5 Brukerne av hjelpemidler; hva mottar de og hvilke ordninger fanger opp deres behov

Dette kapittelet beskriver brukerne av hjelpemidler; hvordan brukernes behov avklares og hva de mottar. Videre beskrives hvilke innrettinger og ordninger som er på plass for å fange opp brukernes behov. Informasjonen bygger på data fra registreringssystemer som benyttes på hjelpemiddelsentralene – koblet opp mot andre data i Arbeids- og velferdsetaten. Med bakgrunn i mandatet har utvalget valgt å legge hovedvekten på statistikk som belyser forhold i tilknytning til brukerne av hjelpemidler, og har lagt mindre vekt på å belyse levekårene.

5.1 Brukere av hjelpemidler

Forhold som kan ha betydning for hvilke deler av hjelpeapparatet bruker og pårørende må samhandle med når det gjelder behov for hjelpemidler og tilrettelegging, er type og grad av funksjonsnedsettelse. Kompetanse i forhold til fysiske og motoriske vansker, syn eller hørselsvansker, kognitive vansker, språk og kommunikasjonsproblemer eller sammensatte vansker, vil befinne seg i ulike deler av hjelpeapparatet. Hvorvidt skaden/sykdommen er medfødt eller ervervet, grad av funksjonsnedsettelse og prognose, og hyppighet kontra sjeldenhet har betydning for hvilke institusjoner og miljøer som innehar kompetanse og som kan gi faglig bistand.

Fysiske og motoriske vansker

Fysiske og motoriske vansker kan skyldes skader i nervesystemet, skjelett, ledd og muskulatur. Eksempler på nevrologiske lidelser er skader i ryggmargen med fullstendig eller delvis lammelse av ben og/eller armer, enten pga brudd etter ulykker eller medfødte sykdommer som ryggmargsbrokk. Barn med cerebral parese kan få delvis eller fullstendige lammelser i en eller begge kroppshalvdeler og ufrivillige bevegelser, samt lammelser som gir talevansker. Hjerneslag og hjerneblødning kan gi halvsidige lammelser. Personer med slike skader, vil ikke i utgangspunktet få nye funksjonsproblemer, da skaden i seg selv ikke utvikler seg. Det vil imidlertid kunne oppstå endringer i funksjonsnivå på grunn av slitasje og feilstillinger. Andre nevrologiske lidelser er progredierende og gir gradvis lammelser og koordinasjonsproblemer noe som vil kreve fremtidig planlegging av hjelpemidler og tilrettelegging ved endring av funksjon.

Reumatoid arthritt er en sykdom som blant annet gir smerter og feilstillinger i kroppens ledd. Ortopediske lidelser kan være sykdommer i selve skjelettet, eller manglende deler av armer eller ben, som for eksempel ved dysmeli eller amputasjoner.

Hjelpemidler og tilrettelegging er ofte en nødvendig del av hverdagen for personer med fysiske og motoriske vansker.

Synsproblemer

Når det gjelder hjelpemidler og tilrettelegging er det synshemming på grunnlag av medisinske årsaker som er aktuelt. (Brytningsfeil, som er vanlig i befolkningen, kompenseres vanligvis gjennom bruk av briller.) Medisinske årsaker kan være medfødte misdannelser, sykdom eller skade på synssansen og vil som oftest ikke kunne avhjelpes fullt ut med briller. Som regel vil synshemmingen være av varig karakter og noen ganger også progredierende.

Om lag 1 – 2 prosent av Norges befolkning har så redusert syn at det skaper betydelige problemer i hverdagen. En stor andel personer med synsnedsettelse er eldre over 70 år som har fått en øyesykdom. Skader på sentralnervene til øye, gir også synsproblemer av ulikt slag og grad.

IKT-baserte hjelpemidler blir stadig viktigere i utdanning, arbeid og fritid. Blinde og svaksynte arbeidstakere kan stå overfor spesielle utfordringer knyttet til datahjelpemidler. Personer som bruker forstørrelsesprogram og leselist vil møte kompatibilitetsproblemer i møte med teknologi som er utviklet uten å ta hensyn til synshemmedes behov. En undersøkelse foretatt ved Norsk regnesentral på oppdrag fra Deltasenteret og Fornyings- og administrasjonsdepartementet, viser at mange svaksynte og blinde er avanserte IKT brukere, og at deres funksjonsnedsettelse ikke er til hinder for å ta teknologien i bruk i jobb, skole og i hverdagen ellers 1.

Hørselsproblemer

14 – 15 prosent av befolkningen har hørselsproblemer i større eller mindre grad. Årsaker kan være støyskader, ulike sykdommer med øresus, forvrengning av lyd og nedsatt hørsel, samt medfødte skader eller svekkelse i det indre øret eller hørselsbanene på grunn av alder. Den største gruppen er eldre personer som får en aldersrelatert hørselshemming.

Et hørselsproblem innebærer også et kommunikasjonsproblem. Barn som er født døve eller sterkt tunghørte vil derfor nyttiggjøre seg alternativ kommunikasjon i form av tegnspråk som sitt første språk, eller tegn for å støtte tale. Dermed blir det også behov for tegnspråktolk. Personer som har blitt døve eller sterkt tunghørte etter at de har oppnådd tale og skriveferdigheter, vil kunne nyttiggjøre seg skrivetolking.

En stor andel døve barn får i dag operert inn et Cochlea Implantat. Dette erstatter ikke hørselen fullt ut, og tilvenning er nødvendig.

Høreapparater formidles av spesialisthelsetjenesten eller private øre, nese, hals spesialister. Dette foregår som regel før man har vurdert aktuelle hørselshjelpemidler som kan komme i tillegg (teleslynger, varslingssystemer etc.)

Mange brukere opplever utfordringer knyttet til teknologiske løsninger og lydmiljø i rom med dårlige lydforhold (for eksempel lang etterklangstid) hvor behovet for hjelpemidler er større og nytten av dem dårligere. Lydmiljøet i omgivelsene er viktig for å kunne nyttiggjøre seg høreapparat og andre hjelpemidler, for eksempel har materialvalg i tak, vegger, gulv og innredning betydning for hvor mye lyd som reflekteres eller om lyden absorberes.

Kognitive vansker

Problemer knyttet til hukommelse, oppmerksomhet og orientering kan ha sin årsak i hjerneskader. Slike vansker kan forekomme for eksempel etter hjerneslag eller etter operasjoner der det har vært nødvendig med inngrep i hjernen. Kognitive problemer følger ved demenstilstander, og kan også forekomme ved psykiske lidelser. Eksempler på aktuelle hjelpemidler er kalendere som viser tid på døgnet, eller hukommelseshjelpemidler som gir signal når det er tid for å ta medisiner. Hjelpemidler for kognitive problemer vil sjelden være en løsning i seg selv, men må ofte inngå i en kombinasjon med personhjelp. Det er ofte nødvendig med opplæring og oppfølging over tid for at man skal få nytte av hjelpemidler. Ulike kognitive vansker utgjør et bredt fagfelt hvor deler av spesialisthelsetjenesten innehar spesialkompetanse. Hjelpemidler og tilrettelegging ved kognitive vansker krever ofte samhandling med spesialisthelsetjenesten og behov for nevropsykologisk utredning.

