9 Kompetanse

9.1 Innledning

Det følger av mandatet at utvalget skal ha et særlig fokus på om påtalemyndigheten har riktig kompetanse for å ivareta sitt samfunnsoppdrag, samt identifisere forbedringspotensial og foreslå løsninger for kompetanseutvikling.

På et overordnet nivå dreier dette seg om hvorvidt og i hvilken grad påtalemyndigheten som etat er en lærende organisasjon, med nødvendig innslag av dobbeltkretslæring.1 Viktigheten av at politiet er en lærende organisasjon er understreket i mange sammenhenger, men er sjelden fremholdt med spesiell adresse til påtalemyndigheten. En lærende organisasjon kan defineres som en organisasjon som utvikler, forvalter og tar i bruk sine kunnskapsressurser slik at virksomheten totalt sett blir i stand til å mestre daglige utfordringer, og etablere ny praksis når det er nødvendig. Dette er vanskelig å skulle beslutte eller regulere, men er samtidig nødvendig hvis organisasjonens mål er å utvikle slike ferdigheter.

Sentrale spørsmål er hvordan påtalemyndigheten som etat skal forholde seg til utvikling av kompetanse i egen etat, og om det bør iverksettes tiltak for å forbedre kompetansearbeidet.

9.2 Hvilken kompetanse bør en påtalejurist ha?

At en påtalejurist har «riktig kompetanse», innebærer i denne sammenheng at vedkommende besitter ferdigheter og kunnskaper som er nødvendige for en optimal utføring av de oppgaver som er lagt til stillingen. Kompetansen bør være relatert til arbeidsoppgavene, og være «god nok». Men hva som er nivået for god nok kompetanse, er vanskelig å beskrive med objektive kriterier. Det kan være at det i påtalemyndigheten er en oppfatning av at kompetansen er god nok, og det kan sikkert på mange måter være korrekt. Men opplevelsen av kompetansesituasjonen og kompetansebehovet er ikke nødvendigvis sammenfallende med hva det ideelt sett er behov for.

Påtalejurister har sin embetseksamen/mastergrad, men et godt arbeid som påtalejurist fordrer atskillig opplæring og utvikling, noe som må tilføres etter ansettelse, og da ikke bare som en grunnopplæring, men også videre i karriereløpet. En side ved dette er også om påtalemyndigheten rekrutterer godt nok, og om etaten makter å beholde dyktige ansatte.

Utredning I fra Sjøvold-utvalget inneholder en konkret gjennomgang av læringsbehovet for påtalejurister. Påtaleanalyseutvalget viser som utgangspunkt til denne utredningen.

9.3 Hvordan tilegnes kompetansen?

Påtaleanalyseutvalget vil i hovedsak konsentrere seg om den formelle opplæringen som tilbys. Det er imidlertid grunn til å understreke at kompetanseutvikling ikke bare skjer gjennom formaliserte kompetansetiltak.

For det første har den enkelte ansatte selvsagt et ansvar for egen læring. Men dette forutsetter at det rent praktisk gis rom for dette, i første rekke i form av tid. Hvis arbeidsoppgavene blir for omfattende og tidkrevende, blir rommet for egenlæring lite. Å fokusere for mye på dette egenansvaret kan også pulverisere det ansvaret for kompetanseutvikling som tilligger arbeidsgiver eller etatsleder.

Mye opplæring skjer – her som i andre yrker – gjennom selve utførelsen av arbeidsoppgavene; man tilegner seg ferdigheter og kunnskap gjennom praktisk arbeid. Slik læring kan imidlertid ofte skje ad hoc og være lite helhetlig orientert. Det er viktig at yrkesutøvelsen kobles sammen med et bevisst forhold til læring. Skjer ikke det, er det ikke gitt at en «mengdetrening» innebærer bedre kompetanse; det kan like gjerne være at dårlig yrkesutøvelse sementeres. Erfaringslæringen blir mer effektiv hvis yrkesutførelsen skjer i et læringsperspektiv, med veiledning og tilbakemeldinger.

Videre vil det skje læring gjennom tiltak som ikke nødvendigvis defineres som kompetansetiltak, for eksempel ved deltakelse i ulike typer faglige fora. Et eksempel kan være de årlige påtalemøtene som statsadvokatene arrangerer for politijuristene i de ulike distrikter. Dette avhenger likevel av hvilket faglig innhold disse møtene fylles med. Viktig læring kan også kunne skje ved evaluering av avsluttede saker, enten av enkeltsaker eller av flere saker innen definerte saksområder.

