6 Erfaringer fra andre land

6.1 Innledning

Utvalget har hatt som ambisjon både å sette hjelpemiddelområdet inn i en bredere velferdspolitisk og internasjonal sammenheng. En rekke land, inkludert Norge, gjennomfører eller har gjennomført større velferdspolitiske og organisatoriske reformer som har konsekvenser for forvaltning, finansiering og regelverk, ikke minst for brukere av hjelpemidler. Noen land er behandlet mer utfyllende, mens andre land er tatt med for å gi et bilde av bredden og variasjonene fra land til land. Utvalgets hensikt med dette er både å se på likheter og forskjeller som vi kan lære av, men også å vise at det er sammenhenger og krefter som virker utover landegrensene, som for eksempel internasjonalt regelverk og samarbeid, teknologiutvikling, produsenter, finansmarkeder og konkurranse. Med dette som utgangspunkt starter dette kapitlet med å sette hjelpemiddelsystemet inn i en global og internasjonal kontekst. Deretter beskrives de ulike systemene for hjelpemiddelformidling i et utvalg europeiske land og i New Zealand. Utvalget har for å vise at landenes hjelpemiddelsystem inngår som en del av det generelle velferdssystemet i det enkelte land, funnet det hensiktsmessig å inndele de utvalgte lands hjelpemiddelsystemer i tre hovedmodeller, den anglosaksiske, den kontinentale og den nordiske. Oppsummeringsvis har utvalget valgt å drøfte nærmere noen utvalgte forskjeller og likheter. Utvalget vil innledningsvis gjøre oppmerksom på at selve begrepet hjelpemiddel brukes noe forskjellig fra land til land. I dette kapitlet er begrepet hjelpemiddel synonymt med begrepet teknisk hjelpemiddel.

6.2 Det globale og internasjonale perspektivet

Som nærmere omtalt i kapittel 15, vil teknologiske nyvinninger og endringer være viktige faktorer i utviklingen på hjelpemiddelområdet i årene fremover. Denne utviklingen vil stor grad skje utenfor fagmiljøene på hjelpemiddelområdet, særlig i deler av verden med stor økonomisk vekst. Moderne datateknologi åpner for store muligheter for samarbeid om innovasjon og produktutvikling når det gjelder hjelpemidler og omsorgsteknologi.

Av global betydning er også FN-konvensjonen om rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne som trådte i kraft 3. mai 2008. For første gang har man en konvensjon som er overordnet nasjonal lov i de land som ratifiserer den, og som etablerer prinsippet om at medlemslandene skal sikre tilgang til hjelpemidler. Det er også første gang at EU som fellesskap har signert en FN-konvensjon og dermed bundet både seg selv og medlemslandene til å sikre rettigheter for innbyggere med nedsatt funksjonsevne.

Henvisninger til retten til hjelpemidler omfatter artikkel 4 h der det står at medlemslandene er forpliktet til:

«h) Å gi mennesker med nedsatt funksjonsevne informasjon i en tilgjenglig form om mobilitetshjelpemidler, utstyr og hjelpemidler, herunder ny teknologi, samt andre former for bistand og støtte»

6.2.1 Et overblikk over situasjonen i Europa

Tilsvarende som i resten av verden påvirkes markedet for hjelpemidler i Europa også av teknologiutvikling, produsenter og brukere som etterspør hjelpemidler. Myndighetens rolle er å balansere de ulike interessene gjennom reguleringer.

Selv om EU mer og mer framstår som en politisk og økonomisk union med en felles velferdspolitikk, viser rapporten «Access to assistive technology in the European Union» 1 at det er store forskjeller EU-medlemslandene i mellom når det gjelder distribusjons- og innkjøpssystemer for hjelpemidler, herunder systemer for informasjon, behovsavklaring og -vurdering, utlevering og finansieringsmekanismer mv. Samtidig viser tilgjengelig dokumentasjon at alle de involverte partene møter mange av de samme utfordringene, sett fra brukernes, myndighetenes, fagpersonellets, brukerorganisasjoners, produsenters og leverandørers ståsted.

EU-rapporten fra 2003 fant at de fleste personer med funksjonsnedsettelse i de ikke-nordiske medlemslandene i EU oppfattet at tilgjengelighet til hjelpemidler var bedre i andre europeiske land enn i deres eget. Dette reflekterer imidlertid et annet stort problem: Tilgang på informasjon.

I den aktuelle rapporten konkluderte Europakommisjonen med at det var behov for en dialog med alle aktørene på hjelpemiddelmarkedet for å øke innsikten i markedet og forenkle utveksling av eksempler på god praksis. Det ble lagt vekt på at brukermedvirkning måtte være en forutsetning for at man skulle få et bedre system for informasjonsspredning, kunnskapsoppbygging og innsikt, og sist men ikke minst bedre tilgang til hjelpemidler for innbyggerne i EU landene.

Rapporten munnet ut i noen konkrete anbefalinger:

• Informasjon og rådgivning om saker som angår personer med funksjonsnedsettelse, hjelpemidler, prosedyrer for behovsvurdering, erfaringer, markeder og løsninger må forbedres, samordnes, og gjøres tilgjengelig

• Det var behov for å forbedre teoretisk og praktisk kunnskap om funksjonelle problemer for personer med funksjonsnedsettelse, og hvilke løsninger som hjelpemidler kan skape

• Det var behov for å sikre mer innsyn i markedene, i produktregistre, vedtaksprosedyrer og prosedyrer for offentlige anbudsrunder

• Hjelpemidler måtte gjøres tilgjengelige for alle personer med funksjonsnedsettelse

• Det måtte skapes større bevissthet rundt arbeidsevnen til personer med funksjonsnedsettelse i alle europeiske land

• Det var behov for bevisstgjøring om hverdagsproblemene for personer med funksjonsnedsettelse for å oppnå holdningsendringer.

6.3 Velferdsmodeller og hjelpemiddelformidling i Europa og New Zealand

I det følgende gis en fremstilling av et utvalg hjelpemiddelsystem. Fremstillingen tar utgangspunkt i i tre idealtypiske modeller for organisering av velferdsordninger; hhv. den angloamerikanske, den kontinentale og den nordiske velferdsmodellen, og omtaler hvordan de ulike lands hjelpemiddelformidlingssystemer forholder seg til disse ideal­typiske modellene:

6.3.1 Den anglo-saksiske modellen

Den anglosaksiske modellen karakteriseres av en «liten» stat hva det velferdspolitiske området angår. Statens rolle er å regulere, den private sektor er selve modellgrunnlaget. Sentrale elementer i velferdsbegrepet er selvhjelpstanken og behovsprøving. Det offentlige trer støttende til dersom familien og privat veldedighet ikke strekker til, og hjelper de mest trengende med det mest nødvendige. Typisk for denne velferdsmodellen er at man skal sørge for en minimumssikring av innbyggernes velferd – med fokus på fattigdomsproblematikk, ikke omfordeling av goder – men hovedvekten er på at det skal lønne seg å arbeide. Markedet dominerer, og statens rolle er enten å garantere et minste sikkerhetsnivå mens markedet ordner resten eller at det offentlige subsidierer private velferdsordninger. Kontraktsbasert styring dominerer, også i arbeidslivet, og nærhetsprinsippet er knyttet til markedsaktørene, ikke til staten. Velferdsgoder ligger på et lavt nivå som et incentiv til at folk skal måtte arbeide og ytelsene er behovsprøvd eller universelle – på et lavt nivå.

Systemet for formidling av hjelpemidler i Storbritannia og i New Zealand gjenspeiler mye av denne modellen. Det er som i de andre landene enighet om at det offentlige har et ansvar for at alle skal ha lik rett til likestilling, inkludering og deltakelse i samfunnet, men det offentlige har i mindre grad ansvaret for å finansiere hjelpemidlene. For eksempel slår regelverket i Storbritannia fast at alle har rett til omsorg fra National Health Service (NHS) etter behov, og ikke etter betalingsevne. Myndighetene kan kreve at brukerne bidrar med en egenandel på visse kommunale utstyrstjenester, men ikke kun på grunnlag av lokal vurdering. Utlån av hjelpemidler administrert av NHS lånes ut kostnadsfritt, men dersom man ikke har rett til hjelpemidler under dette systemet overlater staten til blant annet veldedige organisasjoner (charities, som Lions eller Rotary), å finansiere mye av hjelpemiddelformidlingen, ved siden av den enkeltes egenfinansiering. I New Zealand, som har trekk både fra den anglosaksiske og den kontinentale velferdsstatsmodellen, er systemet mer komplisert fordi ansvaret for tildeling av hjelpemidler er spredt på fire sektorer, avhengig av brukerens funksjonsnedsettelse og hjelpemidlets funksjon.

6.3.2 Storbritannia

Lovreguleringen

Personer med funksjonsnedsettelse i Storbritannia er berørt av flere lover, hvorav de viktigste er:

• National Assistance Act av 1948, Section 29, som gir kommunale myndigheter ansvar for å sørge for velferden til personer med funksjonsnedsettelse som er bosatt i kommunen.

• Chronically Sick and Disabled Persons Act av 1970, Section 1 pålegger de lokale myndigheter å samle informasjon om hvor mange personer med funksjonsnedsettelse som er bosatt i deres myndighetsområde og bedømme hvordan man kan møte disse innbyggernes ulike behov. Lokale myndigheter skal også offentliggjøre informasjon om tilgjengelige tjenestetilbud.

• Disabled Persons (Service Consultation and Representation) Act av 1986 styrket forpliktelsene som var ilagt i loven av 1970 blant annet ved at lokale myndigheter må avgjøre om behovene til en person med funksjonsnedsettelser utløser rett til noen av tjenestene som ble nevnt i Section 2 i loven av 1970.

• National Health Service and Community Care Act av 1990 pålegger lokale myndigheter å evaluere behovene for omsorgstjenester for personer med funksjonsnedsettelse.

• Disability Discrimination Act (DDA) av 1995 innførte nye rettigheter og tiltak som skulle fjerne diskriminering av personer med funksjonsnedsettelse i Storbritannia. Loven ga personer med funksjonsnedsettelse nye rettigheter innen arbeidsliv. Arbeidsmarkedsdelen av DDA skal forhindre en arbeidsgiver å diskriminere en person på bakgrunn av vedkommendes funksjonsnedsettelser, med mindre dette kan være rimelig.

Hjelpemidler og arbeid

På arbeidsmarkedet er programmet Access to Work drevet av de offentlige velferdskontorene Jobcentre Plus, som yter finansiell støtte til dekning av ekstra kostnader ved ansettelse av personer med funksjonsnedsettelser. Virkemidlene gjelder for arbeidsløse, personer i arbeid og selvstendig næringsdrivende og kan benyttes til alle former for lønnet arbeid. Støtten omfatter tilgang til lesehjelp, tilpasning av kjøretøyer for de som ikke kan benytte offentlig transport, spesialutstyr eller tilpasning av eksisterende utstyr, endringer på arbeidsstedet etc. Der også andre arbeidstakere kan benytte spesialutstyret for en arbeidstaker med funksjonsnedsettelse vil dette regnes som en fordel for arbeidsgiveren, og den beregnede verdien av fordelen arbeidsgiveren får trekkes fra de legitime kostnadene man får støtte til fra Access to Work.

WORKSTEP er et annet støtteprogram under Jobcentre Plus og gir støtte til personer med funksjonsnedsettelser som har problemer med å finne/beholde arbeid. Programmet gir støttepakker som skal bidra til tilgang til arbeidsmarkedet slik at personene i målgruppen kan oppfylle eget potensial i arbeidslivet.

