6 Kartlegging av kvikkleirerisiko

6.1 Innledning

Utvalget har gjennom mandatet fått i oppdrag å vurdere behovet for å endre forvaltningspraksis for å forebygge ødeleggende kvikkleireskred. Det er spesifikt bedt om at innretningen av statens arbeid med kartlegging blir vurdert. Utvalget legger til grunn at også andre aktørers kartlegging skal vurderes.

Med kartlegging menes datainnsamling, analyse og dokumentasjon av fare og risiko knyttet til kvikkleire på alle nivå. Det dekker alt fra oversiktskartlegging på nasjonalt nivå til detaljert utredning av fare i byggesaker. Det inkluderer også nødvendige grunnlagsdata om løsmasser og topografi, grunnundersøkelser, dokumentasjon av skredhendelser, samt formidling av resultatene fra kartleggingsarbeidet.

Den viktige funksjonen kartleggingsarbeidet har, er tydeliggjort i Meld. St. 15 (2011–2012) s. 31: «Fare- og risikokartlegging gir kunnskap om hvilke områder som er utsatt og hvilke konsekvenser flom og skred kan medføre. Slik kunnskap er en forutsetning for en systematisk og effektiv håndtering av flom- og skredrisiko.»

Utvalget har identifisert utfordringer og forbedringsmuligheter knyttet til kartleggingsarbeidet som kan inndeles i tre kategorier:

• Ansvarsdeling mellom kommune, utbygger og statlige direktorater. Ansvaret for kartlegging som ikke skjer direkte i tilknytning til ny utbygging, oppleves som uklart. I utbyggingssaker er det pekt på som urettferdig at første utbygger i et område må finansiere utredninger og eventuelt sikringsarbeid.

• Innholdet i kartleggingen. Det er pekt på flere svakheter ved faresonekartleggingen, inkludert oppdateringsbehov. Flere etterspør bedre aktsomhetskart som i større grad «friskmelder» arealer, mens andre uttrykker skepsis til dette. Det er fra flere hold pekt på behov for å kartlegge erosjon i vassdrag og problematikk knyttet til både åpne og lukkede bekkeløp.

• Framdrift i statlig kartlegging. Mange aktører har pekt på behovet for større framdrift i kartleggingsarbeidet i NVEs regi, særlig med sikte på avklaring av reell fare.

Som grunnlag for utvalgets vurderinger av disse problemstillingene i kapittel 6.9 gis først en kort oversikt over dagens ansvarsfordeling i kapittel 6.2. Videre redegjøres det i kapittel 6.3 kort for hvordan kartlegging av fare og risiko knyttet til kvikkleire i dag skjer på ulike nivå med ulik grad av presisjon. Det gis en nærmere oversikt over rammene for den statlige kartleggingen (6.4) og hvordan den statlige innsatsen er fordelt mellom Kartverket som nasjonal geodatakoordinator (kapittel 6.5), NGU som ansvarlig for geologisk kartlegging (kapittel 6.6) og NVE som ansvarlig for den statlige skredfarekartleggingen (kapittel 6.7). Tilgangen til grunnlagsdata og kartleggingsresultater på tvers av sektorer gjennomgås i kapittel 6.8.

Kartlegging som skjer i regi av infrastruktureiere er omtalt i kapittel 9.

6.2 Ansvar for kartlegging

Kartlegging av fare for kvikkleireskred skjer i ulike sammenhenger, til ulike formål. I Meld. St. 15 (2011–2012) er ansvarsforholdene gjennomgått.

Kommunenes ansvar for kartlegging etter plan- og bygningsloven

I forbindelse med arealplanlegging og byggesaksbehandling er kommunens ansvar for utredning av fare definert gjennom plan- og bygningsloven og tilhørende forskrifter. I planer som innebærer utbygging må sikker byggegrunn være vurdert. Hvor detaljerte undersøkelser som trengs, må vurderes i den konkrete saken. Før kommunen kan gi byggetillatelse til ny utbygging må det gjøres en utredning for å avklare om det er tilstrekkelig sikkerhet i området. Det er tiltakshaver som har ansvar for at det gjennomføres grundige nok undersøkelser til at sikker byggegrunn kan anses som dokumentert. NVE har utarbeidet veiledere som beskriver hvordan skredfare skal utredes og tas hensyn til i arealplanlegging og byggesak. For områder som kan være utsatt for kvikkleireskred gjelder NVEs kvikkleireveileder (NVE, 2020).

Gjennom arealplanlegging og utbygginger genereres det mye ny kunnskap om grunnforholdene. Kommunen kan ha rollen som både forslagsstiller, utbygger, planmyndighet og byggesaksmyndighet. I disse tilfellene har kommunen et særlig ansvar for at ny kunnskap og data ikke bare kommer til nytte i den konkrete saken, men også går inn i nasjonale databaser og blir brukt til å opprette eller justere faresoner. I saker med private forslagsstillere og utbyggere må dette ansvaret deles med de private aktørene, men som offentlig myndighet ligger det i kommunens rolle å påse at dette blir gjort. Regelverket og tilhørende ansvarsfordeling er nærmere omtalt i kapittel 8.

Kommunenes ansvar for kartlegging etter sivilbeskyttelsesloven

Sivilbeskyttelsesloven § 14 stiller krav om at kommunene skal gjennomføre en helhetlig ROS-analyse. I forskrift om kommunal beredskapslikt er denne plikten nærmere utdypet. Det slås fast i § 2 første ledd at: «Kommunen skal gjennomføre en helhetlig risiko- og sårbarhetsanalyse, herunder kartlegge, systematisere og vurdere sannsynligheten for uønskede hendelser som kan inntreffe i kommunen og hvordan disse kan påvirke kommunen.»

I helhetlig ROS forholder kommunene seg til det risikobildet som framkommer i den nasjonale oversiktskartleggingen, soneutredninger i regi av NVE, og risiko som eventuelt framkommer gjennom bekymringsmeldinger, hendelser, arealplanlegging og utbygginger. Analysen skal munne ut i et helhetlig risikobilde for kommunen og skal etter sitt formål legge et grunnlag for kommunens arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap, inkludert utarbeiding av planer etter plan- og bygningsloven.

DSB har utarbeidet en veileder som detaljert beskriver hvordan analysen kan gjennomføres (DSB, 2014). Veilederen viser til aktuelle kilder for grunnlagsinformasjon og viser eksempler på kategorier av sannsynlighet og konsekvens, men gir ut over det ingen anvisning på detaljeringsnivå eller kartleggingsmetoder.

I forskriften § 2 femte ledd er det angitt at kommunen skal følge opp analysen med ytterligere kartlegging og tiltak: «Der det avdekkes behov for videre detaljanalyser skal kommunen foreta ytterligere analyser eller oppfordre andre relevante aktører til å gjennomføre disse. Kommunen skal stimulere relevante aktører til å iverksette forebyggende og skadebegrensende tiltak.» Verken forskrift eller veileder angir hvor langt dette kan strekkes i form av en plikt for kommunen til å drive egen farekartlegging, f.eks. detaljert utredning av fare for kvikkleireskred. Dette er nærmere drøftet i kapittel 7.

Kommunenes ansvar for kartlegging etter naturskadeloven

Kommunenes ansvar for kartlegging kan også knyttes til ansvar som følger av naturskadeloven § 20. I Meld. St. 15 (2011–2012) uttales det følgende:

«Forarbeidene gir begrenset grunnlag for tolkning av bestemmelsen, men det er neppe grunnlag for å slutte at kommunen skal ha en juridisk plikt til å gjennomføre sikringstiltak for egen regning i alle tilfeller der flom eller skredfare blir avdekket. Det ville innebære en urimelig stor økonomisk byrde for mange kommuner. Tolkningen av innholdet i naturskadeloven § 20 får også betydning for hvordan kommunens ansvar for kartlegging skal forstås».

I Meld. St. 15 (2011–2012) uttalte OED videre at det var behov for en gjennomgang av kommunenes ansvar for kartlegging og naturfareutredning. Det ble vist til gjennomgang av kapittel 3 i naturskadeloven. Som ledd i vurderingene av hvordan dette skulle følges opp, foreslo NVE å lovfeste at det gjennomføres fareutredning og kartlegging av utbygde områder dersom ROS-analyser etter sivilbeskyttelsesloven viser behov for det.

Selv om både kravene om ROS-analyse i sivilbeskyttelsesloven og naturskadelovens krav om at kommunen skal treffe forholdsregler mot naturskade kan tilsi at kommunene bør drive selvstendig kartlegging av naturfarer av et visst omfang, er det etter det utvalget kjenner til svært få kommuner som driver oversiktskartlegging av fare for kvikkleireskred. I helhetlig ROS forholder kommunene seg til det risikobildet som framkommer i den nasjonale oversiktskartleggingen, soneutredninger i regi av NVE og risiko som eventuelt framkommer gjennom bekymringsmeldinger, hendelser, arealplanlegging og utbygginger.

Statlig farekartlegging i regi av NVE

Som nasjonal fagmyndighet for flom- og skredfare har NVE siden 2009 hatt ansvar for den statlige farekartleggingen. Deler av kartleggingsarbeidet gjennomføres av Norges geologiske undersøkelse (NGU). Den statlige farekartleggingen tar utgangspunkt i områder med eksisterende bebyggelse og der forholdene fra naturens side medfører størst risiko. NVEs arbeid med kartlegging er ikke lovregulert, men styres av de årlige tildelinger over statsbudsjettet. Dette er ikke en rettighetsbasert ordning, men en bistand staten yter. NVE benytter i stor grad geotekniske konsulenter i kvikkleirekartleggingen.

6.3 Nivåer på kartlegging og utredning av fare for kvikkleireskred

6.3.1 Kartlegging gjennom risiko- og sårbarhetsanalyser på ulike nivå

Fare for kvikkleireskred inngår i analyser av risiko på mange nivå i samfunnet. Naturfare, herunder fare for kvikkleireskred, inngår som en av en rekke trusler som skal vurderes.

I prosessen med helhetlig risiko- og sårbarhetsanalyse (ROS) skal kommunene kartlegge, systematisere og vurdere sannsynligheten for uønskede hendelser som kan inntreffe i kommunen og hvordan disse kan påvirke kommunen. Dette kan dermed sies å være det øverste nivået av kartlegging.

Helhetlig ROS skal brukes som grunnlag for beredskapsplanlegging, samfunnsplanlegging, arealplanlegging og byggesaksbehandling i kommunen. Plan- og bygningsloven stiller i tillegg krav om egne ROS-analyser som del av planprosessen, og sikkerhetskravene i byggteknisk forskrift (TEK17) definerer nærmere innholdet i disse analysene ved ny utbygging.

Detaljeringsnivået på kartleggingen i disse prosessene øker fra det overordnede kommuneplannivået til byggesak. Resultatet fra analysene vil ikke nødvendigvis være i form av et kart med avgrensning av et fareområde. Resultatet av slike utredninger kan også være at det i den enkelte byggesak konkluderes med at den planlagte utbyggingen ikke er utsatt for fare for kvikkleireskred. Risiko- og sårbarhetsanalyser er nærmere omtalt i kapittel 7.

6.3.2 Kartleggingsprodukter på ulike nivå

Farekartleggingene som gjennomføres har forskjellige formål, og detaljeringsnivået på de ulike kartene er derfor ulikt.

Aktsomhetskart viser områder der det på generelt grunnlag er potensial for skred eller annen naturfare. De er som regel basert på enkle analyser ut fra datasett som gir full dekning nasjonalt. Som navnet tilsier er de laget med tanke på å påkalle aktsomhet dersom det planlegges tiltak innenfor aktsomhetsområdene. Ved nærmere undersøkelser avklares det om faren er reell eller ikke.

Aktsomhetskart for kvikkleire er i sin enkleste form alle områder under marin grense. En forutsetning for at det kan finnes kvikkleire, er at det er marin leire av et visst omfang. Der det er gjort detaljert kartlegging av løsmasser kan aktsomhetsområdet snevres inn til områder med mulig sammenhengende forekomst av marin leire. Aktsomhetskartene brukes i arealplanlegging for å identifisere områder der faren for kvikkleireskred må utredes nærmere for å avklare om sikkerheten er tilstrekkelig i henhold til kravene i byggteknisk forskrift (TEK17).

Faresonekart viser områder med dokumentert fare for skred (eller annen naturfare). Graden av detaljering/presisjon i faresonekartleggingen kan variere. For noen tema, for eksempel flom og snøskred, er det utviklet faresonekart som viser fare i samsvar med sikkerhetsklassene i TEK17.

Faresonene for kvikkleire fra oversiktskartleggingen er ikke direkte koblet til sikkerhetsklassene i TEK17. For å avklare faren i forbindelse med ny utbygging eller planlegging av sikringstiltak er det derfor behov for soneutredning. TEK17 legger rammen for utredning av fare ved ny utbygging. NVEs kvikkleireveileder gir en oppskrift for detaljert soneutredning som tilfredsstiller kravene i TEK17. Det må utføres grunnundersøkelser for å slå fast om det er kvikkleire i grunnen, mulige skredmekanismer må vurderes, og det må gjøres stabilitetsanalyser for de kritiske skråningene. Basert på dette avgrenses løsneområdet. Et utløpsområde skal også angis i samsvar med parametere gitt i veilederen.

Figur 6.1 viser nivåene i kartleggingsarbeidet og hvilke grunnlagsdata de er basert på. Kartlegging av fare for kvikkleireskred innebærer et samspill mellom flere fagfelt. Nærmere omtale av kartleggingsnivåene er gitt i kapittel 6.7.2.

Ved å kombinere faresonekartene med informasjon om konsekvenser, utarbeides risikokart, se figur 6.2. Disse kartene benyttes for prioritering av videre utredning for å avklare behov for sikringstiltak. De kan også benyttes av kommunene i arbeid med helhetlig ROS og beredskapsplanlegging. Faresonene med klassifisering etter faregrad og risikoklasser finnes i NVEs temakart «Kvikkleire».

6.4 Nasjonal kartlegging i statlig regi

6.4.1 Kvikkleirekartlegging fra Rissaskredet i 1978 og fram til 2009

Etter kvikkleireskredet i Rissa i 1978 ble det besluttet å sette i gang en grov oversiktskartlegging av faresoner for kvikkleire. NGI fikk i 1980 oppdrag fra Statens Naturskadefond å utføre oversiktskartlegging av «potensielt skredfarlige kvikkleireområder» på Østlandet og i Trøndelag. Kartleggingen skulle bygge på løsmassekart i målestokk 1 : 50 000 fra NGU. Med en slik nasjonal kartlegging var målet å identifisere områder som kunne være utsatt for store kvikkleireskred slik at man kunne ta hensyn til sonene i plan- og byggesaksprosesser, og gjøre riktige prioriteringer for å sikre mot erosjon og derved redusere faren for skred (NVE, 2021). I perioden 1996-2003 hadde Statens kartverk ansvar for kartleggingen, mens NGU hadde ansvaret mellom 2004 og 2008. Siden 2009 har NVE hatt ansvaret for den statlige oversiktskartleggingen.