Utvalget vil i første rekke se på definerte kompetansetiltak. Utvalget har skaffet seg et inntrykk av situasjonen gjennom sine mange møter med ulike aktører, herunder Politihøgskolen, og med ledelsen i Politidirektoratet og ved Riksadvokatembetet. Kompetanse var ett av flere tema i møtene med riksadvokatene i Danmark og Sverige. Utvalget har også gjennomgått de utredningene som er foretatt om temaet.

9.4 Bakgrunn

I 2000 var det ingen strukturert grunnutdanning for påtalejuristene. Mange politidistrikter hadde utviklet sine egne introduksjonsprogram, men det regionale og sentrale tilbudet hadde vært varierende både i form og innhold. Et utvalg under ledelse av Hans Sverre Sjøvold ble nedsatt av departementet for å utrede forslag til utdanningstilbud. Utvalget avga sin første rapport i januar 2001 (Sjøvold I). Rapporten gjelder begynneropplæringen og beskriver et opplæringsløp i tre stadier: lokalt, regionalt og sentralt. Denne modellen ble iverksatt for alle påtalejurister som ble ansatt etter 1. januar 2003, og som ikke hadde påtaleerfaring fra tidligere. Det er i all hovedsak denne modellen som gjelder i dag.

I rapporten fremholdes (side 5) at kompetanseheving hos påtalejuristene vil være en viktig investering for å nå de overordnede mål som er satt for straffesaksbehandlingen, på linje med annen kompetanseheving innen politiet. Det pekes på at juristgruppen har adgang til andre tilbud innenfor Politihøgskolens ansvarsområde, men at utdanningstilbudet i liten grad hadde reflektert påtaleledelse som profesjon. Et slikt utdanningstilbud må utvikles, heter det, nettopp med det formål å øke bevisstheten knyttet til påtaleledelse. Det er videre fremholdt at yrkesidentitet og faglig trygghet vil være en langsiktig investering for å sikre stabilitet i påtalemyndigheten.

Utvalget avga i juli 2001 sin andre rapport (Sjøvold II). Temaet her var spesialist- og lederopplæring. I rapporten påpekes noen generelle problemer for politijuristene. Eksempelvis nevnes mangel på tilgang til litteratur i jobben (rapportens side 7). I rapporten foreslås nye titler (side 13), som politiadvokatfullmektig og politiførsteadvokat som den øverste fagstillingen. Det argumenteres for å skille mellom fagkurs (kurs om kunnskap) og funksjonskurs (ferdighetskurs).

De to rapportene ble fulgt opp av en ny arbeidsgruppe, som utarbeidet rapporten Opplæring for nytilsatte påtalejurister i politiet (2002).

Høsten 2004 besluttet Politidirektoratet å nedsette nok en arbeidsgruppe, Lenth-utvalget, som først og fremst skulle se på Sjøvold II om etter- og videreutdanning, men også skulle vurdere om grunnopplæringen for nyansatte fungerte etter intensjonen. Arbeidsgruppen avla i januar 2006 sin rapport om grunnopplæringen. Konklusjonen var i korthet at grunnopplæringen fungerte bra, og det ble ikke foreslått endringer. Arbeidsgruppen kom imidlertid med en del forslag til innskjerpinger og justeringer. Det ble for eksempel uttalt (side 6)

• at politidistriktene mer systematisk burde tilstrebe at nyansatte fikk tilbakemelding på sin opptreden i retten

• at distriktene burde utarbeide og holde oppdatert en strukturert plan for opplæringen

• at distriktene burde legge forholdene til rette slik at det ikke skjedde en uholdbar opphoping av arbeid når juristen var på kurs

• at Politihøgskolen burde ta i bruk mer studentaktive læringsformer

Lenth-utvalget har i sin delrapport II fra oktober 2007 behandlet etter- og videreutdanningstilbud til politijurister.

9.5 Grunnopplæringen

9.5.1 Oversikt

Politijuristene er ansatt i politiet, og det er ledelsen i politidistriktet – på et overordnet nivå Politidirektoratet – som har ansvaret for kompetansearbeidet overfor politijuristene.