Mer om formidling av hjelpemidler Storbritania

Det grunnleggende prinsippet i Storbritannia er at alle har rett til å søke sosialtjenesten om en evaluering av sine behov. I National Health Services Patient’s Charter står det at alle har rett til omsorg fra NHS på basis av behov, og ikke på grunnlag av betalingsevne eller andre grunner. Det er som regel sosialtjenesten som tildeler utstyr etter en vurdering av ergoterapeuter. Utstyr og tilpasning beror på situasjonen til den enkelte bruker – myndighetene kan kreve at brukerne bidrar med en egenandel på visse kommunale utstyrstjenester. Community Care Act av 2003 regulerte dette slik at beslutninger ikke kan tas etter lokal vurdering alene. Ergoterapeuter spiller en viktig rolle også i tildeling av hjelpemidler til hjemmet. Dersom man trenger slikt utstyr etter opphold på sykehus deltar terapeutene i sykehusets planlegging, og utstyret tildeles fra tjenesteyter. For hjelpemidler som bare formidles av National Heath Service, trengs en avtale med NHS-konsulent for å få tildelt utstyret. Denne kontakten formidles som regel av allmennpraktiserende lege. Behovsvurdering foretas av et team som består av en ergoterapeut, sykepleier, helsearbeider eller legespesialist. Produktene deles ut gratis dersom man oppfyller de fastsatte kriterier. Det er ingen nasjonal enhetlig praksis når det gjelder terskelverdien for tildeling av hjelpemidler – dette er avhengig av lokal praksis og budsjettene til helsemyndighetene.

For hjelpemidler som ikke er dekket av NHS eller sosialkontorene, er det mulig å kjøpe hjelpemidler for egen regning, men vedkommende vil ikke kunne få noen økonomisk støtte fra NHS. Det kan likevel være aktuelt å søke om finansiering fra veldedige organisasjoner/fond som for eksempel Lions og Rotary eller fra organisasjoner av personer med nedsatt funksjonsevne. Informasjon om hjelpemidler kan fås fra Disabled Living Foundation 2, lokale Disability Living Centres 3, ulike fagtidsskrifter eller direkte fra produsentene.

Utlevering og utlån av hjelpemidler utføres som regel av de samme myndigheter som vurderer behovet for hjelpemidlene. Når det er NHS som utleverer hjelpemidlet utføres tilpasninger av spesialteknikere samtidig med utleveringen. Vedlikehold og reparasjoner foretas kostnadsfritt for brukeren.

Det er ingen sentral organisasjon som er ansvarlig for godkjenning av hjelpemidler i Storbritannia – utstyr skal kun være CE merket. Medicine and Healthcare Products Regulatory Agency (MHRA) har et program for å teste utstyr spesielt for hospital som trenger store mengder av bestemte produkter. De er ikke en offentlig akkrediterende organisasjon, men gir anbefalinger etter å ha testet utstyret. Det anskaffes store mengder av hjelpemidler hvert år og NHS offentliggjør spesifikasjoner og krav til hjelpemidlene slik at det britiske marked er åpent for enhver leverandør som vil gi anbud.

Systemet administreres av NHS Purchasing and Supply Agency (NHS PASA). De er et ekspertsenter for innkjøp og forsyninger til det nasjonale helsevesenet og administreres av Helsedepartementet. De er et rådgivende organ når det gjelder politikk og strategi for offentlige anskaffelser av hjelpemidler, men også aktiv deltaker i modernisering av innkjøpsordningen i helsetjenesten.

6.3.3 Hjelpemiddelsystemet i New Zealand

Lovgivningen

Lovgivningen er spredt over flere sektorlover som dekker rettigheter for personer med funksjonsnedsettelser og omfatter blant annet:

• Accident Compensation Act 1972 (erstattet 2001 av Injury Prevention, Rehabilitation and Compensation Act, se under)

• Disabled Persons Community Welfare Act 1975

• Bill of Rights Act 1990

• The Human Rights Act 1993 – endret ved The Human Rights Amendment Act 2001

• The Privacy Act 1993 endret ved Privacy Amendment Act av 1998

• New Zealand Public Health and Disability Act 2000

• Injury Prevention, Rehabilitation, and Compensation Act 2001

Formidling og finansiering av hjelpemidler

New Zealand har flere særpreg når det gjelder formidling av hjelpemidler. Det ene er at det er store avstander og få tjenesteytende organer, samt begrensede ressurser. I tillegg kan en person med funksjonsnedsettelser som har behov for hjelpemiddel i noen tilfeller måtte forholde seg til opp til fire sektormyndigheter, avhengig av årsaken til funk­sjonsnedsettelsen og til hvilket formål hjelpemidlet skal brukes:

1. Helsedepartementet

2. Utdanningsdepartementet

3. Accident Compensation Commission

4. Workbridge

Alle disse formidlingssystemene har ulike inngangsvilkår, finansieringsmåter og dekningsgrad, samt organisering. Det har over tid vært en utfordring å sikre en mer effektiv og helhetlig hjelpemiddelstjeneste i New Zealand. Et av tiltakene har vært å danne en ny organisasjon: Assistive Technology Alliance of New Zealand (ANTANZ). Denne organisasjonen samler tjenesteytere fra hele landet som har interesser i hjelpemidler og som hører inn under en av de fire offentlige sektormyndighetene nevnt over. ANTANZ skal formidle informasjon og lede utviklingen og levering av tjenester knyttet til hjelpemidler til alle innbyggere med funksjonsnedsettelse 4.

En annen og viktig strategi for å forbedre systemet omfatter opplæring og trening av tjenesteytere, og drive informasjon og bevisstgjøring blant politikere og andre samfunnsaktører om betydningen av hjelpemidler for deltakelse for personer med funksjonsnedsettelse i samfunnet.

Hjelpemidler og utdanning

Formidling av hjelpemidler til skole og utdanning er Utdanningsdepartementets ansvar. Centre for Assistive Technology(CAT) er en del av Utdanningsdepartementet. Hjelpemidler i skolene omfatter computere, spesielle tastaturer, programvare, brytere og andre tilgjengelighetshjelpemidler. CAT tilbyr i denne sammenheng:

• Rådgivning, støtte og informasjon om hjelpemidler og tilrettelegging

• Støtte til vurdering av individuelle behov, anmodninger om rådgivning og anbefalinger for passende hjelpemidler og deres relevans i forhold til undervisningen

• Ressurser som er tilgjengelige for å prøves ut på individuelle brukere

• Kontaktdetaljer for leverandører av hjelpemidler

• Tilgjengelighet til eksperter på hjelpemidler og opptrening

Hjelpemidler i dagliglivet

Hjelpemidler til bruk i dagliglivet eller for generell livsførsel (som til å kommunisere eller til fritid), hører inn under Helsedepartementet. Kriteriet for å få støtte fra ordningene under dette departementet er, som de andre, at man har en funksjonsnedsettelse av minst seks måneders varighet.

Det er etablert en egen oppfølgingstjeneste, blant annet for vurdering av behov og samordning av tjenester (Need Assessment Service Coordination – NASC). Dette er en landsomfattende organisasjon med lokale kontorer, som har inngått avtale med Disability Support Service under Helsedepartementet, og har til oppgave å avgjøre om søkere har rett til tjenester som er finansiert av departementet. Den er ansvarlige for behovsanalyse, samordning av tjenester og allokering av ressurser innen fastsatte budsjettrammer og arbeider med såvel personer med funksjonsnedsettelser, deres familier og andre for å identifisere behov. NASC gir deretter en rapport om hva slags støttetjenester og andre hjelpetjenester som er tilgjengelige og hvilke av disse som er finansiert av Disability Services. NASC allokerer tjenestene finansiert av departementet, som formidles av de forskjellige relevante leverandørene.

Informasjonstjenesten for funksjonshemmede (Disability Information and Advisory Service- DIAS) er en annen tjeneste under Helsedepartementet. Departementet finansierer innenfor rammen av denne informasjonstjenesten en rekke organisasjoner som gir rådgivning og informasjon. Noen av dem er enkeltorganisasjoner på regionalt plan mens andre arbeider gjennom et nasjonalt nettverk. Den gir informasjon i tilgjengelig format til personer med funksjonsnedsettelser og deres pårørende. Informasjon gjelder støttetjenester og hjelpeorganisasjoner, samt informasjon om de enkelte typer funksjonsnedsettelser. Tjenesten er gratis.

Når det gjelder formidling, vedlikehold og reparasjon av hjelpemidler finansierer Helsedepartementet egne, såkalte omgivelsesstøttetjenestene (Environmental Support Services,- ESS).

Hjelpemidler etter ulykker

Avhengig av forsikringsdekning, kan personer som får støtte til rehabilitering etter ulykker ha rett til hjelpemidler. I slike tilfeller hører saken inn under Accident Compensation Commission (ACC). Vedkommende må da oppfylle kriterier for å motta hjelpemidler. ACC er ansvarlig for å gi stønad til hjelpemidler som ikke er finansiert av for eksempel Utdanningsdepartementet, samt rådgivningstjenester som trenges etter en ulykke. Innen utdanningsområdet er det en avtale mellom ACC og Utdanningsdepartementet som dekker elever og studenter som pga en ulykke er dekket under ACC-regelverket.

Hjelpemidler i arbeidslivet – Workbridge

I arbeidslivet er det etablert en profesjonell arbeidsformidlende tjeneste, som retter seg mot alle kategorier av personer med funksjonsnedsettelser, inklusive dem som har langtidseffekter av skader og sykdom. Denne etaten har siden 1969 hatt ansvaret for formidling av arbeid til personer med funksjonsnedsettelse, inklusive krigsinvalider. Et kriterium for å få støtte fra Workbridge er at man har en funksjonsnedsettelse, sykdom eller skade som har mer enn seks måneders varighet.

Arbeidsformidlingen er gratis både for arbeidstakere og arbeidsgivere, og det er i tillegg etablert et såkalt støttefond under Sosialdepartementet som dekker tilleggskostnader i forbindelse med en arbeidstakers funksjonsnedsettelse når hun eller han skal begynne eller fortsette i en jobb, få yrkesrettet trening eller starte egen bedrift.

Fondet dekker «utgifter knyttet til funksjonsnedsettelse» som er direkte knyttet til den arbeidssøkendes situasjon, når vedkommende skal utføre samme arbeid eller opptrening som en person uten funksjonsnedsettelse. Denne finansieringen skal komme som en siste løsning etter at man har forsøkt andre finansieringsformer. Fondene er tilgjengelige for alle personer med funksjonsnedsettelse, ikke bare de som er registrert som jobbsøkere hos Workbridge.

6.3.4 Den kontinentale modellen

Den kontinentale korporative velferdsstatsmodellen er kjennetegnet av at rett til pensjon og velferdsytelser opparbeides ut fra innsats og stilling i arbeidslivet og medlemskap i private forsikringsordninger. Avtaleløsninger er basert på forhandlinger mellom myndighetene og partene i arbeidslivet. Selvhjelpstanken står sentralt også i denne modellen, men ikke så sterkt som i for eksempel USA. Dette er en modell der rettigheter knyttes til klasse, status eller yrke, også kalt statussikringsmodellen. Velferdssystemets hensikt er i denne modellen å sikre inntektsnivået for tidligere yrkesaktive personer som ikke lenger kan arbeide. Familien har hatt en tradisjonelt viktig funksjon som velferdsyter og staten kommer inn når familien ikke lenger er i stand til å oppfylle denne rollen. Ytelsene er avhengige av inntekt og fokus er på omfordeling i forhold til livsløpet – folk med tidligere høy inntekt får høye ytelser, andre får lavere. Det er partene i arbeidslivet og ikke staten som finansierer velferdsstaten i denne modellen. Typiske land er i denne modellen er Nederland, Frankrike og Tyskland.

