12 Hjelpemidler og dagligliv

Hjelpemiddelutvalget er bedt om å se nærmere på mulige langsiktige grep som kan gi effektive og langvarige kvalitets- og kompetanseforbedringer i systemet for forvaltning og formidling av hjelpemidler. Formidling av hjelpemidler til dagliglivet utgjør en stor andel av sakene på hjelpemiddelområdet. Dette bekreftes av funn i FAFO-rapport 1 om at søknader på hjelpemidler og tilrettelegging i arbeidslivet utgjør en mindre del av saksporteføljen. Som redegjort for i kapittel 7 vil økende levealder og vekst i andelen eldre også medføre økt forekomst av aldersrelaterte og kroniske tilstander med påfølgende funksjonsvikt. I pleie- og omsorgstjenesten i kommunene ser man også en økning i yngre brukere med omfattende bistandsbehov. Med et økende antall eldre kan insitamentene i finansieringsordningen medføre at kommunene ikke iverksetter generelle tiltak/tilrettelegging og/eller velger modeller som først og fremst er tilpasset finansieringsordningen.

I lys av denne utviklingen mener utvalget det er viktig å være oppmerksom på utviklingstrekkene når ansvaret for hjelpemidler i dagliglivet skal drøftes. Utvalget mener at senere års utvikling på området der kommunene har opparbeidet stadig større kompetanse på formidling av hjelpemidler, gir rom for å vurdere dagens arbeids- og ansvarsfordeling mellom stat og kommune.

Kommunenes bruttoutgifter til pleie- og omsorgstjenestene var i 2008 på vel 70 mrd. kr. Samme år utgjorde disse tjenestene en tredel av de kommunale budsjettene. Som redegjort nærmere for i kapittel 4, var folketrygdens samlede utgifter til hjelpemidler, tjenester og andre tiltak på hjelpemiddelområdet innen Arbeids- og velferdsetaten i 2008 på 5,2 mrd. kr (jf. kapittel 5). Betydningen av et velfungerende samarbeid mellom kommune og stat understrekes ved at om lag 2,8 mrd. kr av disse midlene er hjelpemidler formidlet gjennom hjelpemiddelsentralene. Stortingets behandling av samhandlingsreformen vil ha betydning for oppgavefordeling og samhandling mellom kommune og stat også på hjelpemiddelområdet, jf. den nære sammenhengen mellom behovet for hjelpemidler i dagliglivet og kommunens ansvar etter sosialtjenesteloven- og kommunehelsetjenesteloven. Utvalget mener at behovet for hjelpemidler i dagliglivet har nær sammenheng med kommunens ansvar for sosial- og helsetjenester og derfor i større grad bør finne sin løsning i kommunen.

Drøftinger og problemstillinger i forhold til arbeids- og ansvarsdeling i aksen kommune – stat er et sentralt utgangspunkt for dette kapitlet, herunder første- og andrelinjen i systemet som skal sikre hjelpemidler og nødvendig tilrettelegging i dagliglivet. Tilrådingene i dette kapitlet bygger videre på de overordnede drøftingene knyttet til regelverk, finansiering og organisering i kapitlene 8, 9, 10 og 11. Området hjelpemidler i dagliglivet favner vidt, utvalget begrenser derfor beskrivelser og drøftinger til å omfatte de områder der det foreslås tiltak eller endringer innenfor hjelpemiddelsentralens og kommunens oppgaveportefølje.

12.1 Hva omfattes av hjelpemidler i dagliglivet?

Stønad til hjelpemidler i dagliglivet er regulert i folketrygdloven kapittel 10. Formålet med å gi stønad til hjelpemidler i dagliglivet, er å gi personer med funksjonsnedsettelser bistand til å fungere bedre og kunne delta i viktige og nødvendige aktiviteter i hverdagen. Formålet er også å øke muligheten til å leve og delta i samfunnet på lik linje med andre, samtidig som man reduserer risiko for sosial utstøting. Stønaden er knyttet til hvordan personen kan utføre sine dagligdagse gjøremål, og den skal løse praktiske problemer i dagliglivet. I tillegg omfattes hjelpemidler som gir mulighet til å bli pleiet i hjemmet, og som tilrettelegger arbeidsforholdene for familiemedlemmer og/eller hjemmetjenester. Hjelpemidler i barnehage, skole og deltagelse i organisasjonsarbeid og politisk arbeid, anses også som en del av dagliglivet.

Den enkeltes tilretteleggingsbehov er individuelt. Behovet avhenger av den enkeltes funksjonsnedsettelse, men på hvilke arenaer og omgivelser hjelpemidlene skal brukes påvirker også valget. En del brukere har behov for mange og/eller komplekse teknologiske hjelpemidler. Det krever spesiell oppfølging, tilpassing og kompetanse for å kunne få et fullverdig tilbud. Også her er man avhengig av tett samhandling med andre aktører, som den kommunale helsetjenesten og spesialisthelsetjenesten For å sikre brukerne et godt tilbud er det også opprettet statlige kompetansesentra for sjeldne diagnosegrupper. Hos hjelpemiddelsentralene utgjør andel brukere med såkalte komplekse saker anslagsvis ca. 10 – 15 prosent av brukerne. På disse sakene bruker hjelpemiddelsentralene ca. 28 prosent av årsverkene 2. Tidsbruk per sak varierer i stor grad, og arbeidsprosessen er ikke strømlinjeformet. Disse sakene krever at sentralene har mye kontakt med bruker for å undersøke eller utrede behov, prøve ut ulike løsninger og drive opplæring i bruk av hjelpemidler og løsninger som ofte kan være teknisk avanserte. Ofte gjøres dette i tett samarbeid med øvrig tjenesteapparat, fortrinnsvis kommunene. Kanskje må det innhentes kompetanse fra kompetanseenheter i egen etat, spesialisthelsetjenesten, spesialpedagogiske kompetansesenter, leverandører og andre aktuelle samarbeidspartnere. Prosessen foregår da ikke lineært, men i flere runder der utprøving og tilpasning vurderes og justeres.

Andre ganger vil brukeren selv avklare sine behov og finne egnet løsning, eller behovet avklares av kommunen, som sender en bestilling eller søknad til hjelpemiddelsentralen som resulterer i en leveranse. Løsningen krever ofte ingen ytterligere tilpasning, og det å benytte hjelpemidlet krever heller ingen spesiell opplæring. Eldre brukere oppgir i større grad at de har færre komplekse hjelpemidler og at de har kontakt med bare én hjelpeinstans i formidlingsprosessen (jf. kapittel 5). I statistikkgrunnlaget fra hjelpemiddelsentralene framkommer det at gjennomsnittlig utlånsverdi for yngre brukere er langt høyere enn for brukere over 67 år. Dette gir også en indikasjon på at de yngre aldersgruppene har mer omfattende funksjonsnedsettelser enn de eldre brukerne.

PwC-rapporten 3 viser til at det for mange hjelpemidler er snakk om en funksjonsforbedring både i forhold til dagligliv, skole og/eller arbeid (rullestol, synshjelpemidler, kommunikasjon mv.). Mange hjelpemidler har derfor en sektorovergripende funksjon i forhold til bruken av dem. Behovet for hjelpemiddel må også ses i sammenheng med andre funksjonsfremmende tiltak.

I dag er det et todelt finansieringssystem for stønad til hjelpemidler, jf. kapittel 4. Folketrygden er en viktig finansieringskilde for hjelpemidler til hjemmeboende, herunder beboere i omsorgsbolig.

12.2 Overføring av basishjelpemidler til kommunene

For beboere i institusjon er det et delt ansvar mellom kommune og folketrygden, der kommunen for eksempel dekker pleie- og omsorgshjelpemidler mens folketrygden dekker individuelle hjelpemidler som rullestol m.m. Kommunen har finansieringsansvaret for hjelpemidler ved midlertidig behov uansett bosituasjon. Når man videre i dette kapitlet omtaler hjelpemidler til dagliglivet, mener man i all hovedsak hjelpemidler for varig behov for hjemmeboende.