Språk og kommunikasjonsvansker

Til forskjell fra talevansker som har sin årsak i lammelser av talemuskulaturen, innebærer språkvansker at selve språkforståelsen er problematisk. Begge deler kan gi kommunikasjonsvansker. Ved talevansker er det imidlertid enklere å kompensere for vanskene, dersom personen har motorikk til å skrive og benytte talehjelpemidler. Ved store motoriske vansker, kreves det imidlertid kompetanse om både avanserte teknologiske muligheter og ergonomi.

Hjelpemidler og tilrettelegging ved kommunikasjonsvansker kan vanskelig gjennomføres uten samhandling mellom spesialpedagogisk støttesystem, hjelpemiddelsentralen og spesialisthelsetjenesten. Hjelpeapparatet i kommunen vil ofte ha behov for kontinuerlig veiledning rundt den enkelte bruker, særlig når det gjelder barn i utvikling og under utdanning.

Barn med cerebral parese vil for eksempel kunne ha både språkvansker og talevansker, og det er ikke alltid mulig å vite hva barnet forstår når det ikke kan snakke og har store bevegelsesvansker. Noen barn får vist at de har god språkforståelse, dersom det lykkes å tilrettelegge for at de kan betjene en datamaskin. Barn med språkvansker vil kunne ha mulighet til å utvikle et alternativt språk med bruk av andre symboler. Hjelpemidler for talevansker vil også kunne benyttes med ulike symbolspråk. Dersom det i tillegg er store bevegelsesvansker hos barnet, vil det kreve tilrettelegging både ergonomisk og pedagogisk. Disse utprøvings-, opplærings- og tilretteleggingsprosessene er kompetansekrevende når det gjelder både pedagogikk, teknologi og ergonomi.

5.1.1 Om datagrunnlaget

Informasjon om brukerne og hjelpemidler som lånes ut fra hjelpemiddelsentralene registreres i tre forskjellige registre. Det er et saksregister og et system for regnskapsopplysninger med egne konti for de ulike hjelpemiddelgruppene. I tillegg har hjelpemiddelsentralene et utlånsregister for de hjelpemidlene som de til enhver tid låner ut. Når det gjelder saksregisteretog regnskapsregistereter dette felles system med andre saksområder i Arbeids- og velferdsetaten. Utlånsregisteret er hjelpemiddelsentralenes viktigste verktøy for å ha god oversikt over det totale utlånet av hjelpemidler.

Saksregisteret registrerer alle saker der det fattes formelle vedtak på hjelpemidler. Det kan her følges med på søknader, restanser, saksbehandlingstid, innvilgelse og avslag. Videre antall anker og klager som kommer inn og behandles.

I regnskapsregisteret registreres alle utbetalinger til kjøp av hjelpemidler. I tillegg registreres utbetalinger til brukere i form av lån og tilskudd, for eksempel føres rente- og avdragsfrie lån og tilskudd til tilpasninger på arbeidsplasser i regnskapsregisteret. Kontiene i regnskapsregisteret er gruppert etter samme prinsipper som det internasjonale klassifiseringssystemet i hjelpemiddelsentralenes utlånsregister.

Alle hjelpemidler som hjelpemiddelsentralene låner ut, registreres i hjelpemiddelsentralenes utlånsregister. Hjelpemidlene registreres på den bruker som låner hjelpemidlene. Utlånsregisteret gir sentralene oversikt over hjelpemidlenes historikk, service, reparasjon og gjenbruk m.m.

Utlånsregisteret er bygget opp etter det internasjonale standarden ISO 9999: 2007. Dette klassifiseringssystemet sorterer hjelpemidler i forskjellige kategorier på tre ulike nivåer. I tillegg har de enkelte produkttypene fått egne hjelpemiddelnummer og på noen områder, for eksempel elektriske rullestoler, egne serienummer som er unikt for hvert enkelt produkt (individstyrt).

Den internasjonale klassifiseringsstandarden kategoriserer ikke hjelpemidler i henhold til arenaer som for eksempel hjem, skole eller arbeid. Derfor registreres heller ikke arena i sentralenes utlånsregister. I 2007 ble det allikevel lagt inn en ekstra mulighet for å kunne registrere hjelpemidler som lånes ut til bruk på arbeidsplass for å få frem mer statistikk på dette området. Mange bevegelseshjelpemidler, synstekniske og hørselshjelpemidler mv. som brukes på arbeidsplass, brukes også på andre arenaer. Disse hjelpemidlene kan det være mer riktig å registrere i henhold til klassifiseringssystemet som syn, hørsel eller bevegelseshjelpemiddel og ikke som arbeidsplasshjelpemidler. Det antas derfor at andelen hjelpemidler i bruk på arbeidsplassen er større enn det som statistikken viser. Det er utarbeidet logistikkrutiner og felles registreringsinstruks for hjelpemiddelsentralene i utlånsregisteret. Formålet er blant annet å sikre gode styringsdata og rapporter slik at sentralene får god oversikt over egen virksomhet. Det er ingen av disse registrene som registrerer sensitiv informasjon som for eksempel brukernes diagnose.

Hjelpemiddelsentralenes utlånsregister er utgangspunktet for analysene i utredningen. Brukerdata fra utlånsregisteret er i tillegg koblet med annen data i etaten for å gi ny informasjon om brukerne om for eksempel inntekt, levekår mv.

5.1.2 Hva sier statistikken om brukerne?

Brukere som pr. 1. januar 2009 har hjelpemidler på lån gjennom hjelpemiddelsentralene danner grunnlaget for analysene i forbindelse med utredningen. Det inkluderer ikke brukere som har fått utbetalt tilskudd til for eksempel datamaskin eller lån og tilskudd for tilrettelegging av arbeidsplass. Utbetalinger registreres i regnskapsregisteret. En del brukere som får utbetalt tilskudd eller lån vil sannsynligvis også være registrert med utlån av andre hjelpemidler, men ikke alle. Hjelpemiddelsentralenes utlånsregister omfatter heller ikke brukere av høreapparater, ortopediske hjelpemidler og seksualtekniske hjelpemidler m.m.

Samlet sett, har 386 248 personer eller åtte prosent av befolkningen ett eller flere hjelpemidler utlånt fra hjelpemiddelsentralene. Den største andelen er i de eldre aldersgruppene, og en mer beskjeden andel i de yngre aldersgruppene.

Når det gjelder kjønn er det betydelig flere gutter/yngre menn enn jenter/yngre kvinner i aldersgruppene under 25 år. Midtlyngeutvalget 2 viser også til at 69 prosent av elevene med behov for spesiell tilrettelegging i grunnskolene er gutter/yngre menn.

Andelen kvinner er langt høyere enn for menn i aldersgruppene over 40 år. Forskjellen er spesielt stor for gruppen 80 år og oppover.

Tabellen viser gjennomsnittlig utlånsverdi pr. bruker fordelt på kjønn og alder. Utgangspunktet er verdien på utlånte hjelpemidler pr. 1. januar 2009.