NGI leverte gjennom 1980- og 1990-tallet rapporter om faresoner ved systematisk gjennomgang av kartblad for kartblad i N50-kartserien. Rapportene ble sendt til de respektive kommunene. Disse kartene inneholdt ikke klassifisering av sonene, kun en grå skravering av utsatte områder.

Fram til år 2000 besto arbeidet i å kartlegge fareområdenes beliggenhet og utstrekning. Oversiktskartleggingen avdekket store arealer med skredfare på totalt 500 km² fordelt på om lag 1500 soner.

Etter flere skred og søkelys på store sikringsarbeider som NVE fikk gjennomført i kvikkleireområder, lanserte NVE i 2001 et «Program for økt sikkerhet i kvikkleireområder» gjennom en rapport utarbeidet av NGI (NGI, 2001). Programmet klassifiserte alle kartlagte kvikkleiresoner med faregrad- og konsekvensklasse og produktet av disse; risikoklasse. Klassifiseringen la et grunnlag for prioritering av soner for videre grunnundersøkelser og detaljert soneutredning som igjen ga grunnlag for eventuell sikring.

Målet med programmet ble formulert slik (NVE, 2002):

«Program for økt sikkerhet mot leirskred skal bidra til tryggere lokalsamfunn ved å redusere faren for tap av menneskeliv og verdier som følge av leirskred. Kunnskapen om områder med kvikkleire skal bli bedre og mer tilgjengelig, og skredfarlige områder skal kunne vurderes samlet. Dette vil bedre grunnlaget for å ta hensyn til skredfare ved arealplanlegging og utbygging, og til en bedre prioritering av sikringstiltakene. Til sammen vil dette redusere risikoen ved skred.»

6.4.2 Dagens rammer for kvikkleirekartlegging i statlig regi

NVE er ansvarlig for den statlige farekartleggingen for flom og skred, herunder kvikkleirekartlegging. Kartleggingsarbeidet skjer i et samspill mellom flere aktører. NGU leverer grunnlagsdata i form av kvartærgeologiske kart og forvalter den nasjonale databasen for grunnundersøkelser (NADAG). Kartverket etablerer og forvalter flere nasjonale kartdatabaser som benyttes i kartleggingsarbeidet. Særlig viktig er etableringen av Nasjonal detaljert høydemodell (NDH). Konsulenter benyttes i utstrakt grad både ved innsamling av grunnlagsdata og til kartlegging og detaljert utredning av faresoner.

NVEs ansvar og oppgaver knyttet til kartlegging av flom og skred er nærmere beskrevet i Meld. St. 15 (2011–2012). På overordnet nivå er kartleggingsarbeidet delt i tre: (1) Utarbeidelse av kartprodukter, (2) Innhenting, systematisering og presentasjon av flom- og skredrelevant informasjon, og (3) Utvikling av metodikk og veiledere for kartlegging. Arbeidet omfatter både farekartlegging på oversiktsnivå og detaljert kartlegging av fare og risiko. Betydningen av enhetlige prosedyrer for kartlegging og annen fareutredning både for bestillere og for konsulenter som skal utføre fareutredninger er framhevet i stortingsmeldingen. Det er videre pekt på at NVE har et særlig ansvar for å tilrettelegge gode verktøy for tilgang til kartleggingsprodukter og samordne formidlingsarbeidet mellom aktører som driver kartlegging. NVEs oppgaver med kartlegging er basert på (årlige) budsjettproposisjoner og tildelingsbrev fra OED. Rammene for arbeidet er formulert slik i budsjettproposisjonen for 2022 (OED, 2021):

«NVE er ansvarlig for den statlige farekartleggingen når det gjelder flom og skred. Denne tar utgangspunkt i områder med eksisterende bebyggelse der de naturgitte forholdene medfører størst risiko. Effekter av klimaendring vil inngå i vurderingene av risiko. Kommunene vil fortsatt drive farekartlegging av både nyere og eldre bebyggelse som en del av ansvaret for arealplanlegging og for lokal beredskap. Statlige infrastruktureiere har som eiere og utbyggere et selvstendig ansvar for nødvendig kartlegging i tilknytning til sine anlegg. Systematisk forebyggende arbeid innebærer å kartlegge farene, identifisere de områder der risikoen er størst og gjennomføre de tiltak som gir størst nytte for innsatsen. Gjennom gode farekart som avklarer hvilke områder som er utsatt, legges fundamentet for det øvrige forebyggende arbeidet.»

NVEs arbeid med farekartlegging av blant annet kvikkleire er utført på grunnlag av Plan for skredfarekartlegging (NVE, 2011). Kartleggingsplanen omtaler status og prioriteringer innen oversiktskartlegging og detaljert skredfarekartlegging i NVEs regi. Plan for oversiktskartlegging av kvikkleire er nærmere omtalt i egen delrapport (NVE, 2011a) og har vært førende for prioriteringer av oversiktskartleggingen fram til i dag (NVE 2021). NVE har ikke utarbeidet en kartleggingsplan for detaljert kartlegging av fare for kvikkleireskred. Detaljert kartlegging er betegnet «soneutredning» og innebærer en mer omfattende utredning av skredfaren i kvikkleiresoner som er identifisert i oversiktskartleggingen.

6.5 Kartverkets arbeid

6.5.1 Innledning

Hovedmålet til Kartverket er å sørge for oppdatert kart- og eiendomsinformasjon som grunnlag for verdiskaping, planlegging og utvikling. I tillegg er Kartverket gjennom geodataloven gitt rollen som nasjonal geodatakoordinator, og skal koordinere arbeidet med landets infrastruktur for geografisk informasjon, bidra til deling av data og at det er god og effektiv tilgang til offentlig geografisk informasjon (geodata) for offentlige og private formål.

6.5.2 Organisering av arbeidet med geografisk infrastruktur

Geodataloven skal bidra til god og effektiv tilgang til offentlig geografisk informasjon for offentlige og private formål. Loven gjennomfører direktiv 2007/2/EF av 14. mars 2007 om etablering av en infrastruktur for geografisk informasjon i Det europeiske fellesskapet (INSPIRE) i norsk rett. Bedre tilgang til geodata er en forutsetning for god miljøpolitikk og god offentlig forvaltning. Gjennom geodataloven er Kartverket gitt i oppdrag å koordinere arbeidet med den geografiske infrastrukturen med bistand fra en samordningsgruppe. Videre skal Kartverket tilby en geoportal som gir tilgang til geodatasett, metadata og nettjenester.

6.5.2.1 Geovekst

Geovekst er et samarbeid om felles etablering, forvaltning, drift, vedlikehold og bruk av geografisk informasjon. Samarbeidet ble etablert i 1992 og deltakere i samarbeidet i dag er kommunene, Statens vegvesen, fylkeskommunene, Energi Norge, Landbruksdepartementet med underliggende etater, Bane NOR, Telenor, NVE og Kartverket. Samarbeidet sørger for at det gjennom samfinansiering kostnadseffektivt kan produseres et stort omfang av standardiserte data. Regionale geodataplaner utarbeides i fellesskap mellom samarbeidspartene. Datasett som inngår i samarbeidet eies av partene i fellesskap. Kartverket koordinerer samarbeidet og leder Geovekst-sekretariatet og Geovekst-Forum.

Det er partenes behov som styrer datahåndteringen (kartlegging og forvaltning) ved at kostnadene fordeles etter kost/nytte-vurderinger for den enkelte part. Kommunene har en spesielt stor rolle og behov for geodata, og er den enkeltparten som bidrar tyngst, både i samfinansieringen og ved den kontinuerlige forvaltningen av dataene. De etablerte rammeverkene og prosessene i foraene gjør at det er raskt å komme i gang med å realisere utvidet kartlegging når det er felles behov for dette.

6.5.2.2 Norge digitalt

Norge digitalt-samarbeidet er et samarbeid mellom virksomheter som har ansvar for å fremskaffe stedfestet informasjon og/eller som er store brukere av slik informasjon. Partene i samarbeidet er kommuner, fylker og nasjonale etater som er leverandører og brukere av geografiske data og tjenester. Utviklingen av samarbeidet er forankret i geodataloven og tilhørende forskrift.

Norge digitalt består av fire hovedelementer (St. meld. 30 (2002–2003)):

• 1. Basis geodata som består av system for nøyaktig posisjonsbestemmelse og primærdataserier, som til sammen beskriver landets sjø- og landområder (sjøbunn, topografi, veger, eiendomsforhold, arealbruk med videre). De danner grunnlag for nasjonale grunnkartserier.

• 2. Tematiske geodata med hovedvekt på data om arealer, miljø, naturressurser og planer etter plan- og bygningsloven.

• 3. En samlet nasjonal organisering, herunder avtaler mellom deltakende etater, kommuner og store geodatabrukere. Til infrastrukturen hører også arbeid med regelverk, standardisering, utviklingsarbeid og administrasjon og veiledning som må til for å få infrastrukturen til å virke.

• 4. En felles formidlingstjeneste som sikrer at brukerne får enkel tilgang til dataene, og at de kan presenteres og brukes samlet og sammen med brukernes egne data.

Arbeidet i disse foraene foregår på tvers av forvaltningsnivå og administrative grenser, og har vært en forutsetning for at Norge i dag har en unik posisjon med et stort mangfold av geodata med nasjonal dekning og høy bruksverdi. Sekretariatet for Norge Digitalt er lagt til Kartverket.

Geonorge.no er det nasjonale nettstedet for kartdata og annen stedfestet informasjon i Norge. Her kan brukere av kartdata søke etter og få tilgang til det som er tilgjengelig av den typen informasjon. Geonorge er en del av Norge digitalt, og utvikles og driftes av Kartverket på vegne av partene i Norge digitalt-samarbeidet.

6.5.3 Høydedata og flyfoto

Gjennom prosjektet «Nasjonal detaljert høydemodell» (NDH, tilgjengelig gjennom hoydedata.no) er Norge nå blitt lasermålt én gang for å danne en komplett digital høydemodell. Prosjektet skal ferdigstilles i 2022, og så langt er 95 prosent av datafangsten ferdig og gjort tilgjengelig for bruk gjennom Geonorge. Kartleggingsprosjektet har en kostnad på rundt 420 mill. kroner og er samfinansiert av åtte departementer. Den samfunnsøkonomiske verdien av prosjektet ble i 2017 anslått til å være mer enn 1,6 mrd. kroner. Produktene som tilbys fritt tilgjengelig for alle gjennom Geonorge omfatter blant annet terrengmodell og overflatemodell, i tillegg til muligheten for å laste ned enkeltstående prosjekter med punktskydata. Produktene er konstruert med utgangspunkt i 2 pkt/m², i noen områder opp mot 5 pkt/m². På hoydedata.no er det også lagt ut dybdedata fra enkelte innsjøer og elver.

I dag er det ingen planer eller ressurser til regelmessige kartlegginger av større deler av landet eller for områder med marine sedimenter. Gjennom samfinansiert aktivitet i Geovekst-samarbeidet gjøres noe supplerende datafangst av utvalgte områder hvor høydemodellen er utdatert, men det er ingen finansiering eller systematikk i prioritering av arbeid knyttet til forvaltning av kvikkleirerisiko.

For periodisk innsamling av høydedata av risikoutsatte områder, anbefaler Kartverket å utnytte og videreutvikle samarbeid som Geovekst, der behovseiere som kommuner og fagetater er sterkt delaktige. Ideelt bør behovseier tildeles øremerkede midler for bestilling av datafangst i prioriterte risikoutsatte områder. En finansieringsløsning må hensynta udekkede kostnader til drift, økte lagringsvolum og forvaltningsoppgaver i tråd med behovsdekningen.

Det finnes i dag cirka 850 000 analoge negativer av flyfoto tatt mellom 1930 og 2006. Digitalisering av bildene er primærmålet for å ivareta disse for ettertiden, men de må også koordinatfestes for å tilgjengeliggjøres i løsninger som Geonorge. Dette arbeidet organiseres av Kartverket som samfinansieringsprosjekter med kommunene for å få fylkesvis dekning i størst mulig grad, og deler av produksjonen anskaffes eksternt.

For digitalisering av analoge flyfotonegativer med dagens tekniske utstyr og bemanning vil det ifølge Kartverket kun være mulig å digitalisere cirka 30 000 negativer i året. Det betyr at det vil ta nesten 30 år å digitalisere de resterende negativene. Det er mulig å øke hastigheten på dette arbeidet gitt at det bevilges mer ressurser, eller at behovseiere legger inn bestillinger som de finansierer selv.

6.5.4 Overvann og kritiske punkt

Utvalgets delutredning knyttet til skredet i Gjerdrum, viste at både terrenginngrep og avledning av overvann gjennom ledninger i bakken, inkludert stikkrenner gjennom veger, kan påvirke størrelsen på nedbørfeltet. For en presis vurdering av slike effekter må en både kjenne ledningenes plassering og ta hensyn til ledningenes kapasitet, som i ekstreme situasjoner kan være begrenset eller falle helt bort på grunn av tilstopping. Kritiske punkt som stikkrenner, dreneringslinjer og ledningskapasitet framkommer ikke i dagens Nasjonal detaljert høydemodell.

For å kunne håndtere kritiske punkt i terrengmodellen er det behov for å standardisere og lage metodikk rundt kartlegging av kritiske punkt. I tillegg må det på plass nasjonal forvaltning og tilgjengeliggjøring/deling av disse. Det er flere typer kritiske punkt, både menneskeskapte og naturlige, som mangler nasjonal standard og forvaltning.

NVE har påpekt behovet for at det etableres felles standarder og fellesløsninger for registrering av stikkrenner, kritiske punkter og infrastruktur i kart. Å få til fellesløsninger for å angi beliggenhet av og informasjon om kritiske punkt krever samarbeid mellom kommuner, fylkeskommuner og flere statlige aktører som NVE, Bane NOR, Statens vegvesen og Kartverket.

6.5.5 Samarbeid om videreutvikling av fellesløsninger for geodata i Norge

I rollen som nasjonal geodatakoordinator er Kartverket en pådriver for å sikre at geodata er enkle å koble på tvers av fagetater og forvaltningsnivå. Dette krever koordinering av arbeid med harmonisering, standardisering og utvikling av teknologiske løsninger.

Nasjonalt Geodataråd1 har konkludert med at det ligger et stort mulighetsrom i å utnytte og videreutvikle dagens organisering knyttet til geografisk informasjon. Samarbeidet i Geovekst og Norge Digitalt har bidratt til betydelige samfunnsgevinster.

Kartverket peker på at samarbeidet i Geovekst og Norge Digitalt bør utnyttes videre for at fellesløsninger utvikles og legges til rette for å omfatte nye databehov, kilder og aktører. Berørte parter må jobbe mot et felles digitalt målbilde som understøtter brukerorienterte verdikjeder som sikrer at:

• fagmyndigheter kan dele og synliggjøre sitt kunnskapsgrunnlag i form av datasett på harmonisert form.