12.2.1 Formidling av basishjelpemidler

Kommunenes kompetanse i forhold til hjelpemidler og tilrettelegging har blitt styrket gjennom hjelpemiddelsentralenes opplæringsvirksomhet. Som en konsekvens av dette og et behov for å effektivisere saksbehandlingen og leveringstiden for enkle, rimelige og/eller høyfrekvente hjelpemidler, ble bestillingsordningeninnført i 2002. Ordningen kan kun benyttes der bruker har fått hjelpemidler fra folketrygden tidligere, dvs. at det ved første gangs bruk må sendes en ordinær søknad for at inngangsvilkårene kan vurderes av hjelpemiddelsentralen. Formålet med ordningen er å redusere dobbeltarbeid, bidra til raskere levering av enkle hjelpemidler, mindre ressursbruk til administrasjon og distribusjon og mer tid til rådgiving og formidlingsarbeid. Produktspekteret innenfor bestillingsordningen er etter innføringen utvidet etter hvert som man har høstet erfaring og bygget opp erfaring og kompetanse i kommunene. Sentralene kontrollerer kommunenes praktisering og forbruk gjennom etterkontroller og dialog.

Formidlingen av hjelpemidler innenfor bestillingsordningen er kommunens ansvar. Hjelpemiddelsentralene forestår innkjøp, lagerhold, gjenbruk og periodisk ettersyn av elektromedisinsk utstyr. Utlevering fra kommunalt lager, enkelt vedlikehold, reparasjoner og noe gjenbruk er kommunene ansvarlig for, mens reparasjoner av det elektromedisinske utstyret (senger og personløftere) gjøres av hjelpemiddelsentralene.

Det vil si at ansvaret for ulike oppgaver i formidlingsprosessen er fordelt slik:

• Ansvar for finansiering av alle hjelpemidler (hjelpemiddelsentralen)

• Innkjøp av alle hjelpemidler (hjelpemiddelsentralen)

• Ansvar for lagerhold og transport til kommunalt lager (hjelpemiddelsentralen)

• Ansvar for utleveringslager (kommunen)

• Avdekke behov hos brukere (kommunen)

• Utrede, saksbehandle og bestille (kommunen/brukeren)

• Utprøve, tilpasse og levere hjelpemidler til bruker (kommunen) 4

• Veiledning, opplæring og eventuell trening av bruker (kommunen)

• Reparasjon/service av hjelpemidler (kommune og hjelpemiddelsentral)

• Evaluere hensiktsmessighet og nytte av hjelpemiddel (kommunen)

• Gjenbruk (kommune og hjelpemiddelsentral)

I stor grad betyr dette at kommunen gjennomfører hele formidlingsprosessen, mens hjelpemiddelsentralen kun gjennomfører innkjøp, lagerhold/transport til kommunalt lager, noe vedlikehold/reparasjon og gjenbruk. For å kunne foreta bestilling må kommunen/brukeren ha gjennomført opplæring hos hjelpemiddelsentralen og blitt godkjent som rekvirent.

Kostnadsovervelting fra kommune til stat når det gjelder hjelpemidler er antakelig ikke et stort problem i dag, fordi alternative løsninger sjelden vil redusere behovet for individuelle hjelpemidler. Bedre tilrettelegging og/eller økt fokus på habilitering/rehabilitering, vil i mange sammenhenger bety at hjelpemidlene kan utnyttes på en mer funksjonsfremmende måte, men vil i liten grad være alternativer til hjelpemidlet. For eksempel vil økt tilrettelegging kunne medføre økt nytte av en elektrisk rullestol, men sjelden medføre at behovet for hjelpemiddelet bortfaller. I noengrad kan imidlertid insitamentene i finansieringsordningen medføre at kommunene (eller andre instanser) ikke iverksetter generelle tiltak/tilrettelegging og/eller velger organisasjonsmodeller som først og fremst er tilpasset finansieringsordningen. Dette kan i følge PwC bli et størreproblem med økt eldrebefolkning, særlig innenfor organiseringen av tilbudet innen pleie og omsorg.

Nærmere om hjelpemiddelsentralens bestillingsordning

Bestillingsordningenble innført i 2002 og omfatter enkle hjelpemidler til en verdi under 10 prosent av 1 G (grunnbeløpet i folketrygden). Hjelpemidlene skal ikke kreve tilpasninger eller særlig opplæring. Godkjente rekvirenter i kommunene skal gjennom erfaring og opplæring ha kompetanse til å vurdere om hjelpemidlet anses nødvendig og hensiktsmessig.

Det var i starten begrensede produktkategorier som kunne tas inn på bestillingsordningen. Etter hvert som sentralene og kommunene gjorde seg erfaringer med ordningen, ble flere produktkategorier som for eksempel enkle syn- og hørselshjelpemidler m.m. tatt inn i ordningen. Produktspekteret består i all hovedsak av hjelpemidler til bruk ved personlig hygiene, på- og avkledning, matlaging m.m, bevegelseshjelpemidler som krykker, rullatorer, samt hjelpemidler knyttet til nedsatt syn og hørsel (jf. figur 12.1). Hjelpemidler i bestillingsordningen er produkter som krever få eller ingen tilpasninger.

Ordningen ble utvidet i 2007 til å gjelde fire produktgrupper 5 med en verdi over 10 prosent av G. Den siste gruppen med senger, elektrisk hjertebrett og personløftere er høyfrekvente hjelpemidler som er særlig aktuelle overfor brukere med pleie- og omsorgsbehov. Økningen kom delvis i 2007, men 2008 er første hele driftsår etter utvidelsen.

Tabell 12.1 Antall brukere av bestillingsordningen, antall utleverte hjelpemidler og verdien av disse

	År
	2006	2007	2008
Antall brukere	61 737	67 572	65 508
Antall utleverte hjelpemidler	212 363	234 084	234 601
Antall hjelpemidler i gjennomsnitt pr. bruker	3,4	3,5	3,6
Verdien av utleverte hjelpemidler i NOK	186 396 572	213 819 937	284 734 407
Gjennomsnittlig leveringstid	7,6 dager	6,8 dager	5,9 dager

I 2008 utgjorde antall utlånte hjelpemidler på bestillingsordningen ca. 41 prosent av det totale antall utlånte hjelpemidler. Antallet hjelpemidler over bestillingsordningen var om lag 234 600 mens det totale antallet hjelpemidler som ble lånt ut fra hjelpemiddelsentralene var om lag 565 000 i 2008.

Utlånsverdien av hjelpemidler på bestillingsordningen utgjorde ca. 11 prosent (kr. 284 734 407) av den samlede utlånsverdien ved hjelpemiddelsentralene (kr. 2 435 477 800). Det vil si at bestillingsordningen utgjør en betydelig andel med hensyn til volum (antall hjelpemidler), men en relativt mindre andel av utlånsverdien.

Agendarapporten 6 viste at hjelpemiddelsentralene på det tidspunktet den ble gjennomført brukte 2,4 prosent av ressursene på bestillingsordningen. Innkjøpsressursene er etter dette betydelig effektivisert siden denne kartleggingen ble utført ved at det er opprettet en sentral forsyningsenhet (nasjonal innkjøpssentral) som forestår mye av dette arbeidet.

Hjelpemidler som utleveres over bestillingsordningen er i de fleste tilfellene av relativt lav innkjøpsverdi, enkle i bruk, har et klart definert bruksområde og liten gjenbruksverdi. Unntaket er særlig knyttet til enkelte forflytningshjelpemidler samt produktgruppen med en verdi over 10 prosent av G. Oversikten viser at den største verdien ligger i kategori 18 (blant annet senger og hjertebrett) og kategori 12 (ganghjelpemidler, personløftere, rullestol m.m.).