Selv om det er store variasjoner landene i mellom, kjennetegnes de alle av dualitet mellom nasjonalt og regionalt nivå. Som i Tyskland, er ansvaret for fordeling av hjelpemidler delt mellom føderal regjering og delstatene. Prinsippet om inkludering av personer med funksjonsnedsettelser i samfunneter er forankret i nasjonal lovgivning, men finansieringen er forskjelligartet fra region til region. Alle tyske borgere som er forsikret i et sykefond har rett til nødvendige hjelpemidler. Det er fortrinnsvis sykefondet som informerer om finansiering, ved siden av annen informasjon som blant annet sendes ut av funksjonshemmedes organisasjoner. Så lenge hjelpemidlene står på sykefondets liste tar de på seg utgiftene til å anskaffe det inntil et fastsatt kostnadstak. Også i Frankrike må produkter stå på en offisiell liste over hjelpemidler, ellers må brukerne av hjelpemidlet søke om tilleggsfinansiering fra helseforsikringsselskaper. Dette er et trekk som går igjen i mange av disse landene; hjelpemidlet må stå på offisielle lister for at man skal motta det med ulik grad av økonomisk støtte. I andre land, som i Spania, dekker trygdesystemet bare delvis utgiftene til hjelpemidler – og de fleste hjelpemidler kjøpes uten finansiell støtte.

Finland kan på noen områder regnes med til det kontinentale systemet ved at man finansierer og formidler hjelpemidler innenfor en fonds- og forsikringsbasert ordning, som i Tyskland og Nederland. I Sør-Europa kan også organisasjoner av funksjonshemmede spille en sentral rolle, som i Spania, og de tar på en måte «familiens» rolle. Det spanske blindeforbundet ONCE er et typisk eksempel på dette (se avsnitt om Spania), men er begrenset til ytelser og tjenester innenfor den målgruppen organisasjonen representerer.

6.3.5 Hjelpemiddelsystemet i Nederland

Lovreguleringen

Retten til hjelpemidler er regulert både i helse-og sosiallovgivningen. Det skilles mellom grunnleggende helsetjenester og (kostnader ved) langtidsomsorg og meget kostnadskrevende behandling. Helsesystemet i Nederland er styrt etter lov om helseforsikring (Ziekenfondswet, ZFW). Dette er organisert både som offentlige og private forsikringsordninger, avhengig av den enkeltes inntektsnivå. Det er egen forskrift om hjelpemidler fra 1996 (Regeling Hulpmiddelen 1996). Håndhevelsen av regelverket ligger hos de offentlige og private helseforsikringsinstitusjonene som vurderer om en person har rett til et bestemt hjelpemiddel. Avslag på vedtak om tildeling av hjelpemidler kan påklages.

Det nederlandske velferdssystemet sikrer økonomisk støtte til personer med funksjonsnedsettelser for å dekke spesielle kostnader, gjennom lov om spesiell assistanse (Algemene wet bijzondere bijstand, ABW). Dette systemet administreres av kommunene. Alle slags utgifter kan dekkes av dette systemet inklusive medisiner, utgifter til husholdning, fyring og hjelpemidler.

Det er ellers egen lovgivning om medisinsk og annen helsehjelp til pasienter og personer som bor på institusjoner, den alminnelige lov om eksepsjonelle sykdomsrelaterte kostnader (Algemene wet bijzondere ziektekosten). Denne loven regulerer også hjelpemidler (f.eks. rullestoler) for denne gruppen.

Nederland har også en lov om anskaffelser til funksjonshemmede (Wet voorzieningen gehandicapten – WVG). Denne er spesielt rettet mot personer med funksjonsnedsettelse og organiserer og regulerer tilpasninger i hjemmet, anskaffelse av rullestoler og andre bevegelseshjelpemidler og tilgjengelighet til offentlige transporttjenester. Den er kun rettet mot hjemmeboende funksjonshemmede og skal bidra til inkludering i samfunnet. Anskaffelser av hjelpemidler utføres lokalt, av kommunene. Det er inngått en nasjonal avtale mellom Sosialdepartementet, organisasjonene av funksjonshemmede og det nederlandske kommuneforbundet som skal sikre enhetlig implementering av loven om hjelp til funksjonshemmede uansett bosted. (Landelijk WVG Protocol av 25. mars 2002).

Hjelpemidler i arbeidslivet

Loven om reintegrering av funksjonshemmede arbeidstakere (Wet (re)integratie arbeidsgehandicapten, Wet REA) gjelder alle som har funksjonsnedsettelse på grunn av sykdom eller ulykke, også dersom de ikke har vært i arbeidslivet før. Loven gjelder også yrkesrettet opplæring. Loven sikrer refusjon av utgifter til transport (for dem som tjener under en minimumsgrense) og til for eksempel kommunikasjonshjelpemidler for døve og hørselshemmede.

Dersom brukeren ikke kan ta opp arbeid på sin gamle arbeidsplass kan man få et personlig «reintegreringsbudsjett» for å finne høvelig alternativt arbeid og dette dekker rådgivning, støtteordninger og yrkesrettet opplæring. Arbeidsgivere kan få skattereduksjon for å ansette eller gjeninnsette en arbeidstaker med funksjonsnedsettelser, i sistnevnte tilfelle skal det settes opp en reintegreringsplan.

Mer om formidling av hjelpemidler i Nederland

I de fleste tilfeller tas initiativet av brukeren selv eller av familie eller personer som står vedkommende nær. Dette vil som regel omfatte besøk til praktiserende lege som foreskriver det nødvendige hjelpemidlet. I tillegg kan spesiallege eller rehabiliteringssentra bli koplet inn. Behovsvurdering utføres som regel innen helsevesenet (medisinske sentre, leger, rehabiliteringssentre etc.). Det er spesielle regler for de som skal (re)integreres i arbeidsliv eller utdanningssystemet. Først må vedkommendes arbeidsevne bli bedømt, og dette utføres av lege knyttet til arbeidsplassen eller et forsikringsselskap. For hjelpemidler som anskaffes av kommunene koples et kommunalt senter inn for å vurdere vedkommendes behov.

I de fleste tilfeller får brukeren som nevnt foreskrevet hjelpemiddel fra medisinsk personell. Vedtak fattes av forsikringsselskapenes medisinske rådgivere. Ved avslag eller hvis bruker ikke er enig, kan vedtaket påklages. Finansieringen avgjøres av hvilket system hjelpemidlene faller inn under. Listen over hjelpemidler viser beløpstaket for hva forsikringsselskapene finansierer. Andre produkter dekkes helt ut, så lenge forsikringsselskapet godkjenner dem. Leverandør sørger normalt for leveranse og vedlikehold, og det er en prøvetid for noen hjelpemidler. Det er ingen systematisk oppfølging etter utleveringen.

6.3.6 Hjelpemiddelsystemet i Tyskland

Lovreguleringen

I Tyskland er retten til hjelpemidler og nødvendig bistand for å forebygge, kompensere eller forbedre funksjonsnedsettelser regulert i lovgivningen på nasjonalt nivå. Den føderale regjeringen har videre utformet retningslinjer for universell utforming i design og bygging av offentlige bygninger, gater etc. samt til kommunikasjon i form av spesielt offentlige hjemmesider, skjemaer og annen informasjon. På området offentlig transport er målet at alle former for transportmidler skal være tilgjengelige for alle. Det samme gjelder restauranter. Personer med sterk grad av funksjonsnedsettelser har spesielle rettigheter, tilleggsstønader og skattelettelser, gratis offentlig transport og behøver for eksempel ikke betale TV-lisens.

De viktigste lovene som omfatter funksjonshemmede i Tyskland er Neuntes Buch des Sozialgesetzbuches – SGB IX (Bok 9 av sosialloven) og Behindertengleichstellungsgesetz BGG (Lov om like muligheter for funksjonshemmede). Begge lover utdyper grunnlovsbestemmelsen i Tyskland om at ingen skal diskrimineres på grunn av sine funksjonsnedsettelser. Lovene skal også sikre at funksjonshemmede skal kunne føre et så normalt liv som mulig, ha mulighet til lik deltakelse i samfunnet og det er spesielle bestemmelser om kvinner og barn med funksjonsnedsettelser. Støtteordninger omfatter medisinske rehabiliteringsordninger, ordninger som skal fremme deltakelse i arbeidslivet for personer med funksjonsnedsettelser.

Tilgjengelighet er et kjerneområde i Behindertengleichstellungsgesetz. Tilgjengelighet defineres som det å skape et barrierefritt samfunn. Formålet er lik deltakelse i samfunnslivet ved å fjerne hindringer på områdene bygninger og transport, samt IKT.

Viktige sider ved det tyske systemet

Som på andre områder er tysk lovgivning når det gjelder hjelpemidler til personer med funksjonsnedsettelse preget av dualiteten mellom nasjonalt og regionalt nivå, dvs. mellom den føderale regjeringen og de enkelte delstatene(die Länder). Dette gjelder også helsesystemet og forsikringsordningene. På føderalt nivå har Helsedepartementet og Forbundsdagen mest innflytelse. Helsedepartementet er ansvarlig for helsevesenet og helseforsikringer. Delstatene er ansvarlige for sosiale tiltak, sykdomsbekjempende tiltak, sertifisering av leger og annet helsepersonell og lovgivning for farmasøytiske produkter. Derfor er implisitt andre deler av helseomsorgen, herunder hjelpemidler et delstatsansvar.

Korporatisme er et annet trekk ved det tyske systemet – dvs. at enkelte rettigheter overdras av staten gjennom lov til såkalte korporative selvstyrte institusjoner. Organisasjonenes posisjon i dette systemet vil være anerkjent av myndighetene. Til gjengjeld må organisasjonene akseptere en viss grad av offentlig kontroll med interne prosesser i organisasjonene. Medlemskap i disse institusjonene er obligatorisk og de kan skaffe egne finansielle ressurser med støtte fra staten. Disse korporative institusjonene har rett og plikt til å forhandle og inngå kontrakter med andre korporative institusjoner og til å finansiere eller levere tjenester til sine medlemmer. På tilbydersiden er det korporative systemet representert i det obligatoriske helseforsikringsopplegget av legeforeningene som har kontrakt med det obligatoriske systemet. På innkjøpersiden er det representert av helseforsikringsfondene. Alle slike fond er ideelle, selvstyrte organisasjoner på føderalt eller/og på regionalt nivå. I 1999 var det 453 slike obligatoriske «sykefond» . Sosiale tiltak reguleres etter Bundessozialhilfegesetz (den føderale loven om sosial støtte) av 1962. Disse tiltakene skal bistå til å fjerne eller hjelpe på konsekvensene av å ha funksjonsnedsettelse, og søke å reintegrere dem det gjelder i arbeidslivet. Loven kan også brukes til ytelse av hjelpemidler der dette ikke er dekket av sykefondene. All lovgivning på dette området er regulert av «sosiallovboken» (Sozialgesetzbuch) som definerer rettighetene og forpliktelsene til de som har helseforsikring og prinsippene som ligger til grunn for denne.

Hjelpemidler i arbeidslivet

Sozialgesetzbuch III (SGB III) omfatter tiltak og aktiviteter for å fremme arbeid for personer med funksjonsnedsettelser, herunder yrkesrettet rehabilitering. Denne reguleringen tar opp rettighetene til tre grupper – arbeidstakerne, arbeidsgiverne og helseforsikringsyter. Arbeidstakere med funksjonsnedsettelse har rett til spesialutstyr som kan inkludere kostnadene for ikke-ortopediske hjelpemidler. Arbeidsgivere har rett til finansiell støtte dersom arbeidsplassen må tilpasses en arbeidstakers funksjonsnedsettelser. Dette er bare mulig dersom tiltaket er nødvendig for å sikre langtids ansettelse av arbeidstakeren.