• datasett kan kobles effektivt sammen og inngå i analyser etter gitte metoder, hos respektive fagmyndigheter og eventuelt kommuner.

• avledede geodataprodukter kan skapes som kan understøtte kommuners arbeid med planlegging og forvaltning.

Kartverket anbefaler at det bør prioriteres midler til å gjennomføre følgende konkrete tiltak:

• Legge til rette for at LiDAR-data samlet i privat og offentlig regi systematisk blir del av det nasjonale datagrunnlaget gjennom å etablere en nasjonal fellesløsning for forvaltning av LiDAR-data som er tilrettelagt for endringsanalyse.

• Prioritere periodisk LiDAR-kartlegging av risikoutsatte områder ved å tildele midler til behovseiere.

• Tildeling av midler for digitalisering av gamle flyfoto under marin grense basert på behov fra fagmyndigheter.

• Videreutvikle løsninger for å samordne og harmonisere tilgangen til informasjon fra kommunale planregistre.

• Etablere felles standarder og fellesløsninger for registrering av stikkrenner, kritiske punkter og infrastruktur.

For å sikre god brukerretting og behovsprioritering anbefaler Kartverket at koordineringsansvaret styrkes og eksisterende samarbeidsfora utvides med deltagelse fra blant annet privat næringsliv.

6.6 NGUs arbeid med kartlegging

6.6.1 Innledning

Norges geologiske undersøkelse (NGU) kartlegger og sprer kunnskap om Norges geologi. NGU skal dekke samfunnets behov for geologisk basiskunnskap, og dermed bidra til økt bærekraftig verdiskaping.

Deler av NGUs kartleggingsoppgaver gjennomføres på oppdrag for NVE i tråd med samarbeidsavtale fra 2009 og årlige oppgavebrev. NGUs bidrag til kvikkleirekartleggingen omfatter blant annet detaljert løsmassekartlegging og utvikling av aktsomhetskart.

Kvartærgeologiske kart og data er en forutsetning for kunnskap om kvikkleireforekomster i Norge og er svært viktig for å forebygge skred. For å identifisere områder med potensiell kvikkleire må i utgangspunktet alle områder under marin grense kartlegges. Per i dag er mindre enn 60 prosent av disse arealene kartlagt i tilfredsstillende målestokk og kvalitet. Med dagens framdrift vil det ta nærmere 120 år å kartlegge alle norske landarealer under eller delvis under marin grense.

6.6.2 Beskrivelse av kvartærgeologisk metode og kart

De kvartærgeologiske kartene er grunnlagskart som gir en helhetlig oversikt over de geologiske forholdene i det norske landskapet som inkluderer løsmassene i overflaten av terrenget (NGU, 2022a). NGUs kvartærgeologiske kartlegging, også omtalt som løsmassekartlegging, har foregått gjennom flere tiår, og har vært basert på studie av vertikalfoto (flyfoto, stereopar), topografiske kart og kartlegging i felt. De siste 7-10 årene har bruk av terrengmodeller fra LiDAR-data hatt stor betydning for detaljgraden til kartene og hjulpet fokuseringen i felt.

Forstørr bilde

Kilde: Illustrasjon L. Hansen, NGU.

Farger på kartet viser ulike løsmassetypers dannelse og utbredelse i overflaten. Linje- og punktsymboler viser overflateformer, kornstørrelser, observasjoner m.m. (figur 6.4(A)). Noen steder kan man også få informasjon om lagdeling i løsmassene ved befaring i felt. Det er stedvis tatt prøver med stikkstang som gir informasjon om lagdeling ned til cirka 1 meters dyp. Tilgjengelige skjæringer er også benyttet for stratigrafi (lagdeling). Geologens tolkning av landskapet er romlig, men blir representert på kartene i 2D. Av den grunn gir kartene også noe implisitt informasjon om hva som kan ligge under overflateavsetningene (figur 6.3). Det betyr at kvikkleire kan finnes under f.eks. myr eller elveavsetninger. Kombinasjonen av sedimentologisk informasjon fra overflata og data fra grunnundersøkelser vil gi en sikrere tredimensjonal tolkning.

Forstørr bilde

Kilde: Data fra NGU.

Sentrale deler av de kvartærgeologiske kartproduktene fra NGU, som lagres i Nasjonal løsmassedatabase, er tilgjengelige direkte via NGUs karttjeneste på nett (NGU, 2022b). Det landsdekkende datasettet er satt sammen av mange kvartærgeologiske kartprodukter i ulike målestokker, fra 1 : 5000 til 1 : 500 000 (figur 6.5). I tillegg er hele landet kartlagt i målestokk 1 : 1 000 000. Kartleggingen følger fastsatte prosedyrer utviklet ved NGU. Drift, oppdatering og utvikling av databasen gjøres i henhold til norsk SOSI-standard.

Forstørr bilde

Kilde: Data fra NGU.

Til Nasjonal løsmassedatabase er det flere karttjenester og avledede kartprodukter. Karttjenesten «Marin grense» og det avledede kartproduktet «Mulighet for marin leire» er nyttige for eksempel innen offentlig planarbeid. Marin leire kan finnes i terreng lavere enn marin grense (MG). Høyden avhenger av hvor man er i Norge og varierer mellom null og om lag 220 meter over dagens havnivå. MG kan anvendes som en aktsomhetsgrense for potensielle kvikkleireforekomster. NGU registrerer punkter for MG i felt, og marin grense-linjen blir modellert mellom disse. Oppdatering av denne linjen blir gjort med ujevne mellomrom. I noen områder er det mange registreringer, mens det andre steder er få. MG-linjen er derfor beheftet med noe usikkerhet. Det er cirka 2000 MG-punkter i Norge. Siste oppdatering var i februar 2021.

Datasettet «Mulighet for marin leire» (MML) er basert på løsmassekartet og datasettet for marin grense. Kartet viser hvor det potensielt kan finnes marin leire – enten oppe i dagen eller under andre løsmassetyper. Polygonene viser seks klasser fra «Svært stor» til «Stort sett fraværende» mulighet for marin leire (figur 6.4(B) og Vedlegg 1). MG og MML fra NGU blir brukt av NVE som basis for aktsomhetskartet «Aktsomhet marin leire».

De kvartærgeologiske kartene gir en totaloversikt over landskapet og er dermed nyttige innen alle tenkelige problemstillinger som angår naturgrunnlaget. Kartene favner bredt med hensyn til samfunnsnytte, hvilket øker kost-nytte verdien av kvartærgeologisk kartlegging. Kartene er imidlertid ikke tiltenkt å være detaljerte på «tomte-nivå» men er et godt utgangspunkt for mer lokalspesifikke undersøkelser.

Kvartærgeologiske kart er en del av Det offentlige datagrunnlaget (DOK) som benyttes til blant annet arealplanlegging og byggesaksbehandling. Kartene brukes også innen naturforvaltning, miljøplanlegging (beredskap og sårbarhet), turisme og nasjonalparker, vurdering av ressurser (sand/grus/grunnvann/dyrkingsjord), vurdering av geofarer (jordskred, flom, kvikkleire, kyst- og elveerosjon), potensielle grunnvannskilder og infiltrasjon av avløpsvann. Kvartærgeologiske kart er også til nytte innen undervisning, formidling og forskning, også inn mot andre fagområder. Brukerne er blant annet offentlige institusjoner, private konsulenter og privatpersoner.

Anvendelsen av kvartærgeologiske kart vil avhenge av hvilken målestokk og kvalitet de er kartlagt i. Områder må være kartlagt i målestokk 1 : 50 000 eller mer detaljert for å kunne benyttes som grunnlag for NVEs arbeid med faresoner for kvikkleireskred.

Tidligere ble NGUs kart primært trykket på papir, og til disse fulgte det gjerne informasjon om lokale geologiske forhold. I noen områder har det også blitt publisert beskrivelser og rapporter. Dette er viktig geologisk tilleggsinformasjon.

Områder under vann langs strandsonen omfattes tradisjonelt ikke av de kvartærgeologiske kartene på tross av at løsmassene naturlig fortsetter fra land og ut i sjøen. Kvartærgeologisk kartlegging i fjordområdene, som krever helt andre teknikker, har vært utført i noen områder. Slike undersøkelser har til dels vært utført av de samme personene som kartlegger på land. Det økte behovet for kartlegging i strandsonen kommer i tillegg til det totale behovet for økt kvartærgeologisk kartlegging.

Maringeologi ved NGU har i over 40 år kartlagt sjøområdene langs norskekysten og utviklet en serie med geologiske kart og avledede kart over sjøbunnen som kalles marine grunnkart. Eksempler er kart over bunnsedimenter, ankringsforhold, gravbarhet, bunnfellingsområder og forurensning. Kartleggingsprosjektene har vært delfinansiert av fylker, kommuner og oppdrettsnæringen. Til utarbeidelse av kartene benyttes blant annet detaljerte data fra multistråleekkolodd (dybde og bunnreflektivitet), grunnseismikk, sedimentekkolodd, bunnprøver og video.

6.6.3 Status i dag for kvartærgeologisk kartlegging

N50-kartserien er en serie av 1 : 50 000-kart som består av 727 kartblad, hvorav 512 (70 prosent) inkluderer arealer under MG. Tabell 6.1 viser oversikt over ferdigstilte kart. 164 av N50-kartbladene med arealer under/delvis under MG er ferdig kartlagt. Det gjenstår derfor å kartlegge 348 kartblad med arealer under/delvis under MG. Det er viktig å merke seg at 113 (16 prosent) av disse har mindre enn cirka 10 prosent areal under MG. I tillegg kommer arealer under vann som generelt ikke kartlegges, men som også vil kunne ha arealer med marine avsetninger. Det er dermed mindre enn 60 prosent av landets areal under MG som er kartlagt i 1 : 50 000 eller mer detaljert.

De siste ti årene har det blitt produsert i snitt om lag tre N50-kartblad per år. Med dagens framdrift vil det ta 116 år å fullføre kartleggingen i områder under/delvis under MG. Med en framdrift tilsvarende 80- og 90-tallet vil det ta 56 år. Tilsvarende tid for kartlegging av alle resterende kartblad (over og under MG) er henholdsvis 177 år og 86 år.

På starten av 1970-tallet var det fokus på kartlegging av sand- og grusressurser, og en del kvartærgeologiske kart ble laget med fokus på dette. Etter Rissaskredet i 1978 ble det, ved hjelp av midler fra Naturskadefondet, en kraftig vekst i den kvartærgeologiske kartleggingen av leirområdene i Norge. På 1980-tallet ble det produsert 62 kartblad i N50-serien og på det meste var produksjonen oppe i 11 kartblad per år (figur 6.6). Samtidig var 29 kvartærgeologer sysselsatt med denne produksjonen ved NGU.

Forstørr bilde

Kilde: Data fra NGU.

I dag jobber totalt 12 kvartærgeologer med kvartærgeologisk kartlegging i NGU (til sammen 7 årsverk i rene kartleggingsprosjekter). De fleste jobber med kvartærgeologisk kartlegging som er full- eller delfinansiert (50 prosent) av NVE. NVEs behov for robust kvartærgeologisk kunnskap i forhåndsbestemte områder er styrende for NGUs prioritering av kartleggingsområder. I områder under marin grense kartlegger NGU om lag 2000 km² per år. Omtrent 8 kvartærgeologer bruker tilsvarende cirka 4,5 årsverk på denne aktiviteten. NVE har de siste årene bidratt med i snitt cirka 2,6 mill. kroner årlig til kartlegging av områder som inkluderer areal under MG (3,8 mill. kroner i 2021) og NGU bidrar med tilsvarende sum. Utover denne aktiviteten brukes om lag ett årsverk på annen NGU-finansiert kvartærgeologisk basiskartlegging.

NGUs kvartærgeologiske kartlegging omfatter også en del Spesialprodukter som ikke er avgrenset av en kartbladramme, se tabell 6.1 og figur 6.6. Spesialproduktene er kartlagt i ulike målestokker, noen i 1 : 50 000 og andre i enten finere eller grovere skala. Eksempler på spesialprodukter er kommunekart (vanligvis i målestokk 1 : 175 000 - 1 : 100 000). Noen av kommunekartene viser kun hvilke avsetningstyper som ligger i overflata, og mangler informasjon om stratigrafi, tekstur, formelementer og symboler. Kommunekartene er av noe varierende kvalitet. Andre spesialprodukter har hatt mer målrettet, detaljert kartlegging i utvalgte områder (målestokk 1 : 10 000 til 1 : 20 000).

6.6.4 Utfordringer og muligheter knyttet til kvartærgeologisk kartlegging

NGUs landsdekkende kvartærgeologiske kart på nett er som nevnt satt sammen av kart av ulik målestokk. Selv om denne informasjonen finnes tilgjengelig på alle datasettene, er det utfordrende å formidle kartleggingens detaljgrad til brukerne. Et papirkart trykket i målestokken det er kartlagt i gir intuitiv informasjon om detaljgraden. Det samme kartet i digitalt format gir brukeren mulighet til å zoome helt inn på tomtenivå og vil derfor potensielt feilaktig kunne brukes og tolkes mye mer detaljert enn det er grunnlag for.

Selv innenfor samme kartleggingsmålestokk er det store variasjoner i hvor detaljerte kartene er. Dette kan skyldes alder på kartleggingen, hvilket datagrunnlag som ble benyttet, og hva som var formålet med kartleggingen, samt prioriteringer/ressurser.

304 kommuner av i alt 356 har arealer under marin grense (MG). Det er stor forskjell på hvilke problemstillinger disse kommunene har knyttet til kvikkleireskred. Noen har store arealer under MG og tykke leiravsetninger. Andre kommuner har store arealer under MG, men få leiravsetninger. Noen kommuner er preget av mange raviner, elver/bekker, og spor etter skred mens andre har lange strandsoner og viker med potensielle kvikkleireforekomster. Når forutsetningene er så forskjellige for ulike kommuner når det kommer til det kvartærgeologiske grunnlaget, kunne det vært hensiktsmessig om kommunene ble gruppert og håndtert på forskjellig måte i det videre arbeidet med kvikkleireproblemstillinger.

Figur 6.7 viser arealer under marin grense og status for NGUs kvartærgeologiske kartlegging. En del områder i Trøndelag og på Østlandet er kartlagt i målestokk 1 : 50 000 eller bedre. Det finnes likevel en god del områder i Nord-Norge, på Vestlandet og Østlandet som er for grovt kartlagt til å kunne brukes for vurdering av fare for kvikkleireskred. I tillegg er det som nevnt stor forskjell på detaljgraden også innenfor samme kartleggingsmålestokk.

Forstørr bilde

Kilde: Data fra NGU.