12.2.2 Ulike modeller for overføring av basishjelpemidler til kommunene

I en drøfting av konsekvenser ved overføring av ansvaret for basishjelpemidler til kommunene, tar utvalget utgangspunkt i produktkategorier som er omfattet av dagens bestillingsordning. Utvalget presiserer at bestillingsordningen i denne sammenhengen er et utgangspunkt for prinsipiell drøfting. Ved en eventuell gjennomføring vil det være nødvendig å gjennomgå de ulike produktkategoriene for ikke å lage uhensiktsmessige eller uheldige gråsoner i ansvarsfordelingen mellom kommune og stat. Utvalget er noe usikker på om hjelpemidler til barn bør inngå i en slik ansvarsoverføring, da det på dette området er mer lavfrekvente problemstillinger og behov enn hos voksne. En overføring av et mer helhetlig ansvar forutsetter at kommunene får finansieringsansvaret for de aktuelle hjelpemidlene. En ansvarsoverføring vil videre innebære en drøfting av utførelsen av forvaltningsmessige oppgaver som innkjøp, reparasjon og gjenbruk som i dag gjøres av hjelpemiddelsentralene. Anskaffelsesprosessen og inngåelse av avtaler med leverandører av hjelpemidler vil også bli drøftet.

Overføring av finansieringsansvar til kommunene for basishjelpemidler kan drøftes ut fra tre mulige prinsipielle finansierings- og organisasjonsmodeller:

1. Overføring av ansvar for basishjelpemidler innenfor bestemte produktkategorier til kommunen.

2. Overføring av ansvar for basishjelpemidler innenfor bestemte produktkategorier til kommunen. Statlig ansvar for anskaffelsesprosess og inngåelse av avtaler med leverandørene som gjør det mulig for kommunene å gjøre avrop og kjøpe inn under sentrale avtaler som i dag, under forutsetning av at kommunene ønsker å inngå et slikt innkjøpssamarbeid.

3. Overføring av finansierings- og formidlingsansvaret av hjelpemidler innenfor bestemte produktkategorier til kommunen, mens staten fortsatt forestår anskaffelse, innkjøp, lagerhold, materialdistribuering og gjenbruk.

12.2.2.1 Konsekvenser for brukerne

Med en slik fordeling av ansvar mellom stat og kommune, vil mulige konsekvenser for brukerne med hensyn til produkter og utvalg sannsynligvis bli minimale i forhold til dagens ordning.

Konsekvenser for staten

Modell 3 vil ifølge Arbeids- og velferdsdirektoratet bety økte kostnader i forhold til utvikling av nødvendige IKT-systemer, samt administrative ressurser. Modellen vil kreve IKT-utvikling på flere områder. I dagens datasystem er all registrering av hjelpemidler i utlånsregisteret på individnivå. I en slik modell må IKT-systemet utvikles slik at hjelpemidler som skal finansieres av kommunen registreres på kommunenivå. Det må utvikles pris- og faktureringssystem koblet opp mot hjelpemiddelsentralenes datasystem. Etaten har i dag ikke datasystem som svarer til et slikt behov. En modell der sentralene skal stå for gjenbruk av kommunefinansierte hjelpemidler vil dessuten stille krav om det utvikles et prisingssystem for brukte hjelpemidler i IKT-systemet.

Dagens system for gjenbruk i regi av hjelpemiddelsentralene, der brukte hjelpemidler leveres på tvers av kommunegrensene, vil utfordres i en modell der kommunene skal finansiere og NAV gjenbruke. Sentralene vil i en slik modell utfordres i forhold til å kunne opprettholde samme gjenbrukseffektivitet på tvers av kommunegrensene. Modellen vil kunne stå i motsetning til at hjelpemiddelsentralenes innsats i større grad bør innrettes mot brukere med mer sammensatte behov og/eller mer avanserte hjelpemidler og en større satsing på hjelpemidler og tilrettelegging i arbeidslivet. I denne modellen vil hjelpemiddelsentralene få økt ressursbruk over mot forvatningsoppgaver som kan gå på bekostning av de brukerrettede tjenestene.

12.2.3 Utvalgets vurdering

Som drøftet i kapittel 9 mener utvalget ut fra en samlet vurdering at en overføring av finansierings- og forvaltningsansvaret for basishjelpemidler representerer en akseptabel økonomisk risiko for kommunene.

Utvalget anbefaler at det foretas en gjennomgang av produktkategorier som det er rimelig at bruker selv tar ansvar for eller som kan anses som forbruksvare og ikke lenger et offentlig ansvar. Det vises til kapittel 10 for drøfting og forslag på tematikken forbruksgode vs hjelpemiddel. Enkle redskaper til bruk i daglige aktiviteter kan etter utvalgets mening i større grad anses som forbruksvarer og den enkeltes ansvar. Det har dessuten vært en utvikling i retning av at flere produkter er universelt utformet. Flere produkter på det åpne markedet kan ha tilsvarende funksjoner som de som i dag defineres som hjelpemidler. En slik gjennomgang er etter utvalgets mening nødvendig, og uavhengig av en endret ansvarsfordeling på hjelpemiddelområdet.

Utvalget anbefaler videre at sentralenes rolle i forhold til de mer komplekse og kompetansekrevende sakene/områdene styrkes, jf. anbefalinger i kapittel 13 og 14. Utvalget mener at ansvaret for basishjelpemidler (inkludert pleie- og omsorgshjelpemidler) bør overføres til kommunene.

Utvalget anbefaler at man ved en overføring må se på de samlede offentlige kostnadene og ikke på folketrygdens utgifter isolert. En forutsetning for en overføring bør etter utvalgets vurdering være at kommunene både kompetansemessig og ressursmessig er i stand til å overta ansvaret. En ansvarsoverføring bør etter utvalgets mening ses i sammenheng med det ansvaret kommunene allerede har når det gjelder midlertidig behov. Etter utvalgets syn må det være en målsetning at en ansvarsoverføring reduserer dagens skille mellom midlertidig og varig behov i størst mulig grad.

Utvalget viser til drøfting av tre prinsipielle modeller for en eventuell overføring av basishjelpemidler, alternativt avgrenset til pleie- og omsorgshjelpemidler til kommunen med påfølgende konsekvenser for kommuner, bruker og stat. De forutsetninger som er beskrevet ovenfor bør etter utvalgets syn ligge til grunn ved en ansvarsoverføring uansett hvilke modell som velges.

Modell 1 og 2 bygger i prinsippet på en modell der kommunene overtar et helhetlig ansvar for utvalgte produktkategorier, forskjellen er at ved modell 2 vil Arbeids- og velferdsetaten fortsatt kunne ha ansvar for anskaffelsesprosessen og avtaleinngåelse med leverandørene gjennom et innkjøpssamarbeid med kommunene. Kommunene vil da kunne stå som oppdragsgivere overfor den statlige anskaffelsesenheten, alternativt kan kommunene velge å ta ansvaret for innkjøp selv. Modell 2 vil etter utvalget mening løse kompetanseutfordringer rundt anskaffelsesprosessen og de risikomomenter som er beskrevet rundt sortiment under modell 1. Arbeids- og velferdsetaten vil i modell 2 fortsatt kunne ivareta pris- og produktinformasjon på hjelpemidler etter avtale som etter utvalgets syn er en viktig kvalitets- og kompetansefaktor. Modellene vil kunne utfordre kommunene i forhold til ressursbehov, men samtidig mener utvalget at en slik overføring må ses i sammenheng med den forestående samhandlingsreformen. Modellene vil sette krav til økte lagerlokaliteter og nye IKT-løsninger, som i noen grad kan kompenseres med bestilling og levering direkte fra leverandør. Ressurs- og kostnadsomfanget vil avhenge av omfanget av produktkategorier som overføres. Utvalget legger til grunn at et noe høyere utgiftsnivå på disse oppgavene i noen grad vil kunne oppveies av at kommunene vil ha et sterkere incentiv til å gjenbruke hjelpemidler enn det som er tilfelle i dagens system.

