3 Grunnleggende verdier og mål for utvalgsarbeidet
Formålet med kapitlet er å belyse hvilke verdier utvalget bygger sin utredning på. Å forankre utvalgets oppgave til visse grunnleggende verdier setter arbeidet inn i en større sammenheng.
Utvalget ønsker måten å vise at politikk og verdivalg på hjelpemiddelområdet framstår som en viktig del av den helhetlige velferdspolitikken. Kapitlet skisserer hvilke kjerneverdier som har vært utgangspunkt for utvalgets arbeid, slike som aktiv deltakelse, likeverd og inkludering. Til sammen danner dette grunnlaget for utredningen. Den verdimessige forankringen for utvalgets tilrådinger utgår fra utvalgets mandat, og reflekterer verdier og prinsipper for hva utvalget mener bør inngå i grunnlaget for et overordnet og framtidsrettet rammeverk for utviklingen av politikken på hjelpemiddelområdet i årene som kommer. En slik verdisetting gir uttrykk for den eller de standarder som utvalget mener bør være styrende og som både myndigheter og sivilsamfunn bør kunne evaluere seg selv og sin innsats i forhold til.
Retten til inkludering er grunnleggende for at borgerne har ulike måter å fungere på i samfunnet. Utvalget ser i dette perspektivet den nye diskriminerings- og tilgjengelighetsloven som trådte i kraft 1. januar 2009 som en ny rettsorden når det gjelder samfunnets plikt til å legge til rette for likestilling, inkludering og aktiv deltakelse. Denne loven gir sterke føringer for at personer med funksjonsnedsettelser får et rettslig vern mot diskriminering, Den inneholder også en tilgjengelighetsdel som gir både en plikt til universell utforming av felles fysiske møteplasser og et krav om individuell tilrettelegging når det er nødvendig. Loven vil bidra til nedbygging av samfunnsskapte funksjonshemmende barrierer og forhindre nye hindringer. Retten til inkludering gjennom universell utforming blir hovedregelen og ikke lenger unntaket. Dette vil ha konsekvenser når det gjelder behovet for kompensatoriske tiltak, herunder hjelpemidler. Noen brukere vil ikke lenger ha behov for hjelpemidler og særlig tilrettelegging for å føle seg inkludert, mens andre får tilgang til nye arenaer med hjelpemidler. Utvalget vil samtidig understreke at et bedre lovverk kun er ett av flere virkemidler for å bekjempe diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Ikke minst er holdnings- og påvirkningsarbeid viktig for å gi økt kunnskap.
Prinsippet om alle menneskers likeverd er grunnleggende for vårt demokratiske velferdssamfunn. Dette bygger på ideen om at alle mennesker har en iboende verdighet og at alle mennesker har samme grunnleggende menneskerettigheter. Det kommer blant annet til uttrykk i regler om rett til likebehandling, integritet og autonomi og deltakelse og forbud mot diskriminering. Slike regler er forankret i en rekke bindende menneskerettskonvensjoner, blant annet Den europeiske menneskerettskonvensjon og sentrale FN-konvensjoner. Personer med nedsatt funksjonsevne, herunder barn og unge, personer i arbeidsfør alder og eldre, som opplever at det er avstand mellom eget funksjonsnivå og samfunnets utforming og krav, skal i tråd med den nye FN- konvensjonen om rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelser kunne delta på alle samfunnsområder. Konvensjonen ble undertegnet av Norge i 2007, men er ennå ikke ratifisert. Det tas sikte på at en proposisjon om ratifisering skal kunne behandles i Stortinget i vårsesjonen 2010 og konvensjonen vil da også bli rettslig bindende. Ratifikasjonen vil være en svært viktig milepæl når det gjelder å stadfeste norske myndigheters ansvar for å treffe alle lovgivningsmessige, administrative og andre tiltak som er nødvendige for å sikre og virkeliggjøre de rettigheter som er nedfelt i konvensjonen.
Selv om noe er oppnådd med hensyn til å utforme samfunnet slik at det sikrer likestilling og full deltakelse for alle, er det ennå langt igjen til at disse målene er nådd. Full deltakelse og likestilling kan oppnås hovedsakelig ved å benytte enten individuelle eller generelle virkemidler. Generelle virkemidler innebærer en tilrettelegging av samfunnet for alle. Disse føringene er brakt inn i annen lovgivning som plan- og bygningsloven, arbeidsmiljøloven m.m. På samme tid er hjelpemidler og individuell tilrettelegging nødvendig og fungerer som en kompensasjon for den enkeltes funksjonshemning. Utgangspunktet for utvalget er at en person med funksjonsnedsettelser i videst mulig omfang får kompensasjon for konsekvensene av funksjonsnedsettelsene.