NGU mottar jevnlig spørsmål om observasjoner kan legges inn i kart slik at de kan gjøres mer detaljerte som en slags oppgradering. I mange tilfeller skyldes dette at brukeren har zoomet mye lenger inn enn det er grunnlag for, og symbolet eller grensen i kartet havner derfor feil i forhold til terrenget. Andre ganger mangler symboler i kartet. Dersom NGU skal rette opp annet enn rent tekniske feil i et kart, må større områder gjennomgås samtidig. Siden det allerede er utfordringer med at det landsdekkende kartet er sammensatt av flere kart, vil det bli enda mer uoversiktlig dersom svært små arealer oppdateres isolert. NGU har de siste årene likevel kartlagt på ny større areal under marin grense der det gamle 1 : 50 000-kartet synes foreldet, samt oppgradert enkelte områder under marin grense primært basert på bruk av terrengmodeller (LiDAR-data), med noe feltsjekk, se figur 6.8. En viktig avveining er om oppgradering av gamle og lite detaljerte 1 : 50 000-kart i viktige områder skal prioriteres foran detaljert kartlegging i områder der det ennå ikke finnes kart i 1 : 50 000.

Mer detaljerte løsmassekart vil blant annet gi en mer helhetlig forståelse av geologien, gi bedre kvikkleireutredninger, være et godt grunnlag for kommuneplaner, og gi nyttig informasjon til privatpersoner.

Forstørr bilde

Kilde: Data fra NGU.

6.7 NVEs arbeid med kartlegging

6.7.1 Innledning

NVE er ansvarlig for den statlige farekartleggingen for flom og skred, herunder kvikkleirekartlegging. Kartleggingen tar utgangspunkt i områder med eksisterende bebyggelse der de naturgitte forholdene medfører størst risiko. Rammene for NVEs arbeid med kartlegging er gitt blant annet gjennom Meld St 15 (2011–2012). Dette er nærmere omtalt i kapittel 6.4.2.

NVEs oppgaver med kartlegging blir slått fast gjennom de årlige budsjettproposisjonene. Under hovedmålet «Bedre samfunnets evne til å håndtere flom og skredrisiko» er ett av delmålene at «NVE skal øke kunnskapen i samfunnet om flom og skredfare».

6.7.2 Nivåene i NVEs kartlegging

6.7.2.1 Aktsomhetskart

Som nevnt i kapittel 6.3.2 er aktsomhetskart for kvikkleire i sin enkleste form alle områder under marin grense. Der det er gjort detaljert løsmassekartlegging kan aktsomhetsområdet snevres inn ut fra NGUs kart «Mulighet for marin leire» (MML), som er avledet av NGUs løsmassekart.

NVE har på denne bakgrunn utarbeidet temakartlaget «Aktsomhet marin leire», som kan benyttes som aktsomhetskart for kvikkleire. Dette kartlaget benytter deler av MML samt «Marin grense», og inneholder mulighet for marin leire med svært stor, stor og middels sammenhengende forekomster av marine avsetninger (Vedlegg 1). Områder som er definert med svært stor, men usammenhengende/tynn forekomst av marine avsetninger er ikke tatt med, fordi det vurderes som lite sannsynlig med et større områdeskred i slike områder. Der løsmassekartet er for grovt (grovere enn 1 : 50 000) er alt areal under marin grense markert som aktsomhetsområde for kvikkleire. Figur 6.9 viser utsnitt fra NVEs temalag «Aktsomhet marin leire».

Forstørr bilde

Kilde: (https://temakart.nve.no/tema/kvikkleire.)

NVE har siden 2019 eksperimentert med å lage mer detaljerte aktsomhetskart – «aktsomhetskart områdeskred». Denne typen aktsomhetskart utarbeides nå i forbindelse med oversiktskartleggingen. Det er laget «aktsomhetskart områdeskred» for seks kommuner i Møre og Romsdal, og det arbeides videre med fire kommuner i Sogn og Fjordane samt fire kommuner i Nord-Troms. Arbeidet er et pilotprosjekt for å kunne innsnevre aktsomhetsområdene for områdeskred. «Aktsomhetskart områdeskred» er utarbeidet etter en vurdering av områdestabilitet for kvikkleire på bakgrunn av terrengkriterier, tidligere og nye grunnundersøkelser, observasjoner fra befaringen og løsmassekartene/MML-kartene. Det er benyttet terrengkriterier brattere enn 1 : 20 og mer enn 5 m høydeforskjell, jf. kvikkleireveilederen (NVE, 2020). Det er vurdert at det ikke kan gå større områdeskred om terrenget er slakere og ved mindre høydeforskjeller. Det er utfordrende å finne gode analyser for å tilfredsstille dette, i tillegg til å få modellert den bakovergripende effekten et kvikkleireskred kan ha. Det har derfor så langt vært behov for en del manuelle justeringer i GIS-analysen. Siden metoden er under utvikling er «aktsomhetskart områdeskred» foreløpig ikke presentert på NVEs temakart Kvikkleire, men i en egen GIS-applikasjon på NVEs nettsider for de aktuelle kommunene i Møre og Romsdal (NVE, 2022c).

6.7.2.2 Oversiktskartlegging av faresoner for kvikkleire

Oversiktskartleggingen viser soner med fare for store kvikkleireskred. For at det skal defineres en sone må terrengkriteriene med høydeforskjell på mer enn 10 m og en helning brattere enn 1 : 15 være oppfylt, se figur 6.10. Fra oppstarten i 1980 var det bare utvalgte områder innenfor N50-kartblad som ble kartlagt, og det ble kun kartlagt faresoner med areal større enn 10 dekar.

Forstørr bilde

Kilde: Illustrasjon fra NVE 2020a.

Ved oversiktkartlegging utføres det ofte bare 1-2 boringer sentralt i sonene, noe som er lite sammenlignet med en soneutredning. I størstedelen av kartleggingsperioden har det vært relativt lite ressurser til arbeidet, og i noen soner ble det ikke utført verken grunnundersøkelser eller befaringer. Omfanget av sonene skal dekke det området som antas å kunne løsne i et kvikkleireskred. I soner kartlagt i de senere år er også forventet utløpssone markert. Etter 2001 er faregrad, konsekvens og risiko blitt klassifisert for alle kvikkleiresoner. Dette er nærmere omtalt i kapittel 6.7.3.

NVE fortsatte med kartlegging ut fra kartblad fram til 2015, men fordi bruk av kartblad var misvisende i forhold til arealet som var gjenstand for kartlegging, gikk NVE over til å kartlegge utvalgte områder kommunevis. De utvalgte områdene er kritiske områder under marin grense med utgangspunkt i Kartleggingsplanen (NVE, 2011a).

Fra 2015 har kvikkleiresoner i strandsonen gradvis blitt tatt inn i kartleggingen på bakgrunn av arbeidet som ble utført i NIFS-prosjektet og parallelt med revidering av Metodedokumentet for kvikkleirekartleggingen (NVE, 2020a).

6.7.2.3 Detaljert soneutredning

Dette er en detaljert utredning av oversiktkartlagte faresoner for kvikkleire. Ved detaljert soneutredning vil en avklare sikkerhetsnivået til allerede oversiktskartlagte soner i antatt mest kritiske snitt. For NVE er det primære formålet med utredningen avklaring av sikkerhetsnivået som grunnlag for prioritering av områder for sikring. Tilsvarende detaljert utredning utføres også for nye tiltak i områder med fare for områdeskred, som beskrevet i kvikkleireveilederen (NVE, 2020).

Ved detaljert soneutredning må det utføres nok grunnundersøkelser og stabilitetsberegninger for å avgrense området med skredfare så riktig som mulig. Det utføres også stabilitetsberegninger i et eller flere kritiske snitt som beskrevet i kvikkleireveilederen. I noen tilfeller vil detaljert soneutredning vise at det ikke er skredfare innenfor deler av faresonene fra oversiktskartleggingen, for eksempel ved at forekomsten av kvikkleire/sprøbruddmateriale er svært begrenset og at områdeskred derfor ikke er sannsynlig. Utstrekningen av faresonene kan i slike tilfeller reduseres, og i enkelte tilfeller kan faresoner tas ut av kartet. Det kan også vise seg at avgrensningen av sonene må justeres, eller at det er grunnlag for å dele opp soner til flere mindre soner.

Ved detaljert soneutredning er det også viktig å vurdere erosjonsforhold, og befaring av sonene er derfor sentralt. Faregrad, konsekvens og risiko oppdateres etter utført befaring, grunnundersøkelser og nye vurderinger av løsne- og utløpsområder. Faregradsvurderingen skal utføres i de mest kritiske snittene, og faregraden i det mest kritiske blir gjeldende for hele sonen. Ved bygging i en kvikkleiresone må alle skråninger hvor et initialskred kan utløses, vurderes. Det må også vurderes om byggeprosjektet kan komme til å ligge i utløpsområdet for et kvikkleireskred.

Detaljert soneutredning vil ofte synliggjøre et behov for sikring, og sonene må oppdateres for faregrad/risiko etter gjennomført sikring. Dette fordi erosjon stoppes og stabiliteten forbedres, noe som fører til at faregraden kan justeres ned, ofte fra høy/middels til lav. I denne sammenhengen er det et spørsmål om hele sonen blir sikret gjennom tiltaket, og at en da kan forsvare å redusere faregraden tilstrekkelig for hele sonen. I slike tilfeller vil kanskje detaljert soneutredning vise at en kan dele opp kvikkleiresonen og kun sikre de mest utsatte områdene. Erfaringsmessig er hver detaljert soneutredning svært forskjellig, og de er sterkt avhengig av kvikkleiras beliggenhet (NVE, 2021).

6.7.2.4 Forenklet soneutredning

Forenklet soneutredning er en mellomting mellom oversiktskartlegging og detaljert soneutredning av kartlagte faresoner. For utvalgte soner gjennomføres grunnundersøkelser som grunnlag for stabilitetsberegninger i antatt mest kritiske snitt. Disse vurderingene vil ofte ikke være tilstrekkelige for utbygging i sonen, men benyttes for å avklare sikringsbehov. Slike forenklede soneutredninger ble utført gjennom et pilotprosjekt i perioden 2016-2019 for kvikkleiresoner i Trøndelag. Dette vurderes nå videreført på Østlandet og eventuelt også andre steder. Metoden er under utvikling og må evalueres og forbedres på bakgrunn av erfaringene med prosjektet i Trøndelag.

Fordelen med forenklet soneutredning er at det kan sees på flere soner for lavere kostnader enn ved en detaljert soneutredning, og man kan raskere identifisere de mest kritiske sonene som har behov for detaljert soneutredning, og eventuelt behov for sikring. Erfaringer viser at utredning av soner etter prinsippet for forenklet soneutredning gir det beste nytte-kostforholdet for de investerte midlene i NVEs bistand til soneutredning av skredfare, og anviser hvor innsatsen med sikring gir høyest skredforebyggende effekt.

Figur 6.11 viser flytskjema for en prosess med å velge ut og prioritere soner for utredning fram mot prosjektering og eventuell gjennomføring av sikringstiltak.

Forstørr bilde

Kilde: Figur hentet fra (NVE, 2021).

6.7.3 Mer om klassifiseringen av kvikkleiresoner etter faregrad og risiko

Metoden for klassifisering av kvikkleiresoner etter faregrad, konsekvens og risiko er beskrevet i NVE ekstern rapport 9/2020 (NVE, 2020a). Metodedokumentet ble oppdatert i 2020, men metoden for evaluering av faregrad, skadekonsekvens og inndeling i risikoklasser har ligget fast siden oppstarten gjennom «Program for økt sikkerhet mot leirskred» i 2001.

Faregrad skal fastlegges slik at den gjenspeiler graden av usikkerhet med hensyn til løsneområdets stabilitet. Faregraden bestemmes for et antatt kritisk snitt i sonen og er avhengig av stedlige forhold knyttet til topografi, grunnforhold, erosjonspotensial og tidligere menneskelige inngrep.

Faktorene som skal vurderes og hvordan de vektes er vist i tabell 6.2. Fordelingen av sonene mellom de tre faregradklassene er basert på resultatet av en evaluering av 228 soner på Østlandet og i Trøndelag som ble gjennomført i 2000-2001. De 228 sonene ble antatt å være representative for alle soner som var kartlagt til da, og utgjør i dag cirka ti prosent av alle faresonene. En viktig målsetting for klassifiseringen var å oppnå en god spredning av sonene mellom de tre klassene. Dette kunne best oppnås ved at de 228 sonene ble fordelt mellom de tre klassene i et på forhånd bestemt forhold. Følgende fordeling ble valgt: 25 prosent av antall soner i faregradklasse lav, 50 prosent av antall soner i faregradklasse middels og 25 prosent av antall soner i faregradklasse høy. Det ga da inndelingen som er vist i tabellen ut fra samlet poengsum for den enkelte sone.

Evalueringen av skadekonsekvens gjøres på en tilsvarende måte ved å kartlegge sju konsekvensfaktorer (tabell 6.3). Inndelingen i tre konsekvensklasser ble basert på en fordeling av de 228 sonene som omtalt foran slik at 25 prosent av antall soner ble plasser i konsekvensklasse mindre alvorlig, 50 prosent av antall soner i konsekvensklasse alvorlig og 25 prosent av antall soner i konsekvensklasse meget alvorlig.

Klassifiseringen etter faregrad og skadekonsekvens brukes som grunnlag for å dele sonene inn i risikoklasser. Risikoklassifiseringen benyttes primært som grunnlag for å prioritere videre arbeid med sikring mot skred (figur 6.2).

For å få en enhetlig basis for beregningene er poengverdiene for skadekonsekvens og faregrad omgjort til «prosent av maksimal poengverdi». Tallverdien for risiko framkommer således ved å multiplisere prosenttallet for skadekonsekvens med prosenttallet for faregrad. Risiko er inndelt i fem klasser. Dette er gjort for å skille ut soner med aller lavest risiko og aller høyest risiko.

Også for risiko var det en viktig målsetting for klassifiseringen å oppnå en god spredning av sonene mellom de fem klassene. I evalueringen i 2001 av de 228 sonene kunne dette best oppnås ved at sonene ble fordelt mellom de fem klassene i et på forhånd bestemt forhold. Følgende fordeling ble valgt: 5 prosent av antall soner i klasse 1 (laveste risiko), 20 prosent av antall soner i klasse 2, 50 prosent av antall soner i klasse 3, 20 prosent av antall soner i klasse 4 og 5 prosent av antall soner i klasse 5 (høyeste risiko).