Loven om personer med alvorlig grad av funksjonsnedsettelse (Schwerbehindertenrecht) setter kvoter for hvor mange ansatte arbeidsgivere i det private eller offentlige skal ha (arbeidsgivere med mer enn 20 ansatte) – som regelen 5 prosent av arbeidsstyrken. De arbeidsgivere som ikke oppfyller kvoten må betale bøter. Arbeidskontorene (Arbeitsämter) har det lokale ansvaret for yrkesrettet rehabilitering.

Det er opprettet egne integrasjonskontorer (Integrationsämter) som krever inn bøtene fra arbeidsgivere som ikke oppfyller kvotene av arbeidstakere med funksjonsnedsettelser; samt gir finansiell støtte til arbeidsgivere som ansetter personer med funksjonsnedsettelser og yter ekspertise mht. tilpasning av arbeidsplasser, samt assisterer personer med funksjonsnedsettelser som mister arbeidet. De benytter også ekstern ekspertise for avklaring av behov for hjelpemidler og tilpasning på arbeidsplassene.

Mer om formidling av hjelpemidler i Tyskland

Alle som er forsikret av et sykefond har rett til hjelpemidler de trenger (synshjelpemidler, høreapparater, proteser, ortopediske hjelpemidler og andre). Det er allmennpraktiserende lege som foreskriver hjelpemidler. Informasjon spres fra flere kilder; leger, ergoterapeuter og apotek gir alle ut informasjon, mens det bare er sykefondet som informerer om finansiering. Funksjonshemmedes organisasjoner sørger også for informasjonsspredning. Sykefondet eller brukeren sender informasjon om foreskrevet hjelpemiddel til leverandør (Leistungserbringer) som foreslår et passende produkt, samt angir kostnaden. I mange tilfeller er brukeren med og velger. Noen sykefond har kontrakt med leverandørene slik at utvalget blir mer begrenset. Andre har et lager av produkter som er returnert fra tidligere brukere. Dersom hjelpemidlet eksisterer på listen til sykefondet vil de påta seg utgiftene til å anskaffe det innenfor et fastsatt kostnadstak. Dersom man bare har bruk for hjelpemidlet i en begrenset periode er det mulig å låne det. Leverandørene for hjelpemidlet som er blitt identifisert ved behovsprøvingen for den enkelte bruker, er ansvarlige for å levere og tilpasse hjelpemidlet. Det er ingen automatisk oppfølging etter utleveringen. Det er opp til brukeren å kontakte enten sykefondet eller leverandøren dersom det trenges reparasjon, vedlikehold eller hvis det er aktuelt med en revurdering.

6.3.7 Hjelpemiddelsystemet i Frankrike

Lovreguleringen

12. februar 2005 la Frankrikes tidligere president Chirac frem loven «For like rettigheter og muligheter, deltakelse og medborgerskap for funksjonshemmede» (Loi pour l’égalité des droits et des chances, la participation et la citoyenneté des personnes handicapées). Loven har 101 artikler (paragrafer) og dekker alle områder fra uføretrygd til tilgjengelighetsbestemmelser.

Loven pålegger myndighetene å opprette offentlige organer for å forenkle møtet mellom funksjonshemmede og det offentlige, blant annet ved de kommunale «komiteer for rettigheter og selvstendighet for funksjonshemmede», og «departementale enheter for funksjonshemmede» (Maison Départementale des personnes handicapées) i hver kommune. Innbyggere med funksjonsnedsettelser får tildelt et «Certificat Médical Personne Adulte Handicapée» og de kommunale myndighetene er pliktige til å iverksette nødvendige tiltak.

I henhold til artikkel 2 i loven «For like rettigheter og muligheter, deltakelse og medborgerskap for funksjonshemmede» har personer med funk­sjonsnedsettelser samme grunnleggende rettigheter som alle andre nyter godt av, herunder tilgjengelighet til samme institusjoner som befolkningen for øvrig, samt inkludering i den ordinære skolen, arbeidslivet og andre deler av samfunnet.

Det er gitt nasjonale retningslinjer for tilgjengelighet til bygninger (innendørs og utendørs) og utendørsfasiliteter og arbeidsplasser. Offentlig kommunikasjon skal være tilgjengelig for alle i 2015. I tilfeller av mer omfattende hindringer skal det stilles til rådighet passende former for kompenserende transport. IKT i regi av det offentlige skal også være tilgjengelig for funksjonshemmede.

Mer om formidling av hjelpemidler i Frankrike

Det er behandlende lege, for eksempel på sykehus eller rehabiliteringssentre, eller på lokale legesentre, som først vurderer hjelpemiddelbehovet. Dette kan også gjøres av individuelle spesialister, sosialarbeidere, leger eller flerfaglige team som kan omfatte flere av disse kategoriene. Det er ofte vedkommende person eller dens pårørende som tar initiativ for å finne et passende hjelpemiddel. Informasjon om tilgjengelige hjelpemidler gis av de franske informasjons- og rådgivningssentre for hjelpemidler (CICAT), brukerorganisasjoner eller av leverandørene selv. I de fleste tilfeller mottar brukeren en henvisning fra allmennpraktiker, som også velger hjelpemiddel med hjelp av blant annet leverandør og farmasøyter. Dersom brukeren selv er i kontakt med et hjelpeapparat, f.eks. et «independent living» senter (SVA – Site pour la Vie Autonome) er det ergoterapeuter som vurderer personens behov i egne omgivelser og foreslår løsninger. Hvis hjelpemidlet står i den offisielle listen over hjelpemidler (LPRR) er det faste refusjonssatser å gå ut i fra. Dersom det er et mellomlegg mellom pris på hjelpemidlet og den aktuelle sats må dette dekkes fra andre kilder. For produkter som ikke står i registeret, eller for å få tilleggsfinansiering, må brukerne kontakte de obligatoriske helseforsikringsselskapene 5. Der vurderes hver sak for seg og finansiering avhenger av om det er tilgjengelige midler. Det er leverandøren som normalt sørger for levering, opptrening og vedlikehold. Disse tjenestene er som regel inkludert i prisen. Det er ingen systematisk oppfølging etter utleveringen.

6.3.8 Hjelpemiddelsystemet i Italia

Lovreguleringen

Hjelpemiddelsystemet i Italia er regulert på nasjonalt nivå i lov nr. 67 av 1.mars 2006 Juridisk beskyttelse av personer med funksjonsnedsettelser, ofre for diskriminering. Videre er prinsippet om likebehandling og like muligheter for funksjonshemmede lovfestet i Lov nr. 104 av 5. februar 1992. I tillegg vises det til Lovdekret nr. 216 av 9. juli 2003 som stadfestet EUdirektiv 2000/78/EC mot diskriminering i arbeidslivet på grunnlag av blant annet nedsatt funksjonsevne.

Regelverket forbyr enhver form for diskriminering av personer med funksjonsnedsettelser. Direkte diskriminering er definert som tilfeller der en person blir behandlet ufordelaktig i forhold til andre, på grunn av sin funksjonsnedsettelse. Indirekte diskriminering er definert som en situasjon der et tilsynelatende nøytralt tiltak, kriterium, praksis, tiltak, avtale eller adferd stiller en person med funksjonsnedsettelse i en ufordelaktig stilling i forhold til andre.

Hjelpemidler i arbeidslivet

Det er flere lover som regulerer dette feltet i Italia, som i likhet med Tyskland skiller mellom nasjonal og regional lovgivning. Det er lover som regulerer tilrettelegging av arbeidsplasser, fjerning av arkitektoniske barrierer, refundering, kvotering etc. Disse lovene skal hindre barrierer mot integrasjon av personer med funksjonsnedsettelser på arbeidsmarkedet, bl.a. Lov nr. 236 av 1989 som forbyr «fravær av hjelpemidler som fører til at personer med sensoriske funksjonsnedsettelser (blinde, døve eller stumme) skal kunne ha fri mobilitet».

Den italienske antidiskrimineringsloven på arbeidsmarkedsområdet (Lov nr. 104 av 1992, Legge-quadro per l’assistenza, l’integrazione sociale e i diritti delle persone handicappate) og Lov om reguleringer av funksjonshemmedes rett til arbeid (Lov nr. 68 Norme per il Diritto al Lavoro dei Disabili) er viktige på området. Den sistnevnte loven setter kvoter for ansettelse av arbeidstakere med funksjonsnedsettelser for arbeidsgivere med 15 ansatte eller mer. Dette omfatter også arbeidsgivernes plikt til å bringe til veie nødvendig utstyr for at personer med funksjonsnedsettelser skal kunne utføre arbeidet.

Mer om formidling av hjelpemidler i Italia

Det er den enkelte bruker med behov for hjelpemidler eller vedkommendes familie som tar initiativet gjennom en praktiserende lege, som vurderer behovet og foreskriver et hjelpemiddel hos en medisinsk spesialist på sykehus eller offentlig terapi- og rehabiliteringssenter eller forskningssenter. Spesialisten tildeler et passende hjelpemiddel på grunnlag av brukerens individuelle behov, samt vurderer behov for tilpasning og kostnader i dialog med vedkommende. Deretter sendes dokumentasjonen til det lokale ekspertsenteret som fatter endelig vedtak om anskaffelse av hjelpemidlet. Alle hjelpemidler som er registrert på Helsedepartemets nasjonale register er fullfinansiert av staten. Dersom brukeren ønsker et hjelpemiddel som ikke er en del av registret, kan man gi fullmakt til å levere dette hjelpemidlet på betingelse av at prisen tilsvarer pris for det registerførte hjelpemidlet. Hvis hjelpemidlet koster mer enn det tilsvarende registerførte hjelpemidlet må brukeren finansiere det overskytende beløpet. Det er også mulig å få redusert skatt på 19 prosent for utlegg til hjelpemidler. Det er autoriserte leverandører som er ansvarlige for å levere hjelpemidler. De er ført på det nasjonale registeret av leverandører som er registrert hos Helsedepartementet. Brukerne er ikke påkrevet å oppsøke rehabiliteringssentre for periodiske revurderinger, bare dersom de er misfornøyd med hjelpemidlets ytelsesevne. Det er etablert et systemet for oppfølging, som omfatter garantier, frister for fornyelse av hjelpemidlet, regler for eierskap og reserveutstyr.

Organisasjonene av funksjonshemmede formidler informasjon, rehabilitering og opplæring om hjelpemidler. Forsknings- og informasjonssenteret for hjelpemidler – SIVA (Servizio Informazioni e Valutazione Ausili) er det viktigste informasjons- og rådgivningssenteret på dette området. Det er videre etablert offentlige arbeidsterapi- og rehabiliteringssentra, sykehus og forskningssentra i alle regioner, som gir informasjon og gratis rådgivning til personer med funksjonsnedsettelser med behov for hjelpemidler.

6.3.9 Hjelpemiddelsystemet i Spania

Lovreguleringen

Lov om sosial integrasjon av 1982 (Ley 13/1982 de Integración Social de los Minusvalidos) er basert på grunnlovens paragraf 49 fra 1978, som knesatte prinsippet om rehabilitering og integrasjon av funksjonshemmede. Loven etablerte et generelt rammeverk for offentlige myndigheters ansvar for å legge til rette for integrasjon av funksjonshemmede i samfunn og yrkesliv.

Relevant er også loven om sosial trygghet (Ley General de Seguridad Social – texto refundido por Decreto 2065/1974 de 30 de mayo) som setter rammene for det velferdpolitiske systemet i Spania, herunder medisinsk og medikamentell bistand.