Figur 5.2 viser at gjennomsnittlig utlånsverdi er høyest for de to yngste aldersgruppene, henholdsvis om lag 27 500 og 29 500 kr. Utlånsverdien er lavest for de to eldste aldersgruppene, henholdsvis om lag 11 600 og 8 500 kr. Det sier noe om at de yngre aldersgruppene har et mer omfattende hjelpemiddelbehov enn de eldre aldersgruppene. Forskjellen mellom de to eldste og de resterende aldersgruppene ville vært enda større om utbetaling av tilskudd til datautstyr samt tilskudd og rente- og avdragsfrie lån for tilrettelegging av arbeidsplassen hadde vært inkludert i beregningene.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet

Hjelpemiddelsentralenes rådgivningstjeneste er i stor grad innrettet i forhold til aldersgruppene barn, unge og voksne med de mest komplekse behovene. Hjelpemiddelsentralene har i underkant av 20.000 brukerkonsultasjoner 3 i året. Brukerkonsultasjonene skjer enten i sentralens utprøvingslokaler eller der hjelpemidlene skal brukes, i hjemmet, i barnehagen, på skolen eller på arbeidsplassen. I brukerundersøkelsen 4 utført i 2008, oppgir ca. 30 prosent av de yngste brukerne (0 – 18 år) som er med i undersøkelsen at de har komplekse hjelpemidler. Andelen som har behov for kontakt med tre eller flere instanser (behov for komplementær kompetanse) er klart høyest hos den yngste aldersgruppen. Det er særlig brukere som angir at de har komplekse hjelpemidler som også har kontakt med tre eller flere instanser i formidlingsprosessen. Dette gir en indikasjon på at de yngre aldersgruppene har mer omfattende funksjonsnedsettelser og at det er behov for i større grad å innhente spesialkompetanse fra flere instanser i løpet av formidlingsprosessen. Mange unge oppgir også at de har behov for mer bistand i forhold til opplæring og oppfølging etter at de har mottatt hjelpemidlene. Gjennomsnittet i gruppen 18 – 66 år som selv definerer at de har komplekse hjelpemidler er på omlag 25 prosent. Til sammenligning er det i underkant av 13 prosent i de to eldste aldersgruppene som selv oppgir at hjelpemidlene de har er komplekse. I brukerundersøkelsen oppgir 52 prosent av respondentene at de har kontakt med en hjelpeinstans underveis i formidlingsprosessen og at denne andelen er klart høyest blant brukere over 67 år. Det er også de eldste aldersgruppene som er de største brukerne av bestillingsordningen jf. kapittel 12. Dette understøtter at de eldste aldersgruppene i større grad enn yngre aldersgrupper er i kontakt med helse- og omsorgstjenesten i kommunen ved behov for hjelpemidler.

Brukere av hjelpemidler med pensjonsgivende inntekt

Pensjonsgivende inntekt omfatter alle inntekter fra lønn og næringsvirksomhet, og noen stønader som sykepenger, rehabiliteringspenger og attføringspenger. En del av brukerne har helt eller delvis inntekter fra slike ytelser. Inntektsopplysningene er fra 2007. Siden det er brukerdata fra sentralenes utlånsregister som er koblet med inntektsopplysninger, inkluderes derfor ikke brukere som har fått utbetalt tilskudd og lån. Brukere som får utbetalt tilskudd og lån kan også være registrert med utlån av hjelpemidler, men ikke alle.

Antall brukere mellom 18 – 66 år er 142 946. Av disse er 96 322 registrert med pensjonsgivende inntekt i 2007. Den største andelen er lønnstakere.

Tabell 5.1 viser at antall brukere med pensjonsgivende inntekt er totalt på 100 492. Dette antallet inkluderer 4170 brukere som er 67 år og over.

Tabell 5.2 viser at inntektssituasjonen til hjelpemiddelbrukerne generelt ligger på et relativt lavt inntektsnivå. Av brukerne som har pensjonsgivende inntekt, har nesten 53 prosent lavere inntekt enn 200 000 kr. Bare 4,7 prosent har inntekter over 500 000 kr. Årsakene må være at mange har redusert stilling. En relativt stor andel har en viss inntekt i kombinasjon med uføretrygd. De som har sykepenger, rehabiliteringspenger, attføringspenger eller dagpenger vil her komme under lønnstakere.

Hvem som har en form for sysselsetting framgår derfor ikke direkte av denne tabellen. Dersom vi tar brukere med pensjonsgivende inntekt 5 og trekker fra de som har rehabiliterings- og attføringspenger, så reduseres antallet til noe under 84 800. Det betyr at i underkant av 60 prosent av hjelpemiddelbrukerne i alderen 18 – 66 år har en form for arbeids- eller næringsinntekt.

I rapporten fra SNF 6 framgår det at bruttoinntekten er lavere for brukere av hjelpemidler for alle aldersgrupper. Forskjellen er imidlertid størst for de yngre aldersgrupper, mens forskjellen blir vesentlig mindre fra 65 år og oppover. For aldersgruppene 17 – 34 og 35 – 59 utgjør bruttoinntekten for brukere omkring 66 prosent av inntekten for alle.

Når det gjelder bruttoformue varierer størrelsen for gruppen av brukere fra 57 prosent av størrelsen for alle aldersgruppene 35 til 64 år og til 83 prosent for aldersgruppene 75 år og eldre. Det er mindre forskjeller når det gjelder gjeld. Dette betyr at nettoformuen for brukere av hjelpemidler er en del lavere enn for alle personer i samme aldersgruppe. Rapporten viser til at forskjellene i inntektsnivå og inntektssammensetning kan tolkes som en avspeiling av ulik grad av integrering i arbeidsmarkedet. De som er brukere av hjelpemidler i de yngre aldersgrupper er mindre integrert og får derfor lavere lønn fra arbeid og næringsvirksomhet.

Funnene til SNF understøttes av en levekårsundersøkelse fra statistisk sentralbyrå (SSB) 7.Utvalget i denne undersøkelsen ble avgrenset til yrkesaktiv alder for å minimalisere andelen personer med aldersrelaterte sykdommer og funksjonsnedsettelser. Gruppen personer med funksjonsnedsettelse hadde en bred avgrensning slik at rundt en av fire i den voksne befolkningen ble inkludert. Gruppen var personer med opplevd varig eller stadig tilbakevendende plager, eller med aktivitetsbegrensninger som i stor eller noen grad hadde innvirkning i hverdagen, eller som var mottakere av grunn- eller hjelpestønad, uførepensjon eller tidsbegrenset utførestønad. Analysen viser at i det store og hele kommer de dårligere ut på en rekke sentrale levekårsområder, for eksempel kommer dette til uttrykk i bruk og vansker med kollektivtransport. De tydeligste levekårsforskjellene er innenfor områdene utdanning og arbeid. Effekten av utdanning er sterkere for yrkesdeltagelse for personer med funksjonsnedsettelse enn for de uten funksjonsnedsettelser. Undersøkelsen viser en yrkesandel på 42 prosent mot 84 prosent for personer uten funksjonsnedsettelser. Når personer med funksjonsnedsettelser ikke er i arbeid blir hovedinntektskilden deres trygd. Noe som gir en indikasjon på at mange personer med funksjonsnedsettelser vil ha en annen økonomi gjennom et helt liv enn de som har vært i arbeid og senere får alderspensjon. Levekårsproblematikken for personer med funksjonsnedsettelse bør være et inntak i arbeidet med videre politikkutforming også på velferdsområdet tilrettelegging og hjelpemiddelformidling.