Dette gir følgende inndeling for de fem risikoklassene:

• Risikoklasse 1 omfatter alle soner med tallverdi fra 0 til 170

• Risikoklasse 2 omfatter alle soner med tallverdi fra 171 til 630

• Risikoklasse 3 omfatter alle soner med tallverdi fra 631 til 1 900

• Risikoklasse 4 omfatter alle soner med tallverdi fra 1 901 til 3 200

• Risikoklasse 5 omfatter alle soner med tallverdi fra 3 201 til 10 000

6.7.4 Presentasjon av resultater fra kvikkleirekartleggingen

På NVE Temakart kvikkleire (figur 6.12) presenteres i dag kvikkleiresonene (faregrad og risikoklasse) med utløpsområder, aktsomhetskart marin leire, marin grense og Statens vegvesen sine kvikkleirepunkt og kvikkleireområder (Statens vegvesen, 2022). Fra 2020 ble også NADAG-data (inkludert kvikkleiremarkering) og Statens vegvesen-rapporter vist i NVE Atlas. NADAG ble også lagt til som kartlag i NVE Temakart kvikkleire i mars 2021, med lenker til rapporter i NADAG.

Forstørr bilde

Nye kvikkleiresoner og endringer på kvikkleiresonene utføres i dag via Innmeldingsløsning for kvikkleiresoner, en løsning som ble lansert i 2018 (NVE, 2022d). Etter godkjenning av NVE i innmeldingsløsningen oppdateres kvikkleiresonen på NVE Atlas / Temakart kvikkleire automatisk.

Statens vegvesen sine kvikkleireområder og -punkt har blitt formidlet gjennom NVEs karttjeneste fra 2016. Disse har blitt supplert fortløpende ettersom Statens vegvesen har gått gjennom og tolket kvikkleire i sine gamle rapporter. Dette er antatt/påvist kvikkleire/sprøbruddmateriale i Statens vegvesen sine rapporter fra grunnundersøkelser. Statens vegvesens kvikkleireområder er ikke kvikkleirefaresoner da det ikke er knyttet faregradsvurdering eller terrengkriterier til områdene. Statens vegvesen sine grunnundersøkelser og geotekniske rapporter kan lastes ned via NADAG.

6.7.5 Status for kartlegging av kvikkleirefaresoner

6.7.5.1 Oversiktskartlegging – faresoner: fare- og risikoklassifisering

Status i kartleggingsarbeidet er detaljert gjennomgått i NVEs rapport fra april 2021 (NVE, 2021)

Før 2010 var det utført kartlegging av 57 kartblad som berører 81 kommuner, et areal på 15 065 km². Etter at NVE tok over skredansvaret i 2009 har det blitt utført oversiktskartlegging i 38 kommuner, et areal på 2106 km². Det er kartlagt cirka 80 prosent av «utvalgt kartleggingsareal» på oversiktsnivå i henhold til NVEs kartleggingsplan. Figur 6.13 viser områder der oversiktskartlegging er gjennomført eller pågår. Figuren gir et noe misvisende bilde over kartlagt areal, da ikke alt areal innenfor N50-kartblad er kartlagt.

Forstørr bilde

Per 23. februar 2021 var det 2310 kvikkleiresoner i NVE sin database. Tabell 6.4 viser hvordan disse fordeler seg på faregrad- og risikoklasser. Tabellen viser fordeling av alle soner og inkluderer også soner som er ferdig utredet og sikret. Metoden for klassifisering av faregrad og risiko framgår av metodedokumentet, som ble oppdatert i 2020 (NVE 2020a). Metoden for tildeling av score og inndeling i klasser har ligget fast siden oppstart av klassifiseringsarbeidet gjennom «Program for økt sikkerhet mot leirskred» i 2001.

NVE har pekt på en rekke behov for oppdateringer og forbedringer knyttet til faresonene (NVE, 2021):

• Det er et stort etterslep på oppdatering av soner i databasen etter både detaljert soneutredning og sikring. Erosjonsforholdene kan derfor ha endret seg, i tillegg til grunnlaget for faregradsvurderingen, samt utstrekningen av soner. Dette kan igjen ha betydning for konsekvensen, i tillegg til eventuell utbygging.

• For mange av kvikkleiresonene er det utført supplerende grunnundersøkelser og vurderinger i forbindelse med areal- og byggesaker som NVE ikke har tilgang til og derfor ikke oversikt over.

• Det finnes et ukjent antall soner fra kommunenes plan- og byggesaker som ikke er meldt inn til NVE og som NVE derfor ikke har oversikt over.

• De fleste soner mangler utløpsområde, da dette ikke ble vurdert tidligere, noe som vil påvirke konsekvensklasse og risikoklasse. I dag er det kun tegnet inn utløpsområder på 418 av 2310 soner.

• Konsekvensklassifiseringen tar med det meste av materielle konsekvenser og mulig tap av liv. Den inkluderer derfor for eksempel hvor mye veg, toglinje og kraftlinjer det er i sonen. Klassifiseringen inkluderer også antall boligenheter, men skiller ikke på om det er 5 husstander eller 500. For NVE, som er opptatt av eksisterende bebyggelse og særlig husstander, trengs derfor komplementerende informasjon om det reelle tallet på antall personer som bor i sonene ved prioritering for videre detaljering og sikring.

• Utført sikring fører ofte til redusert faregrad og risiko, men vil fortsatt etter sikring kunne forbli i de høyeste risikoklassene.

NVE viser i sin rapport også til at kun 44 av dagens 242 kvikkleiresoner i strandsonen er oppdatert i tråd med gjeldende metodedokument. Kartlegging i strandsonen er vurdert som en oppgave som bør prioriteres da det de senere år har gått flere skred i strandsonen. NVE har planlagt kartleggingsprosjekter i strandsonen for å teste den nye metoden. Resultatene vil brukes som grunnlag for videre metodeutvikling og bedre forståelse av strandsoneproblematikk.

6.7.5.2 Soneutredning

NVE har gått gjennom gjenstående arbeid knyttet til de sonene som mangler detaljert eller forenklet soneutredning (NVE, 2021). Etter fradrag av soner som er utredet og/eller sikret, gjenstår det 1905 soner per februar 2021. For noen av de gjenværende sonene er det gjennomført noe sikring mot bekkeerosjon eller lignende, uten at det er gjennomført full sikring av sonen. Disse sonene er ikke fjernet fra oversikten. Figur 6.14 viser hvordan de 1905 sonene fordeler seg på faregrad og risikoklasser. Om lag 1000 av disse er soner i de tre høyeste risikoklassene eller har høy faregrad. Disse 1000 sonene bør ifølge rapporten vurderes nærmere for en forenklet eller detaljert soneutredning som grunnlag for eventuell sikring. Det er påpekt at nærmere vurdering av soner ikke nødvendigvis betyr at de må gjennomgå en detaljert eller forenklet soneutredning. En befaring, en nærmere kartanalyse eller en gjennomgang av eksisterende grunnundersøkelser kan være tilstrekkelig for å utelukke noen soner for videre utredning.

Forstørr bilde

Kilde: Hentet fra (NVE, 2021).

Pågående erosjon i vassdrag vil forverre stabiliteten av skråningene inntil vassdragene. I vurdering av faregrad er grad av erosjon vektet høyt, og kan derfor ha stor betydning for hvilken faregrad en sone settes i. En stor andel av kvikkleiresonene er opprettet ved oversiktkartlegging, og mange soner er derfor lite befart og undersøkt i detalj. For å få et bedre bilde av reell fare er kartlegging av erosjon viktig.

NVE startet høsten 2020 et prosjekt for nærmere vurdering av kvikkleiresonene i kommunene Gjerdrum, Ullensaker og Nannestad. Høsten 2021 ble det utført befaringer for kartlegging av erosjon i vassdragene. Se kapittel 13.4 for beskrivelse og erfaring fra kartleggingen og analysene. Prosjektet vil fortsette i 2022-2023 med grunnundersøkelser og utredning av soner.

6.7.6 Status for NVEs øvrige kartleggingsoppgaver

6.7.6.1 Innhenting av data fra andre aktørers kartlegging

For å få best mulig oversikt over kartlegging av flom- og skredfare i Norge, samler NVE også informasjon fra andre aktører.

I perioden fra 2015 til 2018 ble det fra andre aktører enn NVE sendt inn cirka 20 kvikkleiresoner der 5 av disse var fra oppdelte soner. Antallet var altså svært begrenset. Etter at den digitale innmeldingsløsningen ble tatt i bruk i 2018 er det meldt inn og godkjent om lag 260 soner. I tillegg ligger det flere soner til godkjenning i innmeldingsløsningen.

NVE er kjent med at statlige aktører, kommuner og private utbyggere har mange soner som skulle vært meldt inn. Disse utredningene er dels utført av aktørene selv, men i hovedsak utført av den geotekniske konsulentbransjen, som består av et begrenset antall firma. NVE har derfor i 2019 og 2020 gått direkte til konsulentselskapene for å få dem til å melde inn soner til NVE og grunnundersøkelsesdata til NADAG.

Fra 2015 til 2019 har NVE jobbet med å kartfeste og digitalisere alle eldre grunnundersøkelser fra oversiktskartleggingen av fare for kvikkleireskred mellom 1980 til cirka 2005. Data med tilhørende rapporter ble sendt fra NVE til NADAG i desember 2020.

I NVE sin rapportdatabase ligger det cirka 550 rapportpolygoner som skal overføres til NADAG. I tillegg har NVE etter 2015/2016 samlet cirka 900 geotekniske rapporter i forbindelse med arealplansaker og egne undersøkelser og vurderinger. Der det er hensiktsmessig leverer konsulentene dataene til NADAG, resten leveres av NVE. Dette arbeidet startet i 2020. Etter 2015 har nye grunnundersøkelser som er utført for NVE blitt levert til NADAG direkte fra konsulentene.

6.7.6.2 Skredhendelsesdatabasen (NSDB)

Informasjon om hendelser gir viktig underlag for kartlegging og håndtering av skredrisiko. Den nasjonale databasen for skredhendelser (NSDB) ble opprettet av NGU i 2002 i samarbeid med flere etater. Skredhendelsene er inndelt etter skredtyper og har registrerte parametere som tid, sted, volum, antall omkomne, skader mm. Blant de største bidragsyterne til databasen er NGU (blant annet ved lokalhistoriker Astor Furseth), Statens vegvesen, Bane NOR og NGI. NVE har forvaltet NSDB siden 2014 (NIFS 2015).

Det er etablert en registreringsløsning på skredregistrering.no som er åpen for alle, slik at NSDB kan oppdateres med nye hendelser. Tjenesten er tilpasset bruk sammen med regObs. En registrering kan derfor enten gjøres på skredregistrering.no, eller den kan påbegynnes ute på befaring ved bruk av regObs-appen på mobiltelefon. Registeringen kan oppdateres med mer detaljert informasjon via skredregistrering.no.

NSDB inneholdt 81 164 skredhendelser per 27. januar 2022, hvorav 663 er registrert som leirskred/kvikkleireskred. Registreringene er mangelfulle når det gjelder kvikkleireskred. I 2015 ble det gjort en gjennomgang og kvalitetssikring av 502 skred som var registrert som kvikkleireskred eller leirskred (NIFS, 2015). NVE opplyser at det er planlagt oppdatering av databasen i 2022 blant annet med denne informasjonen.

6.7.6.3 Formidling av resultater fra kartleggingen

Resultatene fra oversiktskartlegging av kvikkleire og databasen for skredhendelser inngår i Det Offentlige Kartgrunnlaget (DOK). DOK er offentlige geografiske data som er tilrettelagt for kommunenes plan- og byggesaksarbeid, og er tilgjengelig gjennom portalen Geonorge.no. Det er utviklet WMS-tjenester (Web Map Service) og nedlastingsløsning slik at kommuner og andre brukere kan legge data om kvikkleire inn i sine egne kartløsninger.

NVE har egne kartløsninger der blant annet kvikkleiretema inngår; NVE Atlas og Temakart NVE. Temakart for kvikkleire sammenstiller flere data fra flere kilder som er relevant for vurdering av fare for kvikkleireskred, se kapittel 6.7.4.

NVE formidler kartleggingsresultatene på flere måter. En viktig arena er veiledning knyttet til arealplanlegging. NVE har i en årrekke gjennomført regionale seminar for kommuner og andre aktører med ansvar for arealplanlegging og beredskap. Veiledning i bruken av resultatene fra kartlegging utgjør en sentral del av disse seminarene.

6.7.7 NVEs ressursbruk til kartlegging

NVE får sine midler til kartlegging gjennom bevilgninger på kap. 1820 post 22 i statsbudsjettet. Det er ikke spesifisert i statsbudsjettet hvordan kartleggingsmidlene skal fordeles mellom flom og skred, eller mellom skredtyper. Tabell 6.6 viser årlig tildeling og forbruk i perioden 2016-2020. En del av midlene benyttes til NGUs kartlegging av løsmasser. NVEs egen ressursinnsats kommer i tillegg. NVE brukte i 2021 totalt cirka 18 årsverk i kartleggingsarbeidet, hvorav cirka 2,5 årsverk til kvikkleirekartlegging. Overordnet forvaltning av geodata og drift av databaser og kartverktøy kommer i tillegg.

NVE brukte i 2021 totalt cirka 182 årsverk på det forebyggende arbeidet knyttet til flom og skred. Fordelingen av årsverk på de ulike delmålene er vist i figur 6.15.

Kilde: NVE.

NVE er nasjonal part i Geovekst og benytter kartleggingsmidlene til å finansiere sin andel i Geovekst-prosjektene. NVEs behov er særlig knyttet til detaljert høydekartlegging. NVE har i perioden 2017-2021 brukt 3,7 mill. kr til sin andel i Geovekst-prosjekter. NVE har også bidratt til finansieringen av Nasjonal detaljert høydemodell (NDH) med totalt 19 mill. kr, fordelt over perioden 2016-2022.

NVE benytter konsulenter til å gjennomføre oversiktskartlegging og soneutredning, samt til metodeutvikling.

NVE har siden 2015 brukt cirka 27 mill. kroner på oversiktskartlegging der cirka 40 prosent av kostnadene går til grunnundersøkelser og de øvrige 60 prosent til vurderinger. Det er i denne perioden kartlagt 200 soner som gir en gjennomsnittlig pris på cirka 135 000 kroner per sone, og en gjennomsnittlig pris på cirka 27 000 kroner per km² område kartlagt. Pris per sone er svært avhengig av om det faktisk finnes kvikkleire i området, og om det eventuelt finnes i områder med helning (NVE, 2021).

På landsbasis har NVE detaljutredet om lag 100 soner i perioden 2010 - 2020. Det er i denne perioden brukt cirka 92 mill. kroner på detaljert soneutredning. Det gir en innsats på cirka 8,4 mill. kroner per år. Detaljert soneutredning har vært finansiert med sikringsmidler og inngår derfor ikke i tallene i tabell 6.6. Etterberegninger viser at kostnadene varierer sterkt fra sone til sone, men i gjennomsnitt ligger kostnaden for en detaljert utredning på cirka 800 000 kroner per sone.

I tillegg er cirka 50 soner utredet gjennom forenklet soneutredning der man vurderer omfanget av utredningen underveis – spesielt for å avklare sikringsbehov. Her har det blitt utført stabilitetsberegninger i cirka 40 prosent av de 50 sonene som grunnlag for vurdering av eventuell sikring. Kostnadene for forenklet soneutredning ligger i gjennomsnitt på 280 000 kroner per sone.