Reguleringen av hjelpemidler

Helseloven (Ley General de Sanidad) fra 1986 etablerte det spanske helsesystemet, SNS. Distribusjon av medisinsk utstyr, inklusive hjelpemidler regnes som en tilleggstjeneste. Dette betyr at brukerne i prinsippet kan bli pålagt en egenandel, selv om mange hjelpemidler finansieres fullt ut av SNS. Selv om lovgivningen er nasjonal, består Spania av 17 autonome regioner med stor grad av selvstyre på det sosial- og helsepolitiske feltet. Som i Italia fører dette til forskjeller i tilbudet av hjelpemidler regionene imellom.

Hjelpemidler i arbeidslivet

Lov om sosial integrasjon av personer med funksjonsnedsettelser regulerer bistand til funksjonell rehabilitering, assistanse og trening. Lov om risikoforebygging på arbeidsplasser av 1995 innførte kravet om at arbeidsplassen skulle tilpasses arbeidstakernes personlige situasjon. Fra flere hold hevdes det at den spanske lovgivningen i mange tilfeller er blitt benyttet mer til subsidiering av arbeidsgiverne enn reell integrasjon på arbeidsplassene. 6

Når det gjelder kostnader knyttet til tilpasning av arbeidsplassene garanterer Arbeids- og sosialdepartementet for en viss sum dersom en person med funksjonsnedsettelse får fast ansettelse. Det spanske blindeforbundet ONCE (Organisacon National de los Ciegos de Espana) dekker hele kostnaden for tilpasning av arbeidsplassen for synshemmede dersom de er medlemmer av ONCE, dvs. at de har en synsrest på maksimum 1/10. Denne organisasjonen har også fått tildelt ansvaret for å drive rehabilitering overfor andre grupper av funksjonshemmede.

Mer om formidling av hjelpemidler i Spania

Det er den enkelte bruker eller vedkommendes familie som tar initiativet til anskaffelse av hjelpemidler; i noen tilfeller er det sosialtjenesten eller en ergoterapeut knyttet til arbeidsplassen. Ofte er den primære kontakten med en allmennpraktiserende lege. I noen tilfeller tas det også initiativ i forbindelse med opphold på sykehus. Helsevesenet krever ikke at man er registrert som funksjonshemmet, det er kun krav om at foreskriving av hjelpemiddel er foretatt av en lege som følger regelverket for det aktuelle hjelpemidlet. For eksempel krever utlevering av høreapparat at en spesialist har foreskrevet hjelpemidlet og at man har testet hørselskapasiteten. Dette kan også foretas på spesialistsentra, som velger ut det korrekte utstyret. For hjelpemidler under trygdesystemet må det søkes til det regionale trygdesenteret for at man skal få hjelpemiddel. Graden av nedsatt funksjonsevne avgjør økonomisk støtte og skattefradrag og man må ha minst 33 prosent nedsatt funksjonsevne for å komme inn under det offentlige systemet. For medisinske hjelpemidler kan det kreves en grad av egenfinansiering. Dette omfatter eksterne midlertidige eller permanente proteser, rullestoler og ortoser. Produkter som er unntatt dette er utstyr til sportsbruk. Trygdesystemet og helsevesenet i Spania dekker bare et utvalg av tilgjengelige hjelpemidler. I følge en nasjonal undersøkelse kjøpes de fleste hjelpemidler på det åpne marked uten tilskudd fra det offentlige. Det er etter både det offentliges og organisasjonenes oppfatning for lang ventetid på å få hjelpemidler. Dette fører til at hjelpemidler importeres, uten mulighet for utprøving og tilpasning. Ventetiden er også lang for tilpasninger og reparasjoner. Det er ingen systematisk oppfølging etter utleveringen.

6.3.10 Den nordiske modellen

Den nordiske velferdsmodellen er preget av en stor velferdsstat, som bruker en blanding av intervensjoner og reguleringer. Denne «universale» modellen skal sikre likhet, gjennom at stønadssystemet og skattesystemet har som målsetting omfordeling av inntektene. Systemet er i hovedsak skattefinansiert og bygger på kollektive og individuelle rettigheter (som til hjelpemidler). Ytelsene, i form av velferdsordninger, er universelle og har til formål å utjevne levekårene og sikre mulighetene for samfunnsmessig deltagelse. Borgerne er sikret en minimumsinntekt og omsorg uavhengig av tilknytning til arbeidslivet og sin status i samfunnet. Et annet kjennetegn ved denne modellen er det sterke innslaget av offentlige tjenester og en mer aktiv, offentlig sysselsettings- og inntektspolitikk enn på kontinentet og i USA. Til denne gruppen av land regnes Norge, Sverige, Danmark og Finland.

I alle nordiske land er det i utformingen av hjelpemiddelsystemet lagt vekt på utjevning av levekår som et prinsipp for tilgjengelighet til nødvendige hjelpemidler. Videre kjennetegnes systemet av at det er finansiert og organisert av det offentlige, men med ulik grad av desentralisering. Organisasjonene av funksjonshemmede har en større rolle i Finland og Island når det gjelder hjelpemiddelformidling, enn i de øvrige nordiske land. En annen forskjell ligger i om landene har formidlingssentraler for hjelpemidler som dekker alle områder (som Norge) eller om de er diagnosespesifikke (som hørselssentraler, synssentraler etc.). Den sterke desentralisering av ansvar som preger Danmark gir også et nasjonalt særpreg til hjelpemiddelformidlingen, der kommunene spiller en langt mer sentrale rolle, enn i øvrige nordiske land.

6.3.10.1 Hjelpemiddelsystemet i Danmark

Lovreguleringen

Lov om sosiale tjenester (Lov om social service av 9. september 2002) regulerer det sosialpolitiske område i Danmark. Dette er en generell lov som legger rammene for sosialpolitikk overfor barn, unge og voksne, herunder retten til hjelpemidler. Lov om retssikkerhed og administration på det sociale område av 26. september 2002 fastlegger strukturen og de grunnleggende prinsipper for administrasjon av individuelle sosiale rettigheter.

Hjelpemidler i hjemmet

I henhold til Lov om social service 2002 skal kommunen yte støtte til hjelpemidler og forbruksgoder til personer med varig nedsatt fysisk eller psykisk funksjonsevne, når hjelpemidlet eller forbruksgodet

1. i vesentlig grad kan avhjelpe de varige følgene av den nedsatte funksjonsevnen

2. i vesentlig grad kan lette den daglige tilværelsen i hjemmet eller

3. er nødvendig for at vedkommende kan utøve et yrke

Bevilgning av hjelpemidler og forbruksgoder skal medvirke til at søker får mulighet til å føre en så normal og selvstendig tilværelse så mulig. Ytelsen skal dessuten i størst mulig grad gjøre søkeren uavhengig av bistand i det daglige. Tildeling av hjelpemidler og forbruksgoder skal samtidig sikre at personer med varig funksjonsnedsettelse, som ønsker det, får mulighet for å få eller beholde tilknytning til arbeidslivet.

Hjelpemidler og forbruksgoder etter Lov om social service ytes uavhengig av forhold som alder, inntekt eller formue. Det er en forutsetning for å få støtte etter Lov om social service at hjelpemidlet eller forbruksgodet ikke bevilges etter annen lovgivning. Hjelpemidler lånes ut gratis, så lenge det er behov for det.

Sedvanlig innbo omfatter produkter, som normalt fines i ett hvert hjem, for eksempel stoler, bord, senger, telefoner, video mv. Det gis ikke støtte til forbruksgoder, som normalt inngår i et vanlig hjem. Forbruksgoder omfatter produkter, som er framstilt og selges med den alminnelige befolkning som målgruppe. Slike produkter er nødvendigvis ikke utviklet for å kompensere for en funksjonsnedsettelse, men kan likevel benyttes til det formålet. Bruker får da dekket 50 prosent av prisen for et alminnelig standardprodukt og får eiendomsretten til produktet. Forbruksgoder, som utelukkende fungerer som et hjelpemiddel, kan kompenseres fullt ut (dvs. uten egenbetaling).

Boligtilrettelegging

Etter Lov om Social service kan det også gis støtte til tilrettelegging av bolig for personer med varig nedsatt fysisk eller psykisk funksjonsevne, når tilretteleggingen er nødvendig for å gjøre boligen bedre egnet som oppholdssted. I særlige tilfeller, der man likevel ikke oppnår en bedre egnet bolig ved hjelp av tilrettelegging, så kan det ytes støtte til dekning av utgifter til anskaffelse av annen egnet bolig. Formålet med støtte for tilrettelegging av bolig eller bytte av bolig er at personer med varig funksjonsnedsettelser skal kunne leve et alminnelig liv som andre jevnaldrende i samme livssituasjon. Samtidig skal støtten bidra til å gjøre søker mer selvhjulpen og dermed mindre avhengig av andres bistand eller bidra til å lette andres arbeid i forhold til søker.

Hjelpemidler til behandling og trening

Etter sundhetsloven er ansvaret for behandlings- og treningshjelpemidler todelt. Sykehuset har ansvaret for apparatur og hjelpemidler som pasienten forsynes med som ledd i eller som en fortsettelse av den behandling som er startet opp på sykehuset. Formålet er enten å oppnå ytterligere forbedring av det resultatet man har oppnådd ved behandlingen eller forhindre en forverring. Hjelpemidler og apparatur pasienten etter sykehusets vurdering har behov for mens pasienten venter på sykehusbehandling, er også omfattet av reglene.

Etter utskrivning fra sykehuset er det kommunens ansvar å skaffe og gi støtte til hjelpemidler når en person har et legefaglig begrunnet behov for opptrening. I de tilfeller der en person har et legefaglig begrunnet behov for spesialisert, ambulant opptrening som forutsetter fagekspertise fra et sykehus og tilbys på sykehuset, skal sykehuset levere de nødvendige behandlingsredskaper eller hjelpemidler. Når den spesialiserte, ambulante opptrening foregår hjemme (etter utskriving fra sykehuset) er det kommunen som dekker utgiftene.

Hjelpemidler til undervisning

Grunnskolen

Det er skolen som har ansvar for å legge til rette for barn som krever spesialundervisning og annen spesialpedagogisk bistand i grunnskolen (barnehageklassen samt 1.-10.trinn), hvis utviklingen krever særlig hensyntagen eller støtte, som ikke kan gis innenfor rammene av alminnelig undervisning. Hjelpemidler anses som en del av den spesialpedagogiske bistanden. Hjelpemidler som er nødvendige i forbindelse med lekselesing i hjemmet er også omfattet. Nødvendige undervisningsmidler skal stilles til rådighet vederlagsfritt. Det kan for eksempel dreie seg om teleslyngeanlegg til hørselshemmede, punktskriftmaskiner til blinde og svaksynte eller hjelpemidler som er nødvendig til undervisning av ordblinde.

Videregående utdanning, yrkesutdanninger og høyere utdanning m.m.

Når det gjelder videregående utdanning er det et tilsvarende system, som for studenter i høyere utdanning med behov for spesialundervisning eller annen spesialpedagogisk bistand. Støtten ytes av utdannelsesstedet etter konkret søknad fra studenten. Ordningen administreres av Styrelsen for Statens Uddannelsesstøtte.Støtten kan blant annet bestå i hjelpemidler i form av syntetisk tale, skanner, diktafon. Støttes gis til helt spesifikke utdannelsesmessige formål, slik at studenter med funksjonsnedsettelse skal kunne delta i de samme studieaktivitetene som undervisning, gruppearbeid, individuelle studier mv., som andre.