Modell 3 ville etter utvalgets mening avhjulpet de kommunale utfordringene i forhold til ressursbehov, lokaliteter m.m. Utvalget ser imidlertid at en slik modell vil kunne stå i motstrid til at kommunene er selvstendige rettssubjekter som må stå fritt i forhold til å velge organisering og finansiering av oppgavene.

Etter en samlet vurdering mener utvalget at modell 2 bør utredes videre ut fra de forutsetninger og prinsipper som skisseres når det gjelder innkjøpssamarbeid mellom stat og kommune. Ved en ansvarsoverføring bør en se på de samlede offentlige kostnadene og ikke bare folketrygdens utgifter. En overføring må ikke skape nye gråsoner mellom stat og kommune, med den konsekvens at brukere kan risikere å bli kasteballer mellom ulike ordninger. Modellen forutsettes utarbeidet i et nærmere samarbeid mellom staten og representanter for kommunesektoren.

12.3 Behov for tilrettelagt bolig

Et av regjeringens boligpolitiske hovedmål er å øke antall boliger som er til gjengelige for personer med funksjonsnedsettelser. Dette gjelder personer som er født med eller som i relativt ung alder får en funksjonsnedsettelse og eldre som opplever at aldringen gradvis nedsetter deres funksjons- eller orienteringsevne 13. I boligmeldingen 14 vises det til at 11 prosent av befolkningen har boligrelevant funksjonshemning. Det sies videre at graden av hemming og krav til boligutforming varierer sterkt. De fleste kan klare seg selv i en bolig med enkle tilpasninger dersom den i utgangspunktet ikke krever forsering av (mange) trapper. Andre må ha mer omfattende tilrettelegging. I Fra bruker til borger15 vises det til at personer med funksjonsnedsettelser har begrensede valgmuligheter når det gjelder bolig og bosted. Dette skyldes ikke bare dårlig fysisk tilgjengelighet og manglende infrastruktur, men har også sammenheng med at tjenestetilbudet i en del kommuner er knyttet opp mot spesifikke boliger. Ifølge St.meld. nr. 23 (2003 – 2004) vil behovet for tilrettelagte boliger øke sterkt i årene fremover i forbindelse med den demografiske utviklingen og veksten i andelen eldre. I følge Handlingsplanen for økt tilgjengelighet (2004) utgjør tilveksten av ny bebyggelse ca. 2 prosent per år av den totale bygningsmassen. Den lave tilveksten av nye boliger og det faktum at mange av disse boligene heller ikke er tilgjengelige for bevegelseshemmede, gjør det nødvendig å fokusere på tilgjengelighet i eksisterende boligmasse. Tilgjengeligheten i boligmassen er lav i Norge, anslagsvis 7 prosent av samtlige boliger var bygget med livsløpsstandard, jf. levekårsundersøkelser i 2001 og 2004 16. Egnede boliger er også ofte dyre boliger. I kapittel 5 vises det til at bruttoinntekt og bruttoformue er lavere for brukere av hjelpemidler enn generelt for befolkningen. Konsekvensen er at personer med funksjonsnedsettelse har få valgmuligheter når boligen ikke lenger er funksjonell.

Grenseflater mellom folketrygdens og Husbankens ordninger

I 1978 ble det foretatt en grensedragning mellom folketrygden og Husbankens ordninger. Husbanken fikk ansvar for prosjektering og bygningsmessige tilpasninger, og trygdeetaten fikk ansvar for refusjon av hjelpemiddel (løsøre). Den store forskjellen på ordningene er at hjelpemiddel fra folketrygden er rettighetsbasert, mens finansieringsordningene i Husbanken er behovsprøvd. Manneråkutvalget 17 viser til at det oppsplittede finansieringsansvaret kan resultere i at løsninger blir valgt ut i fra mulig betalingskilde, og ikke ut fra hvilken løsning som er mest formålstjenlig for brukeren. Dette kan for eksempel illustreres ved at folketrygdfinansiert trappeheis foretrekkes fremfor utbedring av bolig, som må finansieres med egne midler og lån. Boligmeldingen 18 anbefaler, i tråd med Manneråkutvalget, at grensene mellom folketrygden og Husbankens finansieringsansvar blir klarere. Etter utvalgets oppfatning bør folketrygdens og Husbankens virkemidler utvikles slik at ordningene kan virke gjensidig utfyllende. Husbankens virkemidler overfor funksjonshemmede ble evaluert i 2002 19. Rapporten viser til ulike måter boligmarkedet skaper funksjonshemmende barrierer. For det første er andelen fysisk tilgjengeligeboliger svært lav. For det andre viser rapporten til manglende strukturell tilgjengelighet. I tillegg anbefales at man ser på grensedragningen mellom Husbankens ordninger og folketrygdens rettigheter.

Boligrådgivning

Tilpasningssaker er ofte komplekse og krever kompetanse på mange felt. Tilpasningen kan løses enten bygningsmessig eller ved installasjon av hjelpemidler, eller i en kombinasjon 20. Når en person har behov for å tilrettelegge boligen med en kombinasjon av hjelpemidler og ombygging, må et stort antall etater inn i bildet både ved utredning av løsninger og senere ved utbedringen.

Selv om det finnes mange gode unntak, er området preget av at bruker kan få en tilfeldig og lite helhetlig tjeneste. Brukerne får for dårlig informasjon om alternative løsninger og konsekvenser av disse. Det tiltaket som bruker velger til slutt er ikke alltid kvalitetssikret når det gjelder økonomi og behov. Det er ofte liten eller ingen oppfølging for å se om tiltaket fungerer, og det er vanskelig å fastslå om offentlige midler blir brukt målrettet. De senere årene har kommunene tatt over en stadig større del av de økonomiske ordningene og virkemidlene som Husbanken tidligere behandlet. Samtidig har Husbanken også gått fra regelstyring til målstyring og i stor grad fjernet regelverket som de kommunale saksbehandlerne skal behandle sakene etter 21. De fleste kommuner har lagt disse ordningene til et boligkontor eller sosialtjenesten. På kommunalt nivå er det opp til den enkelte kommune hvordan de ønsker å organisere boligrådgivningen. Kommunene har ansvar for å sørge for formidling av hjelpemidler og for å tilrettelegge miljøet rundt den enkelte bruker. Tradisjonelt er det ergoterapeuter og fysioterapeuter som jobber med formidling av hjelpemidler og tilrettelegging av miljø. I boligsaker kan det være behov for å samarbeide med andre instanser i kommunen som har kunnskap om bygningsmessige og økonomiske forhold (som boligkontor/sosialkontor, teknisk etat, vaktmestre som foretar mindre boligendringer). Det er ingen instans/etat som har et formelt ansvar for å bistå bruker med å koordinere de ulike hensynene som må legges til grunn før en utbedringsløsning velges.

Boligprosjekt

Husbanken og tidligere Rikstrygdeverket inngikk i 2004 en samarbeidsavtale hvor hovedmålet var å ivareta brukers behov for en samordnet oppgaveløsning og tjenestetilbud. Prosjekt Boligtilpasning ble etablert i januar 2005, og et modellforsøk ble igangsatt i 15 kommuner i Hordaland og Sør-Trøndelag. Målet med prosjektet var å legge til rette for at personer med tilgjengelighetsproblemer i egen bolig skulle få en mer hensiktsmessig boligløsning. Prosjektet har hatt fokus på samarbeidet mellom de ulike aktørene og etatene. Målet er å etablere boligrådgivning i forsøkskommuner, sikre kommunalt samarbeid mellom ulike sektorer, samt å samordne og bruke de økonomiske virkemidlene mer fleksibelt. Bruker som fyller vilkårene for å få folketrygdfinansiert heisløsning, kan for eksempel få utbetalt et tilskudd i stedet når det er mer hensiktsmessig å tilrettelegge boligen på ett plan. Tilskuddet inngår da i en felles finansieringsplan sammen med midler fra Husbanken, kommunen og privat bank. Hensikten er å unngå «paradokssakene» der det installeres dyre midlertidige hjelpemiddelløsninger og i stedet få varige løsninger med nødvendige funksjoner på en flate. Prosjektet ble evaluert av Statskonsult i 2006 22 med positivt resultat. Blant annet på denne bakgrunn bestemte Arbeids- og inkluderingsdepartementet at prosjektet skulle videreføres og utvides til alle fylkene i 2007. Videre drift må utredes. Det vises til problematiseringen av finansieringsspørsmålet i kapittel 11.10.3.

