanalyse for psykisk helsevern

Behovsnøkkelen for psykisk helsevern er beregnet basert på resultater fra separate analyser for vokse og barn og unge. Resultatene er vektet sammen til en nøkkel. Beregningene er gjort ved å kombinere flere datakilder. Dette er befolkningsstatistikk fra SSB, data innsamlet i forbindelse med SAMDATA Psykisk helsevern for ulike år, og pasientdata fra NPR (barn og unge) og pasienttellingsdata (voksne).

7.1 Psykisk helsevern for voksne

7.1.1 Datagrunnlag – forbruk av tjenester

Opplysninger om befolkningens bruk av tjenester i psykisk helsevern for voksne er hentet fra pasientregistrering ved institusjonene. Pasienttellingsdata er registreringer av pasientene som mottar behandling i psykisk helsevern på en gitt dato (døgnvirksomhet) eller i et gitt 14-dagers tidsrom (poliklinikk og dagpasienter). Registreringene omfatter offentlige institusjoner samt privatpraktiserende spesialister. Pasienttellingene er utført av SINTEF Helse. Dette datagrunnlaget er beskrevet nærmere i det følgende:

Døgnpasienter i psykisk helsevern

Registreringen ble gjennomført ved at behandlerne fylte ut et registreringsskjema for hver enkelt pasient som var innlagt på registreringstidspunktet 20.11.2003. Etter flere purrerunder hadde SINTEF Helse mottatt utfylte skjema fra samtlige døgninstitusjoner innen utgangen av mars 2004. Dersom institusjonene har levert skjema for alle sine pasienter per 20.11.2003, gir disse data dermed en oversikt over samtlige pasienter som var innlagt på registreringstidspunktet.

På registreringstidspunktet var antall registrert døgnpasienter ved sykehusavdelinger 2 371, ved DPS-er 1 440, og ved psykiatriske sykehjem 389. Dette gir i alt 4 200 døgnpasienter. For en mer omfattende beskrivelse av metode og gjennomføring av pasienttellingen for døgnpasienter samt resultatene, se Hagen og Ruud (2004).

Pasienter i offentlige poliklinikker og hos avtalespesialister

Pasientregistreringen ble gjennomført ved at behandlerne fylte ut et skjema for hver voksen pasient som mottok poliklinisk behandling ved poliklinikk eller av avtalespesialist (med driftsavtale) i løpet av en to ukers periode i september 2004. Registreringen omhandler alle pasienter som er over 18 år og alle former for poliklinisk behandling fra spesialisthelsetjenesten. Dette inkluderer tradisjonelle poliklinikker ved DPS, dagbehandling, ulike former for ambulant behandling, og behandling gitt av privatpraktiserende psykologer og psykiatere (avtalespesialister) som mottar driftstilskudd fra de regionale helseforetakene. Registreringsskjemaet som ble fylt ut av avtalespesialistene var noe kortere enn det som ble fylt ut av helsepersonell ved poliklinikkene. Det ble mottatt registreringsskjema for totalt 21 527 pasienter behandlet på poliklinikk/DPS og 10 003 pasienter behandlet av avtalespesialister. Ledere ved DPS og poliklinikker ble pålagt ansvaret for at registreringen ble gjennomført og svarprosenten antas å være tilnærmet 100. For en utfyllende beskrivelse av metode og gjennomføring av pasienttellingen for pasienter i offentlige poliklinikker og hos avtalespesialister, samt resultater, se Gråwe mfl. (2005).

7.1.2 Analysemetode

Analysen av psykisk helsevern for voksne er basert på ratio-metoden som er beskrevet i kapitlene 6 og 8.2. Ratio-metoden innebærer at pasientene grupperes etter demografiske og sosioøkonomiske kjennetegn for å identifisere grupper som har merforbruk av tjenester, og deretter beregnes hvor stort merforbruket er for de ulike gruppene. Behovsvekt for hver gruppe/kriterium beregnes basert på gruppens andel av pasientene. I neste omgang fordeles kostnadene ut på helseregionene ut fra deres andel av befolkningen i de samme gruppene. Dette innebærer at dagens behovsdekning (på landbasis) brukes som norm.

Fordi det ikke er mulig å beregne kombinasjoner av alder og de ulike sosiale kriteriene i statistikk på regionnivå (uten bruk av konsesjonsbelagte data som må kobles sammen fra ulike personregistre), er det gjort forenklende forutsetninger med hensyn til fordeling på sosiale kriterier, og fordeling på alder og sosiale kriterier er gjort ved å anta uavhengighet i effekt på forbruk, se Pedersen mfl. (2002) for en grundig gjennomgang av metoden.