Som uthevet i FN- konvensjonen om rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelser er alle mennesker skapende og kreative individer som ønsker å bidra til fellesskapet ut i fra sine evner og forutsetninger. Hva samfunnet må ta ansvar for og hva som er den enkeltes ansvar er ikke statisk, men varierer fra land til land og over tid. Dette påvirker også synet på hva den enkelte ser som mulig og hva samfunnet som helhet legger til grunn for i sin oppfatning av muligheter og begrensninger. Dette handler om forhold mellom enkeltindivid og samfunn, som har konsekvenser for den enkeltes ansvar for egne valg og livssituasjon versus samfunnets ansvar for å legge til rette og inkludere. I vår tidsepoke og vårt samfunn er grunnleggende begreper som selvtillit, selvrespekt og følelse av egenverd helt grunnleggende for forståelsen av å se mennesker med funksjonsnedsettelser som likestilte, selvstendige og handlingsdyktige individer. Derfor er det et overordnet mål å bidra til utvikling av et hjelpemiddelsystem som oppmuntrer, legger til rette og belønner og myndiggjør den enkelte til å ta ansvar for eget liv og situasjon. Samfunnets ansvar innebærer å sørge for et tilgjengelig, effektivt og mer brukertilpasset system som med aktive virkemidler realiserer målene om likestilling, inkludering og sosial trygghet, parallelt med at den enkelte gis økt ansvar for å skape sin egen identitet og dermed større frihet til å leve sitt liv i overensstemmelse med egne behov. Retten til å gjøre egne valg og medbestemmelse er en viktig del av verdigrunnlaget som bør ligge til grunn for politikken på hjelpemiddelområdet i årene som kommer.
Som påpekt i Manneråkutvalgets innstilling (NOU 2001:22) finnes det begrensende holdninger og handlinger i arbeidslivet, skole- og utdanningssektoren, tjenesteapparatet og på dagliglivets øvrige arenaer som krever målbevisst og planmessig innsats over tid. Dette understreker betydningen av å legge til grunn et langsiktig og helhetlig perspektiv og tilnærming når det gjelder å se sammenhengen mellom å bygge ned samfunnsskapte barrierer og behovet for kompensatoriske virkemidler.
Den enkelte brukers rett til selvbestemmelse, personlig integritet og individuelle behov er et grunnleggende og overordnet verdimessig utgangspunkt som ikke handler om veldedighet, men om en menneskerett. Derfor må hjelpemiddelforvaltningen, både på individ- og systemplan, vise vilje og evne til å fange opp og forstå enkeltbrukeres behov. I lys av brukererfaringer kan det utvikles en mer tilgjengelig brukerrettet hjelpemiddelforvaltning.
Mange brukere erfarer at det tar mye tid og krefter å forholde seg til tjenesteapparatet, og kan oppleve dette som en påkjenning. Særlig gjelder dette brukere med sammensatte behov. Et viktig utgangspunkt for arbeidet er prinsippene i rehabiliteringspolitikken hvor tjenestene skal tilbys og ytes ut fra et brukerperspektiv, være samordnet både tverrfaglig og planmessig, ytes i eller nærmest mulig brukerens dagligliv og vante miljø, og i en for brukeren meningsfylt sammenheng. Habilitering og rehabilitering er en individuell prosess med et innhold som bestemmes av den enkelte brukers behov, ønsker og mål. Utvalget er særlig opptatt av at mennesker med komplekse og omfattende funksjonsnedsettelser har et særskilt behov for at ulike fagpersoner og deltjenester samhandler. Barn, voksne med funksjonsnedsettelser som gjør at de har vansker med å hevde egne interesser, samt de med kognitiv svikt, er avhengig av foreldrene eller andre talsmenn. Særlig utsatt er de som ikke kan tale sin egen sak, og heller ikke har andre til å gjøre det for seg. I dette perspektivet er god samhandling et vesentlig element når det gjelder å bidra til sosial likhet.
Dette er i tråd med prinsippene for den norske velferdsmodellen hvor universalitet (dvs. retten til tjenester og ytelser til alle), offentlig styring og arbeid for alle legges til grunn for arbeidet.
Å satse på hjelpemidler vil gi samfunnsøkonomiske verdier ved at brukere kan være aktiv i arbeid og dagligliv så lenge som mulig. Retten til å kunne leve et likeverdig liv, med tilgang på velferdsgoder som for eksempel bolig- og fritidstilbud, arbeid og utdanning gjelder i like stor grad for personer med funksjonsnedsettelser, som for funksjonsfriske i samfunnet.
Overordnede mål
Mennesker med funksjonsnedsettelser skal ha muligheter til personlig utvikling, deltakelse og livsutfoldelse på linje med andre samfunnsborgere. Jf. St.meld. nr. 40 (2001 – 2002) Nedbygging av funksjonshemmende barrierer.
Utvalget legger, med utgangspunkt i regjeringens politikk, til grunn at målene for hjelpemiddelområdet vil være knyttet til å utforme rammebetingelser som sikrer mennesker med funksjonsnedsettelser muligheter til personlig vekst og utvikling og samfunnsmessig deltakelse. Utvalget slutter seg til målene slik de er formulert St.meld. nr. 40 (2001 – 2002):
Brukeren skal få rett løsning til rett tid
Brukeren skal bli møtt av fagfolk med tilfredsstillende kompetanse, og få det samme tilbudet uavhengig av bosted
Kommunen skal ha hovedansvaret for, og være den viktigste koordinerende aktør i hjelpemiddelformidlingen. Kommunen skal få bistand fra hjelpemiddelsentralene på områder der de ikke har tilstrekkelig kompetanse
Hjelpemiddelsystemet har en sektorovergripende funksjon og understøtter sentrale politiske mål innen ulike sektorer:
Arbeid: Inkludering, tilrettelegging, aktivisering, selvforsørgelse, egenverd
Helse, pleie og omsorg: Verdighet, integritet, selvhjelp, egenomsorg, forebygging og kommunalt helhetsansvar
Bolig/transport: Dagligliv, familieliv: mobilitet, egenomsorg, selvhjelp
Skole/utdanning/barnehage og fritid: Kompetanse, kvalifisering, inkludering, deltakelse og aktivitet