Utfordringer på hjelpemiddelområdet når det gjelder boligtilpasning

Det kan gis støtte til hjelpemidler for å øke den fysiske tilgjengeligheten til og i boligen, herunder trappeheis, løfteplattform, ramper, omgivelseskontroll/døråpnere mv. Valg av denne typen hjelpemiddel må ses i sammenheng med andre nødvendige tilretteleggingsbehov for at bruker skal kunne fungere i boligen. I 2008 var de samlede utgiftene på hjelpemidler til husholdning og boligtilpasning på om lag 729 mill. kr. Denne kategorien omfatter et vidt spekter av hjelpemidler som senger, spesielle sittemøbler, hev/senk løsninger på bad og kjøkken, bord- og arbeidsstoler, belysning m.m. i tillegg til hjelpemidler som bedrer tilgjengeligheten. De samlede utgiftene innenfor disse produktkategoriene har hatt en relativt sterk vekst de siste årene. Økningen fra 2003 til 2008 var på ca. 26,8 prosent målt i faste 2008-kr. Man antar at veksten fortsetter de neste årene også, særlig med tanke på fremtidig vekst i antall eldre. Det har spesielt vært en økning i installering av heiser og ramper siste årene. Antall utlånte trappeheiser økte fra 982 i 2006 til 1158 i 2008 (18 prosent). Antall utlånte fastmonterte ramper økte fra 9741 i 2006 til 14203 i 2008 (46 prosent). Det er også økt bruk av omgivelseskontroll/døråpnere. Installeringen av automatiske åpnere/lukkere av dører økte fra 1456 i 2006 til 2309 i 2008 (59 prosent). Installasjonskostnadene har økt fra 85,4 mill. kr i 2006 til 111,1 mill. kr i 2008 (30 prosent). Boligtilpasninger fordrer også bruk av håndverkstjenester som snekker, rørlegger og elektriker i forbindelse med installering av hjelpemidler, i tillegg til de mer spesialiserte tjenestene i forbindelse med installering av heis. Alle kostnader i forbindelse installering belastes hjelpemiddelsentralenes driftsbudsjett og en fortsatt vekst på området vil kunne gi sentralene budsjettmessige utfordringer i tiden framover.

Når det gjelder området tilpasning av bolig kan utfordringene relatert til hjelpemiddelområdet deles i to hovedkategorier; tilrettelegging av enebolig m.m. og tilrettelegging av fellesarealer i flerleilighetsbygg.

Tilrettelegging av enebolig m.m.

Her finner man gjerne hustander der et familiemedlem brått får en endret livssituasjon eller at familien får et barn med funksjonsnedsettelser. Det er boliger som kan ha alternative løsningsmuligheter som ombygging i stedet for installering av trappeheis eller løfteplattform. Erfaringene fra boligprosjektet tilsier at det er et potensial for at om lag 15 prosent av heissakene kan ha et bedre løsningsalternativ gjennom tilpasning av boligen i stedet for installering av hjelpemidlet. Hovedvekten av brukerne som nyttiggjør seg av ordningen består også av aldersgrupper som sannsynligvis skal bo lenge i boligen. De fleste har dessuten gjerne få alternative boligvalg i sin kommune. God og helhetlig rådgivning er imidlertid ofte en forutsetning for å finne gode løsningsalternativ på et oppstått boligproblem.

Erfaringer fra boligprosjektet er at det kan være problem å få til et samarbeid med teknisk etat/personer med byggteknisk kompetanse. Erfaringene er at resultatenheter kan vanskeliggjøre samarbeid mellom etater/enheter 23. Flatøutvalget 24 finner også at to-nivå modellen i mange kommuner gir koordineringsutfordringer. Der teknisk etat eller personer med byggteknisk kompetanse har samarbeidet med andre faginstanser er erfaringene udelt positive. Prosjektet har synliggjort at ulike aktører har ulik kompetanse og tilnærmingsmåte i tilpasningssaker. Å få tilgang til kompetanse både på kommunalt og statlig nivå har i følge evalueringen vært en gevinst for brukerne. Betydningen av at bruker har en fast kontaktperson å forholde seg til og som kan koordinere de ulike aktørene/fagfolkene, understrekes i prosjektet.

Tilrettelegging av fellesarealer i flerleilighetsbygg

Manglende universell utforming av fellesarealer i både nye og eldre flerleilighetsbygg øker utgiftene til folketrygden. Det dreier seg i hovedsak om installering av hjelpemidler som omgivelseskontroll/døråpnere, trappeheis, ramper og terskeleliminatorer m.m.

Trappeheiser

Installering av trappeheiser utgjør den største utfordringen når det gjelder tilrettelegging av fellesarealer i lavblokkbebyggelse. Det har i følge hjelpemiddelsentralene vært en stadig økende etterspørsel etter denne typen løsninger siste tiåret. Med utgangspunkt i den lave tilgjengeligheten i boligmassen vil sannsynligvis tendensen fortsatt øke i årene fremover. I 2004 var 20 753 boligblokker/bygårder uten heis av totalt 27 451 25. I en sammenligningsstudie (2006) utført av NBBL 26, vises det til at Sverige har en heisdekning på 90 prosent i boligblokker på 4 etasjer, mens tilsvarende dekning i Norge er anslått til 10 prosent. Norge skiller seg fra andre nordiske land når det gjelder montering av midlertidige trappeheisløsninger fremfor etterinstallering av varige heisløsninger. Både i Sverige og Finland har det i en årrekke eksistert støtteordninger som bidrar med opptil 50 prosent av kostnadene for installering av varige heisløsninger 27. Det er ifølge Norske Boligbyggelag etterinstallert 200 heiser i lavblokker på landsbasis i Norge de siste 20 årene. Noe som i følge NBBL har gitt en bedret tilgjengelighet til over 3000 boliger.

Det er i hovedsak eldre som opplever at aldringen nedsetter deres gangfunksjon og mulighet til å forsere trapper som ønsker at det installeres trappeheiser i fellesarealer. Trappeheis i fellesoppgang gir beboere mulighet til å komme seg ut av boligen som de ellers ikke ville hatt.

Det installeres trappeheiser opptil fjerde etasje. Når trappeheisen går over flere etasjer og kanskje også brukes av mer enn en beboer, er det ikke alltid en god løsning. Heisen går sakte, det tar tid og komme seg ut og inn, spesielt gjelder dette når man heller ikke kan oppbevare heisen i den etasje man bor og den må «hentes» fra kjelleren. Heisen har ofte kapasitetsproblemer når flere enn en beboer skal «dele på heisen». Det kan dessuten være en problematisk løsning når det gjelder reduksjon av areal i trappen for allmenn ferdsel for rømningsvei ved brann. Ved montering av trappeheis i fellesoppgang utgjør skinnesystemet den største kostnaden. Skinnesystemet støpes spesielt for den enkelte trappeoppgang og kan ikke gjenbrukes. Hjelpemiddelsentralene opplever i tillegg at det demonteres trappeheiser etter at beboer ikke lenger har behov for heisen, for så å få ny søknad på et senere tidspunkt når en annen beboer har fått problemer med trappene. Det er pr. 31.12.09 over 4150 trappeheiser i bruk til en verdi av 121 mill. kr. Antall utlånte trappeheiser økte med 18 prosent fra 2006 til 2008. En stadig økende andel av trappeheisene installeres i fellesoppganger. Det er i tillegg forholdsvis store årlige utgifter til service og reparasjoner på grunn av større slitasje og at trappeheiser i fellesoppganger er mer utsatt for ødeleggelser. Kostnader i forbindelse med installasjon, service og reparasjoner belastes hjelpemiddelsentralenes driftsbudsjett og vil gi sentralene budsjettmessige utfordringer i tiden framover. Til sammenligning ble det i statsbudsjettet for 2010 øremerket fem mill. av Husbankens boligtilskuddsmidler til prosjektering av og investering i etterinstallering av heiser.