For å ta høyde for ulike behandlingskostnader mellom ulike pasientgrupper er det skilt mellom følgende tjenestetyper:

• døgnbehandling sykehus,

• døgnbehandling DPS

• døgnbehandling andre institusjoner,

• offentlige poliklinikker og

• privatpraktiserende avtalespesialister.

Pasientene er altså delt inn etter tjenestetype og det er foretatt beregninger av behovsnøkler for hver tjenestetype. Behovsnøklene for tjenestetypene vektes sammen til en behovsnøkkel og av den grunn er merforbruk beregnet for samme befolkningsgrupper for alle tjenestetypene.

7.1.3 Demografiske og sosiale variabler som inngår i analysene

Ratio-metoden innebærer at man ikke kan velge andre kriterier enn det vi har informasjon om i pasientdataene.

De sosiale kriteriene som er undersøkt er:

• Ugifte over 40 år.

• Uføretrygdede (med psykiatrisk diagnose) 18 – 39 år.

• Uføretrygdede (med psykiatrisk diagnose) 40 – 69 år.

• Sosialhjelpsmottakere 18 – 49 år.

• Utdanningsnivå; kun grunnskole 18 – 29 år.

• Utdanningsnivå; kun grunnskole 30 – 59 år.

Dette er de samme sosiale kriteriene som er inkludert i dagens kostnadsnøkler. Opplysninger om innbyggertall i de aktuelle befolkningsgruppene etter alder er innhentet fra SSB og gjelder for 2004 (grunnet sammenlignbarhet med pasientdata).

7.1.4 Resultater

De sosiale kriteriene er ikke gjensidig utelukkende slik at samme pasient vil bli regnet med under flere kriterier samtidig. Dette justeres for ved å vekte kriteriet lik 1 hvis pasienten oppfyller bare ett kriterium, lik om pasienten oppfyller 2 kriterier og lik 1/3 om de oppfyller tre kriterier. En person kan maksimalt oppfylle tre av kriteriene samtidig da alderskategoriene og hovedinntektskildene er gjensidig utelukkende, dvs. en person kan ikke både motta sosialhjelp og uføretrygd. Merforbruk knyttet til sosiale kriterier er vist i tabell 7.1 som befolkningsrate og som antall pasienter i tabell 7.2.

Tabell 7.3 viser pasienter fordelt på aldersgruppene etter korreksjon for merforbruk knyttet til sosiale kriterier.

Fra tallene for merforbruk for sosiale kriterier (tabell 7.2) og forbruk etter alder korrigert for sosiale kriterier (tabell 7.3) beregnes behovsvekten for de enkelte deltjenestene for 2004. Resultatet er vist i tabell 7.4.

Vekten for hvert kriterium framkommer ved at antall pasienter knyttet til kriteriet divideres med sum pasienter totalt (for hver tjenestetype). Eksempelvis framkommer vekten for kriteriet «alder 30 – 39 år» for døgnbehandling i sykehus gjennom følgende regnestykke: 314/(974+1 354), der 314 hentes fra tabell 7.3 for pasienter i døgnbehandling i sykehus, 974 er sum døgnpasienter i sykehusene fordelt etter sosiale kriterier (tabell 7.2) og 1 354 refererer til sum døgnpasienter i sykehusene fordelt etter alderskriterier (tabell 7.3).

Behovsnøklene for hver deltjeneste vektes sammen til en behovsnøkkel. Dette er gjort basert på beregnede kostnadsandeler for hver deltjeneste. Fordi ikke alle helseforetak leverer regnskapstall på institusjonsnivå, er kostnadsandelene beregnet basert på en kombinasjon av kostnadstall og personelltall for regioner hvor helseforetakene leverer regnskap på institusjonsnivå (Helse Vest og Helse Nord) og personelltall for hele landet. Dette gir beregnede kostnadsandeler som vist i tabell 7.5.

Sosialhjelpsmottakere kommer i analysen ut med et mindreforbruk av tjenester og er derfor ikke tatt med i den samlede behovsnøkkelen. Behovsnøkkelen for psykisk helsevern for voksne er vist i tabell 8.8 i kapittel 8.2.