NVE har også benyttet konsulenter til å samle informasjon og rapporter fra kartlegging og utredning av soner i privat eller kommunal regi. I gjennomsnitt har dette kostet NVE 10 000 kroner per sone. I tillegg kommer kostnader med å innhente data/rapport fra grunnundersøkelser som skal leveres til NADAG. Disse kostnadene ligger i snitt på 2500 kroner per rapport.

6.8 Tilgang til og formidling av grunnlagsdata, kartleggingsresultater og fareutredninger

6.8.1 Tilgang til data fra naturfareutredninger

NVE har siden 2014 oppfordret til innsending og har etablert innmeldingsløsninger for utredninger knyttet til kvikkleireskred, skred i bratt terreng og flom. NVE sendte i 2018 brev til konsulentbransjen og alle landets kommuner med informasjon ny praksis for publisering av naturfarerapporter, geotekniske rapporter og andre faredata. NVE vurderte at rapporter og faredata avgitt eller utgitt av det offentlige eller som er frambrakt til bruk eller som grunnlag for offentlige beslutninger i plan- eller byggesaksbehandling, er unntatt opphavsrettslig vern etter åndsverkloven, jf. § 9 annet ledd. NVE informerte om at de fra 1. februar 2018 ville publisere uten å be om samtykke fra den som har opphavsrett til rapporten. I 2019 ble et nytt brev sendt fra NVE, på vegne av samarbeidspartene for NADAG, til alle landets kommuner med oppfordring til å sende inn geotekniske data og rapporter til NADAG (NVE, 2019). I tillegg ba NVE om innmelding av nye og reviderte kvikkleirefaresoner.

Kvikkleirefaresonene leveres i NVEs innmeldingsløsning som stedfestet polygon med tilhørende metadata, sammen med rapport for fullstendig soneutredning og rapport fra uavhengig kvalitetssikring der det er anbefalt. Geotekniske data og rapporter som omhandler grunnundersøkelser/vurderinger fra soneutredningene, blir innsendt til og publisert via NADAG.

Utredninger i form av faresoner og rapporter for skred i bratt terreng og flomfareutredninger ønskes også innmeldt gjennom NVEs løsning på Altinn.

Kartleggingsrapporter med tilhørende faredata for skred eller flom blir publisert og gjort tilgjengelig gjennom NVE sine innsynsløsninger og på NVEs nettsider. Kartdata kan lastes ned gjennom NVEs nedlastningsside. Faresoner for skred og flom er temadatasett som NVE leverer til Norge digitalt, der dataene gjøres tilgjengelig gjennom portalen Geonorge.

6.8.2 Tilgang til data fra grunnundersøkelser

6.8.2.1 NADAG

Nasjonal database for grunnundersøkelser (NADAG) skal sikre fri deling og gjenbruk av samfunnsviktige data fra grunnundersøkelser i Norge (NGU, 2022c). Databasen inneholder geotekniske data, men resultater fra andre grunnundersøkelser som for eksempel geofysiske undersøkelser og grunnvannsbrønner, samt ulike geologiske kart, er tilgjengelige gjennom kartinnsynene (figur 6.16).

Forstørr bilde

Undergrunnen brukes stadig mer. Spesielt i byer og tettbygde strøk er det konkurranse om å utnytte arealer, rom og ressurser i undergrunnen. Gjenbruk av data fører til store besparelser for samfunnet ved utbygging av infrastruktur, og er i tillegg viktig for beredskap og krisehåndtering ved skredhendelser eller andre naturfarer. I en rapport fra Vista Analyse i 2015 ble det slått fast at NADAG er samfunnsøkonomisk meget lønnsom, med et forventet kost-nytteforhold på cirka 1 : 7 (Vista Analyse, 2015). Her ble det blant annet pekt på at databasen kan bidra til redusert antall grunnundersøkelser dersom informasjon finnes fra før. Brukerne sparer samtidig tid på å lete fram informasjon hos ulike institusjoner, utbyggingsprosjektene kan bli billigere og beredskapen bedre.

NADAG er landsdekkende og utviklet av NGU i samarbeid Statens vegvesen, Bane NOR og NVE. Konsulentselskapene Norkart, Trimble og CGI har bidratt i utviklingen. Prosjektet om NADAG ble opprettet i 2012, og selve utviklingsarbeidet startet i 2013. Siden oppstarten har NADAG kontinuerlig blitt videreutviklet, og blant annet er nye løsninger for dataflyt opprettet. Statsbygg var først til å levere et landsdekkende datasett, og etter det har samarbeidsetatene samt en rekke kommuner levert mye data til NADAG. Også flere private konsulentselskaper åpner nå i økende grad for å legge inn data selv om de kan tape et konkurransefortrinn. Mer tilgjengelige data kan likevel hjelpe konsulentene å gjøre bedre vurderinger og beregninger knyttet til ulike tiltak. Når datamengden øker, øker også nytten av NADAG. Etter skredulykken på Gjerdrum i desember 2020 har interessen for å legge inn data i NADAG økt. I dag er det cirka 500 000 borehullsundersøkelser i databasen, men i praksis en del flere siden det i tillegg finnes cirka 3800 prosjekter hvor borehullene kun er tilgjengelige gjennom de vedlagte geotekniske rapportene. Boringene inngår i til sammen cirka 21 000 prosjekter.

For at gjenbruk av grunnundersøkelsesdata skal bli mest mulig effektiv og til nytte for samfunnet, bør alle dataeiere levere data til NADAG. NADAG kan ta imot og vise data av ulik detaljeringsgrad, og alle data er fritt tilgjengelige for alle. Det er i dag to måter å levere data til NADAG på. Den ene er gjennom verktøyet GeoSuite Toolbox som en del konsulenter bruker som prosjekteringsverktøy. Fullstendige datasett leveres på denne måten, og disse er enkle å gjenbruke i GeoSuite. En annen måte data kan leveres på er gjennom NADAG WebReg, som primært er utviklet for dataeiere som ønsker å få oversikt over og tilgjengeliggjøre sine mer eller mindre «analoge» data og rapporter. Data kan i dag lastes ned på GeoSuite-format, men det arbeides med nedlasting også på andre formater. Geotekniske rapporter og boreprofiler kan lastes ned som .pdf-filer eller lignende. I tillegg finnes WMS-tjeneste for NADAG.

Den som leverer data til NADAG er ansvarlig for innholdet i datasettet. NGU foretar teknisk kvalitetskontroll, men retter ikke eventuelle feil i selve datasettene. NADAG og bidragsytere er ikke ansvarlige for den enkeltes bruk av datasettene som ligger i NADAG. Datasettene og rapportene som man får tilgang til gjennom NADAG ble laget for bestemte formål/prosjekt. Den som benytter data for nye formål/prosjekt må derfor gjøre egne og selvstendige vurderinger av dataenes kvalitet, egnethet og gyldighet.

Det er også viktig at data- og vurderingsrapporter leveres sammen med rådata fra grunnundersøkelser. Dette vil bidra til dokumentasjon av datasettet, og gi informasjon om formålet og tolkningen av data. For vurderinger og beregninger av stabilitet er rådata sentrale og primært for de med geoteknisk kompetanse. De som ønsker å vite noe om grunnforhold omfatter en større gruppe brukere. Informasjonen som finnes i en rapport vil være mer forståelig og viktig for mange av disse.

6.8.2.2 Geofysiske undersøkelser

Geofysiske målinger benyttes ved ressursundersøkelser, miljøundersøkelser, ingeniørgeologiske undersøkelser og geotekniske undersøkelser. Det finnes en rekke ulike metoder, og valg av metode avhenger av formålet med undersøkelsene og hvilket medium undersøkelsene skal gjennomføres i (NGU, 2022d). For kvikkleirerelaterte problemstillinger er det nyttig å vite lagdeling, mektighet og egenskaper til løsmasser. Bergtopografi under løsmassene, bergets beskaffenhet, og grunnvannsnivået i løsmassene, er annen relevant informasjon.

GeofReg er NGUs løsning for registrering av geofysiske grunnundersøkelser. Den vil også være tilgjengelig for eksterne brukere slik at denne type data kan leveres til Nasjonal geofysikkdatabase, hvor data blant annet er tilgjengelige gjennom NADAG (figur 6.16).

6.8.2.3 Grunnvannsbrønner

Grunnvanns- og energibrønner finnes over hele Norge. I Nasjonal grunnvannsdatabase (GRANADA) finnes data fra over 100.000 brønner (NGU, 2022e). De fleste brønner som bores i dag benyttes for utnyttelse av grunnvarme, og de fleste bores i fjell. Det bores etter grunnvann til drikkevann både i løsmasser og fjell. Løsmasser gir stort sett de største vannmengdene, men Norges geologi gjør at fjellbrønner er mest brukt til lokal vannforsyning (NGU, 2022e). Det betyr at svært mange brønner er boret ned til og i berg, og gir derfor nyttig informasjon om dyp til fjell. I noen tilfeller har brønnborer også registrert lagdeling av løsmassene. Informasjon fra brønnboring er derfor et godt supplement til andre typer grunnundersøkelser, og datasettet er blant annet tilgjengelig gjennom NADAGs kartinnsyn (figur 6.16).

6.8.2.4 Deling av data fra grunnundersøkelser

NGU er vassdragsmyndighet for brønnboring og grunnvannsundersøkelser etter vannressursloven § 46, jf. forskrift om oppgaveplikt ved brønnboring og grunnvannsundersøkelser. Brønnborer er lovpålagt å registrere brønnen til NGU med et minimum av opplysninger, slik at informasjon om beliggenhet, geologi og utforming av brønnen blir offentlig tilgjengelig. En tilsvarende lovpålagt innmelding finnes for rapporter fra undersøkelser av statens mineraler etter mineralloven § 25.

Foreløpig finnes det ikke innmeldingsplikt for andre typer grunnundersøkelser. Bestillere av grunnundersøkelser kan likevel i sine avtaler med konsulenter kreve at data skal, i tillegg til å leveres til oppdragsgiveren, gjøres tilgjengelig gjennom for eksempel NADAG. I Meld. St. 15 (2011–2012) ble det understreket viktigheten av å dele informasjon fra grunnundersøkelser. NADAG er et svar på denne meldingen, og har som mål at alle grunnundersøkelser betalt av det offentlige skal være tilgjengelig for samfunnet.

6.8.3 Pliktig innmelding av grunnundersøkelser og naturfareutredninger

En pliktig innmelding av naturfareutredninger og informasjon om grunnforhold ble pekt på som en mulig ordning allerede i Meld. St. 15 (2011–2012) Hvordan leve med farene, men det ble beskrevet at det i første omgang skulle være en frivillig ordning. NVE har i flere år jobbet med tilgjengeliggjøring av alle typer naturfareutredninger og geotekniske rapporter fra både offentlige og private aktører. Erfaringene fra dette arbeidet har vært at frivillig innmelding ikke gir gode nok resultater. NVE foreslo derfor for Olje- og energidepartementet (OED) 29. mai 2020 en pliktig ordning for innmelding av naturfareutredninger og grunnundersøkelser. I brev fra OED 23. juni 2021 ble NVE bedt om å utrede et lov- og forskriftsforslag til en innmeldingsplikt for naturfareutredninger og grunnundersøkelser, i samarbeid med berørte etater. OED utformet oppdraget i samråd med Kommunal- og moderniseringsdepartementet (nå KDD).

I bestillingen viser OED til at manglende innsending av naturfareutredninger og grunnundersøkelser innebærer at grunneiere, kommuner, statlige organer og tiltakshavere som bestiller utredning, ikke har tilgang til eksisterende kunnskap som grunnlag for sine vurderinger. Det kan også føre til unødige kostnader ved at samme område utredes og kartlegges flere ganger. I en beredskapssituasjon kan manglende tilgang på slik informasjon føre til at det tar lenger tid å fatte beslutninger, for eksempel knyttet til evakuering.

En ordning basert på frivillig innmelding har vist seg å ikke være tilstrekkelig for at samfunnet skal kunne få god nok nytte av naturfareutredningene som allerede er utført og øke sikkerhetsnivået med bedre kunnskapsspredning. Systemet med frivillig innmelding er gjort kjent gjennom flere kanaler, men det er likevel svært liten og tilfeldig innmelding av naturfareutredninger. For grunnundersøkelser har noen dataeiere (blant annet Statens vegvesen, Statsbygg, BaneNOR og NVE) levert mye og systematisk, men mange leverandører har meldt inn svært lite. NVE har på sine hjemmesider oppfordret til å melde inn utredninger siden 2012 og flere ganger henvendt seg i brev til konsulentselskaper og kommuner med forespørsel om frivillig innmelding.

Bedre kunnskapsgrunnlag om grunnforhold vil gi et bedre grunnlag for all type kartlegging; fra kvartærgeologisk kartlegging, grunnlag for kartlegging i bratt terreng til kartlegging av kvikkleireforekomster, som igjen gir grunnlag for bedre aktsomhetskart, faresonekart og naturfareutredinger og videre kunnskapsspredning. Dette vil kunne gi økt sikkerhet siden kunnskap om fare kan redusere både uvitenhet og uvettige tiltak som graving og massefylling som kan få store følger. NVE henter inn informasjon om grunnundersøkelser i forbindelse med kartleggingsarbeidet, se kapittel 6.7.6.1.

Det brukes store ressurser på grunnundersøkelser i forbindelse med utbygging og utredninger av stabilitet, fundamentering og flom- og skredfare i plan- og byggesaker. Dokumentasjonen er tilpasset og ment for den aktuelle planen eller det aktuelle tiltaket som er under behandling, men vil også ha nytteverdi utenfor den konkrete saken. FOU-prosjektet BegrensSkade har vist at kunnskap om grunnforhold er viktig for å unngå skader på naboeiendommer ved ny utbygging. Influensområdet rundt en byggegrop kan for eksempel ha så stor utstrekning som 300-400 meter.2

Tilgjengeliggjøring av grunnundersøkelser og naturfareutredninger vil gi effektivitetsgevinster for næringslivet og offentlig sektor. En rask og enkel tilgang til gjennomførte grunnundersøkelser og naturfareutredninger i et område som planlegges for utbygging, eller tilgrensende områder vil gi mer forutsigbare prosesser og redusere kostnadene med framtidige prosjekt.