Hjelpemidler i arbeidslivet

Etter Lov om aktiv beskæftigelsesindsats (aktivloven) gis det hjelpemidler til personer som er i jobb eller som skal inn på arbeidsmarkedet. Hjelpemidlene skal kompensere for begrensninger i arbeidsevnen og skal være nødvendige for at personen skal kunne utføre en konkret arbeidsprosess. I følge aktivloven kan det ytes tilskudd til hjelpemidler i form av undervisningsmateriale, arbeidsredskaper og arbeidsplasstilrettelegging. Opptil 70–80 prosent av hjelpemidlene leveres ut på prøve slik at man kan kontrollere at de fungerer godt. Hvis alt fungerer kan personer få permanent tillatelse til å benytte dem, hvis ikke prøver man ut noe annet.

Støtte til hjelpemidler til bruk i arbeidslivet administreres av jobcentrene. Det er enten staten eller kommunen i jobcenteret, som bevilger tilskudd til hjelpemidler. Avgjørelser kan klages inn til beskæftelsesankenævnet. Jobcenteret i Vejle har en landsdekkende spesialfunksjon, med det formål å fastholde og integrere flere med funksjonsnedsettelser i arbeid. I tillegg til hjelpemidler gis det også praktisk hjelp i form av funksjonsassistanse. I Danmark gis funksjonsassistanse uavhengig av målgruppe.

Klageadgang

Vedtak på hjelpemidler eller tilrettelegging av bolig etter serviceloven, kan klages inn for det sociale nævn(klagenemnd). I hver av landets fem regioner, er det opprettet et eller flere sociale nævn. Her kan saken prøves av en annen myndighet. Det finnes dessuten en ytterligere klageadgang, Den Sociale Ankestyrelsen.

Den Sociale Ankestyrelsen er den sentrale statlige klageinstansen på det sosiale området. Den Sociale Ankestyrelsen fikk økt betydning for hjelpemiddelområdet etter en lovrevisjon 1998, da de fikk i oppgave å være praksiskoordinerende. Med dette menes at de skal sikre at alle borgere, på tross av det utstrakte kommunale selvstyre, stiller likt uansett hvor de bor i landet. Den Sociale Ankestyrelsen praktiserer dette ved blant annet å offentliggjøre sine avgjørelser og ved å ta initiativ til undersøkelser, hvor de belyser saksbehandlingen på spesifikke områder og skriver konkluderende rapporter.

Organisering av hjelpemiddelforvaltningen

Danmark er preget av en desentralisert offentlig sektor, slik at offentlige tjenester utføres i størst mulig grad i kommunene. Med utgangspunkt i sektoransvarsprinsippet – som på hjelpemiddelområdet i Danmark forstås slik at ansvaret for støtte til hjelpemidler blir plassert der hjelpemiddelbehovet opptrer – er ansvaret for tildeling av hjelpemidler plassert hos forskjellige sektorer og institusjoner. Det betyr at forskjellige sektorer har bygget opp flere parallelle formidlingssystemer blant annet for skoleområdet, høyere utdanning, arbeidsområdet og det sosiale området. I Danmark har man også organisert hjelpemiddelområdet i diagnosespesifikke institusjoner med synscentraler, høreinstitutter og hjelpemiddelsentraler.

Når det gjelder hjelpemiddelformidling innen det sosiale området var dette kommunenes ansvar frem til 1. juli 1998. Kommunene kunne få faglig bistand i konkrete brukersaker fra hjelpemiddelsentralene og teknologisentrene. I 1998 blev ansvaret for større boligsaker over kr 106 000, proteser og ortoser, spesialbiler og kommunikasjonsteknologi lagt til det regionale forvaltningsnivået, som i Danmark er amtene. Begrunnelsen for å legge disse oppgavene til amtene var at hver enkelt kommune ikke hadde nok saker til å utvikle god nok kompetanse, man ønsket derfor å samle og utvikle bedre kompetanse på disse spesifikke områdene. Resten av hjelpemiddelområdet forble kommunenes ansvar.

Etter strukturreformen 7, som trådte i kraft 1. januar 2007 har kommunene igjen overtatt ansvaret for alle hjelpemidler. Hver kommune kjøper inn hjelpemidler og driver eget hjelpemiddeldepot med gjenbrukshjelpemidler. Det er en tendens til at flere kommuner leaser hjelpemidler hos en privat leverandør, som har etablert depotfunksjon, eller at flere kommuner slår seg sammen og lager felles innkjøpsavtaler og depotfunksjon.

Strukturreformen ga kommunene en valgfrihet i forhold til om de ville overta de såkalte « kan-institusjonene», eller om de ville la de overgå til regionene. Kommunene kunne også velge om de ville overta institusjonene med det samme eller vente og overta på et senere tidspunkt, hvis de ønsket det. De fleste kommunene valgte en hurtig overtagelse av de amtskommunale institusjonene, så kun 20 prosent av disse gikk til regionene. For de amtskommunale institusjonene som gikk over til regionene er den fremtidige organisasjonstilknytningen noe usikker, da den kommunen de er lokalisert i hvert år kan beslutte å overta regionens tilbud hvis de ønsker det i forbindelse med de årlige rammeavtalene. Dette gjelder også for de hjelpemiddelsentralene som har fått en regional organisasjonstilknytning. Ved årsksiftet 2008/2009 hadde tre av hjelpemiddelsentralene regional tilknytning, mens seks var kommunale og fire hjelpemiddelsentraler var nedlagt.

Synscentraler og hørselsinstitutter

Kommunene eller regionene driver på samme måte en rådgivningstjeneste på synsområdet gjennom synscentraler og hørselshjelpemidler gjennom hørselsinstitutter.

Finansiering

Etter strukturreformen har kommunene igjen overtatt finansieringsansvaret for alle hjelpemidler. Med hensyn til drift av det enkelte hjelpemidlet er det en generell tendens til at hjelpemiddelbrukeren må betale mer og mer, for eksempel er det egenbetaling på akkumulatorer til elektriske rullestoler. Likeledes betraktes flere hjelpemidler som forbruksgoder eller sedvanlig innbo og som det ikke lenger kan gis støtte til, eller at bruker får refundert 50 prosent av det utstyret koster. Et eksempel på dette er elektriske scootere (3 eller 4 hjulinger) som ifølge den Sociale Ankestyrelsen kan betraktes som et forbruksgode som er fremstilt og forhandles bredt med henblikk på sedvanlig forbruk hos spesielt den eldre befolkning eller mindre mobile del av befolkningen.

Det er ikke tillatt å gi avslag på søknad om hjelpemiddel med den begrunnelse at budsjettet er overskredet. Som en konsekvens av at kommunen har fått det totale finansierings- og myndighetsansvaret for funksjonshemmede, skal hjelpemiddelsentralene inntektsfinansieres. Kommunene bruker hjelpemiddelsentralens tjeneste blant annet til å utrede komplekse brukersaker eller til opplæring av egne ansatte. Kommunene må betale for slik konsulentbistand fra sentralene. I det omfang regionene ivaretar oppgaver på hjelpemiddelområdet finansieres også disse av kommunene. Dette har ført til at mange kommuner har redusert bruken av eller sluttet å bruke hjelpemiddelsentralenes rådgivningstjeneste. Dette har ført til at flere hjelpemiddelsentraler ikke har fått nok oppdrag til å opprettholde driften.

Sentrale støttefunksjoner

I tillegg til at kommuner og regioner driver hjelpemiddelsentraler, synscentraler og høreinstitutter, så er det opprettet en ny videns- og specialrådgivningsorganisasjon (VISO).

VISO skal yte gratis, veiledende spesialrådgivning og utredning i de mest spesialiserte og kompliserte enkeltsaker på følgende områder:

• Barn, unge og vokse med funksjonsnedsettelser

• Spesialundervisning og spesialpedagogisk bistand til barn, unge og voksne

Til å ivareta spesialrådgivning og utredning har VISO inngått avtaler med faglige eksperter i hele landet som de kjøper denne tjenesten fra.

Hjælpemiddelinstituttet inngår som ett av de 14 videncentra i VISO. Instituttet koordinerer og deltar i prøvnings-, forsknings- og informasjonsvirksomhet på hjelpemiddelområdet. De evaluerer hjelpemidlenes bruksområde og funksjonalitet og driver en hjelpemiddeldatabase som gir en samlet oversikt over utvalget av hjelpemidler på markedet.

6.3.10.2 Hjelpemiddelsystemet i Sverige

Lovreguleringen

Det svenske systemet for formidling av hjelpemidler er forankret i nasjonale lover, mens utøvelsen ligger på lokalt og regionalt nivå(län). Dette er rammeverkslover som spesifiserer målene for systemet, mens kommunene og landstinget på regionalt nivå er tillagt ansvaret for forvaltningen av lovene og å utøve et faglig skjønn.

Retten til hjelpemidler er regulert i Hälso- och sjukvårdslagen (1982) og fordeler oppgaver til landstinget og kommunene. Gjennomgående har landstinget ved sine hjelpemiddelsentraler, ansvaret for hjelpemidler til bevegelseshemmede, hørselssentraler, synssentraler, ortopediske sentra samt tolkesentraler. Primærhelsetjenestene og sykehus/klinikker har også et ansvar. I mange tilfeller har kommunene ansvar for formidling av hjelpemidler, spesielt overfor eldre med bevegelseshemninger. I noen kommuner er det rehabiliteringsteam som formidler hjelpemidler.

Det er spesielle regler for produkter som faller i kategorien forbrukergoder og kan omfatte produkter som gjør den enkelte i stand til å ivareta personlige behov (påkledning, spising, personlig hygiene) samt til å bevege seg rundt, kommunisere med andre, fungere i sine hjem og i lokalmiljøet, orientere seg, klare daglige rutiner i hjemmet, gå på skolen og ta del i fritidsaktiviteter.

Landstinget kan avtale med kommunen at den skal formidle hjelpemidler, og det er derfor ikke alltid like klart hvordan ansvarsfordelingen mellom disse nivåene er. Man bedømmer ofte den totale livssituasjonen for brukeren og ikke kun vedkommendes behov for hjelpemidler. Kommunene har gjennomgående ansvaret for hjelpemidler til bruk i dagliglivet.

Hälso- och sjukvårdslagen (HSL) forplikter både landsting og kommuner, men gir ikke den enkelte funksjonshemmede rett til hjelpemiddel. Enkeltvedtak om hjelpemiddel kan ikke påklages til domstol. Innenfor rammen for HSL kan det enkelte landsting og kommuner beslutte et mer detaljert regelverk (regelverkshandbok), for eksempel hvilke produkter som skal betraktes som hjelpemiddel og som skal kunne gis til personer med funksjonsnedsettelse. Forskjeller på praksis vedrørende avgifter og hva som gis er derfor store. Det samme gjelder for beslutninger om prinsipper for eget ansvar dvs. hvilke produkter bruker selv er ansvarlig for å kjøpe.

Begrepet egenansvar/egenvård som flere landsting har innført innebærer at det ikke kan gis støtte til bestemte produkter og brukeren må selv bekoste disse. Flere landsting har definert at hjelpemiddel er produkter som krever kompetanse fra helse- og omsorgspersonell for å kunne prøves ut, tilpasses eller gis opptrening i. Beskrivelse av egenvårdsprodukter er at der er produkter som normalt finns i et hjem og/eller kan kjøpes i vanlig handel eller som ikke krever kompetanse fra helse- og omsorgspersonell. For eksempel er det blitt langt vanligere at småhjelpemidler, dekk, slanger og batterier til rullestoler m.m. må bekostes av bruker. Rullatorer anses også av flere landsting og/eller kommuner som brukers eget ansvar.