Grunnopplæringen av politijurister skjer i tre trinn: først i politidistriktet, så ved et kurs i regi av statsadvokatene i Oslo og dernest ved Politihøgskolen. Det er en forutsetning for de videre trinnene at de foregående er gjennomført. Utdanningen er obligatorisk, og er i praksis en betingelse for å få utvidet påtalekompetanse, som innebærer at en kan ta ut tiltale etter straffeprosessloven § 67 annet ledd bokstav b–d. De som har vært midlertidig ansatt for en periode over et halvt år, skal også gjennomgå denne utdanningen.

9.5.2 Opplæringen i politidistriktene

Da denne opplæringen ble introdusert, ble det understreket at vesentlige deler av opplæringen burde være lik over hele landet. Samtidig ble det pekt på at de nyansatte vil ha ulik arbeidserfaring, og at politidistriktene på mange måter var ulike. Det var derfor naturlig at distriktene sto relativt fritt til å organisere opplæringen på en måte som var hensiktsmessig for den nyansatte og distriktet. Det ble utarbeidet et opplæringshefte. Sammen med dette heftet fikk politidistriktene tilsendt en perm med diverse materiale, slik som henvisninger til lovstoff, rettsavgjørelser og litteratur, utvalgte artikler og eksempler på påtegninger, siktelser mv. I heftet fremheves emner som er sentrale i den lokale opplæringen. Dette er:

• etikk og rolleforståelse

• taushetsplikt

• den høyere påtalemyndighet – oppgaver og organisering

• etterforsking og påtalemessig ledelse av denne

• BL-opplæring

• bruken av BL og PAL for STRASAK som styringsverktøy

• kompetansereglene

• bruk av tvangsmidler

• frister

• aktorrollen

• straffeutmåling

• forholdet til media

Den lokale opplæringen er forutsatt å utgjøre ca. hundre timer, mye av dette knyttet til praktisk påtalearbeid. Den nyansatte skal tildeles en erfaren påtalejurist som fadder. Det skal gis en skriftlig bekreftelse på at opplæringen er gjennomført.

9.5.3 Den regionale opplæringen

Etter gjennomført lokal opplæring arrangerer statsadvokatene et kurs av én ukes varighet for samtlige nye politijurister. Politijuristene er da ment å ha jobbet som påtalejurister i mellom tre og åtte til ni måneder. Kurset arrangeres to ganger i året, og fra 2016 av arrangeres samtlige kurs av statsadvokatene i Oslo.

Kurset er praktisk lagt opp, og baserer seg på at deltakerne har fått noen innledende erfaringer både med saksbehandling og rettsmøter. Hovedtemaene på kurset har hittil vært skriving av siktelser og påtegninger, etterforskingsledelse, tvangsmidler og forskjellige sider ved aktorrollen. Også temaene påtaleetikk, porteføljehåndtering, riksadvokatens rundskriv om mål og prioriteringer, etterforsking mv. behandles på kurset.

9.5.4 Den sentrale opplæringen ved Politihøgskolen

Siste trinn i grunnopplæringen er en tre uker lang opplæring som skjer ved Politihøgskolen, og som kom i gang i 2003 på bakgrunn av Sjøvold-rapportene. I hovedtrekk har undervisningen fulgt samme spor i disse årene, men det har skjedd en del justeringer av innholdet. Undervisningen består av forelesninger, det gjennomføres et rollespill i aktorering og gis medietrening. Det er ingen evaluering eller karaktersetting av deltakerne, og kurset gir ikke studiepoeng.

9.6 Etter- og videreutdanningen

9.6.1 Videreutdanning ved Politihøgskolen

Politihøgskolen tilbyr en studiepoenggivende videreutdanning for påtalejurister som har jobbet tre år eller lenger i påtalemyndigheten. Denne utdanningen har vært avholdt to ganger, sist i 2014. Ved siste gjennomføring ble det avholdt en muntlig eksamen med et tverrfaglig sensorpanel med kunnskaper innen juss, psykologi og politifag. Dette tilbudet har vært utlyst to ganger etter 2014, men ble ikke gjennomført på grunn av for få søkere; det kreves minst 15 deltakere. Studiet har vært utlyst på skolens nettsider, og det er sendt mail til alle politidistriktene i landet. I forbindelse med siste utlysning var det også et fire siders oppslag i Juristkontakt om juristutdanningene på Politihøgskolen, uten at dette hadde noen nevneverdig påvirkning på søkertallet.