Noe av årsaken til at frivillig innmelding ikke har gitt gode nok resultater kan være at selskapene som utfører naturfareutredninger og grunnundersøkelser frykter dårligere konkurranseevne dersom informasjonen deles. Dette gjelder spesielt for de konsulentselskapene som utfører mange grunnundersøkelser og naturfareutredninger. Gjennom store interne arkiv over utførte naturfareutredninger og grunnundersøkelser kan noen selskaper gjennomføre nye utredninger og redusere omfanget av grunnundersøkelser basert på tidligere informasjon og dermed tilby utredningen til en lavere kostnad enn andre. Store interne arkiv gir faglig grunnlag og kjennskap til områder som vil være en konkurransefordel. Med en innmeldingsplikt for nye grunnundersøkelser og naturfareutredninger som gjennomføres, vil denne konkurransefordelen kunne bli svekket over tid. Innmeldingsplikt vil også føre til at konsulentselskapene ikke kan selge samme grunnundersøkelse eller naturfareutredning flere ganger.

Konsulentbransjen har uttrykt bekymring for feil bruk av deres vurderinger. Det er blant annet pekt på at det kan gå ut over sikkerheten om deres vurderinger blir tolket eller benyttet feil uten at brukeren gjør egne vurderinger. Det er også pekt på at negative konsekvenser ved feilaktig bruk av utredninger kan føre til at det rettes erstatningskrav mot konsulentselskaper. Faren for feil bruk av utredninger gjelder spesielt for byggesaker der det finnes eksempler på at grunnundersøkelser og vurderinger i en tidligere sak uten videre legges til grunn i en ny byggesak uten at disse er vurdert for den nye saken. Det kan i mellomtiden ha blitt gjort reviderte grunnundersøkelser, endringer i terreng eller nye vurderinger som kan ha endret de første vurderingene og dermed gjort disse utilstrekkelige. Det kan også ha skjedd endringer i regelverk som har ført til nye krav som kan være strengere slik at de tidligere utførte vurderingene må suppleres.

Det er viktig at de som benytter tidligere grunnundersøkelser og vurderinger tar ansvar for disse og alltid gjør nye supplerende og oppdaterte vurderinger. Konsulenten for tidligere utredninger i et område bør ikke kunne holdes ansvarlig for andres feilaktige bruk av utredningen. I NADAG er dette hensyntatt med henvisning til Norsk Lisens for Offentlig Data (NLOD).

6.9 Utvalgets vurderinger og anbefalinger

Som vist innledningsvis i kapitlet er det identifisert utfordringer på ulike områder innenfor kartlegging. Nedenfor følger utvalgets vurderinger knyttet til videre utvikling av aktsomhetskart og faresonekart, presentasjon i kartløsninger samt innhenting og deling av grunnlagsdata.

6.9.1 Langsiktig videreutvikling – Generasjon 2 kvikkleirekart

NVE opererer for tiden med opptil fem ulike kartleggingsnivåer. Det er aktsomhetskart på to nivåer, faresoner på oversiktsnivå og utredning av faresonene på to nivåer.

• 1. Aktsomhetskart marin leire

• 2. Aktsomhetskart områdeskred (ny)

• 3. Faresoner (oversiktsnivå)

• 4. Forenklet soneutredning (ny/pilot)

• 5. Detaljert soneutredning

I tillegg inkluderer NVEs temakart kvikkleireområder fra Statens vegvesen, som kun er basert på funn av kvikkleire gjennom grunnundersøkelser, og har en annen status enn faresonene.

Dette er krevende for brukerne å forholde seg til. Utvalget mener NVE bør begrense antall nivå på kartleggingen og jobbe systematisk med å tilpasse innhold og presentasjon til brukernes behov.

Ved kartlegging av fare for andre typer skred (og for flom), opereres det bare med to nivåer – aktsomhetskart og faresonekart. Ideelt sett kunne en ønske seg at det bare var ett nivå ved at alle aktuelle områder var detaljkartlagt i form av faresoner som klargjør faren i samsvar med kravene i TEK17. Etableringen av aktsomhetskart skyldes at en ikke har hatt ressurser og heller ikke sett det samfunnsøkonomisk forsvarlig å detaljkartlegge overalt. I tillegg har tilgang til data på nasjonalt nivå og ulike GIS-verktøy gitt muligheter for landsdekkende analyser på aktsomhetsnivå for områder som ikke er detaljkartlagt. Utviklingen i datatilgang, metode og analysekapasitet gir stadig økte muligheter for at aktsomhetskartene nærmer seg faresonekartene i kvalitet. Aktsomhets- og faresonekart for kvikkleire med høyere presisjon vil gi store samfunnsgevinster i form av sparte utgifter til utredning, og frigjøre kapasitet hos konsulentene til annet arbeid med håndtering av kvikkleirerisikoen. Det vil også frita folk som bor i de «friskmeldte» områdene fra bekymring som skyldes begrensningene i aktsomhetskartene.

Faresonene fra oversiktskartleggingen har stor verdi ved at de viser områder med dokumentert fare for kvikkleireskred. Ulempen er at de er grove og ofte basert på få grunnundersøkelser og begrensede vurderinger, og ikke avklarer hvor stor faren er. Som verktøy ved ny utbygging er verdien derfor begrenset. Utredning av fare knyttet til ny utbygging følger nå NVEs kvikkleireveileder (NVE, 2020) og tar utgangspunkt i aktsomhetsområdene. Den største bruksverdien av faresonene fra oversiktskartleggingen er per i dag som verktøy for å prioritere videre utredning av faren, og eventuelt sikring av eksisterende bebyggelse og infrastruktur i sonene.

Utvalget mener det bør være en langsiktig ambisjon å utvikle en ny generasjon farekart for kvikkleire som med langt større presisjon enn i dag avgrenser fareområdene og hvor stor faren er i disse områdene. En mulig prosess mot et slikt mål i form av «Generasjon 2 kvikkleirekart» er illustrert i figur 6.17.

Forstørr bilde

For å nå et slikt mål kan det jobbes parallelt gjennom to hovedspor: 1) forbedring av aktsomhetskartet og 2) forbedring av informasjon knyttet til dagens faresoner.

Dagens aktsomhetskart kan i første omgang forbedres gjennom terrenganalyser basert på kriterier for høydeforskjell og helning. Ulike muligheter for å identifisere særlig utsatte skråninger bør utforskes gjennom pilotprosjektet som foreslått i kapittel 13.9. Det er fortsatt store områder som mangler det nødvendige grunnlaget i form av detaljerte løsmassekart. Det hindrer ikke at aktsomhetskartene kan forbedres der tilstrekkelig detaljert grunnlag finnes. Ambisjonen må være å få komplett dekning under marin grense med løsmassekart i målestokk 1 : 50 000 eller bedre. Dette vil ta tid, slik at det må gjøres prioritering ut fra hvor kvikkleireskred kan ha størst konsekvenser.

Tilsvarende kan kvaliteten på dagens faresoner forbedres gjennom forenklet og detaljert soneutredning mot et nivå som tilfredsstiller kravene i TEK17. Utvalget anbefaler at NVE primært satser på forenklet soneutredning framfor detaljert soneutredning for å avklare sikringsbehov i områder med eksisterende bebyggelse. Av mer enn 2300 kjente kvikkleiresoner er det identifisert om lag 1000 soner med høy risiko der sikkerhetsnivået bør avklares. Utvalget mener dette arbeidet må prioriteres og sluttføres i løpet av en tiårsperiode. Gjennom utbyggingsprosjekter vil det bli gjennomført detaljert utredning av en del eksisterende soner, og nye soner vil komme til. Fra sikringsprosjektene i regi av NVE vil det også komme detaljerte utredninger som avklarer farenivået i sonene.

Med stadig bedre informasjon om grunnforholdene kan aktsomhetsområdene snevres inn og informasjonen om faresonene forbedres. Det ligger store muligheter i den teknologiske utviklingen for å kunne sette sammen data om grunnforholdene fra ulike kilder. Dette er nærmere omtalt i kapittel 12.2.2.

Tilgang til alle tidligere grunnundersøkelser og fareutredninger vil gi et viktig bidrag både til aktsomhetskartene og faresonene. Tilgang til sjøbunnsdata blir viktig for avklaring av faren i strandsonen.

Resultatene fra videreutviklingen av aktsomhetskartene og faresonekartene settes til slutt sammen i et produkt (Generasjon 2 kvikkleirekart) der farenivået er bestemt på en mye mer presis måte enn i dag og forslagsvis gradert i tre fareklasser (figur 6.17). En fjerde klasse vil være de områdene som er detaljert undersøkt og konstatert at det ikke er fare for kvikkleireskred. Det vil nok alltid være en rest som ikke er undersøkt, men ambisjonen er at denne er så liten som mulig.

6.9.2 Kartlegging og presentasjon av kvikkleiresoner

6.9.2.1 Fare- og risikoklassifiseringen

Utvalget ser at det kan være behov for en gjennomgang av metoden for faregrads- og konsekvensklassifiseringen, som i sin tur påvirker risikoklassifiseringen. Utvalget er noe spørrende til hvordan enkelte faktorer i faregradsklassifiseringen er vektet. Det gjelder for eksempel vektingen av sensitivitet og tidligere skredaktivitet. En annen utfordring er at grunnlaget for faregradsklassifiseringen varierer, for eksempel når det gjelder feltbefaring og grunnundersøkelser. Det bør jobbes med sikte på en forbedret og jevn kvalitet på underlaget for å sette faregrad.

Utvalget anbefaler at det gjøres en fornyet gjennomgang av vekting og score i faregradsklassifiseringen basert på kunnskapen som finnes i dag. Metoden, som ble etablert i 2001, er basert på evaluering av 228 soner som var antatt representative for kartleggingen som var gjennomført til da.

Tilsvarende bør det ses nærmere på konsekvensklassifiseringen. Det virker ikke rimelig at maksimal score for boligenheter nås ved seks enheter. Kartleggingen viser at det er en rekke soner med mer enn 1000 innbyggere. Som vist i kapittel 3.4 gir dagens tilgang til digitale data om bebyggelse og infrastruktur muligheter for mer avanserte analyser enn da metoden ble utviklet. Spørsmålet blir likevel hvor stor betydning det vil ha for bruken av resultatene fra kartleggingen. En gjennomgang utvalget har gjort ved hjelp av NVEs konsekvensberegningsverktøy, viser for eksempel at det er 35 soner med middels faregrad som har mer enn 100 beboere, men disse når likevel ikke opp i høyeste konsekvensklasse og blir plassert i risikoklasse 3. Det skyldes at sonene mangler score for noen av infrastrukturtypene. Utvalget mener det er viktig at NVE er bevisst denne problemstillingen ved prioritering av detaljert utredning. Utvalgets gjennomgang kan tyde på at noen av sonene som ligger i det oransje området i tabell 6.5 bør ha høyere prioritet for utredning.

6.9.2.2 Avgrensning av kvikkleiresoner

Gjerdrumskredet viste at grensen mellom kvikkleiresonene ikke er absolutt, siden skredet som startet ved Holmen forplantet seg til nabosonen. Dette kan forklares med begrensningene som ligger i denne formen for oversiktskartlegging. Grensene er i stor grad basert på skjønn, og har for mange soner endret seg i forbindelse med videre arbeid med sonene. Sonegrensene oppfattes av noen brukere som absolutte, noe som er uheldig. Det kan innebære at ved et tiltak i en sone vil en ikke se på mulighetene for skred i nabosoner. Antakelsen er at skred ikke krysser grensene. Ved detaljert utredning av kvikkleiresoner blir sonegrensene oppdatert, og soner kan bli delt. Det er per i dag ikke åpning for overlapp mellom soner, selv om grensene for en sone vil kunne bli tegnet forskjellig avhengig av hvilket perspektiv man har. NVEs kvikkleireveileder anviser hvor langt ut fra planlagt tiltak man må utrede uavhengig av sonegrenser. Det synes som det ikke er ens oppfatning av dette i fagmiljøet.

Utvalget vurderer at det ikke bør være noe i veien for at soner overlapper. Et alternativ kunne være å slå sammen soner. Det ville etter utvalgets vurdering være uheldig, da det vil dekke over verdifull informasjon om at et område er utsatt for skred fra flere kanter.

Utvalget mener NVEs kvikkleireveileder og annen veiledning knyttet til kvikkleiresoner bør gjøres tydeligere på at sonegrensene må evalueres i forbindelse med mer detaljerte utredninger.

6.9.2.3 NVEs kartløsninger for kvikkleire

Slik kvikkleiresonene vises i NVEs kartløsninger er det ingen visuell differensiering mellom soner som kun har vært gjennom oversiktskartlegging og de som har vært detaljutredet, eventuelt sikret. Detaljert informasjon knyttet til sonen finnes i faktaark som er lagd for hver sone, i tillegg til lenke til rapportene fra oversiktskartlegging og/eller detaljert utredning. For å finne denne informasjonen, må man klikke på den enkelte sone, som vist i figur 6.18 med et eksempel fra Drammen.

Forstørr bilde

Utvalget anbefaler at kartløsningene for kvikkleire forbedres. NVE bør lage tydeligere skille mellom aktsomhetskart og faresonekart for kvikkleireskred, tilsvarende som for andre skredtyper og flom. Informasjon om kvikkleiresoner som er detaljutredet og resultatet av denne, er så sentral at den bør komme mye tydeligere til uttrykk i kartvisningene. Det bør vurderes å lage et eget kartlag for detaljutredete og/eller sikrede soner. Utvalget viser til at NVE har en egen database for sikringstiltak – SIKRID. Alle sikringstiltak som er gjennomført for å bedre sikkerheten i sonen bør registreres i SIKRID, og knyttes til sonen. Både terrengendringer og erosjonssikring bør inngå.

6.9.2.4 Oppdatering og utredning av kjente kvikkleiresoner

Som omtalt i kapittel 6.7.4 er det et stort etterslep i oppdateringen av sonene med tilgjengelig informasjon om detaljert utredning eller sikring. Utvalget mener NVE snarest bør sørge for at databasen blir oppdatert med informasjon om detaljutredning og/eller sikring som NVE sitter på. Det samme gjelder kontroll av innmeldte soner slik at databasen er mest mulig oppdatert.

Utvalget ser at det er flere oppdateringer knyttet til sonene som med fordel kunne gjennomføres:

• Informasjon om erosjon ved oversiktskartleggingen er begrenset og til dels klassifisert uten befaring. Det kan også ha skjedd endringer i erosjonsforholdene over tid.

• Svært mange soner mangler beregning av utløpsområder. Det får betydning for konsekvensklassifiseringen ved at fareområdet er for lite, noe som igjen kan slå ut på risikoklassifiseringen.

• Strandsoneproblematikk er først i det siste inkludert i metoden for oversiktskartlegging.

Både tilgang til fagfolk med relevant kompetanse og tilgang til data legger på kort sikt begrensninger på det videre arbeidet med oppdatering og nykartlegging.

Utvalget anbefaler en betydelig satsing på soneutredning i kjente kvikkleiresoner. Det er en belastning for befolkningen som bor i disse områdene at det ikke er avklart om sikkerheten er på et akseptabelt nivå eller ikke. Det bør være en ambisjon at faren er utredet for de om lag 1000 høyest prioriterte sonene i løpet av kommende tiårsperode. Detaljert soneutredning er svært ressurskrevende. Utvalget mener derfor NVE primært bør satse på forenklet soneutredning. Der denne tilsier høy fare og konsekvensene av skred er store, må utredningen følges opp med planlegging av sikringstiltak. NVE må tilføres tilstrekkelig ressurser til at dette kan gjennomføres.