Hjelpemidler i arbeidslivet

I Sverige regnes det med at 56 prosent av personer med funksjonsnedsettelse i yrkesaktiv alder er i arbeid, mot 78 prosent for den øvrige befolkningen. Sverige har ikke kvoteringsordning i arbeidslivet og man legger mer vekt på lov mot diskriminering i arbeidslivet og arbeidet til Handikapombudsmannen. Ansvaret for tildeling av hjelpemidler på arbeidsplassene er delt mellom Arbetsförmedlingen og Försäkringskassan. Førstnevnte instans skal assistere personer med funksjonsnedsettelse i å finne jobb og assisterer dem de første 12 måneder i jobben. Försäkringskassan sørger for at arbeidstakeren har de hjelpemidler vedkommende trenger for å kunne utføre sitt arbeid.

Förordning om särskilda insatser för personer med arbetshandikapp av 2000 omfatter beslutninger om arbeidsmarkedspolitikken for funksjonshemmede under de første 12 måneder med sysselsetting. Incentiver omfatter tilskudd til arbeidsgivere som tilpasser arbeidsplassen til personer med funksjonsnedsettelse eller som installerer hjelpemidler. Målet er å gjøre arbeidsmarkedet mer tilgjengelig – enten det dreier seg om å få arbeid, starte egen bedrift eller delta i arbeidsmarkedsprogrammer eller yrkesrettet trening. Denne støtten skal kompensere for redusert arbeidsevne hos personer med funksjonsnedsettelse og styrke mulighetene til å få eller beholde arbeid.

Myndighetene gir støtte til arbeidsgivere og til arbeidstakere med funksjonsnedsettelser. Støtte til hjelpemidler gis som personlige hjelpemidler til arbeidstakere for å kunne utøve arbeidet og til tilpasninger på arbeidsplassen som allokeres til arbeidsgiveren. Det kan også tildeles støtte til IKT-relaterte hjelpemidler, dersom hjelpemidlet ikke har verdi for andre enn den enkelte arbeidstaker. Ellers ytes hjelpemidlene til halve kostnaden. Utprøving og tilpasning av hjelpemidlene utføres i samarbeid mellom Institutt for sosialforskning, private selskaper og enheter under Arbetsmarknadsverket. Arbeidsformidlingen gir opplæring i hvordan man benytter databaserte hjelpemidler. Försäkringskassan dekker kostnader i forbindelse med reparasjoner og oppfølging av hjelpemidler levert gjennom Arbeidsformedlingen.

Organisering av hjelpemiddelforvaltningen

Hjelpemidler er en integrert del av omsorgs- og habiliterings-/rehabiliteringsinnsatsene som ivaretas av sjukvårdshuvudmännenfor landting og kommuner. Hjelpemiddelsentraler i regi av landstinget finnes i hvert län og formidler hjelpemidler til personer med bevegelsesvansker, kognitive- og kommunikasjonsproblemer.

Det finnes også regionale løsninger, for eksempel Region Skåne som har fem hjelpemiddelsentraler og en spesialenhet for databaserte hjelpemidler. De fem hjelpemiddelsentralene er organisert i fem geografiske enheter, mens spesialenheten for databaserte hjelpemidler er regionovergripende. 11 kommuner innenfor denne regionen (11-gruppen) har imidlertid inngått en interkommunal ordning der de har konkurranseutsatt hjelpemiddelvirksomheten som da blir ivaretatt av tre hjelpemiddelleverandører.

Det er egne syns- og hørselssentraler for hjelpemidler til syns- og hørselshemmede i det enkelte län, som i noen tilfeller er samlokalisert med hjelpemiddelsentralene. Det finnes også regionale dataressurssenter med spesialkompetanse på datahjelpemidler i noen regioner eller i noen tilfeller som en del av hjelpemiddelsentralen på landstingsnivå. I Dalarnas län er hørselssentral, tolkesentral, synssentral og ortopedisk verksted samorganisert med hjelpemiddelsentralen. Noen hjelpemiddelsentraler har utstilling og butikk der de selger småhjelpemidler som brukerne må bekoste selv.

En stor andel av hjelpemiddelsentralene, syns- og hørselssentralene er organisatorisk tilknyttet habiliterings-/rehabiliteringstjenesten/sykehuset, mens andre har en mer selvstendig materialadministrativ forvaltning i landstinget.

Det er hjelpemiddelsentralen som godkjenner og gir opplæring til foreskrivere av hjelpemidler med helsefaglig bakgrunn både i kommunen og på landstingsnivå. Hjelpemiddelsentralene jobber konsultativt i forhold til kommuner og ulike institusjoner på landstingsnivå. Rådgivning skjer når det gjelder mer komplekse og/eller uvanlige saker og ved spesialtilpasninger. Det er altså ingen vedtaksfunksjon på hjelpemiddelsentralen som i Norge, men mer en ordning tilsvarende den norske bestillingsordningen der hjelpemiddelsentralen gir opplæring og godkjenner kommunale rekvirenter.

Finansiering og organisering

Dagens ansvarsfordeling på hjelpemiddelområdet mellom landsting og kommuner i Sverige er forankret i den nasjonale Ädelreformen (1992), som tydeliggjorde den nære forbindelsen mellom kommuner og landsting i forhold til omsorgsoppgaver og ressursbruk. Omlag 60.000 medarbeidere på landstingsnivå ble overført til kommunene som da tok et større ansvar for helse- og omsorgstjenester. Formidling av hjelpemidler var en del av tjenestene som ble vurdert å flytte over fra landstingets ansvar til kommunene. Beslutningen om hvor stor del av hjelpemiddelsystemet som ble overført til kommunene varierte i fra län til län.

Det er en samarbeidsavtale mellom landstinget og kommunene, men avtalene er forskjellige i hvert län. Ansvarsfordelingen mellom landstinget og kommunene varierer avhengig av de funksjonshemmedes boform, alder og/eller spesifikke hjelpemidler. Hjelpemidler til barn er hovedsakelig et landstingsansvar, men aldersgrensen kan variere noe mellom ulike län. Ädelreformen førte til en utvikling av ulike former for å ta betalt for hjelpemiddel som kommunene etter avtale er ansvarlige for.

Hjelpemidler fra syns- og hørselsentralene er finansiert av Landstinget, men for hjelpemidler fra hjelpemiddelsentralene er bildet langt mer nyansert, som i de fleste tilfeller er underlagt landstingsstyrelsen. I noen län er hjelpemiddelsentralene underlagt en felles nemd for landsting og kommuner. I et län er denne nemden erstattet av et kommunalforbund med ansvar for hjelpemiddelspørsmål. Landstinget utarbeider egne retningslinjer/regelverk som blant annet inneholder landstingets beslutninger om hva som skal anses som personlige hjelpemidler. Offentlig anskaffelse av hjelpemidler gjøres med utgangspunkt i retningslinjene/regelverket og hvilke hjelpemidler som tilbys varierer derfor i landet.

I de fleste län er det kommunene som har fått finansieringsansvaret for enklere hjelpemidler både for hjemmeboende og for personer som bor på institusjon eller i spesialbolig. Landstinget har finansieringsansvaret for øvrige hjelpemidler enten de foreskrives fra ansatte i kommunen eller ansatte på sykehus/(re)habiliteringsinstitusjoner på landstingsnivå. En annen kostnadsdeling er at kostnadsansvaret følger foreskriveransvaret dvs. at hjelpemiddelsentralen finansierer hjelpemidler som foreskrives fra ansatte i institusjoner på landstingsnivå, mens kommunen har ansvaret for det som foreskrives fra ansatte i kommunen. I Region Skåne derimot har man bare beholdt finansieringsansvar for barnehjelpemidler og elektriske rullestoler på landstingsnivå.

I noen län går ansvarsfordelingen på alder, landstinget har ansvar for alle hjelpemidler for barn og unge til og med 20 år, mens kommunen har det totale ansvaret for hjelpemidler fra 21 år og oppover. En annen variant er at landstinget har ansvar for alle hjelpemiddel for personer opp til 18 år, samt mer avanserte hjelpemidler som elektriske rullestoler, visse manuelle rullestoler og andre mer avanserte sitteløsninger, kognisjons- og kommunikasjonshjelpemidler m.m. for brukere også over 18 år. Mens kommunen har ansvar for øvrige hjelpemidler for de over 18 år uansett boform.

Som i Norge har hjelpemiddelsentralene i Sverige ansvar for personlige hjelpemidler i skoler. De har en tilsvarende grensedragning mellom personlige hjelpemidler som skal kompensere for en funksjonshemning og pedagogiske hjelpemidler, samt hva som må anses som en tilrettelegging som gjelder flere elever, for eksempel at klasserommet skal ha teleslynge for elever med hørselsnedsettelse eller toalett tilpasset funksjonshemmede elever. I rapporten Vems är ansvaret för hjälpmedel i skolan? framkommer det at elever med kognitive funksjonsnedsettelser, utviklingshemning, dysleksi, ADHD m.fl., samt elever med multifunksjonshemninger er grupper der det ofte forekommer diskusjoner om grensedragning for ansvaret for hjelpemidler.

Den vanligste finansieringsformen for hjelpemiddelsentralene er en kombinasjon av inntekts- og overslagsfinansiering. Den nest vanligste formen er inntektsfinansiering, mens noen hjelpemiddelsentraler er offentlig fullfinansierte. Når hjelpemiddelsentralen er inntektsfinansiert innebærer det at de bedriver sin virksomhet etter samarbeidsavtale med kommuner, sykehus, (re)habiliteringstjenesten, funksjonshemmedes organisasjoner m.m. Det er en modell som baserer seg på stor grad av utleie av hjelpemidler til institusjoner i kommuner og landsting.

Sentrale støttefunksjoner

Hjälpmedelssinstitutet (HI) er et nasjonalt kunnskapssenter på området hjelpemidler og tilgjengelighet for mennesker med funksjonsnedsettelse. Instituttet stimulerer til forskning og utvikling, de jobber med kunnskaps- og metodeutvikling og gjør helseøkonomiske studier. Instituttet er involvert i internasjonal forskning og i nordiske og internasjonale samarbeidsprosjekter på hjelpemiddelområdet. De informerer, sprer kunnskap og erfaringer og arrangerer kurs og konferanser overfor brukere, fagpersonell og forvaltning. HI samarbeider med og bistår kommuner, landsting og andre interessenter med ekspertise på hjelpemiddelområdet. Etter 2006 kan HI tilby støtte i de lokale anskaffelsesprosessene, og er akkreditert godkjenningsinstitutt for manuelle og elektriske rullestoler og deltar i standardiseringsarbeid innenfor de samme produktområdene. På oppdrag av Syn­ska­dades Riksförbund (SRF) gjennomfører HI fra og med 2005 anskaffelse av førerhunder.

6.3.10.3 Hjelpemiddelsystemet i Finland

Lovreguleringen

Finsk lovgivning forplikter kommunene til å sørge for velferds- og helsetjenester overfor innbyggerne, uansett borgernes økonomiske og sosiale situasjon. Det er vedtatt en lov om samarbeid på rehabiliteringsområdet og denne forplikter velferdstjenester og helsemyndigheter, arbeids- og utdannelsesmyndigheter samt den sosiale forsikringsinstitusjonen i Finland, KELA, til å samarbeide om rehabiliteringstiltak. De skal også samarbeide med andre relevante aktører. Det finnes ulike regler om støtte til hjelpemidler i hjemmet, til behandling, rehabilitering, til undervisning, trening og til arbeidsplassen. Det er også egne regler for om man trenger hjelpemidler som krigsinvalid, hjelpemiddel etter en trafikkulykke, arbeidsulykke eller yrkessykdommer. De ulike lovene er de eneste retningslinjene som finnes og det har vist seg at de er åpne for ulike tolkninger. Vedtak som er fattet av hjelpemiddeltjenesten, kan via en henvendelse til rådgiver innen hjelpemiddeltjenesten, påklages til helsestyret. Saken kan påklages videre til en egen administrasjonsdomstol som en forvaltningsrettslig sak, og videre opp i rettsvesenet.