12.3.1 Utvalgets vurderinger

Utvalget mener at tilpasning av bolig er et viktig virkemiddel for å sikre at personer med funksjonsnedsettelser får en egnet bolig. Dette vil bidra til at de i større grad mestrer eget boforhold og at deres behov for øvrige tjenester minker. Det er et kommunalt ansvar å medvirke til å skaffe egnet bolig. Boligrådgivning er i den forbindelse helt avgjørende for hvorvidt brukere får den hjelpen de har krav på. Utvalget viser også til nødvendigheten av at ulike hensyn blir koordinert når et tilretteleggingsbehov oppstår (jf. utvalgets anbefalinger i kapitlene 11 og 13 Individuell plan og bestemmelser om koordinering av tjenester). Utvalget mener at berørte departementer bør utrede en mer helhetlig løsning på området, (jf. utvalgets anbefalinger i kapittel 11). Utvalget presiserer også den enkeltes ansvar for å skaffe seg en egnet bolig i forbindelse med aldring og livsfaseproblematikk.

12.4 Hjelpemidler og utstyr for deltagelse i lek og sport

Fysisk inaktivitet er en økende utfordring, og inaktivitet øker i alle aldersgrupper. Aktivitetshåndboken 28 viser til en rekke forskningsrapporter som beskriver ulike effekter av fysisk aktivitet for alle aldersgrupper. I følge Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet, er det å ivareta den fysiske, psykiske og sosiale utvikling viktig for alle 29. Det inkluderer også personer med funksjonsnedsettelser. NOVA 30 viser til at inkludering er mer effektivt enn medisiner for å hindre ensomhet og depresjoner. Beitostølen Helsesportsenter 31 hevder at det kan være enda viktigere for funksjonshemmede å delta i fysisk aktivitet enn for andre. Det mener at fysisk aktivitet har spesielt stor relevans for de som har liten sosial erfaring og at fysisk aktivitet kan være en viktig arena for sosialisering og for å lære seg allmenne og generelle ferdigheter. I Resept for et sunnere Norge 32vises det til at undersøkelser tyder på at over halvparten av den voksne befolkningen har for lavt aktivitetsnivå. Fysisk aktivitet henger sammen med sosial status. Det er flere med høy utdanning enn med lav som mosjonerer. I Handlingsplanen for fysisk aktivitet 33 vises det til SSBs levekårsundersøkelser som oppgir at personer med nedsatt funksjonsevne er mindre fysisk aktive enn andre. I følge Handlingsplanen 34handler det å få folk i aktivitet om å legge til rette for at folk enkelt skal kunne være fysisk aktive i hverdagen og på fritiden. Evalueringen av handlingsplanen vektlegger betydningen av å tilrettelegge for fysisk aktivitet som en del av hverdagens aktiviteter.

Direktoratet for naturforvaltning 35viser til at mange med funksjonsnedsettelser er avhengig av personlige hjelpemidler for å kunne delta i ulike aktiviteter, men at det kan være vanskelig å få tilgang til slike hjelpemidler. Slike hjelpemidler kan være svært dyre og folketrygden gir ikke støtte til hjelpemidler (…) for personer over 26 år. Det viser til at friluftsliv og annen fysisk aktivitet er viktig for helse og livskvalitet for alle, ikke bare for dem under 26 år. I følge Beitostølen Helsesportsenter spiller tilpasning av aktivitetshjelpemidler en stadig viktigere rolle for å oppnå aktivitet blant funksjonshemmede i takt med samfunnsutviklingen, den nye aktivitetstrenden og teknologisk utvikling.

12.4.1 Aktivitetshjelpemidler (26-års grense)

Aktivitetshjelpemidler er utstyr som er spesielt utviklet for at personer med funksjonsnedsettelser skal kunne delta i lek og sportsaktiviteter. Mange av hjelpemidlene er kostbare sammenlignet med hva befolkningen ellers betaler for utstyr til samme eller tilsvarende aktiviteter og de må ofte tilpasses individuelt. Det er i tillegg et kompetansekrevende område i forhold til å holde seg oppdatert over produktspekteret og nyutvikling på området. To hjelpemiddelsentraler har opparbeidet spesiell kompetanse på utvalgte aktivitetshjelpemidler. Når det gjelder utprøving av en del av disse hjelpemidlene, ligger det begrensninger i å få prøvet disse i en naturlig sammenheng, for eksempel i skibakken eller ute i naturen. Utprøvingen må i enkelte tilfeller også fungere som opplæring, der hjelpemidlene må prøves ut over flere dager blant annet for å finne det hjelpemiddelet som fungerer best. Med bakgrunn i dette er det etablert et samarbeid mellom de to ressurssentralene og helsesportsentrene Beitostølen og Valnesfjord. Brukere som ønsker å prøve ut visse typer aktivitetshjelpemidler kan søke seg til et opphold ved helsesportsentrene. De to hjelpemiddelsentralene samarbeider om sakene, uavhengig av brukerens bosted.

12.4.2 Utstyr til trening og stimulering (26-års grense)

Departementet utvidet i 2003 stønaden til trening og stimulering, ikke bare i forhold til aldersgrensen, men også i forhold til formålet. Fra og med 2003, kan det gis stønad til vanlige leker om leken benyttes til trening og stimulering, forutsatt at utstyret inngår i en målrettet plan der funksjonsnivå og behov samt mål og tiltak for å nå målene beskrives. Avgrensningen vurderes opp mot hva som er vanlig utstyr blant hovedandelen av hva andre barn i Norge benytter/har tilgang til. Utvalget viser til kapittel 11 der det anbefales at utstyr som det i dag gis stønad til og som andre foreldre kjøper til sine barn bør tas ut som en del av det offentliges ansvar (jf. også drøfting om forbruksvare og eget/offentlig ansvar i kapittel 10). En del av utstyret som gis til trening og stimulering er diverse typer leker og utstyr som skal gi sansestimulering som lyd, lys og tekstur, PC-spill m.m. eller det kan også være treningsutstyr som for eksempel fysioterapibenk, diverse treningsapparater, treningsmatter m.m. som ligger i grenselandet mellom trenings- og behandlingsutstyr. I tillegg kan det gis utstyr som benyttes i forbindelse med behandlingsmetoder som Doman og Petö (behandlingsmetoder utenfor Norge for barn med hjerneskader). Det siste er gjerne spesialutstyr som ligger i grenselandet mellom trenings- og stimuleringsutstyr og behandlingsutstyr som er en del av helseforetakenes ansvar.

Utgifter til utstyr til dette formålet har hatt en sterk økning de siste årene. For 2006 var utgiftene for folketrygden på ca. 59 mill. kr, og i 2008 var de på ca. 79 mill. kr. For 2009 har utgiftene har gått noe ned til om lag 69 mill. kr. Arbeids- og velferdsdirektoratet forventer en fortsatt økning til disse formålene. En opphevelse av 26-årsgrensen innenfor dagens regelverk er estimert til å medføre en dobling av antall brukere.

12.4.3 Utvalgets vurderinger

Fysisk aktivitet er en prioritert folkehelsesatsing, utvalget mener også derfor at voksne med funksjonsnedsettelser må få samme mulighet til å delta i fysisk aktivitet som resten av befolkningen. Tilrettelagt utstyr for å drive med fysisk aktivitet er vanligvis langt dyrere enn ordinært sports- og aktivitetsutstyr for samme eller tilsvarende aktiviteter og ofte utenfor økonomisk rekkevidde for den enkelte (jf. kapittel 5 om inntekts- og formuessituasjonen for brukere av hjelpemidler). Foreldre med funksjonsnedsettelser har for eksempel i dag ikke samme mulighet til en aktiv fritid sammen med sine barn. Utvalget viser til kapittel 11 med anbefalinger om å oppheve aldersgrensen for aktivitetshjelpemidler og utstyr til trening og stimulering.