Figur 5.3 viser inntekts- og stønadssituasjon for brukere av hjelpemidler i alderen 18 – 66 år (142 946 personer) som har pensjonsgivende inntekt eller andre faste ytelser. Om lag 39 prosent har ikke noen form for trygdeytelser. Mange har ulike kombinasjoner av inntektskilder. Tabellen viser at av de som har ytelser, er det flest personer med varig uførepensjon. En relativt stor andel brukere har en viss inntekt i kombinasjon med uføretrygd.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet

Alderspensjonister, inntekt og formue

Mange eldre brukere får hjelpemidler først som pensjonister, som følge av plager som oppstår i høy alder, gjerne som følge av en naturlig aldringsprosess. For de eldre aldersgruppene blir gruppen av brukere av hjelpemidler en stadig større del av personene i hver aldersgruppe. Dette betyr at en vesentlig andel av brukerne i disse aldersgruppene ikke var brukere i sine yngre år, og at mange derfor har hatt «normale» arbeidsmarkedsforløp. Det har betydning for opptjening av pensjonspoeng og oppbygging av formue. For de eldste aldersgruppene vil det derfor være mindre forskjeller i inntektsnivå og inntektssammensetning enn tilfellet er for yngre aldersgrupper. Det vil likevel være pensjonister som har hatt funksjonsnedsettelse over lengre tid, og som ikke har hatt like høye inntekter som gjennomsnittet. SNF 8finner at bruttoinntektene er lavere for brukere av hjelpemidler i alle aldersgrupper, men at forskjellen er vesentlig mindre fra 65 år og oppover.

5.1.3 Oppsummering

Antall brukere som pr 1. januar 2009 har hjelpemidler på utlån gjennom hjelpemiddelsentralene er 386 248 personer. Ca. 53 prosent er 67 år og eldre. Eldre brukerne har et generelt enklere tilretteleggingsbehov og en langt lavere gjennomsnittlig utlånsverdi på hjelpemidler enn yngre brukere. Eldre brukere har generelt behov for bistand fra færre hjelpeinstanser, fortrinnsvis fra kommunale helse- og omsorgstjenester. Brukere i de yngste aldersgruppene (0 – 25 år) har høyest gjennomsnittlig utlånsverdi på hjelpemidler. Det er de som i brukerundersøkelser selv angir at de har størst andel av komplekse hjelpemidler og størst behov for bistand fra tre eller flere instanser i formidlingsprosessen. Gruppen 26 – 66 år har også en langt høyere gjennomsnittlig utlånsverdi på hjelpemidler enn eldre brukere. I brukerundersøkelsen er det om lag 25 prosent av denne brukergruppen som selv mener at de har komplekse hjelpemidler.

I underkant av 60 prosent av brukerne i alderen 18 – 66 år har en form for arbeids- eller næringsinntekt. Statistikken viser at inntektssituasjonen blant hjelpemiddelbrukerne viser et relativt lavt inntektsnivå. Av brukerne som har pensjonsgivende inntekt, har nesten 53 prosent lavere inntekt enn 200 000 kr. Bare 4,7 prosent har inntekter over 500 000 kr. De yngre aldersgruppene ser ut til å være overrepresentert i bruk av uføretrygd, rehabiliteringspenger mv., og har gjennomgående lavere inntekter enn gjennomsnittet i befolkningen. Når det gjelder gruppen 67 år og over, jevner inntekts- og formuesnivået seg noe ut. Flere har hatt et ordinært «arbeidsmarkedsforløp»og hjelpemiddelbehovet har først oppstått etter at de har blitt pensjonister.

5.2 Fra behov til løsning

Når behov for hjelpemidler eller annen tilrettelegging oppstår, er gjerne kommunens helse- og sosialtjeneste eller skolen det første kontaktstedet for bruker og pårørende. Det vil da vanligvis være en ergoterapeut, fysioterapeut, sykepleier, PP-tjeneste eller lege som bistår med å kartlegge behov og utforme eventuelle søknader om hjelpemidler. Man kan søke om både spesifikke hjelpemidler eller annen form for tilrettelegging. I sistnevnte tilfelle vil hjelpemiddelsentralens ansatte bistå i å finne frem til hvilken løsning som kan være aktuell. Et hjelpemiddel er ikke et mål i seg selv og er ofte ikke det eneste tiltaket som kan løse praktiske problemer. Den beste løsningen er ofte en kombinasjon av flere tiltak. Endringer i omgivelsene eller omlegging av arbeidsmetoder kan for eksempel være nødvendig for å få nytte av hjelpemidlene. At brukeren er motivert er en forutsetning for at hjelpemidlet skal fungere tilfredsstillende. Hjelpemidler har en funksjon i den grad de løser problemer som er viktige for brukeren å få løst.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet

En vellykket formidlingsprosess tar utgangspunkt i brukerens situasjon og opplevde behov. Enkelte ganger vil brukeren selv allerede ha avklart sitt behov og funnet en egnet løsning. Løsningen krever ingen ytterligere individuell tilpasning, og det å benytte løsningen krever heller ingen spesiell opplæring. Andre ganger vil det være behov for grundige analyser av behov, mange alternative løsninger som bør prøves ut, spesialtilpasning, opplæring samt oppfølging over tid. Ved komplekse eller sammensatte behov kan bruker trenge bistand fra flere instanser med ulik type kompetanse. Det kan være behov for spesialløsninger, der det er nødvendig å involvere ulike kompetansemiljøer som spesialisthelsetjenesten og spesialpedagogisk støttesystem i tillegg til hjelpemiddelsentralen. Hjelpemiddelleverandører er også en aktuell samarbeidspartner i slike prosesser. Formidlingsprosessen tydeliggjør avhengighetsforholdet mellom kommunen og hjelpemiddelsentralen, er det lang ventetid i kommunen for å få utredet behovet blir det en del av tiden det tar for bruker å få hjelpemiddelet. Stopper prosessen opp i ett av disse trinnene forlenges prosessen for bruker.

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet

Barn og unge med funksjonsnedsettelse vil gjennom hele oppveksten og ulike faser i livet få nye hjelpemiddelbehov. Mange aktører kan være involvert i formidlingsprosessen avhengig av på hvilken arena hjelpemidlene skal brukes, type og grad av funksjonsnedsettelse og kompleksitet i løsningen. Kunnskap om barnas forutsetninger og utviklingsmuligheter, miljøet og sammenhengen hjelpemidlene skal inngå i, må ofte sees i sammenheng med kunnskap om selve hjelpemiddelløsningen for å oppnå god tilrettelegging.

Hos andre kan et hjelpemiddelbehov oppstå i forbindelse med en akutt sykdom eller skade. I den tidlige fasen må man vurdere hvilke tilretteleggingstiltak som må igangsettes raskt og hva som bør avventes inntil man vet hva som blir konsekvensen på lengre sikt. I den påfølgende rehabiliteringsprosessen kan det være omfattende tilretteleggingsbehov på flere arenaer. Når tilstanden har stabilisert seg, kan det videre hjelpemiddelbehovet i større grad dreie seg om fornyelser når hjelpemidlene slites ut eller at det etter hvert kan oppstå endrede behov.

I brukerundersøkelsen fra 2008 9 ble hjelpemiddelbrukerne spurt om å peke ut hva som er viktigst når de søker om hjelpemidler. Her pekte intervjuobjektene ut tilgjengelighet til hjelpeapparatet og fagfolkene, rask utlevering av hjelpemidler og rask behandling av søknad som de tre viktigste. I undersøkelsen fra TNS Gallup ble brukerne spurt om hva som er viktigst for dem i formidlingsprosessen. Brukere eldre enn 15 år vektlegger tilgjengeligheten til hjelpeapparatet og fagfolkene som viktigst. Yngre brukere vektlegger fagfolkenes kunnskaper, rask søknads- og utleveringstid og brukermedvirkning som viktigst. 10

Kilde: Arbeids- og velferdsdirektoratet

5.3 Brukermedvirkning

Brukernes egne erfaringer og løsningsforslag skal trekkes inn, slik det blant annet er understreket i NOU 2004:13 En ny arbeidsforvaltning. Verdier som likeverd, personlig integritet og selvbestemmelse er grunnleggende for brukermedvirkning. Individets rett til medbestemmelse og medvirkning er sentral, hvilket innebærer at den enkelte bruker skal ha innflytelse når løsninger velges. I NOU 2001:22 Fra bruker til borger problematiseres blant annet at dette, avhengig av hva slags brukermedvirkning det er snakk om, flytter noe av styringen av innholdet i tjenesten, fra forvaltningen og politiske organer over til brukerne selv.