7.2 Psykisk helsevern for barn og unge

7.2.1 Datagrunnlag – forbruk av tjenester

Opplysninger om befolkningens bruk av tjenester i psykisk helsevern for barn og unge er hentet fra pasientdata fra Norsk pasientregister og angir antall behandlede pasienter i løpet av året. Samtlige av landets offentlige institusjoner innen psykisk helsevern for barn og unge inngår i datagrunnlaget. Analysene er basert på tall for 2005 og 2006. Alle pasientene teller likt i analysene, uavhengig av omsorgsnivå og dermed kostnadene knyttet til pasientbehandlingen.

7.2.2 Analysemetode

For psykisk helsevern for barn og unge er det gjennomført regresjonsanalyser av antall pasienter per innbygger på kommunenivå i delen av befolkningen som regnes som barn og unge. Ved hjelp av informasjon om bostedskommune for pasienter i psykisk helsevern for barn og unge, kan vi gruppere pasientene i ulike celler. En tilnærming lik det som er gjort i analysene for somatikk er valgt, og pasientene er gruppert i fire aldersgrupper. Dette relateres til befolkningsgrunnlaget i kommunene, slik at hver kommune har fire verdier: Pasienter per innbygger (i aktuell aldersgruppe) for gruppene 0 – 5 år, 6 – 12 år, 13 – 17 år og 18 – 19 år. Dette er avhengig variabel i regresjonsanalysene som er gjennomført. Ved å koble på informasjon om sosiale indikatorer på kommunenivå, kan det undersøkes om brukerratene (antall pasienter per innbygger i aktuell aldersgruppe) på kommunenivå (etter pasientenes hjemstedskommune) har sammenheng med sosioøkonomiske kjennetegn ved befolkningen i kommunene. Det er gjennomført regresjonsanalyser der avhengig variabel er pasienter per innbygger og forklaringsvariablene inkluderer sosiale kriterier (avvik fra vektet gjennomsnitt) og dummy variabler for aldersgruppene som forklaringsvariabler. Det er kontrollert for tilbudseffekter ved å inkludere dummy variabel for helseforetak. Alle regresjonene er vektet med befolkning 0 – 17 år og korrigert for klustereffekter.

Gjennom disse analysene er sosiale kriterier som tilsier merforbruk av behandling i psykisk helsevern for barn og unge identifisert.

7.2.3 Forklaringsvariabler

I likhet med analysene for somatikk er en rekke mulige variabler som beskriver sosiale og økonomiske kjennetegn ved kommunen undersøkt, bl.a. arbeidsledighet, klima, fattigdom, levekårsindekser, andel skilsmisser, personinntektsvariabler mfl. Analysene gir at følgende sosiale kriterier medfører merforbruk:

• Andel barn og unge (0 – 17 år) i kommunen som bor hos kun en av foreldrene.

• Barnevernstiltak per 0 – 17 åring .

• Uføretrygdede per 16 – 66 åring.

For de øvrige variabler som er undersøkt gir ikke resultatene systematiske og stabile effekter.

7.2.4 Resultater

Det er brukt tall fra 2005 og 2006 og det er utført tverrsnittsregresjoner på hvert av årene. Fra regresjonsresultatene er det beregnet separate vekter. De endelige vektene er et gjennomsnitt av siste kolonne i de to neste tabellene.

Resultatene for variabelen for uføretrygde viser at den har sterk og signifikant effekt på forbruksratene for barn og unge når det ikke inkluderes dummy variabler for helseforetak. Inklusjon av disse dummy variablene reduserer effekten av andel uføretrygdede betydelig (effekten halveres), og den er da ikke lenger signifikant. Dette betyr at det er korrelasjon mellom andel uføretrygdede og forbruksrater mellom helseforetakene, noe som kan innebære problemer med å skille effekten av uføretrygdede fra effekten av dummy variablene. Variabelen inkluderes derfor i behovsnøkkelen, med vekten som beregnes fra tabellene 7.6 og 7.7.

7.3 Behovsnøkkel for psykisk helsevern

Behovsnøklene for psykisk helsevern for voksne og psykisk helsevern for barn og unge er vektet sammen til en behovsnøkkel. Nøkkelen for barn og unge er vektet inn med 20 pst. I forslaget til behovsnøkkel for psykisk helsevern i tabell 8.10 i kapittel 8.2 er i tillegg ikke-vestlige innvandrere skjønnsmessig innvektet.