9.6.2 Andre tilbud ved Politihøgskolen

Det finnes mange etter- og videreutdanninger på Politihøgskolen som ikke er laget for jurister spesielt, men som likevel må anses som nyttige for påtalejurister. Generelt for alle påtalejurister er behovet for å lære mer om etterforsking. På dette feltet tilbys det videreutdanning i generell etterforsking, og det finnes også studier rettet mot seksuelle overgrep, økonomisk kriminalitet, ledelse, kulturforståelse og mangfold etc. På flere av studiene er en andel av plassene satt av til påtalejurister, men det er ikke alltid nok jurister til å fylle denne kvoten.

Verdt å bemerke er at Politihøgskolen lanserer en utdanning for påtalejurister som skal lede tilrettelagte avhør. Det er et deltidsstudium over 10 måneder, og planlagt oppstart er høsten 2017. Utdanningen består av tre hovedtema; rettsvitenskapelige og påtalefaglige tema, tilrettelagte avhør som etterforskingsmetode og barnefaglige tema.

9.6.3 Øvrige tilbud

Påtalejuristene kan, som andre jurister, benytte seg av de kurstilbud som ellers finnes, for eksempel de kursene som holdes av Juristenes utdanningssenter. Det er stort sett advokatkurset som søkes av påtalejurister; kurset er en forutsetning for å få advokatbevilling. Det er imidlertid ikke nødvendig å ha advokatbevilling for å få ansettelse som politiadvokat.

9.7 Statsadvokatene

Ansvaret for kompetanseutviklingen ligger hos Den høyere påtalemyndighet, overordnet hos riksadvokaten.

Statsadvokatrollen har et mer juridisk preg enn rollen som påtalejurist i politiet. Det er særlig tre forhold som står sentralt:

• juridisk kompetanse

• aktorering

• fagledelse

Statsadvokater vil oftest ha betydelig tidligere erfaring, de fleste fra arbeid i påtalemyndigheten. Dette innebærer at behovet for grunnopplæring er annerledes enn for politijurister. For den som ansettes som statsadvokat, er det ingen spesielle utdanningstilbud; grunnopplæringen skjer på arbeidsplassen. Riksadvokaten avholder med jevne mellomrom et seminar av en ukes varighet for nyansatte statsadvokater («Svalbardkurset»).

Det er ingen formalisert videreutdanning for statsadvokater. Statsadvokater har mulighet til å søke stipend fra Etterutdanningsrådet for Den høyere påtalemyndighet. Rammen for dette var imidlertid, av budsjettmessige årsaker, bare 100 000 kr for 2016. Dette gir ikke videre handlingsrom. Det skal likevel nevnes at rådet arrangerer enkelte kurs, for eksempel om digitale aktorater og porteføljestyring.

Statsadvokater tar også del i andre former for kompetansehevende tiltak. Riksadvokaten avholder et årlig statsadvokatmøte for alle statsadvokater, og statsadvokatene deltar på ulike kurs og samlinger i regi av riksadvokaten, politiet, Kripos mv.

Det foreligger ikke noen sentral strategi for kompetanseutvikling i Den høyere påtalemyndighet.

Kompetansesituasjonen for statsadvokatene ble behandlet av Fosheim-utvalget i 2001 og Fornebo-utvalget i 2010. I Fosheim-utvalgets utredning side 114 heter det:

«Slik utvalget ser det, må fortsatt den enkelte statsadvokat ha et betydelig eget ansvar for å holde seg faglig à jour. Det er imidlertid et problem at arbeidssituasjonen i dag vanskeliggjør dette. I det daglige vil den alminnelige saksbehandling og forberedelsene til aktoratene kreve det meste av arbeidstiden. I tillegg skal oppgaver knyttet til fagledelsen utføres. Det blir minimalt med tid til gjennomgang av det betydelige omfang av faglig stoff som tilflyter kontoret av blant annet lovforarbeider, rundskriv, fagtidsskrifter og litteratur. Slik det er i dag vil faglig oppdatering gjerne skje etter behov som ledd i saksbehandling eller forberedelser til aktorater etter ad-hoc prinsippet. Etter utvalgets oppfatning er dette ikke tilfredsstillende.»

Fornebo-utvalget uttalte:2

«Til å være en utpreget kompetansevirksomhet brukes det ved første øyekast bekymringsfullt lite ressurser på kunnskapsutvikling i embetene. Det er for statsadvokatene allikevel slik at det skjer kontinuerlig tilegnelse av kompetanse gjennom oppgaveløsningen, og alt tyder på at statsadvokatenes generelle påtalefaglige kompetanse gjennomgående er høy.