Brukermedvirkning er et sentralt begrep når det gjelder å klassifisere i hvilken grad og på hvilken måte forvaltningen fanger opp behov, tilbakemeldinger og vurderinger fra brukersiden. Denne tilbakemeldingssløyfen ivaretas hovedsaklig på to måter:

1. På systemnivå, hvor brukerorganisasjonene, brukerrepresentanter og undersøkelser både blant brukere og pårørende skal være en viktig del av det offentliges grunnlag for utvikling og kvalitetsforbedring.

2. På individnivå, hvor tiltakene i størst mulig grad skal tilpasses den enkelte og den enkelte skal delta og ha innflytelse på sin egen situasjon og valg av løsninger.

Samfunnsutviklingen har gått i retning av befolkningen som brukere av offentlige tjenester. Lovverket har endret seg i takt med dette. Forvaltningen har fått pålagt et ansvar både på individ- og systemnivå og tar i større grad hensyn til brukeres og pårørendes synspunkter. Dette skyldes ikke minst det økte utdannings- og velstandsnivået som har gitt de fleste økte kunnskaper og forutsetninger til å vurdere kvaliteten på tjenestene. Samtidig har Norge blitt mer multikulturelt, og informasjon om gode velferdsordninger og muligheten for å få hjelpemidler må legges bedre tilrette for språklige minoritetsgrupper. Brukermedvirkning er regulert både i generell og sektorovergripende lovgivning som for eksempel forvaltningsloven.

Å legge til rette for brukermedvirkning og brukerinnflytelse er en gjensidig prosess som krever deltakelse og forpliktelse, ikke bare fra forvaltningen og tjenesteyter, men det påligger også et ansvar for brukersiden til å medvirke for å finne gode løsninger.

5.3.1 Brukermedvirkning på systemnivå

Arbeids- og velferdsetaten

I lovverket som regulerer velferdsområdet er det tatt inn bestemmelser som regulerer brukermedvirkning. I tillegg til at representanter for brukere ifølge arbeids- og velferdsforvaltningslovens § 6 skal ha mulighet til å uttale seg om planlegging, gjennomføring og evaluering av etatens tjenester, skal arbeids- og velferdsforvaltningen, iht. § 15 i samme lov, sørge for at enhver som henvender seg til NAV-kontoret har rett til informasjon om arbeids- og velferdsforvaltningens tjenester og ytelser. NAV-kontoret skal tidligst mulig avklare brukerens helhetlige behov. Tjenestetilbudet skal så langt som mulig utformes i samarbeid med brukeren. Den som har behov for langvarige og koordinerte tjenester har rett til å få utarbeidet individuell plan. Planen skal utformes i samarbeid med brukeren. NAV-kontoret skal samarbeide med andre tjenesteytere om planen for å bidra til et helhetlig tilbud for den det gjelder. 11 Departementet kan gi forskrift med nærmere bestemmelser om hvem retten til individuell plan gjelder for og om planens innhold.

Brukerutvalg på hjelpemiddelområdet

På systemnivå er det opprettet samarbeidsfora mellom Arbeids- og velferdsforvaltningen og brukerrepresentanter på hhv. direktoratsnivå, fylkesnivå og lokalt nivå. Formålet er blant annet å få innspill og tilbakemeldinger fra brukersiden når det gjelder tjenestetilbud og service i Arbeids- og velferdsetaten.

For hjelpemiddelområdet er det opprettet et eget sentralt brukerutvalg knyttet til den nasjonale styringslinjen for NAV Hjelpemidler og tilrettelegging. Brukerutvalget møtes seks ganger i året og skal ha mulighet til å uttale seg i forbindelse med planlegging, gjennomføring og evaluering av tjenesteområdene som NAV Hjelpemidler og tilrettelegging har ansvar for. I tillegg kan brukerrepresentantene velge å delta mer direkte i større prosjekter og utviklingsarbeider. Videre har hver hjelpemiddelsentral egne lokale brukerutvalg. Noen sentraler har valgt å ha felles brukerutvalg med NAV Fylke. Hensikten er å kvalitetssikre og utvikle tilbudet til brukerne gjennom brukermedvirkning på systemnivå.

Brukerforum i tilknytning til offentlige anskaffelser

Arbeids- og velferdsetaten har opprettet egne referansegrupper innenfor hver av de hjelpemiddelgruppene det inngås sentrale rammeavtaler på. Referansegruppene består av fagpersoner fra hjelpemiddelsentralene og i noen tilfeller også fra andre eksterne fagmiljøer, samt brukerrepresentanter oppnevnt av brukerorganisasjonene. Brukerrepresentantene er fortrinnsvis oppnevnt fra FFO og SAFO. Det avholdes møte i referansegruppen før konkurranseinvitasjon utlyses der kravspesifikasjonen for den enkelte hjelpemiddelgruppe gjennomgås. Referansegruppen deltar også på selve produktevalueringen av de tilbudte hjelpemidlene. Referansegruppene skal sikre at alle nødvendige faglige hensyn blir ivaretatt i anskaffelsesprosessene. De skal også ha innsyn i at prosessene foregår forskriftsmessig. Anskaffelsesprosessen slik den praktiseres i dag, med å definere brukerbehov, utarbeide detaljerte kravspesifikasjoner og vekting av tildelingskriterier jf. kapittel 4, er blitt mer kompleks og stiller større krav til kompetanse hos representantene. Rollen som brukerrepresentant har dermed blitt mer utfordrende enn tidligere. Brukerorganisasjonene er skeptiske til anbudskonkurranser på hjelpemiddelområdet da de er bekymret for at det kan begrense deres valg.

Brukerundersøkelser

Systematiske brukerundersøkelser brukes til å måle enkeltbrukeres og brukergruppers tilfredshet og/eller misnøye med ulike velferdstjenester. Slike undersøkelser er en av flere indikatorer på graden av brukermedvirkning:

Det har vært gjennomført brukerundersøkelser blant hjelpemiddelsentralenes kommunale samarbeidspartnere både i 2005, 2006, 2008 og 2009. Først i utvalgte fylker, men fra 2008 ble førstelinjen i alle fylker omfattet av undersøkelsen. Bildet viser variasjon mellom fylkene. Alt i alt er tilfredsheten med hjelpemiddelsentralen høy. Undersøkelsen i 2008 viste at syv av ti var svært eller ganske fornøyd, mens en liten andel var misfornøyd. Misnøyen gjelder først og fremst saksbehandlingstid, og i enkelte fylker er også leveringstid et forbedringsområde. 12

Det ble gjennomført en større brukerundersøkelse om fornøydhet med formidlingssystemet blant ca. 6000 hjelpemiddelbrukere (svarprosent 35,2 prosent) som hadde fått sine hjelpemidler i perioden fra 1. oktober til 30. november 2007. Undersøkelsen viste at det er flere forhold som påvirker brukernes tilfredshet, blant annet alder, type hjelpemiddel og nytte av løsningen. Totalbildet viste at 82 prosent var fornøyd med hjelpemiddelformidlingen, mens 6 prosent var misfornøyd. Hovedtendensen var at fornøydheten var høyest for de eldste, mens for aldersgruppen under 20 år var fornøydheten signifikant lavere. De som hadde en fast kontaktperson var signifikant mer fornøyd med hjelpemiddelformidlingen, mens det ble funnet lavere tilfredshet blant dem som karakteriserte hjelpemiddelet som komplisert 13.