Utvalget anbefaler at det parallelt med soneutredning, satses på datainnsamling og metodeutvikling som legger til rette for nykartlegging og oppdatering av kartlagte soner:

• Det bør arbeides med utvikling av metode for forenklet utløpsberegning for eksisterende soner.

• Metoden for kartlegging i strandsonen bør testes ut, som grunnlag for videre metodeutvikling og bedre forståelse av skred i strandsonen.

• Kartlegging av dybde og grunnforhold i strandsonen langs sjø, innsjø og i dype elver.

• Bedre dekning av tilstrekkelig detaljerte løsmassekart (1 : 50 000 eller bedre).

Kartlegging av erosjon er svært viktig for å vurdere faregraden. Det blir viktig å bygge videre på erfaringene fra utvalgets analyser i årsaksutredningen av Gjerdrumskredet og NVEs pilotprosjekt med erosjonsregistrering (kapittel 13.4). Repeterte opptak av detaljerte høydedata med LiDAR og utnyttelse av InSAR-data vil gi viktig underlag for analysene. Mulighetene for «automatiserte» analyser som også ser på potensielt utsatte skråninger bør utforskes gjennom pilotprosjektet som foreslått i kapittel 13.10.

Utvalget anbefaler at resultatene fra kartlegging av erosjon og andre terrengendringer utnyttes fortløpende til oppdatering av faregraden til kvikkleiresonene.

6.9.2.5 Tverrfaglig kartlegging

I forbindelse med utredning av skredfare mener utvalget det er potensial for økt faglig samarbeid mellom blant annet geologer, geoteknikere, geofysikere og hydrogeologer. Samarbeid og tverrfaglig tilnærming kan gi et mer helhetlig bilde av grunnforholdene. Ved vurdering av områdestabilitet bør det først zoomes ut slik at forståelsen av de grunnforholdene man finner gjennom geotekniske og geofysiske grunnundersøkelser blir satt i en større sammenheng. Da blir det enklere å tolke utbredelsen av løsmassene og deres egenskaper, samt beliggenheten til bergoverflaten. Dette har betydning for de hydrogeologiske forholdene og for prosessene som har ledet fram til dagens landskap. Når man så zoomer inn igjen til kritiske skråninger, vil geoteknikeren ha et bedre grunnlag for å beregne stabilitet.

6.9.3 Grunnlagsdata

6.9.3.1 Innledning

Gode data om terreng- og grunnforhold, og tilgjengelighet av disse er avgjørende for å få en helhetlig forståelse av grunnforholdene. Dette gjelder terrengmodeller, løsmassekart, geotekniske og geofysiske data, hydrogeologiske data mm. Data som kommer fra så mange ulike kilder eller metoder krever et tverrfaglig samarbeid for å brukes riktig og utnyttes på best mulig måte. En detaljert oversikt over grunnforhold og geologiske prosesser i et område vil utgjøre et godt grunnlag for vurdering av sikkerhet og for stabilitetsberegninger.

6.9.3.2 Detaljerte løsmassekart

Kvartærgeologiske kart og data er en forutsetning for kunnskap om kvikkleireforekomster i Norge og er svært viktig for å forebygge skred. Detaljerte løsmassekart gir en mer helhetlig forståelse av geologien, som gir grunnlag for bedre aktsomhetskart og bedre kvikkleireutredninger. Det er behov for bedre dekning av tilstrekkelig detaljerte løsmassekart. For å identifisere områder med potensiell kvikkleire må alle områder under marin grense kartlegges. Per i dag er mindre enn om lag 60 prosent av disse arealene kartlagt i tilfredsstillende målestokk og kvalitet. Med dagens framdrift vil det ta nærmere 120 år å kartlegge alle norske landarealer under eller delvis under marin grense.

Utvalget anbefaler å styrke NGUs arbeid med kvartærgeologisk kartlegging med sikte på å dekke alle områder under marin grense i målestokk 1 : 50 000 eller bedre. De tettest befolkede områdene, samt områder med mulighet for skred (basert på høydeforskjell og helning) og spor etter tidligere skred, bør prioriteres først.

6.9.3.3 Data fra grunnundersøkelser og naturfareutredninger

Utvalget støtter forslaget om å innføre lovfestet innmeldingsplikt for grunnundersøkelser og naturfareutredninger. En innmeldingsplikt vil gi gevinster knyttet til bedre kunnskapsgrunnlag og økt sikkerhet, økt effektivitet, bedre prioritering av ressurser for kartlegging og sikring, kostnadsbesparelser og bedre beredskap og krisehåndtering.

Utvalget er enig med NVE i at erfaringene fra perioden med frivillig innmelding tilsier at det er behov for en pliktig innmeldingsordning. Grunnundersøkelser og naturfareutredninger har stor samfunnsverdi. En innmeldingsplikt vil gi gevinster knyttet til bedre kunnskapsgrunnlag for håndtering av kvikkleirerisikoen og andre naturfarer. Samfunnet kan spare betydelige ressurser ved at nye utredninger bygger videre på tidligere arbeid.

Det er også viktig at data fra tidligere grunnundersøkelser og naturfareutredninger blir levert inn og tilgjengeliggjort. For data som er bundet av tidligere kontrakter, vil det kunne være begrensinger på hva som kan publiseres. I disse tilfellene bør konsulentene gå gjennom disse kontraktene, og avklare med oppdragsgiver hva som kan publiseres i NADAG. En del data er allerede publisert gjennom byggesak i kommuner, og burde således kunne tilgjengeliggjøres også i NADAG, noe kommunene bør bidra til (NVE, 2019). Tilsvarende gjelder for naturfareutredninger som publiseres av NVE.

Det er stor forskjell på hvilke format og systemer data fra grunnundersøkelser er lagret i hos ulike dataeiere og -leverandører. Data fra tidligere grunnundersøkelser må derfor både finnes fram til og systematiseres for å kunne registreres og tilgjengeliggjøres i en offentlig database. For å få fortgang i innlevering av data må det settes av økte ressurser til dette arbeidet, både for dataleverandører som for eksempel konsulenter, og dataeiere som kommuner og etater.

Utviklingen av NADAG er et spleiselag mellom flere statlige etater, mens drift og vedlikehold finansieres av NGU. En innmeldingsplikt vil føre til større leveranser av data og økte kostnader til utvikling og datalagring. Både NGU og NVE må sikres tilstrekkelige ressurser til å ivareta oppgaven med å ta imot, lagre og publisere data fra geotekniske grunnundersøkelser og naturfareutredninger.

Det vil komme behov knyttet til nye datautvekslingsformater, for levering og uthenting av grunnundersøkelsesdata. Det vil likevel være lite hensiktsmessig og lite økonomisk å lage mange ulike løsninger for å tilpasse hver dataleverandør sine systemer. Derfor bør den geotekniske bransjen bli enig om nye behov knyttet til datautveksling med NADAG.

6.9.3.4 Oppdatering av terrengdata

Oppdaterte terrengdata er en annen type grunnlagsdata som utvalget mener det er viktig at blir delt i størst mulig utstrekning. Begrunnelsen er den samme – det er data av stor samfunnsverdi som bedrer kunnskapsgrunnlaget for skredforebygging og man kan unngå kostnader ved dobbeltarbeid.

Et økende antall aktører innenfor offentlig og privat sektor tar i bruk droner og samler inn punktskyer av terrenget for prosjekter og i forbindelse med utbygging. Det finnes i dag ikke rutiner og felles løsninger for å kvalitetssikre, forvalte og dele disse dataene. Det ville styrke kunnskapsgrunnlaget knyttet til å forebygge kvikkleireskred om disse dataene ble delt. God kvalitetssikring vil her være svært viktig, fordi det er helt avgjørende at kvaliteten på hvert enkelt datasett er kjent når data fra ulike kilder skal sammenstilles som grunnlag for å gjøre endringsanalyser.

Utvalget ser det som viktig at Nasjonal detaljert høydemodell (NDH) blir oppdatert etter hvert som det skjer endringer i terrenget. Det gjelder både endringer som følge av naturlig erosjon og endringer i form av menneskelige inngrep. For å avdekke slike endringer er det behov for regelmessig LiDAR-skanning med høy punkttetthet i områder som kan være utsatt for kvikkleireskred. Identifiserte særlig sårbare områder bør følges opp tettere. Omfang, frekvens og punkttetthet på slike skanninger må vurderes nærmere. Pilotprosjektet som er foreslått å kapittel 13.10 blir viktig i den forbindelse. Geovekst-samarbeidet bør utnyttes for å sikre best mulig samordning med andre aktørers behov for oppdatering av terrengdata. NVE er sentral part i Geovekst og spiller inn behov på nasjonalt nivå knyttet til skredfare.

Utvalget anbefaler at både offentlige og private aktører deler sine data fra kartlegging av terreng og utforming av inngrep. Kartverket bør legge til rette for et system for oppdatering og registrering av terrengdata fra ulike leverandører. Hvis det ikke er mulig å få på plass en frivillig registreringsordning, bør det vurderes en tilsvarende innmeldingsplikt som for grunnundersøkelser og naturfareutredninger.

6.9.3.5 Sjøbunnsdata, dybdedata i vassdrag

På hoydedata.no er det i tillegg til de detaljerte høydedataene fra prosjektet Nasjonal detaljert høydemodell (NDH) lagt ut dybdedata fra enkelte innsjøer og elver.

Sjøbunnsdata er tilgjengelig på dybdedata.no. Her ligger data fra Kartverkets dybdekartlegging med multistråleekkolodd fra omkring år 2000 til i dag, samt data fra blant andre Forsvaret og Mareanoprogrammet (mareano.no).

Tilgangen til dybdedata mellom territorialgrensa og strandlinja med høyere oppløsning enn 50 meter mellom punktene er begrenset av hensyn til nasjonale sikkerhetsinteresser. Opptak og bruk av dybdedata er nærmere regulert i lov om informasjon om bestemt angitte områder, skjermingsverdige objekter og bunnforhold.

Detaljert batymetri i strandsonen gir viktig informasjon om terrengformene under vann. Marine avsetninger, inklusive mulig kvikkleire, finnes også på sjøbunnen. Strandsonen må derfor inkluderes i farevurderinger. Det samme gjelder informasjon om terrengformene og avsetninger i strandsonen langs innsjøer og bunnforhold i elver. Det er en utfordring for kvikkleirekartleggingen i strandsonen og håndtering av skredhendelser at detaljerte sjøbunnsdata er lite tilgjengelig og underlagt restriksjoner for opptak og bruk.

Forsvarsdepartementet sendte i september 2021 på høring et utkast til forskrift til lov om informasjon om bestemt angitte områder, skjermingsverdige objekter og bunnforhold. Forslaget innebærer blant annet at informasjon om bunnforhold 30 meter eller grunnere i utgangspunktet vil være ugradert. Forslaget innebærer også at Kartverket gis adgang til å avgradere, omgradere eller gi tillatelse til å gjøre opptak av og utlevere gradert informasjon, uten å måtte innhente samtykke fra Forsvaret. NVE pekte i sitt høringssvar på noen utfordringer for deres arbeid med skredforebygging. Det gjelder blant annet meldeplikt for kartlegging og prosess for deling av avgradert materiale. NVE mener det bør legges inn et unntak i kravet om søknad/meldeplikt for datafangst under akutte hendelser for vurdering av fare for liv og verdier.

Utvalget ser det som viktig at sjøbunnsdata kan kartlegges og bli tatt i bruk på en effektiv måte. Utvalget ser derfor positivt på forslaget om at sjøbunnsdata blir mer tilgjengelig, og tilsvarende lemping på krav til hvem som kan kartlegge bunnforhold. Utvalget har ikke hatt mulighet for å gå detaljert inn i forslaget, men ser ut fra NVEs innspill at det er begrensninger i forslaget som bør vurderes lempet på.

Satsingsforslaget «Marine grunnkart i kystsonen» fra Kartverket, NGU og Havforskningsinstituttet om å kartlegge hele kystsonen i løpet av en periode på 20 år har en økonomisk ramme på 4,8 mrd. kroner. Planen er at kartene skal dekke kystsonen helt inn til strandlinjen, og kunne kobles sammen med tilsvarende kart på land. Dette skal gjennomføres blant annet ved å ta i bruk nye metoder slik som grønn laser, som er testet i pilotprosjektet «Detaljert batymetri i strandsonen», for å kartlegge på grunt vann ned til rundt 20 m dybde (NGU, 2022h). På lengre sikt har samarbeidspartene ambisjon om å kartlegge hele den norske kystsonen, et område på 100 000 kvadratkilometer.

Det ble i 2021 startet et nasjonalt tverrsektorielt samarbeidsprosjekt med mål å avklare om grønn laser er en moden teknologi med tanke på en videre nasjonal satsing på dybdekartlegging i vassdrag, se kapittel 12.2.1 Dette testprosjektet vil gi et viktig grunnlag for videre satsing på dybdekartlegging i vassdrag (Kartverket, 2022a).

6.9.3.6 Registrering av overvannsanlegg, bekkelukkinger og andre kritiske punkt i vassdrag

Utvalget mener at standardisering er viktig for å få en enhetlig registrering av hvordan overvann ledes til vassdrag og lokalisering av bekkelukkinger og andre kritiske punkt i vassdrag, se kapittel 6.5.5. Kvikkleireskredet i Gjerdrum viste at urbanisering og inngrep i bekkeløp kan forsterke naturlige erosjonsprosesser.

For å kunne analysere flom- og overvannshåndtering, er det viktig med god informasjon om slike anlegg. Så snart standardiseringsarbeidet er gjennomført, bør det etter utvalgets mening settes i gang en offensiv med registrering. Kommunene vil bli sentrale i arbeidet, men alle ansvarlige for tiltak bør bidra.

6.9.3.7 Nasjonal skredhendelsesdatabase (NSDB)

Det er viktig at informasjon om kvikkleireskred og andre skred blir registrert i NSDB. Data om skredforløp, volum etc. gir viktig underlag for kartlegging og videre forskning på skredprosessene. Data om konsekvensene av skred kan forbedre grunnlaget for kostnytteanalyser, se anbefalinger i kapittel 4.8. Informasjon om årsakssammenhenger gir viktig informasjon til forvaltningen. Utvalget viser også til anbefalingen i kapittel 12.4.5 om systematiske undersøkelser etter hendelser.

Det ble i NIFS-rapporten, som gjennomgikk leirskredhendelser i NSDB, pekt på flere forbedringstiltak mht. registrering og kvalitetssikring (NIFS, 2015). Utvalget anbefaler at NVE og andre aktører bidrar til at hendelser blir registrert, og med god kvalitet på data som legges inn.