Den utpregede fagkultur som omgir statsadvokatenes arbeid – og hvor riksadvokatembetets kompetanse og fagmiljø har en helt sentral betydning – bidrar i seg selv sterkt til at kjerneoppgavene løses på en god måte, og at etaten utad har en god faglig status. Slik oppfattes situasjonen også fra politiets side, selv om enkelte peker på at statsadvokatene på noen felt mangler den spesialkompetanse som er nødvendig for å øve en betryggende kontroll.

Ulike kurs og seminarer i regi av etterutdanningsrådet gjennomføres med varierende deltakelse fra embetene, men også dette skjer på mer på tilfeldig basis. Ellers deltar statsadvokater i ulik grad på fagkonferanser, og i andre sammenhenger som bidrar til alminnelig kompetanseheving. Enkelte statsadvokater har hatt lønnet studiepermisjon, men ordningen er for etaten ikke utnyttet i full grad. Ett embete har hatt som intensjon å tilby statsadvokatene en studieuke per år, men det har vist seg vanskelig å gjennomføre.»

Fornebo-utvalget drøftet spørsmålet om systematisk kompetanseutvikling for statsadvokatene, og uttalte om dette (pkt. 3.8.3 i utredningen):

«Det som i første rekke påkaller bekymring i dagens situasjon er statsadvokatenes muligheter for en mer systematisk og spesialisert kompetanseutvikling, (…).

En mer målrettet utvikling av fagkunnskap skjer i liten grad ved de alminnelige embeter. Dette har også sammenheng med at kjerneoppgavene favner over et vidt spekter, og at det ved de fleste embeter er liten plass for spesialistfunksjoner. Arbeidsgruppen er usikker på i hvilken grad situasjonen har å gjøre med den alminnelige ressurstilgang ved embetene.

Kjerneoppgavene vil i alminnelighet gjøre det vanskelig for statsadvokater å gjennomføre en mer systematisk kompetanseutvikling uten særlig tilretteleggelse av arbeidssituasjonen, og mulighetene for dette er nok begrenset ved de fleste embeter.

Enkelte embeter opplyser at kompetanseutvikling i dag inngår i virksomhetsplanleggingen, mens andre ikke har spesielt fokus på dette. Arbeidsgruppen vil tilrå at embetene over noe tid kartlegger kompetansesituasjonen i statsadvokatregionen og ved embetet, og herunder utvikler en kompetanseplan med kortere eller lengre tidshorisont.

Også på etatsnivå bør det gjøres en systematisk gjennomgang av kompetansesituasjonen, og av hvilke utviklingsbehov som foreligger i dagens situasjon og fremover. Det er viktig at kompetansetiltak i størst mulig grad forankres i de praktiske behov i virksomheten.

Et spørsmål knyttet til statsadvokatrollen er at kompetanseutvikling og rekruttering i den høyere påtalemyndighet også må ses i forhold til de strategiske valg som på lengre sikt gjøres med hensyn til etatens funksjoner og oppgaver.

Etaten kjennetegnes av et utpreget juridisk-faglig ståsted på alle nivåer, og det kan være at den samlede oppgaveløsningen på sikt er tjent med at det også tas inn i etaten annen fagkunnskap enn den juridiske. Dette kan være innenfor ledelse og organisasjonsutvikling, informasjonsvirksomhet, kriminalvitenskap, analyse m.m.

Arbeidsgruppen vil tilrå at det sentralt nedsettes et fagutvalg/kompetanseutvalg for å vurdere ulike sider ved kompetansespørsmålet i den alminnelige påtalemyndighet. I tråd med arbeidsgruppens tankegang for øvrig bør spørsmålet ses helhetlig for de tre nivåer i påtaleorganisasjonen, og bør få en sammensetning deretter.»

Påtaleanalyseutvalget må, på bakgrunn av de uttalelser utvalgets respondenter har kommet med, konkludere med at situasjonen i dag i all hovedsak er uendret.

9.8 Opplæring av andre straffesaksaktører

9.8.1 Dommere

De som utnevnes til dommere, er i snitt i alderen 45–46 år. Dommere er embetsmenn og utnevnes av Kongen i statsråd. Et eget frittstående organ, Innstillingsrådet for dommere, behandler søknader til dommerembeter, og foretar intervjuer og referanseinnhenting. Det er utviklet en omfattende «kravspesifikasjon» i et «praksis-/policynotat», der det ikke bare legges vekt på eksamenskarakterer, men også på en rekke andre forhold.3

Etter utnevning gjennomgår dommerne et sentralt introduksjonsprogram på 15 dager, fordelt på fem samlinger. Dette er orientert rundt «dommerhåndverket». Dommere har rett til en måneds studiepermisjon hvert fjerde år.