Hjelpemidler og utdanning

Skolene er ansvarlige for sine funksjonshemmede elevers spesielle skole- og klasserelaterte hjelpemidler. Hjelpemidler for bruk i undervisning eller tilsvarende er regulert i Forskrift for medisinsk rehabilitering av 1991 for elever i grunnskolen og videregående skole (for de under 17 år). Studenter med alvorlig grad av funksjonsnedsettelse har rett til hjelpemidler til bruk i undervisningen, for eksempel datamaskiner eller synshjelpemidler. Betingelsen er at de er spesifisert i en rehabiliteringsplan for yrkesrettet opplæring som er godkjent etter KELAs prinsipper, i henhold til Lov om rehabilitering administrert av Finlands Sosiale Forsikringsselskap (KELA) av 1991. Hjelpemidler til bruk i klasserom og skoler er gratis sammen med nødvendige støttetjenester. Dette omfatter datamaskiner, heiseinnretninger og spesialpulter (Lov om grunnopplæring av 1998). Det er utdanningsetaten i kommunene som er ansvarlige.

Hjelpemidler i dagliglivet

Hjelpemidler for medisinsk rehabilitering som omfatter utstyr, hjelpemidler eller lignende som skal kompensere for medisinsk bekreftede funksjonsnedsettelser er regulert i Lov om offentlig helse av 1972 og Lov om spesialisert helsevern av 1989. Det omfatter også utstyr til helseomsorg og rehabiliteringsopptrening. Hjelpemidlene lånes ut og de som ikke kan brukes på ny forblir brukerens eiendom. Hjelpemidler er gratis i henhold til Lov om egenbetaling innen velferdstjenester og helsevern av 1992. Ansvarlige myndigheter er kommunenes helsetjenester og spesialhelsetjenesten.

Utstyr som husholdningsmaskiner og tilpasninger i hjemmet blir det gitt hel eller delvis refusjon til, for å dekke kostnader til slikt utstyr dersom det er nødvendig for at brukeren skal opprettholde vanlige daglige funksjoner. Forutsetningen er at utstyret er nødvendig som resultat av funksjonsnedsettelsen og at vedkommende ikke oppholder seg på en institusjon. Dette omfatter også heiseinnretninger, omgivelseskontroll, alarmer og andre permanente installasjoner. (Lov om tjenester og støtte som følge av nedsatt funksjonsevne av 1987). Det er en stadig større tendens til at service og reparasjon av denne typen hjelpemidler er brukers ansvar, det kan også gjelde for dyrere hjelpemidler som for eksempel trappeheis.

Hjelpemidler i arbeidslivet

Hjelpemidler i arbeidslivet er et ansvar for KELA, som er forpliktet til å sørge for «kostbare eller krevende hjelpemidler» til bruk i yrkesrettet rehabilitering, for å bedre eller opprettholde arbeidsevnen til personer med funksjonsnedsettelser. Dette omfatter hjelpemidler av et visst teknisk nivå, som gis på individuell basis etter en vurdering av brukerens funksjonsnedsettelser. Det omfatter også behovsvurdering og testing av hvor adekvate hjelpemidlene er og opplæring av bruker i å benytte seg av dem, samt vedlikehold etc.

Arbeidsgiveren kan søke om støtte for tilrettelegging på arbeidsplassen hos det lokale arbeidslivskontoret. Initiativet kan også komme fra rehabiliteringspersonalet angående brukere som kommer tilbake til arbeidslivet etter sykdom eller med en funksjonshemming.

Organisering av hjelpemiddelforvaltningen

I 2006 var det til sammen 249 helsesentraler i Finland. En fjerdedel tilhørte samkommuner, mens resten var kommunale. I Finland er det helsesentralene som har ansvaret for primæromsorgen og såkalt basishjelpemidler blant annet manuelle rullestoler, gang og hygienehjelpemidler. De største helsesentralene har hjelpemiddelenheter og de mindre har hjelpemiddellagre som styres av fysioterapiavdelingen. Det finnes 185 helsesentraler med en befolkning på færre enn 20 000 innbyggere og 64 med over 20 000 innbyggere. I løpet av en femårsperiode skal antallet helsesentraler reduseres.

Det finnes 21 sentralsykehus (inkludert Åland) med hjelpemiddelenheter som er ansvarlige for dyrere hjelpemidler, blant annet elektriske rullestoler, personløftere og omgivelseskontrollsystemer. Hjelpemiddelenhetene ved sentralsykehusene er også ansvarlige for opplæring og planlegging av distriktets hjelpemiddelservice. Øye, hørsel og lungeklinikkene har ansvaret for å dekke hjelpemiddelbehovet til egne pasienter.

Fordelingen mellom ulike hjelpemidler i primær- og spesialomsorgen varierer mellom ulike regioner. Legene har ansvaret for omsorg og hjelpemidler som hører inn under medisinsk rehabilitering.

Hjelpemiddelformidling i regi av brukerorganisasjonene

I Finland har brukerorganisasjonene en større rolle når det gjelder formidling av hjelpemidler enn i de andre nordiske landene. De største brukerorganisasjonene arrangerer kurs og seminarer om hjelpemidler for sine medlemmer. Synsskadedes Sentralforbund og Forbundet for Utviklingshemmede (Tikoteekki Centret för datateknikk og kommunikation) har sine egne hjelpemiddelsentraler som selger tjenester for eksempel for vurdering av hjelpemiddelbehov og leier ut eller selger produkter blant annet til kommunenes helse- og sosialtjeneste, forsikringsselskapene m.m. Virksomheten finansieres av Pengeautomatföreningen som er en offentlig godkjent forening med formål å skaffe midler til allmennyttige virksomheter gjennom spilleaktiviteter^.

Förbundet Finlands Svenska Synskadade er et annet eksempel på organisasjon som assisterer sine medlemmer med hjelpemidler. For eksempel får nye medlemmer gratis punkt-, storskrift- eller talende klokke gratis og forbundet låner penger til å bekoste dyre hjelpemidler for dem som faller utenfor hjelpemiddelformidlingssystemet. Man stiller ut eksempler på hjelpemidler i rehabiliteringssentralene og SEIS-centralen har mer avanserte hjelpemidler.

Når det gjelder brukermedvirkning er dette et anerkjent prinsipp sett fra det offentliges side og myndighetene legger stor vekt på dette. Det sentrale og de lokale rådene for funksjonshemmede og organisasjonene av personer med nedsatt funksjonsevne har en viktig rolle med hensyn til å fremme brukermedvirkning.

Finansiering

Finland har en noe lavere andel av brutto nasjonalproduktet som går til helse- og medisinske tjenester enn gjennomsnittet i EU og OECD landene. Når det gjelder finansiering av helse og medisinske tjenester har andelen av offentlig finansiering falt, mens det er husholdningene som bærer mer av utgiftene til slike tjenester. Alt i 1996 var andelen privatfinansiering på en fjerdedel av kostnadene – en av de høyeste i OECD. Men samtidig som statsfinansieringen har sunket har andelen som utgjøres av kommunale avgifter steget. Betydningen av fond og private forsikringsordninger når det gjelder finansiering er begrenset.

Det er kommunene som er hovedkilde for finansieringen av helsetjenester (40,3 prosent i 2005). Staten gir støtte til kommunenes omfattende forpliktelser når det gjelder formidling av hjelpemidler, men selve organiseringen av formidlingen overlates til kommunene. Staten har økt sin andel av finansieringen – i 2007 var dette beregnet til 33,9 prosent av kommunenes inntekter på helseområdet – mens egenandelene som kreves fra kommunene har sunket. I 2005 betalte staten 20,7 prosent av helsetjenestene. Som nevnt øker husholdningenes bidrag til finansieringen – i 2005 utgjorde dette 17,9 prosent av kostnadene til helsetjenester. Kommunale utgifter dekkes av skatteinntekter, statlige andeler, egenandeler og proveny av salg.

Kommunene kan enten formidle hjelpemidlene selv eller samarbeide med andre kommuner eller kjøpe tjenester enten fra en annen kommune eller en privat leverandør. Helseforsikringer som administreres av sosialforsikringsordningen i Finland er et supplement til helsetjenestene som administreres av det offentlige. De refunderer utgifter knyttet til bruk av det private helsevesenet og til farmasøytiske produkter. Helseforsikringer finansieres av arbeidsgivere og premiene betales av innehaverne av polisene. Staten er ansvarlig for at det er midler nok i helseforsikringsfondet.

Finlands spillemaskinforbund, RAY, styres av offentlig lovgivning og skaffer midler til aktiviteter av offentlig interesse i landet, ved at overskuddet fra spillemaskinene deles mellom non-profit organisasjoner og offentlige tiltak. De største funksjonshemmedeorganisasjonene finansierer tjenester knyttet til hjelpemidler som er finansiert av spillemaskininntekter.

Sentrale støttefunksjoner

Det finnes ingen nasjonal database over hjelpemidler. SAI-LAB r.f (Forening for leverandører innen laboratorie- og helseforvaltningen) har en databank over hjelpemiddelprodukter ved sykehus og helsestasjoner. Videre drifter STAKES en database, Apudata, over organisasjoner innenfor hjelpemiddelbransjen. Det utføres ikke noen systematisk nasjonal testing av hjelpemiddel.

6.4 Oppsummering

I alle land som er omtalt i denne utredningen er det politisk enighet om at det offentlige har et særskilt og overordnet ansvar for å sikre alle innbyggere like rettigheter til aktiv deltakelse, likeverd og inkludering i samfunnet. Dette er uttrykt gjennom så vel konstitusjonen, som i sektorlover og spesielle antidiskriminerings- og/eller tilgjengelighetslover. Det er også anerkjent at personer med funksjonsnedsettelser har behov for hjelpemidler for å fungere i samfunnet, spesielt i arbeidslivet. De tre hovedmodellene skiller seg fra hverandre, når det gjelder hvor omfattende man tolker «samfunnets ansvar» i betydningen det offentliges ansvar for å finansiere hjelpemidlene, ser vi variasjoner mellom landene. Med unntak av Finland som avviker noe fra de andre på utførersiden, har offentlig sektor (stat og kommune) hovedregien både for finansiering og formidling av hjelpemidler i de nordiske landene. Det er viktig å merke seg at ingen andre land enn Norge har en enhetlig nasjonal modell med en statlig myndighet som hovedaktør, både på finansierings-, bestiller- og utførersiden. I de øvrige nordiske land er det et langt mer desentralisert offentlig system. I land som Tyskland, Nederland og Storbritannia er det i større grad den enkeltes ansvar å sikre seg tilgang til hjelpemidler gjennom forsikrings- eller fondsordninger. Større eller mindre deler av utføreransvaret for hjelpemidler og tilrettelegging er lagt ut til kommersielle og ikke- kommersielle aktører i privat og frivillig sektor, som ofte vil ha en tilknytning til organisasjoner av eller for personer med nedsatt funksjonsevne (Spania), veldedige organisasjoner (Storbritannia) og fond og forsikringsselskap (Finland, Nederland, Tyskland).

Men man må også skille mellom de land der statlige myndigheter har et ansvar for regelverk og finansiering, men der regionale myndighetene bestemmer over for eksempel sortiment og type hjelpemidler, som i Spania. I Spania spiller organisasjonen ONCE en stor rolle for blinde i formidlingen av synsrelaterte hjelpemidler, men dette er begrenset til forbundets egne medlemmer.