NAVs personbrukerundersøkelse fra 2008, som dekket hele NAVs tjenestespekter (uten sosialtjenesten og barnebidrag), viste at 68 prosent av brukerne var fornøyd med NAVs service totalt sett. Hjelpemiddelbrukerne var blant de som var mest fornøyd, 76 prosent. Spørsmålene var knyttet til NAVs bistand generelt og ikke spesifikt til hjelpemiddelformidlingen .

TNS Gallup har gjennomført en postal brukerundersøkelse blant 2212 (svarprosent 38,3) brukere i alle aldre, og som har fått ett eller flere hjelpemidler i løpet av august og september i 2009. Undersøkelsen er en oppfølging av en tilsvarende undersøkelse i 2008. Resultatene viser at brukerne har stor nytte av hjelpemidlene og at de er fornøyd med tjenestene som de har fått i forbindelse med formidlingen av hjelpemidlene. 3 av 4 brukere svarer at de i stor grad har nytte av hjelpemidlene (samme resultat som i 2008). Aldersgruppen 15 – 59 år skårer høyest på dette spørsmålet. Nesten 78 prosent svarer at de benytter hjelpemidlene daglig. Dette er en økning fra 2008. Andelen av brukere som benytter hjelpemidlene daglig er størst blant brukere over 81 år (83 prosent). 0,9 prosent oppgir at de aldri bruker det utleverte hjelpemidlet (som i 2008).

Brukerne er blitt bedt om å vurdere fornøydhet mht. tilgjengelighet til hjelpeapparatet, informasjon som er gitt, samhandlingen mellom fagfolkene, fagfolkenes kunnskap og evne til å bidra til gode løsninger, tiden som er gått fra brukeren søkte til hjelpemidlet er blitt utlevert, brukermedvirkning, opplæringen og oppfølgingen som er blitt gitt. Jevnt over svarer 4 av 5 at de er fornøyd med de ulike tjenestene, men fornøydhetsprosenten er høyere enn i 2008 på alle spørsmålene. I et «alt i alt, hvor fornøyd er du med hjelpemiddelformidlingen i denne saken» svarer 86 prosent at de er fornøyd (mot 82 prosent i 2008). 5,7 prosent svarer at de er misfornøyd (som i 2008). Et generelt trekk er at fornøydheten øker med alder.

Informasjon om hjelpemidler

Tilbakemeldinger gjennom brukerundersøkelser og brukerutvalg m.m. fremhever god informasjon som viktig. Hjelpemiddeldatabasen er Arbeids- og velferdsetatens nettsted for informasjon om produkter og leverandører på det norske hjelpemiddelmarkedet. I Hjelpemiddeldatabasen finnes det informasjon om tekniske spesifikasjoner, bilder, brosjyrer og bruksanvisninger for hjelpemidler som kan være til nytte for personer med nedsatt funksjonsevne. Opplysninger om hvem som leverer hva finnes også. Hjelpemiddeldatabasen viser alle typer produkter som kan være aktuelle som hjelpemidler, uavhengig av om anskaffelsen kan dekkes økonomisk av det offentlige eller om brukeren selv må dekke utgiftene. Registrering er avhengig av om leverandør sender inn nødvendige opplysninger. Hjelpemiddeldatabasen gir informasjon om produkter, men ikke hvordan man kommer frem til at et produkt kan være en god løsning, om rettigheter eller hvordan man evt. kan anskaffe seg utstyret. Det er derfor knyttet informasjon om aktuelle løsninger til eksempler og situasjoner på www.nav.no. Beskrivelser er utarbeidet i nært samarbeid med brukere, som gjennom sine historiefortellinger synliggjør muligheter som hjelpemidler og tilrettelegging kan gi. I 2005 utviklet regjeringen en strategiplan 14 for familier med barn som har nedsatt funksjonsevne. Planen ga blant annet føringer for satsning på nettbasert informasjon spesielt knyttet til barn og unge. En egen inngangsside med illustrasjoner av ulike miljøer, med oversikter og dybdeinformasjon om ulike typer løsninger, muligheter og rettigheter for funksjonshemmede barn og deres familier, ligger i dag under www.nav.no/hjelpemidler. Nettsiden ble utarbeidet i samarbeid med brukerrepresentanter og andre aktuelle fagmiljøer. Informasjonssidene viser mange muligheter for tilrettelegging av lek, læring og omgivelser, og omfatter hjelpemidler og utstyr som finnes i vanlig handel og spesialutstyr som dekkes gjennom folketrygden. Det er lagt vekt på å vise hvorledes hjelpemidler og tilrettelegging inngår i en sammenheng. Hensynet til at barn utvikler seg, at foreldre er eksperter, at barna må bli hørt og at hensynet til hele familiesituasjonen må med, er beskrevet som viktige forutsetninger.

5.3.2 Kommunale helse-, omsorgs- og sosialtjenester

Samhandlingsreformen vektlegger behovet for mer systematisk organisering av brukermedvirkning som ett av tre viktige fokusområder i kommunenes videre arbeid. Behovet for å understøtte brukernes evne til å mestre egen helse 15, fremheves som en av hovedkonklusjonene i reformarbeidet.

I Nasjonal strategi for habilitering og rehabilitering 2008 – 2011 16 er det overordnede målet å styrke habilitering og rehabilitering i helse- og omsorgstjenesten. Helsedirektoratet påpeker i rundskriv 17 viktigheten av at alle kommuner og regionale helseforetak har en koordinerende enhet for habiliterings- og rehabiliteringstjenesten. Denne enheten skal være et kontaktpunkt for samarbeid, og sørge for at tjenester til brukeren ses i sammenheng og at det er kontinuitet i tiltakene over tid, uavhengig av hvem som har ansvaret. Noen kommuner og helseforetak har opprettet slike koordinerende enheter som et virkemiddel til å sørge for at de forskjellige tjenesteytere samarbeider ved både planlegging, organisering og gjennomføring av tiltak. Tilgjengelighet er et viktig hensyn i det å ta brukerne på alvor. I et fragmentert og lite samordnet system vil tilgjengeligheten erfaringsmessig ikke være god nok. Slik plassering av ansvaret for koordineringen vil være et viktig bidrag til å øke brukernes tilgjengelighet til tjenestene.

Som vist tidligere er mange brukere som er avhengige av hjelpemidler i dagliglivet, også mottakere av helse- og omsorgstjenester. Individuell plan er et viktig verktøy for personer som har behov for langvarige og koordinerte tjenester. Individuell plan er hjemlet i flere lover. Planen skal bidra til at bruker får et helhetlig tilbud. Dersom det ikke blir utarbeidet en plan på tross av at brukeren har behov for det og ønsker det, kan brukeren klage på dette. Dersom bruker ikke samtykker til at det skal utarbeides en individuell plan, skal det ikke utarbeides en plan. Den individuelle planen gir ikke større rett til helse- og sosiale tjenester enn det som følger av andre lover

Samarbeidsforum og kommunale råd

I lov om råd for mennesker med nedsatt funksjonsevne 18 som trådte i kraft i 2007, skal kommunene og fylkeskommunene sørge for at mennesker med nedsatt funksjonsevne blir sikret åpen, bred og tilgjengelig medvirkning i arbeidet med saker som er særlig viktige for mennesker med funksjonsnedsettelse. Dette gjelder blant annet diskriminering på grunnlag av funksjonsnedsettelse og tjenester for mennesker med funksjonsnedsettelse. For dette formålet skal kommune og fylkeskommune ha råd eller annen representasjonsordning.