9.8.2 Advokater

Advokater må ha advokatbevilling. Vilkårene for dette er:

• bestått juridisk embetseksamen eller master i rettsvitenskap

• hederlig vandel

• oppfylt praksiskrav på minst to år

• bestått advokatkurs

• oppfylt prosedyrekrav

• at det ikke foreligger forhold som etter loven kan gi grunn til tilbakekall av advokatbevilling

Advokatkurset arrangeres av Juristenes utdanningssenter. Kurset består av to tredagers samlinger. I løpet av kurset skal det gjennomføres et nettkurs i etikk. Det skal besvares en hjemmeoppgave, som blir sensurert og det gis enten bestått eller ikke bestått.

Medlemmer av Advokatforeningen er pålagt å gjennomføre 80 timer etterutdanning i løpet av en femårsperiode. Minst fem av timene skal være advokatetikk.

9.9 Kompetansearbeidet i Danmark

I Danmark gjennomføres en trinnvis utdanning av politijurister over tre år, som består av ni moduler, hver av ca. to til tre dagers varighet, totalt 25 dager. Fokuset i denne utdanningen er rollen som anklager, og den avsluttes med en eksamen. I tillegg har juristene en mentor som har gjennomgått et mentorprogram. De nyansatte følges opp med samtaler for å se om man er egnet som og selv vil bli anklager. Alt er forankret hos Rigsadvokaten og følger retningslinjer for Justisvesenet. Etterforsking er ikke en del av grunnutdanningen. Fokus er mest på legalitetskontroll og den kontrollfunksjonen man har som anklager.

Danmarks rigsadvokat har ansvaret for kompetansearbeidet i hele anklagemyndigheten. Fire jurister hos riksadvokaten jobber med utdanningen og fire med det personalmessige. Politihøgskolen i Danmark benyttes som sparringpartner og samarbeidende organ for kurs, for eksempel om datakriminalitet. Partene utveksler læringskrefter og har tidvis kurs sammen.

Slik utvalget vurderer det, er ikke denne opplæringen vesentlig annerledes enn den som gis i Norge. Forskjellene er i første rekke at opplæringen går over lengre tid, og at den skjer i regi av riksadvokaten.

9.10 Kompetansearbeidet i Sverige

I Sverige starter juristene som «åklagaraspirant» i påtalemyndigheten. Utgangspunktet for utdanningen er at den skal være praktisk og ikke teoretisk rettet. Man blir tildelt en fadder ved den «åklagarkammaren» man jobber. Der får man veiledning og blir forberedt på den grunnutdanningen man må igjennom. Deretter er det en felles utdanning, totalt 15 uker. Målet med grunnutdanningen er å gi hver åklagare tilstrekkelig sikkerhet, trygghet og styrke i sin rolle til å kunne bruke sine tilegnede kunnskaper, og selvstendig kunne håndtere alle sakstyper som ikke krever spesiell erfaring. Videre skal man kunne håndtere saker som kommer på jourvakt.

Etter 9–12 måneder skal det gjøres en vurdering av om man er kvalifisert for ansettelse. Det er ikke mange tilfeller hvor man ikke får ansettelse, og meningen er at fadderen/veilederen ved åklagarkammaren skal gi tilstrekkelig veiledning slik at man blir kvalifisert. Etter det andre året skal det også foretas en vurdering av hvorvidt man er skikket og kvalifisert til å bli kammaråklagare. Blir man ikke det, forblir man assistentåklagere, men da med tilrettelegging og ekstra veiledning. Det skjer veldig sjelden at man ikke blir kammaråklagere etter disse årene. Det tar likevel lang tid før man blir kammaråklagare. Medregnet selve jusstudiet ca. ti år.

Videreutdanningen omfatter både spesialisering innenfor visse fagområder, men også mer generelle områder. Den består av ca. 22 forskjellige studier. Emnene kan være rent juridiske fag, men også ikke-juridiske fag, slik som kurs i presentasjonsteknikk etc.

For utvalget fremstår utdanningen og karriereløpet i Sverige som omfattende og meget godt.