12.5 Tolking

De fleste rettigheter til tolking er hjemlet i folketrygdloven; tolk til høyere utdanning og på arbeidsplassen, ved helsetjenester, rehabilitering og til daglige gjøremål. Opplæringsloven gir rett til tolking i barnehage og grunnskole og for ungdom i videregående skole. Videre tolkes domstolloven slik at retten til tolking omfatter både tegnspråk og skrivetolking. Utover dette gjelder pasientrettighetsloven som gir pasienten rett til medvirkning, informasjon og innsyn og forskriftene til loven som understreker retten til tilrettelagt kommunikasjon ved for eksempel innleggelse på sykehus. Målet for tolketjenesten bør i følge Tolkeutredningen 2008 36 være at den ivaretar brukernes rett til kommunikasjon og sikre døve, døvblinde og hørselshemmedes rett til menings- og ytringsfrihet. Tolketjenesten skal fremme brukernes deltagelse og likestilling i arbeid og aktivitet, dagligliv og samfunnsliv. Tolketjenesten skal videre yte tjeneste på brukernes premisser og styrke muligheten for selvstendighet og sosialt liv. Tolkeutredningen slår fast at for døve, døvblinde og hørselshemmede som trenger tolk, er det å bli avskåret fra tolk ensbetydende med å bli fratatt retten til å kommunisere og ytre seg. Tolketilbudet omfatter i prinsippet alle tolkeformer: tegnspråktolking, stemmetolking, skrivetolking og tegn som støtte til munnavlesning, tolk-ledsagertjeneste for døvblinde m.m.

Tolketjenesten er en del av hjelpemiddelsentralens tjenestetilbud. Tolketjenesten består av om lag 170 ansatte tolker, samt at sentralene har avtale med om lag 370 frilanstolker. Tjenesten yter tolking for ca. 3500 tolkebrukere, hvorav om lag 85 prosent er døve og 15 prosent døvblinde eller døvblitte. Tolkning i dagligliv og andre arenaer gitt av frilanstolker var på ca. 36 mill. kr i 2008. Tolking i arbeid og utdanning var ca. 50 mill. kr. Tolking som gis av tolker ansatt på hjelpemiddelsentralene belastes sentralenes driftsbudsjett og kommer i tillegg. På tross av en jevn økning på tolketilbudet, er det underkapasitet i forhold til behovet for tolking. I 2008 var dekningsgraden generelt for tolking på 78 prosent, dvs at hver femte bruker som melder inn et tolkebehov ikke får dekket dette.

I prinsippet skal retten til tolking være den samme over hele landet. I praksis varierer tolketilbudet mye, først og fremst avhengig av hvor langt unna tolketjenesten tolkebrukeren bor. Kostnadssystemet for fordeling av utgifter i forbindelse med tolkeoppdrag er to-delt. Tolkeoppdrag for fast ansatte tolker belastes hjelpemiddelsentralens driftsbudsjett og setter økonomiske rammer for hvilke tolkeoppdrag hjelpemiddelsentralene kan påta seg, mens utgifter i forbindelse med tolkeoppdrag for frilanstolkene i sin helhet føres på stønadsbudsjettet. Finansieringsordningen innebærer at tolketjenesten fungerer dårligst for brukere som bor lengst fra sentralene.

Døve i arbeid kan også få bildetolkutstyr i tillegg til ordinær tolking. Arbeids- og velferdsetaten arbeider med å utvikle bildetolking fra prosjekt til permanent drift. Bildetolktjenesten er etablert med studioer tre steder i landet. Tilbudet er først og fremt for brukere i arbeidslivet, men det arbeides med å rekruttere flere brukere, og da særlig brukere som ønsker bildetolking via 3G-mobiltelefon, uavhengig av arena. En bildetolktilbud overfor brukere som har/skaffer seg 3G-telefon vil på sikt kunne gi en mer fleksibel tjeneste, særlig ved behov for kortere tolkeoppdrag.

I statsbudsjettet for 2010 ble det foreslått at alle utgifter i forbindelse med tolking for døve og tolke-og ledsagerhjelp døvblinde skulle overføres fra stønadsbudsjettet til Arbeids- og velferdsetatens driftsbudsjett. Forslaget ble ikke vedtatt under Stortingets budsjettbehandling. I arbeids- og sosialkomiteens 37innstilling ber komiteens flertall Regjeringen om å komme tilbake med en vurdering av forslaget om en eventuell flytting av bevilgningen (…) til tolkehjelp (…) i forbindelse med 2011-budsjettet. Komiteen viser til høringen 2. november 2009 hvor det fremkommer usikkerhet om tilgangen til hjelp og at tilbudet til brukerne kan bli svekket. Komiteens flertall viser videre til St.meld. nr. 40 38 som slo fast at sektoransvarsprinsippet skal legges til grunn for politikken overfor personer med nedsatt funksjonsevne. Retten til tolking og finansiering av tolketjenesten er i dag nedfelt i en rekke sektorlover. Flertallet er enig i behovet for en mer effektiv og helhetlig organisert tolketjeneste. I den forbindelse bør det vurderes om sektoransvarsprinsippet fortsatt skal gjelde og om det kan være eventuelle fordeler med å samle finansieringen av all tolketjeneste. Flertallet ønsker at dette vurderes i sammenheng med videre oppfølging av Tolkeutredningen 2008 og hjelpemiddelutvalgets helhetlige gjennomgang av forvaltning, organisering og finansiering av hjelpemidler. Flertallet understreker at rettighetene til bruker skal ivaretas ved en eventuell omlegging av finansieringen.

12.5.1 Utvalgets vurderinger

Etter utvalgets syn er det fortsatt en vei å gå før tolketjenestens mål om rett til tolking når man trenger det er innfridd. Befolkingen i sin alminnelighet kan ta retten til kommunikasjon som en selvfølge og trenger ingen offentlig tjeneste for å kunne benytte seg av den. Tolketjenesten er etter utvalgets mening samfunnets viktigste instrument for at retten til kommunikasjon kan sikres for døve og døvblinde. Utvalget mener i den forbindelse at selv om tolkemetodene slik vi kjenner dem i dag fortsatt vil forbli grunnleggende også i fremtiden, så må tolketjenesten være åpen for å ta i bruk nye teknologiske løsninger som kan supplere og gjøre tjenesten mer fleksibel og tilgjengelig. Etter utvalgets syn må også sektoransvarsprinsippet også legges til grunn for tolkeområdet. Samtidig vil utvalget peke på at det kan det være hensyn som tilsier at ansvaret legges til en sektorovergripende instans, særlig når det gjelder mer arenauavhengig bistand.

Dette tilsier etter utvalgets vurdering at dagens finansieringssystem for tolkeoppdrag bør gjennomgås for å få et system som gir en best mulig effektiv utnyttelse av tilgjengelige tolkeressurser. Med bakgrunn i at mange døve og døvblinde i dag ikke får dekket sitt tolkebehov, mener utvalget at en omlegging må gjøres ut fra en helhetlig vurdering av en finansieringsform som sikrer at brukerne får de rettighetene de har krav på. Utvalget viser til kapittel 11 med forslag om nedsettelse av et lovutvalg som skal gjennomgå hele hjelpemiddelområdet i forhold til fremtidig lovforankring. Rett til tolking vil bli inkludert i dette arbeidet.

12.6 Ny teknologi

12.6.1 Nye muligheter og nye barrierer.

Teknologiforandringene skjer stadig raskere. Ny teknolog får spesielt stor betydning, ikke bare for samfunnsutviklingen, men også for enkeltmennesket. I vår tid gjelder dette blant annet utviklingen av informasjons- og kommunikasjonsteknologi, bioteknologi og nanoteknologi. Det er umulig å spå hvilke muligheter teknologisk forskning og utvikling vil bringe i fremtiden. Men den raske utviklingen gjør også at det stadig åpner seg nye muligheter for å kompensere for funksjonsnedsettelser, samtidig som ny teknologi også kan skape nye barrierer.