Noen kommuner har andre typer råd hvor de samarbeider med ulike brukergrupper, for eksempel personer med funksjonsnedsettelse som representerer organisasjoner.

Brukerundersøkelser

Kommunene gjennomfører også brukerundersøkelser blant sine innbyggere. Både om innbyggernes tilfredshet med de kommunale tjenestene og på mer generelt nivå. Blant annet er det i KOSTRA en variabel vedrørende brukerundersøkelser i pleie og omsorgstjenestene. Innenfor pleie- og omsorgstjenesten har 243 kommuner i løpet av de siste tre årene gjennomført brukerundersøkelser i institusjon. Tilsvarende hadde 247 kommuner gjennomført brukerundersøkelser i hjemmetjenesten.

5.3.3 Brukermedvirkning på individnivå

Formidlingsprosessen som redskap for brukermedvirkning

Kjernen i formidlingsprosessen av hjelpemidler er å løse brukerens praktiske problemer, hvor hjelpemidler inngår som en del av en plan med sikte på inkludering og fungering i arbeid, utdanning og dagligliv. Det kan være individuell plan, opplæringsplan, handlingsplan for yrkesrettet attføring. Gjennom formidlingsprosessen skal brukeren og fagfolkene sammen komme frem til best mulig løsning. En funksjonsnedsettelse medfører ofte praktiske problemer. Det er disse praktiske problemene som er utgangspunktet for formidlingsprosessen. En utredning av brukerens totalsituasjon og et klart definert mål for formidlingsprosessen er nødvendig.

Hjelpemidler inngår ofte som en del av en samlet «pakke» av bistand i form av tjenester, ytelser og hjelpemidler som skal bidra til at brukeren får et tilpasset tilbud. Hjelpemiddelbehovet er som oftest utredet i kommunene eller hos andre samarbeidspartnere med spesialkompetanse. Andelen saker der hjelpemiddelsentralen oppgir at de har hatt direkte brukerkontakt varierer. Det antas at hjelpemiddelsentralens kontakt med brukerne, dreier seg i all hovedsak om de komplekse sakene når det gjelder rådgivning. Når det gjelder hjelpemiddelsentralens tjeneste i forhold til service og reparasjon av hjelpemidler vil brukerkontaktene skje på et bredere grunnlag. I de øvrige sakene er det kommunene som står for brukerkontakten. 19

En god individuell plan vil kunne være et godt grunnlag for å sette hjelpemiddelbehovet inn i en helhet og kan, hvis bruker ønsker det, danne grunnlag for et rammevedtak på fremtidig hjelpemiddelbehov og forenkle søknadsprosessen. Individuell plan benyttes i ulik grad som verktøy i kommunene. En koordinatorfunksjon i kommunen for den enkelte eller familien, vil også kunne styrke oppfølgingen på hjelpemiddelområdet. Målet er at en større andel av brukerne benytter seg av mulig­heten til å bruke individuell plan som grunnlag til å få hjelpemidler. Flatøuvalget 20 og Midtlyngeutvalget 21 forslår at individuell plan også hjemles i barnehageloven og opplæringsloven.

Utprøving av hjelpemidler

Hjelpemidler kan prøves ut ved hjelpemiddelsentralene. Det er lokale variasjoner når det gjelder størrelse på lokaliteter og tilgang til hjelpemidler for utprøving. Eksempler på ulike typer utprøvingsmiljøer ved hjelpemiddelsentralene, er et virtuelt datatek ved NAV Hjelpemiddelsentral i Finnmark og etablering av et større utprøvingssenter i forbindelse med samorganisering av hjelpemiddelsentralene i Oslo og Akershus.

Hjelpemidler kan også lånes ut til utprøving hjemme hos bruker eller i det miljøet det skal brukes før søknad sendes. Utprøving av hjelpemidler kan også foregå som en del av behandlingstilbudet i spesialisthelsetjenesten eller innen det spesialpedagogiske støttesystemet. Det er inngått lokale avtaler, der aktuelle samarbeidende institusjoner har utprøvingsmiljøer av relevante hjelpemidler fra hjelpemiddelsentralen.

Brukerpassordningen

Brukerpassordningen ble innført som en del av et større brukermedvirkningsprosjekt på hjelpemiddelområdet i regi av Rikstrygdeverket. Ordningen er et virkemiddel for å øke brukerens innflytelse på valget av hjelpemiddel. Hensikten er å korte ned saksbehandlingstiden og gi brukere enklere tilgang til utprøving, utskifting og reparasjon. Brukerpass er en avtale mellom bruker og hjelpemiddelsentralen i fylket og erstatter vedtak for de områdene passet gjelder for. Passet gjelder derimot ikke ved bytte til nye grupper hjelpemidler. Både voksne hjelpemiddelbrukere og barn og ungdom med funksjonsnedsettelser og deres foreldre/foresatte kan være aktuelle brukere for ordningen. Ordningen ble etablert for å finne løsninger på brukernes kritikk av hjelpemiddelformidlingen. Intensjonen var å finne ordninger som kunne gi forenkling og styrke medvirkningen for erfarne brukere med god kompetanse om egne behov.Ordningen er evaluert av Sintef Helse i 2005 22 og av NTNU Samfunnsforskning AS i 2009 23. Hovedkonklusjonene i evalueringen fra 2009 er at majoriteten av brukerne mener at hjelpemiddelformidlingen fungerer bedre etter brukerpass. Mange opplever at ventetiden er kortere og at brukermedvirkningen har økt ved at de har større innflytelse på valg av hjelpemidler. Flere sier også at de har fått bedre oversikt. Mange har endret kontaktmønster ved å kontakte leverandør eller hjelpemiddelsentral direkte uten å gå gjennom førstelinjen, og blant disse mener et flertall at det fungerer bedre. Evalueringen viser likevel et potensial for forbedring og videreutvikling av ordningen.

Ordningen med fast kontaktperson for barn og unge

På samme måte som brukerpassordningen, ble ordningen med kontaktperson innført som et resultat av brukerkritikk. Ordningen med en fast kontaktperson på hjelpemiddelsentralen er viktig for barn og unge under 18 år med funksjonsnedsettelse og med omfattende hjelpemiddelbehov. Hensikten er at deres familier skal oppleve en enklere hverdag og kunne håndtere informasjonsflyt og kommunikasjon mellom barn/unge/foreldre/ foresatte, hjelpemiddelsentralen og førstelinjen. Ordningen er primært ment for brukere med et omfattende hjelpemiddelbehov som er avhengig av jevnlig tilpassing og utskifting av hjelpemidler, og av å ha et koordinert nettverk rundt seg. Målgruppen er i stor grad sammenfallende med ordningen der individuell plan erstatter enkeltsøknader.