Teknologi kan gi nye muligheter for et selvstendig og meningsfullt liv. Det kan dreie seg om allerede utviklede produkter for hjelpemiddelmarkedet eller vanlige forbruksvarer. Ordinære produkter kan inneholde støttefunksjoner som, gjennom individuell tilrettelegging, kan ha en hjelpemiddelfunksjon for personer med funksjonsnedsettelser som for eksempel mobiltelefoner og GPS-enheter. Det kan være en utfordring å synliggjøre nytten av nye produkter. Denne utfordringen øker ettersom utviklingen av nye produkter øker, teknologiens nyttepotensial øker og grensesnittet mellom hjelpemidler og vanlige forbruksvarer er i bevegelse. Manglende etterspørsel på grunn av manglende utprøvings- og implementeringsmuligheter for personer med funksjonsnedsettelser, kan bety at utviklingen foregår på andre målgruppers premisser. Det er grunn til å tro at nye hjelpemidler og produkter kan bety et stort kvalitetsløft for mange i forhold til å kunne leve et selvstendig og mer meningsfullt liv, samtidig som at nye løsninger kan bidra til å forbedre arbeidsmiljøet for ansatte i pleie og omsorgssektoren. Implementering av ny teknologi kan også redusere behovet for personlig assistanse.

Det bygges stadig flere leiligheter med «seniorprofil» og med smarthusteknologi (sensorteknologi) installert. Målgruppen er da godt voksne som har begynt å planlegge alderdommen. Smarthusteknologi i private prosjekter benyttes til økt sikkerhet, komfort, energiøkonomisering og underholdning. Teknologien har et utviklingspotensiale dersom beboerne på et senere tidspunkt trenger alarmer eller får behov for å styre lys, dører og vinduer m.m. Teknologien har eksistert lenge, men brukes i følge Teknologirådet 39 kun i et fåtall kommuner i Norge når det gjelder omsorgsboliger eller sykehjem. Etterspørselen etter smarthusteknologi fra personer med funksjonsnedsettelser og fagpersoner er liten. Årsaken kan være at teknologien og mulighetene som ligger i den er lite kjent. Det kan tyde på at fagmiljøene som veileder brukerne innretter sin kunnskap og informasjon mot det som dekkes av det offentlige. Konsekvenser kan være at brukere som er villige til å investere i mer avansert og fleksibel teknologi kanskje ikke får informasjon om at muligheten eksisterer.

Samtidig kan vår digitaliserte hverdag skape nye barrierer. Nye brukergrensesnitt for betjening av TV, radio, telefoner og døråpnere er kjente eksempler. For noen blir det behov for å forenkle eller finne løsninger, der bevegelsesvansker, sansetap eller forståelsesproblemer ikke gjør det mulig å benytte kompliserte grensesnitt. Hjelpemiddelsentralene/de landsdekkende kompetanseenheter (NAV SIKTE og NAV NONITE) sammen med andre teknologimiljøer, kan bistå i utvikling av løsninger med fokus på brukbarhet og brukervennlighet som gjerne er en forutsetning for at personer med funksjonsnedsettelser skal kunne nyttiggjøre seg utstyret.

Å utnytte eksisterende og ny teknologi for å løse flere problemer vil være et viktig satsing for fremtiden. Kompetanseenhetene på hjelpemiddelområdet vil sammen med sentralene, ha en rolle i utvikling og utprøvingen av nye muligheter for eksempel innenfor avstandsoverbyggende teknologi som mobile videokonferansesystemer, fjernstyring av PC (for eksempel på arbeidsplass). Det er for eksempel et pågående prosjekt om bruk av bærbart kamera og billedkontakt mellom sentralen og kommunalt ansatte i Troms. Det jobbes blant annet med hvordan sentralene raskere skal kunne bistå for eksempel blinde arbeidstakere via fjernstyring når det oppstår problemer med PCen. Det er gjennomført prosjekter om hvordan bruk av digital standardteknologi og håndholdte løsninger kan være til nytte for å organisere hverdagen for eksempel for ungdommer med autisme og Asperger syndrom.

Demens er en av de største utfordringene vi står ovenfor som følge av økt levealder og endret alderssammensetning i befolkningen. På nordisk nivå er man i ferd med å bygge opp kompetanse på området hjelpemidler og demens. Teknikk og demens er for tiden en stor satsning i Sverige som har hatt til hensikt å satse på å utvikle, anvende og fremskaffe erfaringer knyttet til eldre, tilrettelegging og hjelpemidler. Fagfeltet er dels av den mening at hjelpemidler til demente og de med kognitiv svikt må utformes og formidles på en annen måte enn for andre. Det innebærer blant annet at introduksjon av hjelpemidler bør skje over tid og så konkret som mulig.

Teknologier som smarthus eller sporingsteknologi vil kunne avlaste og støtte pårørende i deres arbeid. Sporingsteknologi kan gjøre det mulig å lokalisere personer med for eksempel demens. En rapport 40om bruk av sporingssteknologi synliggjør behov for informasjon og veiledning.

12.6.2 Utvalgets vurderinger

Det er en generell tendens til at grensen mellom hjelpemidler og såkalte mainstreamprodukter blir mindre tydelige, noe som i et fremtidig perspektiv vil kunne ha en positiv effekt på innovasjon og produktutvikling, tilgjengelighet og prisnivå. På sikt vil dette kunne påvirke markedet for spesiallagede produkter ved at det kan bli mindre. Hjelpemiddelløsninger må i økende grad fungere sammen med generell teknologi. Kompatibilitet mellom generell teknologi og hjelpemidler kan være problematisk hvis ikke brukbarhet for alle integreres i den generelle formgivningen. Utvalget mener at det å utnytte digital standardteknologi for å løse problemene for personer med funksjonsnedsettelser bør være en satsing fremover. Økt globalisering er dessuten et viktig utviklingstrekk som også har betydning for dette feltet. Det innebærer et økt behov for å kunne orientere seg mer internasjonalt om nye hjelpemidler og utstyr. Hjelpemiddelsentraler og de andre kompetansemiljøene på hjelpemiddelområdet har en rolle i forhold til å synliggjøre nytten av nye produkter, utvikle informasjon og gi veiledning i valg av løsninger, uavhengig av finansieringsordninger. Dette inkluderer også utprøving av allerede eksisterende teknologi som kan anvendes på nye måter. Utvalget viser forøvrig til kapitlene 7, 10 og 15 når det gjelder drøftinger relatert til teknologi og hjelpemidler.

De aller fleste vil ønske å bo hjemme så lenge som mulig. Ny teknologi som smarthusteknologi og/eller velferdsteknologi kan bidra tildette. Personer med funksjonsnedsettelser og fremtidens eldre vil utgjøre en differensiert gruppe med ulike muligheter og behov. Flere vil ta i bruk ny teknologi i stadig større grad. I et utviklingsperspektiv er fokus på brukbarhet og brukervennlighet en forutsetning for at personer med funksjonsnedsettelser, pårørende, faglærte og ufaglærte helsearbeidere skal kunne nyttiggjøre seg utstyret i hverdagen. Også her mener utvalget at sentralenes tilretteleggingskompetanse og erfaring med ulike typer funksjonsnedsettelser og teknologi bør spille en viktig rolle for å sikre god brukervennlighet. Utvalget ser at individuelle hjelpemiddelløsninger må ses i sammenheng med både generell teknologiutvikling og ny velferdsteknologi. Utvalget viser i den forbindelse til arbeidet i Hagenutvalget 41, som skal utrede muligheter og foreslå nye innovative grep og løsninger for å møte framtidas omsorgsutfordringer med vekt på blant annet ny teknologi og boligtilpasninger (arkitektur/nye boformer).