En brukerundersøkelse fra 2008 24 viser at det er en sterk sammenheng mellom brukertilfredshet og det å ha en fast kontaktperson. Av de som oppga å ha en fast kontaktperson, var 75 prosent av kontaktpersonene kommunalt ansatt, i 25 prosent var kontaktpersonene ansatt i hjelpemiddelsentralen. Kontaktpersonordningen ved hjelpemiddelsentralen er et tilbud som foreldrene kan velge hvis de ønsker og finner det hensiktsmessig.

Reparasjon av hjelpemidler ved akutt behov

Reparasjon av hjelpemidler ved akutt behov er et tilbud for brukere som er helt avhengige av hjelpemidlene sine og som ikke vil kunne fungere i hverdagen dersom disse går i stykker. Rikstrygdeverket satte i gang en slik ordning i 1998 etter en prosess med brukerorganisasjonene. Ordningen var da basert på individuelle avtaler med brukerne som hadde hjelpemidler innenfor definerte grupper av hjelpemidler.

Etter påvirkning fra brukerorganisasjonene ble ordningen endret høsten 2004. Den nye ordningen gir alle brukere med utlånte hjelpemidler adgang til reparasjon ved akutt behov. Det er brukerens situasjon når hjelpemidlet går i stykker som er bestemmende for om vedkommende skal få hjelp etter ordningen. Brukerne med akutt behov for reparasjonshjelp skal henvende seg til hjelpemiddelsentralen i sitt fylke. Ordningen gjelder fra kl. 08.00 – 24.00 alle dager, inklusive helg og høytidsdager. Det er opprettet en vaktordning i forbindelse med ordningen. Vaktordningen har som mål å finne en løsning innen 24 timer. Brukere som er på besøk i et annet fylke enn sitt bostedsfylke, skal få den samme service som fylkets egne brukere.

Arbeids- og velferdsetatens arbeidsevnevurderinger som verktøy for brukermedvirkning

Alle som henvender seg til NAV-kontoret har rett til å få vurdert sitt bistandsbehov, og brukere med behov for mer omfattende vurdering, skal få en skriftlig vurdering av blant annet bistandsbehovet. Arbeidsevnen er et resultat av relasjonen mellom den enkeltes ressurser og begrensinger på den ene siden og omgivelsenes krav og forventninger på den andre siden. Arbeidsevnevurderingen er en behovsavklaring og skal være ressursrettet og mulighetsorientert. Arbeidsevnevurdering skal være et virkemiddel for å sikre brukermedvirkning og bidra til egeninnsikt i ressurser og hindringer, og derigjennom styrke mestring og kontroll over eget liv – m.a.o. en myndiggjørende prosess der bruker tar ansvar for egne valg. Arbeidsevnevurderinger skal også sikre en profesjonalitet i avklaringsarbeidet, og gi forvaltningen et faglig ståsted, kompetanse og et faglig grunnlag for blant annet systematisk skjønnsutøvelse. Viser til kapittel 11 og kapittel 14 for ytterligere beskrivelser.

5.3.4 Kommunale helse-, omsorgs- og sosialtjenester

Brukerstyrt personlig assistanse

Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) er en alternativ organisering av praktisk bistand og opplæring. Ideene bak BPA-ordningen kommer fra «independent-living»-bevegelsen i USA på 1960-tallet. Det var studenter med fysisk funksjonsnedsettelser som mente de selv hadde best kjennskap til sin egen situasjon, og som ønsket mer uavhengighet, selvbestemmelse og deltagelse i samfunnet.

BPA innebærer at tjenestemottakeren har egne, faste assistenter som vedkommende har arbeidslederansvaret for. Dette gir brukeren mulighet til å styre hvem som skal være assistent, hva assistansen kan gjøre, hvor og til hvilke tider hjelpen skal gis. Dette bidrar til bedre fleksibilitet og kvalitetssikring. Kommunen har fortsatt ansvaret for å vurdere den enkeltes behov for bistand og å fatte enkeltvedtak om hvor mye assistanse vedkommende trenger. Flere undersøkelser viser at flertallet av brukerne av ordningen er personer med fysisk funksjonsnedsettelse som er voksne mennesker i relativt ung alder. Målgruppen for ordningen er siden blitt utvidet til å omfatte også barn og personer med kognitive funksjonsnedsettelser 25. For disse er det andre som ivaretar arbeidslederansvaret for assistenten, for eksempel brukernes foreldre. Stortinget har bedt Regjeringen fremme lovforslag om rett til brukerstyrt personlig assistent. I St.prp. nr. 1 (2008 – 2009) vises det til at saken om rettighetsfesting av ordningen med BPA har vært på omfattende høring og at departementet har mottatt over 200 høringssvar. Det vises videre til at spørsmålet om rettighetsfesting av BPA må ses i sammenheng med det pågående arbeidet med å utrede eventuell harmonisering av den kommunale helse- og sosiallovgivningen jf. kapittel 11.

Individuell plan

For å styrke samhandlingen på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer ble ordningen med individuell plan 26 hjemlet i helselovgivingen og sosialtjenesteloven i 2005. Hensikten er at tjenestemottakeren skal få et helhetlig, koordinert og individuelt tilpasset tjenestetilbud, og sikre at det til en hver tid er en tjenesteyter som har hovedansvaret for oppfølgingen av tjenestemottakeren. Planen skal også være et verktøy for å styrke samhandlingen blant annet mellom de ulike aktørene som yter tjenester i en konkret sak. Flatøutvalget 27 og Midtlyngeutvalget 28 forslår at individuell plan også hjemles i barnehageloven og opplæringsloven.

Ombudsordninger

Ombudsordninger for eldre og funksjonshemmede er organ/virkemidler for å styrke retten til medvirkning på system- og individnivå. Pasientombudsordningen er blitt utvidet til også å omfatte de kommunale helse- og omsorgstjenestene.

5.3.5 Utvalgets vurderinger

Tilgjengelighet til hjelpemidler oppleves som særdeles viktig, da tilgangen til hjelpemidler og tilrette­legging er av avgjørende betydning for selvstendighet og deltagelse for brukere med funksjonsnedsettelser. Utvalget registrerer at det i de senere årene har vært igangsatt en rekke tiltak for å bedre tilgjengelighet og brukermedvirkning på hjelpemiddelområdet. Brukermedvirkning er et sentralt og viktig virkemiddel for å utvikle tjenestetilbudet og service tilpasset brukernes behov. Utvalget viser videre til den omfattende rollen kommunene har i formidlingsprosessen og at de i mange tilfeller er det viktigste kontaktpunktet for bruker og pårørende. Med dette utgangspunktet anbefaler utvalget at både Arbeidsvelferdsetaten og kommunene må se nærmere på hvordan brukernes erfaringer og løsningsforslag i større grad kan trekkes inn når det gjelder utvikling av tjenestetilbud og service i hjelpemiddelformidlingen.

Mange brukere med sammensatte behov og deres pårørende trenger langvarige og koordinerte tjenester fra flere etater over tid. Hjelpesystemet beskrives som fragmentert og med betydelige svakheter. Samhandlingsreformen 29 er arbeidet frem nettopp i erkjennelsen av at systemet har blitt for spesialisert og søyleorganisert, og en mangler virkemidler og tiltak for å få til godt samarbeid på tvers. Utvalget mener at faglige verktøy som individuell plan og koordinator er sentrale og viktige virkemidler for å sikre at tjenester og hjelpemidler som den enkelte bruker trenger, samordnes og ses i en helhet. Utvalget viser til kapittel 11 og kapittel 13 for en mer utførlig beskrivelse av problemstillinger, drøftinger og forslag på området.